Jeg har selvsagt prestert å igjen havne i frontalkollisjon med denne plattformens o store naziblogger som ikke forstår verken hva ord betyr eller hva språket har makt til å gjøre. Er jeg idiot eller hva? Argumentet hans denne gangen er at “stokastisk terrorisme er et knep som hvem som helst kan bruke til å kneble sine meningsmotstandere” — noe som teknisk sett er sant, men dette handler ikke om undertrykkelse ved hjelp av et smakfullt utvalg skjellsord, dette handler om korrekt eller ukorrekt bruk av et begrep som ikke fantes før nettet kom.
Hva er stokastisk terrorisme? Stokastikk er et statistisk begrep som brukes om noe som er “omtrent forutsigbart” men man kan ikke si noe eksakt om når, hvor eller hvordan det kommer til å skje. Det kommer til å regne i sommer virker som en rimelig sannsynlig spådom, men det er verre å presentere en liste med datoer for eksakt når. Imidlertid er ikke regnet noe mennesker rår over. Det kommer (eller ikke) uansett hva vi gjør (eller ikke). Man begynte å snakke om stokastisk terrorisme i forbindelse med fenomenet “ensom ulv” som begår terrorhandlinger uten å ha noen påviselig tilknytning til organiserte grupper som er kjent for sine ekstreme tilbøyeligheter. Hvorfor skjer dette?
Norge har jo pådratt seg et skoleeksempel på kategorien “ensom ulv” innenfor en kontekst av stokastisk terrorisme. Bokstavelig talt. Han som begikk ugjerningene for snart tolv år siden er en sentral karakter innenfor forskningen på denne tematikken. Hele manifestet hans besto jo mer eller mindre av ting som var klippet og limt fra nettet. Følelsene var hans egne og handlingene var hans egne, men det utkastet til ideologi han forsøksvis presenterte som “forklaring” på det han gjorde var et konglomerat av mange andres tanker, hentet fra ting som var publisert på nettet. Tropene hans var velkjente. (Altså “tematikken”. Det skal kanskje uttales “tråper” – jeg vet ikke – for å skille det fra klimasonen troper.) At han selv eventuelt er “gal” – i det minste i praksis, om ikke i formell diagnose – en noe av poenget. Gale mennesker er stokastisk forutsigbart. Før eller siden dukker de opp for å gjøre gale ting.
Så hva er problemet her? På et mer – hva skal man si – personlig plan mener nazibloggeren at han har en sak mot meg fordi jeg har truet ham på livet. Det er ukorrekt. Det jeg er skyldig i er å fortelle ham at nazistene er kanskje vennene hans akkurat nå, fordi de synes at han sier morsomme ting, men de er ikke kjent for sine liberale holdninger til seksuelle avvikere, hvorav de homofile utgjør den overlegent største gruppen som kan kategoriseres på sine egne premisser. For eksempel bokstaven T i det mye brukte LHBT-akronymet utgjør jo mindre enn èn prosent av befolkningen, mens de homofile vanligvis regnes å utgjøre omtrent ti prosent. Men det blir teknisk pedanteri, poenget her er at nazistene aksepterer til syvende og sist bare hvite, streite, monogame mennesker som er “familieorienterte” og sterke på de tradisjonelle verdiene, hva nå enn de måtte være for tiden. Røkla utgjør et problem som de på en eller annen måte må “kvitte seg med” for at man skal kunne få det samfunnet man fortjener og behøver. Kort fortalt, det er stokastisk forutsigbart at nazister før eller siden kommer til å bestemme seg for at nå er tiden inne for å rydde unna de homofile. Er dette en trussel? Jeg vil si det er en advarsel.
Jeg er ikke pasifist – i den betydning folk vanligvis legger i ordet – men jeg er definitivt ikke noen aktivist heller. Jeg er en føkkings forfatter. Jeg skriver om ditt og datt men ellers er jeg “helt normal”. Spiser og sover. Går i butikken. Tar oppvasken. Sånne ting. Folk er nødt til å gå fysisk til angrep på meg for at jeg skal utgjøre noen trussel mot dem og deres. Å gjøre meg sint er “stort arbeid for ussel lønn” som man sier. Jeg er ikke selv heller noen sosial sadist. Jeg opplever ingen slags “rush” eller “kick” når folk blir sinte, redde, eller hva det skal være. I den grad jeg har noen “sak” i politisk forstand så er dette fred og velstand. Jeg gidder ikke å jobbe for noe annet enn det. Poenget med livet er å leve det — noe jeg presumptivt nok antar er hovedmotivasjonen også hos de fleste andre. Men lever bedre når man ikke lever med strid. (Da mener jeg spesifikt konflikter, jeg er ikke redd for litt arbeid, eller engang tungt og endeløst arbeid.) Imidlertid er det mye jungiansk psykologi ute og går med disse nazibloggerne, og da mener jeg spesifikt det Jung oppdaget om “skyggen”. Det er verdt noen minutters utforskning hvis konseptet er ukjent, men det handler kort fortalt om å eksternalisere sine egne indre demoner. “Den jævelen man ser i andre er den jævelen man bærer i seg selv”, for å ganske kraftig parafrasere en annen fyr som skrev bøker om jungiansk tematikk, nemlig den kristne mystikeren Johan Eckhart på 1200-tallert. Det er ikke urimelig å anta at den ene var påvirket av den andre.
Hvorom allting er, påvirkning er naturligvis nøkkelkonseptet her. Som blogger er man jo influenser, er man ikke? Alle sier det, kanskje noe justert etter hvor mange lesere og følgere man faktisk har, men hvis man har “noen tusen” lesere så er man antagelig på det jevne i forhold til internasjonalt gjennomsnitt for hvor mye oppmerksomhet en forfatter kan forvente å få. Men veien går begge veier som det gamle ordtaket sier, det skjer ikke uofte at sånne influensere selv blir influert av hele influensaen, så å si, i den forstand at de “spiller for sitt publikum” — de digger når folk kommer med kommentarer som “bra sagt” eller “helt enig” og da går det som det går. Klikkdannelser handler som regel om ganske irrasjonelle ting. Folk bruker følsa, ikke hodet. Hva slags næring behøver den sarte lille egoblomsten? Det er hva ting handler om. Når bloggen inviterer til følsefest mens saken som presenteres er hva man kaller “mye skrik og lite ull” kan vi etterlyse poenget med det hele. Handler det bare om å røre i trollgryta og holde den varm? Det er den følelsen man får noen ganger.
Føler meg plutselig i godt selskap.
Så, er du ny her på røykehjørnet?