Jeg ble kåret til “årets blogger”

Denne plattformen er et horehus. Nærmere bestemt en klassisk kommersiell operasjon av det slaget hvor man har alt å tjene på å senke kvaliteten og heller være “smart” i forhold til klikktelleren og forsideplasseringen. Hvis det man ønsker å oppnå er reklameinntekter – alle vil jo ha penger – bør man for det aller første ha en stor profil et helt annet sted, si for eksempel Facebook, Twitter, Instagram og så videre, som linker videre hit. Jeg tror ikke folk som leter etter lesestoff på nettet vil oppleve denne plattformen som interessant. Med andre ord, slik man sier det blant selgere, førstekundekontakten oppstår i en annen kontekst enn blogg.no. Dette er et parkeringshus, ikke et kjøpesenter.

Hvis man vil gå raskt til topps bør man skrive korte, ukompliserte innlegg som handler om “følelser” — men passe på å ha iøynefallende bilder og en overskrift som inngir en følelse av at dette er noe man bare må sjekke ut. Deretter må man “bombe” stedet med et stort antall postinger hver dag slik at alle som tilfeldigvis skroller seg nedad forsiden akkurat der og da får med seg noe man har postet. Det er imidlertid ikke viktig at folk faktisk leser det som er skrevet, det er nok at de klikker på innlegget av nysgjerrighet. Klikktelleren er den eneste kritikeren man behøver å bry seg om. It’s all about the Benjamins, baby. De som selger reklame bryr seg bare om dette tallet.

Jeg var i kontakt med NAV i forbindelse med avviklingen av håndverkskarrièren min. Som et ledd i prosessen fylte jeg ut diverse papirer, og i rubrikken for funksjonshemninger anførte jeg “samvittighet”. Det er jo et handicap i den nyliberalistiske samfunnsmodellen hvis man har alle mulige slags etiske hemninger mot å delta i pengeorgien, kjøpefesten, eller hva fanden de nå kaller det. Den frie markedsøkonomien. Det er uansett noe evneveikt møl hvor dukkemenn i dress og slips smiler sleskt mens de teller penger. Jeg klarer ikke å forholde meg til sånt. Jeg blir nødt til å slå dem i ansiktet med en hammer hvis de så mye som snakker til meg. Disse vemmelige parasittene har ødelagt jorda, men det virker ikke som om de har evnen til å forstå rekkevidden av galskapen sin. Vi lever i dystre tider.

På den ene siden har jeg ingen forventninger til folks intellektuelle evner, men på den andre siden tror jeg det er svært sjelden at folk er fullstendig fette idioter. Jeg tror mange bekymrer seg for krigen, klimakatastrofen og det ene med det andre — men hva skal man gjøre? Det nytter lite å sitte og bite negler over noe man uansett ikke kan påvirke. Da er det bedre å engasjere seg i noe man opplever som hyggelig og ukomplisert; som er det hovedmotivet jeg tillegger de fleste som blogger på denne plattformen. De er i det store og hele hederlige mennesker som ikke søker noe mer enn å stelle i sin egen lille hage og ellers være på vennskapelig hils med resten av nabolaget. Det er bare sånne psykoer som meg som til stadighet må pirke i samfunnets psykiatriske sårskorper.

Når det gjelder dette skrivestykkets tittel så er det noe jeg kaller meg selv hvert år — og det har jeg gjort siden før år 2000. Kall det en vane. Jeg finner uansett aldri noen som jeg opplever som “bedre enn meg” til å fremstille lurvete filosofi som lener seg tungt på rock’n’roll som kulturuttrykk. Det skal være rølpete og stygt, men samtidig må det ha en viss semantisk eleganse. Jeg er jo en forfengelig faen sånn sett. Det bekymrer meg lite om jeg “har rett” men jeg fortjener juling hvis jeg har skrivefeil, eller bare gal bruk av semikolon og slike ting. Litt nevrotisk kanskje, men sånn kan det gå når man er opptatt av språket og dets bevarelse. Vi har alle våre kjepphester.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1298

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top