Den røde hane symboliserer ildebrann. Hanen som bilde på flammer er eldgammel; i oldtiden forestilte man seg iblant Solen som en hane. Volvas spådom om Ragnarok i Den eldre Edda omtaler den røde hanen Fjalar, som bor ved Nordpolen – trolig nordlyset, den gullkammede hane – lynet, og den sotrøde hanen som galer nedenfor Jorden – vulkansk ild.
(Store norske leksikon)
Det ville være løgn å si at jeg er en kompetent matematiker, men jeg er imidlertid litt svak for “tallteori”, som jo er noe helt annet. Har tallene andre egenskaper enn de rent matematiske? Det er spørsmålet, men det virker ikke som rettfrem ja eller nei er tilfredsstillende for noen. Det må, uansett hva man svarer – og i beste matematiske tradisjon – bevises. Der står saken den dag i dag. En som skriver kode for computere har nesten helt sikkert et annet forhold til “tall” enn de som typisk bare bruker dem til å telle med. Det samme har diverse overtroiske typer som ser “skjebnens hånd” hvor enn de snur seg — til en sånn grad at de blir oppriktig bekymret hvis for eksempel et tall ser ut til å gjenta seg litt oftere enn hva som er komfortabelt for dem en vakker dag. Du vet. “Alt har en betydning” og det ene med det andre.
Selv er jeg det metafysikerne kaller en hard materialist. Alt jeg ser er “materialer”. Skal man bare observere dem eller skal man gjøre noe med dem? Flere spørsmål finnes strengt tatt ikke. Hvis jeg observerer “et mønster som gjentar seg” antar jeg det er noe i underbevisstheten min som prøver å komme seg opp til overflaten. Mer mystisk er det ikke. Det operative ordet er projeksjon. Man har jo en tendens til å se sånt rundt seg som hjernen allerede er full av. Eller bekreftelser som de litt enfoldige kaller det. Noen nevnte noe om “hjernens magiske egenskaper” et annet sted i dag, men jeg vet ikke. Hvis man ikke har ståldisiplin – seriøst – bør man kanskje høre på de som sier at man skal holde seg litt unna “det magiske”. Det er fort gjort å miste kontroll. Hvis man for eksempel opplever noen slags form for “indre splittelse” eller uenighet med seg selv i noen saker og spørsmål, bør man definitivt ikke tukle med “sinnets skjulte krefter” før man har avklart hva denne “indre konflikten” handler om. Der stanser det for de fleste. Det er jo typisk sånn at der hvor man finner to mennesker tilstede vil man også finne minst tre innbyrdes motstridende meninger om nesten alt. Det blir med andre ord noen diskusjoner.
Ta for eksempel en person som er bokser på konkurransenivå. Vedkommende “kan slåss” og vel så det, slik at de har i utgangspunktet en mye større plikt enn alle andre til å kontrollere sitt eget temperament og “være voksen” i forhold til provokasjoner de blir utsatt for. Jeg tror ikke man vil finne en eneste rettsinstans noe sted i verden som vil påstå noe annet. Det er ikke noe som heter rettmessig harme når man i praksis er et angrepsvåpen og målet bare er en tosk. “Den sterkestes rett” er ikke noe juridisk uttrykk, for å si det slik. Alle vet at når man kan dette med å dukke og finte så klarer man å “komme seg innpå” og passivisere en aggressiv person på andre måter enn å klabbe dem ned med en rett høyre. Her er noe mange ikke forstår: Selve hensikten – dypest sett – med å trene kampsport, selvforsvarsteknikk eller hva man ønsker å kalle det, er jo å disiplinere seg. Det er ikke sant at man “lærer å slåss”. Det man lærer er å ikke slåss. Hvis man ikke har blitt mer disiplinert av å trene boksing, MMA, karate – eller hva som helst annet i den samme kategorien – så er det rett og slett “noe som har gått galt” på det pedagogiske planet. Du lever jo ikke lenger i en farlig verden full av voldelige overfallsmenn. Det er du som er den farlige nå. Det har forsåvidt alltid vært sånn, men det er meningen at man skal “ta tak i dette” som et ikke uvesentlig ledd av treningsopplegget. Før var du farlig fordi du var redd. Nå er du farlig fordi du er kompetent. Men bare du selv vet dette, i den grad noen overhodet vet det. Intet har forandret seg for noen andre. En persons subjektive sinnstilstand er jo vanligvis ikke synlig utenpå. “De andre” er akkurat like kloke som før.
Tallenes tale er et interessant konsept. Ikke alle er like sensitive overfor denne kommunikasjonsformen. For noen er enhver situasjon unik og uforutsigbar, mens andre “ser på sånt som har skjedd før” og kalkulerer dette inn i opplegget sitt. Nesten alt mennesker gjør som agerende subjekter kan utdefineres som enten “håndverk” eller “teater”. Det vil si at de er enten engasjert i å “lage noe” eller i å “gjøre seg til” på noe slags vis. Her er det essensielle spørsmålet: Oppstår samfunnet som en “topp-ned” funksjon, eller handler dynamikken som regel mer om “bunn-opp” når kulturen dannes? På bunnen av alle ting er livet en materiell tilstand som begynner et sted og slutter et sted. Dette er den “livsfølelsen” som preger de fleste menneskers liv: De er forsåvidt “unike” som individer, men selve det å leve som et menneske i verden er på ingen måte noe unikt. Folk skjønner for det meste dette. Ikke desto mindre håper de typisk at det vil skje noe eventyrlig i livet deres. Dette er den klassiske åpningen som alle bløffmakere og svindlere i hovedsak benytter seg av. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe som er så alminnelig blant mennesker som trangen til å være spesiell. (Det høres kanskje ut som noe Oscar Wilde kunne ha sagt, men vi er i det minste klare på kronologien mellom de to: Shakespeare er eldst, uansett hva annet man har å si om ham.) Derfor har folk så lett for å flokke seg rundt fantasiene som “en fløytespillende rottefanger” forfører dem med. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at gamle tanker om det guddommelige og hvordan verden fungerer har oppstått som “allmøtevedtak” på organisk vis. Noen har alltid klekket ut den første idèen og de tidligste anslagene til struktur i alle metafysiske opplegg. Siden har de “fått folk med seg” til en sånn grad at de har dannet sitt eget samfunn rundt greia. Med andre ord: Kulturen oppstår på en “topp-ned” måte, men den kan ikke eksistere uten “bunn-opp” støtte, slik at i spenningsfeltet mellom de to oppstår det vi kaller politikk. Snipp, snapp og snuten han tute. Mer har jeg ikke å si om dette akkurat nå.
