Vi har alle våre vrangforestillinger å slite med. Selv tilbrakte jeg halve livet med å iherdig protestere på at jeg er intellektuell og engasjerte meg i all mulig slags fysisk fare og smertefulle prosedyrer for å “bevise” dette, inntil dama mi endelig fikk dasket vettet mitt på plass gjennom å forklare meg at når hele verden har en annen idè om meg enn hva jeg selv har, så er det ikke hele verden som tar feil. Det er jeg. At folk ikke gidder å ta den diskusjonen med en vrang jævel betyr ikke at de ikke tenker det de tenker uansett hva jeg tror.
Det er i grunnen litt pussig at begrepet intellektuell er et skjellsord for så mange.
I mitt eget tilfelle er imidlertid forklaringen like enkel som den er klassisk freudiansk. Foreldrene mine var akademikere men jeg ønsket å gå mine egne veier. Alt jeg ønsket da jeg var ung var å pule og slåss. Derfor har jeg et imponerende antall arr i trynet men jeg vet ikke om dette har gjort meg til en bedre intellektuell. Kanskje, kanskje ikke. Det har uansett medført at jeg ikke føler det minste snev av frykt for at jeg skal bli utsatt for vold, en type angst som later til å være ganske vanlig ute blant folk. Jeg vet allerede hvordan det føles å få grisebank. Det er selvsagt ikke noen behagelig opplevelse, men det er ikke noen stor sak heller. Frykt for å bli utsatt for vold er etter min mening verre enn å faktisk bli utsatt for vold. Frykten din er noe folk kan (og vil) bruke mot deg som hersketeknikk.
Vold ligner sex i den forstand at begge deler handler om “møte mellom menneskekropper” og – for å fortsette den freudianske linjen – det ser for meg ut som angst for sex og angst for vold i prinsippet er akkurat det samme. Et normalt seksuelt erfarent, voksent menneske vil ganske raskt “føle” om noen de snakker med er jomfruelig eller ikke. De som har liten eller ingen seksuell erfaring vil ofte ha overdrevent dramatiske idèer både om selve seksualakten og det sosiale spenningsfeltet rundt “parringsspill” mellom mennesker. Mange har opplevd sine første seksuelle erfaringer som litt antiklimaktiske slik sett. (“Herregud var det alt?”) Vi kan si at det forholder seg ganske likt med vold. Dette er ikke urimelig. Voldsmenn gjenkjenner hverandre. Det er noe med blikket. Hvordan man “måler” hverandre. Hvordan man verken viker eller insisterer. Man kan ikke ta feil av dette noe mer enn man kan ta feil av “seksuell modenhet” i en flørtesituasjon.
Basert i hva jeg vet om disse tingene vil jeg på det sterkeste anbefale at enhver ung mann (jeg vet strengt tatt ikke noe om hva det betyr å være kvinne og har således ikke noe grunnlag for å uttale meg) som har “følelser” i forhold til vold, enten de manifesterer seg som frykt eller lyst, bør begynne med en “voldssport” som for eksempel boksing, kickboksing eller MMA. Poenget er ikke å lære å slåss. Nei. Tvert imot. Poenget er å lære å ikke slåss. Ihvertfall ikke uten at det foregår i ordnede former, med regler og oppsyn. Det voldelige er en like naturlig del av menneskenaturen som det seksuelle. Begge deler er noe som bør temmes og disiplineres slik at man ikke “mister kontrollen” og ender med å gjøre noe som man kan komme til å angre på resten av livet, i den grad man har samvittighet og normal menneskelig anstendighet.
Menneskelivet er ikke enkelt for noen, selv ikke de vakre og rike. Vi har alle våre vrangforestillinger (og andre “demoner”) å slite med. Det kan ofte være små marginer mellom det som går bra og det som går rett til helvete. For meg selv er jeg nødt til å innrømme at jeg har vært både priviligert (omstendigheter rundt barndom og oppvekst) og heldig (omstendigheter rundt mitt unge voksenliv). Ting kunne ha gått vesentlig mye verre og ingen ville kunne si at dette ikke var som fortjent. Sånn går det når man utfordrer skjebnen. Jeg begynte med “kickboksing” (de kalte det sportskarate den gangen) i 1978 og lyktes med å utvikle en form for selvdisiplin som har tjent meg godt gjennom hele livet. Det gikk ikke like bra med alle de andre jeg vanket sammen med i løpet av pøbelalderen. Sånn er livet.
