År: 2024

Arbitrasje er å utnytte prisforskjeller på samme vare eller verdipapir i forskjellige markeder. Arbitrasje kan i tillegg forekomme på kontrakter som omhandler identiske varer eller verdipapirer, slik som opsjoner, futures og andre derivater. Arbitrasjehandel vil vanligvis føre til at prisforskjellene utlignes. Arbitrasjen innebærer salg der prisen er høy og kjøp der den er lav. Det vil medføre at prisen faller der den er høy og øker der den er lav. Moderne finansteori forutsetter derfor som oftest fravær av arbitrasjemuligheter.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Mesteparten av all klassisk handel har overalt og til alle tider dreid seg om å kjøpe inn varer for èn pris og selge dem for en annen (høyere) pris. Opplegget har vanligvis involvert en del transport, og det har alltid vært risikabelt å drive med arbitrasje. Minst like mange har tapt alle pengene sine på “smarte markedsopplegg” som de som har blitt rike. Det er jo så mange slags forhold som påvirker markedet. Det som var en bra greie i går vil ikke nødvendigvis funke i morgen, uten at noen kan si eksakt hvorfor. Folk er lunefulle. Man skulle i utgangspunktet tro det koker ned til en ganske likefrem jobb å drive med handel. Man drar til et sted hvor de har overskudd på et vareslag; kjøper det billig, fyller opp bilen og frakter det til et sted hvor den samme varen er etterspurt til en høyere pris. Easy peasy. Imidlertid vil de intelligente straks innvende at å holde på slik krever intim kjennskap til “markedsforholdene” — man må ha åpent øre for etterspørsel og aktiv nese for tilbud, så å si. Helst på en intuitiv måte. Dessuten en god porsjon menneskekunnskap. Det nytter ikke å være treg i avtrekket heller. Når man ser en mulighet må man handle øyeblikkelig, nærmest på refleks.

Arbitrasje ligner litt på termodynamikk, det vil si temperaturers tendens til å søke mot en likevektstilstand. Egentlig er det opplagt. Når noe er dyrt et sted og billig et annet sted kommer folk, så snart de oppdager dette, til å prøve å tjene noen kroner på forholdet mens leken er god. Vi vil observere en jevn varestrøm fra den billige til den dyre regionen. På denne måten virker handel prisutjevnende, både lokalt og internasjonalt. Ihvertfall i teorien. Som alle vet stiller virkeligheten ofte helt andre krav enn de vi har lyst til å forholde oss til. Folk kan være rasjonelle – på en god dag; når man er heldig, været er fint og det ene med det andre – men de kan også være direkte urimelige. Sånt kan man ikke vite på forhånd. Du vet. “Dagsform” og alt det der. Dessuten politikk, som forholdet for eksempel er når det gjelder norsk handel av diverse forbruksvarer – særlig tobakk og alkohol – i Sverige. Regelverket legger begrensninger på folks entusiasme. Dessuten har svenskehandelen utvilsomt påvirket norske matvarepriser i en større forstand også, slik at gullalderen for “harryhandel” er sannsynligvis slutt. Man har ikke like mye å tjene (spare) på det som før. Kanskje hvis man bor like ved grensen så man bare kan “svippe over” når det passer sånn, men de planlagte og organiserte langturene virker mindre lønnsomme nå enn før.

Vi skal uansett ta en Bolzmannvariasjon og spørre om begrepet arbitrasje noensinne er relevant i en kontekst av informasjon. Først og fremst; finnes det et informasjonsmarked som fungerer i henhold til “loven om tilbud og etterspørsel”? Jeg vil si helt klart ja, begge deler. Vi kan observere like mye tydelig etterspørsel etter informasjon som tydelige tilbud. Folk “selger det de vet” for eksempel ved å skrive bøker, holde foredrag, jobbe som konsulent, ditt og datt, det er en lang liste. Folk “kjøper seg kunnskap” på tusen forskjellige vis også, inkludert sånt som man kan få (låne) gratis på biblioteket. Norge er i det store og hele et “velinformert” land, i den forstand at folks typiske tendens går mer i retning av skepsis og nøkternhet overfor informasjon – vi har fri tilgang til det meste og kan derfor ta oss råd til å være kresne – enn hva tilfellet er i regioner som typisk henfaller til overtro og irrasjonelle idèer. Det skal veldig mye til for at noen kommer og arresterer deg for noe du har sagt på nettet eller andre steder i Norge – det må i så fall handle om direkte personforfølgelse og trusler – og hvis det skjer så kommer de typisk i dagslys; med uniform, synlige tjenestenummer og rettsgyldig papirarbeid — ikke i svarte biler om natten. Det er jo i etisk forstand ikke lenger snakk om “ytringsfrihet” når man geberder seg på en sånn måte at folk får saklig grunn til å frykte for sitt eget liv og sikkerhet. Det er for eksempel helt greit å si “jeg liker verken trynet ditt eller politikken din” men det går over streken å si at man skal komme hjem til noen for å banke dem opp, eller verre, uansett hva slags grunn man synes at man har. Det virker rimelig at de som gjør sånt må ta seg en tvungen prat med politiet om “konsekvenser”. Det er jo et fundamentalt element i selve samfunnskontrakten at ingen har lov til å gå løs på noen annen med voldsmakt uansett hvor “fæle i kjeften” disse andre eventuelt måtte være. Det eneste man kan gjøre er å anmelde dem til politiet, men hvis det de sier ikke er straffbart i juridisk forstand – bare ufint og “i dårlig smak” – så er man faktisk nødt til å bare finne seg i det. Du vet. Ytringsfrihet. Den gjelder for alle. Også de som tyner grensene.

Man skulle i utgangspunktet tro at informasjon vil strømme fra de som har til de som ikke har, på en fri og naturlig måte. Diffusjon, om du vil. Imidlertid observerer vi typisk det litt paradoksale markedsforholdet at etterspørselen etter informasjon er større hos de som allerede har mye av den enn hos de som ikke har noe. Det er vanlig å ha et asketisk forhold til informasjon i utgangspunktet, men når man først får smaken på det blir man snart en ustoppelig narkoman som bare vil vite mer og mer. Folk blir noen ganger mer grådige enn kresne slik at de “overforspiser seg” på den informasjonsmessige ekvivalenten til dårlig gatekjøkkenmat, laget under tvilsomme hygieneforhold av den typen som alltid ser etter forretningsmessige snarveier og “raske penger”. Man kommer til et punkt når man taper klageretten i forhold til mageknip, avføringsproblemer og fedme. Herregud. Hvor mange ganger er det nødvendig å gjenta at kostholdet teller nitti prosent i forhold til hva slags kropp man bygger, mens de siste ti handler om bevegelsesmønster — hvilket i klartekst betyr at det kreves bare ganske lett mosjon for å bygge en sunn kropp så lenge den er velernært. Det “går av seg selv” med det rette kostholdet, mens man må kjempe stadig hardere i en stadig brattere motbakke jo mer junk food – i praksis all “ultraprosessert” mat – man sender inn i fordøyelsessystemet sitt. Dette emneområdet er litt komisk. Riktignok på en morbid måte, men ikke desto mindre komisk. Fysisk og mental helse eksisterer i et tett samarbeid med hverandre. Når det blir dårlig på den ene fronten har den andre en tendens til å følge etter. Det er jo sånn man etablerer en normalitetsfølelse. Det er naturlig å søke mot en balanse, men det er energikrevende å finne en høyere balanse, mens den lavere bare kommer av seg selv helt gratis. Den krever ingen innsats og koster ingenting, men den trekker deg altså “ned” totalt sett. Alle kjenner jo til hva naturlovene sier: Ethvert fysisk system vil søke mot sin laveste tillatte energibalanse. Det krever “anstrengelse” å bevege seg i noen annen retning enn nedover. Du vet. Egenvilje av den typen vi forbinder med “livskraft” eller “livslyst”. At man er “på vei mot noe” i positiv forstand, man har ikke bare henfalt til en resignert tilstand av å “vente på døden” uten å yte særlig mye motstand.

Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel.

(Wikipedia)

Overskriften her er en påstand. Ord lyver. Det er også et paradoks, fordi hvis påstanden er sann må den være usann, og omvendt. Hvis det er sant at ord lyver så lyver også de ordene som sier at ord lyver, dermed kan man ikke feste lit til påstanden, på det grunnlag at den er sann. Men hvis påstanden er usann er den også sann – ord lyver jo – og man bør derfor tro på den. Det går litt rundt og rundt dette her, men paradokser er familiære fenomener i filosofien. Som regel er de et bare tegn på at man befinner seg i grenselandet for hva språket er designet for å oppfange og uttrykke i form av “mening”. Skal man lengre ut i myra må man ha mer presis redskap; i praksis matematikk, som er glimrende for å stille opp logiske sekvenser men ubrukelig for å uttrykke “emosjonelle sannheter”. Hodet har jo som alle vet frihet til å besøke steder som kroppen ikke har adgang til, og omvendt.

Løgnens fysiologi er et litt halvinteressant emneområde. Hva er er løgn? Det må være noe mer enn bare “en usann påstand” fordi alle vet jo at det går an å ta feil på en ærlig måte, fordi man rett og slett ikke vet bedre der og da. Man fremsetter følgelig en ukorrekt påstand, men man gjør det “i god tro”. Det er ikke meningen å lyve. Det eneste man kan anklages for er en litt sjuskete omgang med informasjon. Dette er heller ikke bra, men det er en helt annen form for synd enn å lyve med vilje. Løgnerens hensikt er jo å mislede deg i retning av noe som er bedre for dem enn hva det ville vært hvis du kjente sannheten om saken. Det finnes ellers hvor mange som helst mer detaljerte grunner til at folk velger å lyve om noe, det varierer etter situasjon og omstendigheter, men det er alltid et overgrep. Misbruk av tillit, kan vi kalle det. En perversjon. Eller i verste fall et helt program for systematisk manipulasjon og “gaslighting” som ikke engang har noe annet tydelig formål enn å holde løgneren “flytende” fra dag til dag. Man hører mange historier om romantiske forhold som utarter på dette viset, men det ligner også på en dessverre ikke helt utypisk måte å praktisere sin “økonomistyring” hos mange. Ting er kort og godt ute av kontroll og pasienten flyr rundt som en annen Donald Duck som prøver å redde demningen fra å sprekke med alt han har av fingre og tær.

En ganske normal form for vrangforestilling ute blant folk er når det er stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Det går for eksempel an å tenke om seg selv at man er en lystig hedersmann som vandrer freidig langs livets rette vei mens alle andre synes at du er et avskum. Sånt skjer. Det er ikke engang særlig uvanlig. At ingen forteller deg noe skyldes 99% av gangene at de rett og slett ikke synes at det er verdt bryet. De foretrekker å heller “jobbe seg rundt problemet” og fokusere på sine egne formål enn å konfrontere deg over moralske skjønnhetsfeil som strengt tatt ikke er deres problem. De forholder seg til deg sånn som du er, ikke slik de skulle ønske at du var. Det er jo så mange avskum som går løs der ute og alle tror de alt for godt om seg selv. Sånn er livet. Det finnes ingen kur for den menneskelige tilstand. Det smarteste er å fokusere på å få jobben gjort, hva enn det er man har å gjøre, og komme seg videre i livet. Litt omgang med avskum er sånt som man bare må regne med. De er i det store og hele “vanskelige” men ikke farlige, så lenge man ikke engasjerer dem til dans, så å si, ut over det nødvendige — inkludert selvsagt det å “ikke la seg provosere” til å starte noe som vil kreve tid man slett ikke hadde tenkt å bruke på verken saken eller personen.

Til tross for at de fleste starter på livets landevei med de beste forhåpninger går likevel mange i grøfta ganske raskt, ofte fordi de endte opp sammen med noen slags manipulerende intrigemaker som gjorde stor skade på den eksistensielle balansefølelsen deres. Hva skjer når man havner i et forhold med noen som lyver? Jeg ville si at man bør gjøre kort prosess så raskt som mulig etter at man har oppdaget dette, men det er ikke alle som kan eller vil være så “brutale”. De elsker jo denne personen. De vil snakke om det. Finne ut av ting. Prøve på nytt. Det ene med det andre. Du vet. Optimisme. Eller kanskje vi heller burde kalle det sunk cost fallacy, som betegner en typisk feil folk gjør når de allerede har investert mye tid og innsats på å få et feilende prosjekt til å fungere. Det er lett å føle at “litt mer” alltid kan forsvares. Man er jo allerede så dypt involvert. Deretter “enda litt mer” og så videre. Plutselig har man ikke noe mer. Du kan godt kalle det “brutalt” hvis du ønsker, men noen ganger er det faktisk best å bare ta et tap, kutte tvert og komme seg vekk fra den synkende skuta før neste omdreining av dommedagsskruen bringer deg enda dypere ned i mannskiten.

Fra det ene til det andre. Jeg tror folk kaller det dating nå for tiden, men det korrekte navnet er kurtise. Man kurtiserer noen man har et såkalt godt øye til fordi man “håper på noe mer” — så man bør kanskje begynne med å være tydelig på hva det er man ønsker, og – minst like viktig – hva man ikke ønsker, det vil si “hvor grensene går”. For eksempel bør man jo ikke påstå at man ser etter et seriøst forhold hvis alt man ønsker er et kjapt nyp bak buskene i Slottsparken (basert på en sann historie). Ser du tegninga? Så lenge begge ønsker det samme er det jo silkeføre hele veien hjem, men hvis den ene lyver om hensiktene sine på lang sikt for å “oppnå fordeler” på kort sikt har vi et problem av “Houstonklassen” (amerikanere pleier å si “Houston we have a problem” når situasjonen de snakker om befinner seg håpløst langt unna alle jordisk hjelp og inngripen. Opprinnelig stammer uttrykket fra noen tekniske problemer tiknyttet et av romskipene i Apolloprogrammet, men siden har det blitt en vanlig frase.). Ærlig talt er det ubegripelig for meg hvorfor noen tror det lønner seg å starte et forhold med å lyve til den andre. Hvor går veien videre herfra, liksom. Jeg jobbet en stund som stuntmann i Hollywood. Folk forteller de utroligste løgnhistorier om seg selv for å gjøre inntrykk på hverandre. Skryt og bløff i den ene enden og kjedelig tomprat om glimrende fremtidsutsikter for investeringene man holder i bitcoin og den typen ting i den andre. Så her er et tips: Ikke snakk om deg selv. Svar på det du blir spurt om på en sannferdig måte, men ikke “fortell historier”. Still spørsmål istedet, men også her på en ærlig måte, det vil si ikke sett igang noen tomprat om upersonlige dusteting – og ihvertfall ikke om politikk og religion – men spør om ting du har lyst til å høre svaret på. Det fungerer best slik, uansett hva som skjer (og ikke skjer) senere.

Dim Mak (populært kendt som Death Touch) er et angreb på pressure points (ofte kaldet atemi i japansk kampsport og Chi Na i kinesisk). De områder af kroppen, man udfører angrebet på, svarer til dem, som akupunktur og andre kinesiske healingsformer er koncentreret omkring. Tilhængere af Dim Mak siger, at udøverne er i stand til at forvolde betydelig skade på et individ ved at forstyrre eller helt stagnere dets “energi flow” (chi), som kan medføre alvorlige kvæstelser eller død.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Teoretisk sett kan man tenke seg at et hardt nok slag som kommer i den “korrekte” vinkelen vil forårsake indre blødninger hos den som blir truffet av slaget, slik at de sykner hen og dør mange timer etter selve hendelsen. Jeg kjøper den, som man sier. Dessuten vet jo alle at et hardt slag (eller spark) mot venstre side av kroppen, like nedenfor ribbena, vil påføre leveren et sjokk som ikke merkes før det har gått noen sekunder, men da et det til gjengjeld slik at “bena svikter under dem” på selv det tøffeste og mest robuste individ. Leveren er jo like sårbar hos alle. Liver punch er, ganske bokstavelig talt, en organisk av-knapp som ingen tåler uten å “gå ned”. Vi kan si at det er som et hardt ballespark, bare med noen sekunders forsinkelsestid før man merker at man har blitt truffet av noe. Generelt sett er det mye som kan skje med “de indre organene” i mageregionen som kanskje ikke engang merkes umiddelbart, men som kan ha dødelig forløp hvis man ikke får medisinsk hjelp i tide. Vi ser hvordan myten om “dødelige knyttnever” kan ha rot i faktiske forhold, men det er sannsynligvis like mye en psyop, det vil si “psykologisk krigføring” i den forstand at man har jo et psykisk overtak på en motstander hvis han tror at du kan drepe ham med bare et velplassert “støt” mot kroppen hans. Han vil frykte deg på en helt annen måte – og derfor bevege seg annerledes – enn hvis hans tanker om deg er at du er “bare en vanlig mann” som slåss med konvensjonelle metoder.

Imidlertid må vi løfte blikket litt, så å si, hvis vi ønsker å forstå hva dim mak egentlig handler om. Innenfor en større krigsstrategi handler det jo ikke lenger om “mann mot mann” men om avdelinger og hærstyrker som konfronterer hverandre på en mer eller mindre avgrenset slagmark. For at dette skal fungere er det nødvendig å synkronisere bevegelsene hos alle de troppene man har og få dem til å fungere som en større enhet som “jobber i formasjon”. Da trenger man en gruppekrystall (eller flere), altså et “sentralt samlingspunkt” som kan være mye forskjellig, fra en person som de “gjør det for” til en idè eller et prinsipp – nasjonen, fedrelandet, friheten – til en “drøm om en bedre morgendag” — akkurat dette spiller strengt tatt ingen rolle, poenget er at det alltid er noe der. Noe man kjemper for. Selv om du eventuelt er en leiesoldat som er der bare for pengenes skyld så er dette likevel noe. Du tror på at den som bestilte deg kan betale, det vil si at prosjektet er “forretningsmessig sunt” selv om selve “saken” som sådan er uinteressant for deg. Innenfor horisonten av en større militærstrategi kan dim mak handle om å ta ut det som “virker samlende” hos fienden med en presist målrettet operasjon. Det vil i praksis si å fjerne, devaluere eller ødelegge de symbolene som gir folk slik tro og håp som de har i forhold til den pågående konflikten. Hva som helst som virker. Det handler om å påføre fienden angst, tvil, usikkerhet, motløshet, depresjon og ellers alt sånt som gjør dem dårlig skikket til å yte motstand. En kampstyrke som føler usikkerhet og mistenksomhet overfor sine egne lederes kompetanse og motiver – eller betalingsevne hvis man er leiesoldat – vil åpenbart ikke kunne fungere optimalt. I det bildet der nasjoner står mot hverandre i en evig kamp om ressurser, territorier og “innflytelse” handler dim mak om å gjøre noe som medfører at “den nasjonale samholdsfølelsen” kollapser.

Husker du året 2012? Det var sommerolympiade i London og verden skulle visstnok gå under på grunn av forhold i mayakalenderen. Jeg skjønte forsåvidt aldri hvodan folk tenkte seg mekanikken i akkurat det der, men det var mange som var ganske ville i blikket. 12-12-12 sa de, som om dette skulle bety noe. Men den 12. desember 2012 kom og gikk uten at noe skjedde – ikke overraskende – og nå er vi altså her, snart tolv år senere. Men nok om det, saken er at verden fortsatt føltes “normal” i 2012 … til tross for at finanskrisen i 2008 burde ha medført betydelig verre “jordskjelv” i den globale økonomien. Vi kan bare konkludere med at de som utførte førstehjelp og hjertemassasje på finansmarkedene visste hva de drev med. De lyktes med å utsette konsekvensene på ubestemt tid. Siden gikk det noen år. Så skrek Storbritannia Brexit! og kastet seg sporenstreks på sitt eget sverd. Det bare gurgler litt i dem nå. Men det som virkelig fikk folk til å rette opp ryggen og fokusere blikket var da USA valgte Donald Trump som president. Herregud. Alle skjønte at det var eksakt null sjanse for at det kom til å ende bra; spørsmålet var bare hvor galt det ville bli og på hvilken måte. Så kom pandemien. Virkeligheten gikk åpenbart i full oppløsning foran øynene på mange, inkludert visse statsledere. Mange befinner seg ennå ganske langt ute av vater i dette spørsmålet. Det lover ikke bra for den neste pandemien, som vi vet må komme, snarere før enn siden. Vi vet ikke når, hvor, eller hvordan, men det vil komme en pandemi — som foreløpig er kjent under navnet Sykdom X. Da mener vi X som i en matematisk ligning med ukjent faktor hvor man imidlertid kan gjøre mange regneoperasjoner uten å kjenne verdien av X. Det var mye som ikke gikk så bra under covidtiden, særlig på kommunikasjonssiden. Det fungerer faktisk ikke slik at “jo flere informanter jo bedre informasjon” (særlig når de snakker i munnen på hverandre). Ihvertfall ikke når det liksom skal være en krisesituasjon. Klare forholdsregler er en forutsetning for synkronisert handling.

Mange ganger har jeg tenkt at terrorangrepene mot New York – og Pentagon – den 11. september 2001 faktisk drepte USA, men på en “dim mak” måte. De mistet den typisk amerikanske følelsen av å være “usårbar verdensmester” og henfalt til eksistensiell usikkerhet, eller “nasjonal identitetskrise” om du vil, slik at de nå befinner seg svært nær noen slags borgerkrigslignende tilstand der borte. Budskapet fra Trump har vært – og er fortsatt – at Amerika må gjøres “great” igjen. Alt skal bli som det engang var. Vi kan bli lykkelige igjen, akkurat som da vi var unge. Vi var jo så flotte den gangen. Vi visste ingenting, men vi struttet av vågemot og virkelyst. Hvorom allting er, hendelsene som vanligvis abbrevieres til bare 9/11 trakk med seg noen ganske ulykksalige krigseventyr i konsekvensdragsuget sitt, foruten selvsagt forhøyede sikkerhetsnivåer og alskens annet ubehag for sivilbefolkninger overalt, også utenfor USA og Storbritannia; de to landene som har “frontet” den såkalte koalisjonen av frivillige deltagerland i “krigen mot terror”, hvorav blant annet Norge har vært med. Det var forsåvidt ingen stor motstand mot invasjonen i Afghanistan slik forholdene var på den tiden, men krigen i Irak var et prosjekt som møtte massive protester blant befolkningen før det ble iverksatt. Mange har nok i ettertid konkludert med at det foreligger et fundamentalt tillitsbrudd mellom folket og dets ledere innbakt i de politiske strategiene – inkludert krigføringen – som ble iverksatt på grunn av 9/11. Det finnes et vakuum her. Konspirasjonsteorier kommer som en helt naturlig følge av at de historiene man blir servert enten ikke er troverdige på en “rett i trynet” måte, eller har så mange og så store hull at noe må puttes inni der for at ting skal gi mening. Det har vært mye tildels fantasifull spekulasjon rundt 9/11, mye av det basert i oppriktig følt angst. Ting var allerede i ubalanse da finanskrisen inntraff i 2008, som på ingen måte var til hjelp slik sett. Etter min mening ville verken Brexit eller Trump vært realistiske politiske muligheter hvis det ikke var for krigen i Irak og den påfølgende finanskrisen. Den eneste muligheten folk flest realistisk sett har til å påvirke den politiske prosessen ligger jo i hvem de stemmer på. Her kan mye rart skje – og gjør det hele tiden – hvis folk er misfornøyd med “alt de har sett hittil”. Hvorfor stemme på en spinnvill kandidat? Det kan jo være at folk gjør det av jævelskap. Kanskje tenker de at det er uansett usannsynlig at noe vil bli “bedre” for dem uansett hvem de stemmer på, men på denne måten blir ting ihvertfall “morsommere”.

Bildet ovenfor heter Portrett av Adele Bloch-Bauer og ble malt i året 1912 av Gustav Klimt. Det var ett av fem bilder malt av Klimt som ble beslaglagt fra motivets enkemann av nazistene under deres regime. Etter noen tiår med juridiske prosesser for å få tilbakeført dem til de rettmessige arvingene ble bildet solgt på en auksjon i regi av Christie’s i 2006 for 88 millioner dollar; til den amerikanske TV-profilen Oprah Winfrey, skulle det senere vise seg da hun i 2016 solgte det videre til en anonym kinesisk forretningsmann for 150 millioner dollar, hvor bildet etter alt å dømme fortsatt befinner seg. Vi snakker om priser her, gjør vi ikke? Det vites ikke hva Gustav Klimt selv fikk betalt for jobben, men vi kan trygt fastslå at det var færre nuller i tallet.

Det finnes et knippe “store navn” innenfor kunsten som det forutsigbart betales idiotisk høye priser for. Det er jo vanskelig å se hva slags andre egenskaper det er ved selve portrettet av Adele Bloch-Bauer som forsvarer prisen på 1,6 milliarder norske kroner, så vi er nødt til å tenke at alt henger på at bildet er “en Klimt” — og at han kineseren har kjøpt bildet fordi det er en “pengeplassering” som er vel så trygg som hva som helst annet man kan bruke til å lagre milliardene sine. Med mindre bildet blir ødelagt i en brann eller noe annet så virker det som en sikker investering. Hver gang et av arbeidene til de foran nevnte “store navn” kommer for salg strømmer det jo liebhabere med stinn lommebok til fra alle kanter. Kunstmarkedet viser en klar tendens til å følge “de for evig stigende prisers logikk”, men alt er basert i fint lite annet enn en “stille overenskomst” om at det skal være slik.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Hvordan takserer man kunst? I utgangspunktet kan vi si det er et kompromiss mellom det selgeren forlanger og det kjøperen er villig til å betale, men hvis vi skulle snakke om en “teknisk” verdi måtte det være noe sånt som hva det vil koste å få fremstilt et tilsvarende bilde, utført med de samme materialer og teknikker, pluss den arbeidstiden det tar – la oss si en måned – med dagens priser. Jeg vet godt at det er urimelig å snakke om “et gjennomsnittlig oljemaleri” men hvis vi gjør det likevel ser vi med litt kjapp hoderegning at den lave enden av priser bør begynne et sted rundt femti tusen kroner. Da har vi bare tatt hensyn til “rimelige produksjonskostnader”. Siden tilkommer det mystiske elementet vi kaller “merkevareverdi”. Blant levende kunstnere som oppnår høy pris bare på navnet tenker jeg umiddelbart på Odd Nerdrum, men det finnes selvsagt mange flere. Jeg aner ikke hva “en Nerdrum” koster hvis man kjøper det direkte fra kunstneren – det vil si gjennom galleristen eller agenten hans – men jeg vil tippe “noen millioner”. Definitivt mye mer enn den foran nevnte “tekniske verdien” som jeg tror helt ukjente navn generelt sett vil slite med å oppnå.

Kunstmaleri – hvis vi snakker seriøst om “olje på lerret” og full mundur – er en ganske kostbar ting å sysle med. Det vil man raskt oppdage hvis man bestemmer seg for å utforske temaet fra en hobbymessig innfallsvinkel. Tusenlappene flyr fort når man skal kjøpe inn farger og andre materialer, gitt at man allerede har et egnet sted å jobbe og alle de nødvendige redskapene. Hvis ikke er jo disse tingene også noe som må innhentes og betales før man overhodet kommer i gang. Det er litt uklart for meg hvordan man skatteteknisk sett definerer en som lever av å produsere og selge kunstmalerier. Selvstendig næringsdrivende? Det ligner jo alt annet håndverk i den forstand at man kjøper inn materialer som man bruker til å gjennomføre et arbeid, selv om salgsdelen er arrangert på en annen måte. Før man er etablert tipper jeg salget handler mest om å “få inn så mye som man kan”, forhåpentligvis nok til å dekke hva det koster å holde på med dette. Siden vil det jo vise seg om man har et talent som folk er villig til å betale store penger for. Den tidligere nevnte Odd Nerdrum er for eksempel en kunstner som man kan like eller mislike på grunn av uttrykket hans, men det er våsete å stille spørsmål ved talentet. Om akkurat ham kan vi forresten legge til at han er såpass sær og kantete som person at det er vanskelig å se hva slags annen jobb han kunne hatt enn “noe innenfor kunstfagene”, hvor han imidlertid har gjort det svært bra etter alle de målestokker som gjelder.

Hukommelse er i vid forstand vår evne til å forandre atferd på grunnlag av tidligere erfaringer eller opplevelser. I dagligtalen blir hukommelse vanligvis brukt om evnen til bevisst å gjenoppleve tidligere hendelser eller reprodusere tillærte opplysninger. Likevel er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den videre, opprinnelige definisjonen. Det skyldes for det første at en rekke manifestasjoner av hukommelse hos mennesker er uavhengig av vår bevisste gjenopplevelse av identifiserbare tidligere hendelser. Dessuten utgjør tillærte forandringer i atferd en vesentlig del av atferdsrepertoaret gjennom hele dyreriket, helt ned til de mest primitive flercellede arter.

(Store medisinske leksikon)

Alle har hørt snakk om UFO og “fremmede skapninger” som angivelig har besøkt jorda, eventuelt fortsatt gjør det. Jeg kjenner ikke til noen talldata, men jeg vil gjette på at det sannsynligvis innkommer opptil flere titalls meldinger hver dag om mennesker som har “sett noe” verden over. Man hører jo stadig rykter som handler om dette temaet. Kan du for eksempel huske første gang du hørte om noen som hadde blitt bortført av noen slags farkost og senere utsatt for alskens “medisinske undersøkelser” og denslags? Hva skal man liksom tenke om sånt. Er de klin kokos? Det jeg tenker er at de har utvilsomt hatt en “opplevelse utenom det vanlige” men jeg tenker også at forklaringen for den paranormale erfaringen deres suger geiteballe. Bare idioter tror på UFO.

Nøkkelordet er selvsagt tro. Hyperhypoteser. Folk er jo ikke idioter fra naturens hånd. Det er en konsekvens av noe. På samme måte som man blir narkoman av å bruke narkotika – og feit av å bruke sukker – så blir man idiot av å bruke idiotiske impulser, tanker og idèer. Slik virker ting. Sånn er det med den saken. Snipp snapp snute. Man kan noen ganger observere folk man kjenner forandre seg på slikt vis. Før var de normale men plutselig var det akkurat som om noe skjedde med dem. En metamorfose. De ble til idioter og “gikk tapt” på et vis. Alt handler om den nye greia deres nå. Du vet. Politikk. Religion. Kultlignende tiltak som folk finner på nettet. Kanskje har de det bra i sin nye tilstand, kanskje ikke, men de er ikke lenger den typen karakter som man ville ha etablert noe sosialt forhold til i utgangspunktet. Alt i alt er det derfor greit at man treffer dem stadig mer sjeldent.

Det er visstnok ikke normalt å huske livet sitt, ihvertfall ikke i detalj. Folk surrer det til med tider, steder, personene som var involvert og tingenes rekkefølge, i den grad de overhodet kan huske selve episoden. Hvorfor er det slik? Det jeg tror er at den hukommelsen man har senere – eventuelt ikke har – henger nøye sammen med hvor “våken” og skjerpet man var i utgangspunktet. De gangene når man bare er “tilstedeværende” på en sløvt distrahert, uinteressert og ukonsentrert måte er det lite sannsynlig at man vil huske noen detaljer senere. De tingene man kan huske særlig godt fra livet er jo når omstendighetene har vært “bemerkelsesverdige” nok til at man faktisk la merke til dem. Resten ligner på en drøm fordi dette var den sinnstilstanden man befant seg i da tingene skjedde. Alt har sin indre logikk sånn sett, inkludert den naturlige tendensen til å forveksle drøm og virkelighet når man skal gjøre rede for hva man “husker” om noe som skjedde på et sted langt borte, en gang for lenge siden, for eksempel i barndommen.

Kroppshukommelse er noe fundamentalt annerledes enn sinnets “billedbok” av minner. Det er nesten umulig å gjøre rede for hvordan man lærte å sykle eller svømme, selv om man sikkert kan huske omtrent når og hvor man opplevde “betydelig fremgang” og mestringsfølelse. Når lærte du å lese? Når lærte du å telle? Når lærte du å snakke? Så lenge folk er i denne verden blir de utsatt for “trening” i den forstand at ting skjer og man observerer, reagerer, spekulerer over ting og lærer sånt som er interessant, nyttig, underholdende eller hva det nå skal være. Dessuten lærer man mye om sånt som man bør passe seg for. Folk samler uansett med seg både et “billedgalleri” av bevisste minner og et “kroppsspråk” av fysisk læring. Dette er ikke valgfritt. Noe skal man uansett ha i databasen sin. En algoritme. En funksjon som genererer bilder. Et operativsystem. En matrise. Et brukergrensesnitt av språk, symboler og atferd som vi bruker til å kommunisere med. Et sett med universelle referansepunkter som gjør folk til medlemmer av gruppen, klanen, stammen, nasjonen, kulturen — og “menneskeheten” i større forstand. Den berømte underbevisstheten er hovedrolleinnehaver i denne saken — og den nevnte “treningen” er selvsagt på sitt mest intense når man opplever alle ting for første gang, det vil si gjennom barndom, tenår og ung voksenalder.

Det virker jo selvinnlysende å si at alle preges av oppvekstvilkårene sine, men samtidig blir det kanskje ikke understreket ofte nok hvor viktig dette er for individenes identitetsdannelse, både på godt og vondt. Dette er mer enn bare en freudiansk fordom. Folk etablerer jo sine tidligste tanker om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer mens de fortsatt er ganske små — og de har ikke noe annet å jobbe med enn det de kjenner, som er “next to nothing”, men ikke desto mindre det de bruker. Dermed går det som det går. Kan du huske hvilke ting som var “det viktigste i verden” da du var i 7-8 års alderen? Eller i tenårene? Man får andre prioriteringer etterhvert, men ikke nødvendigvis noe annet følelsesliv. De fleste menneskers grunnleggende personlighetstrekk er ferdig formet og innprintet i underbevisstheten lenge før de kommer i puberteten. Tenk over saken. Man utvikler jo ikke noen ny og revolusjonerende virkelighetsoppfatning i løpet av tenårene og videre i livet, man bare “justerer” på den man allerede har ettersom man lærer nye ting. Uansett hvor dramatisk det blir endrer man aldri mer på det fundamentale operativsystemet sitt, man “forblir seg selv” gjennom alt, bare i en “oppgradert utgave”. Både tradisjonell og moderne bruk av diverse hallusinogener handler nettopp om dette; at man skal “huske hvem man var” før hele livet ble til en endeløs labyrint av praktiske problemer. (Det er selvsagt mye mer enn dette også, men “å møte seg selv” er alltid en del av opplegget.) Jeg har selv ingen mening om hva folk bør gjøre og ikke gjøre i forhold til slike ting, jeg bare registrerer at folks universelle erfaring med diverse psykedeliske stoffer er at de etterpå føler seg “bedre informert” om sitt eget forhold til verden, men på en personlig måte som det er vanskelig å gjøre rede for med det normale språket.

Jeg vet ikke om noe slikt allerede finnes – det ville ikke forbause meg – men man kan for eksperimentets skyld tenke seg et det finnes en filosofisk orientert bok med tittelen Ordene og deres betydning. Hva slags appell har tittelen? I min egen fantasi ser jeg for meg at mange føler en slags vag svimmelhet ved tanken på å lese en bok som har en slik tittel, men det som avgjør saken er sannsynligvis hvor tykk boka er, så la oss si den har 700 sider; bare skrift, ingen bilder. Et akademisk verk. Det blir neppe noen “bestselger” men selv ville jeg ha kjøpt den bare på tittelen, før jeg overhodet vet noe annet om noe. Jeg ønsker jo alltid å høre det folk har å si om “ordene og deres betydning”, nettopp fordi dette er en vag gråsone av livet som krever alt du har av evner til å “løse mysterier” mens selve aktiviteten er fysisk ufarlig. Man klarer fint å overleve selv om man ellers fullstendig mister grepet på både ordene og deres betydning, men for de fleste praktiske formål – ihvertfall så langt de er tiknyttet språkspørsmål – er det fordelaktig både å kunne mange ord og vite hva de betyr. Hva bruker vi språket til? Først og fremst nyttige kommunikasjonsformål, men også ganske mye “lek og moro”. Språket er et dansegulv noen ganger. Som alle vet blir det i beste fall bare “helt grei” dans hvis man ikke har interessante “moves”. Når vi leker med språket leker vi også med virkelighetsoppfatningen. Men språket kan også være et våpen som til og med har militærstrategisk betydning noen ganger. Når vi ødelegger betydningen av et ord fjerner vi også den plattformen for delt forståelse som ligger i en felles virkelighetsoppfatning. Vi taper evnen til å kommunisere på en meningsfull måte. Dette er den dypere hensikten med nyere tids “postmoderne” propaganda, slik den blant annet praktiseres av russerne. No reality. Ingen virkelighet. All mening skal uthules og kvernes istykker av “alternative forklaringer” om alle ting, fra de største til de minste. Det handler ikke om fakta, men om hva som tjener saken. Man vinner frem politisk ved å hisse opp folk og få dem “engasjerte” med enkle, følelsesmessige konsepter (mye billig alkohol hjelper også). Fakta er bare forvirrende. Folk stanser opp for å tenke gjennom saken og taper dermed sitt revolusjonære dreimoment. Fakta og sannhet er kontrarevolusjonære elementer. De eneste som har noe å tjene på en faktabasert virkelighetsoppfatning er eliten og “det bestående”.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å være evneveik i utgangspunktet for å bli “overbevist” av noe slags guggel som man finner på nettet, men jeg er ganske sikker på at det hjelper. Jeg har jo faktisk selv observert folk miste vettet mange ganger gjennom livet, selv sånne som jeg trodde var stødige og vel avbalanserte karakterer. Det er ganske forbløffende. Plutselig skjer det noe med dem. De har en “opplevelse” eller hva vet jeg. Noe er det uansett. “Koblinger” oppstår i hodet deres. Hvem kan si? Det neste man hører er at de vet noe “hemmelig” om krigen i Ukraina og den typen ting. Jeg kan sende deg en link. Du vet. Vaksinene er farlige. De har åpenbart oppnådd kontakt med noen som har overbevisende argumenter. Man finner dem på nettet. Børre på Facebook og Achmed Slachmed på islamkanalen. De kan forklare alt. Problemet er bare at folk tar feil. Dette er noe man kan være helt hundre prosent fette sikker på; overalt, til enhver tid og i alle kjente og ukjente sammenhenger, det er en invariabel lovmessighet at folk tar feil. Spørsmålet er bare om de vet at de tar feil. Vi kan si at som en generell tommelfingerregel vet de ingenting, men de tror at de “har rett”, noen ganger veldig sterkt. De har en “overbevisning”. Teknisk sett er dette mer eller mindre psykotisk, eventuelt en paranoid vrangforestilling som utgår fra pasientens “verdensangst”. Uansett er det sosialt dysfunksjonelt, selv om vi aksepterer folks rett til å “tro hva de vil” så lenge de ellers oppfører seg som folk. Religiøse mennesker befinner seg typisk i en fantasi som handler om å fortrenge og undertrykke den lugubre sannheten om menneskenaturen. De later som om de ikke forstår – eller enda verre, de forstår virkelig ikke – at vi bare er en snål art av ganske forvirrede aper. Vi har ingen “spesielle avtaler” med noen form for guder eller andre makter. Vi må klare oss på egen hånd. Og hvordan går det med den saken? Vel. La oss si at vi så langt har “blandede resultater”. Det er mye bra, men til gjengjeld er det som er dårlig så hinsides enhver fattbar sperregrense dårlig at man får helt vondt i magen av det. Er dette virkelig det beste vi klarer å få til?

Projisering defineres i psykologien som overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer, gjerne til dem som står en nær. Den kliniske betydningen av begrepet gjelder mennesker som legger sin egen deltagelse i noe (som oftest i negativ forstand) over på en annen – med andre ord bebreider andre for ting han selv har gjort. Ofte har individet en forestilling om seg selv som «perfekt» eller uangripelig i forhold til kritikk eller negative handlinger. Mer eller mindre grad av projisering foregår i alle sosiale grupper.  Alle grupper vil relativt raskt velge en leder og en eller flere syndebukker. Dette fenomenet er godt beskrevet i romanklassikeren Fluenes herre. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Her om dagen så jeg det igjen. Noen hadde skrevet noe. Jeg tror på karma. Herregud. Det er jo fette evneveikt. Vet de ingenting om indisk filosofi? Ordet karma betyr handling i direkte oversettelse til norsk. Du vet. Det å gjøre ting. “Korrekt handling” kalles dharma og må vel regnes mest som et uoppnåelig ideal, siden mennesker i praksis aldri er helt riktig navla, det er alltid noe som foregår med dem. La oss for eksempel si noe som handler om konsekvenser. Man har jo gjort ting tidligere i livet. Det er her man “møter seg selv i døra” som vi sier på norsk. Det er dette som er karma. Rullebladet ditt, så å si. På grunn av at man en gang i tiden valgte ett spesifikt alternativ blant mange har man kanskje for alltid siden utelukket alle disse andre alternativene som aktuelle valgmuligheter. Det er dette som menes med karma. Man er summen av alle sine tidligere valg og må leve med de åpninger og begrensninger som følger av dette. Tanken om dharma – som det optimale som går an å gjøre i en situasjon – er at man skal helst unngå å pådra seg en heavy karma, preget av mye sorg og anger på grunn av uheldige valg i fortiden. Du vet. Tvangstanker som kretser rundt skyld og soning, synd og tilgivelse. Dårlig karma er når man lider under mange vonde konsekvenser etter en lang rekke dårlige valg. Det har ikke noe med “intensjoner” å gjøre. Det finnes ikke egentlig noen mystikk i karmalæren. Dette er noe leseren eventuelt selv tar med seg inn i teksten — som “bagasje” man har stablet opp mer eller mindre i veien for den frie strømmen av forståelse.

Dårlig karma i sin projiserte form er tanken om en dårlig verden. Man er et offer. Det er de jævla jævlene som gjør det. Selv er jeg jo uskyldig. Mine intensjoner er gode. Imidlertid forekommer det aldri at noen er i stand til å se mer ondskap der ute enn de har dekning for her inne, så å si, eller for å bruke andre ord: Den eneste djevelen du noensinne vil møte er den djevelen du allerede kjenner. Det som allerede bor inne i deg. Det er du som er den onde. Det er ikke tilfeldig at du ser det du ser, og ikke hva som helst annet som du kunne ha sett mens du observerte den samme tingen eller situasjonen. Folk “henger seg opp” i forskjellige ting, basert i deres høyst individuelle og forskjellige karmatilstand. Er dette interessant? Det kommer an på hva slags interesser man har. Filosofisk sett er karmalæren ganske banal og rettfrem logikk, innenfor den samme kategori av åpenbaringer som påstanden “en pluss en er lik to ganger en”. Selvfølgelig er det slik. Virkelighetsoppfatningen er en komplisert psykologisk mekanisme, men den er ikke så komplisert. Det går an å forstå hvorfor folk tenker og handler som de gjør hvis man analyserer bakgrunnen for tilstanden deres. Sånn sett vil enhver form for “terapi” ideellt sett handle om “selvforståelse” oppnådd gjennom prosedyren med å gå gjennom erindringsmaterialet sitt og ordlegge seg foran en nøytral tilhører. Det operative begrepet her er “ideellt sett” fordi den beste terapi er som dharma – den beste handling – egentlig et bent frem uoppnåelig ideal, men hvis man er heldig kan man få noe som er “godt nok” til sitt formål. Hvis man er uheldig vil det imidlertid bli lite mer enn formålsløs – og tildels kostbar – prat om “ting og tang” uten at man oppnår noe.

Verden og virkeligheten er utvilsomt grusom, men den er ikke ond. Innenfor de eksistensielle rammene av “den menneskelige tilstand” gir det ikke mening å si at verden har noen vilje, selv om “materiens motvilje” er et velkjent komisk poeng. Verden vil ingenting på den samme vinglete og omskiftelige måte som mennesker snart vil det ene, snart det andre. I den grad man kan snakke om en “verdensvilje” så er den like bastant, treg, åpenbar og uforanderlig som fjellene. Den eksisterer innenfor en helt annen tidshorisont enn den menneskelige. Vi er jo noen kjappe små dyr som liksom vrimler rundt på overflaten av planeten og “gjør ting”, men intet av noe vi kan gjøre betyr noe for selve planeten, bare for atmosfærens relative energibalanse, som er “verst for oss selv” siden vi bare lever ganske korte liv, mens planeten har tenkt å henge rundt her i strøket i mange milliarder av år, med eller uten de vrimlende smådyra på overflaten. Skjønner du hvor latterlige menneskene er? Vi hadde en ganske bra verden, men vi ville ha noe bedre. Siden viser det seg at ordtaket er sant. “Det beste er det godes fiende.” Og nå sliter vi litt. Hva kan jeg si? Det er karma. Hvis vi skal prøve oss på litt metafysisk matematikk kan vi si at avstanden mellom dharma – korrekt handling – og det man faktisk ender med å gjøre, representeres av karma. Du vet hvordan man etter å ha driti på draget på noe slags vis sitter og tenker gjennom hva man burde ha gjort istedet. Hva var det jeg gjorde galt? Hvis man levde i perfekt balanse med dharma ville man kanskje seile gjennom livet på en feilfri måte, men jeg har aldri møtt noen sånne. (På den annen side må man vel anta at hvis de eksisterer så vil de sikkert unngå kontakt med sånne som meg.) De fleste gjør mange feil hver eneste dag. Karma er i utgangspunktet bare “det man gjør” men når vi snakker om god og dårlig karma mener vi som regel konsekvensene av det man har gjort. Karma er som å stå i et rom med fem dører og frihet til å velge èn av dem. Uansett hvilken dør man velger vil man automatisk også velge bort de fire andre dørene og den skjebnen man ville ha fått dersom man valgte en av dem istedet.

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.

(Wikipedia)

Shopping

Sjekk de råeste sportskuppene på Black Friday🔥

Teknisk sett varte ikke selve krigen i Norge i mer enn to måneder. Deretter fulgte fem års okkupasjon, som er noe annet. Tyskerne sendte mer enn ti ganger så mange soldater som hele Norge hadde på den tiden – godt utstyrte og veltrente var de også – slik at det var aldri noen tvil om hvordan akkurat den invasjonen kom til å ende. Litt motstand møtte de imidlertid, men alle vet allerede alt om dette. Hva dette siden har hatt å si og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes er meningsløst å spekulere i nå. Det gikk som det gikk. Krigen foregikk for det meste langt unna Norge, men tyskerne – nazi eller ikke nazi – var her også, med alle sine torturister og hakekors, vilkårlige henrettelser og terror mot sivilbefolkningen. Mange kom aldri over det de hadde sett, blitt utsatt for eller vært med på under okkupasjonsårene. Det var liksom alt de snakket om og målte alle ting opp mot for resten av livet. Krigen ditt og krigen datt. Krigen meg her og der. Jeg husker dem godt, men de er for det meste borte nå. Ute av vanlig sosial sirkulasjon i den grad de fortsatt lever.

Det antas at slagordet Aldri mer 9. april! er konstruert som et ledd av NATO-propagandaen. Hvem kan love at Norge ikke skal angripes av en fiendtlig makt? Egentlig ingen, de kan bare love at det vil bli konsekvenser. Norge var nøytralt i 1940, men ikke desto mindre planla både britene og tyskerne å invadere og okkupere Norge allerede utpå høsten av 1939. Da tyskerne kom så bare kom de, uten å varsle om det på forhånd, med “tilstrekkelige styrker” til å nedkjempe all motstand og overta styringen av landet. Dagen etter var mesteparten av Norge besatt, med bare spredte “krigsaktiviteter” her og der frem mot sommeren det året. Sånn sett ville det vært mer fornuftig å si “aldri mer 10. april” — selv om den samme gamle morsomheten består, at dagen kommer jo forutsigbart hvert år, også i dag. Det er 9. april. Hva så? Vi kan jo ikke ha to ganger åtte, deretter hoppe rett til ti. Kalenderen er forvirrende nok allerede.

Det er vesentlig mye vanskeligere å “ta” Norge i 2024 enn det var i 1940, men det er fortsatt ikke umulig. Det vil bare “koste” mer. Kanskje mer enn det smaker, for alle seriøse formål og rasjonelle strategier. Tyskerne klarte fint å “holde” Norge, men også dette kostet. Det var for det meste rolig de fleste steder, men det var aldri en “fredelig” okkupasjon. De kunne aldri slappe av på sikkerheten så det bandt opp mye mannskap å holde Norge som de kunne hatt god nytte av på andre fronter, men sånn ble det. De tyske soldatene som tjenestegjorde i Norge var på sin side sikkert storfornøyd med å ikke bli sendt til Stalingrad. Det var ingen dans på roser å være “vanlig tysker” heller på den tiden. Mye fælt kunne skje med dem veldig fort hvis de begynte å føle seg alt for “løse i snippen”. Det kunne være direkte og bokstavelig talt livsfarlig å vekke mishag hos noen med høyere rang enn deg. Vil du til østfronten? Neivel, så holder du bare kjeften lukket, hodet lavt og gjør som du får beskjed om uten å tiltrekke deg noens oppmerksomhet. Så kanskje, med litt flaks, vil du overleve denne galskapen.

Nesten ingen i Norge i dag vet noe om krig. Hva har vi? Flyktninger, soldater, hjelpearbeidere, journalister? Folk løper jo ikke typisk i den retningen man kan høre at skuddene kommer fra — og Norge er i det store og hele en del av prosjektet Pax Americana gjennom NATO og øvrige strategiske samarbeidsavtaler, som for det meste har sikret fred i Europa siden slutten av Den andre verdenskrig. Det kan innvendes at forsvarsstrategier ikke er fredsarbeid, noe som er en helt korrekt observasjon. Å forberede seg på “et mulig angrep” er ikke i seg selv noe vitnesbyrd om at man har fredelige hensikter, men heller ikke det motsatte. Det ligner vel egentlig mest på det som skjer når en litt vulgær og halvnaken fyr smører seg inn med olje og siden står og poserer og flekser muskler i solnedgangen. Denne hunken er hva du må deale med hvis du prøver å invadere denne adressen. Forresten, har ikke han Putin gjort noe sånt en gang? Noe med en hest? Jeg vil ikke vite noe. Halvnakne mannfolk som åpenbart poserer for å “signalisere noe” gjør meg nervøs. Hva er det de driver med? Er han et sex-symbol nå? Herregud. Det er bare så hinsides enhver fatteevne cringe. Hva kan man bruke det til? Humor? Hvor morsomt er det egentlig? Det er helt greit for meg hvis politikere og andre maktmennesker holder seg til dress og slips når de ferdes på steder hvor de kan bli sett. Og uansett hva de selv måtte tro er det i det lange løp best for dem også.

Ftalater er med på å myke opp plast. Stoffene finnes i alt fra møbler, gulv og badeforhenget til ledninger, luftmadrasser og sexleketøy. Ftalatene kan virke hormonforstyrrende og redusere evnen til å få barn, men forskere er ikke sikre på om de også skader hjernen og reduserer barns intelligens. 

(forskning.no)

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Saken er at diverse “hormonforstyrrende” stoffer har vært i vanlig bruk gjennom mange generasjoner nå. Det er vanskelig å si noe om hva slags effekt dette har hatt, om noen. Hvordan skal man måle det? “Jeg føler meg like mandig som bestandig” er ikke et vitenskapelig gyldig utsagn når man skal kvalifisere kategorien “mann” og som alle vet går det an å se totalt butch ut men likevel være sissy i hjertet sitt. Selv kjenner jeg eksakt ingen – mann, kvinne eller tvert imot – som ikke dømmer folk etter utseendet når de skal “kjønnsbestemme” dem. Man kan for det meste se på folk om de skal sorteres i kategorien for mann, kvinne eller “vanskelig å si”; ikke minst fordi folk selv ofte gir små hint om kjønnstilstanden sin gjennom hvordan de snakker, går, kler seg og så videre.

Mange føler seg etter alt å dømme krenket over at det kan stilles spørsmål ved noe så fundamentalt identitetsdannende som folks kjønn. Vi minner om at “krenkelser” er en slags form for psykologisk hikke som inntreffer hos de som føler seg tvunget til å forholde seg til noe de ikke ønsker å forholde seg til, for eksempel noe som typisk fremkaller følelser av frykt, vemmelse, sinne, kvalme eller forakt i dem. Du vet. Sånt som man krysser gata for å unngå. Sånt som kan “ødelegge hele dagen” for deg. Også kjent som brutale virkemidler i litteraturen — og ikke minst i filmens verden. Man kan jo bare se nedi buksa på dem, var det noen som foreslo, som en løsning på det store dilemmaet når man er konfrontert med et individ innenfor kjønnskategorien “vanskelig å si”. Jeg kan bare anta at dette er basert i egne erfaringer av hvor positivt folk typisk reagerer når de blir bedt om å dra ned buksa og vise frem utstyret fordi du er nysgjerrig på hva de har nedi der.

Det er ikke enkelt å redegjøre for hvorfor – hvor det kom fra – men jeg kan tydelig huske at da jeg var fjortis var det viktig for meg å bli sett og oppfattet som en provo innenfor den høyborgerlige samfunnsklassen som jeg kommer fra. Du vet. Provo, som i “provokatør”, etter det franske ordet agent provocateur, som er en som blir sendt inn blant fienden for å fremkalle uro, forvirring, nedsatt kampmoral, indre splid og i det hele tatt alt sånt som svekker fiendens militære styrke og funksjonsdyktighet. Dette ga seg riktignok etterhvert, men jeg var altså veldig “aktivistisk” i alderen 13-14-15, ihvertfall etter min egen mening. Jeg hadde jo ikke akkurat noen stor politisk gjennomslagskraft verken den gangen eller siden. Det viser seg igjen og igjen at min generelle innstilling til politikken – at det først og fremst handler om å hyre inn kompetente folk til å drifte staten og samfunnet; så får de ellers styre og stelle etter sitt beste skjønn innenfor detaljarbeidet – er ikke sånn som folk vanligvis tenker. De vil ha resultater, mens jeg tenker at “intet nytt er godt nytt”. Det beste er når butikken går sin normale gang og man hører lite eller intet fra “det politiske miljøet”. Dette gir jo bedre arbeidsro ute blant oss sivilister.

Er det uanstendig å være provo? Dette er en litt interessant moralfilosofisk problemstilling. I utgangspunktet kommer det åpenbart an på hva slags innfallsvinkel man velger. For eksempel virker det håpløst å heve seg over det middelmådige som kunstner hvis man ikke har et element av provo i seg (som imidlertid må brukes klokt). På det annen side blir det litt drøyt å kle seg naken og løpe skrikende nedover Karl Johans gate i Oslo på en travel sommerdag, selv om man utvilsomt vil “fremprovosere noen reaksjoner”. Et bedre – mer presist – spørsmål blir kanskje om det er provo å være kjønnsinkongruent, i den forstand at man kler seg og oppfører seg som mann selv om man er født som kvinne, eller omvendt. (Det er i utgangspunktet mer forvirrende enn provoserende med sånne som går inn for å være aseksuelle “intetkjønn” i hele sin personlige stil og fremtoning, så vi skal overse dem her og nå.) Har vi i virkeligheten et kjønnsteater gående der ute? Svaret er selvsagt ja. Alle kjønnskarakteristika som man selv velger å iscenesette som “identitetsmarkør” er teatrale i sitt vesen. Mye er riktignok sløy “method acting” som er så nøye innstudert og gjennomarbeidet at publikum oppfatter det som “naturlig” mens andre overspiller rollen sin langt inn i det latterlige. Her om dagen så jeg for eksempel en kis i et politisk prateprogram på YouTube ikledd t-skjorte med teksten Traditional Masculine Man – “tradisjonelt maskulin mann” – og da er vel ironien så fullkommen at man bare kan knipse med fingrene og si “helledussen”. Nok en gang viser det seg at livet overgår selv den villeste kunsten i sine bisarre påfunn.

Om man skal være “stolt av å være mann” virker som et absurd konsept. Hvorfor skal man være stolt – eller noe som helst annet – av noe som man selv ikke har gjort noe spesielt for å oppnå? Jeg tror jeg er nokså “mainstream” i tankegangen når jeg sier at det finnes et slags “nullpunkt” for både maskulinitet og femininitet, i den forstand at alle kan se når det blir litt for mye Møllers tran, så å si. Det holder nå. Det vi kan kalle “en vanlig mann” ser aldri ut som en homoseksuell pornofantasi av muskler, lær og trange jeans. Intet av dette ville gjort ham “mer maskulin” blant andre normale mennesker. Vi kommer til et punkt når “graden av mandighet” ligger mer i atferd enn i utseende. Det er dette jeg mener med nullpunktet. For eksempel er det alt annet enn mandig å si “jeg er mandig”; det er liksom noe man skal vise, ikke bare “her og nå” men hver gang og på en konsistent måte over tid. Det er ikke akkurat krystallklart hva det består i på detaljplanet – sannsynligvis et sett med statistiske gradienter – men alle vet hva det betyr å oppføre seg mandig. Det motsatte er også velkjent. Never complain, never explain, never apologise. (“Du skal aldri klage, aldri forklare deg og aldri be om unnskyldning.”) Ryktene sier at dette mottoet henger på kontorveggen til sjefen for britiske MI5, det vil si den etterretningen som hovedsaklig befatter seg med innenlandske affærer. Selve den – angivelig maskuline – holdningen som ligger innbakt i mottoet er imidlertid mye eldre, og representerer det stoiske ideal: Du skal ikke stelle deg sånn at klager, forklaringer og unnskyldninger blir en nødvendighet, enten du er den som gir eller den som tar imot.

Når det gjelder “menn i kvinneklær” så er dette et mye vanligere erotisk kick enn folk tror. Til en sånn grad at det er standard vitsemateriale. Det finnes et stort antall ville historier om folks erotiske kostymedramaer. For en viss mannstype sprenger det jo alle sikringene de har i den lille virkelighetsoppfaningen sin når de kler seg i sexy kvinneundertøy og den typen ting – de skjever helt inn i margen av det – så det tjener slik sett den samme funksjon som alle andre “seksualforsterkere” – og tro meg, uansett hva som er det villeste du klarer å fantasere om så er det ikke der grensene går – som finnes ute blant befolkningen. Av naturlige årsaker oppfattes ethvert kjønnsuttrykk som et seksuelt uttrykk i sitt fundamentale og funksjonelle vesen, slik at når noen gjør seg ekstra flid med å fremheve alt det svulmende og overdådige som de har i skrevet og ellers rundt omkring på kroppen, så er det ikke urimelig å tolke dette som en “oppfordring” til å bli sett som et kjønnsobjekt. Her støter vi på den komplikasjon at en typisk drag queen – de arketypiske “menn i kvinneklær” – sjelden prøver å se ut som om de jobber som advokatfullmektig i børsmiljøet, de vil jo helst ligne på Britney Spears eller Aretha Franklin, det vil si den “overdådige” kvinnetypen vi også noen ganger kaller diva, eller som det jo også ligger litt i navnet, “dronninger”. Normale kvinner har jo ingen sånne ambisjoner, annet enn kanskje når det skal være utdrikningslag. Akkurat som mannfolka har de et “nullpunkt” for når det er nok markering av femininitet. Alt som ligger bortenfor nullpunktet er “for mye”. Hvem er det som overselger kjønnsutrrykket sitt? Bare sceneartister og pornofantasier. Vanlige kvinner vil jo helst unngå å bli oppfattet som kjønnsobjekter av andre enn den (eller de) som de har et seksuelt forhold til, eventuelt som de planlegger å etablere et slikt forhold til for kortere eller lengre tid. Det kommer alltids nok sleske mannfolk inn i livet deres uten at de behøver å gå opp på de veritable fjelltoppene av erotiske signaler for å rope på dem.

Man hører mye om luremus i dette livet, men jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hørt om en lurekødd. Parringsspillet mellom hanner og hunner innenfor menneskearten er preget av visse grunnforutsetninger. En typisk mann i sin seksuelt aktive alder produserer nok spermasetter i ballerasken sin til å befolke hele verden opptil flere ganger i uka, så han legger til seg den formen for aggressiv pågåenhet man behøver for å lykkes med et sånt prosjekt, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet – ihvertfall “resten av livet” – ved å bli gravid, så hun må i det minste være nøye med hvem hun slipper inn mellom bena sine. Vi observerer altså en fundamental ulikhet i “seksuell strategi” mellom kjønnene som utgår fra deres innprogrammerte biologiske funksjon. Hvis menn hadde kunnet bli gravide så kan du ta deg bra mye faen på at hver eneste døgnåpne bensinstasjon og Seven Eleven ville hatt en fullt operativ abortklinikk på bakrommet, og abortmotstandere ville blitt stemplet som tyranniske overgripere, terrorister og fiender av menneskeheten. Der har du mer eller mindre den sosiale forskjellen mellom kjønnene, slik samfunnet er organisert per i dag. Kvinner er og forblir andrekjønnet hver gang privilegier og rettigheter skal deles ut blant folk. Uansett hva slags utjevningspolitikk som blir planlagt og gjennomført kommer vi neppe noensinne forbi det faktum at menn typisk oppfører seg annerledes mot kvinner enn mot andre menn – de ønsker jo å parre seg – derfor blir det som det blir. “Tradisjonell maskulinitet” inkluderer et sett med antatt ridderlige idealer – noblesse oblige – overfor kvinner, barn og “vanskeligstilte”, inkludert et sett med uskrevne regler for hva som er og ikke er “greit” når man skal kurtisere noen man har fattet erotisk interesse for. Alle forstår intuitivt hva det betyr å “vente til man får lov” før man for eksempel prøver å kysse noen. Noe mer omstridt er imidlertid spørsmålet om hva slags “rettigheter” man opparbeider seg gjennom aktiv “oppvaring” av den man liker. Det er i denne sammenhengen man typisk hører ordet “luremus”. Han trodde at det skulle “bli noe på ham” den kvelden, så han spanderte og han spanderte, men befant seg likevel alene til slutt.

Nå er imidlertid tiden ute for meg. Jeg har ting å gjøre så jeg må komme meg avgårde.

Over til det musikalske innslaget:

Entrisme er en trotskistisk strategi, som opprinnelig ble anbefalt av Lenin da han foreslo for de engelske kommunistene å melde seg inn i Labour, som går ut på at medlemmene av et trotskistisk parti melder seg inn i en annen organisasjon, av enten kommunistisk, revolusjonær, sosialistisk eller reformistisk retning, og arbeider internt i partiet for å verve medlemmene til sitt eget parti. Strategien er som regel tidsbestemt ut fra en analyse av om trotskistene kan vinne flere medlemmer. Hvis de kommer frem til at de ikke kan, melder de seg ut av det andre partiet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Entrisme er med andre ord en typisk trojansk strategi som er tofoldig, idet den handler om å verve medlemmer til sitt eget parti mens man samtidig undergraver plattformen til en “politisk konkurrent”. Selv om entrisme opprinnelig kommer fra repertoaret av trotskistiske knep og tjuvtriks umiddelbart før, under og etter den russiske revolusjon appellerer det subversive elementet av “kontraspionasje” også til andre og kanskje litt uventede revolusjonære tiltak og bevegelser, jeg tenker spesifikt på dagens alternativhøyre (“alt-right”) og deres praksis med å jobbe målrettet for å få “sine” folk inn i så mange politiske samfunnsfunksjoner som mulig, fra det minste og mest lokale til det største og globalt internasjonale. Overalt hvor det finnes en åpning går de inn for å stille en representant til valg. Dessuten oppfordres folk til å starte blogger og registrere profiler i sosiale media, til og med etablere seg på Tik-Tok og denslags, for å jobbe med “påvirkning” av den politiske opinionen. Alle monner drar, som ordtaket sier. Alternativhøyre er – som navnet antyder – designet for å være “et alternativ til de tradisjonelle høyrepartiene” og begrepet alt-right ble enten lansert direkte av bevegelsen selv eller brukt som begrep om dem av en journalist og siden umiddelbart snappet opp og tatt i bruk blant annet av lederskikkelsene Richard Spencer og Steve Bannon. Det er ikke enighet om akkurat denne detaljen, men det er heller ikke viktig for noe annet enn akademisk flisespikkeri.

Leder og guru for alternativhøyre er for tiden Donald Trump, som av mystiske årsaker – jeg forstår dem ihvertfall ikke, og det tror jeg ikke de mange høyreradikale som ikke er “hypnotisert” av denne snåle karakteren forstår heller – har virket samlende og inspirerende på hele bevegelsen, inkludert også her i Norge, hvor “de vanlige synderne” selvsagt har omfavnet sjarlatanen Trump med nærmest kvalmende entusiasme. Jeg håper leppene mine føles myke mot ræva di, sjef. Jeg antar at “man tager hvad man haver” som Henriette Schønberg Erken sa, eller som i dette tilfelle; man må kaste seg på det toget som faktisk går, ikke det toget man skulle ønske gikk. Derfor har vi nå dette litt absurde karnevalsopptoget av riff raff som er villige til å drepe og dø for Donald Trump. De har allerede laget til et stort “Horst Wessel” aktig opplegg rundt det de nå kaller “gislene”, altså de som er dømt for skadeverk, vold mot politiet og forskjellig annet etter å ha vært med på å storme kongressen den 6. januar 2021. Det hele er ganske groteskt. Saken er uansett at de har et akutt naziproblem – en infeksjon, om du vil – i de engelsktalende landene (men særlig USA), med forgreninger også til Norge. For eksempel er det her på plattformen agitasjon til fordel for alternativhøyre – altså nazistene – så å si hver eneste dag, og ingen synes det er noe unormalt i det. Nettopp derfor gikk det så jævlig til helvete i Tyskland på 30-tallet; fordi folk enten ikke brydde seg – de “passet sine egne saker” – eller fordi de fikk tilfredsstilt sin egen sadisme på diverse smålig vis underveis, selv om alle etterpå forsikret om at ingen kunne ha skjønt hvor galt det kom til å gå. Ikke desto mindre var det mange som så “skriften på veggen” og sa fra både ofte og høyrøstet, uten at dette hjalp. Toget var allerede i bevegelse. Resten er som man sier historie. Eller ihvertfall har det vært det helt frem til nå, når folk igjen har begynt å omfavne “det autoritære”, drevet av mer eller mindre kamuflert rasisme og ellers det vanlige surriballet av paranoide vrangforestillinger.

Skal vi snakke om jøder? Jeg synes ikke det. Temaet er litt upassende i disse tider. Dessuten er det et poeng at selv om man overser hele holocaust med alle sine gasskammere og massegraver, så var – og er – nazistene ille nok som det er. Selv om vi kutter hele verdenskrigen ut av bildet var dette noen ordentlig onde jævler som ikke vek tilbake for noen slags ugjerninger og maktovergrep – opp til og inkludert drap – mot alt de oppfattet som “politiske motstandere” og øvrige uønskede elementer i samfunnet. I de første få årene etter at Hitler overtok som statssjef i Tyskland var han en “kontroversiell” figur i utlandet – inkludert Norge – som mange uttrykte beundring overfor, mens andre avviste ham som den livsfarlige galningen han senere så grundig dokumenterte at han faktisk var, men før kanonene begynte å drønne gikk det jo noen år med “gjenreisning av Tyskland” på tildels dramatisk vis, med flagg og hornorkester, begeistrede folkemasser og det ene med det andre. Opplegget til det tyske nazipartiet ble ivrig kopiert også i andre land. Bevegelsen hadde stor fremgang på 30-tallet. Sannsynligvis hadde de selv også en beruset følelse av “udødelighet” i perioden mellom overtagelse av regjeringsmakten i 1933 og frem til krigslykken begynte å snu mot slutten av 1941. Siden gikk det jo bare noen år før galskapen tok slutt “inntil videre”. Da ble det “oppgjør på kammerset” i forhold til alle de som hadde opprettet nazipartier i andre land, hvorav mange av dem hadde vært okkupert og temmelig dårlig behandlet av tyskerne. Det ble som det ble, først en periode preget av mange ganske stygge greier, før ting etterhvert roet seg ned. Foreløpig går det ikke an å si noe om hvordan det vil gå denne gangen. Alt vi kan si er man finner i det store og hele de samme typene i de samme rollene nå som på 30-tallet, enten vi snakker om tilhengerne eller motstanderne av politisk autoritære regimer og “samfunnsdisiplin”. Forbindelseslinjene mellom fascisme, nazisme, falangisme og så videre for hundre år siden og dagens “alternativhøyre” er så latterlig åpenbare at man skulle ikke tro det var nødvendig å peke på dem, men på den annen side så er jo “folk flest” minst like sløve nå som for hundre år siden. De sitter fast i sirupen, så å si. Jobb, familie og hverdagsliv. Alt føles helt normalt for dem helt til det plutselig ikke gjør det lenger, men da er det noen år for sent. Toget lar seg ikke stanse nå. Du skulle ha sagt noe mens det fortsatt var lov å si noe.

Fra og med opplysningstiden på 1700-tallet er det i filosofi og kunsthistorie foreslått definisjoner som prøver å svare på spørsmålet «hva er kunst?». Dette spørsmålet melder seg ofte når man møter og opplever en gjenstand (for eksempel maleri, skulptur, fotografi, installasjon, readymade, konseptkunst), en teatral iscenesettelse (for eksempel performance), en lukt (olfaktorisk kunst) eller en lyd (for eksempel lydkunst, lydskulptur) som påstås eller antas å være kunst. Siden kunsten de siste 250 årene fortløpende har endret materiell form, tematisk innhold og sosial virkemåte prøver filosofer og kunsthistorikere å fange opp disse forandringene i en felles definisjon. Likevel har det mange ganger vært manglende samsvar mellom eksisterende, faktisk kunst og definisjonen av kunst. Dessuten sirkulerer det både blant publikum og utøvere flere definisjoner av kunst samtidig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Har du noen gang hatt tannverk? Det er noen ganske fæle greier. Uten at jeg vet noe om saken gjetter jeg på at det sikkert finnes individer som går gjennom hele livet uten å noensinne erfare “tannproblemer” men jeg kjenner selv ingen slike. Det virker som om hovedregelen er at tannverk er noe flertallet av alle levende mennesker erfarer en eller flere ganger gjennom livet. Derfor er det mest sannsynlig at alle som leser dette er godt og grundig innviet i tannverkens mysterier. De vet nok om saken til å sette pris på at moderne tannhelsetjenester finnes. Det er jo ikke gøy å gå til tannlegen, men det er vesentlig mye bedre enn alle andre alternativer som har vært prøvd. Diverse oldtidsfunn av menneskerester gir oss et visst bilde av helsetilstanden hos mennesker gjennom historien — og det er mye stusselig. Særlig tennene har vært en pine og plage for alle menneskelige samfunn gjennom alle tider. Kjeveben og kranier forteller en lang historie om tannsmerter. Vi kan forsåvidt ta med at dette ikke bare gjelder mennesker. Alle dyr som har tenner har også tannproblemer. Konsekvensene er ofte at de seigpines ihjel ettersom de fungerer stadig dårligere på grunn av smertene forbundet med å ta til seg næring.

Her er et interessant spørsmål: Er det tannleger driver med en form for kunst? Det er ihvertfall ingen tvil om at det er et følsomt håndverk som krever stødig håndlag og vel så det når de skal modifisere, renovere, reparere og skulpturere tanngarden hos folk — foruten at de også bør ha litt psykologisk innsikt for å konfrontere den berømte tannlegeangsten, som egentlig er angst for å være hjelpeløst overgitt til noen som har makt over det fæleste spekteret av smerter som de fleste kjenner til. Samtidig er det jo en sublim erfaring å gå inn til tannlegen med en svært vond tann og komme ut igjen uten. Opplevelsen har en optimistisk ånd over seg, nesten som en sang om våren. Hvorom allting er, selv har jeg hva vi kanskje kan kalle et egyptisk kunstsyn; hvor alt som lages (eller gjøres) av mennesker regnes som “kunstig” og vurderes langs en performativ skala innenfor kulturens kontekst, snarere enn at man foretar en “naturlig” vurdering av biologiske nyttebehov og den typen ting. Vi er jo strengt tatt ikke rasjonelle skapninger. De tingene vi vil ha er ikke naturlige. Kunstens verden og menneskets verden er like store, men det er likevel sjeldent at de overlapper hverandre helt hos noe menneskelig individ. Folk har alltid et element av “natur” i seg, som stikker utenfor rammene for “det menneskelige”, det vil si inn i domènet til guder og andre – mindre trivelige – makter. Alt vi kan komme på av “naturkrefter” og annet – hva vet jeg; skjebnemakter? – som påvirker menneskenes liv var observert, katalogiset, navngitt og inkludert i et eller flere “kultiske” tiltak, med prester, templer, festivaler, seremonier og det ene med det andre. Altså full frontal forening mellom stat og kirke, om du vil.  Egypterne skilte ikke mellom religion, politikk og vitenskap. Alt er uansett “kunster” som mennesker pønsker ut. For sin tid hadde de forresten en ganske avansert tannhelsetjeneste, foruten mye annen “kirurgisk” innsikt i menneskekroppen (som jeg antar er noe man bygger opp helt naturlig etterhvert som man personlig er med på å preparere noen lik for mummifisering).

Alle som uttaler seg om kunst – selv om det bare er for å si at de ikke forstår det, ikke liker det og så videre – har et “kunstsyn”, i det minste så lenge det varer mens de formulerer tanker og ord om saken. Videre så har de typisk et – fra mitt synspunkt – ganske reduksjonistisk kunstsyn, i den forstand at folk betrakter sjeldent kunst som en del av sitt daglige liv, annet enn eventuelt som veggdekorasjon i hjemmet og den typen ting. Kunst er “noe annet” enn sånne matnyttige ting som man driver med i statsforvaltning og næringsliv. Kunsten tilhører en estetisk dimensjon som eksisterer “ved siden av” den normale verden. Det virker som om folk ofte forventer at kunst skal være “ytringer om det vakre” som har sin funksjonelle verdi i det å være adspredelser, distraksjoner eller underholdning — men uansett hvordan man ellers ser på saken er kunsten alltid noe som “kommer utenfra”. Man får det levert, liksom. Folk tenker typisk at kunstopplevelsen er en funksjon av kunsten, ikke sin egen posisjon som betrakter, selv om vi ved dette tidspunkt har hatt drøyt hundre år med “modernisme”, hvor et av de mest grunnleggende prinsippene handler om betrakterens rolle i kunstopplevelsen (la oss ikke her og nå komplisere ting ved å bringe inn ordet postmodernisme). Man dikter jo en hel historie om det man ser. Opplevelsen er autentisk helt til “forklaringene” kommer, siden blir alt mer komplisert. Etter min mening er det nema problema om man ikke “liker” noe, man bør uansett etterforske det man føler om saken for å se om situasjonen overhodet inneholder noe nyttig informasjon, eventuelt at den kan ha annen underholdningsverdi. Selv har jeg vært på et antall utstillinger hvor jeg ganske raskt har avskrevet selve kunstutstillingen som “uinteressant” men det har likevel vært gøy å betrakte det sosiale skuespillet rundt hele anledningen. Folk prøver ofte veldig hardt å være “elskverdige” men ikke desto mindre “eksperter” på diverse kunstfaglige emneområder som det bør snakkes om. Kort sagt, det blir ofte spontankomedie av saken.

For eksempel er det jo ganske komisk at menneket har vært en “kunstskapning” mye lengre enn det har vært en “kulturskapning”. Folk har dekorert og “pyntet” både seg selv og omgivelsene like lenge som folk har eksistert i denne verden. Til og med visse dyr viser denne formen for atferd. Spørsmålet er om fenomenet “pynt” er noe som kom før, samtidig med eller etter fenomenet “redskapsbruk” langs tidslinjen for menneskelig utviklingshistorie. Jeg tipper lenge før, og knytter det til seksualatferd og “parringsspill”. Som alle vet fungerer hjernen mye bedre som “fantasifabrikk” enn som “databehandlingsmaskin”. Det spraker og sprudler jo som regel ganske friskt og absurd oppi der, selv hos tilsynelatende kjedelige typer. Særlig når de er ute etter å parre seg. Da fremkommer det mange bisarre idèer, hvorav – heldigvis – bare et fåtall noensinne kommer til praktisk anvendelse. Vi skal imidlertid ikke dvele ved de seksuelle fantasienes mangfoldighet, eller den aldeles spinnville dyrehagen av “kinky sex” som finnes der ute som en naturlig følge av dette, bare nevne at hjernen er en så formidabel sexmaskin først og fremst fordi “seksuell seleksjon” må være hva som har frembrakt dette organet til å begynne med: De intelligente eksemplarene blant våre fjerne forfedre var de som best lyktes med å formere seg — hvilket i denne sammenheng betyr at de var kløktige nok til å forføre hunnene med alskens pynt, søte lyder og innsmigrende atferd ellers, og slik er det vel i prinsippet ennå. Darwin mente jo at menneskenes språk begynte som “synging”; nærmest etter mønster av hvordan fugler kommuniserer sin sinnstilstand og sine hensikter gjennom å synge om dem. Her kan det forresten nevnes i forbifarten at menneskehunner liker svært godt at hannene synger for dem, sannsynligvis fordi det i praksis er umulig å lyve om de følelsene som ligger i en naken sangstemme, mens man kan villede folk langt ut i kålåkeren med bare ord.