Det har ikke vært noe stort problem å holde seg varm de siste par ukene. Spania har satt en lang liste mer rekorder i år, blant annet “lengste varmebølge” (som pågår ennå) samt selvsagt høyeste temperatur målt på en rekke forskjellige steder. I en samtale med noen fortalte jeg nylig at folk fra Norge vil typisk være godt trent i å forholde seg til kalde miljøer men kanskje mindre til ekstrem varme. Selv tilbrakte jeg jo barneskoleårene på Finnmarksvidda, hvor man trygt kan si at vinteren er faen ingen spøk. Som barn har man selvsagt ingen referanseramme for å danne forståelse for kontrastene i slike ting, så man tar det som en selvfølge. Det er jo alt man vet om. Kaldt? Visst er det kaldt, men sånn er jo vinteren. Det handler bare om å kle seg riktig; bruke lue, holde ryggen varm og føttene tørre. Ting går seg til.
Denne morgenen startet med 21 grader på termometeret, som faktisk føltes kjølig i en relativ forstand. Behagelig er vel det rette ord å bruke. Men så kommer jo sola opp og gradestokken begynner å krype oppover. Det forventes 37 grader på det meste — og deretter skal maksimaltemperaturen holde seg på det høye tredvetallet frem til mandag, når de melder “bare” 32 grader (men også under 20 om natten). Går det an å venne seg til sånt? Det var ganske horribelt mens det var på sitt verste, selv om dette føles nærmest litt uvirkelig nå i dag og med den typisk selektive hukommelsesfunksjonen vi som er “positivt tenkende” holder oss med. All’s well that ends well, som britene sier. Jeg overlevde jo, så hva har jeg da å klage over? Det føltes faktisk ikke som om det var mulig å overleve dagen da temperaturen la seg på over 40 grader. Du vet hvordan dette er. Den “offisielle temperaturen” som hentes inn fra meteorologiske målestasjoner er alltid mye mer “konservativ” enn de gradene du selv måler med termometeret i kjøkkenvinduet.
På grunn av vindretningen natt til i går hadde skogbrannen i Las Medulas produsert og distribuert et kvantum aske, slik at det hvite hagemøblementet ute på patioen min var blitt dekket av svarte flekker i løpet av natten. Ikke var de helt enkle å vaske bort igjen heller. Herregud alt man må slite med i dette helvetes livet. Guds jammerdal som de kristne sier. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å sette igang med jobben, som vanlig. Himmelen ser klar og blå ut i dag, så jeg skal ta sjansen på å henge ut en klesvask og håpe at vindretningen ikke snur — eventuelt at de har fått litt dreis på slukkejobben der borte, sånn at jeg slipper å bare måtte slenge klærne tilbake i vaskemaskinen. I matveien fortsetter jeg med “mikset salat” (som man kjøper ferdig kuttet og vasket i en halvkilos boks for to euro på superen) med hjemmelaget vinaigrette (olivenolje, rødvinseddik, salt, pepper, hvitløk, sennep og honning) og kanskje et glass kald Godello hvitvin (som er den lokalt produserte merkevaren). Hvor deprimerende været enn måtte bli er det jo ingen grunn til å gjøre tilværelsen enda surere med å spise dårlig også. Har jeg forresten noensinne nevnt at brødet i Spania er genialt godt?
Stedet jeg bebor nå er hva jeg kaller en borgerleilighet med ganske bra standard. Litt slitt langs kantene – slik at man bør nok legge i et par tusen euro på sparkling og maling for å få tilstanden tipp-topp hvis man skal kjøpe stedet – men som et utleieobjekt er dette helt på høyde med de beste stedene jeg noensinne har bodd, selv på den tiden da jeg var “rik”. Det er omtrent 150 kvad med privat patio/bakgård og garasje i tillegg (altså ikke innregnet i arealet) og alt er flislagt og flashy, lett å holde rent og det ene med det andre. Hva jeg betaler? 450 euro i måneden, som for tiden tilsvarer omtrent 5300 i norske kroner. For moro skyld gjorde jeg et søk på finn.no etter hva som overhodet ligger der til leie i prisklassen fra 5000 til 6000, og det var som man kan forvente. Bare små hybler og “rom i bofellesskap”. Noen få litt større objekter, men de var til gjengjeld ganske håpløst lokalisert. På dette stedet har jeg “alle fasiliteter” innenfor noen minutters gangavstand, så jeg behøver bare å bruke bil når jeg skal til det gigastore supermarkedet noen mil unna og proviantere for måneden, altså typisk alle bulkvarene. Småting kjøper jeg jo bare på den lokale superen og putter i ryggsekken, men skal man ha med seg femti liter vann og såntnoe bør man helst satse på bilens bagasjerom.
Noen spurte meg hvorfor jeg ikke heller har satset på noe langs kysten i sør, hvor det allerede bor mange utlendinger og det finnes et etablert “norsk miljø” som man kan sosialisere med. Vel, for det første så er jeg ingen sosial sommerfugl og for det andre så liker jeg ikke ghettomiljøer. Det høres ut som et føkkings mareritt for meg å måtte bo midt iblant diverse “expats” (det snobbete navnet på innvandrere) fra Nord-Europa, uansett hvor mye enklere det måtte være med språket og alt det der. Det er ikke det at jeg ser etter “det ekte spanske” heller. Jeg er ingen fetisjist. Det handler rett og slett bare om hva som er optimalt i forhold til både budsjett og livsstils-ambisjoner. Selvsagt hilser jeg på naboene – hola, buenos dias – og andre folk som jeg av en eller annen grunn får øyenkontakt med ute på gata. Spania er jo ikke som Norge. Du kan ikke bare late som om du ikke ser folk. Det er psyko. På den annen side kan man ikke gå rundt og hilsesmile i alle retninger når man befinner seg på et sted med mer trengsel heller, så det blir en balanse. Man må bare føle seg frem og stole på intuisjonen. Ellers tar jeg bare dagene slik de kommer. Jeg har jo ingen lang erfaring med å være pensjonist så jeg vet strengt tatt ingenting om “hvordan det er” (og ville neppe ha brydd meg særlig mye om reglene hvis jeg kjente til dem heller). Så vidt jeg kan skjønne er jeg bare en eldre og mye fysisk skrøpeligere utgave av meg selv. Og nå bor jeg altså i Villafranca del Bierzo — som ingen i Norge har hørt om (gi og ta et par stykker som har gått Camino de Santiago). Det var nylig en kis som ringte meg fordi han skulle kjøre gjennom Østerdalen og lurte på om jeg hadde kaffen klar. Hæ? var alt han hadde å si da han hørte nyheten. Er det ikke jævlig varmt der nå da? Jepp. Det er det. Men ting går seg jo til.
Vi avslutter med en klassiker fra 1972, innenfor sjangeren hard rock:
