«Altmark»-saken var en hendelse under andre verdenskrig der flåtestyrker fra Storbritannia bordet et skip fra fiendestaten Tyskland utenfor kysten av Norge, som da var nøytralt. Hendelsen skulle få meget store konsekvenser for det videre krigsforløpet for Norge, og bidro i stor grad til å akselerere den tyske planleggingen av et angrep nordover mot Norge og Danmark. Samtidig var bordingen av «Altmark» i Jøssingfjorden den inntil da mest alvorlige krenkelsen av norsk nøytralitet, og også norske myndigheter reagerte skarpt på hendelsen. «Altmark»-saken førte uansett til en opptrapping av planene for en tysk invasjon av Norge og Danmark. Fem dager etter hendelsen, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å starte planleggingen av det som fikk navnet operasjon Weserübung. Denne operasjonen ble iverksatt mot Danmark og Norge den 9. april 1940.
Ifølge historikerne fantes det et svensk nazimagasin kalt Sverige Fritt og der ble det den 31. januar 1941 – altså et godt stykke inn i den perioden av norgeshistorien som vi kaller “okkupasjonen” – publisert en artikkel som to uker senere ble gjengitt i Fritt Folk, hovedorganet til partiet Nasjonal Samling i Norge. Dette er første gang vi støter på ordet jøssing. Det ble opprinnelig introdusert som skjellsord for en engelskvennlig person som også er motstander av den tyske okkupasjonen og Najonal Samling sitt “marionettestyre” av landet. Tanken den gangen må ha vært at de skulle finne på et ord som var motvekt til quisling, som allerede i 1941 var godt etablert som skjellsord for en som stiller seg på okkupasjonsmaktens side, men det gikk neppe mange minutter før jøssing ble tatt i bruk som hedersbetegnelse på de som er “passive motstandere” i forhold til tyskerne og deres allierte, det vil si “gode nordmenn” sånn som dette ble tolket den gangen. Hva tenker du? Ville du selv vært quisling eller jøssing? Svaret ligger i at det er få prinsipielle forskjeller mellom nazister før og nå. Det er akkurat de samme typene som mener akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene.
Igjen må det minnes om at selv innenfor en så notorisk organisasjon som SS – Schutz-Staffeln – var det langt mellom “virkelige psykopater” og man ender umiddelbart i en blindgate dersom man forsøker å utdefinere Hitler og gutta som en anomali innenfor menneskehetens historie. Det er de jo ikke. Noen av dem var utvilsomt fette sinnssyke, men de fleste var helt normale mennesker. Personkult rundt en sterk og karismatisk lederfigur forekommer den dag i dag — faktisk til en sånn grad at man er mer lojal mot lederen for den politiske bevegelsen enn man er mot både loven og statsmakten i sitt eget land. Fenomenet Donald Trump er svært likt fenomenet Adolf Hitler sånn sett. Det er jo ellers urimelig å påstå at Trump representerer et mer “ekte” Amerika enn Biden, jeg vil snarere si tvert imot, men det er heller ikke poenget her. Det handler om den politiske kjøttvekta. Hvor mange følgere har du? Det er hva alt koker ned til i disse dager. Republikanske politikere i USA har forandret seg sterkt siden 2015, i det minste utenpå. Ser man nøyere på opplegget deres så får man jo inntrykk av at de er der hvor de er nå på grunn av en plan som ble lagt etter at Ronald Reagan tapte valget for Jimmy Carter i 1976. Noen har snakket sammen og bestemt seg for å samarbeide om visse politiske mål. Før den tid var det dårlig til intet samarbeid mellom de “nasjonale” og de mer “religiøse” operatørene på høyresiden. For eksempel er abortkampen en fanesak for noen, mens “ekteskapet som hellig institusjon mellom mann og kvinne” er noe andre vil dø for. Mest populært er likevel innvandringsspørsmålet, som i praksis fungerer som nåtidens versjon av gammelnazistenes “jødespørsmål”. Mange har jobbet veldig flittig med å skape en veldig angst rundt migranter, flyktninger, innvandrerer eller hva man ønsker å kalle det. De insisterer på at situasjonen er farlig. De insisterer på at det finnes skjulte krefter som forgrener seg langt inn i norsk politikk og som jobber for å erstatte Europas urbefolkning – de hvite – med diverse andre og antatt mer “samarbeidsvillige” forlkeslag enn de like antatt “kulturelt overlegne” hvite befolkningsgruppene.
Ikke for det, også forrige gang nazismen var populær var de ikke merkbart mye mer vennlig innstilt mot “negre” enn mot jøder, forskjellen besto vel bare i at jøden ble betraktet som utspekulert og intrigant – en verdig intellektuell motstander – mens negre ble sett på som dyr det knapt var noe poeng i å forsøke og snakke til. Fra nazistene i USA sitt ståsted er det ønskelig å “bortvise alle palestinere fra Gaza”, noe også visse europèiske meningsfeller støtter sterkt. Så hva snakker vi om her? Worst Case Scenario (WSC) er at de dreper dem alle sammen. Det er lite sannsynlig at dette vil skje men det er ikke utenkelig med dagens politiske klima i Israel. Egypterne sier at de vil motsette seg forsøk på å drive palestinerne over grensen og inn i Egypt, men det gjenstår å se hva dette betyr i praksis. Hvis noe sånt skjer vil verden uansett ha et massivt flyktningeproblem. Akkurat som “alle” sa kom til å skje etter krigen i Irak. Det er jo litt etterslep med sånne ting. Det tar et år eller to før man merker “ringene i vannet” her i Europa etter diverse krigsoperasjoner på andre kontinenter – mest relevant er Afrika og Vest-Asia – men at vi kommer til å merke det er hundre prosent fette idiotsikkert. Latinamerika og hva som enn foregår lengst mot øst, altså Stillehavskysten, Sørkinahavet og så videre, har mer å si for USA (og Australia) enn for Europa, så langt som migranter angår, men på generelt grunnlag så har alle “tidligere kolonimakter” – inkludert selvsagt Danmark, men også ikke minst Storbritannia – en moralsk plikt til å rydde opp etter seg i forhold til det politiske kaoset de har skapt i visse tidligere kolonistater. Jeg vet ikke noe om hva eller hvordan, men jeg observerer en viss grad av hat og forbitrelse over disse temaene. Er du jøssing eller quisling? Vi stiller av uforståelige grunner opp moralske skillevegger mellom en norsk 18-åring i 1942 som “føler at han bør gjøre noe” og en palestinsk 18-åring i 2024 som føler akkurat det samme, av akkurat de samme årsakene. Tyskerne hadde jo også med seg noe slags halvfordøyd historisk vås om hvordan de “egentlig” har krav på det norske territoriet på grunn av rasen og det ene med det andre. Det var uansett ikke argumenter noen hadde lyst til å høre og enda færre følte at de burde ta noen hensyn til.
Det har i alle år vært vanlig på norsk høyreside å hevde at det var Storbritannias aksjon mot skipet Altmark i Jøssingfjorden som medførte at Hitler “måtte” ta både Danmark og Norge, for å sikre nordsjøflanken mot “angrep bakfra” både før og mens den svært mye viktigere Operasjon Barbasossa – altså invasjonen av Sovjetsamveldet – ble iverksatt. Magasinet Sverige Fritt praktiserte i så måte bare den samme politiske heksekunsten som de den dag i dag er så glade i på høyresiden: Ta tak i noe du selv gjør og angrip en “motstander” – ekte eller stråmann – på svært aggressivt vis fordi de gjør “noe lignende” eller eventuelt “logisk sett det samme”. Dette kalles å jevne ut terrenget. På lang sikt vil dette gjøre alle ting “flate” og det blir vanskelig å se de moralske grenselinjene. På den tiden ordet jøssing ble oppfunnet var det jo alminnelig forståelse for at Norge var under okkupasjon på grunn av quislingene, slik at det fantes en viss interesse for å si at nei, dette er det jøssingene som har gjort. Du vet. De engelskvennlige. Storbritannia hadde jo erklært krig mot Tyskland så snart Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, men Norge ønsker ikke å bli blandet inn i saken. Altmark-affæren endret imidlertid spillereglene. Det formelle påskuddet for å ta Norge var ikke engang så mye at britene bordet og arresterte skipet Altmark som at den norske marinens øverstkommanderende tillot Altmark å seile gjennom farvannet rundt “Bergen krigshavn” om natten. Folkerettslig sett er jo ikke en nøytral stats væpnede styrker forpliktet til å yte motstand i aksjoner rettet mot tredjepart fra en antatt overlegen krigsmakt, slik at Norge kunne ikke klandres for at Storbritannia tok seg til rette med makt, men de skulle ikke ha tillatt Altmark å stevne gjennom Bergen krigshavn. Sånn er reglene for korrekt krigføring. Eller altså, bare gale mennesker liker krig, men når det likevel skal være så galt skader det jo ikke å trekke opp noen grenser for hvor langt folk har lov til å gå, selv om “loven” teknisk sett ikke blir håndhevet akkurat der og akkurat da. Etter at det har vært krig et sted setter man jo ikke automatisk alle soldater (og andre involverte aktører) på tiltalebenken for å ha begått vold, selvtekt, tyveri og annet, fordi sånn er krigens natur, men vi lar heller ikke de unnslippe som går alt for langt og begår krigsforbrytelser.
Det finnes sikkert noen slags sære nazimiljøer hvor det å “ta en jøde” gir deg en viss status, men etter 1948 har det eksistert en konflikt i Vest-Asia som aldri hadde eksistert der tidligere: En kolonistat av aggressive “settlere” som begår systematiske overgrep mot den lokale urbefolkningen. Riktignok hadde regionen vært “et britisk mandatområde” i tredve år ved det tidspunktet, men britene var jo ikke ute etter å fordrive den lokale befolkningen for å bosette seg der selv. (De fleste briter synes det er mer enn varmt nok i Frankrike og Spania.) Og før britene ble sittende med ansvaret befant rubbel og bit seg innenfor “det ottomanske imperiet” (som imidlertid gikk under etter den første verdenskrig). Teknisk sett er det rimelig å si at “jødene” – det vil si israelerne – gjør akkurat det Hitler ønsket at de skulle gjøre: De skaffer seg sin egen stat med sitt eget opplegg, langt unna Tyskland. Nazistene forsøkte å få til tvungen massedeportering av jøder til Palestina, men det ble ikke aktuelt så de drepte dem istedet. Jeg definerer meg selv som “nøytral” i spørsmålet om det bør eksistere en egen stat for jøder, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til “etnonasjonalisme”. Det avgjørende er imidlertid at jeg føler ikke at dette spørsmålet angår meg selv på noen måte. Derfor er meningene mine rundt denne saken bare sjablongmessige silhuetter som dekker “alle lignende forhold” hvor jeg synes at jeg observerer en åpenbart mye sterkere part som oppfører seg hensynsløst mot en åpenbart mye svakere part. Det er ellers akkurat det samme for meg om Israel eksisterer eller ikke eksisterer. Det er like abstrakt for meg som krangel om tomtegrenser på Fillippinene. Selvsagt er det viktig for de som er på stedet og engasjerer seg i saken, bare at jeg er altså ikke en av dem. Men så er jeg heller ikke på noen måte en viktig person. Ingen behøver å bry seg om noe av det jeg sier, noensinne. Det burde de heller ikke, hvis du spør meg, fordi “min verden” er customisert og tilpasset “min egen natur”. Det er svært usannsynlig at noen – i det hele tatt – skal ha samme syn som meg på alle ting, eller engang “de fleste ting”.
Som jeg alltid sier: Hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker norsk, har gått på norsk folkeskole og det ene med det andre, så er man for alle praktiske hensyn norsk, uansett hvor foreldrene deres eventuelt kom fra. Det finnes ingen “delt lojalitet” hos disse noe mer enn det finnes hos nordmenn med tyve-tredve generasjoner lang “innfødt” stamtavle: I utgangspunktet er alle først og fremst lojale mot seg selv og sine egne planer i dette livet. Samfunnet man eksisterer innenfor er bare et “bakteppe” som man identifiserer seg med på en annenhånds måte uansett hva og hvem man ellers er. Bare spør en person som identifiserer seg som “kristen”. Hva er viktigst av Norge og Gud? For meg finnes det ingen tvil. Norge er vesentlig mye viktigere enn Gud, selv om ingen av delene eksisterer i noen objektiv forstand. Fordi det ene er et abstrakt avtaleverk som regulerer min daglige livsførsel mens det andre – i aller beste fall – bare er en paranoid vrangforestilling. Jeg har ikke selv noe sentimentalt forhold til Norge, i den forstand at jeg får tårer i øynene når jeg hører nasjonalsangen og denslags, men jeg synes vi har et etter måten bra samfunn. Likevel er det ikke utenkelig at jeg kunne ha flyttet til et annet land mens barna mine var små, slik at de vokste opp der og etablerte slike språklige og kulturelle vaner som folk typisk har der på stedet, mer enn hva jeg hadde med meg fra Norge. Sånn er jo også situasjonen for mange. Hvis man for eksempel har gått på skole i Frankrike mellom aldrene fem og atten så vil man sannsynligvis føle seg temmelig fransk senere i livet. Er ikke det bare rimelig da? Foreldrenes betydning som “oppdragere” blir ofte overvurdert, fordi fra barnas synsvinkel er det jo sine jevnaldrende man skal “vanke sammen med” på livets vei, ikke foreldregenerasjonen, og slett ikke folk man ikke engang kjenner i et land langt borte. Selvsagt er det bare rasisme når folk innbiller seg at det er “kvalitative” forskjeller mellom nordmenn og “individer med innvandrerbakgrunn” som i tur og orden manifesterer seg som “migrasjonsproblemer”. Vi har i virkeligheten ingen særlige problemer å snakke om på dette området, fordi staten har stort sett kontroll over ting. Det forekommer sikkert litt “flyt” over svenskegrensa, eventuelt at noen tar seg hit med båt, men de som tror det er enkelt å “snike seg” inn i Norge bør ta seg noen fotturer i det aktuelle terrenget og tenke èn gang til.
Hvorom allting er, selve saken her og nå er stokastisk terrorisme — som enkelt sagt er det samme prinsippet som er i aktiv bruk når man stempler noen som et “lovlig mål” hvem som helst bare kan trakassere eller banke opp, med varierende grad av voldelig utagerende atferd på stedet. Folk blir jo myrdet på helt usaklig grunnlag. Du vet. Sånn som folk typisk snakker når mange mumler mye om at “noen må gjøre noe”. Det danner seg sakte men sikkert “etterspørsel” etter denne “noen” som skal komme for å “gjøre noe” med problemet. Noe lignende skjedde faktisk med Greta Thunberg. Ifølge sin egen historie startet alt med at hun satt og filosoferte over dette med at “noen må gjøre noe” i forhold til klimaproblemene. Plutselig gikk det opp for henne – ung som hun var i førsten – at “jeg er jo noen”. Kanskje jeg er den som skal “gjøre noe”? Dermed startet sagaen om Greta Thunberg. Den pågår fortsatt, sammen med mange andre som resonnerte seg frem til omtrent det samme som henne. Nazistenes overgrep mot jødene på 1930 og 40-tallet benyttet seg av propaganda for å fremkalle en slik type “etterspørsel” etter at “noen skal gjøre noe” på en veldig intens og malignant måte, som likevel ikke var “verre” enn den vi alle kan se hver eneste dag nå for tiden, bare at nå snakker de om “muslimer” – eventuelt innvandrere mer generelt – ikke jøder. Ellers er alt helt likt. Historiens struktur er så lik at dette ville blitt dømt som plagiat hvis det var snakk om en rettssak over opphavsrettigheter til åndsverk. De har jo bare byttet ut noen ord her og der, ellers er opplegget identisk. Herregud. Hva skal man liksom tenke om dette? Det er jo evneveikt. Det er ikke hjelpsomt å oppfordre til hat og ufred mot noen, minst av alt allerede nevrotiske minoritetsgrupper med tilpasningsvansker. På den annen side er ikke dette “jævlig viktig” heller, det er bare vanlig menneskelig ondskap. Alle har det i seg, men ikke alle har god styring over seg selv. Mange bobler helt over av entusiastisk skadefryd så å si dagen lang, men de fleste av oss nøyer oss med å smile diskrèt når en vi vet er en pompøs drittsekk har ramlet og slått seg eller noe. Det er jo ikke bra å ha evnen til å glede seg over andres ulykke – ihvertfall ikke å skamløst blotte ondskapen sin foran offentligheten – men det er definitivt en hvor gammel som helst egenskap innenfor det typisk menneskelige repertoaret av bisarr atferd. Det går neppe av moten med det første.
