UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven er mest opptatt av selve praksisen, ferdighetene og den levende kunnskapen i håndverket, snarere enn selve håndverksproduktene. Konvensjonen peker på at i stedet for å fokusere på bevaring av håndverksgjenstandene, bør vernet konsentrere seg om å oppmuntre tradisjonshåndverkere til å fortsette å produsere håndverk samt å overføre sine ferdigheter og kunnskaper til en ny generasjon, spesielt innenfor egne fellesskap.
(Store norske leksikon)
Selv er jeg i det store og hele lite imponert av sånt som kommer ut av munnen på folk, særlig når de over tid viser lite annet enn disse leppene som til stadighet beveger seg og lager lyd. Hva mer kan du? Hva får du til med hendene, for eksempel? Selv et dårlig produkt er jo bedre enn bare prat. Det som er viktig er at man gjør noe. Du vet. Fremstiller materielle resultater. Det er litt omdiskutert eksakt hvorfor, men de fleste anekdotiske historier man hører om denne saken antyder at folk “lever bedre” – føler seg roligere og mer balansert – hvis de i det minste har en hobby som dreier seg om noe materielt. Akvarellmaling, strikking, modelljernbane, oppussing av en gammel båt – hva vet jeg – poenget er den formen for realitetsorientering som kommer med territoriet når man må forholde seg til praktiske oppgaver. Det går ikke an å tolke det bort eller forklare seg ut av saken når man driver med noe praktisk. Enten funker det eller ikke. Du har svaret med èn gang. Veldig elementært, men også veldig – nærmest barnslig – tilfredsstillende når man fikser det.
Som illustrasjon ovenfor finner vi Jacob Kuyp sitt maleri fra 1628, hvor en “håndverker” – kanskje han selv – tar lunsj mens andre arbeidsfolk holder på med noe i bakgrunnen. Det er litt omdiskutert om han har erotisert fremtoningen i bildet, men det er forsåvidt vanlig den dag i dag å fantasere noen slags ekstraordinær virilitet inn i håndverkere og andre som forstår seg på å håndtere praktiske oppgaver, så hvorfor skulle ting være noe annerledes på 1600-tallet? Gud vet hvor mange kvinner jeg har møtt som oppgir “hender som ser ut som de vet hva arbeid er” som et sterkt erotisk tiltrekkende element. Hvor sant dette er i den virkelige verden er forsåvidt ikke vesentlig for selve poenget, som er at erotikk – når man gjør det riktig – bør jo helst være litt på den håndfaste siden. Hvis ingen av de tilstedeværende vet hva de driver med har gnisten en tendens til å bli borte. Er det ikke sånn da? Det må skje noe “riktig” ganske tidlig i prosessen, hvis ikke mister folk lysten. Og da blir det å vente til neste gang.
Hvorom allting er, selve oljemaleriet som tradisjonshåndverk har neppe tenkt å gå noen steder med det første. Folk trekkes til kunsten i et tilstrekkelig antall. Hvor mange kjenner du som driver med maleri, i det minste som hobby? Jeg kommer selv umiddelbart på et tosifret antall, så jeg gidder ikke tenke mer over saken. Når vi snakker om verneverdig tradisjonshåndverk mener vi generelt sett diverse materialatbeider med tre, skinn, bein, tekstiler, metall og annet. At folk forstår seg på å bruke materialene i diverse nyttige tilvirkningsprosesser på “gamlemåten” uavhengig av om det finnes teknisk sett bedre syntetiske produkter å få kjøpt. Det varierer hvordan folk tenker og føler om slike ting, men selv er jeg blant de som heller vil ha et middels bra håndverksprodukt enn noe som er fullstendig perfekt men maskinlaget. Blant murere finnes det diverse standardprodukter, som for eksempel Leca, men jeg jobber helst med naturstein. Jeg vet ikke hvorfor. Leca er i de fleste sammenhenger raskere, billigere, og så videre, men produktet har ingen sjel. Det er så å si et destillat av den mest anal retentive nyttefilosofi. Det er en faglig fornærmelse. Enhver idiot får jo til et bra resultat med Leca hvis de bare tar seg god tid og er nøye med vateret. Det kreves helt andre baller å jobbe med ekte stein. En slags intuitiv romfølelse og “følelse for materialet” som ikke kommer gratis. Selv har jeg jobbet med alt som har et navn, pluss en del annet, men hvis det var opp til meg ville jeg bare brukt naturstein. Granitt, skifer og så videre. Tegl er forsåvidt et hederlig produkt men også dette er for mye “Lego” for min smak. Jeg gjorde meg jo ferdig med Lego før jeg nådde noen tosifret alder. Den nye greia er tredimensjonal mosaikk med bare irregulære former. Du kan si det er mer krevende. Det å lage en bra Lecamur er på mange måter en føkkings selvfølge. Alle får til det, selv snekkere.
Jeg hører folk prate om nasjonale verdier, arvegodset og det ene med det andre, men de prater jo for fanden bare. Hva kan de? Hva gjør de? Hva slags tradisjon er det som lever i og med dem? Nå er jeg ikke nødvendigvis særlig begeistret for de som fantaserer om at “den hvite rasen” er i ferd med å dø ut, men selv de kan jo ikke være så evneveike at de ikke forstår forskjellen mellom å avle frem to-tre barn av den ønskede typen og det å bare prate i ti tusen år? Herregud. Det er så dumt at jeg mister evnen til å snakke menneskespråk. Hva er det jeg forholder meg til? Esler? Du kommer jo ofte til sånne aha-punkter i enhver type samtale; når du skjønner at dette går ingen steder. Det er ingen vits i å fortsette. De du prater med er rett og slett “fortapt” på noe slags vis, som du verken har tid eller lyst til å utrede nærmere. Det beste er å bare kutte dialogen og bevege seg videre i verden. Du vet. Spare tid og krefter, sånn at man kan bruke dem på formål som er mer nyttige, eller i det minste mer hyggelige. På grunn av noe som hendte her om dagen var det fristende å skrive en lang avhandling om taksperrer – i motsetning til takstoler . og hvordan oppfinnelsen av spikerplater var en liten revolusjon innenfor den private husbyggingen utover på 70-tallet. Hvis du bare vil ha det effektivt er det ingenting som slår en grunnmur av Leca som fundament for et hus for det meste sammensatt av prefabrikerte elementer, som så å si bare heises rett på plass ettersom byggeprosessen gjør sine fremskritt. Alt annet er dyrt, vanskelig, tidkrevende og en masse sånne ting som ikke appellerer til “fremskrittsånden”. For tiden er husbygging “formatert” i forhold til visse industrielle standardkrav til mål og dimensjoner, hvor den generelle idèen er at det lønnsomme befinner seg på eller nær grensen for det standardmessig tillatte. Det er uansett noe billig drit det de for det meste lager nå i dag. Av grunner jeg ikke gidder å ramse opp er det fullstendig fette uaktuelt for meg selv å bo i noen struktur som er yngre enn minst hundre år siden opprinnelig byggedato. Ting er rett og slett for dårlige. Unntak finnes selvsagt, men da snakker vi å så fall om temmelig dyre og “unike” boliger hvor de bevisst har gått inn fpr “tradisjonshåndverk” og kvalitetsmaterialer.
Boligmarkedet i Norge er temmelig presset. De store vinnerne er sånne som kjøpte bolig på 90-tallet, rett etter at alt gikk til helvete med alle de velmente prosjektene fra 80-tallet, men siden den gangen har prisene for det meste bare beveget seg oppover. Dyrere blir det og dårligere blir de. Altså boligene. Mekanikken i markedet fremprovoserer et dramatisk fall i kvalitet, eller skal vi kanskje si i boligmassens “overlevelsesdyktighet” før det vil kreves en dyp sanering og hva som i realiteten er en nesten fullstendig gjenoppbygging av strukturen. Alt er for tynt og for smått for min smak. Jeg vet at de forholder seg til “krav” men de ligger konstant på det minste loven krever, fordi det er der pengene gjemmer seg. Eller altså det de kaller å få ned kostnader og kutte bort alle unødvendige detaljer. Hvor langt kan sånt presses? Alle jakter på lave priser, gode kjøp og den typen ting. Man kan spørre “hvor det skal ende” men det er egentlig mer pertinent å spørre hvor vi egentlig befinner oss allerede. Min egen innstilling er forsåvidt at hvis ingen skyter en atomrakett rett i fletta på hele mannskiten, så skal det jeg bygger normal stå støtt i minst ti tusen år. Det kan jeg garantere. Jeg bygger ikke telt. Det er pemanente installasjoner, laget av stein. De skal ingen steder. Det bærende prinsippet er en aldeles latterlig overdimesjonering; som når jeg lager et dekke som tåler ti tusen tonns trykk, men som neppe noensinne vil bære særlig mye mer enn hundre kilo. Hvorfor? Fordi det er en ytring. Det sier noe om materiell permanens. Jeg sier lykke til hvis du har tenkt å prøve å rive noe jeg har laget i Oslo og østlandsområdet mer generelt siden sent på 80-tallet og frem til rundt 2005, når jeg begynte å fokusere på “eiendom” som transaksjonelt konsept. Ting er pansrede. Riving er ikke blant de mulighetene som har blitt vurdert, så ingenting har blitt gjort for at dette skal bli lettere. Sa jeg ikke nettopp at hvis noe er ment å tåle hundre kilo så lager jeg det slik at det tåler ti tusen tonn? Det er ingen spøk. Det er sånn jeg jobber.
Hvor ofte bruker jeg ordet omdiskutert? Sikkert alt for mye. Ikke desto mindre er det omdiskutert hva menneskets såkalte intelligens handler om. Hvor kommer den fra? Hva handler det om? Er vi det smarteste som eksisterer? Vi kan bare spekulere. Hvor lenge har boliger vært en greie? Jeg mener, selv grevlinger lager seg jo typisk et hi, så hvorfor skulle ikke presumptivt intelligente skapninger få til noe lignende, om ikke bedre? Det er mange problemer med det såkalte narrativet om menneskehetens opprinnelse. Når ble vi smarte? Vi fortapes i en rekursiv debatt om definisjoner. Som jeg stadig sier, filosofer liker sine kategorier og distinksjoner. Nesten alt de er villig til å diskutere handler om en av de to. Hva vet vi om menneskers tekniske håndferdigheter for to millioner år siden? Vel, vi vet at en hvilken som helst gjennomsnittlig homo erectus ville vært bedre enn nåværende menneskeraser til alt, inkludert det intellektuelle. Vi er ikke en “utviklet” versjon i noen skala som går fra det lavere til det høyere. Moderne mennesker er degenererte utgaver av homo erectus. Det har gått nedover med oss på et artsnivå. Det nåværende menneskematerialet er noen stusselige greier; med veike og sutrete høydramakarakterer over hele linja. Herregud. Det er fanden meg pinlig. Hvor mange helt ordinære individer på cirka førti års alder kan noe som helst nå i dag? Jeg forventer “ingen” når jeg ser på en bare helt tilfeldig utvalgt flokk av mennesker. Er ikke det tragisk? Jeg forventer bare evneveike aper som knapt klarer å uttrykke seg i sammenhengende ord og konsepter. Noe mer kreves jo ikke av et normalt gjennomsnittsmenneske. Det meste de har i livet sitt er mer eller mindre automatisert. Ting går på skinner. Hvorfor skal du tenke? Sånt er bare brysomt. Heslig, skittent og nedverdigende. Du behøver jo ikke å tenke. Samfunnet har ferdigsydde opplegg for det meste. Løsningene ligger der på hylla, det er bare å trekke kortet. Eller heter det tæppe nå? Prinsippet er uansett det samme. Alt som er “spesielt” – som for eksempel tradisjonshåndverk, i motsetning til industriløsninger – er per definisjon også “spesielt dyrt” og derfor ikke tilgjengelig for andre enn de som har “særlig mye penger”. Bevaring av tradisjonshåndverk er nesten like mye religiøst som det er næringsorientert, men jeg støtter det uansett. Jeg driver jo med det.
En støttemur i betong er heslig. I naturstein er den vakker. leste for en tid tilbake at dette er et utdøende kunsthåndverk.
En støttemur i betong er raskere selv om den ikke nødvendigvis er billigere enn murverk. Man får produsert flere resultater målt i kvadrat og kubikk per mannskapstime med støpearbeider enn med tradisjonell stabling av stein (eller steinlignende materialer). Det er som vanlig et spørsmål om hva som lønner seg for de som tjener pengene. “Det heslige” er i generell forstand svaret.