Det finnes ikke noe sånt som vanlige folk, det er et statistisk begrep vi bruker når vi studerer ting fra en kikkertlengdes avstand og vel så det. Tenk på det på denne måten: Fra noen hundre meters hold ser alle mennesker stort sett like ut. Du må bevege deg ganske nært innpå dem før det går an å oppdage individuelle særpreg. Fingeravtrykk er individuelle men mennesker som topologisk form er enhetlige. Alt handler om perspektiv. Mye kan skje på ti år, enda mer på hundre, men hvis vi snakker om ti millioner år mister vi tidsfølelsen og det virker ikke meningsfullt å prøve å si noe om “hva som kanskje kan skje” fordi svaret uansett ser ut til å være “hva som helst”.
Greske tragedier er hva de er fordi de alltid handler om menneskelig toskeskap i konfrontasjon med “skjebnens nødvendighet”. Idiot er noe man blir fordi man tror at man forstår, tror at man har kontroll. Det er det samme i dag som for to tusen år siden, eller når som helst ellers for den saks skyld. Det som typisk skjer i en gresk tragedie er at noen har spurt et orakel om råd og siden har de misforstått svaret, med tildels katastrofale følger. Dette er moralfortellinger. Deres gyldighet er evig, eller i det minste er den like lang som menneskenaturen. En dust i dag er det samme som en dust i steinalderen. Det handler alltid om det samme, at man overvurderer sin egen forstand og kompetanse. Deretter går det som det går — mens alle som har god grunn til å si “hva var det jeg sa?” føler liten glede over å si det.
Hannah Arendt sa at en som begjærer jordbær vil kjøpe en kurv og spise dem, mens en som elsker jordbær vil plante en jordbæråker. Siden kan man utlede hva man vil fra dette. Som alle vet brukte Hannah Arendt store deler av livet på å filosofere rundt nazismen. Hun var jo født i Tyskland i 1906, som jøde. Første verdenskrig begynte i 1914. Siden kom all den andre hurlumheien. Hennes store kjærlighet i livet var Martin Heidegger. Han meldte seg inn i nazipartiet (mest av bekvemmelighetshensyn, tror de fleste, men det var hva det var). De tingene man legger merke til og opplever som viktige i dette livet varierer fra tidsalder til tidsalder, men “det ondes problem” er noe generelt. Nesten alle mennesker som har erfart livet her på jorda har hatt små problemer med å påvise “det onde” og det har til enhver tid vært forbausende konsistent: Selv de som på personlig nivå bare har gode hensikter kan ende som maskindeler i den onde mekanismen når de har dårlig eller ingen forståelse av ringvirkningene som følger av det de foretar seg i sin lille boble av trang og reduktiv virkelighetsforståelse.
Det vil snart bli mye vanskeligere å være “vanlig menneske” i denne verden. Onde mennesker har med vitende og vilje (selv om de sikkert vil si at de ikke visste bedre) kjørt hele mannskiten i grøfta. Det er over. Sivilisasjonen slik vi har kjent den, det vil si den moderne verden som har basert seg på å brenne fossilt materiale, er ferdig. Menneskeheten ligner ved dette stadium på en lungekreftpasient som nekter å slutte og røyke. Hva skal man si til vedkommende? Lykke til? Det er vanskelig å ta fra en døende pasient nytelsene de har, selv om man ikke deler deres synspunkter på hva “nytelse” består i, det er jo ikke jeg som skal dø snart, så hvem er jeg til å kommer her med moralen min? Tingen er, det er ikke engang spørsmål om å få alle over i elektrisk bil, vi må begynne å se på hest som det mest fornuftige lokale transportmiddelet på landsbygda og tog som den måten man i hovedsak beveger seg mellom tettsteder. Siden kan man ha elektriske drosjer, med eller uten menneskelig sjåfør, når man skal bevege seg på adressenivå i disse tettstedene. Du tror sikkert at jeg bare spøker eller at jeg er sinnsforvirret, men vi skal snart nok se hvem som har rett.
