Når rytmesansen er cringe

Som alle vet begikk “brobyggeren” Ernst Ludwig Kirchener (født 1890) selvmord i Davos i 1938 etter at nazistene gjennom lang tid hadde forfulgt, trakassert og terrorisert både ham og mange andre kunstnere de definerte som entartete, det vil si degenererte, og systematisk ødelagt mesteparten av de offentlig tilgjengelige arbeidene hans – mer enn seks hundre i tallet – og slik endte livet til grunnleggeren av kunstretningen die Brücke (“broen”); en bevegelse inspirert blant andre av Gaugin, van Gogh og Munch og fokusert på “en helt ny retning innenfor kunsten som danner bro mellom det gamle og det nye”. Blant annet var de opptatt av å skildre menneskelige følelser på sterkere og “ærligere” måter — og sånt gjør man jo ikke ustraffet. Folk reagerer den dag i dag mot “degenerert kunst” og mange blir veldig sinte når de mot sin vilje blir eksponert for slike arbeider som “Czardasdansere” (avbildet ovenfor).

En gjenganger blant argumentene man typisk hører ennå er at dette ikke er “bra kunst”. Jeg kunne jo ha malt dette selv sier folk. Jeg stiller meg tvilende til dette argumentet, men for å være grei sier jeg bare “kanskje, kanskje ikke” — poenget er uansett at de har ikke malt noe selv og det går derfor ikke an å si noe om hva de kan og ikke kan som kunstnere. Alt de har er noe de kaller en kritisk holdning, men som ikke er noe mer enn en infantil og følelsesmessig basert reaksjon. En negativ refleks, kan man si. Man kan også si at Kirchener og de andre lyktes med å skildre menneskelige følelser alt for godt, det var bare ikke de følelsene som var etterspurt blant visse deler av publikum, som da de fikk politisk makt misbrukte denne til å forby og straffeforfølge – både offisielt og uoffisielt – kulturelle uttrykk som ikke viste tilstrekkelig respekt for nazistenes visjon for fremtidens Tyskland: Et sterkt, rent og sunt land befolket av ariske overmennesker med stålblikk. Eller som vi også kan kalle det: En romantisk fantasi preget av vage homoerotiske undertoner rundt soldater og uniformer.

Nå var vel ikke nazistenes propagandaplakater fra 1920 og 30-tallet vesensforskjellig i stil fra den som alle andre brukte ved den samme tid, med for eksempel vakkert skulpturerte steinansikter som stirrer blått ut mot evigheten i trekvart profil og under påført noen slags maskulint motiverende tekst om manndomskraftens politiske betydning, men det er særlig ironisk at disse ikonografiske stilstudiene av nazistiske mannsidealer senere dannet fundament og idègrunnlag for de meget homoerotiske arbeidene til Touko Vallo Laaksonen – alminnelig kjent som Tom of Finland – som kom til å få stor betydning for “gay-bevegelsen” i USA på 70-tallet. Noe av det som Tom of Finland produserte kan fungere som veggkunst i et borgerhjem, i den forstand at alt man ser er en tegning av et vakkert ansikt, men det er ikke dette han først og fremst er kjent for, det er de ekstremt eksplisitte avbildningene av kjønnsorganer og “seksuelle situasjoner” som har medført at kunsten hans som regel betraktes som pornografi, mens det egentlig handler om homoerotiske arketyper skildret uten skam og blygsel fremstilt i en tidsalder da kjønnslig omgang mellom menn ble betraktet som straffbare handlinger, både offisielt og uoffisielt. Som alle vet kan det det dag i dag medføre livsfarlige situasjoner å bli oppfattet – med rette eller urette – som “homo” når og hvis man støter på den rette (eller gale) typen mann som er ute på byen for å drikke og se etter bråk. Sånn er virkeligheten for de homofile, eller kanskje rettere sagt i disse tider, enhver den som på noe vis er “femi” eller på andre måter uttrykker kjønnsinkongruens.

Selv er jeg av den oppfatning at det er ikke mandig å tvile på sin egen mandighet. Ingen synes det. De maskuline dydene er jo de samme som de alltid har vært:  At man er sterk, stødig, trygg, ærlig og så videre. “En mann blant menn”. Det spiller ingen rolle hvor langt man drar ut i den vide verden, den samme greia gjelder overalt og til enhver tid. Sånn er mannsrollen. Man er i utgangspunktet “hevet over” barnas kjekling og kvinnenes gjensidige hat mot hverandre, en mann engasjerer seg ikke i tøysete konflikter. Finnes det noe mer umandig enn å være en sånn som sutrer og klager til stadighet? Finnes det noe mer umandig enn å være en substansløs dott som ikke står for noe, men som med udyrets appetitt kaster seg over enhver sjanse til å tjene noen kroner? Mange synes å legge stor vekt på dette med at de er “biologiske menn” – og derfor, må man anta, påført et naturstemplet strøk av ektehet – men det er direkte urimelig å påstå at minstekravet for å være “en mann” er at man har en penis. Herregud. Det er jo for fanden et kulturelt begrep. Kølla kommer som regel ikke inn i bildet i det hele tatt. Vi oppfatter typisk folk som “mandige” – eller ikke – basert mer i atferden deres enn bulen i buksa, som vi helst ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Begrepet homofobi er ganske fascinerende og av noen beskrevet som “enfoldige menns frykt for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner” men dette er jo bare en morsomhet, uansett hvor treffende det kan se ut ved første øyekast. Selve greia er jo mye mer ondartet enn som så — og det handler etter min mening om en usunn holdning til begrepet mandighet. Kanskje ispedd en suspekt dose av interesse for og fantasier om andre menns kjønnsorganer og hvordan de eventuelt bruker dem. Hvorfor alle disse følelsene? Hvorfor gjøre noe til ditt problem når det ikke har noe med deg å gjøre overhodet?

Nazistene mislyktes som vi alle vet med å omskape Tyskland – og “østsonen” – til et germansk paradis på jord. De bestemte seg jo for å legge veien om helvete og der står de vel fast ennå. Storverket deres og det de er mest berømt for er jødeutryddelsene, men selv om vi tar denne historiske ugjerningen helt ut av bildet var de noen evneveike drittsekker som ikke forsto verken seg selv eller andre mennesker. Det går rett og slett ikke an å skape en idealstat hvor alle er lojalt selvoppofrende, arbeidssomme og hederlige, uansett hva slags politisk flagg man heiser over sjørøverskuta. Særlig ikke hvis man fantaserer om å etablere og drive et raserenseri. Du vet. Ta ut diverse “uønskede elementer” fra samfunnslivet og det ene med det andre. Degenerert kunst og litterære arbeider som stiller de gale spørsmålene. Mennesker som ikke er konforme i forhold til idealstandardene for kjønnsuttrykk. Denne delen av nazistenes ideologiske program eksisterer den dag i dag. Vi har til enhver tid noen grad av “moralistisk trykk” omtrent på den samme måte som vi til enhver tid har kriminalitet og andre antisosiale aktiviteter. Samfunnsondene bør være velkjente. Man er ikke et bra menneske hvis man bruker noen del av den korte tiden sin her på jorda til sosial sadisme rettet mot sånne som man frykter og hater, uansett hvordan man eventuelt rasjonaliserer og intellektualiserer den skadelige virksomheten sin. Regel nummer en for at vi skal kunne ha et fungerende samfunn er jo at folk holder fred med hverandre i den grad man kan og søker bistand fra politi, konfliktråd og andre institusjoner når fred ikke lenger er et aktuelt alternativ. Dette er den mandige måten å forholde seg til ting på. Det er bare narkohandlere og andre gangstere som “ordner opp selv”.

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1019

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top