Tilbud og etterspørsel på bloggmarkedet

Et av mange låneord norsk har fått fra engelsk er catering, skrevet akkurat slik. Ordet er innarbeidet. Folk er vant til å se det. Catering finnes overalt og betyr alltid det samme: Ambulerende kjøkkentjenester til leie, utkjøring av ferdiglaget mat og den typen ting. Man bestiller varer og tjenester fra et cateringfirma, for eksempel i anledning av en bryllupsfest, så blir leveransen og oppgjøret arrangert etter nærmere avtale. Easy peasy. Imidlertid bruker vi ikke ordet korrekt på norsk. Utenfor akkurat sammenhengen med levering av mat må vi oversette det engelske verbet to cater som å gi enten forpleining eller omsorg til folk, eventuelt “møte behovene deres” (cater to someone’s needs) på en litt skummel og manipulerende måte, fordi man bygger opp et tillitsforhold som man siden har tenkt å bruke (eller misbruke) til noe.

Jeg tenker selvsagt på det berømte “forholdet til leserne” og hva som motiverer folk til å gjøre jobben – hvor stor eller liten den enn måtte være – med å etablere og vedlikeholde en blogg, først og fremst gjennom det ofte daglige skrivearbeidet i seg selv, men også i den forstand at man hyppig tenker på saken og planlegger stil, innhold, “research” og så videre mens man holder på med andre ting. Som med alt annet i dette livet henger de resultatene man oppnår direkte sammen med den grad av målrettet innsats man legger i bloggen sin. Han som nokså konstant ligger på toppen av bloggtoppen på denne plattformen – Toms matprat – har en profesjonell innstilling til det han driver med, så han er sannsynligvis der på permanent basis, fordi de fleste andre er mer “hobbyorienterte” sånn sett, med varierende tilløp til “narkomani” her og der, i den forstand at bloggen noen ganger blir litt i overkant viktig for folk. Det er for eksempel ikke noe sunnhetstegn når man ber om unnskyldning fordi man ikke har skrevet noe på et par dager. Herregud. Det er jo opp til deg selv hvor ofte og hvor mye du ønsker å skrive. Så lenge ingen betaler deg for å levere en viss mengde med en viss hyppighet og du ellers ikke har lovet noe til noen så ser jeg ingen grunn til å føle noen forpliktelser.

Generelt sett så tar det omtrent like lang tid å “jobbe noe av seg” som det tok å jobbe det på seg til å begynne med. Eller rettere sagt, det tar omtrent en måned med intensivt arbeid – det vi si èn full månefase – å jobbe inn en vane, god eller dårlig, slik at den havner på autopilot og blir en “automatisk” del av det større vanemønsteret ditt. Dette er jo selve hovedpoenget med såkalt ritualmagi: Man programmerer kropp og sinn til å respondere på spesifikke måter. (Ordet trening kan forsåvidt også brukes, siden ordet “ritualmagi” har en tendens til å fremkalle misvisende assosiasjoner og overtro hos folk, men selve aktiviteten forblir den samme.) Hvis man gjør noe, hva som helst, hver dag som det første man gjør når man våkner, la oss si at man reiser seg fra senga og gjør en fastlagt sekvens av bevegelser; kroppsstrekk, benløft, armsving, nakkebøy, hofterull og det ene med det andre – detaljene er ikke viktig – så vil det etter en stund – så snart opplegget går på full autopilot og man ikke jenger behøver å “tenke” – føles unaturlig og ubehagelig hvis man ikke gjennomfører dette daglige ritualet. Kroppen forlanger det jo. Den er vant til dette nå. Det hjelper ikke lenger hva fornuften sier, fordi dette har blitt innprogrammert mye dypere enn som så. Sånn fungerer ting i det store og hele med alle vaner man har, gode og dårlige. La oss ta en typisk dårlig vane, som å ruse seg hver dag med hasj, alkohol, piller og alt det vanlige vrøvlet. Det vil ta fire uker å avruse pasienten, det vil si bringe dem ned på jorda og “nullstille” det behovet de typisk føler for “å ta noe”, men så kommer det mer alvorlige problemet: Hva skal de gjøre med de bakenforliggende årsakene til at de henfalt til vanemessig rusing til å begynne med? Pasienten har jo som regel ingen “sunn normaltilstand” å vende tilbake til. Alle vet at hvis man bare sender en typisk “rusavhengig” person ut på gata igjen, så er de tilbake “på kjøret” før dagen er omme.

Omtrent der kan man si at jeg befant meg da jeg sluttet å blogge på engelsk. Vanen var såpass godt innarbeidet at jeg ved det tidspunktet “tenkte i engelske formuleringer” om vanlige forhold i dagliglivet — uten at jeg dermed snakket engelsk til daglig, men jeg var likevel vant til en viss grad av “språklig dobbelthet” som noe normalt. Dette har jeg for det meste “jobbet av meg” nå, etter et betydelig antall essays på norsk her på denne plattformen. Det ville være løgn å si at jeg har full oversikt over alt jeg har skrevet – for det meste bryr jeg meg jo ikke om det etter at jeg er ferdig med å skrive det – men jeg vil tippe at omtrent halvparten er “bra vare”, i den forstand at med litt redigering og annen justering – tenk “omskriving” – så kan det bli til noe. Av resten vil jeg si at halvparten er “middels” og andre halvparten bare mannskit. Jeg har ikke særlig mange rene “jukseposter” – skriv tre linjer, sleng på en video og kall det et ferdig produkt – men jeg har “noen”. Kanskje et titall. Nesten alt jeg har skrevet er både langt og intellektuelt fryktinngytende, men det er definitivt skrevet på norsk, med lite henfall til diverse fremmedspråk annet enn som “litt krydder” her og der. Jeg har aldri “gjenpostet” noe, eller engang “henvist til meg selv” med linker og annet, bare fortsatt videre med å “fremstille innhold” uten mål og mening bortsett fra at det fungerer som trening for meg. Jeg “vasker bort” det engelske språket fra vanemønsteret mitt gjennom vedvarende og ganske hyperintensiv bruk av det norske. Easy peasy. Emnevalg og stil er ellers likt på norsk som det pleide å være på engelsk, selv om “antall lesere” har falt dramatisk. Her forleden prøvde jeg å skrive noe på engelsk ingjen, men det føltes ikke like “lett og ledig” som før. Jeg måtte “oversette i hodet” fordi jeg har vent meg til norske formuleringer nå. Om dette engang høres fornuftig ut for noen andre er ikke et selvstendig poeng. Kanskje, kanskje ikke. For meg teller det mest at jeg har oppnådd det jeg ønsket. Og det tok bare to år.