Er Norge i 2024 preget av dårlige veier?

Lengden på det offentlige veinettet var ved utgangen av 2022 rundt 95 200 km, derav cirka 10 700 km riksvei og europaveier, 44 700 km fylkesveier og 39 700 km kommunale veier. I tillegg kommer rundt 100 000 km privat vei. De offentlige veiene blir forvaltet på ulike nivåer. Statens vegvesen og Nye Veier AS forvalter riks- og europaveiene. Fylkesveier blir forvaltet av fylkene og de kommunale av kommunene. Det praktiske arbeidet med bygging og vedlikehold av veiene blir satt ut til en entreprenør.

(Store norske leksikon)

Bildet ovenfor er bare tilfeldig innhentet via Google, men det kunne ha vært en privat gårdsvei et eller annet sted i Norge. Før jeg hentet opp sitatet fra Store norske leksikon husket jeg bare vagt at lengden på det totale veinettet i Norge fordeler seg omtrent likt mellom privat og offentlig vei, men ikke hvor mye det dreide seg om totalt sett. Uansett er poenget med private veier alltid noen slags form for nyttedrift, enten det dreier seg om produksjon av tømmer eller salg av hyttetomter. Ingen bare lager en vei for moro skyld. Det er jo både kostbart og arbeidssomt. Ihvertfall hvis tanken er å konsekvent holde en “jevnt farbar standard” gjennom hele året.

Spørsmålet i overskriften er fjollete ment. Selvsagt er det ingen sak å finne “dårlige veier” i Norge, men det er også lett å finne veldig bra veier, når man tar med i betraktningen hvos “uveisom” norsk natur ofte kan være, både når det gjelder selve terrenget og klima gjennom året. Generelt sett er Norge et langt og smalt land, sterkt preget av fjorder på vestsiden og fjellrygger i øst, som er tildels vanskelige å komme seg over, men enda vanskeligere å komme seg rundt. Dette resulterer i mange dyre prosjekter med tildels høyt støynivå, men saken er at Norge har ganske mange borderline umulige “krysninger” av diverse naturlige hinder – enten vi snakker om bro eller tunnell – hvorav for eksempel Lærdalstunnellen (som jeg selv har kjørt gjennom noen ganger) er et ganske “trippy” anlegg (selv om gamleveien på utsiden av fjellet er en vesentlig mye vakrere rute).

Militærstrategisk sett finnes et velkjent “kvelningspunkt” omtrent i Stjørdalsregionen, som i effekt kutter Norge i to. Ethvert hinder på E6 over den strekningen vil umiddelbart balle på seg med kø i begge ender og bli et massivt logistisk problem på de småveiene man er nødt til å omdirigere folk til ved nødsfall. Det er ikke “bare å kjøre over til Sverige” heller. Som alle vet går det en lang, lang grense mellom Norge og Sverige. Hvor mange offisielle grensekrysningspunkter tror du det er? Svar, totalt 64 små og store veier av det slaget som er åpent tilgjengelige for en random privatbil i begge ender (pluss et antall privatveier som enten er stengt med låst bom eller som bare ender i en snuplass midt i skogen, uten at man kan si klart hvilken side av grensen man er på). Følgelig er det i utgangspunktet ikke noe komplekst mannskapsproblem å sette ut vakt ved dem alle sammen heller, gitt at de største allerede har døgnvakt i tollkontrollen. Bare de som aldri har prøvd tror det er en enkel jobb å komme seg fra Norge til Sverige, la oss si for eksempel slik mange måtte gjøre i løpet av årene 1940-1945. Men det uveisomme preget på norsk natur som starter lengst i vest fortsetter også langt inn i Sverige.

Du vil nesten aldri høre noen protester hvis du fremkaster påstanden “det er vanskelig og dyrt å bygge veier i Norge” men på den annen side kan det godt hende at folk forventer noen slags oppfølging. Du vet. Et annet poeng enn bare “stating the bloody obvious”. Ja, vil de svare, og hva så? Vi behøver jo både veier og jernbaner uansett hva det koster å bygge dem. Hvordan skal man ellers komme seg fra A til B i dette landet? Med fly? Skipstrafikk har lange tradisjoner men også visse begrensninger i forhold til innlandstrafikk, hvor bare det å komme seg til kysten kan være en seriøs utfordring. Hvor bredt er Norge på det bredeste? Jeg klarer ikke å se for meg noen enkel og umiddelbar rute hvis man for eksempel skal kjøre bil fra Bergen til Trysil, selv om jeg vet sånn cirka hvor det er minst utfordrende å komme seg frem med en normal personbil. Det er ikke akkurat langs luftlinja, for å si det slik. (Rask digresjon: Nå klarte jeg å gjøre meg selv så nysgjerrig at jeg sjekket saken på Google Maps, hvor de angir 9 timer reisetid hvis man kjører via Valdres og 8 timer hvis man velger den andre aktuelle ruta over Hardangervidda. De skiller lag ved Vossevangen og møtes igjen ved Hamar.) Men hele denne historien om veier i Norge er bare en digresjon. Saken er at man bør umiddelbart bli skeptisk til påstander som at “Norge er verdens vanskeligste land å bygge veier i” (selv om noen veiarbeidere sikkert føler det slik), fordi det finnes vanskeligheter overalt. Vet du for eksempel at de to landene i  Europa som ligger høyest over havet gjennomsnittlig sett er henholdsvis Sveits og Spania? Det første er ganske opplagt. Alle tenker på Sveits som et land preget av fjellterreng, men Spania? Det er jo selveste syden. Du vet. Der pepperen gror.

Ikke desto mindre kan man enkelt finne veistrekninger i Spania som får selveste Trollstigen til å ligne en komfortabel moderne vei. Skal vi kjøre opp der? Er du seriøs? Folk som reiser til Costa del Sol med pakketurer bestemmer seg noen ganger for å leie bil, kjøre litt innover i landet og se hva de oppdager der. Fjell er det opplagte svaret, mer eller mindre overstrødd med landsbyer og landbrukstiltak, pluss at hvis man forsetter lenge nok i en hvilken som helst retning langs en av de større veiene så vil man havne i en av de store byene. Det spanske veinettet er ganske logisk sånn sett. Større veier, større steder. Madrid ligger så å si midt i Spania, og midt utpå La Meseta, høysletten som ligger fra 600 meter over havet – som er gjennomsnittshøyden på Spania – til 1200 meter, en høyde som for Norges vedkommende ville bety at stedet er ubeboelig, ihvertfall om vinteren. Vi skal imidlertid bevege oss enda lengre nord. Mitt foretrukne Spania strekker seg sørover fra Atlanterhavskysten i nord – og fra franskegrensa i øst til Galicia i vest – så langt som til der hvor de leonesiske og palentinske fjelleområdenene grenser opp mot La Meseta. Det fanges grovt sett opp innenfor en svakt buet linje trukket mellom øverste nordøstre hjørne av Portugal i vest til Pamplona i øst. Mye av denne regionen har definitivt et “sveitsisk” utseende, preget av “høye fjell foran enda høyere fjell”, sånn at man ser for seg at i den grad det overhodet finnes veier gjennom disse områdene, så krongler de seg rundt, gjennom og over diverse “naturlige hindringer” som kommer til å kreve både lave gir, mye rattarbeid og stoisk tålmodighet i forhold til resten av trafikken. Sånn er det da også. Folk som jobber med å utvikle nye konsepter for bannskap bør ta en tur.

Mange har gått pilgrimsruta Camino de Santiago og noen av dem valgte den “primitive” ruta – også kjent som “den originale” og den mest fysisk krevende ruta, med videre – som på strekningen fra Oviedo (Asturias) til Lugo (Galicia) går gjennom et relativt spektakulært landskap. De som har gått der vet hva jeg snakker om. De andre kanskje i noe mindre grad. Folk er ofte veldig “fanget av fordommer” om hvordan de forventer at Spania skal se ut, lukte og oppføre seg. Men “det grønne Spania” er altså noe for seg selv, og ikke “typisk spansk” sånn som i turistbrosjyrene — selv om markedsføringen av España del Norte har vist tendenser til endring i løpet av de siste få årene, kanskje som enda en av alle de små og mystiske konsekvensene pandemien trakk med seg. Mange brukte jo “isolasjonsperioden” til å reflektere over om de egentlig lever det ivet de har lyst til å leve, og noen av dem kom frem til at nei er det korrekte svaret. Følgelig ble det ikke aktuelt for dem å “vende tilbake” til sånn ting var før den globale unntakstilstanden. Det blir heller å “bevege seg fremover” i en retning de kanskje ikke ville valgt hvis det ikke var for dette tvangspåførte avbruddet i sine “normale liv”. Dessuten begynner det å danne seg en viss forståelse ute blant “den generelle befolkningen” om at det snart kan lønne seg – for ikke å si bli en nødvendighet – å eie et stykke god, dyrkbar jord. Du vet. Vi har alle et visst næringsbehov for å holde det gående. Inntil videre fungerer opplegget med å kjøpe ting i butikkene, men det føles ikke like stabilt som før. Økte vanskeligheter med å skaffe visse varer gjør dem i første omgang stadig dyrere, før de til sist rett og slett ikke vil være å få tak i. Jordbruksproduktene vil i fremtiden bli solgt før de rekker å bevege seg særlig langt bort fra der de ble dyrket, med poltisk påtvunget forkjøpsrett for lokale virksomheter og forbrukere. Dette er en svært sannsynlig politisk fremtid på ganske kort sikt, etterhvert som de mer industrielt pregede landbruksoperasjonene kollapser. Vi vet med sikkerhet at industrilandbruket avvikles, til fordel for et konglomerat av mange småskala, lokalt tilpassede operasjoner, men ingen vet noe om hvordan det skal skje i praksis, så det kommer sannsynligvis ikke til å skje før dårlig lønnsomhet får hjulene til å stanse helt opp i sektoren.

Uten at jeg vet noe om saken vil jeg tippe at for eksempel en institusjon som Landbrukshøyskolen har tabeller over hvor mye dyrkbar mark som må til for å fø på så og så mange mennesker; noe som naturligvis vil være “klimavariabelt”. Ett mål god jord betyr for eksempel noe helt annet hvis det ligger i Frankrike – eller bare i Danmark – enn hvis det ligger i Norge. Intuitivt føler jeg kanskje at det vil være en nesten uoverkommelig utfordring å overleve som veganer i Norge, uten å støtte seg på både flyfrakt og perverse mengder tungtransport. Livet i dette landet har fra de eldste tider vært basert mer i jakt, fiske og diverse “sanking” enn egentlig noe program for å dyrke all maten sin, som så siden har resultert i at “storfèhold” – med tanke på melkeproduksjon og slakt – er selveste ryggraden i norsk landbruk, med sauen som en god nummer to. Grovt sett dyrker vi bare “garnityr” med kort holdbarhet i Norge. Seriøse grønnsaker er billigere å importere. Og hva kategorien sjømat angår så er det å si at profittjegerne snart har klart å ta livet av hele havet. Hva gjenstår? Kanskje bare noen tiår til med de aggressive “overfiskeriene” som foregår i internasjonalt farvann. De mest perverse blant dem snakker til og med om gruvedrift på havbunnen. Kanskje kan de tjene noen US dollars på denne måten? Du vet. Slik at vi kan produsere flere smarttelefoner og elektriske biler. Markedet vil ha mer og mer. Men først og fremst vil folk ha mat. Hver dag. Dette forventer alle i Norge per i dag å finne når de “går i butikken” bevæpnet med det elektroniske betalingskortet sitt. Noen bruker også telefonen til å betale med. Alt er så enkelt. Alt virker så stabilt og velorganisert. Så normalt. Noen ganger kan butikken være utsolgt på noe, men det reflekterer man som regel ikke nærmere over. Sånt skjer jo. For det meste får man det man skal ha — og det man ikke får er ikke verd å tenke på. Men selv om det for øyeblikket, helt konkret, nå i 2024, sannsynligvis ikke er noe positivt regnestykke hvis man ser bare på økonomien i det å dyrke ting selv, så er det et ikke uvesentlig argument at man vil oppleve en helt annen form for tifredsstillelse når man tilbereder hjemmedyrkede grønnsaker. Sånt er faktisk verd å betale for, selv om man strengt tatt ikke punger ut særlig mange kronene for frø, jordforbedringsprodukter og annet. Selve kostnaden ligger i at man må følge med på jævelskapen og beskytte den mot udyr, uttørking og alt annet som gir dårlig resultat. Det koster arbeid. Det er her de fleste detter av lasset. De har allerede solgt all den tiden de har tenkt å bruke på arbeid. Fritiden skal faen ikke gå med på å stå og svette med en hakke i hagen for et prosjekt som ikke engang gir økonomisk mening.

For 100-200 år siden fantes ingen “jobber” i den forstand – sånt var dårlig organisert – men det er likevel rimelig å si at de fleste “jobbet med noe innenfor landbruket” og at de færreste hadde det vi kaller en “pengeøkonomi”. Det gikk bokstavelig talt fra hånd til munn. Man jobbet kun for mat og ly. Hvorfor flyktet så mange fra Norge til USA? Fordi nesten hva som helst var bedre enn de økonomiske fremtidsutsiktene de sto overfor i Norge. Noen var også det vi den dag i dag karakteriserer som “religiøse galninger” men det norske fattigdomsproblemet var hovedårsaken. Og hvor står vi i dag? Norge regnes som et av verdens rikeste land, målt både på kryss og på tvers. Dessuten utvilsomt et av verden aller dyreste land man overhodet kan – mer eller mindre – velge å bo og leve i, selv om alt føles helt normalt for oss som har vokst opp her og er vant til opplegget. Utlendinger blir ihvertfall – invariabelt – sjokkert over hvor dyrt alt er, særlig alkoholprodukter. Imidlertid har alle en tendens til å havne på de dyreste stedene når de ikke er lokalkjent på en plass, fordi disse har jo ofte “den beste beliggenheten” så da blir det som det blir. Senere utvikler man bedre sporsans og klarer derfor å snuse seg frem til “mindre sentral beliggenhet, men lavere priser”. Jeg vil si dette er hva som typisk skjer med alle. Prisnivået i norske butikker – ihvertfall supermarkedskjedene – varierer i virkeligheten ikke stort fra sted til sted i våre dager — men alt sånt føles sikkert helt annerledes hvis man har en campingbasert livsstil, spiser mye på serveringssteder og det ene med det andre. Jeg er ihvertfall ikke så modig at jeg tør å spise eller drikke noe de tilbereder på en typisk norsk bensinstasjon – som ofte er de eneste tilgjengelige serveringstilbudene for urimelig mange mil – så det blir å forberede seg med termos, niste og så videre når jeg skal kjøre langt. Uansett, det virkelige problemet med Norge er som alle vet – eller finner ut tidsnok hvis de tilbringer noen år her – at vinteren kan være brutal. For det første er den så jævlig lang. Og mørk. Dessuten snørik og kald. Optimister forekommer, særlig blant de som driver med vintersport, men nordmenn flest er – når de skal være ærlige – ikke spesielt begeistret for vintersesongen. Visst kan man “se det positive” og alt det der. Ting er jo som de er. Men det hadde vært godt å bo på et varmere sted mens vinteren holder på som verst her i Norge, hadde det ikke? Mange synes det.

Problemet med å etablere seg som “trekkfugl” – si for eksempel vinteren i Benidorm og sommeren i Norge, som er en vanlig variant – er selvsagt å få det til å fungere økonomisk. Mens man befinner seg i Spania vil man oppleve at “alt er mye billigere” men så kommer kostnadene med å komme seg frem og tilbake, i kombinasjon med de lokale bokostnadene på begge steder, og her skjærer det seg for de fleste, fordi hvor skal pengene komme fra? Pensjonister behøver ikke å svare, men alle andre må ha en realistisk plan for inntekter. En smart, flink og ikke minst sparsommelig håndverker klarer å tjene nok i løpet av den norske sommersesongen til å finansiere en vinter i syden, så vi kan frita også dem fra forklaringsplikten, men røkla er nødt til å presentere et troverdig budsjett. Ikke for meg, men for de spanske myndighetene som avgjør om du forstår hva du driver med. De vil jo ikke ha utlendinger rekende rundt uten penger, fordi de har nok bryderi med sine lokale sosiale problemer sånn som de allerede er, mange takk. Derfor kan man bare i teorien bo og jobbe som man vil i Spania, under EØS-reglementet. I praksis er det nesten umulig for en utlending – særlig hvis man ikke snakker flytende spansk – å finne betalt arbeid i Spania. Så det kan man bare slå fra seg. Det er ikke en aktuell mulighet. Pengene må komme fra et annet sted. Det er nettopp dette spanske myndigheter er klar over, så de krever bevis på at du har nok penger før de tillater deg å overvintre i den enden. Man kan selvsagt la være å melde seg. Jeg vil tro det vil for det meste passere uten noen spørsmål. Jeg mener, jeg har selv gjort det, i det året da jeg overvintret i Barcelona. Men dette vil sannsynligvis medføre “komplikasjoner” hvis man blir oppdaget. Formelt sett krever de at man melder seg hos politiet for å få et eget registreringsnummer som “overvintrende utlending” eller noe, de vil uansett vite at du bor der på den adressen og at dette er “noe mer” enn vanlig fjortendagers turisme. Det er en egen byråkratisk prosedyre som ikke minst er viktig hvis det kan være aktuelt med helsetjenester og denslags. Som utlending i et fremmed land lønner det seg å ha alt det “tekniske” på stell, for det er jo ikke slik at ingen legger merke til at du er der. Du må regne med at alle betrakter alt du gjør, særlig på små steder, fordi “de lurer på hvem du er” og så videre. Der som her. Jeg mener, ta et hvilket som helst norsk “småsted” og introduser en utlending som uten nærmere forklaring plutselig – etter alt å dømme – bor midt iblant dem. Folk kommer til å bli nysgjerrige. Eller hva tror du?

 

 

 

 

Når gamle planer blir som nye

En av mine mange særinteresser er å følge folk som dokumenterer diverse udde bygningsprosjekter på YouTube. Det har noe “fagidiotisk” over seg. Si for eksempel restaurering av et gammelt miljø med en gruppe steinbygninger som ikke har vært i bruk på mange tiår, eller ruiner om du vil, hvor det er aktuelt med mye kunstmuring fordi alt er skjevt og rart, preget av ad hoc løsninger fra “gamle dager”. Mye av dette kunne vært aktuelt å sette i gang med tidligere i livet, men ved dette tidspunkt føler jeg ikke at jeg har ti år jeg kan bruke på “eksperimente” med tid og penger; det må være rett på sak, prosjektet må ikke inneholde noen “mystiske” elementer og alle løsninger må ligge godt innenfor en kort tidshorisont. Dessuten er det noe med “budsjettrammer”. Spillerommet mitt er med andre ord ikke stort, men det finnes. Jeg ser en realistisk vei til “normalt god boligstandard” på et interessant sted i Spanias villere deler.

Saken er at jeg planlegger å bli eiendomsspekulant. Det bør ikke være særlig vanskelig å ta en eiendom til 25.000 euro – gitt at den har det riktige “utviklingspotensialet” – og jekke opp verdien dens tre-fire ganger, hovedsaklig basert i “eget arbeid” (selv om en del kostnader også selvsagt påløper). Siden går det an å reinvestere den nye salgssummen i et objekt fra “de høyere prisklasser”. Alt handler om å finne en megler man kan jobbe med. Saken er at innenfor det økonomiske spillerommet 60-80.000 euro finnes det mye bra til salgs på det spanske markedet, men det har ikke jeg råd til å bare bla opp her og nå — og siden jeg ikke betrakter det som aktuelt å gå inn i noen låneavtale i Spania – bare glem det – må jeg holde meg til objekter som selges billig – eller “dumpes” om du vil – på helt nederste hylle i avdelingen for “tilbudsvarer”. Der er det mye mannskit. Jeg skal ikke lyve om det. Mye som det vil koste 4-5 ganger så mye som man betalte for skiten til å begynne med før det befinner seg i noe som ligner på “en rimelig god boligstandard” (som er hva jeg går for).

Selvsagt snakker folk i kode når konseptet “eiendom” skal diskuteres. Mange muligheter betyr for eksempel at det er mye arbeid som må gjøres. Fantastiske muligheter betyr imidlertid at du kommer til å skjære tenner fordi alt er så dyrt og vanskelig. Det er mye verre enn hva du hadde fryktet på forhånd. Den typen ting. Man må i utgangspunktet forholde seg til eiendomsmeglerne som “ikke hundre prosent pålitelige typer” – som dessuten er faglig evneveike når det gjelder “tekniske” bygningsspørsmål – og ta ting derfra. Deres interesse er å få til et salg. Din interesse er å kjøpe noe som er verd prisen, og som ikke kommer til å gi deg noen “troll i eske” type erfaring. Hvordan akkurat det kommer til å spille seg ut er det ikke noe poeng i å spekulere i her og nå, men det eneste “taket” man i utgangspunktet har på en eiendomsmegler er at de ønsker å få til et salg. Derfor gjelder det å være tydelig når man presenterer betingelsene sine, så ingen av dere kaster bort tid på å se på ting som uansett ikke ligger “innenfor” på noen annen måte enn i prisklasse. Det pleier som regel på en eller annen måte å bli signalisert i annonsen – om enn ikke alltid direkte – om stedet egner seg for beboelse “slik som det står” per i dag. Dette er viktig for mange, meg inkludert, fordi det betyr at man kan (eller må) “bo på byggeplassen” mens man gjennomfører de nødvendige arbeidene litt etter litt  Jeg har ikke beregnet rom i budsjettet for å betale for noe annet sted hvor jeg kan bo mens jeg setter i stand selve stedet. Riktignok er det bedre for sjelefreden å bo med orden rundt seg mens man står midt i en kaotisk jobb, men på den annen side – den siden som virkelig teller i dette tilfelle – er det mye mer “praktisk bekvemt” å ikke måtte reise mye att og fram mellom der man vasker seg, spiser og sover og der man jobber. Det er hva vi kaller et tungt argument.

Bygningsfag er sannsynligvis bare måtelig interessant for en gjennomsnittlig leser av bloggen, som jeg uansett ikke noensinne har hatt særlig mange av, men aldri så få som etter at Riksrevisjonen – eller hva vet jeg – hadde gått over tallene på denne plattformen og vurdert dem som “alt for høye” fordi nå har jeg ikke ti engang, mens jeg typisk pleier å ha “noe over femti” på en vanlig dag. Det virker ikke som et rimelig argument at alle har reist på ferie heller. Jeg mener, selv ville jeg neppe brukt noe tid på å blogge hvis jeg reiste på ferie, men jeg har inntrykk av at mange gjør det. De tar med seg lapptoppen eller noe. Kanskje de bruker telefonen. Jeg aner ikke. Selv pleier jeg ikke engang å ta med meg telefonen når jeg drar hjemmefra med mindre jeg er “ganske til helt sikker” på at jeg vil få bruk for den. Hva skal jeg for eksempel med telefon midt i skogen? Herregud. Primus og sånne ting er (eller kan være) viktig, men en telefon støyer bare. Jeg vil jo ikke engang ha noe å gjøre med sånne typer som synes at “selfie” og oppdatering av sosiale media er en god idè når man er ute på tur, langt mindre bli en av dem selv. Hvilket bringer oss til et viktig moment med bygningsfag: Det er en fordel om man heller viser hvordan man gjør noe håndverksmessig enn å “forklare” det med skrevne ord. Materialfølelse lar seg generelt sett ikke kommunisere med noe annet enn fysisk håndspåleggelse. Hvordan bli god på et håndverk? Prøve og øve. I prinsippet på den samme måte som man blir en god kokk. Det kommer ikke til å skje uten mye øvelse. Uansett er poenget her og nå at video er formatet man bør jobbe med dersom planen er å etablere seg som bygningsmessig influenser. For ordens skyld; dette er ikke min plan, men jeg følger som sagt mange som gjør det på ganske bra måter på YouTube, og opplever dette som “interessant”. Men igjen, det er en nerdete interesse.

 

 

 

Tyler viser seg å være nesten 15.000 år gammel

Som alle vet har det engelske språket en egen kategori av “håndverksnavn” som for eksempel Carpenter (snekker), Mason (murer) og Taylor (skredder). Det samme er vanlig i mange andre språk. Tyskerne har for eksempel en berømt Schumacher (skomaker) og så videre. Når det gjelder navnet Tyler så betyr det strengt tatt “flislegger”, men det dekker også betydningen av den moderne jobben som en “bricklayer” (mursteinarbeider) typisk driver med. Dette henger naturlig sammen fordi fliser og murstein i hovedsak er laget av det samme materialet; brent leire, altså keramikk. Hvordan materialer samarbeider er er selve fagets kjerne, så å si, og ihvertfall når det kommer til ting som flisleggere – og murere – i hovedsak beskjeftiger seg med, så er kunnskapen fette eldgammel. De eldste tilløpene til “murverk” befinner seg i tidsepoker da “homo sapiens” strengt tatt ikke engang fantes. Prinsippet med å “stable en stein oppå en annen stein” er jo ellers ganske opplagt. Det krever bare rudimentær intelligens. Hva det virkelig handler om er kompetente never.

Intelligensen kommer etter min mening ikke på banen før man utvikler en mer sofistikert tilnærmelsesmåte overfor materialene. Selve det å bygge noe med hva man har for hånden kommer som prinsipp selvsagt i forkant av det å finne opp “teknikker” som gir bedre og ikke minst mer varige resultater i forhold til oppgaven. Jeg mener, vi kan eksempelvis nevne at selv om vi mangler konkrete bevis for at den tidligere utgaven av mennesker, homo erectus, hadde evnen til å bygge havgående fartøy, så er det vanskelig å forklare på noen annen måte hvorfor vi finner levninger etter dem på øyer som har ligget isolert til i millioner av år. Hvor smart må man være for å bygge en stor flåte av bambus? De lærde strides. Prinsippet med at noen ting flyter mens andre ting synker er jo ellers noe selv små barn oppfatter når de lever nært vann, som folk typisk gjør og alltid har gjort. Man trenger jo alltid vann. Siden blir det bare et spørsmål om å leke seg frem til noe som bærer deg mens du plasker rundt der ute. Sånne oppdagelser er ganske opplagte.

Mindre opplagt er oppfinnelsen av betong, som vanligvis tilskrives romerne, selv om dette henger på hvordan man definerer betong. Det som utgjør forskjellen er – slik murere ser det – at romersk betong benyttet portlandsement, i form av produktet “pozzola” som var en form for vulkansk aske, mens eldre “støpearbeider” i hovedsak har handlet om mørtel basert på brent kalkstein. Også her er det en kunst å skille mellom hva som er oppdagelser og hva som er oppfinnelser. Bruk av ild vil jo i utgangspunktet medføre at man lager til dedikerte “ildsteder” med de materialene man har for hånden. Siden noterer man seg hva som skjer med de materlatene som utsettes for direkte varme på denne måten. Keramikk har åpenbart blitt oppdaget fordi noen en gang lagde grensen rundt et ildsted med våt leire, som siden ble hard og “steinaktig” på den siden som vendte mot varmen. Hmm tenker de smarte da. Dette er interessant. Det må utforskes mer. Og så går ting sin gang. Kalksteinens underlige egenskaper etter varmebehandling ble sikkert oppdaget på lignende vis – de særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd – men det er umulig å si noe om hvor tidlig noe av dette skjedde. Folk har jo holdt på med å “leke med fyrstikker” i minst to millioner år. Alt vi kan gjøre er å datere arkeologiske funnsteder og basere spekulasjonen vår i disse faktapunktene. Hva som er “mulig” er jo èn ting, mens hva vi kan bevise er noe helt annet. Vi holder oss til det sistnevnte når vi påstår noe, men vi holder ikke desto mindre blikket ganske stivt festet på den andre horisonten. Alle har lyst til å være den som oppdager noe nytt og sensasjonelt, som for eksempel “Tash-Tepe-kulturen” i Anatolia, som ihvertfall ingen hadde hørt om da jeg gikk på folkeskolen.

Saken er at de finner terrazzogulv på funnsteder i denne anatoliske kulturkretsen, som ser ut til ha eksistert i regionen under det vi kaller “den eldre steinalder” — grovt sett alt som skjedde før det ble vanlig at folk var bofaste, eller ihvertfall før vi typisk finner spor etter dette. Et problematiserende forhold er jo at havnivået var opptil 200 meter lavere under istiden. Spor etter kystbefolkninger fra den tiden befinner seg derfor rett og slett på havets bunn fra vårt perspektiv, så vi er nødt til å rette blikket mot “innlandskulturer”. Foreløpig har vi forskjøvet horisonten for “sivilisasjonsmessige bygningsstrukturer” tilbake til omtrent femten tusen år før vår tid. Det de finner i Anatolia er ganske tankevekkende sånn sett. Terrazzo betyr grovt sett “kaldstøpte” fliser – typisk laget av knust marmor (eller annen stein) og mørtel – nå i våre dager, men det regnes likevel som et terrazzogulv når det er støpt der på stedet – plasstøpt – med typiske terrazzomaterialer. La oss uansett ikke fortapes i pedanteri rundt støpegulvenes taksonomi, poenget er at de overhodet laget støpegulv i stor skala for femten tusen år siden. Det krever jo at de har flyttet oppmerksomheten fra oppdagelse – en observert effekt – til oppfinnelse – en strukturert måte å bruke den observerte effekten – på et tidligere tidspunkt enn når vi begynner å finne mange spor etter de kulturene som utviklet disse teknikkene. Du vet. Først er noe en “heksekunst”. Siden blir det en “folkekunst”. Og sånn går kulturen sin gang.

 

 

 

 

Frykt for kriminalitet er farligere enn selve kriminaliteten

Kulturelt referansepunkt: NRK.no

Det første jeg tenker når jeg leser dette er hvordan knuser man et såkalt kriminelt nettverk? Jeg ser ikke hvordan dette er en fysisk mulig ting å gjøre – ikke engang Stalin klarte å “knuse de kriminelle” i sine velmaktsdager og det var ikke fordi han ikke prøvde veldig hardt – så da blir det bare pissprat av eksakt den typen som skaper “kriminell vilje” i utgangspunktet. Vi snakker jo om mennesker her, selv om man ikke liker dem. De både agerer og reagerer på typisk menneskelige måter. Det er jo ellers alminnelig enighet om at Stalin ikke sjenerte seg for å bruke hvor “harde metoder” som helst når det var noe han ønsket å få gjennomført, så hvis noens allmektige stilling noensinne har båret bud om suksess med å knuse de kriminelle i generell forstand, og “kriminelle nettverk” i særlig forstand, så var denne historiske skikkelsen “godt plassert” for å lykkes med prosjektet, men det var faktisk det motsatte som skjedde. De såkalte vory v zakone – det betyr “tyver under loven” – styrket totalt sett stillingen sin under Stalin.

Russiske gangstere som konsept sto sannsynligvis sterkest på 1990-tallet, mens det fortsatt hersket usikkerhet rundt hva man kunne forvente fra den kanten. Imidlertid var det ingen mangel på ting som “folk hadde hørt” pluss at alle selvsagt kunne observere de mildt sagt kaotiske forholdene som rådet i det russiske samfunnet i et tiår eller så etter at Sovjetsamveldet kollapset. Putins sterkeste kort har jo helt siden dag èn vært at han har brakt en viss grad av “orden” til det russiske samfunnet. Ting er ikke optimale men de er i det minste såpass strukturerte at de er forutsigbare. Greia er jo at folk overlever bedre hvis de organiserer seg. Dette er et vanlig biologisk prinsipp som forsåvidt gjelder på et evolusjonært nivå uansett hva slags art man tilhører, men mennesker er tradisjonelt sett særlig flinke med å søke sammen i “nettverk” for å bedre kunne løse de aktuelle utfordringene fra dag til dag. Du vet. Utveksle informasjon og synkronisere planer. Det går fint an å overleve som enslig person i “villmarka” men det er enklere hvis man er en gruppe. La oss si 10-12 personer som har overlevd en flystyrt, men de befinner seg på et kronglete sted. Gitt at de ellers er mentalt normale så vil alle sannsynligvis forstå at de har best sjanser hvis de holder sammen og ikke gjør noe dumt eller desperat. De vanskelige omstendighetene fremkaller en helt annen følelse for betydningen av “samhold” og felles interesser enn hva man typisk var vant til i sitt bekymringsfrie hverdagsliv.

Hvorom allting er, de tidligere nevnte vory v zakone hadde eksistert siden lenge før Sovjetsamveldet kom på banen, og de eksisterer sannsynligvis den dag i dag, ihvertfall i det russiske fengselssystemet — som de fleste av oss har liten lyst til å erfare. Opprinnelig ble de definert som “de som kontrollerer de delene av samfunnet som tsarens hemmelige politi ikke kan nå”. En litt mystisk formulering som ikke desto mindre bør være eminent forståelig. “Den kriminelle underverdenen” antas jo å være befolket av “lyssky individer” som av ulike årsaker ikke ønsker å leve innenfor samfunnets rammer, men ikke minst så antas den å ha sitt eget økonomiske system, altså det folk mener når de snakker om “den kriminelle økonomien” av svarte penger og hemmelige transaksjoner. Hvor kommer disse pengene fra? Med bare ett ord: synd. Nesten alle profesjonelle kriminelle operasjoner tjener mesteparten av pengene sine på at det finnes et marked for synd. Du vet. Rusmidler, illegal sex, gambling og det ene med det andre. Folk vil ha det enten det er forbudt eller ikke. Spørsmål: Hva er det første som skjer i et samfunn som forbyr homofili? Svar: Lokale kriminelle åpner egne “opplevelsessteder” for homofile, i praksis bare en snuskete bar hvor man ikke er så nøye med reglene, men det er mye penger å tjene på opplegget så da blir det som det blir. Kundene betaler blodpriser for drinkene sine og godtar at det må være sånn fordi det er mange som må bestikkes for at stedet skal kunne holde på i fred for politi og myndigheter, men selv da vil det forekomme sporadiske razziaer og den typen ting. Det er jo viktig at “det store publikum” har en følelse av at myndighetene “gjør noe” så svaret må bli noen få men svært synlige aksjoner. Omtrent sånn som de praktiserer “kokainbekjempelse i Colombia”. Alle vet at det er en håpløs jobb, men det må “se ut som” de i det minste prøver, så greia blir at de flyr inn med angrepshelikoptere og kommandosoldater for å “ta ut” noen produksjonslinjer her og der, men i det store bildet har dette eksakt null effekt på selve problemet. Bildene fra de svært grundig filmede aksjonene får imidlertid ned blodtrykket hos de som bevilger penger, så da så. Politikken fungerer ikke engang som “plaster på såret” — det er mer snakk om å plastre pissprat foran øynene til publikum.

Josef Stalin lyktes aldri med å “knuse de kriminelle”, så vi får se hva Senterpartiets representant fra Nordland, Siv Mossleth, klarer å få til. Selvsagt vet jeg allerede svaret. Det er derfor jeg kaller det pissprat. Det er så sterk etterspørsel etter “kriminelle tjenester” i samfunnet at ingen vil klare å utrydde dette fenomenet på noen måte som allerede har vært forsøkt. Jeg mistenker disse politikerne for å være lite mer enn patetiske posører som liksom er litt “tøffe i trynet” på uforpliktende måter. Du vet. Små hunder som knurrer. De mener det sikkert alvorlig men de skremmer ingen. Når det gjelder det berømte “barne og ungdomsarbeidet” har jeg bare ett godt råd: Slutt å lyve for dem. Hvor tidlig tror du et gjennomsnittsmenneske lærer seg at det kan være en aktuell strategi å lyve om ting? Det er vanskelig å si noe eksakt og egentlig ikke hjelpsomt å trekke ut noen gjennomsnittsalder, men vi kan ihvertfall si “lenge før de kommer i skolealder”. Jeg vet ikke hvor vanlig det er der ute å for eksempel ta det som en selvfølge at tenåringen din snakker sant om ting når du spør dem om hvordan det går og alt det der, vanskeligheter forekommer jo, men ved det tidspunkt når folk etablerer selvstendighet og myndighet under loven har nesten alle en godt innarbeidet forståelse for hva løgn er og hvordan det virker: 1. Det går alltid an å lyve. 2. Det vil nesten aldri få noen alvorlige konsekvenser hvis man lyver. Dette inngår som standard spilleregler i “det normale menneskelivet”. Hvor tidlig lærer man dette? Det er som sagt vanskelig å si noe om – eller hvorfor ikke bare si at det er “individuelt” og kalle det jobb ferdig gjort – men selv mener jeg at jeg dannet filosofisk basisforståelse av løgnens vesen og funksjon før jeg fylte ti år. Jeg regnet ikke automatisk med at alt folk sa var sant, men jeg antar likevel – uten at jeg kan erindre noe av det – at jeg ved en yngre alder manglet evnen til å forstå løgner. Slik sett må dette ha tilkommet på grunn av “erfaring”. Men hvordan? Svaret er opplagt: Familiekretsen, skoleverket, vennene.

Når det gjelder kriminalitet og denslags våger jeg å påstå at “folk flest” foretrekker at de lovløse “skjerper seg” foran alle andre forslag til løsninger, inkludert det å knuse hele eller deler av dem, i sjel og legeme. Selv om det er ganske lett å ødelegge et individ – fylle dem med angst og hat, gjøre dem avhengig av piller og så videre – så virker dette mildt sagt ikke som noen fremtidsrettet politisk strategi innenfor kriminalomsorgen. Et bedre spøsmål må bli om det overhodet går an å få folk til å skjerpe seg og i så fall hvordan. Eller har du selv bedre erfaringer med å “banke vett inn i dem”? Politiet er for eksempel en “overveldende overmakt” som ikke burde ha noe behov for å “markere seg” på barnslige måter. Uansett hvor man befinner seg på jorda så har alle kriminelle en sunn respekt for “loven”, som politiet overhodet ikke behøver å insistere på. Faktisk er det rimelig å påstå at en typisk kriminell har mer “respekt for loven” enn de fleste andre, selv om de ikke “følger den” i noen utpreget grad. En typisk kriminell – som livnærer seg på kriminell virksomhet – ser på “loven” omtrent som en kystbefolkning ser på orkaner, eller en innlandsbefolkning forholder seg til snøstorm: Det er noe som kan skje, og når det skjer har man ingen kontroll over ting. Man må bare holde hodet lavt og vente til det verste går over. Siden blir det å rydde opp i elendigheta. Få ting på stell igjen. Loven kommer og går som orkanen “Beryl” over Jamaica. Folk må bare holde seg fast og vente mens alle “løse gjenstander” og dårlig sikret gods går tapt i vinden, men siden blir det å vende tilbake til den normale hverdagen, inkludert det normale kvantum av synd som en gjennomsnittsborger går til de kriminelle for å kjøpe. Og akkurat her ligger hunden begravd, som man sier: Kriminalitet handler om etterspørsel. Folk vil ha dop. Folk vil ha veddemål, sport og spill. Folk vil ha tyvegods. Folk vil ha billig sprit. Folk vil ha “illegal sex”. Dette er et faktum. Det er kjedsommelig forutsigbart at kriminalitet naturlig vil fremkomme når man forbyr folk å “gjøre som de vil” på måter som strekker seg lenger enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er ikke “de kriminelle” som gjør folk hekta på alskens gale ting, det er tvert imot de som har penger og ønsker å betale for synd som gjør de kriminelle avhengig av den svarte økonomien.

 

 

 

 

 

 

Er tusen kroner en akseptabel timelønn?

Døgnet har 24 timer. Året har 365 døgn. Ganger vi dem med hverandre får vi 8760. Flere timer enn dette er ikke tilgjengelig for noen av oss i løpet av året. Dette er all den tiden man har, hvorav omtrent halvparten går med til søvn og diverse annen pleie av organismen, slik at man har i praksis ikke mer enn rundt 4000 “potensielle arbeidstimer” tilgjengelig i løpet av et år. Hvis man behøver “mer tid” – for å få gjort flere ting – må man eventuelt bruke noen annens tid. Verden er full av mennesker som selger tid, så dette burde ikke være noen sak å arrangere så lenge man kan betale dem. Folk gjør hva som helst for penger. Alle vet dette. Det er bare et spørsmål om pris. Selv de som stiller opp på dugnader og tilsynelatende “jobber gratis” gjør dette fordi de forventer å oppnå andre typer fordeler. Belønning behøver ikke å være penger eller andre materielle goder. Folk gjør for eksempel ofte ting bare for å glede andre. Det oppleves som meningsfullt, men heller ikke det er “gratis”. Man har jo visse forventninger. Er jeg verdsatt? Er jeg elsket?

Det har aldri vært helt klart for meg hva som menes med å “jobbe hardt”. Jeg tror det er en bløff. Ingen av de som typisk pleier å stå frem i media og snakke om arbeidets egenverdi og den typen ting driver med det jeg vil karakterisere som “gangnlig arbeid”. Hva betyr det for eksempel å jobbe hardt hvis man er bygningsarbeider? Saken er at det er grenser for hvor hardt det går an å jobbe, ihvertfall hvis man har tenkt å beholde helsa sånn noenlunde på stell. Jeg er selv på ingen måte beholden overfor den såkalte protestantiske arbeidsetikken som jeg antar er hva de prøver å henvise til når folk oppfordres til å “jobbe hardt”. Herregud. Det er bare en masochistisk fantasi. Blant alle jeg kjenner som driver med gangnlig arbeid – jeg regner for eksempel ikke det å tukle med penger som en ekte jobb og jeg skylder derfor ikke sånne typer noen form for respekt – finnes det ikke èn som vil si noe annet enn at å “jobbe stødig” – og ikke minst korrekt – er vesentlig mye viktigere enn å “jobbe hardt”. Jeg tror at hvis vi skal bringe realisme inn i denne saken så er det neppe noen som jobber hardere – og mer – enn bønder, uten at dette har gjort det til noe gyllent karrièrevalg som folk står i kø for å komme seg inn i.

Når vi ser på “menneskelig virksomhet” i global målestokk og totalt sett, så er nesten alt vi gjør både stygt, dumt og skadelig. Mange har ganske god forståelse for dette. De kan se problemet, men det er uklart hvordan man skal forholde seg til det. For hundre år siden var det vanlig å fantasere om alle de gode tingene fremskrittet skulle bringe. Du vet. En bedre verden. Et enklere liv. Det ene med det andre, vi vet jo at det ikke ble slik. Samfunnets overskudd ble ikke fordelt blant alle. Det ble istedet kanalisert til et svært lite segment av svært rike individer, familier og sammenslutninger. Ting er riktignok litt bedre i Norge enn i for eksempel USA eller Storbritannia, men også her har vi et segment av parasitter som stikker av med mesteparten av samfunnets penger. Jeg har ikke noe imot å fø på flyktninger men jeg ville ikke kunne leve med meg selv hvis jeg visste at min virksomhet – noen deler av noen timer gjennom hele året mitt – bidro til å gjøre Røkke, Rimi-Hagen og resten av avskummet enda mer perverst rike enn de allerede er. Det er fint hvis de flytter til Sveits eller noe. Vi behøver ingen sånne. “Milliardærer” er de verste blant de verste når det kommer til jordisk skadeverk. Mer avskyelige mennesker blir rett og slett ikke laget, kanskje med unntak av nikkerne som diltesmisker dem oppetter ræva. Ganske kvalmende opplegg. Hvordan ble mennesket en så tarvelig skapning? Det kan man lure på, men det vil være klokere bruk av tiden å forberede seg på det som kommer. Hvis det overhodet går an for mennesker å leve på denne planeten om enda hundre år så vil det være på måter som er svært annerledes enn dagens typisk “vestlige” livsstil, hvor vi alle i prinsippet er bortskjemte prinsesser som aldri har behøvd å forholde seg til virkeligheten.

 

 

Jøssinger er de som pleier å si jøss når de blir imponert

«Altmark»-saken var en hendelse under andre verdenskrig der flåtestyrker fra Storbritannia bordet et skip fra fiendestaten Tyskland utenfor kysten av Norge, som da var nøytralt. Hendelsen skulle få meget store konsekvenser for det videre krigsforløpet for Norge, og bidro i stor grad til å akselerere den tyske planleggingen av et angrep nordover mot Norge og Danmark. Samtidig var bordingen av «Altmark» i Jøssingfjorden den inntil da mest alvorlige krenkelsen av norsk nøytralitet, og også norske myndigheter reagerte skarpt på hendelsen. «Altmark»-saken førte uansett til en opptrapping av planene for en tysk invasjon av Norge og Danmark. Fem dager etter hendelsen, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å starte planleggingen av det som fikk navnet operasjon Weserübung. Denne operasjonen ble iverksatt mot Danmark og Norge den 9. april 1940.

Ifølge historikerne fantes det et svensk nazimagasin kalt Sverige Fritt og der ble det den 31. januar 1941 – altså et godt stykke inn i den perioden av norgeshistorien som vi kaller “okkupasjonen” – publisert en artikkel som to uker senere ble gjengitt i Fritt Folk, hovedorganet til partiet Nasjonal Samling i Norge. Dette er første gang vi støter på ordet jøssing. Det ble opprinnelig introdusert som skjellsord for en engelskvennlig person som også er motstander av den tyske okkupasjonen og Najonal Samling sitt “marionettestyre” av landet. Tanken den gangen må ha vært at de skulle finne på et ord som var motvekt til quisling, som allerede i 1941 var godt etablert som skjellsord for en som stiller seg på okkupasjonsmaktens side, men det gikk neppe mange minutter før jøssing ble tatt i bruk som hedersbetegnelse på de som er “passive motstandere” i forhold til tyskerne og deres allierte, det vil si “gode nordmenn” sånn som dette ble tolket den gangen. Hva tenker du? Ville du selv vært quisling eller jøssing? Svaret ligger i at det er få prinsipielle forskjeller mellom nazister før og nå. Det er akkurat de samme typene som mener akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene.

Igjen må det minnes om at selv innenfor en så notorisk organisasjon som SS – Schutz-Staffeln – var det langt mellom “virkelige psykopater” og man ender umiddelbart i en blindgate dersom man forsøker å utdefinere Hitler og gutta som en anomali innenfor menneskehetens historie. Det er de jo ikke. Noen av dem var utvilsomt fette sinnssyke, men de fleste var helt normale mennesker. Personkult rundt en sterk og karismatisk lederfigur forekommer den dag i dag — faktisk til en sånn grad at man er mer lojal mot lederen for den politiske bevegelsen enn man er mot både loven og statsmakten i sitt eget land. Fenomenet Donald Trump er svært likt fenomenet Adolf Hitler sånn sett. Det er jo ellers urimelig å påstå at Trump representerer et mer “ekte” Amerika enn Biden, jeg vil snarere si tvert imot, men det er heller ikke poenget her. Det handler om den politiske kjøttvekta. Hvor mange følgere har du? Det er hva alt koker ned til i disse dager. Republikanske politikere i USA har forandret seg sterkt siden 2015, i det minste utenpå. Ser man nøyere på opplegget deres så får man jo inntrykk av at de er der hvor de er nå på grunn av en plan som ble lagt etter at Ronald Reagan tapte valget for Jimmy Carter i 1976. Noen har snakket sammen og bestemt seg for å samarbeide om visse politiske mål. Før den tid var det dårlig til intet samarbeid mellom de “nasjonale” og de mer “religiøse” operatørene på høyresiden. For eksempel er abortkampen en fanesak for noen, mens “ekteskapet som hellig institusjon mellom mann  og kvinne” er noe andre vil dø for. Mest populært er likevel innvandringsspørsmålet, som i praksis fungerer som nåtidens versjon av gammelnazistenes “jødespørsmål”. Mange har jobbet veldig flittig med å skape en veldig angst rundt migranter, flyktninger, innvandrerer eller hva man ønsker å kalle det. De insisterer på at situasjonen er farlig. De insisterer på at det finnes skjulte krefter som forgrener seg langt inn i norsk politikk og som jobber for å erstatte Europas urbefolkning – de hvite – med diverse andre og antatt mer “samarbeidsvillige” forlkeslag enn de like antatt “kulturelt overlegne” hvite befolkningsgruppene.

Ikke for det, også forrige gang nazismen var populær var de ikke merkbart mye mer vennlig innstilt mot “negre” enn mot jøder, forskjellen besto vel bare i at jøden ble betraktet som utspekulert og intrigant – en verdig intellektuell motstander – mens negre ble sett på som dyr det knapt var noe poeng i å forsøke og snakke til. Fra nazistene i USA sitt ståsted er det ønskelig å “bortvise alle palestinere fra Gaza”, noe også visse europèiske meningsfeller støtter sterkt. Så hva snakker vi om her? Worst Case Scenario (WSC) er at de dreper dem alle sammen. Det er lite sannsynlig at dette vil skje men det er ikke utenkelig med dagens politiske klima i Israel. Egypterne sier at de vil motsette seg forsøk på å drive palestinerne over grensen og inn i Egypt, men det gjenstår å se hva dette betyr i praksis. Hvis noe sånt skjer vil verden uansett ha et massivt flyktningeproblem. Akkurat som “alle” sa kom til å skje etter krigen i Irak. Det er jo litt etterslep med sånne ting. Det tar et år eller to før man merker “ringene i vannet” her i Europa etter diverse krigsoperasjoner på andre kontinenter – mest relevant er Afrika og Vest-Asia – men at vi kommer til å merke det er hundre prosent fette idiotsikkert. Latinamerika og hva som enn foregår lengst mot øst, altså Stillehavskysten, Sørkinahavet og så videre, har mer å si for USA (og Australia) enn for Europa, så langt som migranter angår, men på generelt grunnlag så har alle “tidligere kolonimakter” – inkludert selvsagt Danmark, men også ikke minst Storbritannia – en moralsk plikt til å rydde opp etter seg i forhold til det politiske kaoset de har skapt i visse tidligere kolonistater. Jeg vet ikke noe om hva eller hvordan, men jeg observerer en viss grad av hat og forbitrelse over disse temaene. Er du jøssing eller quisling? Vi stiller av uforståelige grunner opp moralske skillevegger mellom en norsk 18-åring i 1942 som “føler at han bør gjøre noe” og en palestinsk 18-åring i 2024 som føler akkurat det samme, av akkurat de samme årsakene. Tyskerne hadde jo også med seg noe slags halvfordøyd historisk vås om hvordan de “egentlig” har krav på det norske territoriet på grunn av rasen og det ene med det andre. Det var uansett ikke argumenter noen hadde lyst til å høre og enda færre følte at de burde ta noen hensyn til.

Det har i alle år vært vanlig på norsk høyreside å hevde at det var Storbritannias aksjon mot skipet Altmark i Jøssingfjorden som medførte at Hitler “måtte” ta både Danmark og Norge, for å sikre nordsjøflanken mot “angrep bakfra” både før og mens den svært mye viktigere Operasjon Barbasossa – altså invasjonen av Sovjetsamveldet – ble iverksatt. Magasinet Sverige Fritt praktiserte i så måte bare den samme politiske heksekunsten som de den dag i dag er så glade i på høyresiden: Ta tak i noe du selv gjør og angrip en “motstander” – ekte eller stråmann – på svært aggressivt vis fordi de gjør “noe lignende” eller eventuelt “logisk sett det samme”. Dette kalles å jevne ut terrenget. På lang sikt vil dette gjøre alle ting “flate” og det blir vanskelig å se de moralske grenselinjene. På den tiden ordet jøssing ble oppfunnet var det jo alminnelig forståelse for at Norge var under okkupasjon på grunn av quislingene, slik at det fantes en viss interesse for å si at nei, dette er det jøssingene som har gjort. Du vet. De engelskvennlige. Storbritannia hadde jo erklært krig mot Tyskland så snart Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, men Norge ønsker ikke å bli blandet inn i saken. Altmark-affæren endret imidlertid spillereglene. Det formelle påskuddet for å ta Norge var ikke engang så mye at britene bordet og arresterte skipet Altmark som at den norske marinens øverstkommanderende tillot Altmark å seile gjennom farvannet rundt “Bergen krigshavn” om natten. Folkerettslig sett er jo ikke en nøytral stats væpnede styrker forpliktet til å yte motstand i aksjoner rettet mot tredjepart fra en antatt overlegen krigsmakt, slik at Norge kunne ikke klandres for at Storbritannia tok seg til rette med makt, men de skulle ikke ha tillatt Altmark å stevne gjennom Bergen krigshavn. Sånn er reglene for korrekt krigføring. Eller altså, bare gale mennesker liker krig, men når det likevel skal være så galt skader det jo ikke å trekke opp noen grenser for hvor langt folk har lov til å gå, selv om “loven” teknisk sett ikke blir håndhevet akkurat der og akkurat da. Etter at det har vært krig et sted setter man jo ikke automatisk alle soldater (og andre involverte aktører) på tiltalebenken for å ha begått vold, selvtekt, tyveri og annet, fordi sånn er krigens natur, men vi lar heller ikke de unnslippe som går alt for langt og begår krigsforbrytelser.

Det finnes sikkert noen slags sære nazimiljøer hvor det å “ta en jøde” gir deg en viss status, men etter 1948 har det eksistert en konflikt i Vest-Asia som aldri hadde eksistert der tidligere: En kolonistat av aggressive “settlere” som begår systematiske overgrep mot den lokale urbefolkningen. Riktignok hadde regionen vært “et britisk mandatområde” i tredve år ved det tidspunktet, men britene var jo ikke ute etter å fordrive den lokale befolkningen for å bosette seg der selv. (De fleste briter synes det er mer enn varmt nok i Frankrike og Spania.) Og før britene ble sittende med ansvaret befant rubbel og bit seg innenfor “det ottomanske imperiet” (som imidlertid gikk under etter den første verdenskrig). Teknisk sett er det rimelig å si at “jødene” – det vil si israelerne – gjør akkurat det Hitler ønsket at de skulle gjøre: De skaffer seg sin egen stat med sitt eget opplegg, langt unna Tyskland. Nazistene forsøkte å få til tvungen massedeportering av jøder til Palestina, men det ble ikke aktuelt så de drepte dem istedet. Jeg definerer meg selv som “nøytral” i spørsmålet om det bør eksistere en egen stat for jøder, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til “etnonasjonalisme”. Det avgjørende er imidlertid at jeg føler ikke at dette spørsmålet angår meg selv på noen måte. Derfor er meningene mine rundt denne saken bare sjablongmessige silhuetter som dekker “alle lignende forhold” hvor jeg synes at jeg observerer en åpenbart mye sterkere part som oppfører seg hensynsløst mot en åpenbart mye svakere part. Det er ellers akkurat det samme for meg om Israel eksisterer eller ikke eksisterer. Det er like abstrakt for meg som krangel om tomtegrenser på Fillippinene. Selvsagt er det viktig for de som er på stedet og engasjerer seg i saken, bare at jeg er altså ikke en av dem. Men så er jeg heller ikke på noen måte en viktig person. Ingen behøver å bry seg om noe av det jeg sier, noensinne. Det burde de heller ikke, hvis du spør meg, fordi “min verden” er customisert og tilpasset “min egen natur”. Det er svært usannsynlig at noen – i det hele tatt – skal ha samme syn som meg på alle ting, eller engang “de fleste ting”.

Som jeg alltid sier: Hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker norsk, har gått på norsk folkeskole og det ene med det andre, så er man for alle praktiske hensyn norsk, uansett hvor foreldrene deres eventuelt kom fra. Det finnes ingen “delt lojalitet” hos disse noe mer enn det finnes hos nordmenn med tyve-tredve generasjoner lang “innfødt” stamtavle: I utgangspunktet er alle først og fremst lojale mot seg selv og sine egne planer i dette livet. Samfunnet man eksisterer innenfor er bare et “bakteppe” som man identifiserer seg med på en annenhånds måte uansett hva og hvem man ellers er. Bare spør en person som identifiserer seg som “kristen”. Hva er viktigst av Norge og Gud? For meg finnes det ingen tvil. Norge er vesentlig mye viktigere enn Gud, selv om ingen av delene eksisterer i noen objektiv forstand. Fordi det ene er et abstrakt avtaleverk som regulerer min daglige livsførsel mens det andre – i aller beste fall – bare er en paranoid vrangforestilling. Jeg har ikke selv noe sentimentalt forhold til Norge, i den forstand at jeg får tårer i øynene når jeg hører nasjonalsangen og denslags, men jeg synes vi har et etter måten bra samfunn. Likevel er det ikke utenkelig at jeg kunne ha flyttet til et annet land mens barna mine var små, slik at de vokste opp der og etablerte slike språklige og kulturelle vaner som folk typisk har der på stedet, mer enn hva jeg hadde med meg fra Norge. Sånn er jo også situasjonen for mange. Hvis man for eksempel har gått på skole i Frankrike mellom aldrene fem og atten så vil man sannsynligvis føle seg temmelig fransk senere i livet. Er ikke det bare rimelig da? Foreldrenes betydning som “oppdragere” blir ofte overvurdert, fordi fra barnas synsvinkel er det jo sine jevnaldrende man skal “vanke sammen med” på livets vei, ikke foreldregenerasjonen, og slett ikke folk man ikke engang kjenner i et land langt borte. Selvsagt er det bare rasisme når folk innbiller seg at det er “kvalitative” forskjeller mellom nordmenn og “individer med innvandrerbakgrunn” som i tur og orden manifesterer seg som “migrasjonsproblemer”. Vi har i virkeligheten ingen særlige problemer å snakke om på dette området, fordi staten har stort sett kontroll over ting. Det forekommer sikkert litt “flyt” over svenskegrensa, eventuelt at noen tar seg hit med båt, men de som tror det er enkelt å “snike seg” inn i Norge bør ta seg noen fotturer i det aktuelle terrenget og tenke èn gang til.

Hvorom allting er, selve saken her og nå er stokastisk terrorisme — som enkelt sagt er det samme prinsippet som er i aktiv bruk når man stempler noen som et “lovlig mål” hvem som helst bare kan trakassere eller banke opp, med varierende grad av voldelig utagerende atferd på stedet. Folk blir jo myrdet på helt usaklig grunnlag. Du vet. Sånn som folk typisk snakker når mange mumler mye om at “noen må gjøre noe”. Det danner seg sakte men sikkert “etterspørsel” etter denne “noen” som skal komme for å “gjøre noe” med problemet. Noe lignende skjedde faktisk med Greta Thunberg. Ifølge sin egen historie startet alt med at hun satt og filosoferte over dette med at “noen må gjøre noe” i forhold til klimaproblemene. Plutselig gikk det opp for henne – ung som hun var i førsten – at “jeg er jo noen”. Kanskje jeg er den som skal “gjøre noe”? Dermed startet sagaen om Greta Thunberg. Den pågår fortsatt, sammen med mange andre som resonnerte seg frem til omtrent det samme som henne. Nazistenes overgrep mot jødene på 1930 og 40-tallet benyttet seg av propaganda for å fremkalle en slik type “etterspørsel” etter at “noen skal gjøre noe” på en veldig intens og malignant måte, som likevel ikke var “verre” enn den vi alle kan se hver eneste dag nå for tiden, bare at nå snakker de om “muslimer” – eventuelt innvandrere mer generelt – ikke jøder. Ellers er alt helt likt. Historiens struktur er så lik at dette ville blitt dømt som plagiat hvis det var snakk om en rettssak over opphavsrettigheter til åndsverk. De har jo bare byttet ut noen ord her og der, ellers er opplegget identisk. Herregud. Hva skal man liksom tenke om dette? Det er jo evneveikt. Det er ikke hjelpsomt å oppfordre til hat og ufred mot noen, minst av alt allerede nevrotiske minoritetsgrupper med tilpasningsvansker. På den annen side er ikke dette “jævlig viktig” heller, det er bare vanlig menneskelig ondskap. Alle har det i seg, men ikke alle har god styring over seg selv. Mange bobler helt over av entusiastisk skadefryd så å si dagen lang, men de fleste av oss nøyer oss med å smile diskrèt når en vi vet er en pompøs drittsekk har ramlet og slått seg eller noe. Det er jo ikke bra å ha evnen til å glede seg over andres ulykke – ihvertfall ikke å skamløst blotte ondskapen sin foran offentligheten – men det er definitivt en hvor gammel som helst egenskap innenfor det typisk menneskelige repertoaret av bisarr atferd. Det går neppe av moten med det første.

 

 

Boligen som ble et pengesluk

Det er ikke i utgangspunktet dumt å tenke at man kan kjøpe et hus som er “helt på knærne” i bygningsteknisk forstand, slik at man kan sette det i stand litt etter litt og på den måten – etter kortere eller lengre tid – ende opp med en fullgod bolig som også er fullt nedbetalt. Men det er litt på grensen hvis man ikke har noen slags peiling på bygningsarbeid. Selvsagt går det an å “lære mens man går” men det er en ganske risikabel politikk. Det er jo viktig å gjøre ting riktig, som den gamle barneregla sier. Saken er at hvis man er nødt til å leie inn en ekstern entreprenør til å lede arbeidene, så henger alt på hvor hederlig vedkommende er. Du kan være heldig, uheldig eller noe et sted midt imellom, men fordi du ikke selv har noen kompetanse er det vanskelig å se hvordan de legger opp fremdriftsplanen sin; om det er rimelig forbruk av tid og materialer eller om de “skriver timer med gaffel” som det heter i bransjen. Altså kaster bort tid med vilje. Sånt skjer. Særlig hvis man fokuserer på de laveste anbudene man får på en jobb.

Generelt sett er det som gjør at folk fortjener merkelappen idiot nesten alltid basert i en overvurdering av egne evner, en undervurdering av sakers vanskelighetsgrad, eller en ond kombinasjon av de to. Du vet. Når man bare “vader rett uti det” uten å se seg for. Så her skal du få regel nummer èn i sånne affærer: Taket må være helt og tett. Det må foreligge tilstandsrapport utført av fagmann, men i tillegg bør man leie inn sin egen konsulent for å se både på rapporten og det den rapporterer om, altså selve taket. Folk må utpå der og se på saken. De må gi tommel opp for at dette taket vil vare i minst ti år til — og selv da vil det ikke kreves mer enn vanlig vedlikehold av taksteinen, eller hva man nå har tekket det med. Blikktak er ikke estetisk pent men det har utvilsomt reddet flere gamle bygninger i Norge enn noen annen enkeltfaktor jeg kan komme på. Jeg ville heller gått for et billig objekt som har tilsynelatende bra blikktak enn noe som har “gammel takstein” – eller takpapp – av usikker kvalitet. Er det ikke egentlig litt åpenbart? Hvis man ikke har bra tak forsvinner jo en av de mest fundamentale idèene med å ha en bolig overhodet: Ly mot vær og vind. Man må uansett påregne “flere hundre tusen” for å legge nytt tak, avhengig av hvor mange odde knekk og vinkler det finnes der oppe — pluss selvsagt all skade som vannet eventuelt har gjort.

Mens vi snakker om vannet bør vi nevne rørleggeren — og elektrikeren. Byggeplassens Knoll & Tott. Man er nødt til å ha dem fordi slike tekniske anlegg må autoriseres av noen med slik myndighet – vanligvis handler det om noen spesialkurs og greier, men det er ikke særlig vanskelig å bli autorisert hvis man allerede har fagbrev – fordi hvis ikke så kan det bli trøbbel med forsikringer og denslags i det øyeblikket når man behøver dem mest. Det er i det hele tatt klokt å etablere en mappe for å holde alle dokumenter, bilag og beregninger samlet og oversiktelig på et sentralt sted. Hva jeg mener med dette er at det går en grense her også. Akkurat som taket bør være helt så bør også de tekniske anleggene være oppegående og i henhold til dagens forskrifter og standarder — fordi hvis ikke så er dette også en “Rubicon” som man bør ha et bevisst forhold til. Akkurat som med taket handler det om inspeksjon av anleggene utført av autorisert fagmann. Er det innenfor? Eller må man bytte hele eller deler av opplegget for vann og strøm i huset? Da må man regne med at det flyr enda noen hundre tusen. Dessuten må man alltid ta hensyn til hva slags varmekilder som finnes i huset – eventuelt hva man skal installere – og hva det koster å bruke dem. Det har veldig mye å si for budsjettet. Mange sier for eksempel mye fint om varmepumpe men selv ville jeg ikke våget å bo på et kaldt sted i Norge uten å i det minste ha vedfyring som et aktuelt alternativ i tilfelle strømbrudd.

Men altså, alle vet jo at folk bygger hus hver dag i denne verden, og det er ikke typisk “åndseliten” som gjør sånne jobber til daglig heller, så hvis man er en normalt oppegående person som skjønner seg litt på bruk av vater og tommestokk, så er det ikke noe håpløst prosjekt uansett hvor håpløst det eventuelt måtte se ut på sitt verste. Det aller mest radikale man kan gjøre er å kjøpe en ruin som krever at man skreller bort alt annet enn veggene og siden bygger opp hele huset på nytt, fra taket og ned. Man sparer litt i forhold til å bygge alt nytt, særlig når vi snakker om gamle steinbygninger eller tømmerhus (mange hundre år gamle) basert i lokalt tradisjonshåndverk. Det handler om “teknisk verdi”, som kort fortalt er prisen for å oppføre et tilsvarende byggverk med de samme materialene og på det samme stedet nå i dag, som i slike tilfeller er “svinedyrt”, i den grad det overhodet går an å få tak i kompetente håndverkere innenfor en rimelig tidsramme. Det går en dyp kløft gjennom hele byggebransjen. Den har vært der i noe over hundre år. Før den tiden var det slik at materialer var dyrt men arbeidstid billig. Det var ikke “ufornuftig” å bruke tid på dekorative detaljer som ingen gjør lenger — fordi nå har vi det motsatte forhold: Materialer er billig mens arbeidskraft er dyrt. Selvsagt går det an å få “bløtkakepynt” også på moderne bygninger, men det støttes ikke av ny økonomisk tenkning. Det er jo elementer som bare gjør byggverket dyrere, uten å “levere” noe man ikke får til på billigere måter. Når det gjelder spørsmålet om “offentlige bygninger” er det steil kamp mellom de – blant annet meg – som mener at de bør være “så bra som mulig” så får det koste hva det koster, og de som mener at de bør være så billige som mulig innenfor den standarden som kreves. Jeg foreslår at man tar med seg eksakt den samme mentaliteten hjem. Dette er jo to vesensforskjellige strategier. Hvis du skal pusse opp huset ditt, vil du ha det så bra som mulig innenfor rammen av det du hare råd til, eller så billig som mulig innenfor rammen av det som er teknisk tillatt? Dette bør man bestemme seg for så tidlig som mulig.

Noen ganger ser man privatprosjekter som definitivt har “individualistisk karakter” samtidig som de konsekvent har gode tekniske løsninger på ting. Man kan se at de har lagt ned mye tid både på planlegging og utførelse; alt er solid utført, papirarbeidet er i orden, den typen ting. Arkitektonisk sett er dette “villblomster” men jeg vil si det er min favoritt blant alle typer bygninger, enten de er store eller små. I Japan har de shintoreligion – Japan er faktisk verdens eneste “siviliserte” land som har en naturreligion som sitt offisielle system – og et element innenfor shinto kalles wabi. Det er en estetisk kvalitet som kjennetegner godt reparerte (eller restaurerte) gjenstander. I henhold til denne doktrinen vil ting tilegne seg “sjel” gjennom å bli håndtert av mennesker. Man kan grovt sett si at “folks hensikter” går i materialene og manifesterer seg på det synlige plan som “kvalitet”. Vi behøver imidlertid ikke å gjøre dette mer mystisk enn å si at godt håndverk alltid er godt håndverk, om det så er nytt eller gammelt. Sannsynligheten for at “det gamle” skal ha bedre kvalitet er imidlertid statistisk større på grunn av det forskyvde forholdet mellom materialpriser og arbeidstidskostnader som jeg nylig nevnte. Jo færre menneskehender som berører et produkt, jo lavere sluttpris. Det er i denne sammenheng man må forstå wabi. Hvor mye tid og kompetanse har blitt investert i tilvirkningen av denne gjenstanden? Hvor stilig er denne gjenstanden? Og så videre. Dette sammenfaller grovt sett med hvordan de fleste som driver med “interiørdekorasjon” tenker: Heller fine gamle ting som har en slags egen soliditet og integritet over seg enn en masse nytt fjas som man får billig på Temu eller noe. Men dette henger som sagt på hva slags strategi man har valgt i forhold til prosjektet. Noen velger selvsagt å hurtigoppføre en McUtleiebolig med vinyloverflater, IKEA-møbler, hybelkjøkken og hele sulamitten, men blant de som går inn for å fremføre et opplegg basert i “kvalitetshåndverk” finner vi mange interessante resultater.

 

 

 

Det ble verre enn noen hadde fryktet

De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert USAs grunnlov. Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for USAs føderale rettsvesen. Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington D.C.

(Wikipedia)

De som elsker konspirasjonsfantasier burde ta en titt på amerikansk høyesterett i perioden etter Watergate. I går ga de en uttalelse hvor de påstår at en amerikansk president ikke kan straffeforfølges for noe vedkommende kan komme til å gjøre “i tjenesten” men at de selvsagt er som alle andre “på privaten”. Spørsmålet er bare når de er i tjeneste. Sånne jobber kommer så vidt jeg kan skjønne ikke med noen tariffregulert arbeidstidsavtale. Om så presidenten ligger i sin dypeste nattesøvn så må de vekkes når “noe skjer” som er av et sånt kaliber at de bør være tilstede mens saken diskuteres. Det virker jo fette opplagt. “Det private” blir jo ellers noe temmelig kunstig når man er omgitt av livvakter og alskens personlige assistenter til enhver tid. Enden på visa blir at det er opp til presidenten å si hva som er privat og hva som er offentlig, så da er vi akkurat like langt i forhold til eventuelle “kriminelle hensikter”. En president kan heretter gjøre hvor drøye ting som helst uten at de senere kan tiltales og dømmes for brudd på amerikansk lov. Alt som kreves er et plausibelt påskudd for at dette er noe som skjer “i embeds medfør”. Behøver det å være sant? Tja. Hvor mye vet du om politikk?

Dette er selvsagt en Lex Donald; en lov som er utformet spesielt for å ivareta Trumps politiske interesser, på kort og lang sikt. Blant annet har de satt tre røde streker under ordet “immunitet” når det gjelder politiske saker diskutert med funksjonærer i justisdepartementet, ikke minst i forhold til valgtekniske spørsmål. Eller sagt på rent norsk: De går så langt som de overhodet kan gå – det kan til og med hende at de har gått litt for langt – i forhold til å beskytte Donald Trump mot påtalemyndighetene. Spesialetterforskeren Jack Smith – et navn som er så anonymt som det kan få blitt, ergo en perfekt statstjenestemann – hadde bedt om at dette spørsmålet skulle bli behandlet særskilt – på grunn av sin sensitive natur – allerede i november i fjor, men da nektet høyesterett å ta i saken. “Presidentens immunitet” har aldri vært noen sak siden Nixons dager, men det er høyaktuelt nå som Trump er satt under all mulig slags tiltale fra alle kanter. Ikke uventet, kan man si, men det som kanskje er litt uventet er hvor “lydige” resten av det republikanske komplekset er mot sin “fører”. Som jeg sa forrige gang jeg berørte dette temaet: Det er omtrent like deler mystisk, komisk og skremmende. I og for seg selv er han jo bare en patetisk figur, men av uforståelige årsaker appellerer han til det internettbaserte “alternativhøyre” — som starter et sted omtrent midt i det politiske territoriet til Fremskrittspartiet og deretter fortsetter det enda mye lengre til høyre enn noen skulle tro det var mulig å gå. Seriøst. Dette er ikke trygge folk. De får Per Willy Amundsen til å fremstå som en moderat snusfornuftig og saklig argumenterende fyr. Jeg er på ingen måte enig med han Per Willy i sak – dårlige stilkarakterer vil jeg også si han fortjener – men jeg skjønner hvordan han havnet med pikken i postkassen. Han klarer bare ikke å holde kjeft selv om han vet at han bør. Jeg kjenner den der. Men så stiller jeg ikke til valg heller.

Saken er at alle får til å være rasshøl. Det er ikke noe vanskelig. Det som er vanskelig er å holde seg høflig, saklig og “verdig” (selv om dette siste er vanskelig å definere) når ting blir hårete rundt deg. Eller når du er konfrontert med “idioter” (etter egen definisjon). Kunsten er å ikke la seg vippe av pinnen av “troll”. Eller kanskje vi heller bør si “bråkmakere”. Da vinner de jo. Ser du den? Hvis hensikten er å hisse deg opp, bringe deg ut av likevekt og skape en “situasjon” så vil de si hva som helst som de tror vil egne seg til dette formålet. Dette har ikke noe å gjøre med deres “ærlige mening”. Sannsynligvis har de ikke engang noe slikt. De er bare ute etter å “dunke” folk på nettet. Sånt har ikke særlig mye å si i den praktiske verden – selv om det er plagsomt for de som rammes av dunkingen – fordi folks småkrangling er en slags konstant bakgrunnsstøy i samfunnet, men det er for det meste ikke farlig. Imidlertid får alt man sier og gjør mye større rekkevidde når man befinner seg i en posisjon som det hefter seg mye oppmerksomhet rundt, la oss si som rikspolitiker. Du vet. Sånn som han Per Willy. Da er man jo ikke bare en bartender, taxisjåfør eller kjøpmann på hjørnet. Å være stortingspolitiker er en viktig jobb. Det er ikke et passende sted å være “ironisk”. Er det for mye forlangt at en folkevalgt politiker skal være stillingsbevisst? Det betyr i klartekst at uansett om man selv er en slusk med lave standarder så skal man ikke bringe skam over “firmaet”. På den annen side må man vel regne med at slike slusker har blitt valgt av folk som vet hvordan de er, men de vil ha dem likevel. Så da så. Er det så nøye? Det kommer an på hvem man spør. Fra min synsvinkel virker det litt urimelig at folk som ikke klarer å styre kjeften sin skal gis makt til å styre landet, eller ihvertfall være med på å utforme de lovene vi alle er nødt til å innrette oss etter. Jeg er jo elitist av natur. Jeg liker best når det er kompetente folk som styrer butikken. Helst litt grå og kjedelige typer, men som er noen jævler med regnskap og sånt.

Uansett, den amerikanske høyesteretten har som alle vet blitt “kuppet” av republikanerne, så nå benytter de anledningen til å “brenne ned hele huset”. Overhodet ikke uventet falt den såkalte Roe, det vil si den føderale loven som beskyttet kvinners rett til selvbestemt abort. Og nå altså dette. De vil gi presidenten kongsmakt. Interessant, ikke sant? De går på en måte motsatt vei av alle andre. Alle land som fortsatt har monarker – ihvertfall alle vestlige land – har jo redusert monarkens formelle makt ganske betraktelig siden på 1600-tallet. Hva gjør for eksempel kong Harald? Han er jo mest en slags ambassadør, som i tillegg leder noen møter av typen “Statsakt” og så videre. Noen ganger “hinter” han litt om hva han “synes” i nyttårstalen, men ellers er det ikke mye politikk å høre fra den kanten. Og ting fungerer bra sånn. Greia har funnet en rutine som virker. Hva som vil skje i USA fremover er imidlertid uvisst. Det verste den nye høyesteretten har gjort så langt har likevel flydd under radaren for de fleste, fordi det er så “teknisk”. Det dreier seg om den loven som ble kalt Chevron og som de har fjernet nå. Den påbød i korthet at alle dommere på alle nivåer skal henvende seg til den faglige ekspertisen og følge deres råd når de dømmer i saker med vanskelig innhold, men nå skal alt istedet være opp til den enkelte dommerens “sunne fornuft”, uanvhengig av hva fagfolk sier. Dette er aktuelt i forhold til saker som angår helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, bare for å ta noe — men egentlig vedkommer det alle typer “tekniske” reguleringer av den typen vi er vant til at byråkrater tar seg av, gjerne etter at et “utvalg” eller to har levert noen “innstillinger” som siden legges frem for de som har ansvaret for å bevilge penger. Ting tar tid, og selv om dette kan være til irritasjon noen ganger – på et personlig grunnlag – er det likevel i det store og hele bra at systemet legger en demper på entusiasmen hos folk. “Det frie initiativ” er èn type problem når vi snakker om påbygg på hytta og sånt, men en helt annen type problem når vi snakker om reguleringssaker for boligfelt og – som er litt i vinden – utbygging av “næringsparker”.

 

Topplisten som forsvant

Bildet ovenfor er malt av Tigran Hovumyan. Tittelen er Triumf.

Her er man borte et døgn eller så og i mellomtiden har det vært revolusjon. Jeg vet ikke om det bare skyldes tekniske egenskaper ved noen del av mottagerleddet her hos meg – sånt skjer jo – men jeg kan ikke se topplisten lenger. Den fremstår som “skjult”. Det virker som om det er meningen at man skal klikke på en liten pil for å få den frem, men pilen er ikke klikkbar, ihvertfall ikke for meg. Dermed forblir topplisten usynlig, uten at dette betyr noe fra eller til for meg. Imidlertid ser jeg for meg at noen sikkert får både nervesammenbrudd og det som verre er på grunn av det.

Fra plattformens egen side virker det mystisk at noen eventuelt bruker verdifull arbeidstid på å “eksperimentere” med noe som ikke betyr noe fra eller til — annet enn at et antall individer er veldig konkurransekaute rundt dette med hvor de selv befinner seg på listen, hvor de er i relasjon til andre, og så videre. Det beste ville egentlig være å sløyfe hele jævelskapen, så får folk gjette på hvor de befinner seg på en liste de selv lager i sitt eget private hode. Hva kan gå galt?

 

Dansker er et uvennlig folkeslag

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark, er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Siden 2022 har Grønland også en landgrense med Canada, ved at Hans Ø er delt mellom de to landene.

(Wikipedia)

For lenge siden var også en “halvmåne” av det fastlandet som i dag utgjør Norge og Sverige regnet som deler av Danmark, blant annet Vestfold, Viken og Bohuslän. For eksempel foregår handlingen i Beowulf i et “dansk” landskap som alle skjønner ikke kan ligge i selve Danmark, mer sannsynligvis et sted i Sør-Norge. Selv synes jeg det lukter Telemark lang vei av sagnet, men det er bare min personlige mening om saken. Du vet. Grendel. Grenland. Grenske. Men nok digresjon, la oss komme til saken, som er at jeg rakk å bli mer enn seksti år gammel før jeg hørte noen beskrive dansker generelt som “uvennlige”. Hæ? Riktignok kjenner jeg folk som har hatt ubehagelige opplevelser i Danmark, men selv de skjønner at dette for det meste var deres egen skyld. Dansker flest er jo ellers sånn at de smiler bredt og sier et eller annet som ikke er til å forstå. Så går det noen sekunder. Deretter sier de det samme på engelsk.

Saken er at en skalleknarp på YouTube hadde laget en liste over de ti mest uvennlige landene han hadde besøkt. (Etter språket å dømme var vedkommende amerikaner, sannsynligvis fra California, men dette ble aldri presisert.) Frankrike ble – selvsagt – nevnt. Belgia også. Norge kom ikke med på listen, så han har sikkert ikke vært her ennå. Er ikke vi stort sett bare som en litt hissigere versjon av danskene på de fleste “kulturelle” måter? Det ble mer interessant da han begynte å presisere kriteriene sine. Danskene var ikke fiendtlige, sa han, de var bare uinteresserte. Fjerne. Vanskelig å oppnå kontakt med. Avvisende, til og med. For at et land skal kunne kalles vennlig må det jo være på bakgrunn av at befolkningen generelt viser “vennlighet” — hva nå enn det betyr i praksis. Selv synes jeg for eksempel at de er litt i overkant “vennlige” i USA. Alle blander seg borti alle andres affærer til enhver tid, men på en passiv aggressiv og smilende måte. Ikke rart det blir så mye skyting utav det. Nordmenn er mye mer “private” i stilen, så han ville sikkert oppfattet oss også som “lite vennlige”.

Det er ellers vanskelig å se hvordan man kan måle konseptet “vennlighet” på noe objektivt vis. Det må vel helst være snakk om en rent subjektiv opplevelse dette her. Hvordan fungerer det i praksis? Selv tenker jeg nesten aldri over om folk er vennlige eller hva de nå måtte være, det har jo ikke noe med meg å gjøre. Hvis de signaliserer at de helst vil være i fred er det jo ikke verre enn at man bare innvilger dem dette ønsket. Herregud. Hvor vanskelig skal man være? Man møter riktignok individer som er “vanskelige” men som man likevel er nødt til å forholde seg til, noe som kan være irriterende, men den åpenbare forholdsregelen er å fokusere på sak og ignorere person. Du vet. Ballen, ikke mannen. Verden er tjokk full av snåle mennesker. Jeg vet ikke hva annet man kan gjøre enn å bare la dem være som de er og heller bare navigere seg rundt alle “fellene” de setter opp for deg underveis i samtalen, si for eksempel hvis man har en sak med plan og bygningskontrollen. Idèen er jo å komme seg gjennom labyrinten, ikke å engasjere noen til en tidkrevende dans rundt detaljene. Eller la meg si det på denne måten: Jeg innbiller meg at et liv som saksbehandler i det offentlige involverer mye kjedsommelig rutine. Jeg skal ikke være den som gjør dagen deres interessant. Da vil de jo helst beholde meg der så lenge som mulig.

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top