Livet her i the matrix handler om å fange mat på supermarkedet. Blant mye annet, selvsagt, men akkurat nå er det dette som pågår. Eller strengt tatt sitter jeg jo og skriver på PCen, men minnene om middagens storhet er så levende på så mange plan samtidig at transcendens synes å stå for døren. Gud for noen herligheter. Min vakre kropp som danner tempelstrukturen rundt min enda vakrere sjel er selvlysende av tilfredshet. Mot et nominelt servicehonorar er min entusiasme aldeles til å ta og føle på. Min ånd stiger opp mot det endeløse universet som et flammende sverd. Jeg bærer vitnesbyrd om et mirakel. Halleluja.
Hva eksakt er svinebiff? Herregud noe så evneveikt. Biff kommer fra beef, som kommer fra boeuf, som kommer fra bov. Det er navnet på en helt annen slekt av dyr. Det som på norsk heter storfè, eventuelt naut. Den er sannsynligvis ikke koreansk engang. Hva er greia? Det er ikke seriøst å lyve, men sånn har verden blitt. Porc picante a la corean burde det stått på etiketten. Alle kan jo såpass kjøkkenfransk. Men det står altså “koreansk svinebiff”. Imidlertid skal det være beef i Bombay curry og siden dette er på tilbud så blir det slik. Saken er at de hadde også et glass med dette produktet – fra varemerket Sarita’s – til nedsatt pris, slik at jeg tok det ene med det andre og klæsja det med litt teknisk om og men sammen i stekepanna. Ugh. Jeg har talt. Det funker, sammen med en passende mengde ris.
Ellers heter byen Mumbai nå. Jeg har aldri vært der og skal nesten helt sikkert aldri dit heller, men jeg hører at India er et interessant land. Det kan godt hende. Verden er jo full av interessante ting. Det man gjerne har begrensede mengder av er tid og penger. Jeg er blant de mange som må tenke før jeg bruker noen av delene. For eksempel er det klokt å jakte på “tilbudsvarer” og tilpasse menyvalget til dette heller enn å gå den motsatte vei. Bare sier. Det er en balansegang å styre en typisk “singel” husholdning. Storkjøprfordeler kommer liksom aldri inn i bildet fordi jeg spiser for langsomt og for lite til at dette egentlig er smart. Sånt er nok mest for barnefamiliene. Å spise ute er heller ikke noe som er aktuelt særlig ofte — det handler like mye om geografi som økonomi. Restaurantlivet på bygda er begrenset. Dessuten gidder jeg ikke å betale dyrt – alt er dyrt her – for noe jeg selv kunne gjort bedre med ræva.
Mat må man uansett ha. Av flaks – eller andre årsaker – plages jeg ikke med tarmgass når jeg spiser bønner, linser og erter, så det blir en del av dette. Kjøttvarer har nærmest status som garnityr her i husholdningen. Jeg klarer for eksempel sjelden å spise meg gjennom en biff av normal størrelse, langt mindre de oppskalerte variantene. Det blir for mye. For massivt. Det er ikke bra for “kroppsfølelsen”. Jeg liker ikke å føle meg “mett”. Det er nesten like heslig som å være dritings. Uansett er saken at jeg må enten lage små mengder av gangen eller satse på noe jeg siden kan dele opp i porsjonspakninger og fryse ned for senere avbenyttelse. Sånn sett pleier jeg å lage min egen avart av fårikål, som preges mest av at jeg dropper kålen til fordel for squash, aubergine, løk og denslags, i hva man kanskje kan kalle “typisk middelhavsk og tomatbasert gryterett” med svært liberale mengder hvitløk og annet pikant materiale. Lammekjøtt egner seg jo ikke for hot mat, etter min mening, men det er perfekt for det pikante. Vi er allerede en uke inne i oktober og jeg har ennå ikke gjort det. Jeg vet ikke hvorfor. Haster det ikke? Jeg vet ikke når sesongen for billig lammekjøtt er over, men den varer da minst like lenge som de norske eplene. Altså i enda noen uker. I verste fall blir jeg å droppe hele greia, så får jeg ta det igjen til jul, eller noe.
Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk, av fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe, som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i, død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.
(Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress)
Jeg faller definitivt innenfor kategorien “trussel om bruk av tvang rettet mot en selv”. Det kan jo ofte være vanskelig å sparke meg i gang når det er noe jeg bør gjøre (men som kan utsettes), selv om jeg er ganske flink til å få gjort det jeg må gjøre. Bare hvis jeg truer meg selv med noen slags straff våkner jeg til liv og tar grep. Jeg vet jo allerede at jeg ikke kødder. Jeg kan være ekstremt streng mot meg selv. Ikke bare i form av så grov kjeft at håret legger seg i bakoversveis, men også på mer utspekuerte og sadistiske måter. Fy faen så evneveik du er. Nå blir det fullstendig moronekt i en måned. Du vet. Disiplin. Det er ikke enkelt. Men man venner seg til det etterhvert.
Når vi studerer våre venner dyrene legger vi merke til at det er de mest sosiale som er de mest voldelige. (Da regner jeg ikke med volden som begås av rovdyr på jakt, bare sånt som foregår mellom individer av samme art.) Og det handler alltid om penger, sex eller makt. Eller sånn som dyrene ser det: Næringsressurser, parringsrettigheter og territorial dominans. Asosiale dyr av typen “ensom omstreifer” – si for eksempel bjørner – havner riktignok noen ganger i konflikter, men “vold som arbeidsmetode” er ikke typisk i denne kategorien, mens det er business as usual hos diverse flokkdyr som har hierarkiske rangordninger. Høyerestående primater er de verste gutta i klassen, men ingen slår mennesket når det kommer til rå maktbruk. Hva slags beviser behøver du?
Folk har så mange meninger om hva slags dyr mennesket er. Selv sier jeg vi er åtseletere og at alle våre naturlige instinkter må forstås på bakgrunn av dette. Dette er vår evolusjonære nisje i naturens store kretsløp. Alt vi er – og ikke er – nå i dag begynte med at en variant av apeslekten oppdaget åtselplyndring som overlevelsesstrategi. Siden har vi blitt svært spesialiserte. Det er vanskelig for mennesker å bare overleve på plantekost, slik vi har utviklet oss. Det går an, men man må ha et ganske bevisst forhold til næringsstoffer og mengder. De som slurver vil pådra seg mangelsykdommer som for eksempel fedme og/eller alskens psykiatriske syndromer. Det er imidlertid ikke store mengder animalsk føde vi behøver for å få det hersens treskeverket til å gå som det skal. For mye kjøtt er definitivt mye verre enn for lite. Hva er for mye? Det er litt relativt i forhold til kroppsbygning, bakterieflora i tarmen og den typen ting, men på et generelt grunnlag kan vi si at det å spise kjøtt hver dag er en svært dårlig idè hvis helsa overhodet betyr noe for deg.
Evolusjonsbiologer sier ytterst sjeldent noe annet enn at hjernen er en konsekvens av vår åtselplyndring, særlig dette med å knuse de store knoklene for å få tak i den feite og næringsrike beinmargen. Det er det ingen andre dyr som klarer. Altså, egentlig handler det mest om vårt behov for fett. Hjernen krever jo en femtedel i skatt for å bidra til å holde kroppen levende, og hjernen tar helst imot betaling i form av fett. Derfor har det blitt som det har blitt. I en strikt evolusjonær forstand er vi vanskapninger. Eller eventuelt selvskapninger. Ved et tidspunkt skjedde det jo noe. Vi hoppet rett og slett over rovdyrene, frigjorde oss fra dem, eller hva man skal si. Vi ble jegere. Dette var en avgjørende endring av spillereglene. Siden har all menneskelig utvikling handlet om koordinering mellom øye og hånd. Og hjernen? Den bruker vi til databehandling. I prinsippet det samme som alle hjerner hos alle dyr som har denne egenskapen — men i tillegg har vi utviklet abstrakt tenkning som er løsrevet fra verden og virkeligheten. Språk er ikke unikt for mennesket, men konsepter er. Vi kan snakke om ting som strengt tatt ikke har noen mening i forhold til våre typiske oppgaver som biologiske enheter, først og fremst overlevelse og formering. Det foregår mye “mer” med mennesket. Det hele er ganske komplekst. Mennesket driver med kunster som ingen andre dyr forstår. Ikke desto mindre bærer vi på hele den gamle arven. Instinktene våre driver oss. Sånn sett er vi akkurat som alle de andre dyra.
Egenvilje er et litt ullent begrep sett innenfor en strikt biologisk horisont, men det er eminent forståelig som konsept blant mennesker. Vi har jo det vi mer eller mindre misforstått kaller “en fri vilje” og det forventes at folk skal stille med en personlighet de har brukt egenviljen til å utforme, som et kompromiss mellom driftsliv og omverden. Selvet er på en måte piloten i et fly som vi bygger mens vi flyr. Vi har aldri noen garanti for at vi ikke styrter og kræsjer, men alle skjønner at “styring” er en god idè. Derfor har mennesket funnet opp etikken, eller vi kan kalle det “levereglene” om du vil. Alle har noen. Det er jo vanskelig å se for seg at noen som overhodet ikke klarer å styre seg selv på noe vis kan få noe særlig bra liv. Uansett, slik det fungerer per i dag er at vi lever med både eksterne og interne leveregler. Menneskelige samfunn har sine lover og ordninger, mens menneskelige individer har sine standarder. Noe har man lyst til mens annet er totalt uaktuelt. Sånn er det i det store og hele for alle. Standardene varierer både i mål og mening men alle har noen. De eksterne er å forstå som minimum. Etisk sett er det altså ikke nok å bare være “lovlydig” – altså å holde seg innenfor rammen av “trafikkreglene” i samfunnet – man må også ha sitt eget opplegg som man både må kunne forklare og forsvare på en måte som gir mening. Eller som de sier på kjøreskolene: Legg opp ditt eget løp. Du må ikke følge det lokale trafikkmønsteret når og hvis det gjør deg ubekvem. Du vet. Sving inn i en busslomme og ta noen minutter hvis trafikken går deg på nervene. (Jeg begynte å bruke trafikkregler som metafor for “det sosiale” etter å ha lest noe Trond Berg Eriksen skrev en gang på 90-tallet.) At man blir “engasjert” av noe de andre trafikantene holder på med er et farevarsel. Egenviljen er i ferd med å miste grepet. Noen ganger er dette ønskelig – for eksempel hvis man skal ha sex – men som regel ikke. Hovedregelen er at man skal unngå ekstasen mens man er ute og kjører. Feil tid, feil sted, og definitivt feil vitnegrunnlag.
Hva var det vi snakket om? Herregud. La oss gå helt tilbake til overskriften. Sannheten er at mennesker ikke er spesielt voldelige. Vi har omtrent det som er å forvente for skapninger av vår kategori. Vi krangler om penger, sex og makt. Noen ganger smeller det. Sånn er det for alle typer skapninger som det er naturlig å sammenligne oss med. Så langt det bestialske. Men hva med det typisk menneskelige? Vi har jo alle disse kunstene. Vi lager ting og holder på. Religiøs hypnose og det ene med det andre. Arkitektur. Fine klær. Hele pakka. Svært få har noen slags naturlig kontakt med naturen. Nesten alle lever i, med og for kulturen. En verden vi selv har skapt. Det er der vi har våre hjem, ofte stablet opp som et assortement av fyrstikkesker både i bredden og høyden. Vi kaller det Nirvana. Eller noen ganger bare Narnia. Den berømte sivilisasjonen, som må være mer å betrakte som en sinnstilstand enn som våre samlede eiendeler. De fantasifulle ser for seg at alt skal bli enda mye bedre enn det allerede er. Kunstig intelligens og interstellare romskip. Kanskje til og med evig liv. Tenk på det du. Det skulle han gamle faens farao ha sett der han satt på sin trone og kalte seg en gud. Teknologien skal redde alle fra alt, eller ihvertfall de som kan betale for seg. Du vet. De som er viktige. Er det ikke interessant hvordan all slik frelselære ligner på seg selv? Alle lover at det er bare noen ganske få og spesielle mennesker som vil unnslippe Den Store Skrekken, men for at dette skal kunne skje må det først være noen utrenskninger av de uverdige. Nok til at vi kan få skuta på rett kjøl og seile inn i lykkens solnedgang. Hvem vet når nok er nok? Det skal komme en leder – utgått fra selveste folket – som vil skjønne hva som er nødvendig og vise vei.
Delirium tremens er en forvirringstilstand utløst av alkoholabstinens hos alkoholikere, det vil si opphold eller betydelig reduksjon i alkoholinntak etter langvarig og intens drikking. Søvnmangel antas å være en viktig årsak til abstinenspsykosen. Tilstanden er kjennetegnet av skjelvinger, rastløshet og angst, samt hallusinasjoner.
(Store medisinske leksikon)
Jeg vet lite om detaljene i bildet, men jeg antar det finnes en terskeldose, altså et minimum for hva som fungerer som “medisin” for de som er avhengige av alkohol, og jeg antar at denne dosen er større enn myndighetenes anbefalte maksimum for daglig alkoholinntak. Verdens helseorganisasjon (WHO) har presentert tallene tre og to “alkoholenheter” for henholdsvis menn og kvinner (den ulike kroppskjemien gir ulik toleranse for diverse stoffer). Mer enn dette som daglig inntak og man beveger seg inn i et medisinsk fareområde. Alkohol er uten tvil det hardeste av alle harde stoffer menneskene kjenner til — og er vesentlig mye farligere enn for eksempel heroin. Likevel er det umulig å bli kvitt jævelskapen. Samfunnet er fullstendig gjennomsyret av institusjonell alkoholisme – som er noe annet enn personlig avhengighet – fordi stoffet egner seg så godt som kjemisk slavelenke. Folk vender jo alltid tilbake til skjenkestedene.
Om vi betrakter forbudstiden i Norge – årene 1916-1927 – som et sosialt eksperiment i stor skala, legger vi merke til at stoffet “trenger seg gjennom” selv de mest robuste barrièrer det i praksis går an å stille opp. Smugling, hjemmelaging og det ene med det andre. Uttrykket rumpesprit er ennå i bruk, med litt varierende betydning, men opprinnelig betegnet det “medisinsk alkohol” som ble skrevet ut på resept under forbudstiden. Vi observerer en kraftig økning av slike resepter i den samme perioden. Hvis behovet hadde vært legitimt ville det ikke falt såpass mye igjen etter at staten måtte gi opp denne strategien. Alle skjønner dette. Det eneste man “oppnår” med forbudspolitikk er jo gode økonomiske muligheter for kriminelle. Vi ser dette nå i dag på fenomenet narkotika hvor tidligere tiders “skremselstaktikk” har slått tilbake med enda større ødeleggende kraft enn selv de mest dystre spådommene fra kalde hoder på 80-tallet, da det begynte å avtegne seg ganske tydelig hvilken vei det bærer. Idiotene står på sitt den dag i dag. Det virker som om de oppriktig tror at et rusfritt samfunn er noe som lar seg gjennomføre. De undervurderer i katastrofal grad hva slags balletak rusmidlene har på folk.
Pragmatikere innser imidlertid at vi ville ikke engang hatt noe samfunn – slik vi forstår dette begrepet per i dag – hvis det ikke var for alkohol. Ingen ville godtatt dette evneveike opplegget hvis det ikke var for fylla. Dette er ikke en mening. Dette er en observasjon. Hvis man skal argumentere mot det jeg sier nå må det i så fall handle om at jeg hallusinerer. Jeg ser syner. Eventuelt så misforstår jeg rusmidlenes rolle i menneskeliv og samfunnsdannelser: Det handler dypest sett om å tukle med bevisstheten for å oppnå “en alternativ virkelighetsopplevelse”. Si for eksempel “slappe av og hygge seg” som er en vanlig forklaring på hvorfor man drikker. Selv er jeg ingen spesialist på rusopplevelser, men jeg er imidlertid en sånn som folk synes det er “lett å prate med” – selv om jeg er en jævel – så jeg hører mange historier. Mange synes at jeg er bent frem gal – altså en slags psykiatrisk avviker – fordi jeg har så liten respekt for deres “darlings” – altså favorittidèene – og avviser det meste som evneveikt vrøvl. Men saken er bare at jeg ikke lyver dem rett opp i trynet. Jeg forteller dem akkurat hva jeg tenker når de spør om noe, uten tanke på hva som er “smart” eller fordelaktig for meg selv. Jeg beregner ikke mitt publikum – eller “dummer ned” som det heter med en postmoderne anglisisme – men snakker på den samme måten til alle, uansett hvem de er.
Hvor dypt ønsker du å skjære? Håvamål sier at ovklok bør ingen være fordi dette er en forferdelig skjebne. Du vet. Når man ikke klarer å “late som ingenting” og fokusere på sitt eget syssel. Barnets verden er magisk og eventyrlig, men de voksne er nødt til å forholde seg til at det blir nesten aldri sånn som man vil, eller håper. Tilværelsen er full av mannskit som man må forholde seg til enten man er klar for det eller ikke. På den ene siden blir det aldri så bra som optimistene tror, men på den andre siden blir det også sjelden så jævlig som pessimistene frykter. Verden sjangler for det meste videre nokså uanfektet av hva noen av oss ønsker. Det klokeste noen kan si er sannsynligvis at man må bare ta det som det kommer og gjøre så godt man kan med det man har. Alle som noensinne har prøvd seg på “plan og styring” vet jo at det finnes ingen plan – uansett hvor godt gjennomarbeidet – som overlever sitt første møte med virkeligheten. Behovet for jenk og justering melder seg umiddelbart. Filosofisk sett har dette over tid medført et litt unaturlig skille mellom tanke og handling. Mange kan føle at ting er dårlig synkroniserte slik sett. Det er “noe galt med bildet”, men de finner ikke noe berøringspunkt. Ikke noe de “kan sette fingeren på” om du vil. Vi kaller dette vuca-problemet, hvor VUCA er et akronym som består av ordene volatility, uncertainty, complexity, ambiguity. På norsk blir det ustabilitet, usikkerhet, kompleksitet og tvetydighet. Essensielt sett meningsinnholdet i begrepet krigståke. Man er nødt til å fatte raske beslutninger i et miljø preget av mangelfull informasjon og dårlige muligheter til å gjenopprette eventuelle feil som man begår. Ikke desto mindre er man nødt til å gjøre noe. Generell beslutningsvegring medfører at folk typisk vender seg mot “ledere” med forventning om at de skal ta ansvar og vise vei, slik at de selv slipper. Og resultatet? Folk får de politikerne de fortjener.
Det finnes ikke noe mer evneveikt enn tro. Det er så å si intelligensens fullstendige kapitulasjon foran psykopatiet. Realistisk sett betyr det nylig nevnte vuca-problemet imidlertid at man er nødt til å tro, fordi man vet aldri nok om noe slik at man må fylle igjen hullene med “noe” i en tilstrekkelig grad til at man klarer å omsette plan i handling. Dette går tildels på autopilot. For eksempel virker sansene våre slik. Alt vi innhenter av data er det vi kan kalle “trigonometriske orienteringspunkter i tid og rom” så fyller hjernen automatisk inn resten i henhold til hvordan vi er trent, slik at vi ender opp med et bilde av virkeligheten. Dette er ekstremt viktig å huske. Vi er ikke i stand til å observere “verden slik den virkelig er” – det filosofene kaller ding an sich, altså “tingen i seg selv” – bare det vi hehøver for å fungere på et gansle lavt nivå, eller som dyr om du vil. Dette sammenfaller med den psykiatriske minimumsstandarden for “friskhet”. Er pasienten i stand til å ta vare på seg selv? Klarer de å kle på seg, stelle hjemme, skaffe mat og så videre? Javel, men så er de også klarert for selvstendighet. Samfunnet forlanger ikke mer av deg. Eller rettere sagt: Det forventes selvsagt at du skal stille deg disponibel på markedet for kjøp og salg av slaver, eller “arbeidskraft” som mange foretrekker å si. Det høres jo finere ut. Som alle vet kommer ordet “kapitalisme” fra det latinske ordet caput, som betyr hode, eller i overført betydning “selveierskap”, altså at ingen kan eie noen andre. Man kan bare lease over langen, eller leie på mer kortsiktig og oppkommende behovsbasert basis. Dette er kapitalismens grunntanke. Alle mennesker eier seg selv. Ikke fordi dette er mer edelt eller moralsk høyverdig, men fordi det er mer lønnsomt slik. Hvis man eide et annet menneske omtrent på den samme måten som man eier en hund, ville man jo måtte ta alt ansvar for alle livsbehovene deres på tilsvarende vis. Dette er både kostbart og ubekvemt, fordi folk er folk og man utvikler komplekse følelser rundt hva enn det er som foregår. Kjærlighet, hat, og alt innimellom. Arbeidsmarkedet virker på den samme måten som “hundeutleie” ville gjort, hvis det fantes leiehunder som man kunne betale for å gå i parken og leke med i en times tid før man leverte dem tilbake igjen. Selveierskap handler om begrenset ansvar for de som kjøper opp menneskelig levetid, ikke om frihet og fest for deg. Som alle vet er jo hele livet dominert av jobben, hva enn det er man driver med. I beste fall noe man liker. Alt er spaltet opp i et sett med inkrementer. Arbeidstid, fritid, sovetid. Hverdag, helg og ferie. Det er det. Sic transit gloria mundi.
Arabere spiser kanskje ikke svinekjøtt, men de har ikke desto mindre utviklet pølseteknologi, uten at jeg vet noe om hvem eller hva som de eventuelt er eller kan være påvirket av. Hvem fant opp pølsa? Det er uråd å si. Uansett skal produktet merguez lages av storfe og lam, og krydres blant annet med harissa, slik at det har en viss likhet med den spanske chorizo og lignende “pikante” pølser. Grunnleggende sett er dette en måte å utnytte de delene av dyret som egner seg mindre godt til annen type mat; ved å finmale det til en farse som siden krydres etter smak og stappes inn i det aktuelle dyrets tarm. Som Otto von Bismarck er (mest) berømt for å en gang ha sagt: Ingen ønsker å vite hvordan pølser og lover blir laget. Det er utvilsomt et såkalt gullkorn, særlig blant de som kjenner litt til begge deler, men det er ikke helt rettferdig mot Bismarck selv. Han bør heller bli husket som oppfinneren av det statlige trygdesystemet.
Hvorom allting er, jeg avnyter selv pølser ved å påstryke sennep og rulle dem opp i nordens tortilla: Lompe. “Pølsebrød” er ikke noe jeg så mye som engang anerkjenner eksistensen av. Pølsebrød? Jeg har aldri hørt om noe sånt. Jeg tror det du mener er en såkalt hot dog, og jeg spiser ikke hunder, ikke engang på symbolsk vis, til tross for at nyere forskning har påvist at hundehold opprinnelig handlet om at dyrene var en matvareressurs. Altså den typen “venner” som man planlegger å drepe og spise. Jeg synes de er utrolig frastøtende skapninger, men det er forsåvidt ikke deres egen skyld. Det handler mest om “hundeeiere”. Å etablere et pararomantisk forhold til et dyr er så fundamentalt sykt at jeg klarer ikke engang å forholde meg til det, langt mindre den styrte avlen av hva som er direkte udyr. De har absolutt null, niks og nada sjanse for å overleve på egen hånd i vill tilstand. Tommelregelen er at jo mer de ligner på ulver, jo mindre frastøtende er de. Hundeeiere er ellers å oppfatte som at de “leker med dukker” — men det er ikke dukker, det er levende skapninger.
Men nok om det. Vi snakket om pølser. Selv om jeg har hørt om hundepølser så er ikke det noe jeg har lyst til å smake på. Lammepølser er mer enn dristig nok for meg, som i hovedsak er vegetarianer. Saken er at jeg sto i butikken og regnet på fingrene. Wienerpølser er jo greia i Norge (selv om alle andre kaller dem “frankfurtere”). De kommer i pakninger på åtte stykker, mens lompene kommer i pakninger av ti. Rask hoderegning får det til å gå opp med fem mot fire. Jeg må kjøpe fem pakker wienerpølser og fire pakker lomper for å ikke få noe til overs helt til slutt. Herregud noe så irriterende. Hvorfor er ikke pakningene kompatible? Dette minner stygt om å lete etter den rette pluggen for å få det elektroniske utstyret til å fungere som det skal. Hvilket bringer meg til konseptet industristandarder. Du vet. De sirkusringene som man må hoppe gjennom med hensyn til varemerking og denslags, for å engang ha lov til å selge noe i Norge (eller EU mer generelt). Mange synes at dette er hvor grensa går i forhold til overgangen mellom søt frihet og barbarisk tyranni. Mye av britenes Brexit handlet jo om “å ta tilbake sjølråderetten” i forhold til hvor grensene går for de som driver forretning. Hva har de lov til å putte i produktet sitt? Britene skal ha seg faen så mye frabedt at noen andre bestemmer sånt. Dette skal være opp til god gammeldags britisk samvittighet.
Selv tenker jeg at tillit er en bra ting, men dobbeltsjekking er enda bedre. Ville jeg engang ha kjøpt en pakke pølser hvis de ikke har den rette formen for varedeklarasjon og produktmerking? Jeg tror ikke det. På den andre siden har jeg jo forsåvidt kjøpt merguez på gata i Paris, som var tilberedt over noen slags utskåret tønnegrill av metall, under tvilsomme hygieniske forhold. Tillit er åpenbart noe relativt. Jeg tror det har noe å gjøre med promille og tid av døgnet. I Oslo er det for eksempel noe som heter fyllekebab, som kan samle ganske imponerende køer av folk som er på vei hjem etter en slitsom natt på utestedene. Ihvertfall er det sånn jeg husker det. Ting har kanskje forandret seg på de tyve årene som har gått siden jeg dannet dette minnegrunnlaget. Hvem vet? Det skjer jo stadig noe i denne omskiftelige verden. For nå er det slik at alle som vil selge noe på EU-markedet må gjøre det de må gjøre for å få det ganske høyt hengende CE-merket, som er den mest krevende internasjonale standarden der ute, slik at det er i grunnen mest bekvemt for alle å legge seg på den linja med alle sine produkter som er ment for eksport. Til og med britene gjør dette, selv om de har et vareutvalg som påstemples Not For Sale In The EU for å komme seg forbi det gamle spøkelset som heter Nord-Irland, hvor det bare ikke går an å etablere noen “hard” grense etter fredsavtalen, uansett hvor mye unionistene “står på krava” i frykt for irsk gjenforeningspolitikk, som selvsagt ikke ville vært like aktuelt uten Brexit.
Fra min egen ungdom på 80-tallet trekker jeg frem to byer som stadig ble brukt som “kode” for konflikt, trøbbel og generell jævelskap. Den ene var Belfast. Den andre var Beirut. Begge kunne bli brukt omtrent på den samme måte som i uttrykket “helt Texas”. For øyeblikket har jeg inntrykk av at Belfast på mange måter fortsatt er en delt by, men det pågår i det minste ingen krigshandlinger. Det er verre med Beirut. De har jo ikke akkurat vunnet beliggenhetsprisen i det store lotteriet blant eiendomsmeglere. Hele Libanon er ikke stort større enn Rogaland fylke, med omtrent det samme folketallet – fem og en halv million – som i Norge og Danmark, men de tok altså inn over en million flyktninger fra Syria da helvete braket løs der for ti år siden. Det var ikke akkurat optimalt for nasjonaløkonomien deres, men hva skulle de ellers gjøre? Nå har etter hva jeg hører flyktningestrømmen snudd. Du vet det er jævlige forhold når folk flykter til Syria. Herregud. Hva folk ikke gjør for å berge livet. Hva ville du selv ha gjort? De fleste har ingen spesifikk grenseoppgang for når de slutter å kjempe for livet. “Så lenge de klarer” er vel det mest presise svaret man kan forvente. Siden blir det vel mest et spørsmål om hva slags aktuelle alternativer de har. Du vet. Det koker ned til realisme. Ville for eksempel en glødende rasist som var i ferd med å drukne takke nei til en utstrakt hånd hvis den var svart? Jeg tror ikke det. Verdiene folk ellers skryter av har en tendens til å forsvinne når det står om livet. Det er sannsynligvis vanskelig på grensen til det umulige for noen som selv befinner seg på trygg grunn å forestille seg hva en som holder på å drukne tenker, føler, eller hva man nå legger vekt på i en slik sammenheng. Roper de på hjelp? Ber de om nåde? Det er ikke sikkert sånt gjør noen forskjell.
Jeg eier sannsynligvis ikke skam — ihvertfall ikke på den måten som folk flest mener når de bruker ordet skam. Uforskammet er følgelig det korrekte adjektivet. Jeg har jo ingen “egenskam”. Eller sagt med andre ord: Jeg har ikke noe uoppgjort med meg selv. Tvil er ikke en følelse jeg noen ganger erfarer, men en metode jeg alltid bruker til å forholde meg til verden med alt sitt innhold. “Det skammelige” er ikke noe jeg forbinder med andres oppfatning av meg og opplegget mitt, men et generelt undermål; det vil si at jeg forbinder konseptet skam med slikt som latskap, løgnaktighet, sjalusi og alle andre symptomer på personlig veikhet. I grunnen ganske sammenfallende med de syv katolske dødssyndene, bortsett fra at jeg ikke har hengt meg opp i noe tall. Alt undermål er skammelig. Fusk, snyteri og den typen ting. Eller bare det å kunne bedre men likevel ikke gjøre bedre. I den endelige analyse handler det om selvsvik. At man begår forræderi mot sin egen natur. Jeg orker ikke å forholde meg til sånne typer noe mer enn jeg absolutt må. Falskhet er den ultimate synd i dette livet.
Når det er sagt så tenker jeg som en håndverker. Perfeksjon er et latterlig konsept. Fremgang handler om “små forbedringer” når og hvor dette lar seg tilpasse til resten av livet. Det vil si at man gjør det til en vane men aldri til et idiosynkratisk atferdsmønster. Da har det jo blitt en nevrose. Du vet. Dette med å anklage seg selv for stort og smått som skjer rundt ørene dine. Det er jo ikke nødvendig når du vet at du har gjort så godt du kan; gitt tidspunkt, ressurser og annet som legger begrensninger på det performative elementet. Som alle vet: Når man må handle så må man handle, uansett om man er “godt forberedt” eller ikke. Kort sagt: Man gjør så godt man kan med det man har. Jeg klarer ikke å se noen mening med den selvklandrende mentaliteten, så jeg avskriver det som en narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De har rett og slett overdrevne forventninger til seg selv og sitt eget forhold til tingene i verden, inkludert andre mennesker. Hva tror du at du er? Vi er jo ikke guder, bare aper. Det er begrenset hvor bra det går an å få det.
Mange merket seg sikkert at NAV nylig hadde ansatt en hundepuler. Nærmere bestemt en psykolog – av alle ting – som hadde fått sparken fra St.Olavs Hospital i Trondheim på grunn av seksuell omgang med dyr. Herregud. Jeg henviser til Straffelovens Kapitel 26 som handler om seksuallovbrudd. Der har de en ganske lang “smørbrødliste” over hvor grensene går. Selv oppfatter jeg det imidlertid mer som et psykiatrisk enn et juridisk problem når noen krysser artsgrensene, uansett av hvilken grunn. Det overordnede prinsippet er samtykkekompetanse. Dyr og mindreårige har per definisjon aldri dette. Derfor er det uansett alltid et overgrep, selv om de eventuelt “er med på det” der og da, sett fra overgriperens subjektive virkelighetsoppfatning. Men nok om det. Poenget mitt er ikke å diskutere overgrep og overgripere, men å reflektere over standardene som NAV bruker; eller dettere sagt, deres relativisme. Alle som har erfaring med denne institusjonen har jo lagt merke til hvor nøye de er med at klientene skal redegjøre for stort og smått, skaffe alle mulige slags papirer og det ene med det andre, mens de helt åpenbart ikke praktiserer noen slik politikk overfor sitt eget personale. Kall meg fordomsfull, men jeg ser mye som kan gå galt hvis man som klient hos NAV en vakker dag må forholde seg til en “offentlig” psykolog som har et hemmelig liv som seksuell overgriper. Det finnes sikkert mange svindlere i spillet, men flertallet av de som henvender seg til NAV må regnes som sårbare mennesker. De er ikke robuste typer som tåler hva som helst. Bare det at de har henvendt seg til NAV er bevis nok for denne påstanden.
Er uttrykket FOMO – “fear of missing out” – alminnelig akseptert som norsk språkform i disse dager? Jeg har jo inntrykk av at de fleste som er på nett – som betyr de fleste i Norge i enhver forstand – har fått med seg hva det handler om. Frykten for at man går gjipp av noe. FOMO er bare en telefonvennlig måte å taste frem denne meningen. Selve følelsen lar seg sannsynligvis spore tilbake til generell dødsangst. Som alle vet er det jo mye man kommer til å gå glipp av fordi man rett og slett ikke har levetid nok til å få alt sammen gjort. Sånn er det med den saken og det er latterlig å late som noe annet. Prioriteringer er det åpenbare svaret. Hvordan dette siden spiller seg ut i praksis er en strikt individuell variabel. Hva ønsker du å bruke livet ditt til? Spørsmålet er ganske abstrakt for, la oss si, ungdomsskoleelever som står overfor en liste med valgfag, men det føles prekært blant de som har passert seksti års alder. Du vet. Når man forstår at man har mer fortid enn fremtid, uansett hvordan man vrir og vrenger på saken. Uansett, jeg diagnostiserer her og nå “frykten for trygdemisbruk” som en form for økonomisk betinget FOMO. Hvorfor skal de bare få gratis penger mens jeg må jobbe som et muldyr for hver en krone jeg tjener? Dette er den generelle spørsmålsstillingen. Idèen er åpenbart at trygd er et privilegium som ikke er – eller ihvertfall ikke bør være – åpent tilgjengelig for alle, ut ifra en behovsprøvet vurdering. Og bakom blånene synger det mer generelle sviket mot arbeiderklassen. Hele samfunnsmodellen vår er jo bygd på at livet skal kunne avvikles så knirkefritt som mulig. Det regnes som fullstendig normalt å få noe slags apoplektisk anfall hvis noen som er i ferd med å gjøre en nødvendig jobb blir “i veien” for deg, enten det handler om at man ikke kommer seg frem der og da med handlevognen sin på supermarkedet, eller det pågår noe slags veiarbeid som gjør at man må vente. Raseriet sitter aldri langt inne.
Den mest grunnleggende konfliktlinjen i dagens norske samfunn står mellom de som kjøper opp menneskelig levetid og bruker den til ymse kommersielle formål – de kalles for det meste “arbeidsgivere” selv om de strengt tatt aldri gir noe som helst – og de som har sterk interesse av å beholde mest mulig av sin egen levetid til “egne formål”. Kapitalister ønsker profitt. Arbeidere ønsker livskvalitet. Deres interesser står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Jo mere lønn og andre fordeler til arbeiderne, jo dårligere profitt for kapitalistene. Matematikken er så banal at selv jeg klarer å regne den ut, og jeg er en mildt sagt evneveik matematiker. Ikke så verst som filosof men helt på trynet som vitenskapsmann. Hva kan jeg si? Jeg jobber med saken. Jeg var verre da jeg var yngre. Men èn ting har forblitt uforandret: Jeg tåler dårlig overgrep og overgripere — og ser forsåvidt ingen saklig grunn til å bli mer “tolerant” slik sett. Nesten alt som fremstilles innenfor det private næringsliv er hundre prosent skadeverk. Det har ingen nyttige applikasjoner i det store bildet av humanisme, men det er svært skadelig for natur og miljø. Og det som ikke er direkte skadeverk er i beste fall bare moffe (det er et bærumsuttrykk for “det meningsløse”). Jeg sier ikke at fenomenet underholdning er unyttig, men at de som opererer innenfor “underholdningsindustrien” ut ifra et profittmotiv er skadedyr. Vi har fått et mye mer amerikanisert samfunn i Norge over de siste førti årene, som i praksis betyr en fiendtlig økonomi som koker ned til utnyttelse og nihilisme. Amerikanerne har rett og slett ingenting som er verd noe, men likevel synes folk at vi bør kopiere opplegget deres. Ser de ikke at alt det fæle som skjer i USA – seriemordere, skoleskytere, og jeg vet ikke hva – er forutsigbare konsekvenser av nihilismen?
I dag tidlig (selv om det må innrømmes at “tidlig” for meg for det meste betyr “midt på natten” for normale folk) hørte jeg Tonje Brenna si noe om sykefraværet i Norge. Det er høyt. Mye høyere enn i land det er naturlig å sammenligne seg med, først og fremst Sverige og Danmark, men også de øvrige europèiske sosialdemokratiene. Hvorfor er det slik? Selv assosierer jeg det med “trygdehysteriet”. Det er FOMO. Folk er rett og slett jævlig forbanna fordi de vil ikke ha et sånt samfunn som det eliten – tolk begrepet som du vil – legger opp til; med perverst høyt lønnede “ledere” og den typen ting. Bløffen er alt for åpenbar. Man må enten være evneveik eller kokainist for å ikke se mønsteret. Hvis arbeidsministeren ønsker å få ned sykefraværet bør de begynne med å få ned lederlønningene og alle skattefordelene som tilbys “de rike” og deres lakeier. Nå treffer jeg riktignok ikke “alle” innenfor kategorien “folk flest” — men alle jeg møter hater hvordan ting har blitt. De vet bare ikke hva de skal gjøre med saken, annet enn å henfalle til “hverdagsondskap” og mer eller mindre aktiv sabotasje av systemet, si for eksempel via misbruk av sykelønnsordningen. Arbeidsministeren – som ironisk nok står i Arbeiderpartiet – tror åpenbart at dette handler om dårlig moral hos arbeiderne. Argumentet er ikke direkte usant, men det er en obfuskasjon av det underliggende problemet. Kanskje hun bare ikke ser det? I så fall er hun evneveik. Det er alltid en mulighet. Uansett er det urimelig å forlange høy moral fra de som jobber samtidig som man aksepterer direkte amoral – vi støter igjen på begrepet nihilisme – fra de som utnytter arbeiderklassen i egen vinnings hensikt. (Ved dette tidspunkt bør jeg sannsynligvis skyte inn at jeg definerer “arbeiderklassen” som alle med lønnsarbeid som sin eneste realistiske kilde til inntekt, uansett hvordan de selv identifiserer seg. Det går også et skapt skille mellom de som eier sin egen bedrift – og står i jobb der hver dag; la oss si for eksempel en håndverksbedrift – og de som høster profitt bare fordi de eier aksjer og den typen ting.)
Selv er jeg en outsider til fingerspissene, men ikke desto mindre arbeiderklasse i “metode” når det kommer til hvor jeg får pengene mine fra. Jeg snylter på de rike. Det vil si at jeg tar meg fyrstelig betalt for å gjøre “ekstreme håndverksjobber” på privatmarkedet. Jeg har aldri lagt skjul på min klientforakt, mens de på sin side bare trekker på skuldrene. De driter jo i hva jeg tenker så lenge jeg får jobben gjort. Det er kanskje ikke verdens sunneste forhold, men det fungerer. Eller rettere sagt; det fungerte. Jeg er jo pensjonist nå. Det betaler ikke særlig bra, men jeg trenger da heller ikke så mye. Jeg er egentlig bare filosofisk kravstor. Jeg forlanger mye på det intellektuelle planet, mens jeg synes det materielle er mindre viktig så lenge jeg ikke lider noen direkte nød. Uansett, forholdet mitt til klientene ligner på NAVs forhold til sine egne pappenheimere. Det vil si at det er preget av en forakt som sannsynligvis er gjensidig. Dermed får vi en spillteoretisk situasjon som i beste fall ender i en såkalt Nash-likevekt — det vil si den rekken av trekk innenfor et spill som leder til at når man ser hva motstanderen har gjort så angrer man ikke på sine egne trekk. Fenomenet er essensielt innenfor non-kooperativ spillteori, som hovedsaklig er applikabel i forhold til et gjensidig fiendtlig økonomisk opplegg. Eller i praksis det amerikanske samfunnet og alle som hermer etter dem. Du vet. En verden hvor alle man møter på en eller annen måte er konkurrenter i forhold til dine interesser. Det er veldig anstrengende å leve sånn, særlig hvis man ikke har det kognitive verktøyet man behøver for å forstå hva som foregår. Det er da også ganske mange som “det klikker for”. De ender med å gå berserk på noe slags stordramatisk vis. Vi har sett noe av dette i Norge, men det er ennå langt igjen til amerikanske tilstander. De har jo laget et samfunn hvor hatet ligger så tykt i lufta at man nesten kan smake det. Det var ganske sjokkerende å oppleve USA på nært hold. Jeg har aldri vært imponert av “det de har fått til” der borte, men det viste seg i praksis å være vesentlig mye verre enn selv det verste som jeg noen gang har trodd. Sånt er ikke bra. Jeg mener, jeg er jo ellers en ganske kynisk person. Jeg forventer ikke mye. Men jeg er kanskje så naiv at jeg tror folk helst ønsker å oppføre seg som folk, slik at det må være “noe annet” som er i spill når de ikke gjør det. Noe de misliker intenst men som de ikke desto mindre er nødt til å leve med på tilsynelatende permanent basis. Sånt leder forutsigbart til mentalt sammenbrudd, som så siden kan spille seg ut nærmest hvordan som helst. I et krigselskende land som USA – de er langt hinsides ethvert sidestykke når det kommer til å starte krig og jævelskap i verden – manifesterer det seg i voldelige eksesser, mens i et mer tilbakelent land som Norge leder det til passiv-aggressiv “motstand” i form av fusk med sykefravær og denslags.
Upstreaming er et engelskspråklig konsept som ikke kan oversettes med “oppstrømming” fordi dette ordet er allerede i bruk, som en mer folkelig betegnelse på Ekmantransport, det vil si en form for havstrømmer som følger blant annet av jordrotasjonen. Men nok om det. Hva vi skal frem til er en vanlig tankefeil — som jeg antar vi må kalle “oppstrømstenkning” på norsk. Det virker logisk på en naiv måte. Antagelsen er at ting som kommer flytende nedover en elv må ha havnet i vannet “oppstrøms” for der vi befinner oss, bare at dette handler om tid, som ikke følger hydrodynamiske prinsipper. Tidligere i dag (forrige bloggpost) nevnte jeg stedet Chaco Canyon i USA. Dette er et sted som har mange slags historier, ettersom mange slags forskjellige mennesker har diktet opp sine egne forklaringer på det man kan observere, som i hovedsak er noen ganske interessante ruiner. Oppstrømstenkningen består i å iaktta dagens puebloindianere – navajo, zuni, hopi med flere – og projisere deres livsstil tusen år tilbake i tid. Dermed oppstår det arkeologene – nedlatende – kaller Pueblo Space, som vi nærmest kan kalle en doktrine om hva man “har lov til å tenke” om Chaco Canyon. Du vet. Turistindustrien henger mye på at alle forteller det samme om de samme tingene. Trenger vi å nevne William Shakespeare? Mange har store penger investert i “Stratfordversjonen”. Det blir i prinsippet det samme med Chaco Canyon. Å diskutere historie er èn ting, men å kødde med folks pengestrøm er noe helt annet.
Det finnes ingen strengt rasjonell grunn til at jeg skal være så fascinert av “forlatte byer” men det er jeg altså. Slik har det alltid vært. Mange deler denne interessen. Det er jo artig å fantasere om hva som kan ha skjedd der på stedet. Hvorfor forlater folk bare en helt brukbar by som er full av kunstferdig utførte bygninger, gater, torg og det ene med det andre? To av verdens eldste byer – Damskus og Jeriko – er jo fortsatt bebodd, om enn ikke i de gamle strukturene. De har bygd nye ting, tildels oppå de gamle. Poenget er at man må ha noen slags tung grunn for å forlate et sted og aldri vende tilbake, fordi det normale mønsteret er at når bygninger mister sin strukturelle integritet – brann, jordskjelv, fuktskader eller hva som helst annet som kan skje med dem – så river man jo bare mannskiten, rydder området og bygger noe nytt. Men altså ikke alltid. Noen ganger bare opphører en lokal kultur å eksistere, uten at det er enkelt å si hvorfor et betydelig antall mennesker tilsynelatende samtidig bestemte seg for å gi opp hele greia og finne på noe nytt. Vi regner ikke med sånne steder som helt klart ble ødelagt av krigsaktiviteter. Da er det jo opplagt hva som har skjedd. Detaljene i bildet kan være uklare men selve prinsippet er velkjent. Krigføring og systematiske ødeleggelser av infrastrultur er jo noe folk driver med den dag i dag når noen ønsker å kvitte seg med en brysom gruppe som de har et dårlig forhold til. Vi behøver ingen eksempler. Alle vet hvordan greia fungerer. Menneskene er en utspekulert, hevngjerrig og morderisk variant av apeslekten. Vi behøver ingen saklige grunner for å gå berserk med angstskrik og blodsprut. Det er helt naturlig for vår art. Gode grunner kan vi alltids dikte opp senere, i den grad noen behøver å høre historien, ikke sant? Nesten alle har en eller annen gruppe som de hater og ønsker livet av. Vi kan ikke kaste bort tiden med prat hvis vi vil ha jobben gjort. Først må vi drepe og ødelegge. Siden kan vi eventuelt snakke om det som har skjedd.
Hvorom allting er; de fleste har hørt om den kosmologiske skapelsesmodellen som heter the big bang. Det var fysikeren Fred Hoyle som fant opp dette navnet — og han mente det ikke som noe kompliment. Saken er jo at det var ikke noe “bang” og det var alt annet enn stort. Det krever litt “øvelse” for at man skal kunne visualisere dette fenomenet, som jeg selv foretrekker å kalle den lille fjerten. Vi snakker om en aldeles miniskul fluktuasjon i det som heter nullpunktsenergien, som noen også kaller “mørk energi”. Ved dette tidspunkt – altså nå i dag – består universet av omlag 70% mørk energi, 35% mørk materie, og bare 5% “vanlig materie” — eller baryonisk som det heter på fagspråk. Vi vet at hele vår galakse – Melkeveien – beveger seg med omtrent 500 kilometer i sekundet i retning av “Den Store Attraksjonen”, men det går litt for fort til at dette kan skyldes gravitasjon alene. Samtidig øker den mørke energien så raskt at vi vil aldri rekke frem dit hvor vi er på vei, fordi dette arter seg i praksis som en ekspansjon av selve romtiden, som akselrerer enda raskere enn vi klarer å henge med på. Det jeg skal frem til er uansett at superklysa – vår lokale ansamling av gravitasjonsmessig forbundede galakser – beveger seg litt “oppstrøms” i forhold til det som heter BAO – baryonisk akustisk oscillasjon – og som henger igjen fra “plasmatiden”; det vil si den gangen da universet bare besto av plasma, eller altså før “den kosmiske mikrobølgebakgrunnen” avtegnet seg omtrent 380.000 år etter den lille fjerten. Dette er det eldste bildet av universet vi har. Bilde, her i betydningen fotografi. Jeg har det hengende på veggen som plakat. Men hvorfor nevner jeg plutselig dette mens jeg snakker om forlatte byer? For å illustrere mitt neste poeng, som er at det skal mye til for å imponere meg med astronomisk sakkunnskap, og ingen “gamle kulturer” klarer dette. Vi ser det nevnt inntil det kjedsommelige. De og de folkene hadde så og så mye peiling på astronomi og “observasjoner av himmelfenomenene” som grunnlag for kalenderverk og denslags. Vet de som snakker sånn overhodet hva de snakker om? Jeg føler ingen optimisme. Kvasirasjonell “oppstrømstenkning” tar utgangspunkt i dagens situasjon når det kommer til for eksempel kalenderbruk. Hovedargumentet er at dette har nytteverdi i forhold til jordbruk. Du vet. Sånn at man kan forstå når det er på tide å så, høste og alt det der. Herregud. Akkurat som om man ikke legger merke til det typiske væromslaget som følger sesongen og bruker dette som kart og kompass for hva slags jordbrukstiltak som passer til hva slags tid. Dette er da for fanden ikke hjernekirurgi. Man ser på været når det er på tide å så og man ser på den føkkings planta når det er på tide å høste.
La oss heller snakke om sosial stratifikasjon, eller hierarkier om du vil. Hvorfor skal man gidde å fø på et sett med unyttige “ledere”? Hva slags funksjon har de innenfor kulturen? Det som ihvertfall er fette idiotsikkert er at det vil aldri bli bygget monumentale strukturer i et samfunn som ikke har en “elite” som kan pushe på for å få jobben gjort. Det krever en betydelig grad av målrettet organisering å bygge en by basert på 30.000 tonn stein og omtrent det samme antallet høvelig lange tømmerstokker til etasjeskillere og denslags, noe som aldri under noen omstendighet skjer “av seg selv”. Chaco Canyon krever både en kommandostruktur og et belønningssystem for å overhodet bli bygd til å begynne med. Det er latterlig å tro at sånt er mulig i en harmonisk atmosfære av jevnbyrdige individer, som er hva fantasien om det tidligere nevnte “Pueblo Space” handler om. Hvor mange mennesker kjenner de? Og hvor mange komplekse fysiske oppgaver har de vært med på å løse? Folk vil typisk ha lønn for å jobbe, eller i det minste en veldig god “sosialt begrunnet” årsak, som for eksempel å bistå slekt og venner når de har noe de skal ha gjort, men selv dette har sine grenser. Prosjektet kan ikke være “stormannsgalt” for da nekter folk å delta. Dette gidder jeg ikke engang å være med på. Det er greit å hjelpe Fetter Petter med å snekre sammen en garasje, men ikke et åtte etasjers blokkhus. På den annen side, hvis man klarer å overbevise folk om at dette er “gudenes vilje” så stiller saken seg annerledes. Man har jo ikke lyst til å bli uvenn med skjebnemaktene, hvordan de nå enn er organisert. Hvis noen kommer med en overbevisende historie om hva som egentlig foregår på himmelhvelvingen så vil man typisk lytte til dem. Alle gjør det, særlig når de vet at de selv ikke skjønner bæret av disse greiene. Så vidt jeg vet hadde kulturkomplekset rundt Chaco Canyon en solreligion, som sannsynligvis inkluderer alle mulige slags detaljer om månen, de andre små lysene, og det ene med det andre. Jeg vet ikke hva man eventuelt må være for å ikke oppfatte sola, men det er ihvertfall ikke nok å være blind. Alle kan jo føle at sola biter, særlig i de varme landene. Hva betyr det? Derom strides de som har en historie å fortelle, men hvis man er en rimelig dyktig svindler så klarer man alltid å komme opp med noe som virker overbevisende for de som har en mer saktegående hjerne. Siden handler det bare om å stramme grepet etterhvert. Snart gjør alle som du vil — fordi du kan jo kommunisere med gudene på mystisk vis. Wow, liksom. Det er svære greier. Og trikset virker den dag i dag.
Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. Navnet er en forkortelse av jordartisjokk, og viser til at smaken kan minne om artisjokk, en annen grønnsak i kurvblomstfamilien. Jordskokken ble dyrket av urinnvånere i Nord-Amerika. Europeerne oppdaget den da den franske oppdageren Samuel de Champlain fant dyrket jordskokk ved Cape Cod i 1605. Etter hvert ble den spredt fra Frankrike til resten av Europa og Skandinavia. I Norge ble den først omtalt 1694 og var forholdsvis vanlig frem til poteten ble populær på 1800-tallet.
Grunnen til at amerikanerne kaller det Jerusalem-artisjokk er fordi noen latinsktalende innvandrere til USA på den tiden – sannsynligvis italienere – av åpenbare årsaker beskrev planten som girasol (solsikke), som har en viss fonetisk likhet med Jerusalem hvis man ellers ikke lytter særlig nøye. Som alle kan se på bildet ovenfor mangler blomsten imidlertid den typiske store svarte senterputa full av oljerike frø som er årsaken til at solsikker blir dyrket i stor stil der ute. Et annet forhold som gjør planten lite kommersiell interessant er at røttene ikke holder seg godt når de blir tatt opp av jorda, mens de varer i mange måneder så lenge man lar dem være der. Jeg beveger meg klønete litt utenfor kompetansen min nå, men jeg tror at jordskokkens røtter teknisk sett er rhizomer, det vil si at de oppfører seg som for eksempel ingefær, hvor man kan kutte et stykke fra en rot og begrave det, så vil dette danne en ny plante ganske raskt. Uansett er poenget at man neppe får kjøpt jordskokker beregnet som mat annet enn i spesialbutikker, hvor jeg antar de er kjempedyre, relativt til hvor latterlig enkelt det er å dyrke denne planten. “Dårlig sandholdig jord” er hva de faktisk foretrekker — og det er vanskelig å bli kvitt dem igjen når de først har etablert seg på et dyrkested, på grunn av hvordan røttene fungerer. Tenk løvetann. Og de overlever fint tredve grader kalde vintere.
Samuel de Champlain er ellers kjent som grunnleggeren av Nye Frankrike – en region som nå i dag stort sett begrenser seg til delstaten Quebec i Canada, pluss litt etterslep av fransk språk her og der i USA – i løpet av den mest hissige “kolonifasen” i Amerika. Det var jo så mye nytt på 1600-tallet, inspirert av Nye Spania lengre sør. For eksempel fantes Nye Sverige i noen tiår før prosjektet ble oppgitt, noe vi blant annet kan se spor etter i det “svenske” flagget som delstaten Delaware bruker den dag i dag. Jeg innbiller meg at barneleken “å kappe land” ble funnet opp på den tiden, mens uttrykket kolonialhandler definitivt oppsto da. (I våre dager er det vel mer eller mindre erstattet med det mer politisk uproblematiske begrepet “dagligvarehandel” eller eventuelt bare “matbutikk”.) På grunn av hvor populære og vanlig utbredt de er i dag er det lett å glemme at poteter, tomater, tobakk og alskens krydderier var regnet som eksotiske varer den gangen, minst like fremmedartet som ting man typisk kunne finne i det man på 80-tallet kalte pakkisbutikker (selv om de slett ikke alltid var drevet av pakistanere), hvor bare avantgarden blant de mest kulinarisk eksperimentelle typene av oss nordmenn vanket på den tiden. Det å oppdage nye ting er jo ikke noe alle trives like godt med. “Like norsk som poteten” er for eksempel et uttrykk man godt kan bruke – det gir en viss mening – men bare hvis man ser helt bort ifra at poteter opprinnlig stammer fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Hvis man bare ser på hva som er vanlig nå skulle man tro at poteter har vært et selvfølgelig norsk jordbruksprodukt hvor lenge som helst, men slik er det jo ikke. Det har en begynnelse som ikke engang er særlig gammel. Har det en slutt? Det tviler jeg på. Jeg klarer ikke å se for meg noen saklig grunn til hvorfor noen skulle gi opp en så dyrkevennlig grønnsak som poteten. Jeg mener, det går sikkert an å mislykkes med en potetavling, men da må det i så fall være snakk om ekstremt vær eller plantesykdom. Imidlertid virker det som om jordskokk er tildels glemt blant folk.
En typisk norsk gjennomsnittsperson er ekstremt rasistisk, men ikke på noen aggressiv måte. De viser det mest i en nedlatende holdning, altså at de skal “hjelpe de primitive” med å komme til sans og samling gjennom aktiv tilpasning til den angivelig mye høyerestående norske kulturen — selv om de samme typiske norske gjennomsnittspersoner vet lite til ingenting om den faktiske norgeshistorien. Dette har jeg lov til å si fordi jeg selv er føkkings nådeløs på dette viset: Hvis du ikke kan gjøre rede for “hvor du har vært” de seneste ti tusen år er du bare et barn. Du vet ingenting om noenting. Argumentene dine er ikke gyldige, eventuelt så er de bare evneveike skrik fra et talentløst troll. Ikke desto mindre har alle voksne nordmenn – med mindre de er umyndiggjort i henhold til en rettskjennelse – stemmerett ved politiske valg. Den opprinnlige tanken med demokrati er jo at relativt godt utdannede og frie borgere skal fatte fornuftige valg i forhold til samfunnsmakt og styring. Du vet. Det ene med det andre. Noen må jo passe butikken. Sånn sett står valget mellom politikere eller gangstere. Det finnes uansett ikke noe realistisk alternativ til politisk system som ikke har noen slags form for sentralmakt. Noe sånt har ikke eksistert på mange tusen år. I den grad noe lignenende eksisterer i 2024 så kalles de “lovløse territorier” hvor folk gjør opp sine uoverensstemmelser på andre måter enn gjennom faste samfunnsprosedyrer som er like for alle. Sånn sett er det rettmessig å skryte litt av Norge. Blant “det vi har” finnes noen naturressurser, noen fine landskap, en del “vær” og ellers ikke så mye. Kulturminnene vi nevner i turistkatalogene er typisk yngre enn tusen år, bortsett kanskje fra noen felt med helleristninger her og der, men det er ikke sånt folk besøker Norge for å oppleve. Imidlertid er det politiske samfunnssystemet i Norge på aller øverste hylle her i verden (selv om det finnes noen skjønnhetsfeil). Dette er da også det som typisk trekkes frem når folk skal skryte av landet. “Verdens beste land å bo i” blir kanskje litt drøyt å si, fordi man har jo ikke spesifisert hva slags kriterier man bruker som målestokk, men jeg har hørt politikere ytre seg slik. Til og med enkelte sivilister. Men man kan godt si at Norge er et politisk stabilt land. Det vil ikke umiddelbart kollapse ned til en borgerkrigslignende tilstand hvis vi fjerner “systemet”.
For tusen år siden fantes det vikinger. Diverse gjenstander med vikingtema er blant de tre på topp souvenirer man finner i turistbutikker (de andre to er trolldukker og elgskilt) og er sannsynligvis blant de første tingene folk vil trekke frem når de snakker om norgeshistorien. Noen på en “positiv” måte. Du vet. Djerve oppdagere, flinke sjømenn og den typen ting. Andre fokuserer imidlertid på brutale plyndringstokt rettet mot de mer siviliserte landene i sør. (Selv om alt forsåvidt ligger i sør fra et norsk perspektiv.) For eksempel skrev Yngvar Ustvedt en ganske komisk bok under tittelen “Vikingene – verre enn sitt rykte?” hvor han hengir seg til en heller klein form for nasjonal masochisme, som koker ned til klassisk type B narcissisme: Skyldfølelse. Det går jo aldri an å unnskylde manndrap, ran og andre overgrep. På den annen side var ikke vikingene spesielt brutale for sin tid. Vold var normal omgangstone blant folk langt inn i det tyvende århudret — og er det fortsatt på stede hvor man ikke har lyktes med å etablere voldsmonopol, atså et grunnleggende kjennetegn med en velfungerende stat: Bortsett fra nødvendig “ad hoc” selvforsvar hvis man blir utsatt for overfall kan ingen engasjere seg i “privat voldsutøvelse”. Bare staten har mandat til å utøve voldsmakt, men heller ikke de kan gjøre dette uten et etterspill hvor det redegjøres for omstendighetene. Politiet kan for eksempel pågripe noen “med voldsmakt”, til og med skyte dem hvis ting blir hårete nok, men aldri sånn helt uten videre. På individnivå risikerer også de straffeforfølgelse hvis det ikke foreligger klare rimelighetshensyn og lett forståelig proporsjonalitet. Tjenestefeil oppstår når noen “mister hodet” og banker opp en arrestant og den typen ting, som er svært negativt for politiets profesjonelle omdømme og tillit blant publikum. Det er stadig noen slike saker. Hva kan man si? Folk er folk. Verken verre eller bedre enn sitt rykte, men sparsommelighet med maktbruk blir regnet som det mest ærefulle. Best er det jo når de ikke engang behøver å berøre arrestanten. De gjør ingen motstand. Hvorfor skal de det? De er jo ikke redde for “det som kan komme til å skje” når de kommer frem til arresten. Selvsagt er det ubehagelig å bli låst inn på en celle, men det er ekstremt usannsynlig at man skal bli torturert eller på andre måter mishandlet. Det verste man kan regne som sannsynlig er at man utsettes for “ordbruk under avhør” som noen vil oppleve som personlig krenkende og alt det der.
Det er godt etablert at “vikingene oppdaget Amerika” selv om vi bare har materielle bevis fra L’Anse aux Meadows i Newfoundland. Det er imidlertid rimelig å anta at de utforsket mer av kysten enn bare akkurat dette strøket. Problemet er bare at så lenge intet kan bevises er det bare forbannet dikt og løgn, noe det mildt sagt ikke er noen mangel på – det har det heller aldri vært – i USA. Det finnes et knippe artifakter som “runesteiner” og denslags som til og med jeg klarer å se ved første blikk må være forfalskninger. Folk driver med cosplay (kostymelek), eller eventuelt larping (“live action role play”), hvor de blander sammen drøm, virkelighet, frykt og ønsketenkning. Det er ikke vanlig å ha en robust virkelighetsoppfatning. Sett hvem som helt i en typisk avhørssituasjon. De fleste “bryter sammen” så å si øyeblikkelig. De vet jo om seg selv at hele fasaden deres bare er bløff og løgn, så det neste som naturlig følger er gråtende tilståelser av enhver syndig tanke som de noensinne har følt på. Uansett, det kunne vært ønskelig at de for eksempel hadde brakt med seg noen jordskokker tilbake til Norge på den tiden, men det skjedde ikke så vidt noen vet. Vikingene var jo ikke jordbrukere i den forstand. De var “kjøpmenn” på den samme måten som det fem hundre år senere Britiske Østindiakompaniet var kjøpmenn. De lette først og fremst etter land, ressurser og slaver. Ikke etter “mer å drive med” i noen forstand. Å holde på med jord, graving, kultivering og annet slit er trellens oppgave. Frie menn gjør ikke denslags. Frie menn lever av slavenes arbeid. Alle vet dette. Kjøp og salg av arbeidskraft har alltid vært “big business” — hvor arbeiderens personlighet i det store og hele betraktes som et unyttig vedheng til sin arbeidskapasitet. Derfor gjelder det å nøytralisere arbeidernes selvstendighet med en syndeflod av usunne tanker og enda mer usunn mat. Slavedrivermentaliteten gjenkjennes enklest på at pasienten har mange følelser om andre menneskers “aktivitet” (eller mangel på dette). Når folk blir gående ledige hender det jo at de utvikler “tanker”. Du vet. Oppdage ting i omgivelsene som de ikke hadde tid til å se nærmere på mens de hadde alt for mye å gjøre. Plutselig stiller de spørsmål. Dette var i ferd med å bli et problem mellom slutten av Den andre verdenskrigen og år 2000 — men heldigvis fikk vi internettet. Nå går det på effektivt vis – det er jo ikke minst en billig metode – an å utøve stor grad av tankekontroll. Metoden er som vanlig terror. Skremselstaktikk. Den eldste og best kjente av alle metoder for å ta kontroll over folk og lede dem rundt etter fryktens usynlige nesering.
Mot slutten av det vi i Norge kaller vikingtiden – og litt forbi – nærmere bestemt mellom årene 900-1150, fantes folkegruppen Anasazi, grovt sett i den regionen i USA som kalles Chaco Canyon. (Spesielt interesserte kan utforske saken på egen hånd.) Før år 900 var området preget av mange småstammer med hyppige voldelige trefninger segimellom, som var vanlig også i Norge før kong Harald Luva og “rikssamlingen” skjedde omtrent på den samme tid (år 872 er tradisjonell datering for slaget ved Hafrsfjord). Det arkeologene mener må ha skjedd er at en gruppe meksikanere trakk nordover, av ikke helt kartlagte årsaker, men det var jo generelt sett “urolige tider” i Mexico på den tiden. Saken er uansett at de tok med seg tradisjonene sine og la ivei for å finne nytt land. Du vet. Det som heter sionisme, og som består i at man fantaserer om “det lovede land” fordi dette er noe som en sjaman har drømt om, eller noe. Snorre Sturlasson skriver om dette. Ifølge ham var både Odin og Tor opprinnlig landshøvdinger i Anatolia eller deromkring, før Odin hadde en visjon om at navnet hans skulle komme til å ha større betydning i landene mot nord, så da ble det å vandre dithen. Historisk sett stemmer dette mer eller mindre med utvandringen av det såkalte yamnayafolket fra Ukraina og deromkring (“den pontiske steppen”), som nå er sterkest genetisk representert i Norge. Vi snakker om sen neolittisk tid og/eller tidlig bronsealder. Altså omtrent samtidig med at den siste versjonen – den vi ennå kan se – av Stonehenge ble bygget på Salisbury Plain i England. Uansett, samtidig med vikingtiden etablerte altså Anasazi seg i det nevnte området. Det ble slutt på all småkrigingen og den “private volden” — men til gjengjeld observerer vi rituell kannibalisme i det samme tidsrommet. Hva tenker du selv? Er dette gangbart som “styringsterror”? Er tanken på å bli drept og spist skremmende? De senere indianerlegendene har da også handlet om at “noe forferdelig” skjedde i Chaco Canyon, og stedet ble aldri siden bosatt, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Saken er at det vi kan bevise er mye mindre enn “selve historien om det som skjedde” men dateringen av den kannibalistiske fasen er det ingen tvil om. Hva slags opplegg de ellers hadde rundt statsdannelsen sin er vanskelig å si noe om, men det er påfallende at “løssluppen vold” som folkelig fenomen opphører samtidig med at kannibalisme kommer inn i bildet. “Menneskeofring” er et ord vi kan lansere men ikke bevise. Imidlertid er det rimelig å anta at offentlige manndrap – mer eller mindre ritualisert og med eller uten påfølgende kannibalisme – har en avskrekkende effekt på de som overlever. Dette er den dag i dag den ultimate hensikten med dødsstraff. Det er et ritualdrap som bekrefter statens makt.
Konspirere er et latinsk ord som direkte oversatt betyr “puste sammen”. Det vil si at man puster den samme lufta. Man er i det samme rom. Tilstede mens planer blir lagt og avtaler inngått. Imidlertid må det foreligge en sammensvergelse for at vi skal kunne ha en konspirasjon slik loven oppfatter begrepet. Du vet. En formell allianse, samlet om et felles formål, som kan være åpen og offentlig eller hemmelig og privat, alt ettersom. Det er slik sett ikke noen teknisk forskjell mellom en konspirasjon og en komitè, eller “et utvalg som har blitt nedsatt for å se på en sak” om du vil, som så vidt jeg vet tilhører det daglige drøv innenfor all offentlig forvaltning. Likevel er det i praksis slik at ordet konspirasjon har en negativ og “skummel” klang i et gjennomsnittlig menneskeøre. De har sannsynligvis ingen gode hensikter. De som husker saken om Orderuddrapene husker kanskje at de ble dømt som en konspirasjon, hvor “alle var med på det men ingen gjorde det”, som komikeren sa. Ingen har blitt dømt for å ha utført drapene, men fire personer – banditt, sexbombe, trollkjerring og tøffel – ble dømt for medvirkning (kanskje vel så mye i media og “på folkemunne” som i strengt juridisk forstand).
Konspirasjonsteori er noe annet. Det er i utgangspunktet et anslag til “forklaring” av noe man observerer, la oss si for eksempel antagelse om et ulovlig prissamarbeid mellom matvarebutikker (fordi de ligger så tett opptil hverandre i all prissettingen sin). Det kan være fordi “noen har snakket sammen på bakrommet”, men det kan også være noe annet, for eksempel at butikkene spionerer aktivt på hverandre og går til umiddelbar aksjon for å demme opp for hverandres forsøk på å trekke ekstra kunder med “spesialtilbud” og den typen ting. Generelt sett kan vi si at hensikten med konspirasjonsteorier er å lansere idèen om “noens onde vilje” som forklaringsmodell for noe man observerer. Dette kan strekke seg fra det ganske troverdige til det fullstendig spinnville. Det er for eksempel ikke urimelig å mistenke forretningsfolk for å søke sammen i konspirasjoner for å beskytte markedsandelene sine og den typen ting, selv om de under normale omstendigheter konkurrerer mot hverandre. Politisk påvirkningsarbeid “ved siden av” de vanlige demokratiske kanalene er også per definisjon konspiratorisk av natur. Du vet. Når visse næringsinteresser drysser milde gaver over de med politisk beslutningsmakt. Det samme gjelder “organisert kriminalitet”. Det er derfor faktisk korrekt å kalle både diverse “idèverksteder med dyp lommebok” og diverse mafiatiltak konspirasjoner i ordets rette og definitive forstand – dog ikke av eksakt den samme årsak – mens for eksempel studiesirkler og fakulteter ved utdanningsinstitusjoner må ha ganske mye mer “innhold” enn bare faglige tema før de fortjener den slags mistanker.
Ikke desto mindre er det ganske vanlig å påstå at universiteter og høyskoler er “venstrevridde” av konspiratorisk politiske årsaker. Hvorfor det er slik er selvsagt fette åpenbart. Kunnskap som fenomen er jo venstrevridd i sin fundamentale natur. De høyrevridde bruker tro til det samme formål. Du vet. Vibber og følelser. De eksisterer innenfor divergente universer av mening. Selv har jeg overhodet ingen tålmodighet med trollene på høyresiden. De er evneveike. Hysteriske kjerringer. Ferdig diskutert. Det går bare an å komme så langt med intuisjon og “dine oppriktige meninger”. Før eller siden må man forholde seg til et objektivt, etterrettelig faktagrunnlag som er åpent tilgjengelig for alle. Det holder ikke mål å stille med kun magefølelsen. Da ender vi jo bare med mer eller mindre den situasjonen som allerede har begynt å bite seg fast som manifest mareritt: At ingenting betyr noe og alt er like gyldig. Eller nihilisme om du vil. Nietzsche advarte oss mot dette for 150 år siden (forsåvidt i likhet med mange andre). Sannferdighet betyr ingenting for den postoderne høyresiden, for tiden best representert ved skikkelser som Donald Trump — eller eventuelt Boris Johnson for de som krever litt mer fordøyelsesvennlige lettprodukter. Det er ikke noe poeng i å nevne noen navn her hjemme. De er uansett alle av den samme ulla. Fullstendig fette upålitelige juksemakere og skrytepaver, som ikke sjenerer seg for noe som helst, så lenge det er politisk formålstjenelig for dem personlig innenfor horisonten av “neste valg”. Det er jo ikke noe poeng å tenke lengre enn det. Dette handler om å beholde jobben. Om det er “noe med velgerne” så bør det behandles som en personalkonflikt på jobben — som i praksis bare betyr å skvære opp og ta hverandre i hånden her og nå. Du vet. Koseprate litt. Si det man må for å vende tilbare til “business as usual” så raskt som mulig. Men i morgen er det atter en dag.
Ordet ære danner åpenbart roten i ordet ærlighet. En uærlig person er per definisjon æreløs. Tilstanden er smittsom. Du blir selv en æreløs skurk hvis du akter og respekterer en person uten ære. Sånn fungerer det. Sånn har det alltid fungert. Det heter nid på godt norsk. Skal jeg si noe om Nidhogg? Mæh. Jeg gidder ikke det. La den som har forstand regne seg frem til det på egen hånd. Saken er at vi har trent opp minst tre-fire generasjoner til å oppfatte begrepet “ære” som noe negativt, eller ihvertfall noe gammelmannsdustete som ikke det unge og dynamiske fremskrittet behøver å bry seg om. Som folk sier: Vi har kommet lengre nå. Jeg svarer javel. På vei hvor hen da? Alle som leser det jeg skriver vet at jeg betrakter “sivilisasjon” som en degenerativ mental sykdom (som også slår over i det fysiske gjennom feilernæring). Jeg er ikke uvillig til å diskutere alle de gode tingene vi har oppnådd som en følge av “utviklingen”, men det blir vanskelig når folk ikke er villige til å anerkjenne de mange og svært alvorlige problemene som har kommet nærmest som en “bivirkning” av alle våre gode hensikter om å gjøre livet enklere og verden bedre. Eller i det minste en håndfull av oss rikere enn noen mennesker noensinne tidligere har vært. For å si det slik: Selv en gjennomsnittelig minstelønnet arbeider i Norge i 2024 er bedre sikret i forhold til “generell liv og helse” enn selveste farao var i det gamle Egypt. Dette er ikke diskutabelt. Folk døde nokså rutinemessig av infeksjoner i de gode gamle dager — og man måtte regne med at bare halvparten av barna – i beste fall – kom til å oppnå voksen alder. Å si at dette er verdiløst er verdiløst. Ingen ønsker å dø, og enda mindre at barna deres skal stryke med, hvis dette rimelig enkelt lar seg forhindre av en vaksine eller pillekur. Ikke desto mindre finnes det noe vakkel der ute. Hvem skal man tro på? Leger med ti års utdannelse og tyve års praksis eller Børre på Facebook? Det koker ned til hva man ønsker å tro, eller for å være mer presis: Det koker ned til at man bruker tro som intellektuelt referansesystem. Du vet. Når man har en magefølelse og siden leter man etter “bekreftelse på at man har rett” ute i markedet for meninger og påstander.
Paranoide vrangforestillinger er i prinsippet ethvert tankesystem bygget på aksiomer som verken kan bevises eller motbevises, men som man insisterer på er “sannheten”. Religion er det mest nærliggende eksempelet, ihvertfall blant sånt som er vanlig ute blant folk. For meg selv stanser hele det religiøse prosjektet i den åpenbare blasfemien det er å uttale seg på vegne av Gud. Det er ikke en grense jeg har noen planer om å noensinne krysse. Men for de som klarer å komme seg forbi noe så fundamentalt uærlig venter en spennende verden av alle mulige slags historier og emosjonelle belønningssystemer. Der kan de om så tilbringe resten av livet uten å noensinne bli noe klokere. Jeg vet ikke om fenomenet sport passer inn i dette mønsteret, selv om folk ofte blir litt i overkant entusiastiske på vegne av fotballag og sånt, men jeg tror “politikk i nettets tidsalder” må regnes med. Ihvertfall alt det vi kan karakterisere som politisk påvirkningsarbeid gjennom sosiale media og det ene med det andre. Alt er tydeligvis lov nå for tiden. Alt går an. Intelligens er ikke nødvendig – og ihvertfall ikke sannferdighet, ære og denslags 1800-tallsgreier – så lenge man klarer å finne et brennende engasjement et eller annet sted i den emosjonelle grautgryta. Noe man kan skrike om uten å føle seg helt dust. Nei til dyrtid burde for eksempel fungere bra. Man behøver ikke å forstå noe annet enn at man er redd lønna ikke skal strekke til i samme grad som før. Frykt er den mest adrenalinvennlige av alle de normale følelsene. Bruk frykt hvis du vil sette noe i bevegelse. Det er jo aldri vanskelig å få folk til å løpe skrikende rundt med håret i brann. Noen minutters dialogbasert scanning av fobistrukturen deres bør gi deg mye å gå på, om de ikke selv allerede har nevnt det helt uoppfordret. Interessant nok har som regel det folk er mest opptatt av og det de frykter mest mange konvergerende aspekter. De som for eksempel nevner begrepet “trygghet” i noen sammenheng – uansett hvilken – har så å si allerede røpet at de er redd for noe. Men hva kan man bruke? Kriminelle ungdomsgjenger? Det har alltid fungert bra før i tiden, eller ihvertfall siden Norges første offisielle “ungdomsopprør” etter filmen Rock Around The Clock i Oslo året 1956. Alle vet hvordan dette fungerer. Alt sånt som er “nytt og spennende” for tyveåringer er “fremmed og skremmende” for de på førti og over. Sånn har det alltid vært. Så lenge folk overhodet har kunnet lese og skrive har ikke ubetydelige deler av dette innholdet handlet om hvor mye bedre vår generasjon er enn de som er unge nå. De er jo for fanden helt udugelige. De snakker rart og kler seg enda verre. Ikke har de noen respekt for de som er eldre og klokere enn dem heller. Herregud. HVor skal dette ende? Vel, det pågår fortsatt.
En stråmann sies å brukes når man i diskusjon eller debatt tillegger andre meninger de ikke har, og argumenterer mot disse. Slik argumentasjon kalles stråmannargumentasjon. Man diskuterer da mot meninger eller personer som ikke finnes. En stråmann brukes også om en person som påtar seg det formelle ansvaret for en (ofte tvilsom) transaksjon, spekulasjon eller lignende. Begge disse betydningene er overførte betydninger som spiller på stråmann brukt om et fugleskremsel i form av en menneskedukke laget av strå og halm.
Formelt og logisk sett er denne synden en invers syllogisme, altså at inferensen er større enn sitt faktagrunnlag. Å tillegge andre meninger de ikke har er en klassisk debattfeil, som særlig praktiseres blant sånne typer som allerede har et løsaktig forhold til fakta og beviskrav. Vi kan også kalle det en hersketeknikk. Et særlig stygt eksempel er når bibliotekarer i USA blir kalt pedo fordi de motsetter seg et generelt forbud mot bøker som inneholder LHBT-tematikk, eventuelt at de handler om karakterer som kan oppfattes slik. Jeg så et intervju med en av dem på en amerikansk nyhetskanal. Hun bor nå på hemmelig adresse etter å ha mottatt de mest bisarre drapstrusler. Dette er blodig alvor. Vi kan sikkert anta at de fleste bjeffer mer enn de biter, men dette kan vi aldri vite med sikkerhet. Det behøves jo bare èn galning som bestemmer seg for å gå til aksjon. Det er ikke noe hyggelig lotteri å drive sjansespill i forhold til. Jeg vet ikke hvordan drapstrusler typisk blir behandlet i Norge men jeg innbiller meg at det er straffbart. Det samme tror jeg også gjelder i USA, men på grunn av de mer oppskalerte samfunnsforholdene der er det sikkert mye vanskeligere å etterforske enn her i landet, hvor det er verre å gjemme seg. Politiet tok ihvertfall ingen sjanser med den nevnte bibliotekaren. De måtte evakueres.
Etter min mening bør folk bevisstgjøres mer og bedre, gjerne allerede på barneskolenivå. På grunn av det enorme “informasjonstrykket” som vi alle lever med til enhver tid er det viktig at man lærer å være kritisk, både i forhold til plan, metode og intensjon. Enten man utsettes for en svindler eller en propagandist; utfallet er uansett at man blir lurt. Hjernen hos en norsk gjennomsnittsborger har dessverre ikke noe robust immunforsvar med den typiske utdanningsmodellen vi har; som er fokusert mer på å skape “gode arbeidere” enn selvstendige individer. Vi behøver mer fokus på kunsten å tenke, observere, forme argumenter, og disputere disse på retorisk disiplinert vis. Eller for å si det på en annen måte: Det kognitive innholdet av examen philosophicum må innpodes allerede på barneskoletrinnet. Og for at det ikke skal være noen tvil om hva jeg snakker om: Strategien handler om å gi folk et så robust mentalt immunforsvar så tidlig som mulig, fordi dette er noe folk behøver i dagens informasjonsklima, for ikke å snakke om “fremtidens mannskitfabrikker” som går på kunstig intelligens og som vi foreløpig bare aner konturene av. Men det kommer neppe til å bli vakkert, så lenge utviklingen drives av “alles kamp mot alle” på et åpent og konkurranseutsatt marked, hvor de ultimate vinnerstrategiene er de som “tjener penger” uansett hva de ellers gjør. Samfunnet har i praksis ingen andre verdier. “Vekst i økonomien” er vår eneste ledestjerne. Denne mentaliteten gjennomsyrer alt. Norge har riktignok en fordel når det kommer til språklig syntaks, eller altså de delene av språket som fremtvinger visse virkelighetsbilder. Norsk ligner mer på tysk enn på engelsk, så det er mindre pynt og dill. Begrepene er designet for å “skjære gjennom” og komme til saken, heller enn å generere følelser. Vet du hvem Jacob Rees-Mogg er? Kort fortalt, en “arverik” britisk parlamentariker for Tory-partiet (“de konservative”) som er nærmest noen slags PG Wodehouse karikatur av en “posh” britisk overklassetype. Du vet. Svært sofistikert og det ene med det andre. Selvsagt går han med pinstripes og bowlerhatt — og snakker som en karakter fra et 1800-talls kostymedrama. Uansett, han holdt nylig en offentlig tale hvor han – ikke uventet – henvendte seg til den stadig like internasjonalt populære kjønnsrolledebatten med noen ord om det å være mann. Det er så man kan se britene for seg, der de spisser ører på grunn av absurditeten i det hele. Alle vet jo hvem Jacob Rees-Mogg er. Det finnes ingen grunn til å tro at han engang vet hva det vil si å være et menneske, langt mindre å ha noen spesifikk kjønnsidentitet.
Han begynte med å nevne at de nå bruker ordet chair (stol) om det som før het chairman (formann), på grunn av “venstresidens politisk korrekte kjønnsideologi”. Muligens litt synonymt til hvordan mange i Norge nå heller sier “leder” enn “formann” om den samme stillingen. Er det et problem? Jeg vet ikke. Men jeg kan forsåvidt se for meg hvordan visse typer kan gråte over dette. Selv føler jeg ingenting. De som heller vil ha ordet “leder” har argumentert godt nok for sin sak. Dessuten driter jeg i hva det kalles – eller hvordan ordet uttales – så lenge jeg forstår hva folk snakker om. Jeg er ikke prippen sånn sett. Dessuten deler jeg britenes sans for Jacob Rees-Mogg som et stilstudium. Han er ikke mye verd som politiker, men han har en “for utrolig til å være sann” type personlig fremtoning som er omtrent like deler irriterende og underholdende. Derfor fungerer han som en slags nasjonal maskot i parlamentet. Sterk i fremtoning men svak i sak, kan vi vel si. Uansett, han fortsatt med å snakke om hvordan man i de gode gamle dager – altså angelsaksiske tider – hadde weremen og woemen. Deretter fulgte et uoversettelig ordspill rundt de filosofiske konseptene væren & vorden – altså det som eksisterer og det som er i ferd med å bli til – men uten å utdype selve den filosofiske dimensjonen, poenget hans var å komme frem til at weremen – eller “varmenn”, som vi på norsk heller ville kalt “krigsmenn” eller noen ganger “hærmenn” – har forsvunnet fra språket. Alt som er tilbake er woemen. (Woe = gråt, klage, sorg.) Det var akkurat så plumpt og evneveikt som det lyder, men sånn er Jacob Rees-Mogg. Totalt fortapt på en annen planet. Han skjønner ikke engang at han selv blir oppfattet som “en typete karakter og et individ” lenge før noen vurderer om, eller i hvilken grad, han er mann. Alle som skjønner noe som helst om mannshierarkier som er basert i voldelig dominans vet sånn omtrent hva slags typer som kommer til å vinne i akkurat den konkurransen, og det er ikke sånne som er flinke til å prate for seg. Enten blir det den råeste bølla av dem alle, eller så blir det den jævligste psykoen. Hvis du tror noe annet lever også du på en annen planet. Alt vi har av historie beviser menneskets natur. Vi er ekstremt aggressive og kranglete skapninger. Men vi er ikke utviklet som rovdyr, til tross for hva mange fantaserer om. Vi er åtseletere. Du vet. Den typen dyr som kommer inn like etterpå, for å – hvis de kan – stjele byttet fra rovdyrene. Eventuelt “vente på tur” hvis de ikke kan. Tidlig menneskelig redskapsbruk handler tildels om å knuse knokler for å utvinne den næringsrike beinmargen, som er utilgjengelig selv for de sterkeste kjever. All vår oppfinnsomhet kommer fra dette historiske grunnlaget. Sånn er kodene. Vi er sluttbrukere.
Her er noe å tenke på: Det blir enklere å forstå konseptet magi hvis du setter det inn i en kontekst hvor mennesker er magiske skapninger, spesifikt på grunn av våre abstrakte egenskaper. Vi gjør ting ingen andre dyr kan. Alle våre kunster har ledet oss frem til en verden som ved dette tidspunkt først og fremst oppleves som kunstig. Nesten ingen har et naturlig forhold til naturen, for å si det slik. Vi lever i en drøm. Vi har, fundamentalt sett, et livsfjernt forhold til “livet som energi”. I den grad vi overhodet forholder oss til “villnaturen” så er det som turister. Vi drar på ekskursjon. Senere drar vi “hjem” igjen (selv om vi eksistensielt sett er hjemløse skapninger). De fleste har jo en base. Et sted de stadig vender tilbake til fordi de opplever det som “et magisk punkt” mer i harmoni med personligheten deres og det ene med det andre. Du vet. Et sted hvor man føler seg hjemme. Et sted man har etablert et emosjonelt forhold til. Kall det hva du vil, poenget blir det samme. Det har vært mye filosofisk debatt rundt menneskelig vorden, altså dette med å “skape seg selv” eller eventuelt “iscenesette sitt liv”, eller hva man ønsker å kalle det. Identiteten er en kulturell konstruksjon. Hensikten er å ha et fungerende grensesnitt mot verden, slik at man kan både erfare livet og konseptualisere denne erfaringen for senere kommunikasjonsformål. Eller altså “tenke” om du vil. For tekniske detaljer rundt mekanikken i personlighetsdannelse, søk på nettet eller noe. Jeg gidder ikke. Jeg skal bare legge en bakgrunn for poenget: Alle slike signifikater – kjønnsrolle, nasjonalitet, religion – er innlærte elementer, eller når de ikke er det så er våre sekundærmetoder for å kontrollere og administrere våre naturlige egenskaper innlærte. Uansett ender vi som kulturelt gjennomtrente skapninger. Vi fremfører en rolle, som vi er mer eller mindre “skapt for” og bekvem med. Mange føler seg slett ikke bra med seg selv. Sin egen kropp og “sitt eget stille sinn”. Noen går så langt som til å påføre seg selv smerte og skade. Dette er åpenbart ikke naturlig atferd, men det er ikke desto mindre så normalt at det har et navn, folk skriver bøker om det, og så videre. Folk mumler noen ganger om at det er mer psykiatrisk sykdom i samfunnet enn før, men uten å trekke den åpenbare linjen fra A til B. Samfunnet har jo forandret seg. Ikke menneskene. Vi er akkurat som vi alltid har vært, bare med penere klær og smarttelefon. Dessuten har vi mange tvangstanker. Folk tenker typisk at de burde vært “bedre” på den ene eller den andre måten. Bedre foreldre, bedre kolleger, bedre samfunnsborgere. Men de får det bare ikke til. Så de utvikler nevroser istedet. Skyldfølelse, mindreverdighetskompleks, og gudene vet hva alle småtrollene heter. Det er uansett litt sånn der Peer Gynt i Dovregubbens Hall, når alle danser rundt og skriker drep ham! drep ham! i kor. Det er en passende metafor for å være fanget i et hverdagsliv med alle sine problemer, men bare hvis man har sans for humor. Hvis man er den sure typen er dette bildet sannsynligvis til dårlig hjelp.
Den mest grunnleggende formen for psykiatrisk tvangskompleks handler om å “leve opp til forventninger”. Du vet. Når man føler at man er nødt til å handle på en bestemt måte, som kanskje ikke engang er slik man ønsker å gjøre ting, på grunn av andres forventninger til deg. Dette kan balle på seg og bli hvor komplekst som helst, men nesten alle har typisk et sett med slike “milde tvangsnevroser” som de kan ha mer eller mindre bevisst kontroll over. Folk snakker om frihet, men du møter sjelden noen som er “frigjorte” i noen egentlig forstand, uten at de med dette mener “bare et udisiplinert troll”. Det vanlige er å snakke om plikt. Nødvendigheter. Whatever. Alle vet hva jeg mener. Ingen kan “gjøre som de vil” fordi sannheten er at vi alle “gjør som vi må” i en verden av praktiske oppgaver. Eller altså, noen ganger slår vi ut håret eller hva man skal si, og oppfører oss uhemmet, men dette er ikke hva mesteparten av livet handler om. Til hverdags blir det å føle seg frem på den vanlige måten. Få ting til å fungere bra nok. Eksistensialistisk filosofi forutsetter et helt nakent og usminket grunnsyn på livet med alt sitt innhold, definert som “prosessen som foregår mellom fødsel og død”. Frihetsproblemet er identisk med “den frie viljens problem”. Vi velger vår egen virkelighetsopplevelse. Vi skaper vårt eget livssyn. Frihet i all sin englekorstøttede stråleglans er ikke det folk vil ha. De vil ha privilegier. Rettigheter. Den typen ting. Å ønske seg “åpen frihet” er som å flakse rundt i en liten seilbåt og skrike mot stormen. Det er et kick mens det står på men det fungerer dårlig som livsstil. Jeg mener, hva er det neste man ønsker seg når man har fått så mye frihet som man bare kunne drømme om? Da begynner folk typisk å tukle med ting, snakke tøys og knuffe med hverandre. De blir jo utålmodige. Noe må skje snart. Og snart har vi et eller annet gående, for godt eller ondt. Sånn fungerer mennesker. Alle vet dette.
Filmen From Here To Eternity (1953) er et nokså klassisk kjærlighetsdrama som utspiller seg mot en bakgrunn av det japanske angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Tidlig i filmen ser vi hovedpersonen ankomme marinebasen. Noe senere ser vi ham gå til et sted som har skiltet GAY ROOM over døra. Hva forventer vi å se der inne? Saken er at ordet har endret betydning siden den gangen. Jeg tror ikke de har de gamle skiltene i fortsatt bruk på amerikanske marinebaser. Det skulle ha tatt seg ut. De bruker jo ikke ordet homofili på engelsk. Der sier de enten homoseksuell eller (oftere) gay. Et ord som tilsvarer det norske ordet gøy. Det har bare blitt sånn med tiden. Det går i praksis ikke an å bruke ordet gay på noen annen måte lenger enn i betydningen homofil. Jeg er litt usikker på den eksakte gangen i det hele, men jeg tror det oppsto i kjølvannet etter Stonewall-opptøyene i 1969. Som alle vet er det en subtil men effektiv hersketeknikk å “synes synd på” folk. Man befinner seg jo implisitt i en overlegen posisjon når man utgyter sin medlidenhet. Sånn fungerer det. Poenget med å begynne å kalle seg gay var altså å understreke at det er ingen sykdom, eller handicap, eller mentalt problem, eller noe som helst annet slags grunnlag for din medlidenhet. Den behøves ikke. Homsing er gøy. Omtrent sånn tror jeg at det skjedde.
Konseptet er uansett så godt etablert i det engelske språket at det har “kommet for å bli” som man sier. Enhver ordbok vil oppgi “homofili” som primærbetydning, mens “en sorgløs, munter person” nevnes sekundært. Er dette problemfritt? Ja det kan du tro. Folk skriker i fistel over at fenomenet homofili overhodet eksisterer, selv om det alltid har gjort det, og omtrent i den samme prosentvise grad gjennom alle tider og i alle kulturer. Det bare er sånn. Det behøver ingen forklaring. Det er ikke noe man behøver å “forstå”. Man har jo i utgangspunktet ikke noe med hva slags romantiske og/eller seksuelle preferanser andre folk har. Man bør egentlig ha nok med å holde orden på sine egne affærer sånn sett. Det er ikke seriøst å blande seg borti andres. Hvem har tid til denslags fjolleri? Mitt generelle inntrykk er da også at nordmenn for det meste bare trekker på skuldrene. De har ingen mening om temaet. Det finnes homofile. Javel, og så? Det er vel helst bare de religiøse eller på andre måter nevrotiske som danner et engstelig forhold til andres opplegg for å avvikle sine privatsaker. Dessuten finnes det til enhver tid en ikke ubetydelig kontingent av individer med “kompleks psykologi” — i den forstand at de er litt i overkant nysgjerrige på hva homser driver med, men de benekter på det skarpeste at dette “betyr noe”. Enkelte av dem kan bli ganske farlige. De tåler jo ikke å se at andre praktiserer det de selv bare drømmer om, på et plan som er så hemmelig at de til og med skjuler det for seg selv. Det er vanskelig å forstå antihomoaktivisme på noen annen måte. Herregud. Hvorfor gidder de? Følelseslivet deres må jo ha gått helt i surr. Egentlig bør det ikke være vanskelig. Interesse er interesse. Få skikk på sakene. Hvis man er så nysgjerrig på hva det betyr å være sammen med en av sitt eget kjønn ser jeg ikke annen råd enn at man må undersøke det. Hvor farlig kan det være?
Selv foretrekker jeg å definere meg som demiseksuell. Det betyr kort sagt at det må være “noe personlig”. Jeg tiltrekkes ikke av folks kjønn i den forstand. Det er i utgangspunktet fullstendig uinteressant for meg. De kan være så Barbie McBeautiful som helst, men hvis dette er alt de har så har de ingenting. Jeg antar det er derfor jeg er såpass “tolerant”. Sånt interesserer meg jo ikke. De kan være kvinner, menn, eller tvert imot så mye de vil for meg. Det er jo ikke min sak. Og jeg tviler på at det går an å sjokkere meg på det viset. Jeg har sett det meste innenfor kategorien “eksotisk personlig fremtoning”, for ikke å si bisarr atferd. Det er bare mennesker. Altså per definisjon snåle skapninger, bortsett fra at det fleste av oss foretrekker en mer diskrèt og “privat” stil. Vi liker ikke å bli stirret på, så vi legger ikke opp til at det skal skje. Men noen er bare rett og slett ganske ekshibisjonistiske av legning. De liker pynt og strutting. Det er greia deres. Jeg opplever vel at jeg har en veldig “hva så” type holdning til nesten alt mennesker gjør, så lenge det ikke er direkte kriminelt eller på andre måter ufyselig. Du vet. Til skade for andre og den typen ting. Jeg forstår rett og slett ikke hva seksualangst handler om, ihverfall ikke den man føler på andres vegne. Hvem har tid til sånt? Hvis de ikke har nok med å passe sine egne saker bør de kanskje skaffe seg noen flere saker. Du vet. Komplisere livet sitt litt mer. Som håndverkere pleier å si: Det finnes nok å gjøre. Hvorfor føler ikke alle det slik? Nå er jeg vel litt i overkant mye kunstner og bohem til at jeg bør snakke høyt om “det nyttige” — men hvis noe verken er til nytte eller hygge, hva fanden er så poenget? Masochisme? Vi skiller jo forsåvidt mellom “ekte masochisme” – i tradisjonen etter Leopold von Sacher-Masoch – og “psykologisk masochisme”, som er når man oppsøker lidelse og problemer av dunkle personlige årsaker. Eller som Nietzsche formulerte det: Å stirre ned i avgrunnen. Folk gjør sånt, særlig de som allerede er traumatiserte og vant til å leve i en sky av angst. Paradokset består i at de føler seg ikke trygge hvis de ikke har noe å være redd for. Angsten krever å bli objektivisert og den vanligste metoden er projeksjon. Man flytter kort og godt frykten fra å være en indre opplevelse til å bli en ytre omstendighet. Eller man dikter opp en årsak, om du vil.
Jeg vet ikke om noen annen måte enn bevisstgjøring. Dette er da også det ultimate formålet med psykoterapi. Å forstå hva som skjer med deg. Hvorfor du føler som du gjør. Sannsynligvis er det nødvendig å jobbe seg gjennom hver minste lille detalj av alt som noensinne har skjedd i livet ditt dersom orden er det du går for. Jeg kødder ikke. Du må kunne svare for hvert minutt av all din tid. Hvor var du? Hva så du? Og så videre. Det er ikke enkelt. Det er aldri enkelt. Men hukommelsen er den enkleste inngangsportalen til å “hacke” sin egen hjerne og ta kontroll over mannskiten. Man kan også oppnå det samme gjennom å ta bevisst kontroll over drømmesøvnen, men det er mye vanskeligere og man blir dessuten ganske snål av det. Du vet. Underlige idèer og den typen ting. Spørsmålet er bare hva man vil. Hvor vanskelig skal man gjøre det, liksom. Det går helt fint an å leve uten å “kjenne seg selv” i noen detaljert forstand. Det er faktisk det normale. Disiplin er ikke særlig ettertraktet der ute. Orden kommer typisk i konflikt med folks naive idèer om frihet. “Frihet fra vanskeligheter” er ikke særlig realistisk, men det er ikke desto mindre populært. Det er for eksempel enkelt å selge folk ting under argumentet om at det vil gjøre livet deres enklere, men jeg hittil aldri hørt om noen som lover det motsatte i en salgssituasjon. Denne greia kommer virkelig til å komplisere livet ditt. Hva som senere viser seg å være sant blir en helt annen vals. Mennesker fantaserer typisk om forenklinger. “Spare tid” og den typen ting. Derfor går det som det går. Alt beveger seg i retning av sløve slurverier. Mest mulig kompensasjon for minst mulig innsats og det ene med det andre. De kaller det intelligens. Noen er til og med så frekke at de kaller det hardt arbeid selv om alt de gjør er å trikse med penger og papirer. Vi har det samfunnet vi har fordi dette er hva det finnes politisk vilje til å skape. Det er ikke mystisk. Helt siden sent på 1970-tallet har norske politikere på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen praktisert nyliberalistiske prinsipper. Det betyr i praksis at den ultimate form for menneskelig kommunikasjon ligger i prissetting innenfor en liberal markedsmodell. Eller at alt koker ned til penger, om du vil. Og at livet er en aktivitet som foregår på “markedsplassen”. Jeg pleier alltid å si at folk bør lese Marx. Det er jo vanskelig å ta dem seriøst hvis de ikke engang vet hva den mest innflytelsesrike “økonomiske tenkeren” de siste to hundre år hadde å si om disse tingene. Imidlertid bør de også lese Hayek. Han som vi noe humoristisk kan beskrive som Antimarx. Så å si alle bruker marxistisk terminologi til enhver tid, uten engang å vite at det er Marx de siterer. Som jeg sa: Bevisstgjøring. Folk vet som regel ikke engang hva du snakker om når temaet kommer inn på nyliberalisme, som for Norges vedkommende bør kalles “Brundtlandisme”. Problemet er bare at entusiasmen fra den gangen har surnet ganske kraftig — og Arbeiderpartiet blør velgere til alle kanter av den enkle grunn at de har ikke “arbeiderklassetroverdighet” lenger. Kanskje ute i distriktene, hvor forhold er mer “lokale”, men på riksnivå ligner en typisk arbeiderpartipolitiker på alle andre politikere. De har rett og slett ikke politisk handlingsrom nok til at det finnes noen meningsfull forskjell mellom høyre, venstre og verken/eller. Ingen av dem kommer uansett til å røre de magiske mekanismene som er designet for å “tjene penger” uten å være materielt produktiv.
Når hørte jeg sist noen snakke i fullt alvor om klassekamp (uten at de mener navnet på en kjent avis)? Det må være mange tiår. Det vi har fått istedet er kulturkrig. Alle er jo uansett middelklasse nå, er de ikke? Finnes det engang noen som definerer seg som arbeiderklasse? Det er ihvertfall ikke lagt opp til det. Greia nå for tiden er å komme seg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig, slik at man kan dra fordel av den stabile og evige prisveksten som alle boligmarked er så kjent for (/sarkasme). Som eier av egen bolig er man jo nærmest for kapitalist å regne, ikke sant? Man lærer noe om markedstilpasning og dekningsgrad. Kanskje begynner man også å tukle litt med noen aksjer på nett. Du vet. Investeringer. Det lønner seg å ha dem. Altså, her er saken: “Arbeiderklasse” fungerer dårlig som egen identitet i året 2024. Hvem er det som kaller seg noe sånt nå i dag? Jeg klarer ikke å se for meg andre enn pyntenissene i Rødt, med alle sine kule solbriller og TikToks, selv om de strengt tatt aldri har vært arbeiderklasse i den forstand. De bare fetisjerer greia. Nesten samtlige er jo akademikere, eller i det minste fagspesialister med en utdannelse, et studielån og en etter måten høy inntekt. Jeg mener de som setter ut varer på supermarkedet og kjører søppelbilen. Dagens Arbeiderparti er ikke for sånne som dem. Det føles ihvertfall ikke sånn. Det er for mye fusk og intrige. Bildet ser ikke bra ut. Det private og det profesjonelle røres sammen til en smørje som er så frastøtende at anstendige mennesker ikke vil gå nær det. Dette gjelder selvsagt ikke bare Arbeiderpartiet. De er ikke engang de verste, bare de som har hatt den største fallhøyden. Jeg mener, noen av oss husker da Torbjørn Jagland stilte kabinettspørsmål på tallet 36,9. (Hvem gjør sånt? Er han totalt fette dust?) Der pleide de å befinne seg på tallskalaen, altså nærmere førti posent enn tyve. Ting har forandret seg siden da. Det er ganske tragisk. Hva skal man si? Er det synd på dem? Stakkars Arbeiderpartiet. Før var de ei struttende feit skinke, men nå er de et skinnmagert og alt for salt fenalår. Deres egne kjernevelgere – om vi skal dømme etter partiets navn – søker seg heller til de høyreradikale. Der trakteres de med champagne og kokain, foruten at de kan ete waldorfsalat til det kommer ut av øra. Politikk er jo mest for gøy og underholdning i den nyliberalistiske modellen. Statens funksjon er å sikre fri markedsadgang og “rettferdige konkurranseforhold” og lite annet. Politi og rettsvesen skal beskytte eiendom først og fremst, mennesker bare sekundært, altså uten at det kommer i konflikt med eiendomsspørsmålet. Så hva er det å snakke om i mellomtiden? Det er her den såkalte kulturkrigen kommer inn i bildet. Det er for det meste bare tøys som ikke spiller noen rolle, men folk hisser seg opp likevel. Det er akkurat som om de kan se mange skarpe detaljer i et bilde som er utilgjengelig for meg (selv om jeg i enhver objektiv målestokk er en ganske skarp observatør som ikke overser mange detaljer). Noen skrev for eksempel noe om kirkerom og Pride-flagg her på plattformen. De føler seg provosert av et stykke tøy som henger der og vaier i vinden. Herregud. La meg si det slik: Gud er allmektig, ikke sant? Så hva betyr det når han velger å ikke gjøre noe? Han kunne bare knipset med fingrene og vips så ville alle ha vært brunstige heteroseksuelle uten skitnere lyster enn det å komme seg til sengs for å lage barn. Men dette gjør han altså ikke. Istedet velger han at noen – jeg innbiller meg noe rundt ti prosent av en typisk befolkning – skal tiltrekkes av sitt eget kjønn; eller i visse tilfeller noe mye mer komplekst og uvanlig enn dette. LHBT-opplegget er ikke en ideologi, det er en identitet. Sånn er det bare. Det er ikke noe man behøver å verken “forstå” eller mene noe om. (Hvem skjønner hva Gud driver med uansett? Det er ingen jobb for mennesker.) På godt norsk kalles det mye skrik og lite ull når det engasjeres til dansefest rundt kulturspørsmål. Jeg mener, selv er jeg like norsk som Dovrefjell og Rondane, men jeg vil ikke karakterisere meg som “integrert” i samfunnet. Jeg har definitivt alltid vært en outsider. En slags øko-minimalist om du vil. Jeg kan jo ikke leve med meg selv hvis jeg vet at jeg på noe slags vis bidrar til å finansiere den perverse livsstilen til rikfolk. Men denne fundamentale konflikten lot seg løse ved at jeg tar pengene deres istedet. Du vet. Som håndverker. Folk med mye penger har oftere enn andre gående en masse greier med hus og hage. Sånn er det. Jobbene finnes der pengene finnes. Jeg liker ikke at det er sånn men samtidig må jeg jo være praktisk. Realisme trumfer alle andre hensyn hvis den generelle planen er å overleve dagen.
