Det norske skoleverket klarer på en subtil måte å gjøre Ibsen forhatt ved å eksponere skolebarn for dypt psykologiske tekster de ikke har noen forutsetning for å forstå. Allikevel er han en historisk skikkelse alle synes de kjenner på et slags vis. Resten av verden betrakter Ibsen som modernismens far og ved siden av Shakespeare den viktigste dramatiker som skrev for teateret. “Et dukkehjem” – altså ikke selveste dukkehjemmet, men bare ett av mange – er det mest fremførte skuespill i verden. Selv bodde Ibsen i mesteparten av sitt produktive arbeidsliv utenfor Norge, men i en slags dialog med den dansk-norske kuturkrets som han tilhørte fra sine utenlandsbaser i henholdsvis Tyskland og Italia. Var Ibsen “typisk norsk”? Det er uråd å si. Vi kan anta at det var slik han ble oppfattet i utlandet (og forsåvidt fortsatt blir) men i praksis var han det man kaller en verdensborger og saksmaterialet hans var mer for typisk menneskelig å regne enn spesielt orientert mot “det norske”.
Som mange andre norsker synes jeg det er interessant å se hva utlendinger tenker om Norge og “det norske” så i sakens anledning så jeg på et videoklipp laget av en franske som hadde tittelen “Problemet med Norge”, mest kanskje av nasjonalmasochistiske årsaker, for å høre om vedkommende problem er det samme som jeg selv ser. Det var det ikke. Skaperen av filmsnutten var åpenbart opptatt av veier og samferdsel så han konkluderte etter mye om og men med at det er vanskelig å bygge veier i Norge, noe som ikke oppleves som banebrytende ny informasjon for noen som bor her, men poenget med at infrastrukturelle forhold dikterer det lokale kostnadsnivået er allikevel mottatt. Bananer er dyrere i Tromsø enn i Toulouse. Noe som var mer interessant å høre er at det per år foretas 30 millioner flyreiser i Frankrike mot 20 millioner i Norge. Vi flyr mer innenlands enn nesten alle andre europèere. Ikke som noen tror fordi vi har så jævlig mye fjell her – gjennomsnittshøyden i Norge er 400 meter mens den i for eksempel Spania er 600 meter – men fordi så snart man beveger seg utenfor regionen rundt Oslo er det dritlangt å reise nesten uansett hvor man skal. Man kommer seg ikke til Kirkenes sånn helt uten Widerøe. Som fransken sa, Norge nord for Trondheim er mest for et helt annet land å regne. Langt, smalt og knudrete. Snarveien går gjennom Sverige. Med mindre man søker en imponerende naturopplevelse er det bedre å ta ruta langs Østersjøen hvis man skal kjøre for eksempel fra Oslo til Hammerfest, som i avstand og kjøretid er omtrent det samme som fra Oslo til Malaga.
Turisme som vekstnæring er i Norge begrenset av prisnivået. Alle blir sjokkerte over hvor dyrt alt er og for eksempel bobilturister anbefales på det sterkeste å bunkre så mye som mulig i Danmark eller Sverige før de kommer hit. Imidlertid må man gjøre det man må hvis man bor i Skrukkefjord og alt man har å selge er en fin foss og noen krevende vandreruter i den lokale fjellheimen. Det finnes et segment innenfor turismen som handler om spesielle opplevelser mer enn det å sy sammen en finansielt forsvarlig familieferie … og det er disse som søker seg til Norge. Visse særlig kjente attraksjoner som Besseggen og Preikestolen, for ikke å si Lofoten, har i de senere årene tiltrukket seg så mange turister at de innfødte ikke lenger synes det er like stas som før i tiden å oppsøke noen av disse stedene, men det er naturligvis bra for guider som snakker fem språk og som kan ta seg betalt for å lose en gruppe søringer som har investert en million i kamerautstyr men bare en hundrelapp i fottøy. (En gang jeg kjørte fra Tuddal til Rjukan stanset jeg ved kiosken nedenfor Gaustatoppen og havnet i samtale med noen tyskere som jeg frarådet sterkt å gå opp til toppen i sandaler. Du har ikke lyst til å skade ankelen der oppe, et cetera.) Et problem med Norge som han fransken i den filmen overhodet ikke nevnte er at naturen her er pen men dødelig farlig. Særlig oppi høyden kan det i løpet av få minutter bygge seg opp et uvær som tar livet av deg hvis du ikke vet hva du driver med. Sånt har skjedd selv med lokalkjente folk. Jo lengre nord jo mer psykotisk ustabile blir de lokale vær- og klimaforholdene. Dette er ingen spøk. Bare spør han som skulle sykle fra Alta til Nordkapp i “gråvær”.
