Jorden, eller jorda, er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus, og cirka dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet hvor man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
(Wikipedia)
Hvem skal man sitere? Hvem vet, saken er uansett at det tjener til å sparke igang saken. Eller rettere sagt, saken er at planeten er og vil fortsette å være uimponert over menneskene. Planeten er og vil fortsette å være “helt fin”. Det vi dreper er vårt eget livsgrunnlag slik det er og har vært her på skorpen, som Jens Bjørneboe kalte det. Mesteparten av jorda er jo totalt utilgengelig for oss, annet enn når den liksom gulper litt i form av vulkanutbrudd og denslags. Vi klamrer oss fast til toppjorda, for å være enda mer eksakt, fordi det er jo der vi dyrker både vår egen mat og sånt som vi mater husdyr med. Som alle vet handler “god jord” om dyp og næringsrik toppjord – altså “jorda som ligger på toppen” dersom dette ikke var klart nok – som uten mye “kultivering” gir rike avlinger. Man finner sånt mange steder, men ikke overalt. Faktisk blir det mindre av den gode toppjorda år for år. Du vet. Slitasje. Eller erosjon som vi kaller det når naturkrefter gnager. Det er uansett bare enda ett av disse globale problemene som henger truende på horisonten inntil videre. Optimistene gir oss hundre år, men pessimistene sier femti. Så må vi “tenke nytt” i forhold til begrepet landbruk, fordi det vil ikke lenger være enkelt å drive et maskinbasert opplegg i “lønnsom skala” etter dagens mål. Kostnadsskruen vil alene fremtvinge “noe nytt” uten at noen kan si hva dette vil bli, men selv mener jeg at allerede nå er en bra tid for nå legge om kursen i retning av et mer robust landbruk enn “monokultur”. En modell med mange små produsenter som jobber i henhold til et rotasjonsopplegg vil “spre risikoen” samtidig som mange flere vil kunne komme seg i nyttig arbeid med grev og kultiveringshakke, heller enn å sitte og glo på dataen sin på et kontor. Det er dem vel unt.
Mye av “miljøvernhistorien” er fullstendig absurd, som da amerikanske økonomer på 70-tallet bagatelliserte dystre spådommer om fremtidig landbruk med at “den agrikulturelle sektoren står uansett bare for noen få prosent av økonomien”. Herregud. All maten jeg har i huset mitt utgjør bare noen få promille av hele husets vekt. Derfor er det gravitasjonsmessig uviktig — men bare til neste gang jeg blir sulten. Da er det aldeles forbløffende hva slags tiltrekningskraft matvarene åpenbarer. Det er vanskelig for meg å skjønne at det går an å ikke mentalt koble sammen disse tingene, universitesutdannede som de er og det ene med det andre. Hva skal folk liksom spise hvis “den agrikulturelle sektoren” ikke går for fulle mugger til enhver tid? Forklar meg den du, professor Baltazar. Jeg venter her til du er ferdig med å forsvare det uforsvarlige, men så må vi snakke om olje. Deretter om betong. Det går simpelthen ikke an å stanse bruken av disse materialene raskt nok, mens “for sent” kanskje allerede befinner seg innenfor handlingsmessig rekkevidde. Mitt generelle inntrykk av disse problemstillingene er at det finnes liten forståelse for sakens alvor ute blant folk. Det er imidlertd ikke noe du eller jeg eller Titten Tei kan gjøre; saken er et politisk problem som krever en løsning på høyeste politiske nivå. En internasjonal løsning, siden saken jo teknisk sett er pandemisk (“pan demos” betyr “alle mennesker”, eller altså noe som angår alle i kritisk grad). Klima er en global sak. Det er været som er lokalt. Det vi driver med er kort fortalt å tilføre atmosfæren mer energi. I praktisk konsekvens medfører dette “mer interessant vær” uten at noen kan si noe eksakt om dette betyr snø eller hetebølge. Hvorom allting er, den demokratiske prosessen begynner og slutter med valg. Det er her “folkets makt” ligger. Vi må rett og slett stemme inn politikere som skjønner at ikke all verdens “lønnsomhet” kan oppveie for tap av livsgrunnlaget, som slett ikke er så robust som alle later til å tro. Det har vært et massivt tap av arter siden året 1970, bare for å ta tak i noe. Og stadig flere havner på den røde listen, i kategorien “sterkt utrydningstruet”.
Samtidig skal visstnok TokTok åpne datasenter i Norge, med strømbehov som en middels storby, sånn at folk verden over kan danse med smarttelefon uten å bekymre seg for krig og hungersnød og sånt. Hvor menneskelig er det? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er ikke korrekt – slik Erwin Schrödinger (han med katten) gjorde – å definere liv som et temporalt felt av negativ entropi, fordi liv – og særlig komplekst liv, som menneskene og deres “sivilisasjon” – er i virkeligheten en dramatisk akselrator for det entropiske prinsipp, eller altså den andre termodynamiske lov: Kort fortalt at alle temperaturer vil søke å utjevne seg “nedover” men aldri “oppover”. Entropi er en enveisprosess. Man tenker seg at universet slutter når alt er helt “jevnt” overalt. Da vil det aldri skje noe mer. Varmedøden heter dette, men det er mildt sagt lenge igjen til det inntreffer. I mellomtiden gjør vi så godt vi kan med det vi har. Hvilket bringer oss til sakens litt vemmelige kjerne: Det er “menneskelig geskjeftighet” som har brakt oss til dette ennå bare begynnende krisestadiet. Det er ikke de lates feil. De har hatt rett hele tiden: Det smarteste er å gjøre så lite som mulig. Da gjør man ihvertfall ikke noe galt. Kanskje jeg tenker litt for banalt i forhold til de store hjernepandaene i Silicon Valley, men jeg ser ikke helt logikken i å satse på at teknologi skal bringe oss ut av et problem som teknologi har brakt oss inn i. Eller rettere sagt: Hvorfor skulle menneskenaturen ha forandret seg? Det har den jo empirisk bevisbart ikke. Vi er de samme dumme apene som vi alltid har vært, eller ihvertfall de seneste 300.000 år eller så. Folk var litt annerledes før den tid. Litt “snåle” kan du si, men fortsatt definitivt gjenkjennbare – hinsides enhver rimelig tvil – som mennesker. Hva skal man i det hele tatt si om dette kleine “postmoderne” opplegget? Her er noe jeg faktisk moret meg med å tenke på tidligere i dag: Jeg kan huske da de første lommekalkulatorene dukket opp på skolen min. Da var det omtrent dødsstraff for å bli tatt på fersken med en av dem under matteprøver, men nå i dag tror jeg de betraktes omtrent som passer og linjal; altså bare et verktøy man bruker for å spare tid og være mer nøyaktig. Men tror du folk har blitt flinkere eller dårligere – eller “omtrent det samme” – i forhold til å jobbe seg gjennom de vanligste regneoperasjonene med blyant og papir? Jeg tipper helt klart mye dårligere, men jeg vet ikke om dette noensinne har vært testet, eller engang hvordan man skulle gå frem for å måle noe sånt. Så vidt jeg kan huske fra skoledagene var det folk som omtrent måtte kaste opp bare man sa ordet matteprøve høyt. Litt halvnevrotisk, men okay. Poenget er at ting var ikke bra den gangen heller.
Når vi gjør noe enklere reduserer vi – eller fjerner helt – behovet for å “jobbe med saken”. Du vet. Automatisering og denslags. Hvordan vil moderne mennesker for eksempel “klare seg” uten innlagt strøm og vann? Noen oppsøker riktignok det primitive i form av “hytteliv” og den typen ting – og de opplever noe meningsfullt på den måten – men det er et poeng å påpeke at når dette skjer så stiller folk stort sett sine egne betingelser i forhold til når og hvordan det skal skje. De er ikke under tvang. De kan velge å avbryte opplegget og reise hjem igjen hvis ting blir for vanskelige for dem, eller av en hvilken som helst annen grunn. Eller sagt på en annen måte: Det fines en redningstjeneste og de vet dette. Derfor er jeg litt usikker på om det teller som “ekte primitiv erfaring” å ta seg et par uker som turist ute i den ville naturen. Det er helt klart “mer enn ingenting” men det savner kanskje dette elementet av “realisme i konsekvensene” som folk var nødt til å leve med på den tiden da mer primitive forhold enn hva moderne mennesker typisk aksepterer var vanlig standard selv hos de rikeste. Som alle vet er moderne medisin noe som i hovedsak har tilkommet etter Den andre verdenskrigens slutt, men vi er allerede så vant til det at vi ikke bare tar det som en selvfølgelig “rettighet”, vi skriker og gråter også fordi tjenesten “ikke er bra nok”. Ting kunne vært bedre. Livet kan bli enda enklere. Hvorfor har for eksempel ingen funnet opp en universalpille som fjerner alt av angst, stress og ukomfortabe følelser? Til det er det å si at dette har vært funnet opp mange ganger. Laudanum – opium oppløst i alkohol – var spesialdesignet for å gjøre denne jobben. Barbiturater – altså valium og denslags – er i hovedsak den samme idè. Først da de fant opp “serotonin-reopptaks-inhibitorer” som Prozac, Cipramil og andre beslektede remedier var ting bra nok til at begrepet lykkepiller ble introdusert i fullt alvor. Depresjon blir jo ikke definert som er sunn reaksjon på et sykt samfunn, men som en “funksjonshemning” som hindrer deg fra å være en god nigger for massa og produsere overskudd sånn at kapitalistene – og andre som lever av samfunnets produksjonsoverskudd – har til smør på brødskiva si. Hvis ikke må de jo flytte til Sveits og andre rettferdige land, de stakkars små. Buhu. Skjebnen er ond.
