Uten å vite noe om saken antar jeg at kuppet mot Louvre i Paris har blitt omtrent like bredt dekket i Norge som i Spania, hvor utbyttet beskrives som “de franske kronjuvèlene” (eller ihvertfall deler av dem) sånn at opplegget har veldig høy PR-profil i media og ellers. Det siste jeg har hørt er at to mistenkte har blitt pågrepet, mens to andre er etterlyst. De har ikke sagt noe om byttet — men det antas at de sannsynligvis ikke har hatt tid til å “gjøre noe” i form av oppbryting, nedsmelting og så videre. Det fremstår som en selvfølge at de kom til å bli tatt, gitt kuppets idiotisk høye profil, så hva var planen?
I forbrytermiljøene – særlig i fengsler – er det fagfolk som har høyest status; det vil si sånne som er spesialister på alarm, pengeskap og den typen ting, slik at de klarer å komme seg inn i godt avlåste steder og stikke av med store verdier på “kunstnerisk” vis. Men også dette har sine begrensninger. Det går jo på æren løs når komplottet går ut over uerstattelige kunstskatter av høy nasjonal symbolverdi, som helt opplagt omfatter kronjuvèlene i et hvilket som helst land, men særlig Frankrike hvor folk er veldig hissige på å forsvare “det franske” i enhver sammenheng. Bare prøv selv. Det ender ikke bra for deg hvis du begynner å kritisere “der franske” når du er i Frankrike. Om disse juvèltyvene ender som helter i fengselet er foreløpig uklart på grunn av denne emosjonelle konflikten. Jeg antar det vil vise seg.
En som ihvertfall ikke har mye heltestatus er Carlos Mazón, guvernør i delstaten Valencia i Spania, på grunn av alle de kritikkverdige forholdene rundt DANA-uværet for nokså nøyaktig ett år siden, hvor mer enn 220 mennesker omkom (det eksakte tallet er ennå ikke klart). Publikum krever hans avgang og partiet hans – Partido Popular (PP) – gjør ingenting for å forsvare ham selv om de ikke går direkte mot ham heller. Hvor mye skyld går det an å legge på Mazón? Det er uklart, men støyen rundt saken er jo ikke bra for PP som prøver å bygge opp plattformen sin foran det neste riksvalget. Selv om Mazón eventuelt “overlever” denne politiske stormen så vil PP være svekket i Valencia etterpå. Om det er “rettferdig” å skylde på topplederen for at ting svikter på lavere nivåer i organisasjonen får siden bli et filosofisk spørsmål. Alle vet at det er dette som typisk skjer – rettferdig eller ikke – fordi sjefen er det eneste navnet og ansiktet som alle kjenner. Sånn blir det når man er høyt profilert. “Gjenkjennelseseffekten” jobber noen ganger mot deg.
Vi avslutter med litt dansk folkemusikk fra 70-tallet.
