Heia han som vinner. Buksa full av kvinner. Skam for han som taper. Buksa full av aper. Husker du denne barneregla? Jeg kan fortsatt ikke si at jeg forstår den. Buksa full av kvinner? Det høres jo ikke noe fint ut. De fleste som har prøvd opplever at det er vanskelig nok å håndtere bare èn kvinne, slik at om man får buksa full av dem bør man ikke ha noen illusjoner om hvem som vil bli stemt ut neste gang det åpnes opp for gjennomtrekk. Som barn var jeg opptatt av å forstå ting. Følgelig prøvde jeg å innhente relevante opplysninger. Du vet. Snakke med folk. Få deres perspektiv på saken. Vet de noe jeg ikke vet? Det er ingen urimelig tanke. Kunnskap er minst like urettferdig fordelt som skjønnhet. Noen har det enkelt mens andre sliter med kviser. flass og en lite moteriktig garderobe. Hva betyr det når buksa er full av kvinner? Det er jo ikke plass til stort mer her inne enn meg selv. Hjernen min gikk i tilt over en regle som barna sang så å si daglig, eller ihvertfall hver gang det skjedde noe konkurransemessig. Det betyr ingenting. Det er bare noe folk sier. Dette var den mest “tilfredsstillende” forklaringen jeg klarte å finne blant de barna som var mest respektert for sin klokskap. Det var ingen hjelp i det. Konklusjonen må bli at folk går rundt og sier masse snåle ting uten engang å vite hva de betyr – om de i det hele tatt betyr noe – bare fordi “alle andre også gjør det”. Herregud. Det er altså slik ting fungerer. Ingen vet noe, alle bare later som. Velkommen til den voksne verden.
Det finnes mye som er mystisk. Spørsmålet er hva vi kan vite om disse tingene og hvordan vi i hvert tilfelle definerer begrepet “kunnskap”. Selv foretrekker jeg å jobbe med kategorier og distinksjoner, det vil si at definisjonspolitikken min er orientert i retning av “causa efficiens” (det er filosofisk hablanero som betyr “den virkende årsak”) innenfor hver kategori — la oss si for eksempel den etiske problemstillingen om hva som forårsaker folks atferd, når atferden åpenbart ikke er hensiktsmessig i forhold til de livsstrategiene de oppgir å ha, eller når man sier èn ting men gjør noe annet, om du vil. Hvorfor er det sånn? Og hvorfor karakteriseres ikke dette som psykotisk? Jeg vender tilbake til dette med “heia den som vinner, buksa full av kvinner”. Det er en åpenbart absurd ordsalat som har oppstått på grunn av sine rytmiske kvaliteter heller enn sitt meningsinnhold. Folk sier det fordi de kan falle inn i en taktfast pustende opplevelse av å “være sammen” som muligens har noen slags beroligende effekt på vagusnerven (googling anbefales). Med andre ord engasjeres det endokrine belønningssenteret i kroppen når man opplever “harmoni” sammen med resten av gruppen. Vi er mange. Vi er sterke. Dette trekker jo med seg noen grad av berusende maktfølelse idet man “mister seg selv” i en tidsbegrenset fellesskapsopplevelse av felles formål og felles identitet. Trangen til å erfare denne følelsen av mening og fellesskap er sannsynligvis mye sterkere – men mindre bevisst – enn trangen til å fatte rasjonelle valg for å bringe den form for orden inn i livet sitt som man fantaserer om. Det analytiske selvet har sin plan, mens det emosjonelle komplekset vil noe annet.
En populær fordom blant de naive er “den frie viljen”. Mennesker tror av en eller annen grunn at de bestemmer over sine egne liv. Dette er selvsagt bare en illusjon, men det er en svært populær illusjon — som imidlertid uten alt for mye mental akrobatikk lar seg koke ned til et spørsmål om forfengelighet. Det er jo sånn man ønsker å bli sett. Jeg har kontroll. Men i virkeligheten bestemmer “det parasympatiske nervesystemet” over nesten alt vi gjør i dette livet. Det bevisste selvet er for det meste bare en støysender som til enhver tid – enten man sover eller er våken – jobber intenst med å bortforklare den organiske virkeligheten hvor kroppen lever, til fordel for en abstrakt konstruksjon av diverse idèer, kulturelle koder og det ene med det andre. Som jeg pleier å si: Mennesket er en sinnssyk ape. Dette er ikke en hyperbolisk uttalelse basert i misantropiske holdninger, det er en iskald analyse av situasjonen: Folk later som om de forstår, later som om de har kontroll, later som om alt er “bare bra”, og så videre, mens primalskriket til enhver tid truer med å trenge gjennom den sosiale masken og manifestere seg i selvdestruktiv atferd som er vanskelig å forklare på noe annet vis. Du vet. Drikke seg drita og gjøre noe dumt fordi man føler seg frustrert og misfornøyd med sitt lodd her i livet. Den typen ting. Sånt er helt vanlig. Det går faktisk mange “tikkende bomber” løs der ute, noen riktignok mer ondartede enn andre når de først detonerer. Det stilleste vann har den dypeste grunn. Selv er jeg lite bekymret for de som allerede er rabiate og oppfører seg utagerende. Skadepotensialet deres er forsåvidt innsirklet og avgrenset i den forstand at alle kan se dem komme på hundre meters hold. Det er de som tilsynelatende alltid er rolige og beherskede jeg holder et øye med. Gud vet hva slags ormer og edderkopper som vil sprette frem når det trollet eksploderer, men jeg har ihvertfall ikke tenkt å befinne meg på skuddhold når det skjer. Nesten alle jeg kjenner i den forstand at jeg omgås sosialt med dem – teknisk sett så kjenner jeg jo mange flere – er “gale” på ganske synlig vis. De er mer villdyr enn tamdyr, så å si. De sier mye rart og gjør ting som er vanskelige å forstå — men alt har sin logikk og indre konsistens, bare ikke innenfor “matrisen”, det vil si den verden hvor det bevisste selvet befinner seg, også kjent som “illusjonen”. Maya.
Etter min mening bør man være på vakt overfor de som tror de forstår verden og den menneskelige tilstand. Som han Albert Einstein pleide å si: Man bør “akte og ære” de som søker sannheten, men “akte seg for” de som tror at de har funnet den. Mennesker som føler at de “har rett” kan bli svært farlige under de rette – eller kanskje vi skal si de gale – omstendigheter. Dette er noe alle vet, eller ihvertfall burde vite: Det er ikke vanskelig å terge og provosere slike som føler at de har rett til en bent frem sinnssyk tilstand av raseri. Primalskriket kommer. De fleste av dem befinner seg allerede i noen slags erfart særstilling, i den forstand at de praktiserer andre regler for seg selv enn slike som de mener at alle andre bør etterleve. Det å ha rett er en åndelig tilstand som kommer med visse privilegier. Blant annet har man til enhver tid høyere rang enn de som tar feil og da særlig hvis de i tillegg også er feil, for i så fall finnes det jo ikke selv det minste håp om at de kan “kureres” og man blir jo i så fall nødt til å deportere, internere eller eksekvere dem; hva som helst som bringer deres eksistens til opphør innenfor den sonen hvor man med bakgrunn i naturlige, metafysiske eller andre privilegier er blant de som har rett. Heia den som vinner. Vi har lave tanker om mennesket. Ikke fordi vi har lav moral, men fordi mennesket har lave standarder. Det er en eksistensiell gåte hvorfor vi har dette komplekse mentale systemet. Vi klarer jo ikke å utnytte hjernen på noe meningsfullt vis. Selvsagt går det an å argumentere for at vi er “smarte” i den forstand at vi sier mye snålt og gjør rare ting til en sånn grad at dette skaper en tydelig distinksjon mellom mennesket og alle andre levende skapninger her på jorda — men det er ikke rimelig å si at vi har kontroll. Vi er ikke “skapningens herre”. Dette med at vi er verdens vaktmestere og materialforvaltere er en ganske vanlig romantisk fantasi, men den medfører ikke riktighet. Vi ligner mer på Loke enn på Odin. Situasjonen per i dag er at vi har fått mange fine ting men vi har mer eller mindre kjørt miljøet og den biologiske balansen i grøfta. Det virker som som mange forstår dette på noe slags plan, men alle virker rådville. Skam for den som taper. Det går ikke an å løse disse problemene uten massiv, synkronisert og målrettet innsats som må komme fra øverste politiske hold, men der virker det som om de fleste bare har evneveike tåkefyrster eller oljekriminelle overgripere. Du kan bare glemme “karbonfangst”. Det er ikke noe som kommer til å skje i tilstrekkelig nær fremtid, eller noensinne for den saks skyld. Det eneste realistiske alternativet er utslippskutt.
Den vi kaller den vestlige sivilisasjonen er allerede fortapt. De redningdforsøkene som gjenstår ligner på den tegnefilmen hvor Donald Duck flyr rundt og prøver å tette hullene i en demning med alt han har av armer, bein og andre utstikkende legemsdeler. Det er bortkastet tid og energi. Vi må fokusere på det stedet vi skal til, ikke hvor vi kommer fra. Hele konseptet som vi kaller sivilisasjon er suicidalt. Det ligner mer på gruvedrift enn på landbruk, i den forstand at man tenker i baner som handler om å “ta ut fortjeneste” innenfor en privat men ikke lokal eiendomsstruktur heller enn å “høste av overskuddet” innenfor en samvirkeorientert landsbyøkonomi. Dette er i prinsippet kolonialisme, men ikke på noen åpenbar måte. Det foregår gjennom svært komplekse finansielle spill. I den grad dette spillet har noen vinnere så er det bare for ganske kort tid, siden ender alle som tapere. Alle havner i grøfta, også han som satt bak rattet. Buksa full av aper. Det er nødvendig å ta svært drastiske politiske grep på globalt nivå — men er dette noe som kommer til å skje? Neppe. Alt for mange er alt for hysterisk skremt av den politiske propagandaen til fordel for å gjøre de allerede rike enda rikere, selv om dette betyr død og undergang for oss alle. Problemet er rett og slett det som samtlige psykologiske undersøkelser som har vært foretatt viser: Folk er redde, men ikke for de riktige tingene. De har dårlig kontakt med den materielle, eller skal vi litt humoristisk kalle det “den tradisjonelle virkeligheten”. De tror på fremskritt. De tror på at vi vil utvikle teknologiske metoder for å “fange karbon” og det ene med det andre. De tror på enhjørninger og julenisser. Hva vet jeg? Det er jo evneveikt å kaste bort tiden med fjas. Petroleumsalderen er et begrep som har vært lansert av noen spøkefugler, for å sette navn på den dominante økonomiske ressursen i denne tidsalderen, så som steinalder, bronsealder og jernalder, men uansett hva slags navn vi setter på jævelskapen så må vi foreta en styrt avvikling. Helst for tyve år siden, men når som helst er bra. Jo før jo heller. Det kommer jo til å ta noen tusen år før tilstanden i atmosfæren – som påvirker alle andre tilstander i alle andre subsystemer her på jorda – finner tilbake til sin, hva skal vi si, naturlige balanse (selv om dette ikke er et korrekt uttrykk), slik at det som kommer vil være ganske vanskelige tider for noen hundre generasjoner av mennesker – gitt at vi i det hele tatt overlever som art – men vi er visstnok ganske smarte så det blir sikkert en greie på ting.
