Sangen starter med ordene it was twenty years ago today — men det jeg skal frem til nå har ikke noe med The Beatles å gjøre, det som skjedde for tyve år siden var at krigen i Irak begynte. Det gikk selvsagt hardest ut over Irak – og ikke minst den irakiske befolkningen – men hele prosjektet har også hatt alvorlige sosiale skadevirkninger i USA og Storbritannia, foruten at det utløste et stort flyktningeproblem som fortsatt pågår. Alle visste allerede da at dette var en planlagt krigsforbrytelse basert i løgner og fanteri, men det har ikke vært “konsekvenser” for de skyldige – først og fremst Bush og Blair – ut over at de er svært forhatte på et uformelt grunnlag. Folk snakker ikke om Irak lenger. Vi har øynene stivt festet på Ukraina, en krig som er svært forskjellig fra den i Irak på mange måter, men viljen til å bruke våpenmakt mot et annet land på et folkerettsstridig grunnlag er den samme. Løgnene fortsetter. Krigsforbrytelsene fortsetter.
Dette er en krig som Gud ønsker. En eller annen slags pastor sa dette i norske media. Millioner av mennesker over hele verden hadde et annet synspunkt på saken enn Gud. Det har aldri før eller siden vært sett så store demonstrasjonstog over hele verden samtidig. Men de satte i gang allikevel. De ville ikke vente. Dette var noe personlig for den daværende amerikanske presidenten. Han sa det selv. Diktatoren nedi Irak hadde forsøkt å ta livet av pappaen hans. Sånt kan man jo ikke tolerere. Senere journalistisk etterforskning har påvist at dette med å ta Irak var en idè som hadde vært fremkastet som aktuell geopolitisk strategi for USA allerede mange år tidligere, faktisk før terroren rammet dem den 11. september 2001 (som har vært et av de sterkeste argumentene for konspirasjonsteoretikerne). Tanken var at hvis de kunne etablere seg i Irak så ville dette virke stabiliserende på hele regionen. Slik ble det imidlertid ikke.
Løgnene og propagandaen gjorde stor skade på både det britiske og det amerikanske samfunnet. Hvorfor Trump? Hvorfor Brexit? Derfor. Når lederne lyver er det fritt frem også for alle andre. Man behøver ikke å forholde seg til virkeligheten. Fakta kan “tolkes” eller utelates helt. Det handler om å argumentere på en overbevisende måte, ikke om å samle bevismateriale og etablere en formelt korrekt sak. Makt er rett. Hvorfor ta seg bryet med å respektere internasjonale lover og konvensjoner? Man trenger ikke sånt hvis man er tungt bevæpnet. Da kan man jo bestemme hvordan ting skal være og simpethen bare skyte de som nekter å “spille på lag”. En praktisk og grei mentalitet som fungerer like bra hver gang. Som alle vet ble vi jo for eksempel kvitt fenomenet terrorisme èn gang for alle da noen endelig skjønte at man kan nedkjempe det med militære midler. Sånn fungerer det geniale sinnet. Et talent klarer å treffe mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Og sarkasme er ikke helt det samme når man føler at man bør si OBS! Sarkasme!
Når vi sier at politikere lyver mener vi for det meste ikke på noen ondsinnet måte — folk skjønner jo at politikk er en bransje preget av troll i ordene, hvor selv den beste vilje kan ende med å skyte seg selv i foten gjentatte ganger. De prøver å se bra ut, glatte over tabber og forsnakkelser, og ellers si det de må for å tiltrekke seg velgere. Hvis ingen stemmer på deg hjelper det ikke hva slags fantastisk program du har utarbeidet, eller hvor sannferdig og respektabel du ellers måtte være. Det er bare de som vinner valget som får sjansen til å iverksette planene sine. Hva om velgerne ønsker å høre søte løgner heller enn sure sannheter? Det kan jo ikke utelukkes når man ser på det store bildet. Sannsigere er sjelden de flinkeste forførerne — og folk stemmer uansett mer med hjertet enn med hjernen. Håp føles bedre enn kynisk realisme. Eksempelvis kan vi si at jeg håper krigsforbrytelsene i Irak kanskje noen gang vil få om så bare symbolske konsekvenser for de som satte faenskapet i gang, men kynisk realisme tilsier at dette ikke kommer til å skje.
