Her er den ultimate sannhet om kokekunst: Hvis det ikke smaker bra hjelper det lite hva annet som er bra med en matrett. Jeg nekter å høre på andre og presumptivt sett mer fornuftige argumenter, fordi livet er jo først og fremst en sensuell erfaring. Fornuft er vel og bra, men ikke som styringsverktøy. Det passer bedre som en “rådgivende funksjon” innenfor jobben med å administrere – og helst også optimere – livsprosessene. Hva man liker må til syvende og sist være det som avgjør de viktige livsvalgene. Selvsagt hender det at man av ymse årsaker er nødt til å gjøre ting man ikke liker, men det er bare tragisk hvis dette blir en dominant faktor innenfor hele livsstilen. Jeg er jo ingen psykiater, men det virker ikke akkurat mentalt helsebringende å leve på en måte man misliker, ihvertfall over langen.
Hvis jeg skulle stille opp “tyve gode grunner til å bo i Spania” så er enkel tilgang til røkt spansk paprikapulver en av dem, nærmere bestemt varen Pimentón de la Vera, gjerne av merket La Chinata (lachinata.com) som jeg selv foretrekker. Man får den i to utgaver, henholdsvis dulce (søt) og picante (skarp). Dessuten bruker jeg etter måten ganske mye hvitløk, olivenolje og diverse andre typisk “spanske” landbruksprodukter. Smak er som alle vet ikke noe diskutabelt tema. Folk liker det de liker — og det er sjelden at noen lar seg overbevise til å endre smak basert i fornuftsargumenter. Selv er jeg dessuten ganske sta av natur, så det blir på alle måter et håpløst prosjekt å skulle omvende meg i matveien. Jeg mener, hva har du? Hvis det ikke på en direkte og overbevisende måte er bedre enn de matvanene jeg allerede har så er saken dødfødt. Da mener jeg først og fremst smaksmessig sett, men sunnhet er også et svært tungt argument.
Middagen i dag besto av en “sammenrasket gryterett” kokt i leiregryte (keramikk) inni stekeovnen. Løk, hvitløk, “tacitos de jamon” (små skinkebiter), ferdigkokte hvite bønner på glass, tomatsaus (tomate frito), “caldo de cocido” (kokekraft eller buljong), italiensk urteblanding (“caprese”), persillesalt, røkt spansk paprika, olivenolje og sherryeddik. Det ble ikke så verst etter en drøy time på 180 grader under lokk. Faktisk ble det helt hårreisende godt, noe som også var meningen. Dette er hva vi kaller sinnets vitaminer, altså når noe er så smaksmessig vellykket at man må stanse seg selv fra å “overspise” til en sånn grad at man føler seg helt sprengt etterpå. Jeg lager alltid for mye av denne typen ting, fordi retten blir jo bare bedre av å bli varmet opp på ny. Såpass bør det være. Dette er både billig å kjøpe og enkelt å lage, men det er selvsagt en fordel hvis man allerede har litt “håndlag” med matlaging.
Når det kommer til konseptet fysisk sunnhet – altså en sunn kropp – så er det ingenting som er viktigere enn at maten man ernærer seg på er av god kvalitet. Tenk over saken. En talentfull håndverker kan få til noe som “ser bra ut” selv om han bare har dårlige materialer å jobbe med, men det vil ikke være bra, sånn rent fundamentalt sett. Vi lever i en tid preget av bløffmakere, juks og fanteri — og sånn har det vært ganske lenge. Såkalt ultraprosessert mat (grovt sett alt som er laget på fabrikk) er svært helsemessig skadelig, men likevel er det ikke bare fullt tillatt å selge, det er også det mest vanlige å bruke ute blant folk. Du vet. Sånt som er fullt av alskens kjemiske “tilsetningsstoffer” som ikke forekommer i naturen og som menneskekroppen har vondt for å håndtere. Sånt gir dårlig fordøyelse, fedme og det som verre er. Det er heller ikke særlig inspirerende for ånden, sjelen, mentaliteten, psykologien eller hva man nå foretrekker å kalle greia, hvis man for det meste – eller bare “i stor grad” – lever av ultraprosessert mat. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å i størst mulig grad basere kostholdet sitt på ferske grønnsaker og “ubehandlede råvarer” generelt. Selvsagt er det OK med “noe” havfabrikata, men man bør studere hva det inneholder og forkaste det hvis man kan lese opptil flere “kjemiske komponenter” i varen. Dette er ingen spøk. Dårlig mat straffer seg over tid.
Vi avslutter med en tidløs klassiker fra 70-tallet:
