Referanseartikkel: NRK.no
Det å “gå i forsvarsposisjon” er et interessant psykologisk fenomen. Fordi jeg har noe personlig erfaring med utelivsbransjen kom jeg inn i denne artikkelen på en veldig negativ måte — det er fette urimelig å forlange at ansatte på utesteder som selger alkohol skal gjete klientellets atferd i forhold til seksuelle tilnærmelser, med mindre det utarter fullstendig. Da må i så fall vaktpersonalet gripe inn, la oss si for å bortvise noen som har blitt påklaget for å være “plagsom”, men det er vanskelig å se hva “mer” de ansatte på utestedet kan gjøre. På et personlig grunnlag kan jeg være enig i at det er mye klein sjekking og mange slibrige typer, men hva skal man gjøre? Det er ikke forbudt å være dust.
Mitt siste år på ungdomsskolen var 1978. På den tiden hadde vi skolebevis som ble fylt ut for hånd av kontorpersonalet, slik at det var ikke urimelig vanskelig å forfalske dem for en begavet amatør. Alt som må til er å endre 1963 til 1960, så er jeg plutselig atten år og har lovlig adgang til utesteder med slik aldersgrense. Jeg var bare femten år men så mer voksen ut ann jeg var. (Det samme kan man forsåvidt si om meg ennå, at jeg ser mer voksen ut enn jeg er.) De slapp meg nå uansett inn og jeg fikk servering. Nema problema. Ikke nok med det, et spill av tilfeldigheter gjorde at jeg fikk jobb der som “ryddegutt” — egentlig en fæl drittjobb som blant annet inkluderer å moppe opp spy etter folk, men bare det å ha en jobb på et utested ga meg en maktposisjon blant mine jevnaldrende. Jeg var en som kunne “fikse” ting.
Som alle vet var det ikke noen metoo-bevegelse på 1970-tallet. Snarere tvert imot, det var ganske harry tilstander på “sjekkemarkedet” og jeg tror ikke det noensinne gikk en hel kveld som jeg kan huske uten at det var slagsmål i lokalet. Enten mellom gjester, eller fordi vaktene banket opp noen for godt mål før de kastet dem ut. Helt standard prosedyre på en normal dag. De som husker den tiden vet at klientellet på steder med attenårsgrense typisk var “atten minus” fordi de som kunne ville heller gå på steder med tyveårsgrense. Det er jo ikke kult å henge sammen med kidsa. Selv var jeg altså femten. De jeg for det meste vanket sammen med var seksten-sytten. En jente som vanket på stedet var bare fjorten. De må jo ha skjønt dette, at en betydelig andel av klientellet var under atten, men alle latet som ingenting og så lenge ting går bra så går det jo bra. Uansett, poenget er at fulle tenåringer er noe jævelskap. Det er ihvertfall sikkert.
Nå for tiden er det sikkert enklere å kjøpe en fake identitet på nettet enn å forfalske skolebevis. Jeg vet ikke hva de såkalt halvvoksne gjør for å skaffe seg adgang til skjenkesteder i 2023. Kanskje det har blitt umulig — hvilket burde slå ut på narkostatistikken. Noe galt kommer jo de unge uansett til å gjøre. Men jeg tror samtidig at de som er tenåringer nå er veldig mye mer bevisste – over hele linja – enn hva vi var den gangen. Det fantes jo knapt fargefjernsyn på 1970-tallet og en typisk telefon hadde snurreskive, ikke knapper. Mobil var det ingen som hadde og det å ha datamaskin hjemme virket like urimelig som å ha tannlegeutstyr i garasjen. Kort sagt, den materielle virkeligheten var helt annerledes. Dessuten var det noe alvorlig galt med moten på 70-tallet. Det er vanskelig å ta sånne fremtoninger alvorlig. Imidlertid ser man på lang avstand i tid at ting ble ikke bedre da 80-tallet kom, bare annerledes. En som så maksimalt kul ut i 1982 ville sett ut som noe fra en annen planet for dagens mennesker. Herregud, hva er det der? Hver tid sin sjarm.
Vi må kunne kalle det et betydelig problem når alle kvinner og et stort antall menn selv føler at de hat vært utsatt for seksuell trakassering en eller flere ganger i løpet av livet. Det er jo ikke så mye som skal til. Kanskje bare en “bemerkning” som gjør det til et creepy øyeblikk — fordi noen introduserer et seksuelt tema i en situasjon hvor slikt er upassende. (For ordens skyld: Det finnes ingen “passende anledning” for å gjøre amorøse tilnærmelser til en arbeidskollega, og minst passende av dem alle er firmaets julebord.) Jeg føler kanskje litt at seksuell trakassering nærmest var vanlig omgangstone på den tiden jeg gjorde min debut i utelivsbransjen. Folk var tildels veldig “pågående” med alskens kleine opplegg for å gjøre seg interessante. Når det gjelder spørsmålet om god og dårlig smak kan jeg bare si at det var 70-tallet, så hva tror du? Kanskje var folk forgiftet av hormonhermende kjemikalier i alle sprayboksene og bly fra eksosutslipp, hva vet jeg, men det var harde tider i sosial forstand. Forsåvidt i økonomisk forstand også, uten at det ene behøver å ha noe med det andre å gjøre, men det fantes “normale omgangsformer” den gangen som ville fått deg arrestert og lagt i jern nesten umiddelbart nå for tiden. Samfunnet har forandret seg veldig. Er dette bra? Jeg personlig synes det, så får andre synes hva de vil. Til tross for hvor mye jeg klager på fenomenet “sivilisasjon” og hvordan det svekker oss som art, er jeg en veldig sivilisert person. Jeg tror ikke det går an å ha fred mellom mennesker hvis vi ikke venner oss til å være høflige og vise respekt. Overalt og alltid. Det er lov å si hva man føler, hvis man for eksempel føler seg provosert av noe, men der stanser det. Det finnes ikke noe sånt som en “vennlig berøring” av noen som ikke har samtykket til dette. Det er et overgrep å bare ta på noen som man ikke allerede har et avklart distanseforhold til. Hvor mye avstand skal vi holde? Dette er alltid spørsmålet. Det er forsåvidt normalt å håndhilse på fremmede mennesker man blir presentert for — men det er ikke normalt å rykke helt inn “for å gi dem en klem”. Da krenker man jo noens private rom og tar initiativ til et nivå av intimitet som den andre kanskje ikke opplever som komfortabelt.
