Heath Ledger – avbildet ovenfor i sin mest ikoniske filmrolle som “The Joker” – har et navn som ligger litt for nært Heath Cliff til at jeg er helt villig til å tro på det. Jeg tipper det er hva man kaller et kunstnernavn og at han egentlig heter noe helt annet. Spiller det noen rolle? Han er jo død nå, hvem han enn var. Bortsett fra de som kjente ham personlig – familie, venner og så videre – husker folk ham som “noen annen”, det vil si for den eller den filmrollen, ikke minst den på bildet. Imidlertid er ikke The Joker – håper jeg – en karakter som folk forveksler med den virkelige verden og Heath Ledger har uansett spilt for mange forskjellige roller til at folk ville trodd han “virkelig var” noen av dem.
Dette forholdet endrer seg litt når vi ser på skuespillere som har jobbet i et tiår eller mer med å fremstille noen i en fjernsynsserie av den typen som bare går og går, la oss si for eksempel “NYPD Blue”. Folk har ikke den fjerneste idè om hvem den virkelige personen som har denne jobben som skuespiller er, eller engang hva de heter, de forholder seg bare til en fiktiv rollekarakter som de synes de kjenner godt etter å ha fulgt dem i noen år. Eller ihvertfall godt nok til at de har lyst til å lekse opp noen sannhetens ord for dem. Sånt skjer hele tiden. Noen ganger oppstår truende eller ustabile situasjoner, når folk har opparbeidet seg sterke følelser i forhold til en fiktiv karakter og ønsker å markere dette på en tydelig måte nå som sjansen er der. Det jeg tenker er at sånt må jo være veldig surrealistisk for skuespilleren. Hva skal man si? Hva skal man gjøre? Det er svært vanskelig å forholde seg til individer som har uklare grenser mellom fantasi og virkelighet.
Selv har jeg møtt 99% av alle “vet du ikke hvem jeg er” typer mens jeg jobbet som dørvakt og fandens oldemor kom trekkende med de mest usannsynlige ting. Vet du ikke at dette er det dummeste av alle tenkelige argumenter du kan komme med? Hvis hvem du er virkelig hadde spilt noen rolle ville vi ikke hatt denne diskusjonen. Hvilket bringer meg til den eneste gangen jeg har konfrontert noen som virkelig var noen i en sammenheng hvor spørsmålet ikke var bare dumt. Det hendte mens jeg ledet lossingen av en semitrailer med materialer til en jobb på Oslos vestkant. Det var en prosedyre som ville ta tyve minutter uansett hvem som kom og skulle forbi i gata, noe som var umulig mens denne lossingen pågikk. Vedkommende som hisset seg opp var en svært kjent person, så selvsagt visste jeg hvem det var da spørsmålet kom. Vet du ikke hvem jeg er? Imidlertid er også jeg hvem jeg er, så jeg bare møtte blikket og sa som sant var: Det er sannsynligvis ingen som vet hvem du er, minst av alt du selv. Så gikk jeg min vei. Samtalen sluttet der. Jeg mener, jeg driter i hvem eller hva folk tror de er. For meg er de bare aper. Pattedyr ute av psykisk balanse. Det finnes ingen som er “bedre” enn meg — men heller ingen som er verre.
Hvorfor i all verden skal vi bli imponert over vet-du-hvem-jeg-er-typer. Jeg kan imidlertid ha mer respekt for mennesker som er gode og snille, men det er uavhengig av “hvem” de er.
Jeg vet ikke. Jeg er jo en jævel av natur, så for meg er “vet-du-ikke-hve-jeg-er-typen” en komisk gullgruve. Jeg mener, jeg kan valse opp og ned og rundt omkring hvor lenge som helst med såkalte “dype” tema — det koker bare ned til om jeg klarer å holde meg alvorlig. Når det gjelder de såkalt gode og snille så er de bare interessante i den grad det går an å utnytte dem. Bortsett fra dette er de verdiløse. Jeg liker dem ikke og jeg respekterer dem ihvertfall ikke.
Hjelpe meg! 🤣🤣 Du er sikkert en prinsessa-som-ingen-kunne-målbinde-type 🤣
Har du forresten fått med deg at det blir bloggtreff i Trondheim først helg i juni?
Mitt hovedproblem i livet er uten tvil at de spøkefuglene som skapte meg ikke gjorde meg perfekt. Imidlertid gjorde de meg oppvakt nok til at jeg har fått med meg dette med bloggtreffet. Jeg ønsker dere lykke til. Selv må jeg bruke den ganske korte norske sommeren til å tjene opp det som holder meg i live gjennom den ganske lange norske vinteren. Egentlig en ganske dustete forretningsidè, men sånn er det.
Synd at bloggtreffet er uaktult for deg, men du har en plan som du holder deg til, og det står det respekt av! Lykke til videre med forretningsidéen! 🙂
Det er ikke kategorisk umulig, det er bare et vanskelig tidspunkt. Jeg vet ikke hva som er mulig før jeg står der med “elle melle deg fortelle” mellom hendene og skal få ting gjort, kanskje har jeg ledig her og der, kanskje ikke, kanskje jeg kan reise, det er realistisk umulig å si ved dette tidspunkt. Det eneste som er fette sikkert er at hvis jeg kan reise og har fri tid som jeg kan bruke som jeg vil så reiser jeg til Colombia, ikke Trondheim.
Det er jo ingen påmeldingsfrist for å være med på bloggtreffet, men skjønner veldig godt at du vil prioritere Columbia! 🤩