Da jeg opprettet denne bloggen skrev jeg et eller annet sted i profilen, eller hvor det nå havnet, at jeg ikke er interessert i sosiale medier og at det ikke finnes noen måte noen kan “følge meg” annet enn gjennom å lese det jeg skriver. Jeg har ikke kommet hit for å bli populær eller vinne venner, jeg er her for å skrive. End of story. Hva som ellers måtte foregå av drama og intriger bak kulissene er uinteressant for meg.
Det er ikke typisk slik at folk kommenterer ofte i bloggen min. Det har det aldri vært. Dette er bra. Når man ikke har noe å si bør man holde kjeft. Det er et kompliment til mitt eventuelle publikum at de forstår når det å “bare si hei” ikke vil bli godt mottatt. Jeg er ikke en vennlig type. Jeg er imidlertid ikke uvennlig heller. Det mest korrekte er å si at jeg er uinteressert i de normale, sosiale spillene. Jeg forstår ikke hvorfor noen eventuelt skulle være interesserte i detaljer fra privatlivet mitt og jeg har alltid vært skeptisk til denne mennesketypen. Det raker ikke meg hva andre driver med. Det raker ikke andre hva jeg driver med. Jeg er gammeldags sånn sett. Saker er diskutable, mennesker ikke.
Noen kommenterte imidlertid til meg her om dagen. Det var et slags kompliment. Vedkommende synes jeg er med på å høyne standarden på blogg.no. Javel. Og så? Sånt betyr ingenting for meg. Jeg driter fullstendig i hva andre mener om meg og mitt. Allikevel, etter hva jeg kan observere virker det som om folk typisk setter pris på å ha meg i nabolaget. Jeg bor på et lite sted hvor ingen kan slippe en fis uten at det havner i avisen, som man sa før i tiden. Alle hilser på meg, selv folk jeg ikke aner hvem er. De er imidlertid ikke like vennlige mot hverandre. Dette er litt komisk. Men jeg tror det har sin forklaring i at jeg ikke stiller noen krav til hva, hvem og hvordan “folk skal være”. De kan være akkurat hvem faen de vil for meg. Min mangel på interesse for folks greier oppleves muligens som frigjørende.
Men nok om det. Poenget jeg skulle frem til handler om mine forsøk på å forstå hva som får folk til å bli religiøse, konspirasjonsteoretikere, nynazister, og så videre. Vaksinemotstandere, den typen ting. Det minste felles multiplum jeg er i stand til å observere er at alle disse er sykelig interesserte i andre folks privatliv. De er hva jeg kaller rævsnusere. Det vil si den typen som oppfatter det som helt naturlig å spørre om ting som for eksempel hva driver du med da? og som danner seg “meninger” om andre på et helt usaklig grunnlag. Samtidig driver de med det visse filosofer betegner som selbstdarstellung (“selvfremstilling”) på en sosialt løgnaktig måte. Oscar Wilde behandlet dette temaet på litterært vis i sin fortelling “Portrettet av Dorian Gray” hvor hovedpersonen hentet sin livskraft fra et kunstig selvbilde men han egentlig var en helt annen person “på innsiden”. Man kan si dette var en variant av Faust-myten. Altså det å “selge sin sjel” for et kvantum fordeler i relasjon til det sosiale spillet, hvor Faust hadde opplevd seg selv som mislykket inntil Mefistofeles kom og viste ham veien.
Det handler med andre ord om karaktersvakhet, sannsynligvis fundamentert i et underdiagnostisert angstkompleks. Frykt for “de fremmede” er hinsides enhver sammenligning den mest alminnelige formen for angst som finnes der ute, og et klassisk symptom på denne tilstanden er at pasienten opplever seg som truet av forskjellige abstraksjoner som for eksempel “samfunnsutviklingen”. Det er ikke uvanlig at folk går gjennom hele livet med ubehandlede angstkomplekser som de imidlertid i tiltagende grad mister kontrollen over etterhvert som ungdommen går tapt i livene deres og de ikke lenger ser poenget med å “holde på fasaden”. Ved et tidspunkt kommer hatet frem i dem, og de fremstår for sine omgivelser som bitre gamle individer som “søker hevn” for det de i psykosen sin opplever som urettferdighet.
Vi skal avslutte med å si at det er regelen snarere enn unntaket at folk har alskens mentale fortyrrelser. Det er etter min mening umulig å gå gjennom et helt liv i dagens verden uten å pådra seg tildels alvorlige mentale lidelser, dersom man i utgangspunktet hadde et normalt sunt følelsesliv. Man er nødt til å stykke opp sjelslivet sitt og etablere vanntette skott mellom de forskjellige aspektene av personligheten for å kunne godta den kannibaløkonomien vi lever med i dagens verden, hvor det å hensynsløst utnytte andre mennesker på enhver måte som er profitabel regnes som en beundringsverdig egenskap som vil gi deg fremgang og suksess. Slik sett er det ikke urimelig at folk henfaller til fantasier og vrangforestillinger når de skal utarbeide en pragmatisk strategi for emosjonell overlevelse fra dag til dag. Imidlertid havner vi i en svært farlig politisk situasjon når psykosen blir gjort til et virkelighetsbærende element. De moderate partiene later til å forstå at denne mekanismen eksisterer, mens de mer ekstreme enten ikke skjønner noe, eller de bryr seg ikke om det. Underbevisstheten vet ikke forskjell på det man frykter og det man begjærer. Underbevisstheten vil søke å manifestere alt som er omgitt av sterke følelser i personligheten. Er man sykelig redd for andre menneskers fiendlighet så er dette hva man ubevisst vil søke å manifestere og “bevise”. Denne verden er et hjelpsomt sted slik sett. Man vil typisk finne/skape det man leter etter, så lenge man leter med sterk overbevisning.
