Rasisme er et ord som har mange betydninger, men det betyr ihvertfall ikke det rasistene tror. En gang i tiden handlet det kanskje om “rase” på en rettfrem og entydig måte, men nå handler det om holdninger på et dypere plan enn hva som er umiddelbart synlig. Problemet består kort fortalt i at man har identifisert “klassisk rasisme” som bare èn av mange grener på et tre som fortjener et helt annet navn. La oss inntil videre beskrive det som antihumanisme og karakterisere det som trangen til å sortere mennesker i kvalitative kategorier (som riktignok noen ganger kan handle om rase, men som ikke behøver å gjøre det) ut ifra kriterier som det er urimelig å forlange at de skal kontrollere, langt mindre endre på. Det mest aktuelle eksempelet i dagens verden (ikke bare i Norge) er “islamkritikk”. Det er naturligvis rasisme fra ende til annen, uansett hva “de islamkritiske” selv sier. Jeg kjenner opptil flere negre. Skal vi dissekere det med finmasket garn (kanskje ikke noen bra metafor) er islamofobi hva man på gammeldags norsk kaller blanda graut men det henvender seg til det samme kundegrunnlaget av de samme årsaker som rasisme har gjort helt siden det først ble oppfunnet. Det er jo noe.
Hvis jeg skal gjette vil jeg tippe at de som best i hele verden liker SIAN og alle disse som brenner koraner og oppfører seg truende, må være de radikale muslimske miljøene. De som virkelig mener alvor. Ikke i den forstand at de har tenkt å gjøre noe ulovlig, men de tar religionen sin veldig alvorlig og har mye å tjene på at klientellet som kommer til dem kommer med en “oss mot dem” følelse, uansett hvordan de har skaffet seg tanken om at “de hater oss”. Jeg tenker det som omtrent tilsvarer pinsevennene blant de kristne, altså frikirkemiljøer som isolerer seg fra samfunnet for å leve en religiøs livsstil — som ikke typisk pleier å være “normal” og det er heller ikke poenget. De fromme vil jo ikke oppleve seg selv som bedre enn synderne i Samsara og Jahilia hvis de for det meste lever på akkurat den samme måten. Hvis det er helt normalt og på alle måter udramatisk å være muslim vil dette ikke ha den samme “revolusjonære eksplosivitet” i seg som ser så romantisk ut for mange unge mennesker som søker retning og mening i sine liv. Hvis folk skriker skjellsord etter deg bare fordi du bærer en spesiell type antrekk har du jo beviset på at de hater deg på et helt usaklig grunnlag. Sånt gjor troen sterkere. Samholdet blir mer meningsfullt mellom de som føler seg truet og trakassert. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Det er sånn de fungerer. Man kan ikke typisk true dem til å skifte mening. Jeg tror ikke noen kan presentere noe eksempel på at det noen gang har fungert.
En britisk kvinne ved navn Shamima Begum reiste i 2015 til Syria for å bli “revolusjonsbrud” for geriljakrigerne i ISIS. Hun var 15 år den gangen og reiste sammen med to jevnaldrende skolevenninner. Siden har hun satt tre barn til verden, men alle er døde. Jeg så et intevju med henne og hun virket både ubegavet og usjarmerende, en person som det er lett å mislike. Britene har tatt fra henne statsborgerskapet og den seneste utviklingen i saken er at appellretten har stadfestet at dette er innenfor justisministerens myndighetsområde — hvilket er hele problemet. Skal den britiske regjeringen kunne ta fra britisk fødte statsborgere passet sitt bare fordi de ikke liker trynet deres? Myndighetene i Storbritannia sier at hun har et sekundært statsborgerskap i Bangladesh, men myndighetene i Bangladesh sier at hun er født og oppvokst i Storbritannia, har aldri vært i Bangladesh og er ikke “deres” på noen annen måte enn at foreldrene hennes – som også er britiske statsborgere ved dette tidspunkt – en gang ble født der. Hvilket jo høres rimelig ut. Når ble de part i saken? Jeg vet ikke til hvilken grad dette er noe aktuelt i forhold til Norge og revolusjonsbruder som eventuelt kom herfra. Jeg mener jeg kanskje hørte noe, men det spiller ingen rolle. Det eneste riktige å gjøre er å hente skjura hjem og så utrede om hun eventuelt skal tiltales for noe lovbrudd derfra. Det går ikke an å bare ta fra folk statsborgerskapet deres. Dette er for fanden ingen skilsmisse, de gode og onde dagene betyr noe annet på statsnivå. Det er nettopp sånne som Shamima Begum som setter rettsstaten på prøve. En som “alle hater” fordi media har klistret alt det toskete hun har sagt opp overalt er ikke mindre verdig enn idrettshelter og popstjerner. Dessuten er problemet uansett ikke hvor “likandes” vedkommende er og ikke er, det handler om å krysse den grensen som består i å gi regjeringen makt til å ta fra folk statsborgerskapet.
Det er, som man sier, ikke like vesentlig om du selv tror at du er fascist som at fascistene tror det. Hvis de tenker på deg som “deres representant” (i staten, regjeringen, bystyret, nattklubben, bloggen, whatever) så er det av en grunn. De som er entusiastiske til bruk av tvang men skeptiske til bruk av sunn fornuft graviterer som regel mot en fascistisk posisjon. Eller autoritært demokrati som han Victor Orban kaller det opplegget han har sydd sammen i Ungarn. Storebror vet best. Nasjonens fremtid ligger i modernisering av de tradisjonelle verdiene under det faste lederskapet til en visjonær fører. Det ser vi jo gang etter gang. Fungerer alltid like bra. Det er ennå helt i det blå hva som skjer med Storbritannia — men de beveger seg med taktfast marsj i feil retning der også. Det handler jo ikke fullt så mye om man får til å etablere et klassisk fascistisk opplegg med flagg, parader og hele menasjeriet, det som teller er at man får til å ta fra arbeiderklassen all makt og “åpne opp markedet” for uregulert frihandel; også – eller kanskje særlig – innenfor tradisjonell offentlig virksomhet som utdannelse, helse, infrastruktur og militær beredskap. Det er viktig for “saken” at folk lokkes og lures til å fokusere på ting som er nesten helt uten politisk gravitasjonskraft, som muslimer eller LHBT-personer, heller enn alle de privilegiene de har mistet siden det nyliberalistiske eksperimentet ble iverksatt utover på 80-tallet, ikke minst av Margaret Thatcher i Storbritannia. Folk begynner imidlertid å våkne opp til realitetene, eller “bli woke” som de unge sier nå for tiden: Det er sant at systemet er rigget mot dem, av mennesker som lever av å utnytte andre. Det finnes ikke noe “hurra nirvana” som skal komme en gang i fremtiden. Dette er bare drømmen de selger for hva de enn klarer å suge ut av deg her og nå. Systemet er rigget for å flytte verdier fra produksjonsleddet til eierleddet. Det er meningen at det skal finnes en eierklasse som lever av å “ta ut fortjeneste” (selv om de strengt tatt ikke fortjener noe engang i nærheten av hva de tar ut). Det er meningen at folk skal fantasere om hvordan dette kan hende også dem, selv om det både krever “en veldig spesiell personlighetstype” og en god porsjon flaks. Være på riktig sted til riktig tid, klar for å “carpe diem” og den typen ting. Men de fleste er vanlige og flaks er noe de bare hører om. Det som funker for dem er å gå på jobb og forholde seg til det de tjener på det viset. Ergo er de best tjent med et sosialdemokratisk system som er harde på ansattes rettigheter, boligsikkerhet, et fullspektret offentlig tjenestetilbud til alle — og resten av den pakka.
