Black metal, også kjent som svartmetall eller satanrock, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte knyttet opp mot myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangeren oppsto omkring 1980, men det var på slutten av dette tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band. I løpet av 1980-tallet la tidlige «sataniske ekstremmetal» band grunnlaget for hvordan moderne black metal skulle bli. Denne såkalte «første bølgen» av black metal besto av band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen» oppsto på begynnelsen av 1990-tallet og besto av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.
(Wikipedia)
Eller altså, noen ga meg en “demotape” spilt inn av Mayhem i 1986, som var mer eller mindre identisk med den første plata deres, men jeg oppfattet det mest som en kuriositet. Veldig støyende og “pønkete” med en aldeles ræva produksjon i teknisk forstand, men ekstremt var det jo, og dessuten også “ukommersielt” nok til at jeg ikke festet meg noe særlig ved det. Fra før visste jeg forsåvidt om Venom, Bathory og så videre – folk tenkte typisk på dem som “enda mer rølpete enn Motorhead” – men jeg kan ikke huske at noen begynte å snakke om svartmetall som en egen sjanger før tidlig på 90-tallet, da de til gjengjeld snakket alt for mye om det. Satanpanikken var heller ingen ny greie, det hadde jo startet allerede med bokverket “Michelle Remembers” i 1980 og spredt seg som den proverbiale ilden i tørt gress langt inn i den delen av musikklivet som på vanemessig basis pyntet seg med alskens “satansymboler”, det vil si rocken generelt og særlig heavy metal. Sånt var like mye en snakkis blant de evneveike den gangen som transer og vaksiner er nå i dag. Hysteriet hadde noe uvirkelig over seg, men de var likevel ikke helt på bærtur i feil kålåker, for det var faktisk til en viss grad meningen at disse musikkuttrykkene skulle være “skremmende”, slik at det foregikk litt konkurranse mellom bandene i forhold til estetikk og symbolbruk. Venom – som i 1982 ga ut plata “Black Metal” – ble en stund regnet som vinnerne sånn sett. De gikk “all in” både estetisk og lyrisk, men de beholdt samtidig en “ironisk distanse” til materialet som var helt fraværende hos den første norske bølgen. De mente blodig alvor.
Selv oppfattet jeg Darkthrone som et viktigere band for sjangerdannelsen enn Mayhem (selv om de startet tidligere), ikke minst på grunn av at de hadde en tilnærmelsesmåte som minnet meg om Lars Von Trier og “Dogmefilm” — det vil si at de kan “bedre” men de velger å bruke “primitive virkemidler” av kunstneriske årsaker. Alt dette tøvet med å etablere seg som “bad boys” hadde jeg imidlertid mindre sans for, men det var vel forsåvidt mye “tenåringsangst” i miljøet, som etterhvert endte med at den motbydelige “Greven” fikk livstidsdom for drap. Hvem har bruk for sånt? Uansett, sjangerhistorikken er som den er. Gjort er gjort, spist er spist, og det ene med det andre, men tredve år senere er det fortsatt band som lager svartmetallisk “dogmemusikk” med så lave tekniske produksjonsverdier som talentet deres tillater. Det skal låte som om det er tatt opp på en gammel kassettspiller inni en blikkboks, men det skal også være “bra låtskriving”. Idèen er prinsipielt den samme som for all annen primitivistisk kunst: Alt kan tilgis så lenge talentet forblir synlig. Etter min mening var den første norske bølgen av svartmetall vesentlig mye mer inspirert av mentaliteten hos norske pønkere på den tiden en selve sjangeren heavy metal, bortsett fra det med skrekkfilm-elementene. Ting har seg jo slik at dette var hele forretningsidèen i utgangspunktet, da Ozzy Osbourne entusiastisk snudde seg mot resten av det bandet som inntil da hadde het Earth – som spilte “bluesrock” – og lurte på om det ikke gikk an å lage musikk som appellerer til de samme delene av følelseslivet som skrekkfilmer. Konsekvensen av dette spørsmålet den gangen ble at de jammet frem en låt basert på “tritonen” fra det symfoniske verket Mars av Gustav Holst, som de kalte “Black Sabbath” og senere tok navnet sitt etter. Det er stor enighet blant musikkjennere om at dette også var selve stiftelsesøyeblikket til hele sjangeren heavy metal. Det var alltid meningen at det skulle være teatralt og det skulle fremkalle “skrekkfilmfølelser” hos folk. Senere gjenfinner vi denne innstillingen hos hvor mange musikere som helst både innenfor svartmetall og heavy metal mer generelt, at alt handler om å “skape en stemning” i psykodramatisk forstand.
Til sist en “klassisk stiløvelse” som ble sluppet for bare noen dager siden:
