Bakrus, fyllesyke, veisalgi eller kveis (lat. veisalgia) er uttrykk for de plagsomme effektene (først og fremst hodepine) en person opplever dagen etter inntaket av en betydelig mengde alkohol. Det latinske navnet, veisalgia, på denne tilstanden stammer opprinnelig fra det norske uttrykket kveis, som egentlig betyr mark i hodet eller uro. Det norske uttrykket (k)veis er videre tillagt den latinske endelsen algia, som betyr smerte og har blitt til det vitenskapelige uttrykket veisalgia.
(Wikipedia)
Som så mange andre som hadde et frynsete forhold til rusmidler – særlig alkohol – i ungdommen har jeg endt opp med å for det meste oppføre meg som en avholdsmann mesteparten av tiden. Rus er jo ikke spennende. Jeg vet allerede hva som kommer til å skje (og ikke skje). Jeg behøver heller ingen kunstige stimulanser for å “løsne på snippen og komme i form” – som vel er den mest normale forklaringen folk har for hvorfor de ruser seg på alkohol i sosiale sammenhenger – fordi alle som kjenner meg vet at jeg er hemningsløs nok som jeg er. Du vet. Sånn som Obelix fra tegneserien. Han datt i gryta som barn og siden har han vært sånn til enhver tid, mens de andre gallerne må bøtte innpå med styrkedråper før de konfronterer den romerske okkupasjonsmakten. Høres det litt “norsk” ut eller hva?
Hvorom allting er, jeg har ikke noe forhold til Valentine’s Day og har heller ingen planer om å skaffe det. Det er også uaktuelt for meg å innlede noe forhold til noen som har slike svakheter; det vil si et sentimentalt forhold til merkedager og denslags. Eller egentlig enhver form for mentale forstyrrelser som medfører “følsomhet” og utydelig, tildels manipulerende atferd. Jeg kan ikke ha sånt i livet. Enten presenterer du bare det som befinner seg i tankene dine – på en konsis og forståelig måte – eller så holder du kjeft og oppfører deg normalt. Det finnes ikke noe tredje alternativ innenfor en horisont av å “være sammen med meg”. Claro? Jeg er svært liberal i den forstand at alle kan gjøre hva pokker de vil for meg, så lenge de ikke “gjør det” i mitt selskap. Da kommer intoleransen min frem. Og med “mitt selskap” mener jeg at vi har noe slags forhold; som kjærester, venner, kolleger eller hva det nå måtte være. At for meg uvedkommende folk oppfører seg som idioter er for det meste noe jeg bare ignorerer, men jeg tolererer ingen slappfiskmentalitet hos “mine” folk. Take it or leave it. Jeg behøver ikke den typen “venner” som lever i en fantasi, med dårlig selvdisiplin og det ene med det andre.
Den gode nyheten er at jeg har funnet min perfekte partner. Hun er den typen dame som typisk skremmer pisset av mannfolk. Du skjønner intuitivt – det fremgår av blikkets fasthet – at hun kommer til å skjære ballene av deg og dytte dem opp nesa di hvis du kødder med henne. Det forekommer for eksempel aldri at hun sier “jeg skal gjøre det” og så følger hun opp med å ikke gjøre det. Du vet. “Glemme” saken eller hva det nå måtte være. Er ikke sånt bare jævlig irriterende? Da er det bedre å bare si nei til å begynne med. Jeg er som regel ikke interessert i hvorfor folk ikke kan utføre en oppgave, holde en avtale; alle de tingene der. De har sine årsaker. Hvis de synes at jeg behøver å vite hvorfor så forteller de meg bare hvorfor, men de vet jo allerede at jeg er ikke typisk særlig interessert i denslags detaljer. Kan du eller kan du ikke? Dette er sakens essensielle innhold, resten er bare prat. Så langt de gode nyhetene. De dårlige er at dama bor i Colombia, slik at forholdet har visse interessante logistiske utfordringer. Problemets kjerne er at nå vet vi om hverandre — og ingen av oss er den typen personlighet som prøver å late som om vi ikke vet noe vi vet. Tal es la vida som de sier på spansk. Sånn er livet. Det blir nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men det blir alltid “noe” som man er nødt til å forholde seg til. Hva kan man gjøre? Svaret er som alltid at man kan gjøre det beste man får til med det man har, så får resten seile sin egen sjø.
