Å ta en tur ut for å “løpe et par mil” er noe jeg stadig gjorde i tyveårene, men før år 2000 kom hadde jeg henfalt til vanlig gangtempo når jeg var ute og virret formålsløst rundt i terreng eller bymiljø. Jeg kan sikkert fortsatt få til å løpe nå som jeg er 60 år gammel, men det blir bare hvis jeg er helt fette sikker på at det hjelper, det er ikke for eksempel aktuelt å “prøve” å rekke bussen eller noe slikt. Ingen liker å se gamle menn løpe. Det er en ulykke som venter på å skje. Snuble i sine egne føtter og brekke lårhalsen, hvem vet.
Hvorom allting er, det jeg skal frem til er at å dra ut for å løpe en tur er noe folk gjør. Det er veldig vanlig å i så fall velge en rute som går litt gjennom skogsmiljø, eller i det minste en park, kanskje en opparbeidet turiststi i tilknytning til nærmiljøet, det er jo ikke bra å løpe på hardt underlag som asfalt og denslags, det beste er en skogsløype. Har jeg folk med meg på det? Selvsagt har jeg det, vi er jo for fanden norske, vi har en “greie” med naturen og sånt. Ihvertfall oppfatter utlendinger det slik. Så sier vi det slik, vi later som om du er ute og løper, dette er en tankelek, det spiller ingen rolle om det å dra ut for å løpe er noe du ikke under noen omstendighet vil, eller engang kan, dette skjer bare i hodet. Og i andre enden venter et poeng.
Du er altså ute og løper din vanlige rute gjennom den lokale skogen. Du legger ikke merke til noe spesielt. Du møter bare de vanlige trynene som er på vei inn og ut av området der du bor, men i skogen er du alene. Senere på dagen fremkommer det imidlertid at noen har blitt drept like ved der du pleier å løpe. De har blitt slått ihjel med en stein som ble funnet på stedet. Det må ha skjedd mens du var like i nærheten. Politiet gjør det politiet gjør, de kommer etterhvert frem til at du ble sett i nærheten av åstedet ved den tid da drapet skjedde. Noen har fortalt dem at de så deg komme fra den retningen på den tiden. Følgelig blir du en “person av interesse” i saken. Vitne? Mistenkt? Det kommer an på hva som skjer videre i etterforskningen. La oss gjette på at det begynner med et avhør “nede på stasjonen”.
Nå er spørsmålet: Hva slags type etterforskning vil du oppleve som tilfredsstillende? Kanskje klarer ikke politiet å finne spor etter noen andre mistenkte, alt de har er deg, men du nekter. Du har jo ikke drept noen. Du har ikke engang sett noe uvanlig. Du har naturligvis ikke hørt noe heller fordi du hadde på deg musikk i øretelefonene. Noe mer har du ikke å fortelle. Men de fortsetter å spørre og grave. Kanskje blir du til og med pågrepet. Kanskje de håper at du vil “sprekke” og tilstå hvis de presser deg litt. De vet jo ikke at det ikke er du som har gjort det og du innrømmer jo å ha vært på stedet. Dessuten er ikke politiet ditt eneste problem. Pressen er som vanlig interesserte i alt de kal klare å tyne ut av saken og de har fått med seg at “det finnes en mistenkt”. Hvordan vil du reagere på å havne i en sånn situasjon?
Du kan leke videre med tanken hvis du vil, men selv skal jeg komme til poenget: Du og jeg og Titten Tei ønsker alle at politiet skal gjøre en skikkelig jobb og ikke reise sak mot sakesløse mennesker. Kan man bli dømt for drap gjennom “konvergens av mange indisier” eller må de ha harde, tekniske bevis som fingeravtrykk, DNA og denslags? Det virker ikke sannsynlig at man kan drepe noen på kloss hold uten å etterlate seg noen form for tekniske spor, da måtte man jo i så fall hatt på seg en sånn der heldekkende plastdrakt som kriminalteknikerne bruker. Slik at hvis det ellers ikke er noe mistenkelig forhold som knytter mistenkte til offeret virker det veldig tynt at de ikke har noe annet enn at man var på løpetur, noe man ofte er på det stedet. Det er etter min mening usannsynlig at man vil bli dømt for drapet, men jeg tror dessverre ikke at det er umulig — det kommer kanskje litt an på “hva slags type” du er. Ser man sånt skje? Vi lar det henge der.
Jeg vedder den franske pepperkverna mi (av merket “Peugeot”) på at uansett hvor stor vitenskapsskeptiker man ellers måtte være så vil ingen verken ønske eller godta å bli dømt for drap bare fordi en tre-fire personer føler at du må være den skyldige. Jeg høyner veddemålet med min klassiske kokkekniv (av merket “Sabatier”) på at du ikke bare vil sukke og si ja ja, sånn er det, når både pressen og påtalemakten sier at jeg har gjort det så må jeg ha gjort det, selv om jeg ikke kan huske å ha gjort det. Tyve års fengsel. Smækk bang. Sukk ja ja. Sånn kan det gå. Eller vil du protestere på det heftigste? Vil du “tilstå” når de lokker med at i så fall vil du bare få femten år, eller vil du blånekte og heller ta de tyve med den samvittigheten du tross alt har selv om ingen tror deg? De fleste av oss havner aldri i noen situasjon hvor store deler av vår fremtid henger på “bevisets stilling” uansett hva vi selv sier, men det er ikke umulig at dette kan skje. Imidlertid er det ingen som ønsker at det skal være slik — og nettopp derfor har vi høye standarder for bevisførsel. Både i jussen og i vitenskapen.
