Selveste Denisov, som hula er oppkalt etter, var en russisk-ortodoks munk/eremitt som døde på 1800-tallet, som den siste i en 180.000 år lang rekke av huleboere, og etter dette sto stedet tomt helt til sovjetiske arkeologer begynte å grave der på 1970-tallet. De graver ennå. Vi kjenner mange huler med mange arkeologiske spor etter langvarig menneskelig beboelse, men denne er spesiell på grunn av at en egen menneskerase er oppkalt etter hula: Denisovanerne. De er nærmere neandertalerne enn oss, men ikke mye nærmere. Vi ser dem i det genetiske materialet hos asiater generelt, men særlig sør-stillehavsbeboere og dessuten amerikanske indianere. Det finnes for få konkrete spor etter denisovanerne til at vi kan si like mye som vi kan si om neandertalerne, som vi ikke kan si særlig mye om. De var der, så forsvant de. Vi vet ikke hvorfor. Vi vet bare at denisovanerne skilte genetisk lag med “oss” for omtrent 700.000 år siden og siden eksisterte de som egen rase i omtrent en halv million år, med gjentatte kryssformeringer med neandertalere og sapiensere gjennom tidens løp, før de til sist forsvant.
Menneskeheten har eksistert i drøyt to millioner år. Vi er de siste (og de minst robuste) blant dem. Hjernene våre er betydelig mye mindre nå enn hva de var den gangen vi passerte vårt utviklingsmessige høydepunkt for drøyt en halv million år siden. Siden har det gått nedover med oss og den nåværende utgaven av typiske mennesker er svake og hjelpeløse som barn. De lever for det meste oppi hodet sitt nå, og bruker telefon i den grad de kommuniserer med andre. Heidelbergerne, som både denisovanere, neandertalere og sapiensere stammer fra, var det beste naturen fikk til med vår art. Hva som skjer videre vet ingen, men på kort sikt kan vi regne med å observere et sammenbrudd i det vi kaller sivilisasjonen, det vil si det komplekse systemet for kunstig livsopphold som vi har utviklet og nå i det store og hele er avhengige av for å overleve fra uke til uke (under den antagelse at de fleste husholdninger vil klare seg i omtrent en uke – gjennomsnittlig – på de ressurser de har på lager).
Mest kritisk på kort sikt for folk som bor i Norge er matvareforsyningen. Halvparten av det norske kaloribehovet dekkes gjennom import, som ikke er et problem så lenge “de der ute” heller vil ha pengene enn maten, men det virker ikke klokt å satse på at det vil være slik for alltid, eller engang særlig mye lenger. De står overfor tildels ganske alvorlige problemer innenfor jordbruksnæringen i sørlige land. Det er rimelig å anta at de snart vil ha forsyningsproblemer i forhold til sin egen befolkning, langt mindre noe salgbart produksjonsoverskudd. Politikken har vært å legge ned all småbruksdrift i norsk landbruk ihvertfall så lenge jeg har vært her på jorda. Per i dag bor over åtti prosent av Norges befolkning i byer eller “bylignende tettsteder”. Jeg tviler på at så mange som halvparten av dem jobber med å fremstille materielle resultater som har objektivt målbar verdi, men la oss si dette. Halvparten har en ordentlig jobb. Resten må forsørges. Men alle trenger mat. Over de neste par tiårene vil vi se folk flytte ut på landet for å jobbe i landbruket, som vil bli stadig mer arbeidsintensivt og småskalert, med den følge at maten vil bli en god del dyrere (hvis man ikke lager den selv).
Folk har ennå ikke oppfattet hvor kritisk situasjonen er. Vi har kanskje to-tre normale år igjen før ting begynner å tårne seg opp innenfor verdenshandelen, deretter snakker vi om toppen ti år før ordet “matvarekrise” blir like skremmende som “coronavirus” var i april 2022, med vesentlig mye større grunn. Jo før vi kommer i gang med støtteordninger for å etablere småbruk jo bedre. Norsk matvareproduksjon må økes med alle de midler vi har, nå mens vi har noenlunde fritt spillerom og tid til å tenke. Det er jo ikke intelligent å stå uten realistiske alternativer når den dagen kommer at det ikke er noe å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Den dagen må komme så lenge ting beveger seg i retning av lange tørkeperioder fulgt av “hundreårsflom” når regnet endelig kommer. Det er vanskelig å drive jordbruk under sånne forhold og det er ikke store marginer i dagens system for produksjon og vareforflytning. Det vi har nå kalles “just in time” og som navnet antyder ligger det ikke langt unna “not in time”. Økonomiske åndemanere kan se på future-markedet innenfor internasjonal råvarehandel, men alle kan se at det både brenner og regner alt for mye der ute. Det blir ikke bra avlinger på det viset.
