APECALYPSO

Jeg har en dobbelthet i min natur grunnet i at på den ene siden respekterer jeg økonomer omtrent like mye som jeg tror på astrologer, men samtidig er jeg jo selv utdannet økonom. Hva er dette? Selvforakt? Trukke det gitt, jeg er alt for sosiopatisk av legning til å kunne hate meg selv. Imidlertid har jeg noen tanker om økonomifagets begrensninger. Det å føre regnskap for å holde orden på sakene er selvsagt en bra ting, men spådom bør man være forsiktig med. Ingen vet hva morgendagen bringer, selv om visse ting er mer sannsynlige enn andre. For eksempel liker jeg dårlig når den eller den “markedsanalytikeren” er ute med breial kjeft og sier ting de har dårlig dekning for i faktagrunnlaget. Selvsagt kan man snakke om konjunkturer og den typen ting; inflasjon og det ene med det andre, men normalt sunt vett er i grunnen alt man behøver for å fatte at man ikke skal kjøpe andeler i et synkende skip.

Det store bildet ser ikke bra ut — og da mener jeg rent konkret at vi har en situasjon hvor stadig flere tror de kan leve av å trikse med penger og papirer heller enn å utføre et ærlig arbeid mot en rimelig lønn. Kryptovaluta er omtrent så dumt som det er mulig å få det. Visst er det mange som har tjent penger på jævelskapen, men opplegget er “pyramidespill” og de fleste vil rett og slett bare tape alt de satser. Situasjonen – fortsatt sett opp mot det store bildet – i de fleste “vestlige” land (et begrep som henspiller mer på hvordan samfunnet er organisert enn noen geografiske parametre) er at vi får stadig færre barn og stadig flere “eldre”. Mest ekstremt er dette i dagens Japan, men Europa følger etter, med kanskje tyve års slep. (Ikke ta det tallet høytidelig, for jeg gjetter bare.) Uansett har den såkalte befolkningspyramiden en stadig tykkere topp i de industrialiserte og “høyt utviklede” samfunnstypene. Den naturlige tilveksten av folk er rett og slett ikke stor nok til å bære kostnadene ved at stadig flere lever stadig lenger — og de har rett til pensjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sannheten er at vi er avhengig av innvandring for å kunne fremføre det samfunnet vi har nå, blant annet i Norge, men også i Spania. Unge, arbeidsføre og ambisiøse individer er nødvendig. Er det virkelig noen som tviler på dette? I så fall har de ikke evnen til å telle og utføre vanlig aritmetikk. Men nå skal vi gå til poenget: Spania har et hemmelig våpen som ingen andre har, i form av mange hundre millioner spansktalende mennesker i Sør-Amerika som allerede er “tilpasset” den spanske kulturen. Fra deres synsvinkel fremstår Spania som “den spansktalende verdens svar på Tyskland”, det vil si et godt organisert samfunn som har alt på stell og hvor de gjerne drar for å få en – etter måten – god jobb, foruten en bedre fremtid for seg selv og sine barn. Opplegget fungerer smidig. Det er derfor den spanske statistikken oppfører seg annerledes enn den i alle andre europèiske land (pluss alle de pseudo-europèiske, som USA, Australia og så videre). Jeg kjenner ikke forholdene på bakkenivå godt nok til å uttale meg om innvandringsfiendtlighet, rasisme og så videre, men jeg har så langt inntrykk av at slikt i hovedsak retter seg mot afrikanere. Søramerikanerne er som sagt tilpasset Spania på en måte som ikke kan sammenlignes med noe opplegg noe annet sted i verden.

Som alle vet går det an å skape en helt annen og mye mer “menneskevennlig” verden enn den vi har nå, hvor ting i prinsippet styres av psykopater – jeg pleier å kalle dem kannibaler – som lever av å utnytte andre, på et mer eller mindre systematisk grunnlag, med støtte i loven og politikken. Hva gjør for eksempel en såkalt markedsanalytiker? Det kan definitift ikke kalles gagnlig arbeid – og sånt gjør skam på begrepet ærlighet – men bra betalt skal de ha likevel. Du vet. Sånn at de kan bo bra, kjøre fin bil og alt det der. Greia er bent frem kvalmende. Hvor mye stæsj trenger folk egentlig? Det ville vært urimelig å si at jeg selv er “mors beste barn” men jeg har ikke desto mindre en samvittighet som ikke tillater meg å gjøre hva som helst bare fordi det er smart, opportunt eller beleilig. Jeg kan bare ikke, til tross for at jeg “kan” i en mer teknisk forstand. Sånt er litt plagsomt. Derfor skrev jeg “samvittighet” i rubrikken for funksjonshemninger da jeg først registrerte meg hos NAV. De ba om en forklaring — og det fikk de. Det er ikke økonomisk forsvarlig i dagens verden å holde seg med moralske standarder og gammeldagse æresbegrep, men det er så gjennmgripende integrert i hele personlighetsstrukturen min at det blir som å kappe av seg beina hvis jeg skal endre på grunnlagsreglene. Jeg ville ikke kunne leve normalt lenger. Hvis alt er like gyldig blir alt likegyldig, som noen en gang sa.

Filosofiens oppgave er ikke å finne svar men å formulere bedre spørsmål. En greie som har vært diskutert med noen grad av uforståelig lidenskap er dette med sugerør. Alle vet at plast er et livsfarlig materiale som ved dette tidspunkt finnes “overalt” og at alt vi kan gjøre for å begrense plastbruken er positivt, men likevel skal folk ha “sine” greier sånn som de alltid har vært. Så her er spørsmålet: Hvorfor behøver du sugerør? Og hvis du av “årsaker” likevel må ha det, hvorfor kan du ikke kjøpe et permanent sugerør av noe slags komposterbart materiale heller enn å bruke en form for plast som forgifter miljøet? Ting er faktisk ganske kritiske på miljø- og klimafronten, men folk nekter plent å ta det innover seg til en sånn grad at de endrer vanemønsteret sitt. Du vet. Det er alltid “de andre” som er problemet, er det ikke? Alle synes at de selv må ha lov til å ta seg til rette som de vil, men “de andre” må skikke seg bedre. Denne mentaliteten er velkjent og ligger til grunn for begrepet allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) som folk bør bruke litt tid på å lese seg opp i forhold til. Jeg har allerede snakket om psykopatiske tendenser hos “eliten” – hvordan ting er lagt opp slik at de få utnytter de mange – men problemet med allmenningen er faktisk vesentlig mye større. FOMO (“fear of missing out”) er når man er redd for å gå glipp av noe – for eksempel en glede, et kick, en belønning, hva som helst – selv om man strengt tatt ikke behøver greia. Folk er typisk hysterisk redde for å havne i bakevja i forhold til “de andre” – familie, venner, kolleger, naboer – sånn at de investerer uforholdmessig mye tid og energi på “status” og statussymboler.

Vi avslutter med litt “cool jazz” fra Cheo Feliciano.

Nå i dag – faktisk for bare omtrent en time siden – skjedde noe jeg aldri har sett eller hørt om før. Telefonen min begynte plutselig å snakke til meg, helt uoppfordret. Jeg kan hjelpe deg, sa den, med noe som låt som en kvinnestemme. Min umiddelbart instinktive reaksjon var å kaste faenskapet i bakken og trampe den stein død, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg behøver å ringe folk, sende tekstmeldinger og det ene med det andre. Det er i utgangspunktet et nyttig verktøy, men det er samtidig slik at når et verktøy “tar initiativ” på egen hånd og helt uoppfordret begynner å “gjøre noe” så er det noe alvorlig galt med greia. Saken er at jeg dreiv og kåla litt med å finne frem i en labyrint av smal-trange gater her i “min” spanske småby – Villafranca del Bierzo – og jeg må, mens jeg så på den tilsendte adressen, ha aktivert noen slags kunstig intelligens som fungerer likt kart og kompass i den klassiske verden, eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke de “nye” telefonene. Min strategi når jeg må finne noe – la oss si en bestemt adresse – er å henvende meg til publikum. Du vet. Spørre noen. Jeg kan godta å snakke i telefonen, men ikke faen om jeg vil snakke med telefonen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har jo mine grenser. Det er de som definerer hva jeg er og hva jeg ikke er.

Ellers er det å si at verden er den samme gamle selv om folk vifter rundt med alskens nymotens ting. Vi kan observere krig, pest og hungersnød, akkurat som det alltid har vært. Vi kan observere at menneskene er de samme gamle idiotene som de alltid har vært. Grådighet, løgnaktighet, hykleri og ondskap. Alt er som før. Hva er det Trump vil? sa en overskrift som fikk meg til å fnise. Herregud. Er du helt fette evneveik? Mannen er jo utilregnelig. Det går per definisjon ikke an å vite eller forstå hva uberegnelige mennesker vil. Eller hva de kommer til å finne på i neste øyeblikk. Amerikanerne valgte denne tosken som president – helt frivillig – og nå må de slite det med helsa, som vi sier i Norge. Trump har bare så vidt begynt på sin siste – ihvertfall hvis de skal følge lov og sedvane – periode som president i USA. Mye kan ennå skje. Mye kommer da også helt sikkert til å skje. Trump er hva vi kaller en stump gjenstand. (“A blunt object”) Du vet. Som en hammer, en kølle, eller noe annet i den gata. Alt han kan er å hamre. Det finnes ingen stil og finesse, intet raffinement, ingen smarte diplomatiske knep, forhandlingstaktikker og den typen ting. Bare rå makt. Trump er bare forutsigbar i den forstand at hva han enn velger å gjøre så kommer det til å være både dumt og stygt. Men detaljene? Det går ikke an å si noe om. Man må bare vente og se hvordan ting spiller seg ut. Imidlertid kan vi fastslå med rimelig sikkerhet at USA vil aldri noensinne igjen bli hva det en gang var. De har vist svakhet og alle har mistet all respekt nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spanjolene er på sin side generelt sett svært skeptiske til alt som ligner på fascisme, etter sine førti år med Franco. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “spansk nasjonalisme” fordi de autonome regionene er alt for sterke. De har gjort det sånn med vilje. Blant annet opererer de med minst 4-5 offisielle språk, slik at det å “snakke spansk” er ikke likefrem på samme måte som å “snakke norsk”. Riktignok har vi samigiella som fremkommer på veiskilt i Finnmark og denslags, men for eksempel trøndersk, sognamål og så videre teller ikke som egne språk selv om de kan låte temmelig forskjellig. Den regionen jeg befinner meg i – El Bierzo – tilhører formelt sett delstaten Castille y Leon, men kulturelt sett ligner det mer på Galicia. Følgelig er det mye som går i språket gallego heromkring. For eksempel sier de As Herreiras mens det på kastiljansk (det vi kaller spansk) heter Las Herreiras. Eller Perexe heller enn Pereje. Sånne ting. Djevelen bor jo i detaljene, som folk sier. Man legger merke til at privatfolk har vært ute og “justert” gateskiltene i forhold til det språket de synes skal brukes her i nabolaget. Jeg vet ikke om det foregår noe sånt i forhold til bokmål/nynorsk på steder i Norge men det ville ikke forbause meg. Folk kan være temmelig følsomme i forhold til “korrekt språkbruk”, særlig når det finnes en politisk dimensjon inni problemstillingen. Som utlending har jeg selvsagt ingen oppfatning om sånne ting — og ingen forventer noe heller. De er fornøyde så lenge jeg klarer å uttrykke meg på et slags kastiljansk. Du vet. Det viser jo at jeg har i det minste prøvd å tilpasse meg de lokale skikkene heller enn å fly rundt med nesa i været og forlange at alle må snakke engelsk. Nå går jo selvsagt Camino de Santiago rett igjennom stedet der jeg bor så det er “mer vanlig” å kunne kommunisere på diverse fremmedspråk (engelsk, fransk, tysk) i denne regionen enn lenger ute på landet, men man kan fortsatt ikke regne med at folk snakker noe annet enn “spansk”.

Mens jeg fortsatt var i planleggingsfasen av det spanske eventyret mitt vurderte jeg delstaten Aragon, mest fordi det er også et lavt priset område hvor det går an å “gjøre kupp” på eiendomssiden, men jeg er glad jeg ikke gjorde dette, fordi jeg har dannet inntrykk av at det er mye storm – og annet “vanskelig vær” – der nede. Folk forteller meg at El Bierzo kan ha kalde vintre (på tale om vanskelig vær) men herregud. Jeg er jo norsk. Vi mener neppe det samme med ordstillingen “kald vinter”. Hvorom allting er, saken er at jeg ser på fjernsynet at de har hatt ville oversvømmelser i området rundt byen Zaragoza (hovedstad i Aragon og kjent som “den best bevarte hemmeligheten” blant spanske byer). Du vet. Når man ser biler duppe rundt som barkebåter i en smeltebekk mens hus raser sammen fordi grunnmuren vaskes ut. Hagl så store som golfballer og den typen ting. Jeg behøver ikke noe av det, mange takk. Værmeldinga sier at det skal komme en ola de calor (varmebølge) her til uka, med temperaturer over 30 grader, men jeg føler meg ikke skremt. Jeg vet jo i det store og hele hva jeg må gjøre og ikke gjøre i varmt vær. Man må bare tilpasse seg de forholdene som rår. Bevege seg sakte, drikke mye vann og holde seg unna direkte solskinn. Men det blir uansett ikke mer enn et par dager på meg fordi jeg må tilbake til Norge for å avvikle resten av opplegget mitt der. Imidlertid forventer jeg å se omtrent det samme engasjementet for “Palestina-saken” der som her. Nå i dag er millioner av spanjoler ute og demonstrerer. Ikke skjønner jeg hva de tenker på (eller med) i Israel, men de posisjonerer seg jo som “fiende av menneskeheten” langt hinsides enhver forståelse, sympati og respekt. Eller rettere sagt, de blir aktet bare av rasister og andre høyreekstreme danglebær som ingen har noen som helst slags sympati for i utgangspunktet. Normale mennesker ser på Israel og føler avsky. Sånn har det blitt. Det er ganske forbløffende at israelerne ikke forstår dette, eller kanskje de bare driter i hva alle andre tenker, omtrent slik som Trump og sånne typer går frem her i verden. Ihvertfall har de degenert til å bli en terrorstat som bør avvikles. Dette har jeg aldri tenkt før i livet — men jeg tenker det nå: Israel er håpløst fortapt. De befinner seg sammen med Nord-Korea i kategorien av absolutt avskyelige monstre. Man blir uren bare av å berøre dem. Æsj og bæsj. Når det er sagt så tror jeg ikke majoriteten av såkalte sionister er israelere, eller engang jøder. Men nok om det. Jeg blir jo kvalm bare av å snakke om disse tingene. Selv er jeg ingen “religiøs” person, men jeg har aktelse for liv, frihet, solidaritet og slike ting. Det er hva det er. Du kan gjerne kalle meg sosialist men jeg føler ikke at det er noen helt korrekt betegnelse. Jeg har alt for mye slu og pragmatisk “forretningsmann” i meg til å passe sammen med den flokken.

Til sist litt gammeldags hardrock “fra hjertet”.

Da kom endelig beskjeden – på WhatsApp – om å møte utleier for å signere kontrakt og få nøklene til leiligheten nå i kveld. Dermed er et stort skritt tatt — og min nye adresse blir følgelig Calle Alphonso X i småbyen Villafranca del Bierzo, fra og med i kveld, eventuelt i morgen tidlig, alt etter hvordan man skal regne. Neste post på programmet er å etablere spansk bankkonto og diverse andre formaliteter i forhold til å organisere opplegget, deretter må jeg kjøre til Norge igjen for å plukke opp resten av tingene mine, si opp strømmen, nettet og så videre, samt ikke minst å donere alt jeg ikke får pakket med meg til stedets brukthandler. Noen eiendeler er verd å drasse på men det meste ikke. Møbler og denslags må helt opplagt bare “dumpes”. Hva mer? Melde utflytting/adresseforandring og det ene med det andre. Hvor mye tid behøver jeg på hele smæla? Kanskje en uke eller to. Vi får se. Jeg har etter måten flyttet mye i mitt liv men aldri så langt som denne gangen (selv om jeg bodde i Spania en stund for 25 år siden).

Fremgangsmåten min for å finne et sted i Spania var i utgangspunktet nettstedet idealista.com, som jeg anbefaler for andre som har lignende planer. De har objekter for både salg og utleie, i alle slags prisklasser, med eller uten behov for oppussing og renovering. Hvis man er av det nevenyttige slaget finnes det for eksempel ganske mye å få kjøpt i landet rundt 15.000 euro (og lavere) over hele Spania (men også Portugal og Italia) annonsert på det nevnte nettstedet. Dette er jo selveste sakens kjerne: Alt er mye billigere i Spania, til og med strømmen har ligget på samme nivå (eller lavere) enn i Norge, etter det store prishoppet i 2020. Imidlertid er det viktigste for meg at jeg unnslipper den jævla vinteren. Da jeg var yngre var dette et mindre problem, men nå herjes denne gamle kroppen av både gikt og alskens annet faenskap som ikke er optimalt i streng kulde. Sic transit gloria mundi som katolikkene sier. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Folk jeg kjenner har tatt det som en selvfølge at jeg skal til Benidorm, Alicante eller andre steder i sør som har en ganske stor populasjon av norske pensjonister, men jeg liker jo ikke ekstrem varme noe bedre enn ekstrem kulde. Derfor har jeg aldri vurdert noe annet enn det de kaller “Det grønne Spania” som har mer av et “atlanterhavsklima” enn Costa del Sol og resten av kyststripa som vender mot Middelhavet. Noe annet jeg heller ikke liker er “festglade typer” som pimper vin både til frokost og aftens, noe jeg mistenker de typisk norske utflyttermiljøene for å være litt preget av. Det blir fort for mye av denslags. Folk har jo ofte en tendens til å bli påtrengende intime når de er pussa på alkohol.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha tenkt ganske grundig gjennom saken har jeg bestemt at jeg ikke har lyst på noe “prosjekt” og at det er bedre å bare leie noe som har bra standard enn å gå inn i noe jeg vet jeg kommer til å hate. Saken er at alle mine helseproblemer er forårsaket av mye og hardt byggearbeid. Jeg behøver bare å tenke på den typiske “bygglukten” for å føle både kvalme, angst og jeg vet ikke hva. Når det er slik stelt bør man sannsynligvis ikke prøve å være tapper og “stå han av” men heller satse på en mer behagelig tilværelse uten å ha mye hardt arbeid hengende over seg. Du vet. Som en horisont av rustfritt stål, som noen uttrykte det. Jeg har aldri vært redd for plikten, men nok er nok. Jeg er jo en gammel mann nå. Kroppen tåler ikke hva som helst lenger. Jeg er nødt til å respektere dette og ikke late som om jeg er en ung førtiåring full av pågangsmot og arbeidskraft. Men når det er sagt så vil jeg definitivt anbefale de som har mer fremtid igjen enn meg selv å se på hva det går an å få til med et oppussingsprosjekt i Spania (eventuelt Portugal, Italia eller til og med Frankrike). For mitt eget vedkommende må jeg prøve å finne meg til rette i den “helårsferien” som pensjonister kan ta seg, uansett hvor uvant det måtte være å ikke ha noe å jobbe med. Kanskje jeg bør skrive bok? Noen slags burlesk røverroman? Det går jo an. Folk gjør sånt hele tiden. Spørsmålet er bare om bøker er en særlig etterspurt vare i denne nye tidsalderen med alle sine computere og fandens oldemor. Jeg ser folk som sitter og stirrer på telefonen sin hver dag, men jeg ser nesten aldri noen som sitter og leser en bok. Sånn har det blitt. Spania er riktignok ikke så “digitalisert” som Norge har blitt og det er enkelt å finne både butikker og serveringssteder som kun tar imot kontant betaling. Jeg liker ikke “den nye teknologien” og særlig ikke kunstig intelligens (som sannsynligvis bør kalles noe annet).

Skrive blogg er ikke noe jeg opplever som viktig, men det er et slags halvartig tidsfordriv likevel. Vi får se hva fremtiden bringer slik sett. Kanskje jeg slutter med det, kanskje ikke. Akkurat nå vet jeg jo strengt tatt ingenting om hvordan den nye hverdagen min blir, etter at jeg har vent meg til å bo i Spania. Det har riktignok ikke kjentes som ferie å være på husjakt, men det er en uvant (og fundamentalt ustabil) situasjon som vil endre seg betraktelig så snart jeg bor på en fast adresse og ikke lenger kjører rundt og “ser på ting”. Jeg vil ikke si at jeg har landet ennå, men så snart jeg har gjort opp boet i Norge og bodd noen måneder i Spania vil vel ting anta en mer “hverdagslig ånd” uten at jeg har noe press på meg for å oppnå noe. Det komiske er at til tross for hvor viktig den tidligere nevnte nettsiden idealista.com har vært for prosessen ble det likevel en annen løsning på saken. Hun som drev pensjonatet der jeg bodde de første par dagene hørte at jeg så etter noe å leie og hun kjente noen som kjente noen, som etterhvert utviklet seg til å bli dagens situasjon. Tilfeldighetenes spill er hva man kaller sånt. Eventuelt “flaks” hvis man liker å være metafysisk av seg. Det ble uansett bare til at jeg så på ett eneste hus fra nettsiden, før den leiligheten jeg nå har leid kom på banen som mulighet. Det er jo ikke alle som liker å annonsere mot det åpne markedet. Sånn er det vel med finn.no også. Mye som er til leie blir aldri utlyst. Det ender med at saken arrangeres via opplegget med at “noen kjenner noen” og siden ordner folk opp seg imellom. Det er uansett litt creepy å være på en visning hvor man ikke er alene med utleier/megler, men må forholde seg til “konkurrenter” som er ute i samme ærend og som derfor liksom går og skuler litt på hverandre. Venn eller fiende? Sånt er utidig. Men hva vet jeg? Kanskje jeg ville gjort det samme hvis jeg selv var eiendomsmegler/utleier. Det er jo utvilsomt mer effektivt å samle opp flere potensielle klienter til en og samme visning, selv om dette ikke er optimalt fra kundens synsvinkel. Uansett, det spiller ingen rolle nå. Jeg har fått til det jeg kom hit for. Resten handler om å finne roen i en ny situasjon.

Til sist noen ord fra vår venn John Fogerty:

De mer eller mindre offisielle “venner av høyfjellet” vil finne mye god pornografi i Spania. Som et ledd i min inntreden i landet – denne gangen – fulgte jeg (som jeg alltid gjør) alle mine impulser, uten sensur eller forbehold. Slik jeg ser det handler impulskontroll ikke om selvfornektelse, men om å la ting spille seg ut innenfor en horisont av rimelig intelligens. Har du lyst til noe? I så fall er dette hva du bør gjøre. Livet er kort. Ikke kast det bort på å “være noe for andre”. Den typen anger som gamle mennsker føler fordi de ikke gjorde det de hadde lyst til mens de kunne er den mest patetiske form for tragedie jeg vet om. Herregud. Selv har jeg aldri nektet meg noe. Jeg angrer riktignok på mye jeg har gjort – fordi det var dumt og det endte ikke bra – men heldigvis ikke på noe jeg ikke har gjort.

Los Tornos es un puerto de montaña español situado en Cantabria, haciendo frontera con la provincia de Burgos. En su cenit, cruzado por la carretera nacional N-629, hay un letrero que indica una altitud de 920 m s. n. m. Ofrece una vista sobre las provincias de Cantabria, Vizcaya y Burgos.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Wikipedia)

Det endte med at jeg kjørte meg fast på veien mellom Laredo og Burgos. Hvorfor Laredo? Hvem vet. Som guttunge pleide jeg å lese Morgan Kane, som vel må være den mest essensielle “kiosklitteratur” (pulp fiction) som noensinne har blitt utgitt på norsk. Men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Kanskje Sagaen om Isfolket er større? Det spiller ingen rolle, poenget er at visse stedsnavn har bitt seg fast. For eksempel Durango. Det er et sted i Baskerland, som jeg oppsøkte i henhold til veiskiltingens oppdukkende kvaliteter, like etter at jeg fulgte impulsen om å dra og se Guernica med mine egne øyne. Altså stedet, ikke det verdensberømte maleriet av Pablo Picasso. Jeg la ikke merke til noe spesielt. Bare at det var smale og svingete veier, med mye opp og ned, men sånn er jo de nordlige delene av Spania. Selve Guernica var bare en småby som slik sett minner om Villafranca del Bierzo (der jeg har bosatt meg). Jeg kunne ikke se noen utbombede kulturminner og den typen ting. Imidlertid var det en rekke skilt som snakket om recuerdas (minner).

Hvorom allting er, siden jeg allerede hadde fraveket den store motorveien ble det å orientere seg på diverse småveier i generell retning av Laredo og Santander. Det var slik jeg oppdaget skiltet til vei nummer N-629 i retning av Burgos. Man kjører jo ruta San Sebastian – Vitoria – Burgos – Leon – Ponferrada for å ankomme dit hvor jeg er, ikke sant? Imidlertid var akkurat denne veien nærmest absurd smal og svingete – type Trollstigen på steroider – og i tillegg ble det veldig tåkete der oppi høyden, samtidig som kvelden kom og dagslyset forsvant. Nacht und Nebel, som de sier i Tyskland. Ikke bra egnet for å kjøre bil. Derfor rigget jeg meg til for å sove noen timer i bilen i påvente av morgenlyset, altså det som de ovetroiske kaller Lucifer. Veiviseren. Jeg vet ikke hva slags supersanser man må ha for å kjøre i mørket og tåka, men jeg har uansett ingen av dem. Dessuten er jeg “forsiktig” så vidt jeg vet. Jeg liker å se hva jeg driver med. Om jeg vet hva jeg driver med kan siden sikkert diskuteres, men poenget er jo bare å føle at man har rimelig kontroll. Du vet. Illusjonen om trygghet og kunnskap. Den typen ting. Lang historie kort; mens jeg holdt på og “rigge meg til” presterte jeg dæven døtte meg å rygge bakhjulene nedi en grøft. Bilen har forhjulsdrift. Ergo sto jeg fast på det stedet som heter Puerto de Los Tornes, på 920 meters høyde i den cantabriske fjellheimen (som skiltet sa).

Hvor man står, der står man. Hva kunne jeg gjøre? Det beste var å bare slutte og prøve, men heller få seg noen timers søvn i påvente av dagslyset. Senere prøvde jeg å påkalle oppmerksomheten til diverse forbipasserende biler, men det var ingen som stanset – noe jeg forstår, gitt at en halvdesperat utseende utlending står der og vifter med armene som en annen evneveik tulling, mens folk helst ikke vil bli “blandet inn i noe” – før en eldre mann kjørte inn til siden og spurte om hva som foregikk. Kanskje du kan ringe til noen? Politi, veihjelp eller hva som helst? Jeg hørte ham snakke på telefonen sin. Jeg skjønte ikke alt men han sa ved et tidspunkt at “han (jeg) snakker litt kastlliansk” (ergo en basker) og omtrent en time senere kom Guardia Civil til stedet. Først bare èn bil med fullt blålys, deretter to til. Herregud. Jeg følte ingen optimisme. Imidlertid viste det seg å være både hyggelige og hjelpsomme karer som rigget til en greie og dro meg opp fra grøfta på null komma niks. Gratis var det også. “Sånn er jobben” sa de til meg. De reiser rundt og rydder opp i diverse forhold som oppstår i trafikken. Jeg ble spurt om jeg følte meg nervøs eller om jeg var OK til å kjøre videre, men jeg svarte som sant var at jeg føler meg bare som en idiot. Imidlertid kan jeg fint kjøre videre. Så slik ble det.

Turen over fjellet var i seg selv både fantastisk og vakker, men jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som er både flinke til å kjøre bil og har et kjøretøy som “klatrer bra” uten å koke i motbakkene. Fordi det er definitivt motbakker langs denne ruta. Jeg har vært så å si over hele Norge og sett mye som er smalt, svingete, bratt og fælt, men dette var på et helt annet nivå. Seriøst. Ta heller motorveien hvis du ikke føler deg – på et realistisk grunnlag – helt selvsikker som sjåfør. Senere på dagen kom jeg omsider “ned” til Burgos, hvor jeg valgte den store motorveien videre i retning av Leon. Det skjedde ikke noe mer spennede. Det var bare å ligge på en jevn marsjfart av 140-150 kilometer i timen. Nema problema. Samme opplegget som i Tyskland, egentlig. Der har de jo også “teknisk sett” en øvre fartsgrense på 130, men ingen bryr seg så lenge du ikke steller istand noe jævelskap. (Jeg tipper at hvis det først skjer noe så vil man få diverse problemer i forhold til forsikringen.) Selv liker jeg strengt tatt ikke å kjøre fort, men måru så måru. Poenger er jo “ankomst” innenfor rammen av “rimelig tid”. Men nå er jeg her. Jeg har ankommet dit jeg skulle. Datamaskinen friker litt ut i forhold til “ikke autoriserte innlogginger fra Spania” men den har etter litt om og men akseptert at jeg er meg, bare på et annet sted. Og sånn går dagene. Det er en omstendelig prosess å flytte og jeg “blør penger” over hele stedet, men det virker som om jeg skal komme i havn innenfor de rammene jeg har satt. Noe mer bør ingen håpe på.

Det som er komisk for meg er at jeg er ikke redd for noenting. Just bring it on motherfucker. Jeg vet at jeg er en skapning som skal dø og føler ikke noe fra eller til i forhold til dette. Er det i dag? Er det i morgen? Det spiller liten rolle. I forhold til dødens makt så er det lite menneskelig som har kraft til å imponere. Alt jeg vet er at det kommer til å skje. Jeg kommer til å dø. sannsynligvis med smerter og på en lite “tøff” måte. Vil jeg gråte og be om nåde? Neppe. Jeg har aldri gjort sånt før og ser ikke for meg at jeg skal gå ut av livet som en sippeguri. Hva kan jeg si? Sånn er reglene.

Et tragisk element er at jeg neppe kommer til å dø mens jeg slåss. Sotteseng er det mest sannsynlige for oss moderne mennesker som betaler store penger for å bli befridd fra frykt og smerte. Enten vi får det på blå resept eller gjennom den uoffisielle pusheren så vet vi å beskytte oss mot smerte og angst. Det skal ikke være noen actionfilm, mange takk. Vi skal dø sengeliggende, med medikamenters hjelp og trøst. Sånn er vår verden. Vi er siviliserte skapninger som smiler til vår skjebne og ber om nåde hver gang det er noe. Eventuelt så tar vi frem telefonen og “ringer noen”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det er sagt så er det viktige hvordan man lever livet mens man lever. Det vil aldri bli noen sjanse nummer to. Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er det som definerer hva du er. Det finnes ingen nåde. Ingen tilgivelse. Alt du er er alt du noensinne kommer til å bli, levende eller død. Det er viktig å fatte dette så tidlig som mulig i livet. Jeg kan ikke engang understreke sterkt nok hvor viktig det er å ta til seg “realisme” som styringsverktøy i livet. Glem alt det de religiøse tullingene sier. Det eneste som faktisk betyr noe er hva du faktisk gjør (og ikke gjør). “Meninger” er det mest verdiløse som finnes. Bare handlinger har kraft til å endre virkeligheten.

Faen ta den veike ræva til de idiotene som skriver på denne plattformen. Det er mye verre å være en som bare finner seg i nazibloggere enn å selv være en som agiterer til fordel for konsentrasjonsleir og vilkårlig dødsdom. Derfor er for eksempel Vabbedulle en mer foraktelig person enn Bungy, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å bare godta en nazi – under alle slags unnskyldninger og bortforklaringer – er verre enn det å være en nazi. Du vil ikke bli tilgitt. Du vil aldri få en sjanse til. Toget har gått og du valgte feil billett. Vi har sett hele sirkuset før. Vi vet at disse typene må knuses uten nåde og pardon før det går så langt at de få makt i samfunnet. Har jeg mer å si? Kanskje. Men senere.

Dette – stedet hvor jeg nå befinner meg – er hva de kaller “det store hotellet” i Valcarce-dalen, og det fremstår som et lokalt samlingspunkt for alt og alle som ferdes langs veien. Det er et yrende folkeliv nede i baren/restauranten som stort sett holder seg dagen ut, for ikke å si langt inn i natten. Ved dette tidspunkt har jeg avsluttet dagens oppgaver med hva vi må kalle et tilfredsstillende resultat. (Utleieren jeg snakker med har bestemt seg for å leie ut til meg, men behøver enda noen dager på å sette opp kontrakt, med advokat og så videre, men selve dealen har blitt gjort. De liker meg best blant alle de som har vist interesse for leieobjektet.) Uansett har jeg nettopp sprettet en flaske vin: Viña Espolon 2015. Den er fra regionen Ribera del Duero (mer eller mindre her) og kostet ni euro på supermarkedet, som er mindre enn hva man må betale for aller billigste alternativ i Norge, men ligger i overkant av “middels prisklasse” her. Hva er det å si? En ti år gammel vin i denne prisklassen er enten “velutviklet og drikkeklar” – som denne viste seg å være – eller så har den bikket over sin egen kvalitetstopp og er i ferd med å utvikle eddiksyre og/eller “aceton-smak”. Jeg var heldig.

Når vi snakker om flaks så definerer jeg dette som en konsistent tendens til å oppnå “stang-inn” heller enn “stang-ut” (for å bruke en fotballmetafor), men man må altså i utgangspunktet treffe stang. De typene som alltid skyter langt utenfor har aldri flaks. Sånn er det med den saken. Flaks er når marginene spiller seg ut til din fordel etter at du allerede har gjort så godt du kan i forhold til selve oppgaven. Uflaks finnes i prinsippet ikke, men det er likevel vanlig å bruke dette ordet for å trøste de evneveike. Du vet. Sånn at de ikke skal behøve å føle virkelighetens nådeløse smerte. Sånn at de ikke skal behøve å ta grep for å forbedre seg. Slik har verden blitt. En løgn her og en løgn der. Falskhet og hykleri. Før man vet ordet av det er man fanget i et spindelvev av “alternativ virkelighetsoppfatning” som mange aldri noensinne kommer seg ut av. Jeg tenker om meg selv at jeg er en ordentlig jævel av det mest hardkokte slaget, men det virker likevel som om folk oppfatter meg som et sjarmtroll. Sannsynligvis liker de at jeg ikke kødder og bløffer. Jeg lover ingenting som jeg ikke akter å respektere og overholde ned til den minste detalj. Hva vet jeg? Det er sannsynligvis best å forholde seg til sånt i pengesaker og denslags. Vær slik som du ønsker at alle andre skal være.

Hotellrommet mitt er enkelt men velholdt. Jeg har en seng, et skap, et bord og en stol. Eget baderom med dusjkabinett. Fjernsyn med diverse kanaler, hvorav jeg bare bruker den som viser fotball og den som har 24 timers nyhetstjeneste. I den sistnevnte har det vært litt snakk om et kvinnemord som nylig skjedde i Marbella. De kaller det “kjønnsvold” og det defineres som et samfunnsproblem av alvorligste slag. Fra forsiden av blogg.no kan jeg se at noe lignende nylig har skjedd i Norge også, nærmere bestemt i Hønefoss. Hvor befinner fenomenet blogging seg i forhold til det mye eldre fenomenet folkesnakk? Folk tror det og det, basert i sin egen fordom og toskeskap. Du vet. Når tingene fortolkes slik man ønsker at de skal være, heller enn slik de faktisk er. Løgner og bløffmakeri. Usselhet som det heter på klassisk norsk. Det er stygt. Det er avskyelig. Jeg gidder ikke engang å tråkke på faenskapet. Æsj, noe så vemmelig. Hvordan går det an å bli et sånt avskum? Man kan bare spekulere, men selve jobben må håndteres av de psykiatrisk sakkyndige. Livet er for kort til å engasjere seg i forhold til sånt, ihvertfall uten at man får betalt for innsatsen.

Det ser ut til at jeg havner i Villafranca del Bierzo, som er en småby med cirka 3000 innbyggere, det vil si stor nok til at den har teater, museum og sånt (som jeg liker), foruten de vanlige greiene. Alt er urgammelt der, men selve navnet er nytt og basert på at noen franske munker etablerte seg der for tusen år siden eller så, for å betjene pilgrimene til Camino del Santiago (som går rett gjennom der). Det er en leilighet på cirka 150 kvadrat som de skal ha 450 euro i måneden for (som er omtrent 5200) og det kan man jo leve med, gitt at alt annet – særlig matvarebudsjettet – ligger på det halve av hva ting koster i Norge, eller ofte faktisk langt under dette. Dessuten er grønnsaker som regel helt absurd mye bedre av kvalitet enn noe man får kjøpt i normal dagligvarehandel i Norge, og kostholdet mitt er jo “grønnsaksbasert” (men definitivt ikke vegetarisk). Folk tror ikke typisk dette i utgangspunktet men Spania er faktisk et svært godt organisert og ikke minst menneskevennlig samfunn. Jeg opplever det som svært enkelt å tilpasse seg den spanske stilen. Selvsagt finnes det alt mulig rart her også – særlig i de store turistsonene i sør – men Spania er i det store og hele et minst like trygt land som Norge. Spørsmålet er vel sannsynligvis om man har sansen for landsbylivet – og/eller “livet på landsbygda” – eller om man er noen slags bakgårdskatt som bare fungerer i storbyen (noe jeg ikke gjør like bra). Spanjolene roser meg for at jeg er så flink til å snakke spansk, men jeg mistenker at de baserer dette på hva de typisk forventer av utlendinger mer enn det å “være flink til å snakke spansk” i streng forstand (som er hvordan jeg selv tenker). Jeg klarer nå uansett ihvertfall å kåle meg igjennom de fleste dagligdagse samtaler så det må man vel være fornøyd med.

Men nå sier vi hasta la vista (som ingen gjør i Spania) og flytter oppmerksomheten over på vinen.

Noen har selv gått denne pilgrimsruta men de fleste har uansett hørt om opplegget. De særlig interesserte kan søke på greia selv, for jeg skal bare nevne at Valcarce-dalen, hvor jeg bor, danner en slags naturlig korridor gjennom fjellene som skiller delstaten Leon fra delstaten Galicia (hvor Santiago de Compostela ligger), og de sier at her har det vært en mye brukt ferdelsvei like siden bronsealderen og før. Dette kalles “den franske ruta” (fordi den starter i Frankrike) og regnes som den mest “opprinnlige” blant de mange alternative veivalgene som etterhvert har tilkommet. Skal man dømme etter hvor mange vandrere man ser så er Camino de Santiago blant Spanias mest populære greier, som tiltrekker seg folk fra hele verden. Selvsagt finnes det også all mulig slags økonomi tilknyttet opplegget, blant annet kan folk sende bagasjen sin med bil fra sted til sted, slik at de slipper å bære på mange tunge ting. Hva skal man tenke om sånt?

Jeg har selv ingen mening om hvordan man egentlig skal gå denne pilgrimsferden. Fra mitt synspunkt ser det heroisk ut at man går gjennom hele Nord-Spania til fots selv om det ikke er noen religiøs dimensjon tilknyttet ens egen innsats. Det er faen ingen spøk heller, med solskinnet, sommervarmen og det ene med det andre. Bruk hatt. Herregud. Selvsagt har jeg havnet i samtale med mange pilgrimer, nå sist noen briter, men når de spør sier jeg alltid at jeg har rett og slett ikke lyst til å gå denne ruta. Det er ikke på listen min over “ting jeg bør gjøre i dette livet” selv om jeg i prinsippet ikke har noe imot å gå på tur i mer generell forstand, eller mer spesifikt å oppleve de vakre delene av dette landskapet. Jeg leste en bok om Elias Valiña, presten som så å si egenhendig gjenskapte Camino de Santiago på 60-tallet. Den gangen var det sjeldent at de fastboende så noen pilgrimer – og det var selvsagt ikke noen økonomi tilknyttet greia heller – men ofte er alt som skal til for å sparke i gang et svært opplegg bare en hissig ildsjel av det slaget som bare ikke gir seg. I ettertid er det lett å se at han hadde rett i sine fremtidsvisjoner, som var såpass pragmatiske at han fremholdt Camino de Santiago som en bra økonomisk mulighet for de fastboende langsetter pilgrimsruta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For mitt vedkommende har tiden kommet for å dra i møte med eiendomsmegleren. Hvis alt går som det skal har jeg en fast adresse i denne dalen før dagen er omme. Siden blir det å reise tilbake til Norge for å hente resten av tingene mine, si opp strøm, internett og resten av greiene. Altså totalt sett to nye gjennomkjøringer av Europa, som sikkert blir minst like interessant som det var forrige gang. Imidlertid tror jeg at jeg skal passe på å holde meg tett inntil atlanterhavskysten neste gang. Jeg hadde et “avvik” på vei gjennom Tyskland men fikk da etterhvert lastet opp europakartet i hodet og slik sett innsett at selv om motorveien til München tar meg konsekvent sørover, så tar den meg jo alt for langt østover også. Jeg vil jo ikke havne i Østerrike heller. Jeg oppdaget imidlertid en avkjørsel til stedet Stockenstadt, som viste seg å være en av de der bindingsverksbyene som ser veldig “middelalderske” ut (tenk Bryggen i Bergen, eller noe). Jeg gikk for den fordi jeg har hatt et nå nedlagt firma som het Stockenstein, så hvorfor ikke? Det passer. Uansett fikk jeg litt sightseeing på det tyske bondelandet før jeg til sist ankom den større byen Darmstadt, hvorfra jeg kom meg videre i retning av Mannheim, Karlsruhe og endelig Saarbrucken, som jeg trodde skulle ta meg rett inn i Frankrike, men istedet kom jeg til Luxembourg. Hva nå? Jeg satset på et skilt mot Bruxelles (Brussel) som jeg i det minste har vært i tidligere, men det endte til slutt med at jeg fravek i retning av Reims, som jeg vet ligger i Frankrike. Derfor ble det slik at jeg ankom fra Tyskland til Frankrike gjennom Ardennerskogen. Hvor mye historie kan du? Det regnet som faen hele tiden men ting ordnet seg da etterhvert. Men nå få det være det nok prat. På tide å pakke sakene og dra.

For å få det korrekte inntrykket av “mitt” Spania bør man ankomme med bil, via Bordeaux og Bayonne, i retning av San Sebastian, hvor nærværet av Pyrenèene omtrent tar pusten fra erfarne fjellfolk. Hvor ellers i verden ser man sånt? Det finnes for eksemplel Andesfjell og diverse greier I Kaukasus (og Asia forøvrig) som sikkert kan “konkurrere” men dette er bra nok for meg. Herregud for en utsikt. Synd at motorveien legger opp til så høy fart, men selv under slike forutsetninger må man bare gispe av landskapet. Sa jeg motorvei? Det er jo en historie for seg selv, med “berg-og-dalbane” kombinert med noen slags science fiction fantasi. Man må bare se det med sine egne øyne for å forstå hvor imponerende dette er. Spania har ingen konkurrenter på samferdselssiden. For eksempel er det bare Kina som har flere hurtigtog enn Spania. I Europa har de ingen konkurrenter. De er rett og slett i en klasse for seg selv.

Når det er sagt så befinner jeg meg akkurat nå i El Bierzo, som er en region i delstaten Castilla y Leon, nærmere bestemt i Vega de Valcarce, som ligger på 800 meters høyde, hvor jeg planlegger å bosette meg. Den nærmest beliggende verdensmeteropolen heter Ponferrada, men selve stedet her er hva man definitivt må beskrive som “landsby”. Ikke desto mindre er dette “veldig spansk”, ikke minst i den forstand at alt stenger ned midt på dagen, i løpet av hva man i Norge vil kalle de beste forretningstimene. Mange har fremført mange slags synspunkter på dette. Mitt er – som vanlig – preget av det smått fatalistiske skuldertrekket man gestikulerer frem mens man sier “sånn er det bare”. Hva er det å forstå? Du kan likesågodt bare flyte med strømmen, fordi ingen kommer til å endre vanene sine bare på grunn av deg. Derfor har jeg tatt et par timer på øyet mens jeg venter på at det skal bli middagstid her i Casa Polin, hvor jeg har leid et rom inntil videre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å kjøre bil fra Norge til Spania er enklere enn det noensinne har vært tidligere, men ikke desto mindre en ganske slitsom og langdryg prosess. Det var et “eventyr” av den typen som oppstår når man er som meg, det vil si at man legger detaljerte og omstendelige planer som man siden bare slenger ut av vinduet når det kommer til iverksettelse. Fordi når jeg kjører feil opplever jeg jo ting som ikke ellers ville ha skjedd. Det gir mening, ikke sant? Likevel er det bra at jeg ikke hadde med meg noen passasjer, som sikkert ville hatt “meninger” om metodene mine. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Uansett hva noen måtte tro så er jeg på ingen måte åpen for diskusjon om sjefsbeslutningene mine. Det blir slik jeg vil, ferdig diskutert og punktum. Hvorom allting er, etter litt sikksakking gjennom Europa kom jeg omsider frem dit hvor jeg hadde tenkt meg. Skal jeg fortelle om hvordan Guardia Civil kom mannssterke (og vel så det) for å hjelpe meg løs fra en kinkig grøftesituasjon i høyfjellet nær Santander? Eller hvordan den franske tollen ble med på en allsang under min ledelse? Jeg snakker jo ikke fransk men jeg kan sangen Frère Jaques (dormez-vous?) og jeg er ganske flink til å synge så hva annet kunne de gjøre? Sånn er min virkelighet. Absurde ting skjer nærmest på en rutinemessig basis.

Et fascinerende trekk ved dette stedet er en endeløs strøm av pilgrimer – Camino de Santiago går midt igjennom denne dalen – som alle kommer spaserende fra øst mot vest, noe som selvsagt dominerer den lokale økonomien. Sjelden ser man så mange pensjonater, herberger og annet på et i utgangspunktet såpass lite turistvennlig sted. Folk reiser ikke hit på ferie, for å si det sånn, men de kommer ikke desto mindre i store antall, hver dag, hele tiden. Ihvertfall om sommeren. Foreløpig vet jeg ikke noe om den lokale vinteren, men jeg fniser av alle fareskiltene med snøfnugg. OBS! Det kan bli snø! ville vært ubegripelig for folk i Østerdalen, hvor det er fullstendig fette sikkert at det kommer snø, og dessuten kan bli hvor kaldt som helst. Uansett skal det litt til for å imponere meg med vintervær. Poenget med dette stedet er mer at det har en fin sommer som riktignok blir varm – det er tredve grader her i dag – men ikke sånn som i sør. Solkysten er ikke noe for meg og min hudtype. Jeg er ekstremt hvit og har aldri vært interessert i å “bli brun” sånn som så mange synes er stas til en sånn grad at de vanker på solarium og det ene med det andre. Hva er vitsen? Herregud. Jeg er for det meste kledd i svarte klær, bærer svart hatt, og ikke faen om jeg sitter noe annet sted enn i skyggen. Men nå får det være nok bla bla ukeblad for i dag. Tiden har kommet for å frekventere middagsstedet. Hasta la vista motherfuckers.

Déjà vu, også skrevet deja vu på norsk, (fransk for ‘allerede sett’) er en følelse av å ha opplevd noe tidligere som man i virkeligheten opplever for første gang. Fenomenet innebærer en sterk fornemmelse av gjentakelse og gjenkjennelse, som om en allerede har et minne av samme hendelse, sted, person eller noe annet som en faktisk ikke kan ha opplevd, sett eller møtt før. Opplevelsen etterfølges ofte av en underlig eller uhyggelig følelse.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv vil jeg beskrive det folk kaller deja vu som et sjeldent øyeblikk av våkenhet i en søvngjengers liv. Slik sett kan det sammenlignes med epifanier, også kjent som åpenbaringer, eller “et plutselig øyeblikk av innsikt” om du vil. Saken er i ethvert tilfelle at disse erfaringene betraktes som paranormale (som er et bedre navn enn “overnaturlig”) og er ikke typisk noe ettertraktet ute blant folk. De er jo skremmende. Folk liker ikke skrømt. Folk vi ha kos. Du vet. Nytelse, behag, glede, avslapning, samvær, hygge, rekreasjon og en rekke andre ting som har det til felles at de bringer “livsglede” både i situasjonen og over langen. Hvem er for eksempel ikke opptatt av mat, sex og rusmidler? Alt du eventuelt kan vise meg er jo bare et kvantum individer som har negativ interesse for disse tingene. Engasjementet er ofte til og med større hos de som har noe imot greia enn de som bare liker det, men ellers trekker på skuldrene i forhold til “forklaringen”. Det er noe jeg gjør fordi jeg liker det og flere forklaringer skylder jeg ikke noen. La oss holde oss til de lovlige rusmidlene kaffe og alkohol for nå. Hvor vanlig er det å ha en nøytral posisjon i forhold til disse giftstoffene? Selv kjenner jeg eksakt ingen som ikke har en lang liste med tildels sterkt innbyrdes motstridende meninger om alkohol og diverse sosial problematikk tilknyttet avnytelse av dette rusmiddelet. Men alle er forsåvidt enig om at “det finnes de som bør ta det rolig med alkohol”.

Indisk filosofi har ganske mye om dette med “uforklarlig gjenkjennelseseffekt”. Dette føles kjent selv om jeg vet at det er ukjent. Shivas dans, det store karmahjulet og det ene med det andre. Du kan lese om saken selv. Alt sånt er jo mye enklere nå i vår tid enn det noensinne har vært tidligere. Èn idiot kan samle inn like mye data på en ettermiddag med nettsøk enn et helt jævla team av skarpt undersøkende gravejournalister greide på en uke før nettet kom. Jeg kødder ikke. Det er ganske vilt. Likevel er det ikke slik folk typisk bruker internett. Som jeg sa: De søker jo først og fremst kos, men det er også gøy å se på et freskt slagsmål. Du vet. Konflikt, konkurranse, konfrontasjon. Skalaen varierer mellom det vi kan kalle “høflig debatt under styring av en kompetent debattledelse” og det vi må kalle “ville og gale dyr som skriker fornærmelser til hverandre”. Man finner hele registeret på internett, noen ganger til og med innenfor rammen av det samme show, særlig de som involverer et publikum i opplegget “for å sprite opp stemningen” og lage bra fjernsyn. Hvis man velger å se på saken fra et deja vu-perspektiv er det vanskelig å se stort mer enn de samme gamle apene som gjør de samme gamle tingene, bare at nå har vi smarttelefon. Fremskrittstanken postulerer at tiden er en linje, i den forstand at den går fra punkt A (fortiden) til punkt B (fremtiden) og vi er en mer eller mindre virkende kraft i midten. Nåtiden er hva som definerer fremtiden. Vi skaper vår egen virkelighet gjennom handlingene våre. (Dette er forresten hva det ofte svært misforståtte konseptet karma handler om. Selve ordet betyr “handling” men begrepet omfatter også “skjebne” i en større forstand, på grunn av hvordan ethvert valg vi gjør i livet åpner noen nye dører, men samtidig lukker de også noen av de gamle alternativene som en gang var aktuelle. Summen av denne komplekse prosessen er hva karma betyr.)

Motsatt denne lineære tidsoppfatningen har vi den sykliske tanken, om at ting går rundt og rundt, historien gjentar seg og hvert jævla år må man deale med de samme gamle problemene. Vi er tilsynelatende “fanget i et program” som gjentar seg selv om og om igjen, bare med små justeringer i kostyme og scenografi. Selve plottet og handlingen i stykket kan bare bevege seg innenfor en avgrenset ramme som har et avgrenset antall mulige posisjoner, lik et sjakkbrett. Det å flytte på en brikke medfører forsåvidt “forandring” (fordi man flytter jo på seg) men det vil alltid også være “repetisjon” (fordi det finnes ingen posisjon på et sjakkbrett som ingen har brukt før). For eksempel går mennesker på den samme måten nå som før. Fotarbeidet har ikke endret seg på noen vesentlige måter. Armer og hender fungerer likt. Koordinasjon mellom øye og hånd er hva de fleste anser å være “motoren” i hvordan (og hvorfor) menneskeheten utviklet såpass avanserte kognitive (eller sapiente) egenskaper — men selv tilhører jeg det mindretallet som favoriserer “seksuell seleksjon”. Det går imidlertid an å argumentere for at det ene følger naturlig fra det andre, la oss si som hvis prisen for å ligge med noen i den pleistocene tidsalder var “en pent formet stein” som i kraft av sin blotte eksistens dokumenterer tilvirkerens kompetanse innenfor den dominante økonomiens eksistensielle forhold på den tiden: Man må jo kunne lage nyttige ting som kan brukes i hverdagen, eventuelt må man beherske dette med å lage “fine ting” som har emosjonell affeksjonsverdi (fetisjer). De som fikser dette opplegget best vil lykkes best i selskapslivet. Og sånn fungerer det stort sett ennå. Fine ting som alle oppfatter som ettertraktede kan brukes som valuta. Vi kan betale noe med en passende mengde “verdisaker”. Dette prinsippet er hvor gammelt som helst, fordi sånn er menneskenaturen. Transaksjonell. Dette befinner seg ikke på moralskalaen. Mennesker “er sånn” og har alltid vært det, akkurat som hvordan fotarbeidet fortsatt fungerer likt.

Hvor gammelt er det komiske prinsipp? Må man være intelligent for å “forstå vitsen” og le av den? Jeg tviler på det. Vi behøver bare en viss grad av gjenkjennelseseffekt. Sånt er enklest å se når de driver med “kroppskomedie” (slapstick) men også mer spissfindig og “mental” komedie følger det samme mønsteret. Det virker ukontroversielt å anta at humor som fenomen er vesentlig mye eldre enn sivilisasjon som fenomen. Jeg mener, hva med de ablegøyene som typisk får spebarn til å bryte ut i latter? Jeg har møtt mange slags småbarnsforeldre i mitt liv men aldri noen som ikke synes det er gøy å få ungen til å flire. Lar sånt seg engang analysere? Alle vet at ungeskrik er noe som kan gå deg på nervene, men når de små ler uhemmet av ablegøyene dine – hvor teite de enn måtte være – føles det liksom som at du har litt “magisk flow” gående. Publikum liker jo det du gjør. Er dette kanskje ikke normal atferd overfor de minste barna? Selvsagt er det det, og nettopp derfor fungerer det som “trening”. Å få lokket frem latteren er en av de tidligste erfaringene folk typisk har. Ville vi lært å le uansett? Det er vanskelig å si — og jeg ser ingen etisk forsvarlig vei til å bevise noe i saken. Imidlertid kan vi gjøre alle mulige slags tankeeksperimenter. Går det for eksempel an å føle seg utrygg mens man ler (eller omvendt)? Vi har selvsagt det som kalles “nervøs latter” (fnising i spente situasjoner og den typen ting) men i den grad vi ler uhemmet av noe så har vi på en måte sjaltet ut muligheten for at dette er noe umiddelbart farlig. Øyeblikket handler om kos, ikke om å være forberedt på hva som helst. Når det gjelder dette med lyder og ulyder i spebarn så virker det rimelig å anta at enhver form for menneskelignende skapning helst vi ha en unge som ler — og at det “alltid” har vært sånn. Det er en “sosialiserende energi” når man ler sammen — og den er langt å foretrekke foran alle gode grunner til å gråte sammen, selv om dette åpenbart også har en bindende effekt mellom individer.

Spørsmålet om hva som er morsomt er en helt annen type problem. Finnes det noe som er for alvorlig til å spøke med? Derom strides de lærde, men selv vil jeg si det er situasjonsbetinget. Fornærmer du noen? I så fall må du vurdere nøye om din “sans for humor” har rang foran noens “kompliserte følelser” slik situasjonen befinner seg. For eksempel bør man kanskje ta det rolig og legge seg mer på en linje av “taus respekt” hvis omstendigheten er noens begravelse, fordi man ønsker jo ikke noen konkurranse rundt hvem som er selskapets midtpunkt akkurat da. Imidlertid bør man definitivt bruke “humor som skjold” hvis man står midt oppi en av livets mange vanskeligheter og føler på sin egen avmakt. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Hvis man har god grunn til å si jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte så er svaret at du skal le av det, fordi dette er en bedre energi å jobbe med. Du vet. Sånne ting skjer. Og latter er mer optimistisk enn det meste annet man kan gjøre når verden blir absurd rundt ørene dine. Hvem er eliten i Norge? Jeg sliter litt med å få tak i de fundamentale definisjonskriteriene for dette begrepet, men det ligger jo i sakens natur at vi snakker ikke om “folk flest” men om et fåtall individer som på noe slags vis er “bedre stilt” enn resten. Ut over dette kan vi kvalifisere ting nærmere med ordsammenstillinger, slik at vi får makteliten, finanseliten, idrettseliten, åndseliten og så videre, men jeg må jo være ærlig så da blir det å si at jeg mistenker dette med at eliten er udefinerbar som noe av poenget. Du skal ikke vite hvem de er, du skal bare “hate selve konseptet” – altså elitisme i seg selv – og betrakte dette nærmest som en slags perversjon. På den annen hånd har vi folket, som aldri tar feil. “Folkets vilje” er alle tings siste svar. Mange mener det samme som meg. Dette betyr ikke at hva enn folk “mener” er riktig eller galt, men det betyr at man kan finne sosialt fellesskap blant såkalte meningsfeller, uansett hvor ulike man ellers måtte være. Sånn er menneskenaturen.

Spør du meg så er jeg elitistisk som faen. Jeg har ansolutt nada og nix tålmodighet med bløff, slurv, sjuskeri og dårlig håndverk ellers, enten vi snakker om abstrakte eller konkrete emneområder. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Har aldri skjedd og kommer heller aldri til å skje. Jeg har ikke sånn legning. Alt i meg trekkes naturlig i retning av “forbedringer” av alt jeg kan rå for, uten stans og til enhver tid, så det følger naturlig av dette at det blir problematisk å ha omgang med de som har lavere og/eller mer variable standarder. Det plager meg aldri at folk er late – alle intelligente mennesker er jo late – men det går meg på nervene når de ustanselig kjører ting i grøfta fordi de enten overvurderer sin egen kompetanse eller undervurderer tingenes vanskelighetsgrad, eventuelt begge deler i uskjønn forening. Saken er at det er verken straffbart eller smertefullt å være en idiot, så det er derfor naturligvis vanlig. Folk flest er idioter. De velger at ting skal være slik, fordi “det enkle er ofte det beste” og så videre. Samfunnet er lagt opp til at man behøver egentlig aldri å tenke en eneste selvstendig tanke i sitt liv, fordi alt er under kontroll til en slik grad at alle kan “få seg en jobb” og etablere en i verdensmålestokk temmelig solid økonomi i dagens Norge, såfremt de ellers er normale i kropp og sinn. Globalt sett kan vi si at Norge er eliten sammenlignet med hva de har å streve med i mange andre land, slik at å snakke om hvem som er eliten i Norge blir som å snakke om hvem som er rikest i kongefamilien. Det er sikkert noen men flisespikkingen rundt dette blir jo absurd hvis vi sammenligner livssituasjonen til selv de dårligst bemidlede av dem med omstendighetene til så å si alle andre mennesker som noensinne har levd. Hvis du for eksempel reiser til India, Colombia eller Nigeria så betyr jo bare det norske passet ditt at du er “en av dem”. De rike landene. Eliten. Alle vet dette og alle innretter seg deretter. Litt avhengig av hvordan du ellers fremfører deg må du ikke forbauses (eller fornærmes) av at du oppfattes mest som et unyttig vedheng til lommeboka di. Eller en tilfeldig forbipasserende økonomisk mulighet, om du vil. Sånne som beveger seg rundt til fots og selger “souvenirer” av alskens slag kunne neppe brydd seg mindre om livshistorien din, men de er svært interessert i å utforske din kjøpekraft. Er det ikke slik “folket” typisk forholder seg til “eliten” da?

Vi avslutter med en av de mindre kjente klassikerne fra elitealderen for bandmusikk.

Don Quijote, eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og dannet grunnlag for en mer moderne skrivemåte innenfor skjønnlitteratur. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon. Ved å fremstille hovedpersonen, Don Quijote, som sinnssyk, omgikk Cervantes inkvisisjonens sensur. Han kunne nokså fritt kritisere og gjøre narr av både presteskap og Bibelen ved å bortforklare dette som del av hovedpersonens galskap. Navnet Don Quijote og uttrykket «å kjempe mot vindmøller» er gått inn i dagligtale og viser til feilslått idealisme og nytteløs kamp mot innbilte motstandere.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vedrørende det som skjedde har jeg to datapunkter og èn tangent. For det første, det virker ikke rimelig at strømmen skal gå i hele Spania og Portugal (pluss noen deler av Frankrike) samtidig. For det andre, når dette likevel skjer virker det ikke rimelig at hele mannskiten skal være restaurert og tilbake på jobb i løpet av bare 24 timer. Dette er datapunktene. Disse tingene skjedde. Hva de betyr? Det vet jeg ingenting om, men jeg har – som nevnt – en tangent. Jeg tenker datasentre. Hvor mange sånne har de i Spania? Eller mer presist formulert: Eksakt hvor stor andel av strømproduksjonen deres går med til å drive datasentre? Noen påsto at 21% av irsk strømproduksjon kjøpes opp av datafirma, men jeg har ikke brydd meg om å etterforske saken nærmere fordi andelen ved dette tidspunkt er ikke like interessant som problemet med at de oppskalerte datamodellene vi kaller kunstig intelligens krever aldeles latterlig mye kraft for å fungere — og dette er hva mange kaller selveste fremtiden nå, så da så. Bare et “vanlig” datasenter tilsvarer jo en middels stor by i strømforbruk, så enhver kan selv regne ut med alle fingre og andre utstikkende kroppsdeler de har hvilken retning dette opplegget bærer i.

Mens vi snakker om saken, jeg har lagt merke til en viss treghet i generell opplastningstid på denne siden i det siste. Som vanlig antar jeg i utgangspunktet at feilen ligger hos meg, men den har holdt seg stabil i noen dager og det påvirker etter alt å dømme ingen andre av de nettsidene jeg bruker, så hypotesen min må bli – basert i visse andre “tegn i tiden” – at det foregår en økonomisk oppstramming/nedskjæring av ressursbruken her, nærmere bestemt at de har kanskje flyttet hele domènet til en serverhost – jeg har minimal teknisk innsikt i sånt, men jeg vet det er vanlig å leie plass hos datasentre for slike formål – som har “mindre kapasitet i båndbredden”, ergo er den billigere å bruke, den bare laster saktere enn før. Et ankepunkt innenfor kategorien “take it or leave it” vil jeg tippe. Foreløpig er dette bare “mildt irriterende” – som så mange andre egenskaper ved dette nettstedet – men man tar det som “the cost of doing business” inntil videre. Vi får se hvordan ting utvikler seg videre. Bloggplattformen har uansett bare et “passivt eierskap” som neppe er interessert i noe mer eller annet enn å la ting seile sin egen sjø så lenge de fortsetter å bringe inn mer penger enn det koster å drive opplegget. En normal forretningsavgjørelse innenfor en kontekst hvor det å tjene penger er hva alt til syvende og sist handler om. Sånn fungerer markedskreftene, ifølge de ryktene jeg hører. Kjøp, salg og beinharde forhold.

Ellers er det å si at jeg prøvde noe nytt i går. Ting gikk bra i den forstand at jeg overlevde erfaringen, men jeg kommer ikke til å gjenta det. Du vet. Noen ganger må man jo i asiabutikken for å handle inn diverse krydder og sånt. Da tar man kanskje samtidig med seg noen poser med hurtignudler. Ihvertfall pleier jeg å gjøre dette. Og fordi jeg er en hardhaus med “sterk mat” tenkte jeg at jeg kunne liksågodt teste ut koreanske double hot chicken noodles, men herregud. Jeg vet strengt tatt ikke hvordan det smaker å jafse i seg rødglødende grillkull med skje, men omtrent sånn må det vel være. Såpass at både nese og øyne umiddelbart begynner å renne, mens resten av kroppen hikker fordi smaken er så sterk at hele systemet låser seg. Er det mulig? Denne jævelskapen er faen ikke spiselig engang. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har fått det til, fordi jeg vet av erfaring at ikke engang en jafs med fersk habanero har sånn sjokkeffekt på kroppen. Ja det brenner og alt det der, men det er likevel kontrollerbart. Men disse nudlene? Glem det. De skal arkiveres sammen med visse andre sauser som åpenbart ikke har gått inn for spisevennlighet. Sånt er for folk som er mye tøffere i trynet enn meg, fordi jeg antar jo at de som spiser sånt gjør det “for å bevise noe” og ikke fordi det smaker godt. Dyre var de også. En typisk pose med hurtignudler skal koste mellom ti og tyve kroner – noe i den gata – mens disse kostst førti, så jeg tenkte at det var et (for denne sammenhengen) luksusprodukt basert i bedre råvarer eller noe. Når skal jeg egentlig lære hvordan verden fungerer? Herregud. Prisen er høyere fordi det er en ekstra fin pose. Det er alt. Riktignok var selve nudlene tykkere enn de billigere modellene men smaksopplevelsen – etter at det verste sjokket hadde gitt seg – var ikke av “en helt annen profil” enn det vanlige rasket i de laveste prisklassene. Mye MSG, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hvorom allting er, det ble altså slik at like før jeg flytter til Spania – hvor den typiske kostholdsprofilen blant folk er bedre synkronisert med mine egne smakspreferanser – må jeg oppleve en fullstendig (og så langt uforklarlig) nedstegning av hele strømnettet. Jeg vet jo ikke noe om hvordan de har lagt opp det fysiske nettverket med transformatorer, “noder” og denslags, men det virker som sagt ikke rimelig at hele mannskiten skal kollapse overalt og samtidig. Jeg tipper de har fått noe å tenke på nå, i likhet med meg selv, som definitivt kommer til å installere eget solcelleanlegg så snart jeg har råd til det. Alt jeg har for sånne situasjoner der jeg befinner meg nå er et bensindrevet aggregat som i verste fall kan brukes til batterilading og denslags men det er “egentlig” beregnet på elektroverktøy når man befinner seg på jobb et sted som ikke har innlagt strøm. Folk på nettet som snakker (og spår) om kunstig intelligens påstår at kraftbruken innenfor denne sektoren kommer til å doble seg mange ganger i løpet av de få neste årene som kommer. I praksis betyr det at diverse datasentre kommer til å svelge unna all den strømmen de kan få tak i, med de konsekvensene dette vil ha for tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet. Som alle vet er jo alt som befinner seg “i skyen” bare eksternalisert informasjon som lagres på leid plass i et datasenter. Jo mer databruk det er ute i befolkningen jo flere datasentre behøves. Dette er ikke akkurat høyere matematikk. Alle som ser for seg diverse datajåss som en “ny vekstnæring” bør ta med i beregningen hva sånt betyr i praksis for kraftmarkedet, både på utbyggings og distribusjonssiden, men kanskje først og fremst prisen. Tror du at du har dyr strøm nå? La oss snakke om saken i år 2030. Jeg vet ikke hva du ser for deg, men selv vil jeg tippe det er “høy sannsynlighet” for at vi har vært gjennom enda en pandemi innen de neste fem år er ute.

Den nye ministeren for sunnhet og folkehelse i Amerika er en latterlig figur, men ikke la dette distrahere deg. Han er også direkte farlig, i den forstand at han lyver og bløffer om farlige ting. Ta for eksempel “vaksiner og autisme” — som har en tydelig korrelasjon fordi det er vanlig å gi visse vaksiner til den samme aldersgruppen hvor man typisk finner de tidligste klare symptomer på autisme hos de individene det gjelder. Dette betyr imidlertid ikke at det ene forårsaker det andre, eller at det engang finnes noen som helst annen sammenheng enn at det handler om en bestemt aldergruppe. Uansett, denne ministeren har oppdaget “en epidemi av autisme” i befolkningen, uten at han er villig til å godta det fagmedisinere sier; at det handler om flere og bedre diagnoseverktøy applikert over et større “spektrum av symptomer” enn før i tiden. Det har ikke blitt flere autister enn før, bare andre diagnosestandarder som medfører at flere havner i denne kategorien, gjerne med forstavelsen “høyt fungerende” tilknyttet ordet autist, men selve poenget er at de dermed får et sett med nye rettigheter både sosialt, medisinsk og ikke minst på arbeidsmarkedet. Ting er ikke lenger som på 1970-tallet, da folk trodde det gikk an “å banke vett inn i dem” ved hjelp av mobbing, tvang og regelrett tortur. Vi bruker andre metoder nå, selv om menneskenaturen ikke har forandret seg en tøddel. Er dette smartere? Det vet jeg ikke noe om, jeg vet bare at bøllemetoder ikke fungerer, annet enn som situasjonsbetinget ad hoc taktikk noen ganger overfor særlig brysomme typer som ikke forstår noe annet språk — og selv da bare etter at man har prøvd alt annet. Jeg mener, hva skal man tenke om en helseminister som sier høyt at det er vanlig med meslingutbrudd når alle vitterlig kan finne ut at sykdommen ble betraktet som “utryddet” på det amerikanske fastlandet i år 2000? Herregud. Det er jo en dramatisk og farlig sykdom for alle som ikke er vaksinert, særlig barn. Hvis magefølelsen sier noe annet enn “skolevitenskapen” kan du trygt gå ut fra at magen din tar feil, uansett hva du selv måtte foretrekke. Hvorfor vet du ikke allerede dette?

Til sist noen betraktninger om tro.