Hvem husker Lars Hertervig? Han malte uansett de “gamle furutrærne” ovenfor. Ikke fordi han vanket i skogen men fordi han fantaserte om hva skogen kunne være. Selv har jeg et annet forhold til skogen men jeg liker uansett arbeidene hans Lars. Han er litt av en skrue, men han får frem poenget med ting. Det er dette vi kaller hyperrealisme. Ting ser ikke sånn ut i virkeligheten, men hvis virkeligheten hadde vært “korrekt” så ville ting – kanskje – sett slik ut. Syretripper pleier folk å si om hyperrealismen, enten de forstår eller ikke forstår at dette stoffet – lysergsyredietylamid – aktiverer forbindelser mellom hjerneceller som normalt ikke kommuniserer med hverandre, slik at man får noen ganger en subjektiv opplevelse av å “høre smak” eller “lukte farger” og sånne ting.
Hvorom allting er, saken er at det har skjedd igjen. Jeg skrev noe som ikke er synlig i “rullatoren” – altså på forsiden – og jeg skjønner bare ikke hva det er som skjer. Er det et mønster? Jeg har i så fall ikke oppdaget det ennå. Selv om det riktignok er sant at jeg kaster mesteparten av alt jeg skriver – eller på nettet arter det seg som “kladder” som jeg sletter etterhvert som jeg blir lei av å lure på hva jeg skal gjøre med dem – så liker jeg ikke desto mindre å se at det jeg faktisk publiserer faktisk havner i rotasjonen, eller hva man skal si. Men nok klaging. Over til dagens musikalske uttallelse:
Uførhet er en tilstand av nedsatt arbeids- eller ervervsevne som følge av sykdom, ulykke eller medfødt skade. Tidligere ble begrepet invaliditet brukt som synonymt med uførhet om personer som var livsvarig arbeidsudyktige på grunn av ulykkesskader eller medfødte skader. Uførhetsbegrepet har fått stor både sosial- og helsefaglig og økonomisk betydning i offentlig trygd og privat forsikring, men defineres og praktiseres forskjellig i forskjellige ordninger. Reglene er fastsatt dels i forsikringsvilkår, dels i lover og forskrifter.
Jeg tipper årsaken til at “tre av fire uføre jobber ingenting” sannsynligvis handler om at de er uføre, din jævla idiot. Det funker ikke for dem, selv om de eventuelt måtte ønske det. Uførhet er ingen diagnose, det er et mål av folks arbeidsevne som “salgbar egenskap” i en strengt økonomisk kontekst. For å ta et ekstremt eksempel: Atomfysikeren Stephen Hawking var så “lammet” i alle deler av kroppen at han ikke engang kunne kommunisere med omverdenen uten gjennom “hjelpemaskinen” sin, men han “jobbet” likevel, i den forstand at han tok for seg ymse teoretiske problemstillinger og bearbeidet dem i hjernen sin. Jeg brukte selv dette eksempelet for å illustrere poenget mitt i 2005, som var første gangen en lege ville starte en prosess med å få meg erklært “arbeidsmessig ufør” selv om jeg strengt tatt fortsatt var i stand til å bevege kroppen med min egen viljes hjelp. (Hawking var ennå i live den gangen, så jeg brukte ikke ordet “var”.) Men du er jo murer, påpekte legen snusfornuftig, før han fortsatte med å si at jeg kan ikke påregne “forbedring” av noen årsak, men han kan spå “forverring” hvis jeg ikke umiddelbart toner ned de fysiske anstrengelsene. Såpass klarsyn må jo en lege ha.
I mitt eget tilfelle fortsatte jeg imidlertid med full damp fremover helt frem til 2021, selv om “smerter” etterhvert ble like vanlig som å puste. Hva så om det gjør vondt? Jobben må likevel gjøres. Ærlig talt, jeg tror ikke jeg har noe “realistisk” forhold til begrepet smerter, slik det oppleves av et statistisk flertall. Det er jo liksom meningen at man skal reagere på smerte ved å endre aktivitetsmønster, men jeg har vent meg til å ignorere smerte helt til den blir så intens at det går ut over konsentrasjonsevnen og balansenerven. Du vet. “Presse seg”, i prinsippet sånn som idrettsfolk gjør for å “hente ut de siste reservene” foran målstreken eller noe. Jeg mener, jeg husker hvordan Bjørn Dæhlie jobbet. Det var ikke noe vakkert syn, men han skjønte seg på “selvdisiplin”. Jeg vet ikke hvordan kroppen hans føles i dag, men jeg vil tippe det er ganske knirkete og slarkete over hele linja. Det er jo hva man bør forvente etter at man har brukt sine mest kraftfulle år på å presse seg selv langt hinsides det forsvarlige. Sånn sett jevner ting seg ut over hele livsløpet sett under ett. Sangen sier at “du kan ikke spare på ungdommens krefter og ha dem til senere år” men hva du derimot kan gjøre er å ta ut flere krefter enn det strengt tatt er “meningen” at man skal gjøre mens man for eksempel befinner seg på toppen av en idrettskarrière, og så siden “betale” for dette med alskens giktsmerter og det ene med det andre når man kommer lengre opp i årene. Dette siste er mest aktuelt i mitt tilfelle. Riktignok har jeg aldri vært toppidrettsutøver i den forstand, men jeg vet hva det å “presse seg” handler om. Basically ingen nåde. Det er litt perverst. Man finner en slags “nytelse” i det å presse kroppen lengre enn den i utgangspunktet er villig til å gå.
Det som skjedde i 2021 – midt i verste pandemipanikken – var at “noe løsnet inni skulderen min” under en av de mandige utgytelsene av “krefter” som jeg er så beryktet for. Det var faktisk så vondt at man skulle ikke tro det gikk an. Verre enn tannverk. Undersøkelser viste at det var en forkalkning som hadde slitt seg løs så å si, og nå lå den an mot leddet som en hissig gnager. En stor sprøyte med kortison tok hånd om det akutte problemet, men nå begynte en ny runde med “medisinske undersøkelser” som ennå pågår. Det virker som om fagfolk innenfor medisin opplever meg som “et interessant eksemplar”. Jeg er jo i vesentlig mye større grad en “original personlighet” i kroppen enn i sinnet. Etter at jeg slanket meg omtrent tyve kilo eller deromkring – jeg har ikke vekt – nå tidligere i vår føler jeg meg også “spretten” på en måte som jeg allerede vet er en illusjon. Jeg kan faktisk ikke slå hjul bortetter plenen og løpe på hendene opp og ned trapper. Det kommer ikke til å ende bra hvis jeg forsøker. Alt sånt tilhører fortiden. Forrige gang jeg gjorde en spontan baklengs salto var i 2018 og da landet jeg “på knærne” – eller i virkeligheten på hendene og tåballene – men jeg var sjokkert over at jeg ikke klarte å “komme helt rundt”, fordi dette er jeg jo vant til. Jeg var en sånn som “løp på veggene” da jeg var på mitt sprekeste. Parkour og den typen ting, selv om dette navnet på “sirkuskunster i urbane landskap” ikke ble funnet opp før mye senere. Det er tragisk å ikke få til sånt lenger, men det er hva det er. Fysikken kommer og går i løpet av dette livet. Selv de som en gang klarte å løpe i oppoverbakke i timesvis – jeg var selv en av dem – blir en dag for gamle til å holde på som en annen gærning. Hva kan jeg si? Livet tar slutt. Brått for noen, sakte for andre. Om meg selv trodde jeg alltid at livet mitt ville bråstanse en eller annen gang, men jeg overlevde altså mot alle odds, lenge nok til å oppleve hvordan alderdommen tar fra deg alt du en gang hadde — og vi har bare så vidt begynt. Jeg tipper at om tyve år – hvis jeg lever så lenge – vil jeg savne nåtidens relativt spreke tilstand. Kanskje jeg bør begynne å gå med stokk? Jeg er jo en slags jålebukk som liker å “kle meg stilig” i den typen kostymer som ville vært moteriktige for hundre år siden eller deromkring, men jeg liker ikke “assesoirer” som klokker og sånt, så jeg kan kanskje frike ut med spaserstokker. Når det gjelder hatt har jeg jo allerede “god dekning”.
Jorden, eller jorda, er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus, og cirka dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet hvor man med sikkerhet kan si at det finnes liv.
Hvem skal man sitere? Hvem vet, saken er uansett at det tjener til å sparke igang saken. Eller rettere sagt, saken er at planeten er og vil fortsette å være uimponert over menneskene. Planeten er og vil fortsette å være “helt fin”. Det vi dreper er vårt eget livsgrunnlag slik det er og har vært her på skorpen, som Jens Bjørneboe kalte det. Mesteparten av jorda er jo totalt utilgengelig for oss, annet enn når den liksom gulper litt i form av vulkanutbrudd og denslags. Vi klamrer oss fast til toppjorda, for å være enda mer eksakt, fordi det er jo der vi dyrker både vår egen mat og sånt som vi mater husdyr med. Som alle vet handler “god jord” om dyp og næringsrik toppjord – altså “jorda som ligger på toppen” dersom dette ikke var klart nok – som uten mye “kultivering” gir rike avlinger. Man finner sånt mange steder, men ikke overalt. Faktisk blir det mindre av den gode toppjorda år for år. Du vet. Slitasje. Eller erosjon som vi kaller det når naturkrefter gnager. Det er uansett bare enda ett av disse globale problemene som henger truende på horisonten inntil videre. Optimistene gir oss hundre år, men pessimistene sier femti. Så må vi “tenke nytt” i forhold til begrepet landbruk, fordi det vil ikke lenger være enkelt å drive et maskinbasert opplegg i “lønnsom skala” etter dagens mål. Kostnadsskruen vil alene fremtvinge “noe nytt” uten at noen kan si hva dette vil bli, men selv mener jeg at allerede nå er en bra tid for nå legge om kursen i retning av et mer robust landbruk enn “monokultur”. En modell med mange små produsenter som jobber i henhold til et rotasjonsopplegg vil “spre risikoen” samtidig som mange flere vil kunne komme seg i nyttig arbeid med grev og kultiveringshakke, heller enn å sitte og glo på dataen sin på et kontor. Det er dem vel unt.
Mye av “miljøvernhistorien” er fullstendig absurd, som da amerikanske økonomer på 70-tallet bagatelliserte dystre spådommer om fremtidig landbruk med at “den agrikulturelle sektoren står uansett bare for noen få prosent av økonomien”. Herregud. All maten jeg har i huset mitt utgjør bare noen få promille av hele husets vekt. Derfor er det gravitasjonsmessig uviktig — men bare til neste gang jeg blir sulten. Da er det aldeles forbløffende hva slags tiltrekningskraft matvarene åpenbarer. Det er vanskelig for meg å skjønne at det går an å ikke mentalt koble sammen disse tingene, universitesutdannede som de er og det ene med det andre. Hva skal folk liksom spise hvis “den agrikulturelle sektoren” ikke går for fulle mugger til enhver tid? Forklar meg den du, professor Baltazar. Jeg venter her til du er ferdig med å forsvare det uforsvarlige, men så må vi snakke om olje. Deretter om betong. Det går simpelthen ikke an å stanse bruken av disse materialene raskt nok, mens “for sent” kanskje allerede befinner seg innenfor handlingsmessig rekkevidde. Mitt generelle inntrykk av disse problemstillingene er at det finnes liten forståelse for sakens alvor ute blant folk. Det er imidlertd ikke noe du eller jeg eller Titten Tei kan gjøre; saken er et politisk problem som krever en løsning på høyeste politiske nivå. En internasjonal løsning, siden saken jo teknisk sett er pandemisk (“pan demos” betyr “alle mennesker”, eller altså noe som angår alle i kritisk grad). Klima er en global sak. Det er været som er lokalt. Det vi driver med er kort fortalt å tilføre atmosfæren mer energi. I praktisk konsekvens medfører dette “mer interessant vær” uten at noen kan si noe eksakt om dette betyr snø eller hetebølge. Hvorom allting er, den demokratiske prosessen begynner og slutter med valg. Det er her “folkets makt” ligger. Vi må rett og slett stemme inn politikere som skjønner at ikke all verdens “lønnsomhet” kan oppveie for tap av livsgrunnlaget, som slett ikke er så robust som alle later til å tro. Det har vært et massivt tap av arter siden året 1970, bare for å ta tak i noe. Og stadig flere havner på den røde listen, i kategorien “sterkt utrydningstruet”.
Samtidig skal visstnok TokTok åpne datasenter i Norge, med strømbehov som en middels storby, sånn at folk verden over kan danse med smarttelefon uten å bekymre seg for krig og hungersnød og sånt. Hvor menneskelig er det? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er ikke korrekt – slik Erwin Schrödinger (han med katten) gjorde – å definere liv som et temporalt felt av negativ entropi, fordi liv – og særlig komplekst liv, som menneskene og deres “sivilisasjon” – er i virkeligheten en dramatisk akselrator for det entropiske prinsipp, eller altså den andre termodynamiske lov: Kort fortalt at alle temperaturer vil søke å utjevne seg “nedover” men aldri “oppover”. Entropi er en enveisprosess. Man tenker seg at universet slutter når alt er helt “jevnt” overalt. Da vil det aldri skje noe mer. Varmedøden heter dette, men det er mildt sagt lenge igjen til det inntreffer. I mellomtiden gjør vi så godt vi kan med det vi har. Hvilket bringer oss til sakens litt vemmelige kjerne: Det er “menneskelig geskjeftighet” som har brakt oss til dette ennå bare begynnende krisestadiet. Det er ikke de lates feil. De har hatt rett hele tiden: Det smarteste er å gjøre så lite som mulig. Da gjør man ihvertfall ikke noe galt. Kanskje jeg tenker litt for banalt i forhold til de store hjernepandaene i Silicon Valley, men jeg ser ikke helt logikken i å satse på at teknologi skal bringe oss ut av et problem som teknologi har brakt oss inn i. Eller rettere sagt: Hvorfor skulle menneskenaturen ha forandret seg? Det har den jo empirisk bevisbart ikke. Vi er de samme dumme apene som vi alltid har vært, eller ihvertfall de seneste 300.000 år eller så. Folk var litt annerledes før den tid. Litt “snåle” kan du si, men fortsatt definitivt gjenkjennbare – hinsides enhver rimelig tvil – som mennesker. Hva skal man i det hele tatt si om dette kleine “postmoderne” opplegget? Her er noe jeg faktisk moret meg med å tenke på tidligere i dag: Jeg kan huske da de første lommekalkulatorene dukket opp på skolen min. Da var det omtrent dødsstraff for å bli tatt på fersken med en av dem under matteprøver, men nå i dag tror jeg de betraktes omtrent som passer og linjal; altså bare et verktøy man bruker for å spare tid og være mer nøyaktig. Men tror du folk har blitt flinkere eller dårligere – eller “omtrent det samme” – i forhold til å jobbe seg gjennom de vanligste regneoperasjonene med blyant og papir? Jeg tipper helt klart mye dårligere, men jeg vet ikke om dette noensinne har vært testet, eller engang hvordan man skulle gå frem for å måle noe sånt. Så vidt jeg kan huske fra skoledagene var det folk som omtrent måtte kaste opp bare man sa ordet matteprøve høyt. Litt halvnevrotisk, men okay. Poenget er at ting var ikke bra den gangen heller.
Når vi gjør noe enklere reduserer vi – eller fjerner helt – behovet for å “jobbe med saken”. Du vet. Automatisering og denslags. Hvordan vil moderne mennesker for eksempel “klare seg” uten innlagt strøm og vann? Noen oppsøker riktignok det primitive i form av “hytteliv” og den typen ting – og de opplever noe meningsfullt på den måten – men det er et poeng å påpeke at når dette skjer så stiller folk stort sett sine egne betingelser i forhold til når og hvordan det skal skje. De er ikke under tvang. De kan velge å avbryte opplegget og reise hjem igjen hvis ting blir for vanskelige for dem, eller av en hvilken som helst annen grunn. Eller sagt på en annen måte: Det fines en redningstjeneste og de vet dette. Derfor er jeg litt usikker på om det teller som “ekte primitiv erfaring” å ta seg et par uker som turist ute i den ville naturen. Det er helt klart “mer enn ingenting” men det savner kanskje dette elementet av “realisme i konsekvensene” som folk var nødt til å leve med på den tiden da mer primitive forhold enn hva moderne mennesker typisk aksepterer var vanlig standard selv hos de rikeste. Som alle vet er moderne medisin noe som i hovedsak har tilkommet etter Den andre verdenskrigens slutt, men vi er allerede så vant til det at vi ikke bare tar det som en selvfølgelig “rettighet”, vi skriker og gråter også fordi tjenesten “ikke er bra nok”. Ting kunne vært bedre. Livet kan bli enda enklere. Hvorfor har for eksempel ingen funnet opp en universalpille som fjerner alt av angst, stress og ukomfortabe følelser? Til det er det å si at dette har vært funnet opp mange ganger. Laudanum – opium oppløst i alkohol – var spesialdesignet for å gjøre denne jobben. Barbiturater – altså valium og denslags – er i hovedsak den samme idè. Først da de fant opp “serotonin-reopptaks-inhibitorer” som Prozac, Cipramil og andre beslektede remedier var ting bra nok til at begrepet lykkepiller ble introdusert i fullt alvor. Depresjon blir jo ikke definert som er sunn reaksjon på et sykt samfunn, men som en “funksjonshemning” som hindrer deg fra å være en god nigger for massa og produsere overskudd sånn at kapitalistene – og andre som lever av samfunnets produksjonsoverskudd – har til smør på brødskiva si. Hvis ikke må de jo flytte til Sveits og andre rettferdige land, de stakkars små. Buhu. Skjebnen er ond.
Borgerskap, også bourgeoisi eller bursjoasi, som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige mellomklassen og etter hvert overklassen i det kapitalistiske samfunnet. Borgerskap er i Norge opprinnelig en fellesbetegnelse for de beboere i en kjøpstad som hadde løst borgerbrev, dvs. handelsmenn, håndverkere og skippere, til forskjell fra adelige, embedsmenn og bønder samt arbeidere, leilendinger og husmenn. Handelsborgere hadde rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet».
(Wikipedia)
Det er vanskelig å betegne meg som noe annet enn en “håndverker” siden jeg mesteparten av livet har tjent mesteparten av alle pengene mine på å utføre “håndverksjobber”. Imidlertid prater jeg mer om “andre ting” enn jobben og sånt, som uansett er et tilbakelagt stadium i mitt eget liv — og andres håndverk kommer jeg ikke til å mene noe om med mindre noen betaler meg for å komme med en uttalelse. Jeg vil uansett være så ubeskjeden å si at håndverkdfagene tilhører stort sett kategorien ærlig arbeid, selv om man finner uærlige individer i bransjen. Eller er det noen som vil påstå at samfunnet ikke behøver håndverkere og annet “teknisk” personale? Jeg ser ikke helt hvordan man kan gjøre det på noe saklig grunnlag, selv om det sikkert går an å påstå noe om “utnyttelse av folks mangel på kompetanse”, høye priser og det ene med det andre. På den annen side er det dette ting koster. Folk skal ha litt avkastning for all den tiden de har brukt på å banne og sverte mens de møysommelig satte seg inn i fagets rutiner og tilegnet seg “håndlaget”.
Det er intet annet enn eventuelt “sunn fornuft” som stanser en gjennomsnittlig “sivilist” fra å selv utføre nødvendige håndverksarbeider på egen eiendom etterhvert som behovet oppstår. De fleste oppdager jo raskt nok at selv det som ser enkelt ut ofte viser seg å være noe fiklete faenskap som er farlig for fingertuppene. Hvis man setter tilside alle følelser av “personlig stolthet” og den typen idioti og heller tar frem lommekalkulatoren vil man også uten store problemer kunne plonke seg frem til et tallmessig grunnlag for hvorfor man heller bør bruke tiden sin på å tjene penger andre steder og overlate håndverksarbeidet til fagfolk. Når det er sagt så vil man jo opparbeide seg en tilstrekkelig grad av kompetanse etterhvert – fordi det må man jo – hvis man hensetter seg selv i en krevende oppussingssituasjon med lavt budsjett. Jeg følger diverse folk i alle aldre som – hovedsaklig på engelsk – dokumenterer diverse prosjekter på YouTube og nesten alle har ved et eller annet tidspunkt sagt at de ville ikke ha startet opp denne greia hvis de hadde visst hvor mye arbeid det innebar.
Jeg kunne sannsynligvis ha fortalt dem omtrent hvor stor jobben er både i økonomisk og arbeidsmessig forstand etter å ha tilbrakt en time eller to med å undersøke forholdene på stedet og sammenligne dem med prosjektets optimale resultat, slik folk ser det for seg. Det finnes jo visse prosedyrer for å beregne en pris på forhånd — og selv om man noen ganger “bommer” så er mesteparten godt innenfor. Nesten alle jobber jeg noensinne har gjort har vært basert i avtalte forhåndspriser (med visse forbehold for “komplikasjoner”). Grovt sett kan vi si at det er dette som skiller proffer fra amatører: Til hvilken grad man “fra hundre meters hold” kan se hva slags jobb det er snakk om. Det vil si at alt sånt som amatører “oppdager etterhvert” allerede foreligger som rutine hos de proffe. Alle som selv har gjort en stor jobb med å for eksempel pusse opp en falleferdig gammel villa – med alt det innebærer – kan senere si mye om hva man bør og ikke bør gjøre, men de vil ikke kunne gi noen bedre råd enn for eksempel en faglørt tømrer og andre som har et profesjonelt forhold til bygningsfagene. Man blir jo strengt tatt ikke ekspert før man har gjort hundrevis av sånne jobber og “sett det meste”, men at en amatør som har fått til et bra resultat etterpå føler seg både fornøyd og kompetent tviler jeg ikke et sekund på.
I den grad man kan si noe generelt om Henrik Ibsen sine skuespill så er det at de tar for seg “borgerskapets lune sjarm” og man noterer seg at det dukker opp en og annen byggmester her og der. Det er jo en solid borgerlig tittel. Alle vet at mens sagbrukseieren tilhører de høye samfunnslag så er ikke det samme tilfelle for sagbruksarbeiderne. Både snekkere og murere – forsåvidt også elektrikere, rørleggere og mange fler – er fagfolk som “er på stedet og gjør jobben”, noe som ikke er tillatt for borgere. Den som eier firmaet fagarbeiderne jobber for er den eneste av dem som befinner seg i en “borgerlig” posisjon, hvor den fundamentale ideologien forlanger at man skal tjene penger på andres arbeid, ikke sitt eget. Hvis man er “en sånn som jobber” slipper man selvsagt ikke inn i de kretsene. De er jo forvaltere, ikke arbeidere. Deres livsgjerning handler om å “forvalte” kapital, som igjen er et samlebegrep for “ressurstilgang”. Det handler ikke om å “ha mange penger” men om å bevege seg inn i en posisjon hvorfra man kan hente ut “overskudd”, som er et annet ord for den delen av firmaets lønnsomhetsstruktur som ikke tilfaller de som “produserer” overskuddet, men de som “eier” opplegget. Eller “produksjonsmidlene” som Marx kalte det, selv om man i vår tid fokuserer mest på “distribusjonsleddet”. Du vet. Amazon.com og den typen ting. Det begynte som en bokhandel, men nå får man vel kjøpt det meste gjennom denne tjenesten, som imidlertid har et mildt sagt dårlig rykte for hvordan de behandler folk som jobber for dem. Pengene ligger åpenbart i salgsleddet, ikke i produksjonen.
Hvorom allting er, et populært amerikansk uttrykk snakker om “hunder som spiser hunder” (it’s a dog eat dog world), men det de egentlig mener er selvsagt at markedet ikke uofte fremstår som en mekanisme for gjensidig utnyttelse. Du føkker meg i dag, men jeg føkker deg i morgen. Den typen ting. Dette befinner seg innenfor den samme idèhorisonten som når jeg kaller dem kannibaler. Eller altså individer som “kannibaliserer” andre på økonomiske måter. De har en hel “stall av husdyr” i denne forstand – de ansatte, eller “medarbeiderne” som folk av en eller annen grunn sier nå – som “produserer overskudd” like så sikkert som at kyr produserer melk og høner legger egg – derfor holder vi dem i slaveri – men de er jo “fremmede skapninger”. Det blir noe annet. Det er fortsatt ikke bra, men alt er relativt. Jeg har selv vokst opp på gård og kan på dette grunnlaget uttale meg om “dyrevelferd” – anstendig dyrehold er verken umulig eller urimelig – men i det store og hele er menneskenes forhold til dyrene et etisk minefelt. Det samme burde menneskers forhold til andre mennesker være, men på den annen side burde man veil ikke forvente at det ene skal være bedre enn det andre. Det hele koker sannsynligvis ned til “respekt for både sitt eget og alle andre skapningers liv” eller grader av mangel på dette; hvor man i den helt ekstreme enden finner ufølsomme typer som ikke skyr noenting, mens de fleste befinner seg et sted på den skalaen hvor man reagerer negativt – og “instinktivt” – mot dyreplageri og nedverdigende behandling av andre mennesker, som sannsynligvis handler om de samme “mangelfulle sjelsevner”.
Heldigvis er det ikke min jobb å bestemme hvordan andre folk skal leve sine liv. Herregud. Det skulle tatt seg ut. Ikke desto mindre har jeg selv hatt “ansatte” som har vært mer enn happy med å jobbe for meg mot avtalt timelønn, mens de bare trekker på skuldrene av tanken om at jeg eventuelt tjener mer enn dem “uten å gjøre selve jobben”. De ser jo at jeg flyr rundt som en annen jævel for å løse alle mulige slags idiotproblemer som oppstår hver dag, i tillegg til den vanlige plikten med å passe på at de riktige materialene havner på det riktige stedet til riktig tid og den typen ting. Ingen av de som er på stedet og gjør selve jobben misunner min rolle i det hele. Det er jo mye som skal stemme før man har følelsen av at “ting går på skinner” slik at når – eller kanskje det er bedre å si hvis – de gjør det, så er det bare fordi noen har organisert det sånn. Vi kan trygt fastslå at det eneste som skjer “av seg selv” i denne verden er at problemer baller på seg og vokser helt til man løser dem. Ihverfall vil man oppleve det slik hvis man tar på seg et “prosjekt” innenfor bygg og anleggsbransjen, uansett hva slags faglig status man ellers har. Det som starter èn millimeter skjevt i dag vil kanskje vokse seg til en meter i løpet av uka, så det gjelder å ha retningene sine under kontroll, noe som begynner med en klar definisjon av hva som kjennetegner tilstanden “ferdig”. Det er jo dit man skal etterhvert. Alle andre “retninger” er gale retninger, uansett hvor “interessante” de måtte være å pirke med der og da. Du vet. De berømte distraksjonene som alltid dukker opp når man begynner å tukle med byggverk. Særlig gamle byggverk, med alle sine fjetrende detaljer for de bygningsteknisk interesserte, som igjen kan fremprovosere timesvis med i seg selv unyttig forskning.
Har du noen gang måttet forholde deg til en velforening? Selv pleier jeg ikke å bosette meg på steder hvor sånt kan være aktuelt, men jeg har møtt mange velforeninger – eller rettere sagt deres mer eller mindre offisielle representanter – i forbindelse med diverse pågående bygningsarbeider. Noen ganger kommer de i følge med “representanter for det offentlige” fordi de mener det finnes formelle feil, noe som ofte handler om dårlige personforhold i nabolaget – det har ihvertfall ikke noe med meg å gjøre – og den formen for sadisme som man får tilfredsstilt når man stanser noen arbeider, basert i noen slags mystisk paragraf som aldri ellers kommer til anvendelse. Imidlertid gjør jeg typisk hjemmeleksene mine i forhold til offentlige krav, faglige standarder og andre “formelle” saker. Bare èn gang har det skjedd meg at jeg måtte ringe til et firma som raskt kunne komme og sette opp godkjent sperreutstyr på fortauet i et villastrøk, fordi vi drev med graving innenfor en viss avstand av fortauets bredde. Ihvertfall måtte det sperres med mer robuste ting enn bare de vanlige røde og hvite sperrebåndene som jo helt klart ikke stanser noen fra å sjangle seg nedi grøfta hvis de går inn for dette. Og mens dette ble gjort måtte fortauet sperres, og skiltes for at “fortauet er sperret, vennligst benytt fortau på den andre siden”. Sånn er det, noe jeg ved det tidspunktet ikke engang visste, ellers ville kunden ha fått faktura for denne forsinkelsen. Den onde naboen ønsket selvsagt å ramme kunden, men rammet bare entreprenøren. Prisen for jobben var jo allerede avtalt og jeg hadde ikke tatt med noen kontraktsforbehold som dekket denne kategorien av hendelser. Imidlertid tok jeg alltid senere med et forbehold om “komplikasjoner på grunn av naboforhold som er ukjente for meg ved tidspunktet for kontraktsinngåelse”. Burde sånt være nødvendig? Egentlig ikke, men folk er folk.
IQ er en forkortelse for intelligenskvotient, som er et tallmessig uttrykk for intelligensnivå, slik dette måles med intelligenstesting. IQ angir et individs intellektuelle evner ut fra en sammenligning med de gjennomsnittlige testskårene til jevnaldrende i normeringsgruppen.
Man bør sannsynligvis tenke på IQ litt som “hastigheten” i en computer, hvor for eksempel spesielle maskiner laget for spill, som behandler store datamengder hele tiden, vel er de “raskeste”. De oppdaterer sin nå-tilstand hurtigere enn andre computere, slik at de på et tidligere tidspunkt har mer ledig kapasitet for “funksjonalitet” i forhold til flere og andre oppgaver. Bortsett fra dette – at de er “raske i avtrekket” – er det ikke noe som skiller dem fra de andre maskinene, som også får til å løse de samme problemene, bare ikke like raskt. Mer enn dette behøver egentlig ingen å vite om “de smarte barna”. De blir ferdige med skolearbeidet tidligere. Det er alt. Kjedsomheten de føler er lik alle andres når de tvinges til å vente på sånne som beveger seg sakte. Hva skal de liksom ellers gjøre? Fortsette alene ut i det ukjente? Det er ikke bra å ha høy IQ. Det er like mye et sosialt problem som det å være gal eller hjerneskadd. Man er jo ikke “på bølgelengde” men de andre. De skjønner kanskje ikke deg, men på den annen side så skjønner ikke du dem heller.
“Ovklok bør ingen være” som de sier i Håvamål — ganske ironisk, siden det ikke er mulig å vite sånt uten at man selv har vært på stedet og undersøkt saken. Men de har selvsagt rett. Det er ikke bra å vite for mye. Det gir deg verken følelsen av fred eller lykke. Bare “ansvar”, som ingen har godt av å forspise seg på. Her er greia: Jeg røper ikke for mye hvis jeg sier at jeg har perverst høy IQ, men jeg opplever ikke dette som noen “fordel i livet”. Jeg mener, aldri behøvde jeg å “jobbe” for noe som helst gjennom alle skoleårene. Alt var så enkelt. Jeg kunne selvsagt lese og skrive – både norsk og engelsk – lenge før jeg begynte på skolen, hvor jeg aldri opplevde noe som “vanskelig” rent faglig sett. Lese til prøver? Meh. Det gidder jeg jo ikke. Jeg får S uansett. Spørsmålet er mer om jeg skal gidde å utfordre horisonten til læreren eller om jeg bare skal klø meg på pikken og sove. Fatteru? Jeg har alltid vært en klyse, men ikke uten grunn. Jeg er smart nok til å skjønne hva som definerer selve konseptet smart. Og jeg ser ikke noe poeng i å være blyg eller beskjeden om dette. Jeg deltar jo ikke i noen konkurranse. Hvorfor skal jeg sammenligne meg med noen andre? Sånt gir ingen mening for meg.
Ved dette tidspunkt er det sannsynligvis på tide å “komme til poenget” som folk sier. Så her er greia: Jeg begår ikke skrivefeil, verken i staving eller i grammatikk (selv om syntaksen er litt her og der noen ganger, ofte med vilje). Sånt forekommer bare ikke. Jeg sjekker alt ganske nøye, flere ganger. Mens jeg skrev på engelsk hadde jeg etter måten mye “språklig” fokusert innhold, på en helt annen måte enn når jeg skriver på norsk. Ikke fordi jeg føler meg usikker. Jeg snakker perfekt engelsk. Men fordi jeg ikke føler meg “like sikker” som når jeg leker med norsken. Hva ligger i konseptet skaldskap? Det er ikke det samme som “dikterkunst” selv om det betyr også dette. En skald må kunne “lage” språket underveis, på måter som gjør at alle skjønner hva ordene betyr selv om de aldri har hørt dem før. Da snakker vi om kunst på et “passende nivå”. Visste du for eksempel at William Shakespeare introduserte 1700 nye ord til det engelske språket? Det er ikke småsaker. Språket definerer jo folks virkelighetsoppfatning på en svært reell måte. Hva var det siste filosofen Ludwig Wittgenstein – kjent for sitt sommerhus i Molde – sa til verden? Whereof one cannnot speak, thereof one ought to be silent. (“Hvorom man ikke kan tale, derom bør man tie” skulle vel det bli – mer eller mindre – på norsk.) For å kunne snakke om noe må man jo ha ord, som man enten kan “plukke fra hylla” eller lage ettersom man behøver dem. Men hvordan havner ordene på hylla – eller altså i språket – til å begynne med? Det virker åpenbart at noen en gang laget dem for første gang, men samtidig virker det jo litt “frekt” å bare lage ord. Er det lov? Jeg vil si at poenget er å bli forstått. Så lenge ordene gjør denne jobben så “fungerer” de, enten de fantes tidligere eller de ble funnet opp der på stedet og bare for denne anledningen. Ikke sant?
Mye av filosofens kunst handler om å slutte å snakke mens folk forsatt forstår hva fanden du prater om, men på den annen side så er det jo gøy å se dem hoppe. Eller få glassaktige øyne og sovne. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvorfor det er så vanlig å fokusere på kortsiktig gevinst for sin egen del, men jeg antar det er en arv vi bærer med oss siden vi “levde som dyr” på en mye mer håndfast og direkte måte. Det er uansett det mystiske elementet som kommer til å kverke oss alle hvis vi ikke “får det under kontroll” på rimelig vis. Du vet. Allmenningens tragedie er dagens søkebegrep på nettet. På den ene side vil alle ha personlig frihet til å gjøre som de vil, men på den annen side så dør vi alle hvis alle får gjøre som de vil. Så hva blir det til? Det virker helt fette opplagt at menneskeheten ved dette tidspunkt er fortapt uten lov og politisk styring, men på den annen side vil alt bare bli verre hvis det tilkommer “autoritære” opplegg. Så der står vi, kan du si, og vaier i vinden. Que fare, som italienerne sier. Hva skal vi gjøre. Svaret bør helst ikke være que cazzo fare – som betyr grovt sett “dra til helvete” som sosialt uttrykk, men hva ordene sier er “det pikken gjør” – selv om dette er hva mange føler om verden i dag. Alt er jo på vei et visst sted og det virker ikke som om noen skjønner hvor bremsepedalen sitter, eller engang hvordan den brukes. Så hva kan man gjøre? Que fare? Man skal liksom vaske sin plastemballasje og sine hermetikkbokser, syltetøyglass og annet, før man bringer det til godkjent returpunkt for resirkulasjon av husholdningsavfall, som det heter. Der blir det sikkert tatt hånd om av fagfolk, slik at alle materielle biprodukter fra vår komfortable levestandard kan gjenintroduseres i livets store sirkel. Resten er opp til Gud.
En prepper er en person som aktivt forbereder seg og sine familier på alle slags nød- eller naturkatastrofer. Det kan være et sykdomsutbrudd, jordskjelv, krig eller sivil uro. En prepper vil se på en måte å overleve og være klar før en hendelse inntreffer. En prepper mener det er viktig å være klar for hvis SHTF, og vil ofre en del av familiens fritid og for å gjøre alle klare foren eventuelle forestående katastrofe.
SHTF er et engelsk akronym. Det betyr “Shit Hits The Fan”, som er en generell betegnelse for når “trøbbel” inntreffer. Tanken er som å pælme en neve kumøkk mot en spinnende vifte, slik at det flyr utover alt “når skiten treffer vifta”. Jeg vet ikke hvorfor de bruker SHTF på et norsk nettsted, men de er vel “internasjonalt påvirket” da. Folk synes jo det er kult å bable litt på engelsk, selv om de strengt tatt ikke kan engelsk. Eller engang norsk, for den saks skyld. De bare lager lyder – lik skrikende fugleunger – for å markere at de er til og at de har “behov”. Selv er jeg – og har vært i førti år – forberedt på å slippe alt jeg har i hendene og bare gå. Riktignok vil jeg behøve omtrent seksti sekunder på å sanke sammen det mest nødvendige – ting har sine faste plasser og jeg vet hvor det meste er – men jeg er definitivt klar, og preppa, eller “forberedt” som det heter på norsk, til å gripe en ryggsekk og bare forsvinne, for aldri mer å vende tilbake.
Om meg selv tror jeg at jeg verken er spesielt fryktsom eller fryktløs, jeg er for det meste akkurat som alle andre, men jeg kan, når saken skal diskuteres, ikke huske at jeg noensinne har latt være å gjøre noe fordi jeg var redd. Sånt har snarere den motsatte effekt på meg, i den forstand at hvis jeg føler frykt så blir jeg bare “ekstra gira” på å konfrontere saken. Du vet. Litt sånn “fandenivoldsk” på en måte. Mange er sånn — men ikke fordi de er “fryktløse”. Det handler vel egentlig mest om at de nekter å la seg styre av “skygger og fantasier”. De klarer fint å la være å gjøre direkte idiotiske ting, men likevel er de “nødt til” å konfrontere sin egen frykt så snart de føler den. De kan ikke bare “leve med” at det finnes domèner i livet som de ikke har adgang til fordi redselen deres nekter dem det, og de klarer ikke å “late som ingenting” heller. Sannheten må på bordet. Hva betyr det at jeg er redd for noe? Kunnskap er nødvendig, ikke følelser.
Ellers er det å si om preppere at de er først og fremst komiske typer, men de er ikke desto mindre i kontakt med en del av seg selv som flere burde kjenne litt på. Vissheten om at alle ting er på vei rett til selveste storhelvete begynner jo å senke seg over stadig flere. Vi kan ikke fortsette som vi gjør nå i mer enn kanskje 10-20 år til før hele vår sivilisasjon drukner i sin egen mannskit. Visste du for eksempel at mer enn halvparten av all verdens plastsøppel har tilkommet over de seneste tyve år? Eller altså etter at vi skjønte at plast ikke er som andre materialer? Det burde si noe om hvor evneveike mennesker er som skapninger. Vi vet at det er både giftig og irreversibelt men vi gjør det likevel. Fordi vi trenger penger. Vi får aldri nok av dette dopet, selv når vi ligger skjelvende på våre knær og gråter av smerte. Det er jo så godt når kicket kommer. Når det kirurgiske stålet penetrerer huden og man liksom kan se “en sky av blod” skyte inn i sprøyta idet man “oppnår kontakt med mobilabonnenten”, rett før man klemmer inn en kontant beskjed om å slappe av og bare nyte livet. Sånn er det å ha full kontroll over alle ting. Det ser ikke vakkert ut fra utsiden, men det føles helt riktig.
Kanskje jeg vil oppfordre til å “preppe langsomt” i den forstand at man bør forberede seg på mange store forandringer innenfor en ganske kort tidshorisont, men det er ingen grunn til å “gi opp samfunnet” av den grunn. Selv om “opplegget” eventuelt kollapser så skal vi jo alle – helst – leve videre på noe slags vis, som uansett vil være enklere når man samarbeider med andre. Preppere i USA har en tendens til å fokusere på bevæpning, både sin egen og den til andre, enten de er imaginære eller reelle “konkurrenter i kampen om ressurser”, eller noe helt annet. Amerikansk galskap er hva det er. De sier at “en ukjent person er bare en venn du ikke ennå har møtt” men de oppfører seg som om “en venn er bare en fiende som ennå ikke har røpet sine hensikter”. Hva eksakt er det folk forbereder seg på? Det sier jo ellers noe om fobiene dine hvis du regner det som “svært sannsynlig” at du vil havne i skuddveksling med fiendtlige styrker så snart samfunnet kollapser. Korollatet av denne tanken er at konflikten allerede er etablert, den blir bare holdt kunstig i sjakk av “menn med våpen” som vokter over loven og som skyter – pang pang pang – de som nekter å gjøre som de blir bedt om, eller som på andre måter er sjenerende og provoserende i stil og atferd. Uansett er det på alle måter flaut og nedverdigende å bli sammenlignet med amerikanere, som uten tvil er de verste, styggeste og mest evneveike mennesker noensinne. Herregud.
Sannheten om oss mennesker som art er at vi er ikke konkurrenter i livet. Bare kannibaler tenker sånn. Vi er kolleger som har mange flere felles interesser enn hva enn du har som skiller oss fra hverandre på så tarvelige og voldelige måter. Hva jeg kan si er at jeg på mange måter er en “aktiv motstander av alt som leder til krig” men når det er sagt så er det ikke meg – og sånne som meg – som vil rammes hardest av en “universell borgerkrig” hvor alle står mot alle og ingen regler gjelder lenger. Jeg vil utvilsomt klare meg minst like bra i en krigssone som jeg gjør i fredstid – først og fremst fordi jeg forstår at “punktforsvar” er suicidalt – men jeg ønsker meg likevel ikke dit. Fordi jeg ønsker faktisk ikke så ondt for mine medmennesker, selv om jeg ellers kanskje ikke bryr meg så mye om hva som skjer og ikke skjer med dem. De er jo presumptivt voksne og selvstendige individer som har – og tar – ansvaret for sine egne liv, så hva er det jeg liksom skal bidra med? Råd? Ja, det kan du tro. Her er mitt eneste råd: Ikke lytt til mine råd, heller ikke dette. Tenk selv istedet.
San Fermín er en festival i Pamplona i Spania som arrangeres hvert år fra 6. til 14. juli. Festivalen er mest kjent for okseløpet som foregår 7. juli. Festivalen regnes som den mest kjente spanske festivalen og tiltrekker seg hvert år mer enn én million besøkende. Handlingen i Ernest Hemingways roman «Og solen går sin gang» (The Sun Also Rises) er lagt til Pamplona under San Fermín-festivalen.
Fra avdelingen for konstruktiv selvkritikk – de har kontor i den samme gangen som avdelingen for narcissistisk selvnytelse, men de jobber dårlig sammen – henter vi i dag frem det interessante element at jeg sannsynligvis er den bloggeren på denne plattformen som skriver flest ord for færrest lesere. Ifølge målingene fra forrige runde har jeg hatt tolv lesere siden sist. Vel, det er hva det er. Det betyr ikke noe fra eller til for min egen vilje til å fortsatt produsere store mengder upopulært innhold. Hvorfor de andre blogger er ikke min bisniss. Hvorfor jeg selv blogger er imidlertid fordi det er sånn jeg strukturerer det mentale landskapet mitt. Det handler om konsentrasjon, fokus og “språkmessig bevegelighet”, eller trim for eldre om du vil, bare på den mentale latsiden. Det fysiske foregår åpenbart et helt annet sted enn på nettet. Hvordan skal man egentlig bruke hjernen? Ingen ga meg noensinne noen bruksanvisning, så jeg bruker den til å pønske på alt mulig rart som jeg siden utskiller i form av tekst. Som aktivitet sett kalles vel det å “filosofere”. Alle gjør det i større eller mindre grad.
Saken er uansett at jeg har skrevet ganske mye om okser og deres rolle som “skapninger som lever på grensen mellom kultur og natur” i den forstand at de er livsfarlige dyr, men de er også “selvfølgeligheter” som har eksistert i menneskenes verden i mange tusen år. Det er som alle vet sesong for risikoatferd i samvær med okser i Pamplona på denne tiden av året, selv om poenget med hele festivalen egentlig er hemningsløs fyll — og de vanlige protestene mot slike skikker følger forutsigbart som skattefuten. Dyreplageri sier folk. De har åpenbart ikke fattet poenget. Enhver form for dyrehold er dyreplageri, særlig det å ale opp kjæledyr, men vi gjør det likevel. Av de typisk moderne husdyrene er det vel bare geiter og katter som i utgangspunktet har en bra sjanse til å overleve som “ville skapninger” på egen hånd der ute. Resten av menasjeriet har blitt så systematisk degenerert gjennom så lang tid at et gjennomsnittlig eksemplar innenfor arten er sjanseløs i forhold til enhver annen livsstil enn som – bevoktede – slaver under menneskenes behov. Husdyr som konsept handler jo om at vi henter ut visse ønskelige egenskaper hos dyrene, mens vi “avler bort” de uønskede — men det er ikke ærlig å si at det handler om noe annet enn systematisk utnyttelse av “dyr som lever i fangenskap” uansett hvordan man ellers behandler dem. Når planen er å drepe og spise dem kan det neppe snakkes om noe “vennskap” i den forstand. Og hvor mye er konseptet “human behandling” verd? Jeg opplever sjelden at folk som griper etter symbolsaker som såkalt tyrefekting har noe gjennomtenkt syn på alle de “anonyme kjøttdyrene” som aldri får sine fem minutter i arenaen før de blir useremonielt “avlivet” – for et heslig ord – av folk som gjesper mens de holder på.
Han selveste Fermin – som San Fermin-festivalen er oppkalt etter – døde kristenmannsdøden i romersk tid, enten på 200-tallet eller opptil hundre år senere, de lærde strides noe, Men det er ihvertfall lenge siden nå. Visstnok skal han ha blitt “slept ihjel” etter løpende okser, så de må ha brukt et tau eller noe, men det høres unektelig litt vondt ut. Romerne var ellers ganske sadistiske med avrettingsmetodene sine. Hva med for eksempel korsfestelse? Det har jo skjedd med visse historiske – eller ikke – karakterer som folk snakker om hver dag. Det er liksom ikke nok å bare “avlive” folk sånn som amerikanerne prøver å oppnå, uten angst og smerte, man skal gjøre det på en måte som er så jævlig som mulig. Dette prinsippet lever imidlertid i beste velgående, bare at nå kaller vi det “allmenpreventive hensyn”. Blodtørst er vel et mer korrekt navn på fenomenet, men la oss ikke være pedantiske. Også de blyge sadistene skal ha sitt, helst servert både kaldt og halvdruknet i en feit saus av “rasjonalisering” – sånn at ting kan forklares med noe annet enn skadefryd – men både de og jeg vet at dette handler om ondskap. Det går rundt og rundt. Ondskapen ender aldri før noen bestemmer seg for å begrave den her og nå. Ikke i morgen eller “etter at man er ferdig med noe annet først” men nå og for alltid; uten tvil, nøling eller utsettelser. Dette er det essensielle budskapet i alle ritualer som – direkte eller indirekte – handler om offerdyr. Man “betaler en gjeld” til “dyrets ånd”, det vil si til en slags guddommeliggort fantasi om “dyret som platonisk prinsipp” — hvor for eksempel “guden for alle okser” er rituelt representert i alle levende eksemplarer av arten (pluss noen statuer, men det behøver vi ikke å gå inn i når vi snakker om tyrefekting), men særlig de som sendes inn i en arena for å “kjempe på liv og død” mot en matador, altså en “dreper” som på samme vis handler på vegne av “guden for alle mennesker”. Planen har jo hele tiden vært å drepe og spise dette dyret. Mennesker driver ikke med storfèhold for moro skyld. Våre planer er onde. Til hvilken grad skjønner folk dette? Vårt forhold til “husdyrene” er mildt sagt problematisk — og det blir ikke bedre av at vi “menneskeliggjør” dem. Da er det bedre – i den grad man ønsker å være ærlig – å vise frem dette blodige metafysiske skuespillet i all sin gru så alle kan se.
Hvis man lurer på tings lovlighet – eller eventuelt graden av straffbarhet – er nettstedet lovdata.no en nyttig ressurs. Jeg tenkte opprinnelig at jeg skulle bruke deres definisjon av en “bobil” (eller campingbil), men ombestemte meg etter å ha slått det opp. Loven har åpenbart blitt laget litt etter litt, ettersom det har tilkommet behov for å “sette grenser”, så de fortaper seg i mål; høyder og lengder. Selv tenker jeg mest på “funksjonalitet” — hvor det å kunne sove i sin fulle kroppslengde har prioritet foran alle andre hensyn. Om mannskiten har kjøkken, bad og hylleinnredning er mindre relevant. Det er jo ellers ikke noe “teknisk” forbud mot å campe mer eller mindre hvor man vil i norsk utmark, enten man sover innenfor eller utenfor bilens karosseri, slik at man kan strengt tatt “bo i bilen” så mye man selv ønsker. De vanlige reglene for parkering av kjøretøy må imidlertid etterkommes uansett hva slags formål bilen ellers har.
Hver sommer øker trafikken ganske dramatisk langsetter E6 og Riksvei 3, hvorav sistnevnte er det som berører meg mest. Mye av dette er bobiler fra Tyskland, Nederland og ellers “på kontinentet” som er ute på eventyr i sin arktiske sommerfantasi. (Jeg antar noe av det samme skjer med den nordgående ruta gjennom Sverige også, men det vet jeg ikke noe om.) Begrepet bobil er jo like relativt som begrepet hus så man ser ganske mange ulike varianter og prisklasser. For eksempel kan man renske ut seter til man har ni eller færre igjen i en vanlig buss, så teller den som “personbil klasse C” – eller “lastebil” om du vil – og resten av plassen kan disponeres til husholdningsformål. Det ligger til enhver tid et antall sånne ute for salg, men jeg vil si det lønner seg bedre å leie dem når man har bruk for dem enn å eie et sånt skaberakkel, som krever årlig EU-godkjenning for å beholde skiltene og hvor alt det tekniske generelt sett er ti ganger så dyrt som i en vanlig personbil — med mindre man skal bo i den på heltid og for det meste har tenkt å bare stå parkert et sted. Da er det i praksis en campingvogn til hundre tusen, som vel er det laveste man kan komme unna med å betale for en godkjent campingbuss (selv om jeg godt kan se for meg at mange setter en lavere pris bare for å bli kvitt dem, for de er ofte et pengesluk).
Fra den såkalte livslisten – over “ting man har tenkt å gjøre før man dør” – kan jeg stryke ganske mange ting, inkludert det å bygge min egen bobil. Har vært der, har gjort det, trenger ikke å oppleve det en gang til. Egentlig hadde jeg tenkt å beholde den som bobil, men det ble med en sommer på sightseeing rundt i Danmark, så røska jeg hele innredningen ut igjen og degraderte Mercedes Sprinteren tilbake til sitt forrige liv som niseters minibuss før jeg byttet den mot en Mercedes E220 stasjonsvogn med en kar på Hamar istedet. Det går jo an å sove fullt utstrakt i stasjonsvogna også, pluss at man slipper alt det andre rælet. Eksakt når og hvorfor har man behov for å stå oppreist inni en bil? Hvor aktuelt er det å lage mat inni bilen? Og er det egentlig en god idè å kjøre rundt med en “portapotti” baki der? Jeg mener, alle må jo drite opptil flere ganger hver dag, så det er en jobb man må få gjort på den ene eller den andre måten uansett, men det er greit å bli kvitt “massen” èn gang for alle og bli ferdig i enhver forstand. De sier at en portapotti skal være luktfri men dette er ikke min erfaring. Dessuten kan man ikke bare tømme innholdet hvor som helst heller, som man jo må gjøre etterhvert som det fyller seg opp. Toppen av idioti er når man har bygd et opplegg for portapotti, som en “smart kombiløsning” med fasiliteter for å vaske seg og det ene med det andre, men man ender med å ikke bruke det fordi det er rett og slett ikke noe kult i lengden. Det blir til et litt påkostet lagringsrom istedet, mens man i praksis tar med seg ræva si og booker seg inn på campingplasser så man kan benytte seg av deres opplegg. Herregud. Så patetisk. Men dette var altså noe jeg måtte erfare for å få det rette perspektivet på ting. Man fantaserer jo om så mye rart, men ting har en tendens til å endre karakter så snart de treffer bakken. Hvis jeg skulle eid en bobil noensinne igjen måtte det være en sterkt pimpa toetasjers buss av nyere modell, så vi snakker om minst en million i startbudsjett. Med andre ord, ikke aktuelt.
Det er – ihvertfall for meg – en bedre idè å pimpe hus. Da er det ved dette tidspunkt et avgjørende poeng at prosjektet ikke er for stort. Jeg har verken økonomi eller kapasitet til å administrere noe større enn den typen “romantisk hjem” som et nyforelsket ungt par søker som sin første egne bolig, eventuelt noe som en allerede etablert familie søker som “feriehjem”. Du vet. Man ikke bare godtar men kanskje også liker litt at det er trangere forhold “på hytta” enn hjemme, så lenge det er mulig å holde på med ting ute. Det teller jo liksom ikke som ekte ferie hvis man ikke lever under andre forhold enn man gjør “til vanlig”. Hvorom allting er, folk tenker kanskje noen ganger at de skal “pusse opp selv” men da mener de som regel bare overflatebehandling av allerede eksisterende strukturer. Jobben får straks et annet kaliber når det blir snakk om å flytte dører, vegger og den typen ting, men jeg opplever dette som udramatisk. Jeg har jo gjort mye sånt. Grovt sett kan du si jeg er fokusert på “funksjonalitet” som overordnet prinsipp – boligen må ikke føles “klønete” lagt opp – men at jeg friker ut med art deco i detaljene. Du vet. “1920-talls stil”, men på en postmoderne måte. Jeg føler overhodet ingen tvil om min egen kompetanse slik sett, men jeg vet også at selve utfordringen ligger i å få ting gjort innenfor en rimelig tidshorisont. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som lat, men jeg liker ikke å jobbe med unyttige/formålsløse ting — og jeg opplever det ofte som et problem å forholde meg til “andre menneskers prioriteringer av tid og ressurser” innenfor konteksten av samarbeid. Hva de gjør når ikke jeg er involvert raker jo åpenbart ikke meg, men jeg liker dårlig den følelsen jeg får når andre er sløsete, upresise og “vage i vendinga”. Hvis jeg kan vil jeg gi dem sparken. Hvis jeg ikke kan vil jeg gi meg selv sparken. Det blir uansett ikke aktuelt å gjøre noe sammen med noen som er “utydelig”. Sa jeg ikke nettopp noe om konseptet erfaring? Har vært der, har gjort det, behøver ikke å oppleve greia en gang til.
Fra det ene til det andre: Liker du såkalt listepop? Det teller som sin egen musikalske sjanger hvis det man typisk liker er det man typisk hører på radioen, som i de fleste tilfeller handler om kompetente håndverksprodukter, men sjelden kan kalles “stor kunst”. Imidlertid synes jeg ikke “stor kunst” fortjener noen mer eller annen slags “ærbødighet” enn liten kunst. Jeg har for eksempel ikke mer respekt for Deep Purple enn for Britney Spears – de har jo i prinsippet den samme jobben – jeg bare liker mesteparten av kunstarbeidene deres vesentlig mye bedre. De er “større” på måter som ikke egentlig er målbare, bortsett fra at de fleste sannsynligvis vil gå med på at Deep Purple har hatt en mer “betydelig” rolle som banebrytere for ny musikk og den typen ting. Men Britney Spears er ikke dårlig heller, som utøvende artist og skaper av sin egen fandom i en drømmeverden fylt av løgn. Poenget med å bringe opp listepop er imidlertid at dette handler om “smak på det jevne”. Hvis man for eksempel skal være discjockey i et bryllup nytter det ikke å stille med “sær smak”. Man må spille ting som alle liker, eller ihvertfall som alle godtar uten noen sure miner. Noe av det samme gjelder innenfor arkitekturen. Det er enklere å lage sære og “kreative” ting som imponerer i utgangspunktet, men som er “vanskelig” å leve med i den praktiske verden, enn jevne og stødige produkter som alltid fungerer og som aldri ergrer brukeren. Da jeg var yngre var jeg litt sånn “romersk mosaikk” som type. Det skal være ting som blåser bakoversveis på folk. Du vet. Når man ikke klarer å komme på noe annet å si enn wow fordi man er jo ikke helt sikker på hva det egentlig er man står og ser på, bare at det ser helt fantastisk ut. Siden har jeg imidlertid moderert meg i ganske kraftig grad. Det er kanskje et poeng at jeg jobbet som scenedesigner og “rekvisittmaker” for teater før jeg begynte i de mer normale håndverksfagene, men jeg har typisk alltid vært mer “kunstnerisk” av legning enn hva som er normalt innenfor bygg og anlegg.
På det personlige plan har jeg imidlertid “møtt veggen” som yrkesaktiv håndverker — og jeg er alt for sær og asosial av natur til å ferdes blant vanlige borgere i vanlige arbeidsmiljøer. Det har vært prøvd. Det fungerer svært dårlig for alle. Tenk over saken. Kan du tenke deg hva slags mareritt det kan være å jobbe sammen med en sånn som meg? Herregud. Bare et ganske lite utvalg av andre sære typer synes det er noe trivelig. Jeg har jo ingen form for respekt eller nåde for mine egne følelser, så hvor mye tror du jeg bryr meg om andres gråt? Dette fungerer fint sammen med andre “psykopater” – som tar imot en på trynet uten å tenke nærmere gjennom saken – men dårlig når man skal forholde seg til den formen for sutrementalitet som etter min mening gjennomsyrer dagens samfunn. Jeg har eksakt null og nada tålmodighet med all form for “klaging” men jeg er alltid åpen for konstruktive løsningsforslag og den typen ting. Liker du ikke sjefen? Vel, så kan du jo bare slutte. Finn noen du kan jobbe med, som – for ordens skyld – ikke er meg. Ved dette tidspunkt av livet gidder jeg ikke engang prøve å samarbeide med andre enn hardkokte og usentimentale materialister preget av “få jobben gjort” mentalitet. De som har utredet meg i forhold til den “søknad om uføretrygd” som NAV oppfordret meg til å sende inn synes at jeg viser liten forståelse for hva man kan og ikke kan si til andre mennesker i normale sosiale situasjoner, noe som sikkert objektivt sett oppleves som “sant” fra deres synsvinkel, men fra min side ser ting annerledes ut. Ikke bare har jeg mistet “ungdommens krefter” og fått dem erstattet med knirkete ledd og matt hud, jeg har også mistet “ungdommens nestekjærlighet” og fått den erstattet med “dødsbevissthet”. Jeg vet at klokka går. Etter at man har passert seksti finnes ingen gode prognoser for videre fysisk og mental utvikling. I beste fall snakker vi om “vedlikehold” av det man allerede har, men det blir ikke aktuelt med noen form for “kroppsbygging”. Følgelig må man ikke stille seg slik at man blir offer for det som i organisasjonslivet blir kalt “tidstyver”. Det oppleves jo som mer provoserende når folk kaster bort tiden din i alderdommen enn i ungdommen, nettopp fordi selve konseptet “tid” føles så annerledes i forhold til konseptet “kropp”.
Ved dette tidspunkt kan jeg ikke “jobbe fysisk” i mer enn kanskje en time før jeg må stanse og ta tre-fire timers hvile før neste time. Du kan si det går sakte. Smertefritt er det heller ikke. Tabletter er greia. Jeg både føler meg, ser ut som og fungerer på “gammelmannsmåter”. Det eneste jeg har gående for meg selv er at jeg ikke klager. Ting jeg kunne gjøre i løpet av en dag for tyve år siden tar minst en uke nå, men sånn er det for alle som erfarer denne prosessen, hvilket i praksis betyr alle som ikke blir “drept av livet” på andre måter underveis. Til sist mister man alt man en gang hadde. Til sist “visner” man bort i kraftløshet. Tradisjonelt sett har mannfolk i slekta mi blltt både nitti og hundre; onde gamle menn som sitter og skuler på de neste generasjonene mens de slenger spydigheter, for noe annet duger de jo ikke til lenger. Noen skrev noe om angst og fobier som var litt interessant, men jeg har et litt annet syn på saken enn dem. Jeg ser på “angstens sum” som konstant, mens de såkalte fobiene dreier seg om “åpninger” eller triggerpunkter som engasjerer dette responsmønsteret, men utenfor pasientens viljeskontroll. Om de siden fremstår som redde, sinte eller hatefulle handler bare om distribusjon av energi. Alt handler til syvende og sist uansett om dødsangst. Hvordan har man blitt trent opp til å administrere den? Jeg mener, mye av livet til småbarn handler om frykt og bekymringer for “ting man ikke forstår”, som selvsagt i utgangspunktet betyr “alle ting” men etterhvert som man vokser til får man litt bedre oversikt over livets labyrint og hva som er og ikke er farlig. Imidlertid kan det finnes “hull” i karakterpanseret. Åpninger. De behøver ikke å være bevisste. Folk kan gå rundt med en fobi de ikke engang visste at de hadde før det plutselig manifesterer seg som et panikkanfall eller noe. Etter min mening må man snakke om “biologiske programmer” her. Alle skapninger er avhengig av en sunn form for frykt som stanser dem fra å gjøre “suicidale” ting, selv om man noen ganger må lure når det gjelder mennesker. Alle skjønner jo at det er en stor fordel for rådyret å være redd for ulven og den typen ting. De varer lenger på den måten.
Jeg beskriver mennesker noen ganger – ikke bare ironisk – som pynteaper. Greia vår er å arrangere og dekorere ting. Ihvertfall er det slik jeg kjenner både meg selv og andre: Vi er aldri så fornøyde som når vi synes vi har fått til et bra resultat med noe slags tukkel på grensen til det plagsomme. Du vet. Det er jo ikke teknisk sett noe i veien for å definere livet som en lang serie av “oppgaver” som man kan løse på mer eller mindre bra vis, slik man selv opplever det. Generelt sett gjør vi alle det vi “må” slik at vi skal kunne gjøre det vi “vil”. Sånn er tings naturlige orden. Vi rydder. Vi pynter. Vi fester. Vi rydder igjen. Og sånn går dagene.
Filosofisk sett er det eneste fornuftige svaret at den øvre grensen for “bra” går nøyaktig der hvor man selv bestemmer seg for at nå er det man tukler med “bra nok”. Selv om “bedre” eventuelt er innenfor rekkevidde – med litt ekstra innsats – så er det nok nå. Jeg mistenker at den som tror livet handler om “kontinuerlige forbedringer” er dømt til å møte veggen før eller siden. Om ikke før, så ihvertfall når de blir eldre og mister den typiske “futten” som preger de unge og raske. Spillegalskap er et bra ord. “Virksomhetens” hypnotiske egenskaper tar presedens foran “følelsen av å erfare livet som menneske”. Tragisk, er det ikke? Herregud.
Hvor fint kan for eksempel et hus bli? Jeg har sett noen ganske imponerende ting når det kommer til håndverksmessige sirkuskunster, men jeg ser ikke helt hvordan jeg selv kunne bodd under sånne forhold. Selv er jeg jo slik at alt som er “for mye” gir meg mer vondt i sjelen enn hele menasjeriet av alt som er “for lite”, eller selv det som er bent frem stygt (selv om dette beveger seg mye raskere i retning av “for mye” enn det vakre gjør). For eksempel ville jeg opplevd det som litt blasfemisk å ikke omtrent hver dag tørke bort alt støv, vokse og polere et tregulv som er så kunstferdig og intrikat utført at jeg selv ikke ville fått det til (som regel er dette mer et spørsmål om tid enn om kvalitet i selve håndverkets standarder; som jeg fint klarer å få til med de fleste typer normalt pyntefikkel, men ikke innenfor et økonomisk forsvarlig tidsrom). Kan man virkelig gå på dette gulvet? Når det fremstår som et saklig spørsmål så befinner vi oss litt for langt inne i territoriet til “for mye”. Gulvet er selvsagt der for at man skal kunne gå på det. Alle andre hensyn er sekundære. Alt som hindrer deg – psykologisk såvel som fysisk – i å bruke gulvet til “normal gange” motvirker jo strengt tatt gulvets formål.
Siden mennesker har forskjellige standarder for hvor fint noe kan bli – eller rettere sagt, behøver å være – vil de utkrystallisere forskjellige typer nabolag. Hvis man for eksempel i Oslo snakker om “et hus på Bygdøy” så vet alle at det i utgangspunktet kommer til å være “dyrt som faen” — men man snoker kanskje litt i annonsene likevel. Hvordan er opplegget deres? Romløsninger, arealutnyttelse og den typen ting. Man må jo anta at de utviser litt ekstra kløkt når de skal stokke rundt på landets dyreste kvadratmetere. Jeg vet ikke hva man kan få for, la oss si ti millioner på Bygdøy. Jeg tror “juniorklassen” i eiendomshierarkiet der ute starter med et tosifret millionbeløp, men siden kan det jo bli hvor dyrt som helst. Dette er uansett bare et eksempel, hvor poenget er at jeg ville ikke trivdes med å bo på Bygdøy selv om jeg hadde “vunnet i lotto” og kunne ha cashet ut en fet bolig. Jeg mener, jeg har vært mer på Bygdøy enn de fleste som ikke selv bor der, på grunn av diverse håndverksoppdrag. Jeg har sett det jeg har sett. Jeg har hørt det jeg har hørt. Jeg liker ikke “miljøet” der ute. Selvsagt er det mange individuelle variabler men folk er generelt sett “ikke gode”. Nabolag hvos de dyreste boligene koster mange hundre millioner, mens selv de billigste får håret til å stå rett til værs, preges ikke av den mennesketypen som jeg – eller noen for den saks skyld – omgås enklest med. Det går an å leve med èn nabo som er sånn som han “Kopperud” – vidunderlig fremstilt av Jon Almås – i den klassiske norske serien om nabolag og forviklinger, men det blir vanskelig når alle er sånn. Ihvertfall for meg. Jeg driver ikke med “sosiale konkurranser” men jeg har ikke desto mindre “visse krav” til minimumsstandard. Så langt så vel. Alle har sine grenser og det ene med det andre, det vi snakker om er bare når nok er nok, eller rettere sagt når alt skifter karakter og blir til “for mye”.
Slik jeg kjenner meg selv er det mest fornuftig å plassere meg i et “stornabolag” – i praksis en kommune – hvor de dyrests boligene typisk ligger på to-tre millioner – med noen ekstreme oppe i kanskje 5-6, kanskje mer – mens det er uklart hvor den nedre prisgrensen går. Sannsynligvis ved “naken tomtepris” hvor man kanskje til og med har gitt litt rabatt fordi det vil koste noe å rive eksisterende bygninger. Jeg har hørt om “fraflyttingssteder” som bokstavelig talt har betalt folk bonuspenger oppå allerede gratis tomt bare for å ta med seg et par unger og flytte til bygda. Så lenge man har barn som vokser opp på et sted så er stedet levende. Alle vet dette. Derfor er det litt kritisk at man i det minste etablerer “et godt oppvekstmiljø” på sånne steder, selv om alt man kan tilby på arbeidsmarkedet er “lang reisevei”. Også kjent som grunnen til at folk forlot stedet til å begynne med. Folk vil jo typisk bo der hvor jobbene befinner seg. Hvis prisen for en fin bolig i relativt “landlige omgivelser” er å tilbringe 2-3 timer hver dag i noen slags “pendlertrafikk” tror jeg det begynner å klø i tålmodighetsnerven hos flere enn meg. Ihvertfall hvis det betyr kjøring av egen bil. En time på toget kan forsåvidt omsettes til en time på øyet, eventuelt kan man “gå over noen papirer” eller “forberede seg” eller hva det skal være, men “bilkjøring i rushtrafikk” ligger på eller nær toppen av de verste måtene man kan kaste bort verdifull levetid på. Hva slags pervoer liker sånt? Det beste man kan håpe på er jo at man ikke føler noe mens mannskiten pågår, aller altså at ting “flyter” bittelitt, selv om det går sakte, og ingen gjør noe fantsifullt.
Jeg tar med meg den samme mentaliteten når jeg ser etter “aktuelle eiendommer” i Spania også. Storbyer er forsåvidt sin egen kategori av labyrint sånn sett – og de “heteste turiststedene” har en prisdynamikk som ikke ligner det normale noe annet sted i Spania – men jeg ser uansett etter “noe på landet” i regioner som forsåvidt er mest sktuelle som feriesteder for “andre spanjoler” — eventuelt så ligger de nært inntil en av de mange alternative rutene for “Camino de Santiago” sånn at de tiltrekker seg kanskje noen utlendinger av den grunn. Du vet. Steder hvos de fleste ikke snakker noe annet enn spansk, men naturen er fantastisk og tradisjonsbygningene ligner noe Tolkien kunne ha diktet opp. Jeg liker sånt, og siden spansken min er “litt ustabil” men bra nok til å navigere meg gjennom normale samtaler om normale ting så er resten bare et spørsmål om å få organsisert seg “ut” av alle opplegg som ikke støtter dette prosjektet. Easy peasy? På ingen måte. Jeg mener, hvis man driter i papirarbeidet kan man jo vimse fritt rundt over hele skithustrøen, men når alt skal være formelt korrekt og “over bordet” er det mye som skal stemme. Og det som ikke stemmer må “avstemmes”. Sånne ting. Jeg føler uansett ikke hastverk. Det vil si, jeg følte omtrent det samme som alle andre under de pandemiske forholdene, men det er lenge siden nå. Og verden har blitt “litt annerledes” på grunn av de kollektive traumene. Ikke mye, men likevel målbart. Neppe nok til at det på noe rimelig grunnlag kan sammenlignes med etterdønningene etter Svartedauen og denslags, men jeg mener jeg kan observere en “vilje til endring” som var mindre utkrystallisert før. Mer tåkeaktig. Da mener jeg ikke samfunnsendringer og andre ting i den “politiske” kategorien, men på en slags taktil livssynsfront. Altså mer en “personlig” form for endring. Folk har alltid hatt alle mulige slags romantiske fantasier, men visse ting får dem til å “rykke nærmere” det å sette fantasifulle ting ut i livet — i dette tilfelle den grelle fokusen på “dødelighet”. Hva ønsker jeg å gjøre med resten av livet mitt? Dette er ironisk nok ikke noe man egentlig har tid til å reflektere særlig mye over i den normale hverdagen – det kan til og med føles litt uansvarlig å “fantasere”, man har jo ting å gjøre og så videre – men når man blir påtvunget et kvantum “fritid” man ikke engang ønsket rekker man jo å tenke både det ene og det andre.
En mellomistid eller interglasial er en periode med varmere temperaturer som skiller kalde perioder i istider. Den inneværende varmeperioden har vart siden subepoken pleistocen tok slutt med avslutningen av siste nedising, weichsel, 11 400 år tilbake. Den forrige varmeperioden, eem, tok slutt for 115 000 år siden. I løpet av de 2,5 millioner årene pleistocen varte, var Nord-Europa, Sibir og Nord-Amerika i lange perioder dekket av store isbreer avbrutt av kortere perioder med det vi i dag anser som «normal» temperatur, der isbreene har vært begrenset til Grønland og Nordishavet. Tilsvarende varmeperioder har forekommet på den sørlig halvkule.
Jeg har vondt for å se for meg et mer “finlandssvensk” navn enn Svante Pããbo, som fikk Nobelprisen i 2022 for sitt arbeid innenfor genetikk, og da særlig kartleggingen av genomet til neandertalerne og de innledende arbeidene med å dokumentere relasjonen til vår egen art homo sapiens; som uvegerlig leder oss til den konklusjon at neandertalerne og sapienserne tilhører samme art, men forskjellige raser, litt som hvordan hunder kan se ekstremt forskjellige ut men likevel være i stand til å parre seg med hverandre og frembringe fruktbart avkom. For det er jo dette som har skjedd. Alle nålevende mennesker som ikke er “opprinnelige afrikanere” har noen prosent DNA fra neandertalere, denisovarer eller begge deler — kanskje også mye eldre “levninger” i DNA-koden etter erectus og andre eldre homininer.
Atapuerca er et fjellområde litt nord for byen Burgos i Spania. Der finner vi Sima de los huesos – “knokkelgrotten” – som vi humoristisk kan kalle de menneskelige fossilenes riksarkiv eller noe, fordi der graver de frem levninger etter menneskelige individer fra så å si alle tidsaldre som har vært helt siden homo erectus var den eneste utgaven av mennesker som fantes. Foreløpig er de eldste funnene omlag 1,5 millioner år gamle (og de yngste er fra 1950-tallet, da området i hovedsak ble avfolket fordi alle flyttet til byene). Fossilregisteret er et velkjent fenomen helt siden man først begynte å studere disse tingene på ordnet vis. Noe debatt forekommer, men i det store og hele er alle akademikere og vitenskapsfolk på bølgelengde i forhold til “tingenes orden”. Neandertalere er eldre enn sapiensere, men yngre enn heidelbergerne, som kanskje bare er en variant av “antecessor”. Erectus er eldre enn dem alle sammen, men yngre enn “habilis”, som var de første til å lage steinredskaper. Acheulisk steinindustri er elgre enn gravettisk, som er eldre enn solutrèisk, og så videre. Den typen ting. Alt dette er vel og bra, det gir oss en tidslinje og en bakgrunnshistorie, men så snart man bringer DNA inn i bildet går det an å påvise “slektskap” mellom grupper og individer på en helt annen måte.
Generelt sett unngår jeg å “bruke ord som om jeg skjønner hva jeg prater om” så jeg undersøker hva de betyr før jeg bruker dem, eller eventuelt før jeg avgjør hva et fremmedord – altså fremmed for meg – som dukker opp i en tekst betyr, men jeg er jo nødt til å sette noen grenser, fordi planen min er på ingen måte å sette meg inn i detaljene rundt genetikk. Derfor sier jeg haplogruppe under den muligens feilaktige oppfatning at de er arvelige egenskaper som opprinnelig var mutasjoner og de kan spores svært langt tilbake i tid. Poenget er uansett det samme: Hvis to individer har den samme haplogruppe så har de den samme genetiske bakgrunnshistorien, eller de er i slekt om du vil. Litt sånn der “langt ute” men fortsatt såpass at de er på vei til å danne sin egen art. Gi dem bare et par millioner år til. Fordi det vi feilaktig kaller “menneskeraser” – hudfarge, ansiktstrekk, med videre – er bare det vi på litt arkaisk norsk kaller slektsveipen, på en litt større skala. (Eller strengt tatt mindre, siden all DNA-forskning jo foregår i mikroskopenes univers.) Rasisme sånn som vi kjenner det til hverdagsbruk dreier seg følgelig om den synlige delen av et sunt instinkt for innavl. Alle vet jo at hvis man vil ha et så sterkt og levedyktig avkom som mulig så bør man finne sin partner et godt stykke utenfor slekta.
Det er litt omdiskutert hva slags “sosiale koder” som fantes blant neandertalere, men vi antar at de levde i ganske små og isolerte grupper som “utvekslet kvinner” imellom seg, mens guttebarna typisk ble værende innenfor stammen eller klanen. Det samme mønsteret finner vi forøvrig blant alle andre utgaver av menneskearten, på alle steder og til alle tider. Det har aldri eksistert noe “matriarki”. Det er ikke sånn mennesker fungerer. Løver ja, men ikke noen iterasjon av arten homo. Eller hva slags erfaringer har du med å få krigskåte brunstbøller til å lytte? Det vanlige mønsteret er at unge menn havner i slagsmål, mens unge kvinner bare rister oppgitt på hodet. Hva skal de liksom gjøre? Gå imellom? Det har vært prøvd og det virker ikke. Noen ganger må man bare vente på at ting går over. Det er ikke “optimalt” men det sparer faktisk tid i lengden, i forhold til de fleste andre kjente alternativer. Uansett er saken at de finner stamtavlen fra Atapuerca hos individer 5000 kilometer lengre øst – i Denisova-grotten, som ga navn til den tredje menneskerasen som fantes for hundre tusen år siden – som selvsagt reiser spørsmålet om hva som motiverte disse neandertalerne til å legge ut på en såpass dramatisk reise. Imidlertid vil vi aldri finne noe svar på hva folk tenkte på og pratet om i den eemiske tidsperioden, grovt sett 130-115.000 år siden, eller faktisk forrige gang Norge var isfritt noenlunde sånn som i dag (vi antar at klimaet var noe mildere enn nå). Alt vi kan gjøre er å spekulere, helst innenfor rammene av hva bevismaterialet tillater. Så hva har vi? Begrepet vandrelyst bør kanskje undersøkes litt. Til og med vår gamle stamfar homo erectus “utvandret” jo i det store og hele så langt som det er mulig å komme, i alle retninger “ut av Afrika”. Men hvor langt nord?
En isbre vil på nokså effektivt vis male opp alt eventuelt bevismateriale som ligger i bunnen til finkornet pulver hvis de får holde på lenge nok. Det store sandmakeriet går sin langsomme gang. Tregt men grundig blir alle ting knust og tilintetgjort. Ifølge prognosene skal Norge om nye fem tusen år befinne seg under et par kilometer med is på nytt. Teknisk sett er vi jo midt i en istid ennå. Så går det enda hundre tusen år eller så, før den neste varmeperioden legger bakken bar igjen. Hva vil være igjen etter oss som lever i dag og alle våre byggverk når den tid kommer? Ihvertfall ingen stavkirker, for å si det sånn, men diverse spor vil sikkert være lett å finne “overalt”, særlig etter våre mer underjordiske anlegg. Det har jo vært mye materiell aktivitet i løpet av epoken til homo sapiens. Neandertalerne beveget seg med vesentlig mindre “fotavtrykk” på alle vis, selv om vi har belegg for å påstå at også de var opptatt av pynt og fjas. Spørsmålet er uansett ikke så mye om de vandret nordover – alle byttedyrene deres gjorde jo det, så hvorfor ikke de også? – men hva som eventuelt hindret dem i dette. Først og fremst at havnivået var noe høyere den gangen, men da foreslår jeg båt. Man kunne sannsynligvis se land på en klar dag over visse strekninger av det som senere utviklet seg til Østersjøen også den gangen, så de “kan ha brukt båt” selv om vi ikke kan bevise dette. Hvordan kan vi i det hele tatt bevise noe som helst i forhold til aktivitet fra før forrige istidsperiode? Vel, teknisk sett lar det seg gjøre å trekke ut små partikler av DNA fra for eksempel koprolitter – eller forsteinet menneskebæsj om du vil – som vi jo finner en del av, foruten at det finnes all slags “løst DNA-materiale” på ville veier ute i jordsmonnet. Så lenge de er ferske nok skal det teknisk sett ikke mer enn èn død hudcelle fra ett bestemt individ til for å dokumentere at noen har vært på et åsted; det handler bare om å sile dem ut fra resten av møkka. Alle vet jo at døde hudceller formelig spruter fra oss alle til enhver tid. Mye av det typiske husstøvet dannes slik. Det er derfor de bruker disse “romdraktene” når de går inn på et åsted for å sikre tekniske spor. Slik at de ikke “forurenser” åstedet med sitt eget avfall.
Selv tenker jeg at det må et aldeles usannsynlig kvantum av flaks til for å finne både DNA-spor og tilvirkede steingjenstander etter neandertalere noe sted i Norge, fordi det er jo vanskelig nok å finne dem der det aldri har vært noen isbreer. Men jeg tenker også det er mer sannsynlig at de kom hit enn at de ikke gjorde det. Konseptet med “lange vandringer” er jo dokumentert i andre himmelretninger. Faktisk virker det mer som regelen enn unntaket at menneskelige skapninger har “vandrelyst”. La oss kalle det nysgjerrighet. Hva ligger bortenfor de fjellene jeg kan se? Den typen ting. Vi behøver ikke noe mer organisert og formålsrasjonelt motiv enn som så. Det som virkelig må til er “befolkningsoverskudd” nok til at naturlig utvandring vil forekomme på organisk vis, men for at dette skal være mulig må det finnes “velstand” og gode standarder for ernæring. Som i den eemiske epoken, for drøyt hundre tusen år siden. Vi observerer en liten “kollaps” i befolkningen av neandertalere ved utgangen av perioden, eller altså ved inngangen til forrige istidsmaksimum om du vil, som ikke ga seg før for omtrent tolv tusen år siden i dag, men da var det bare homo sapiens igjen i verden. Hele “vår” eldste historie i Europa handler om istiden, hvor vi overlapper – og kryssformerer oss – med neandertalerne, helt frem til de siste eksemplarene av dem dør ut for omtrent tredve tusen år siden, også i Spania. Jeg tenker ikke i utgangspunktet at det er noen motsetning mellom “en aktiv fantasi” og “et solid faktagrunnlag” – hvis man stokker de kortene riktig vil jo det første støtte det siste, og omvendt – men man bør kanskje generelt sett være forsiktig med å fantasere over alle fjell og hauger, helt uten noe som helst slags bevisgrunnlag. “Rimelig inferens” selv uten materielle bevis er imidlertid greit. Det er jo ikke urimelig å tenke at de samme typene som vandrer langt østover på grunn av gud-vet-hva kanskje også vil vandre langt nordover. Så lenge de ellers finner mat og andre ressurser uten alt for store problemer er det ikke noe som stanser dem, annet enn “naturlige hindringer” som er alt for drøye. Jeg tror for eksempel både erectus og neandertalis krysset fjorder, sund og etter måten korte havstrekninger – det må de jo ha gjort for at vi skal kunne finne spor etter dem der vi finner dem – men jeg tror ikke de krysset Atlanterhavet for å si det sånn. Hvor dum må man være for å seile i ukesvis i èn og samme retning uten å finne land?
