Fordi den mest utbredte antakelsen er at ondskap handler om et intensjonelt ønske om å skade andre, er det vanskelig å frita mordere og overgripere fra å bli karakterisert som ”onde”. Et vesentlig spørsmål i denne sammenhengen er om patologi og ondskap nødvendigvis er motsetninger. I litteraturen på området er det en tendens til å sette ondskap og galskap opp mot hverandre. Enten er man gal og ikke ansvarlig for sine handlinger, eller så er man tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger og dermed ond. Den vanligste konklusjonen på dette dilemma er at mordere er onde, og psykopatologi er en faktor som avskrives i rettslig sammenheng. Morderen kan ha en personlighetsforstyrrelse, men denne typen mentale lidelser fritar ikke for ansvar. Slik er praksis i rettsvesenet, og sannsynligvis den mest utbredte holdingen i befolkningen for øvrig.
(webpsykologen.no)
En klassisk problemstilling er om det onde er noe man er eller noe man gjør, mer eller mindre tilfeldig og situasjonsbetinget. Som alle kan se er dette en debatt om høner og egg. Man må jo “være” noe for å kunne “gjøre” noe. Ekspresjon betinger eksistens. Selv er jeg enig med Carl Jung: Det onde er et talent som bor i oss alle — og vi er nødt til å eie vår egen “skygge” for å ikke henfalle til ondskap, som jo ofte tar utgangspunkt i ondskap vi mener å observere hos andre, eller i verden mer generelt sett. Hvis vi ser på historien legger vi merke til at det er ikke sånne som har lagt ivei med onde intensjoner som forårsaket mest skade, lidelse og destruksjon; det er tvert imot de som tenker at de skal utrydde “det ondes kilde” som ender som de verste jævlene blant oss. Inkvisisjon, forfølgelse, tortur, heksebrenning. De som gjorde disse tingene var fromme og dypt gudstroende menn som var skrekkslagne over “djevelens makt i verden”. Det forekom sikkert både lokal korrupsjon og sadisme, men selve prosjektet var i utgangspunktet “godt ment” og verken verre eller bedre enn alle de andre bisarre tingene folk har funnet på i religionens navn helt siden “tidenes morgen”.
Det ondes problem aktualiseres i det øyeblikk man definerer seg selv som god. Dette er en fundamental løgn. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker”. Vi er alle verken mer eller mindre enn dyr, og vi oppfører oss i det store og hele deretter. Nietzsche la ned ganske mye arbeid i å utdefinere sin moralens genealogi, hvor begrepsparet “god og ond” bare kan foreligge i tenkningen hos mennesker som opplever seg selv som slaver, mens et fritt sinn vil mer typisk operere med konseptene “behagelig og ubehagelig”. Følgelig avviser han hele “det ondes problem” – forstått som den kognitive dissonansen hos en god og allmektig guddom som likevel tillater det onde å skje – som en form for meningsløst vrøvl hos “slavemennesker”, altså alle som føler seg fanget i et kosmisk spill de ikke kan forstå, langt mindre kontrollere. Nietzsches svar på dette spørsmålet var “vilje til makt” – å ta styringen over sitt eget liv – og “overmennesket”; som stiller seg ovenfor eller utenfor enhver form for “moralsk spill”. Inspirert av Plotin og andre gnostiske mystikere fra den hellenistiske epoken postulerte kirkefaderen Augustin at ondskap må være “et fravær av noe” – det som senere tiders rettspsykiatere karakteriserte som “svekkede sjelsevner” – og hvis vi flytter blikket frem til de beryktede nazistene – som alle typisk gjør når de skal definere ondskap – kan vi betrakte det Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet, det vil si når folk “bare følger ordre” uten å oppleve noen personlig plikt til å ta ansvar eller forholde seg til de videre konsekvensene av det de gjør. Dette er en skremmende vanlig holdning hos enhver typisk sivilbefolkning — og vi kan faktisk se tilbake på Nietzsches slavemennesker som føler at de må følge ordre, fordi noe annet er direkte i strid med slavens virkelighetsoppfatning.
Det skal i virkeligheten mye til å bli erklært som utilregnelig i juridisk forstand. Det er jo strengt tatt ikke noe “forsvar” – ingen tjener noe på at noens status endres fra “siktet i en straffesak” til “psykiatrisk pasient på ubestemt tid” – men snarere en avvisning av hele sakens grunnlag, forstått som en normal prosedyre blant mennesker når vi skal rydde opp i kriminalitet og andre misforhold. Dersom den tiltalte verken forstår hva de har gjort, eller engang at de har gjort noe galt, eller at det som skjer med dem nå er en konsekvens av noe de har gjort, virker det jo ikke klokt å “ta vedkommende på alvor” som juridisk tilregnelig og ansvarlig. De som studerer “det ondes fenomenologi” opererer gjerne med en egen kategori for dum ondskap; som ofte foreligger blant diverse mobbere, overgripere, voldsmenn og andre som lever i noen slags åndsformørket tilstand av uvitenhet og mangelfulle “sosiale antenner”, og som ofte selv har en bakgrunn som offer. Vi kan si at dette grenser opp mot det jeg kaller ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de som aldri selv gjør noe ondt storverk, men de leverer likevel hver dag et lite kvantum ondskap til verden gjennom å for eksempel glede seg over andres ulykke, gjøre små ekle ting av sadistisk skadefryd, og så videre, du skjønner tegninga. Så langt som folk flest tar det når vi snakker om ondskap. De ville for eksempel aldri selv kunnet torturere og drepe noen, eller engang gjøre noe aktivt for å fremkalle noens lidelse på annet vis, men de har ikke noe imot at folk de misliker opplever sorg og ulykke. Den typen ting. De klarer helt fint å føle glede når noen de hater har det vondt. Litt som “hevnens logikk” kan du si. Sånt er helt vanlig. Hvis ikke ondskapens arbeiderklasse hadde eksistert ville ikke “det ondes problem” kunne eksistere i den form det gjør.
Mens jeg var i min unge slyngelalder – og aldeles usannsynlig “tjukk i huet” mesteparten av tiden – leste jeg alle de norrøne sagaene. Noe som forundret meg var når noen ble karakterisert som ond. Han var en ond mann. Og det var det, liksom. Ingen forklaring, ingen analyse. Det er åpenbart meningen at alle uten videre skal forstå hva dette innebærer. Ikke noe dramatisk, bare en saksopplysning på linje med å være tykk, tynn, høy, skoleflink, eller hva det nå måtte være. For å sette ting i kontekst måtte jeg sammenligne med det lille jeg visste om verden og dens befolkning. Jeg visste jo allerede om mange “onde menn”, i den forstand at de var ekle, kranglete og kjipe typer som man ihvertfall ikke burde henvende seg til for å få hjelp eller noe. Er ikke verden full av sånne? Jeg vedder hva som helst på at alle har minst èn person som bor ikke så langt unna og som de håper vil flytte til et annet sted, værsåsnill, fordi vedkommende er bare en drittsekk og slyngel som skaper trøbbel og tiltrekker seg enda flere av det samme slaget, kanskje til og med politiet på en ekstra dårlig dag. Nabolaget ville blitt et bedre sted uten dem. Sånt er pragmatisk livsproblematikk – i kategorien for “vedvarende irritasjonsmomenter” – i manges liv. Du vet. Den dårlige naboen. Kanskje du er en selv? Jeg er ihvertfall nærmere “han som irriterer” enn han som lar seg irritere, selv om dette også hender av og til. Særlig i forhold til “folk som er rusa”, altså når vi snakker om nabolagets narkoreir hvor det flyr folk på døra til alle døgnes tider, og ikke akkurat på noen lydløs måte heller. Det finnes ikke noe sånt der jeg bor nå, men det var standard vare overalt hvor jeg bodde i løpet av min periode i Oslo. Det går ikke på noe rimelig vis an å si at det var derfor jeg opplevde brekk i boligen min opptil flere ganger, Oslo er hva det er, men man blir jo ikke noe vennligere innstilt til sentrale samlingspunkter for lyssky individer etterpå. Imidlertid opplevde jeg at denne saken løste seg til min tilfredsstillelse når jeg flyttet ut på landet. Her har vi nesten det motsatte problem. Folk låser ikke dørene og de bare går rett inn uten å banke på hos hverandre. Hvis det ikke er noen der akkurat da tar de seg kanskje til rette med å lage kaffe og det ene med det andre. Vente på at folk skal komme hjem. Sånt no hakke vi i byen, som sangen sier. Dette er ikke normal atferd i tettbygde strøk. Folk går ikke hjemmefra uten å låse døra, selv om de bor i små tullebyer som Drammen, Kristiansand eller Ålesund. Røvere trekker jo mot de stedene hvor det er enklest å gjemme seg, det vil si der det er mye folk. Til og med den lokale verdensmeteropolen her – Elverum – har det man kaller “et kriminelt miljø”. Man låser bilen når man går inn på kjøpesenteret, for å si det slik.
Jeg tror ikke selv at det ondes problem er noe metafysisk. Jeg heller mer mot posisjonen til Augustin, eller altså Plotin (som han hentet argumentet sitt fra). Ondskap er en mental mangelsykdom, det er ikke “en ting i seg selv” eller et aktivt prinsipp. Hva eksakt det består i kan ikke jeg si noe om, men onde mennesker mangler definitivt noe. Sjelsevner? Det ene ordet er ikke verre enn det andre. Når det kommer til ondskap i sine mer hverdagslige – og/eller “banale” – manifestasjoner må vi henvende oss til Carl Jung og skyggen. Det man projiserer på omverdenen. Den ondskap man ser i andre er den ondskap man bærer i seg selv. Dette er ikke akkurat rakettfysikk. Alle bør forstå hvordan denne mekanismen fungerer. Eller hvis man ikke gjør det bør man kanskje lese seg litt opp på saken. Det er i virkeligheten svært enkelt å forklare menneskets angivelige ondskap når man ser på hva slags biologisk art vi er. Det er en grov misforståelse å tenke at vi “stammer ikke fra dyrene” når vi vanskelig kan forklare den menneskelige tilstand med noe annet enn at vi er dyr. At vi kan tenke er verken her eller der. Noen ganger er det nyttig. Andre ganger fører det oss opp i problemer. Mennesket har en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere og rovdyr, med de instinkter og drifter som følger naturlig med den typen livsstil. Imidlertid kan vi tenke, og vi forlanger av våre medmennesker at de skal praktisere denne egenskapen — helst uten å tenke på seg sinnssykdom.