Som alle vet skrev Olympe de Gouges – portrettert ovenfor – allerede i 1790 sin “Erklæring om kvinnens og den kvinnelige borgerens rettigheter”; men det skulle gå ennå noe tid før hennes fornuftsargumenter maktet å trenge gjennom panseret av følsomhet som den dag i dag preger visse politiske og religiøse bevegelsers syn på kvinners plass i samfunnsliv og husholdning. Kjønnsroller er noe svært alvorlig blant de som har lite annet å fare med — og hvis de i tillegg har et hierarkisk syn på stender og samfunnsklasser har vi det gående. Vi kan som en generell tendens observere at de som sverger til hierarkier sjelden eller aldri plasserer seg selv på bunnen eller toppen. Det finnes både verre og bedre mennesker enn meg er det alminnelige omkvedet. Tryggheten ligger i å være såkalt middelklasse. Dette prinsippet danner roten til det ondet vi kjenner som “borgermentalitet”.
Av bekvemmelighetshensyn deler vi historien inn i diverse tidsaldre, som gjennom vanlig konvensjon har en begynnelse og en slutt, gjerne forankret i noe slags “begivenhetenes vendepunkt”. For eksempel regner vi vikingtiden fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Hvis man mener noe annet med ordet “vikingtiden” bør man på et tidlig tidspunkt i argumentasjonen klargjøre dette på en tydelig måte, hvis ikke vil alle henfalle til den konvensjonelle betydningen av ordet. Det samme gjelder åpenbart opplysningstiden. Konvensjonell tidsregning er at den begynte med den engelske revolusjonen i 1688 og sluttet med den franske revolusjonen i 1789. Vi kan selvsagt strekke det i begge retninger for å fange opp viktige begivenheter som freden i Westfalia i 1648 og Napoleonskrigene 1802-1815, som begge kan brukes som grenseposter for den “store” definisjonen av opplysningstiden, men hvis man gjør dette må man si fra om det, for hvis ikke vil folk anta at man mener det konvensjonelle hundreåret. Vi vil jo unngå misforståelser, ikke sant?
Uansett, etter at Napoleon var ferdig med rølpet sitt begynte den tidsalderen vi kaller modernismen. 1800-tallet var definitivt storhetstiden for teknologibasert fremskrittsoptimisme — som vi grovt sett kan si endte med de to verdenskrigene på 1900-tallet. Ting er annerledes nå. Vi har sett det vi har sett. Det grunnleggende premisset i postmodernismen er erkjennelsen av at modernismens idealer har feilet, det finnes mange “mørke sider” ved det teknologiske fremskrittet, men vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med det. Er organisk økologi med så få tekniske hjelpemidler som mulig veien å gå? Eller behøver vi å legge inn et ekstra gir, koble på turboen og utvikle noen slags hyperteknologi som grunnlag for økonomisk virksomhet i fremtiden? Jeg ser begge disse “tendensene” i folk, men sjelden samtidig i en og samme person. Dessuten forkludres bildet av politisk ideologi, som i hovedsak deler seg mellom de liberale og de autoritære. Selv heller jeg mot å være en liberal lavteknolog, hvilket betyr at an hyperteknologisk sivilisasjon med autoritært styresett er blant de verste fremtidsdystopier som jeg anser å være realistiske. Digitalisering er etter min mening en farlig vei å begi seg inn på. “Teknokratiet” har til en viss grad alltid vært et aspekt av det modernistiske prosjektet – de fleste av oss tilkaller jo spesialister når det er aktuelt med tekniske reparasjoner – men en viss grad av teknokratisk kompleksitet er ikke det samme som et teknokratisk styresett, hvor man i praksis havner utenfor samfunnet hvis man ikke er “på nett” med resten av befolkningen. Det betraktes for eksempel allerede som snålt å ikke bruke smarttelefon.
Handler dette mest om alder? Jeg tror ikke det. Riktignok er det relativt sett flest gamle som sliter med å tilpasse seg alskens “nye regler” for bruk av teknologi og omgang mellom mennesker, men også blant de helt unge finnes det sterk skepsis mot å gjøre seg avhengig av en teknologi som bare spisskompetente spesialister forstår godt nok til å utføre vanlig vedlikeholdsarbeid på. Dessuten observerer vi visse sosiale skadevirkninger som en følge av utstrakt bruk av nettet generelt og smarttelefonen spesielt. For eksempel virker det som om flere barn og unge i dag sliter med “følelser av fremmedgjøring” enn noensinne (selv om dette er en naturlig del av det å bli voksen). Før hadde vi fysiske klikkdannelser som utartet til mobbing og denslags, men nå foregår uvesenet hovedsaklig på nettet — og det begrenser seg ikke engang til vanlig ungdommelig toskeskap, også mange “godt voksne” deltar i festlighetene, liksom for å bevise at de fortsatt er “unge til sinns” selv om kropp og utseende ellers signaliserer at dette er en moden person. Det er tildels svært depressivt å forholde seg til konflikten mellom israelere og palestinere, både det som foregår på bakken i konfliktområdet og den ulidelig giftige “debatten” sum utkrystalliserer seg blant alle som synes at de må ha en mening om dette. Hva kan man liksom si som ikke allerede har vært sagt tusen ganger tidligere? Det er selvsagt galt i ethvert noenlunde balansert moralsk univers å angripe, skade og drepe sakesløse sivilister uansett hvor mye krig det måtte være i henhold til hvordan man definerer denslags. Jeg så for eksempel at Solbrille-Bjørnar fra tullepartiet Rødt – som for det meste består av priviligerte borgerbarn som ikke ville tatt i “ærlig arbeid” med ildtang – syntes det ville være en rimelig norsk reaksjon å utvise den israelske ambassadøren. Herregud. Det er jo i slike tider viktigere enn noensinne å opprettholde sterk diplomatisk kontakt med partene, uansett hva man ellers måtte føle om det de gjør. Best likte jeg antikommentaren fra Ine Søreide. Hun hadde ikke noe å si annet enn å henvise til fagfolkene i utenriksdepartementet. Dette er ingen passende tid for “meninger”. Jobb nummer èn er å innstille krigshandlingene og komme seg tilbake til forhandlingsbordet.
Husker noen lektor Olav Hoaas? Det var en sak fra 1976 hvor en nazist – han likte ikke selv dette ordet – ble dømt først i lagmannsretten, senere i høyesterett, for det vanlige pisset nazister typisk kommer med når de uttaler seg, men i hans tilfelle fremkom det tanker om å etablere og drive egne interneringsleire både for “fremmedarbeidere” (som det het den gangen) og “norske jøder” (som han anså å være et fremmedkulturelt element i Norge). Best ville det være hvis alle jøder reiste til Israel, sa han. Tanken er sikkert ikke fremmed for mange jøder – sionisme står ganske sterkt blant dem – men jeg antar at de betakker seg for denslags drahjelp. Dessuten er det som vi ser ikke uproblematisk å flytte til Israel. Det er litt uavklart hva som “egentlig” foregår. Er det en krig? Er det en okkupasjon? Er det systematisk forfølgelse av en bestemt folkegruppe – palestinske arabere – innenfor grensene av den eneste reelle statsmakten i området, som sterkt favoriserer en annen folkegruppe, jødene? Situasjonen er vansinnig stygg fra en rekke forskjellige innfallsvinkler. Hva er Gaza om ikke en eneste stor ghetto befolket av en gruppe som betraktes som “undermennesker” av de relativt velorganiserte og priviligerte israelerne? Det ser ikke bra ut og det er sikkert enda verre enn det ser ut. I mitt moralunivers er det den sterkeste parten som må ta initiativ til å avslutte en konflikt som bare går og går. Det blir ikke noen form for fred i dette området før Israel bestemmer at det skal være slik — og følger opp med et systematisk handlingsprogram. For øyeblikket ser det ikke ut som om noen “tostatsløsning” er et realistisk alternativ. Israel bestemmer jo i realiteten hvordan ting skal være både for israelere og palestinere, men de liker ikke palestinerne og ville sikkert helst ha blitt kvitt dem på den ene eller den andre måten. Palestinere er jo “et fremmedkulturelt element” i Israel. Men når det er sagt så ser jeg ikke realismen i å diskutere hvorvidt Israel “har rett” til å eksistere. De eksisterer jo. Ferdig diskutert. Spørsmålet er hva slags forhold de ønsker å leve under, samt ikke minst hva de har tenkt å gjøre i forhold til “urbefolkningsspørsmålet” sitt. (ILO-konvensjonen om urbefolkninger definerer disse som de som bodde i et område før noen formell statsdannelse fant sted.) Det er ikke antisemittisme å hevde at Israel praktiserer apartheid. Det er en saksopplysning. Antisemittisme er hvis man sier at de gjør det fordi de er jøder. Vi har ingen grunn til å tro at jøder er forskjellige fra noen andre mennesker, nå eller tidligere. Verken verre eller bedre. Snarere tvert imot.
