Salige er de enfoldige. Men jeg vet ikke hva de skal arve, om noe.
Problemet med skolefag i grunnskolen er at det tar tid før nyere forskning rekker å sive nedigjennom systemet. Sikkert opptil flere år. Hva som ihvertfall er sikkert er at de lærebøkene i fysikk vi hadde på 70-tallet er mildt sagt utdaterte nå. Imidlertid er vi som ble skolert i dette faget på den tiden fortsatt i sikulasjon … og ikke nok med det, de fleste av samfunnets tunge toppjobber er på hendene til folk som satt på skolebenken da lommekalkulatoren ble ansett å være en fantastisk ny oppfinnelse.
Siden har det jo skjedd et par ting med elektroniske regnemaskiner, eller computere som man sier nå.
Hvordan dette oppleves av andre vet jeg ikke noe om, men selv har jeg en tendens til å tenke at jo yngre folk er, jo mer sannsynlig er det at de vet både hundre og tusen ganger så mye som meg om datafag. Det lukter dinosaur av de som gikk på skolen på 70-tallet. Jeg forstår “litt” om prinsippene for logiske porter og grensesnittet mellom matematikk og programmeringsspråk, men på ingen måte nok til at jeg kan kalle meg skolert om greia. Bare det som følger naturlig av å ha en hobbyinteresse for astrofysikk og kvantemekanikk.
Hvis jeg hadde ligget i dvale fra året 1981 – da jeg gikk ut av videregående – til i dag, ville jeg ikke forstått et skvett av hva de snakker om innenfor fysikken nå for tiden. Hele virkelighetsgrunnlaget har endret seg tildels ganske dramatisk. En lærebok fra 1980 kunne likesågodt vært fra 1880 ut fra hvor relevant den er nå. Ikke engang selveste Albert Einstein ville ha forstått den nye fysikken. (Imidlertid var han en nysgjerrig og leken type så jeg tror han ville ha vært fascinert av feltet og hentet seg inn raskere enn de fleste.)
Filosofen Demokrit levde for drøyt 2500 år siden. Han tilhørte den samme gjengen som Epikur. Spørmålet han tumlet med var om det stoffet som virkeligheten er laget av var “glatt” eller “kornete” i sin grunnleggende struktur. Gjennom en serie tankeeksperimenter kom han frem til at virkeligheten er nødt til å være kornete for at vi skal kunne erfare den som vi gjør og han kalte kornene atomas, det udelelige. Dermed oppfant han det vi nå kaller kvantefysikk, men det skulle ta litt tid før idèene hans nådde frem til den verden de fleste mennesker befolker, altså “den naive realismen”. Folk har en tendens til å ikke høre på filosofer fordi filosofer har en tendens til å ligge lysår foran alle andre i tenkningen sin. Sånn har det alltid vært. Det handler ikke om intelligens (selv om det hjelper). Det er mer en slags evne til å se med sinnet.
Et par tusen år senere hadde Niels Bohr et filosofisk øyeblikk da han sent en kveld satt og så ut av vinduet sitt ved universitetet. Han la merke til en person som gikk langs en sti som var punktvis opplyst av gatelykter, men på en slik måte at det var mørke felter mellom dem. Måten denne personen vekslet mellom å være synlig innenfor kjeglen av lys fra gatelyktene og usynlig i de mørke feltene mellom dem gav ham en plutselig innsikt (som er noe folk av og til får) om partiklenes doble natur, eller hvordan alt som eksisterer “blinker” mer enn det “lyser”. I prinsippet det samme som Demokrit allerede hadde tenkt, men denne gangen av en person med stor matematisk uttrykksevne. Det neste som skjedde var etter måten revolusjonært. Folk måtte holde fast på hodene sine og seriøst vurdere sin egen mentale helse når det etterhvert ble klart hva de fysiske implikasjoner av kvantemekanikken egentlig er. Virkeligheten er ikke stabil.
Som alle vet er det mye komisk i denne verden. Ikke minst menneskers forhold til det de tror er kunnskap. Om ikke allerede definisjonen av idioti er “det å tro at man vet noe” så burde den endres til dette. Det er ikke uvitenhet som gjør folk til idioter, det er følelsen av å ha rett. Det at man velger å tro på dårlig, mangelfull eller naiv informasjon. Det at man blir opphengt i noe. Og der henger man og vaier i vinden, inntil kunnskapen kommer og frigjør deg. Det vil si, hvis dette noen gang skjer. Mange går gjennom hele livet uten å bli frigjort på dette viset. Til og med Einstein, som er et navn de fleste typisk nevner hvis de blir spurt om de kjenner til noen særlig intelligente individer fra historien, klarte ikke helt å godta kvantemekanikken. Det var litt drama rundt saken for en hundre års tid siden, men alt dette er glemt nå.
Uansett, det som hendte her om dagen var at jeg observerte noen si Demokrit tok feil, for atomene er ikke de minste partiklene som finnes. Herregud. Sånn kan det gå når man tror at man har et poeng mens man egentlig har misforstått hele greia. Demokrit visste naturligvis ikke noe om atomer og selv om han hadde visst noe ville han ha sagt at det er ikke atomene han mener, men det som er inni dem. Det var noen andre – jeg tenker … kanskje John Dalton? – som begynte å bruke ordet atom om de minste stabile byggesteiner i materien, men dette hadde ikke noe med Demokrits lære å gjøre på noe annet vis enn at selve det greske ordet for “udelelighet” ble resirkulert til bruk i en moderne, teknisk sammenheng. Max Planck er den som mer enn noen andre har berørt Demokrit slik sett. Det vi kaller Planckskalaen handler om de minste, fysisk mulige enheter for tid, rom og masse. Avstanden fra den ene enden til den andre av et elektron måles i Plancklengder. (Bruk Google hvis dette er noe som vekker interesse.)
Men fra det minste til det største: Universet defineres som alt rom og all tid med alt sitt innhold. Det finnes ikke noe “utenfor” universet. Vi kan illustrere dette med å reise til nordpolen. Så snart man har kommet frem til det fysiske nordpolpunktet kan man ikke komme lengre nord. Retningene øst og vest opphører også å eksistere. Den eneste aktuelle retning man kan bevege seg i er sørover. (Vi utelukker “oppover”.) Tenk gjennom saken så vil du se poenget. Det er absurd å snakke om “utenfor universet” og den eneste grunn til at man allikevel klarer å fantasere om det er at man er idiot. Tilstå, slyngel. Din misforstand definerer deg. Enkelte snakker om “multiverset” (andre om branespace), altså at det skal foreligge et uendelig antall universer som vårt eget, som individuelle såpebobler i en evighet fylt av skum. Hva annet kan man gjøre enn å ta pannegrep og stønne. Herregud. For ikke lenge siden trodde man at galaksen vår – altså Melkeveien – var alt som fantes, men nå vet vi at vårt lokale hjemsted i universet, stort som det enn måtte være (faktisk veldig stort), bare er et nærmest usynlig støvkorn i den kosmiske veven. Menneskehjernen er dårlig egnet til å forså konseptet “uendelighet” men det lar seg håndtere matematisk.
Uansett, det er tidlig på morgenen her hos meg. Nok prat. Jeg vil ha kaffe.
