Overskriften er en linje fra en sang skrevet av Ulf Knudsen (tror jeg), men jeg har jernteppe på detaljene. Som alle vet er Ulf en gammel traver og en “personlighet” i Oslos rockemiljø, selv om han opprinnelig er fra Innlandet (tror jeg), og han har vært med i flere band og ymse prosjekter enn jeg gidder å prøve og huske. Poenget er at han er vanskelig søkbar, fordi skjebnen har villet det slik at det finnes en politisk kylling fra Fremskrittspartiet ved samme navn som “kommer i veien” for søkeresultatene. Herregud noe så ekkelt. Ulf – den korrekte Ulf – får bare ha meg unnskyldt for at jeg ikke gidder å vasse gjennom denne gjørma. Sorry. No can do. Det er uansett ikke viktig for poenget at jeg finner frem til riktig tittel, årstall og det ene med det andre. Saken handler om brodermord, som vel de fleste tar sterk avstand fra, nærmest uansett hva slags god grunn man synes at man har – få noen andre til å gjøre det, din dust – men ikke desto mindre har det vært det vanlige innenfor diverse stridigheter om arverekkefølge i kongefamilier og denslags. Si hva du vil om dagens politiske klima, men det er barnemat i forhold til hvordan opplegget var i, la oss si, renessansetidens Italia, da Machiavelli skrev sitt beryktede hovedverk.
Vi har mange både ekte og oppdiktede historier om ambisjon. Det er vanskelig å forholde seg til sånt. I utgangspunktet ler jeg bare av de som er så fette evneveike at de tror noe av det de gjør betyr noe som helst. Hva fanden tror du at du er, din vemmelige lille skrukk? Vi er – for å gjenta meg selv nok en gang – bare dyr. Vi er ikke “høyt utviklede” annet enn i forhold til de reglene som vi selv har bestemt. Selvsagt har vi favorisert oss selv. Alle gjør det hvis de blir bedt om å dømme i en sak og selv får fastsette reglene. Mennesker er ikke rettferdige verken av natur eller kultur. Hva forventer du? Vi er i det store og hele bare dumme rassaper. (Teknisk sett er rassape – eller rumpedyr – navnet på alle aper som ikke har hale.) Det går som det går fordi vi er som vi er. Jeg tror det var Mark Twain som sa at selv om historien ikke egentlig noensinne “gjentar seg selv” på noe nøyaktig vis så er den misunnelsesverdig flink til å komme opp med kreative enderim. En dikter skulle bare ønske at ordene satt så lett. Rytme, rim, og følelsen av at “jeg har sett alt dette før”. Men først og fremst evnen til å trøkke det ut mens trangen er fersk. Jeg vet ikke hva folk ser for seg når de hytter med nevene og forbanner hverandres eksistens, men hvis man ikke får til å drite på noen normal måte så har man en svært seriøs hverdagsplage. Du vet. Få det ut. Jeg har ikke noe grunnlag for å si dette, men jeg tror at mange psykiatriske plager setter seg i endetarmen, eventuelt hva det enn heter før man kommer såpass langt i fordøyelsen, slik at “fordøyelsesbesvær” blir den paraplybetegnelsen man havner under. Man får ikke til å drite på normalt vis. Hvis du virkelig ønsker noen vondt så er det i denne retning du bør rette forbannelsen din. Måtte all din mat være smakløs og all din avføring smertefull. Nå siterer jeg etter hukommelsen. Vi har ganske mye arkeologisk materiale som inneholder personforbannelser.
Filosofisk sett er det litt halvinteressant hva som kan til at folk liker noen ting, men ikke andre ting. Åpenbart er man nødt til å velge blant de alternativene man faktisk har sånn sett, hele livet igjennom, fordi det er jo aldri tid nok til å få med seg alt. Det vil alltid finnes “ting bortenfor” som man aldri rekker med. Og hva så? Jeg synes uansett at man bør “planlegge som om man har evig liv” men handle som om dette er din siste dag i denne verden. Der står min etiske posisjon. Hvor andre står betyr i utgangspunktet ingenting for meg, men i den praktiske verden har sånt noe å si for alliansebygging, forretninger, omgangstone og annet, så det er ikke uviktig heller. Det er bare ikke noe styrende prinsipp. Jeg ser ikke hvordan det noensinne kan være sunt å fatte sine personlige valg basert i hva man tror at andre liker, forventer, elsker, respekterer, eller hva det nå måtte være man er ute etter. Bare feige ynkrygger måler sin verdi i “popularitet”. Som de sier i Håvamål (tror jeg): Usikkert er det man eier når det ligger i noen annens bryst. Det er ikke viktig hva andre synes om deg, men det går simpelthen ikke an å understreke sterkt nok hvor livsviktig det er hva du synes om deg selv. Det er herfra vår helse bygges, eller eventuelt vår relative grad av usunnhet. Jeg skal ikke lyve for deg. Det er – uansett hvordan man snur saken – ekstremt vanskelig å ta kontroll over seg selv og danne en selvstendig integritet slik ting er lagt opp i dagens verden. Det er jo ikke meningen at man skal “tenke selv”, bare at man skal adlyde påbudet om å bruke penger og “bidra til økonomien” sånn at hjulene fortsetter å snurre. Mange baserer jo hele sin overlevelse i den “tredjegrads økonomien” som vi i mangel av bedre ord kaller service. Hvor kommer pengene dine fra? Det er viktig å ha et krystallklart forhold til sånne ting. Selv ville jeg ikke kunne leve hvis jeg hadde selv den minste mistanke om at noe av alt jeg gjør i dette livet bidrar til å holde sånne folk som Sindre Finnes eller Bjørnar Moxnes i live. Hva betyr det? Parasitter. Evneveike avskum. Folk som ikke har noen nyttige evner og som totalt mangler kontroll over eksakt hva de er i geologisk forstand. Hva slags krefter jobber du for? Hva bruker du levetiden din til? Dette er ikke urimelige spørsmål sånn som ting har blitt. Jeg forlanger bevissthet. Klarer du ikke å spa opp såpass så er du ubrukelig. Er jeg streng? Jeg synes ikke det. Ingen på denne plattformen har noensinne sett meg som streng, slik jeg selv oppfatter begrepet strenghet. La oss bare si at jeg oppfatter Josef Stalin som litt i overkant frivoløs, fjollete og “flippa” som type. Jeg forlanger seriøsitet.
Folk diskuterer ved dette tidspunkt når men aldri om vi har entret den antropocene tidsalder. Som geologisk kraft konkurrerer mennesket nå i den samme klassen som vulkanutbrudd og asteroidenedfall. Våre destruktive evner er klart manifestert på horisonten, like så sikkert som en innkommende komet på kollisjonskurs. Hvorfor er det slik? Vel, dette er prisen for vår energibruk. Alle dør. Men før dette skjer får i det minste noen oppleve en tilværelse som ligner på hvordan vi typisk fantaserer om hedenske guder. Problemet er bare at de har ingen de kan fortelle historien sin til. Alle dør jo. Dette er prisen for fremskrittet. Å si noe annet er å lyve. Ved hjelp av maskinkraft, sammenholdt med våre iboende egenskaper for grådighet, har vi ved dette tidspunkt klart å systematisk ødelegge hele grunnlaget for fortsatt liv på denne planeten, som om dette er noe vi er flaue for eller noe. Hvorfor? Fordi folk typisk er som Mikke Mus i filmklippet “Trollmannens læregutt” når de får klørne sine i noe nytt og fint. De tror at den menneskelige tilstand kan forbedres. Herregud. Som alle vet er det lite jeg fniser så mye og så ofte over som nyliberalistisk ideologi. For noen idioter. Selveste guruen Friedrich Hayek postulerte at prissetting er den mest sublime form for menneskelig kommunikasjon, slik at markedet er den ytterste form for metafysisk mekanisme i evolusjonær forstand, om vi ikke heller skal kalle det kontraevolusjonær virksomhet. Denne hellige kraften – markedet – er hva som bør styre det menneskelige eksistensområde. Hele opplegget er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det, men ikke desto mindre er det sånn opptil flere generasjoner av politiske og økonomiske “tenkere” har blitt trent. Det er ubegripelig for dem at det kan finnes andre vektorer i retning av konseptet “sannhet” enn hva man kan lese ut av de statistiske markedsforholdene. Filosofer er vanligvis ikke særlig mye mer opptatt av hva folk flest “tenker” enn hva koreografer typisk bryr seg om hvordan folk flest “danser”. Det kommer uansett til å være noe slags evneveikt vrøvl. Imidlertid er det viktig hva slags hjørnesteiner de legger ned i selveste virkelighetsoppfatningen sin. Hva tror de på? Sånne ting er enkelt å manipulere. Det foregår overalt rundt oss hver eneste dag. Folk lyver, bløffer, svindler og obfuskerer. Alle vet dette. Det er normalt nå for tiden. Propaganda møter oss hver dag, i form av reklame, som med sin “falske entusiasme” prøver å komme til på noe slags vis, sånn at de kan føkke deg i ræva og stikke av med alle pengene dine. Det er lenge siden merkedsføring handlet om saklige produktopplysninger.
