År: 2024

Revolusjon er en endringsprosess som er grunnleggende og foregår i løpet av meget kort tid. Uttrykket brukes særlig om politiske, sosiale og økonomiske omveltninger, som den franske revolusjonen i 1789. Av og til brukes revolusjon også om omveltninger i intellektuelle systemer. Man kan for eksempel snakke om vitenskapelige og kulturelle revolusjoner. Siden «grunnleggende endring» og «kort tid» er upresise begreper, kan det være vanskelig å gi «revolusjon» en klar avgrensning. Det synes å være en tendens til at kriteriene blir stadig mindre strenge. Selv omskiftninger som er nokså «overfladiske», for eksempel statskupp, hvor det stort sett dreier seg om skifte av makthavere, eller endringsprosesser som er raske, men kontinuerlige, som for eksempel utviklingen i synet på sex, kalles ofte revolusjonære. En så vid bruk av uttrykket revolusjon er ofte ikke ment å være beskrivende, men skal gjerne tjene et rettferdiggjørende eller dramatiserende formål.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

For å bedre forstå utviklingen i nyere tid kan det være en fordel å dele opp tidsepoken i et antall “blokker” av for eksempel tiårsperioder. Den viktigste uttalt historiske begivenheten vi alle er knyttet til er utvilsomt “verdensfreden” – veldig relativt sett – som fulgte etter slutten av Den andre verdenskrig, da meningen var å “forene nasjonene” blant annet gjennom tiltaket Forente Nasjoner (FN) i et felles prosjekt for å rydde opp og konfrontere menneskehetens fremtid på en bedre måte enn gjennom fiendskap, konkurranse og gjensidig utnyttelse. Jeg ber forsåvidt aldri noen om unnskyldning for at jeg er eurosentrisk til beinmargen, ofte på en sjåvinistisk og fordomsfull måte, men det er etter min mening selvinnlysende at “fred i Europa” er elefanten i rommet når vi diskuterer et tema som verdensfred. De europèiske nasjonene ligger langt foran alle andre i alt som teller innenfor emneområdet “menneskelighet”, særlig innenfor spesialområdet ondskap. Mange har prøvd å markere seg på ymse vis med alskens uhyrlig bestialitet både før, under og etter Europas storhetstid, og selv om vi ser alle disse og ikke mener å si noe til deres forkleinelse eller mangel på fullkommenhet er det likevel en udiskutabel sannhet at alle verdensrekordene for menneskelig ondskap tilhører Europa. Vi er best på å være verst. Vår vei er den kortest mulige vei til helvete.

Amerikanerne startet i utgangspunktet opplegget sitt i opposisjon til det typiske europèiske opplegget på den tiden, med “opplyst enevelde” som en ustabil politisk konspirasjon etter freden i Westfalia, organisert rundt et klassesystem hvor såvel privilegiene var arvelige som deres motsetning fattigdommen. Det var viktig for det unge USA å markere seg som “noe helt annet” (de kulturelt opplyste kan tenke på Monty Python og deres linje and now for something completely different) enn “den gamle verden” med all sin dekadanse og grusomhet. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes. Amerika har begynt å gjøre krav på verdensrekorder både som global maktfaktor og som noe slags narcissistisk selvforherligende opplegg for “nasjonal inspirasjon” som går langt hinsides alle andre i både symbolbruk og psykotisk “begeistring” for greia. Dette er ikke noe nytt fenomen i USA; det startet umiddelbart etter frigjøringskrigen mot Storbritannia på 1770-tallet og fortsatte gjennom Monroedoktrinen av 1823 da den daværende presidenten James Monroe utformulerte et strategisk opplegg for å motvirke “europèisk kolonialisme” innenfor hele den amerikanske interessesfære, som den gangen ble forstått som kontinental, det vil si det omfattet både nord, mellom og sør – samt den karibiske regionen – så langt som “Amerika” angår. Senere har årene gått og ting har blitt annerledes, ikke minst fordi USA gjennom sin rolle som “verdenspoliti” selv har blitt en de facto kolonimakt, noe som ikke minst ble gjort obskønt tydelig i form av Vietnamkrigen, som bringer oss til dagens tema: Den britiske invasjonen.

USA har aldri stått så sterkt i verden som i årene umiddelbart etter Den andre verdenskrig — og ingen steder så sterkt som hos britene, som jo var (og er) forent i språk og det ene med det andre. 50-tallet var et “gjenoppbyggingens” tiår for alle som ble rammet av krigen 1939-1945 og finansiell bistand fra USA var svært viktig for svært mange. Det var slik amerikanerne etablerte seg som supermakt. Dette samlebåndet av økonomisk velvilje var hva som etablerte “amerikansk kultur” – sang, dans, musikk, “showbiz” – som dominant i de (relativt sett) nye mediene fjernsyn og radio. Det er vanskelig å forklare fenomenet rock’n’roll uten å snakke om Bell Labs og deres 1956 nobelpris for transistoren, som på kort sikt gjorde det kostnadsmessig forsvarlig for flere å eksperimentere med “elektriske uttrykk” innenfor kunsten. Uansett var britene “sultne” i forhold til den moderne verden, slik dette begrepet ble tolket av amerikanerne. Britene sugde kulturuttrykkene fra USA til seg og omfortolket dem innenfor en “britisk” sosial virkelighet, som ennå på den tiden var mer klasseorientert enn den amerikanske. De nye musikkuttrykkene ble definert som revolusjonære og et uttrykk for “opprør mot det bestående” over stort sett hele verden, slik at når vi kommer til 60-tallet har vi essensielt sett en hel generasjon som har “vokst opp i skyggen av Den andre verdenskrig” og som lengter etter noe annet enn det som gjorde de to generasjonene umiddelbart før dem så fullstendig fette sinnssyke. Tid, sted og omstendigheter forøvrig konvergerer i samlingspunktet “den nye musikken” som har blitt muliggjort av “den nye teknikken”.

På slutten av 50-tallet var det ingen som trodde at rock’n’roll noensinne ville bli noe annet enn en forbipasserende musikalsk trend på linje med foxtrot og charleston, men de undervurderte de større livsomstendighetene rundt seg og deres kraft til å påvirke kunsten (og forsåvidt andre veien også). Den andre verdenskrig var først og fremst en svært horribel og traumatiserende ting som har satt dype spor etter seg på måter vi ennå ikke helt forstår rekkevidden av (selv om vi forsåvidt kan observere konsekvenser etter Den andre verdenskrig utspille seg på bakkenivå den dag i dag). “Den britiske invasjonen” – (første bølge) – handler om et amerikansk kulturuttrykk som ble oppfanget og destillert av briter som siden gjeneksporterte varen tilbake til USA i form av The Beatles, The Kinks, The Animals, The Who, The Rolling Stones, med flere. Dette var selve “det swingende 60-tallet” hvor intet sted i universet var mer hipt enn London. Det er bare et tiår i tid som skiller Elvis i 1958 fra Led Zeppelin i 1968, men det er et lysår innenfor studioteknikk og lett tilgjengelige produksjonsmidler for musikkutrrykk. Det kan ikke engang sammenlignes på noe rettferdig realitetsgrunnlag. “Den andre bølgen” av britisk rock kan sammenfattes som “Deep Black Zeppelin” og den gjorde et minst like kraftig inntrykk på sitt amerikanske publikum. Siden har det såvidt meg bekjent ikke vært noen tredje bølge, men det er heller ikke nødvendig. De skjønner poenget nå. Dette er musikk men det handler ikke bare om musikk. Det er en revolusjon på det kulturelle nivå som drives mer av hva som er teknisk mulig enn hva som er estetisk ønskelig. Ved dette tidspunkt stanger vi mot grensene av hvor fort, hardt og intenst det går an å spille musikk. Hvem som helst som har tilgang til en PC har i realiteten tilgang til studioteknikk som ville krevd millioninvesteringer på 60-tallet.

Stort sett har ikke Big Pharma mer interesse av å skade pasientene enn det en stor gatekjøkkenkjede har av å matforgifte kundene sine. Sånt er jo utrolig dårlig PR som kan skade selskapets forretningsinteresser både på kort og lang sikt. Ikke engang en “gatepusher” som driver med heroin og denslags har noen interesse av å lure folk og levere dårlige varer. Det er rett og slett dødelig farlig for et firma som driver med salg å få rykte på seg for å være uhederlige, useriøse eller hva som helst annet som gjør kundebasen skeptiske. Ethvert salg av den typen som knuser kundens tillit er potensielt et “opphørssalg” innenfor det aktuelle markedet. Du er jo ferdig hvis du stiller deg sånn at ingen stoler på deg lenger. Ihvertfall så lenge det finnes kompetente konkurrenter som ennå ikke har fått ødelagt ryktet sitt.

Flyprodusenten Boeing har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet i det siste. Du vet. Fly som styrter – eller bare forsvinner – og denslags. Fly som mister dører, hjul, hydraulikkvæske og det ene med det andre. Typisk sånt som folk ikke liker når de skal ut og fly. Det har ikke hjulpet at en høyt profilert “varsler” – tidligere ansatt som ingeniør hos Boeing – nå ser ut til å ha blitt myrdet. Det kommer uansett frem i lyset at selskapet Boeing gjennom lang tid nå har vært svært aggressive med å betale ut aksjeutbytte — på bekostning av alle de vanlige tingene som nedskjæringer her, innskrenkniger der, kutt i alt som kuttes kan, inkludert kvalitetskontroll og sikkerhetsrutiner. Det er kanskje en subtil forskjell, men vet et tidspunkt gikk Boeing fra å være “et selskap som bygger fly” til å være “en pengemaskin for eierne sine”. Det handler om prioriteringer. Valg som har blitt fattet på ledelsesnivå, og deres konsekvenser.

Et kinky element i Boeingaffæren er at oppimot halvparten av omsetningen deres kommer fra kontrakter med staten, om levering av diverse militært materiell. Det er foreløpig ukjent om det finnes noen politisk interesse for å ta tak i saken og blåse den opp til en skandale, men den har potensiale slik sett. Narrativet er jo veldig salgbart: Grådige forretningsfolk går over lik – bokstavelig talt – for å maksimere profitten sin. Det er en ideologisk fundamentert fantasi – noen ganger også en paranoid vrangforestilling – at “private næringsinteresser” noensinne kan gjøre noe som helst bedre enn offentlig sektor. De er jo først og fremt opptatt av at ting skal være lønnsomme, som verken er her eller der i forhold til hvor nødvendige de er. Tenk selv. Finnes det ting i dette livet som er “nødvendige” uten å være “lønnsomme”? Vi har for eksempel gående en debatt i Norge – ihvertfall hver vinter de par seneste årene – om levering av strøm (en nødvendighet for de fleste) og hva det skal koste. Folk utvikler seg typisk til “sosialister” når dette er i deres direkte økonomiske interesse, slik at de fleste er vel enige om at det bør – på grunn av klimaet og så videre – fattes politisk vedtak om noen slags “privat normalkvote” (under leveringsplikt) som folk får kjøpe til fastpris, så kan heller ytterligere “overforbruk” være gjenstand for markedspris, som i praksis ligner på dagens ordning med strømstøtte, men det må da være lettere å administrere et “fast” opplegg.

Det store skillet mellom offentlige og private interesser går ved hva slags tidshorisont man jobber innenfor. Skoler, sykehus og andre tydelig offentlige foretak eksisterer jo i prinsippet “til evig tid” uten at nedleggelse på grunn av “ulønnsomhet” noensinne er et aktuelt alternativ. Det handler ikke om hva det koster men om at det er nødvendig. Selvsagt må det være økonomisk styring, men ikke av den typen som kutter i kostnadene for å øke aksjeutbyttet. Et privat foretak planlegger sjelden for mer enn noen få år om gangen, med sterk fokus på resultattallene i neste kvartalsregnskap til enhver tid. Sånn må det være når “lønnsomhet” er selve hovedpoenget med foretaket. Dette er en mentalitet som passer best til å drive med sånt som har begrenset holdbarhetstid og som derfor ikke bør havne i noen slags situasjonsmessig parentes på grunn av byråkratisk ubesluttsomhet, la oss si ferskvarer av alle slag, som bare eksisterer innenfor en kort tidshorisont. Jo mer effektivt man flytter varene mellom produsent og sluttbruker, jo bedre. Det er ingen grunn til å tro at det offentlige kan gjøre sånt bedre enn det private, om de i det hele tatt får det til. Et annet forhold er mest politisk av natur, men ikke desto mindre et viktig poeng: Hvordan ting “ser ut” er ofte vel så viktig som hvordan de faktisk er. Det ser for eksempel ikke bra ut når private næringsinteresser tjener penger på folks sykdom og andre lidelser, slik at av denne grunn alene bør helsevesenet alltid være et offentlig foretak — med åpning for “private sanatorier” og denslags som man typisk finner mer ute i periferien av det medisinske fagområdet, la oss si der hvor Venn-diagrammet for helse møter det for velvære i en gråsone vi kan kalle “terapi”, men alt vi med rimelighet kan kalle akuttmedisin bør ligge under det offentlige. Det er jo provoserende når “den enes død er den andres brød” på en så direkte og tydelig måte. Vi vil ikke vite hva det koster, vi vil bare ha jobben gjort. Det er nødvendig å ha tilstrekkelige ressurser innenfor helsesektoren, derfor er det egentlig en perversjon å begynne å mase om prisen. De som er ute i felten og gjør jobben vet hva som behøves, så får det heller koste hva det koster. Jobben må uansett gjøres.

Amerikanere har – med gode grunner – et helt annet og mye mer paranoid forhold til “helsevesenet” enn vi typisk har i Norge. Det er jo et faktum at klinikkene drives for profitt, organisert i form av “forsikringsselskaper” som praktiserer streng kostnadskontroll ut ifra det prinsipp at jo mer de betaler for din sykehusbehandling, jo mindre aksjeutbytte blir det på eierne. “Det store bildet” er ganske uskjønt. Sannheten er at de som selger helsetjenester tjener mest på at man har mange helseproblemer og spiser mange piller. Dette er en logisk konsekvens av at helsevesenet er styrt av private næringsinteresser. I Norge er det så å si stikk motsatt; at det er et netto tap for staten at folk har problemer med helsa, slik at de vil helst at vi alle skal leve med en sunnere livsstil og alt det der, mens i USA er man “fri til å spise seg ihjel” på alskens mettet fett, sukkerprodukter og tvilsomme tilsetningsstoffer. Det beste er – fra big pharma sin synsvinkel – hvis hele befolkningen hver dag går på et titall forskjellige piller som de kjøper på fast basis hver måned eller noe. Det betyr stabil innkomst av deilig cashish i maskinen som sier ka-ching, altså alle private næringsinteressers ypperste guddom og mest hellige gral. Når valget står mellom å gi en eller annen gamling kreftbehandling eller nytt påbygg på hytta i Hafjell sier det seg selv at hytta må prioriteres. Sånn er forholdet i USA. Derfor hater folk de som selger piller og dyre behandlingsformer. Det går an å få til en lignende ordning i Norge også, men er det hva folk vil ha? Sånn som tingene er organisert i dag mangler vi jo selve hovedargumentet for å innta en fiendtlig innstilling til helsevesen og legemiddelindustri: Det er ingen som har noe å tjene på at folk blir mer syke og mindre arbeidsdyktige. Det ender jo som en netto tapspost på statsbudsjettet. Bortsett fra den vanlige prosentandelen av privat motivert snusk, fusk og snyteri som man typisk finner overalt i samfunnet så fungerer jo opplegget ganske bra. Vi har ingen strukturell ordning som på noe rimelig grunnlag kan tolkes til å være korrupt i sitt prinsipielle vesen.

Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.

(Wikipedia)

Shopping

Sjekk de råeste sportskuppene på Black Friday🔥

Det er litt uheldig at ordet for “en litterær kanon” er identisk med ordet for det man skyter spurver til jorden med, men når vi snakker om den typen referanseverk man bruker dette ordet om skal det uttales kanån (og burde kanskje egentlig også skrives slik). På engelsk er dette løst ved at man kaller det ene canon og det andre cannon. Er det viktig? Herregud nei. Bør vi bare komme oss videre? La oss si det. Saken er at det er vanskelig å utformulere en allmengyldig kanon for kunstverk på grunn av “smaksproblemet”. Folk liker jo forskjellige ting. Ikke desto mindre finnes det et utvalg kanoner der ute – la oss for å være morsomme kalle dem mange løse kanoner på dekk – som blant annet fremkommer gjennom hvilke bøker som blir mest lest innenfor norskfaget, hvilke filmer som blir hyppigst studert på filmskoler, og så videre. Det er en pragmatisk nødvendighet at det blir sånn. Noe skal man jo lese, studere og senere skrive oppgaver om. Det betyr at “noen” må utformulere et pensum for studiet, som på en og samme tid både betyr at de følger kanonen og at de er med på å skape den.

Siden har vi det berømte smakspolitiet. Inkludert “smaksanarkistene” som mener at alt går, det må bli et personlig valg. Finnes det noe sånt som “god smak” og i så fall, hvordan måler man den? Selv skiller jeg vel egentlig mest mellom de som har noen slags smak (det behøver ikke å være det jeg oppfatter som “god smak” men det må inneholde et bevisst og distinkt stilvalg) og de som er “smakløse”, eller vanilje om du vil. De gjør ikke noe spesielt for å være “stilige” annet enn å kopiere ting de ser rundt seg. Man kan si de er mer fokusert på inntrykket de gjør enn på uttrykket de representerer. Det er med andre ord ikke kreativt, det er manipulativt. Hele forskjellen ligger i fokuset. Kreative individer er de “danserne” Nietzsche snakker om i sitatet “danserne ser ut som galninger for de som ikke kan høre musikken”. Det er noe som kommer ut av dem, noe de skaper, en personlig stil som de vokser inn i over tid — og som “kler dem” fordi det er autentisk. Du skjønner hva jeg mener. Dette er stilskaperne blant oss. Fra et kunstnerisk perspektiv er det vanskelig å se hvordan man kan jobbe på noen annen måte: Identifisere og utvikle det talentet man har i retning av det beste uttrykket man klarer å få til. Så får det siden gå som det går.

Jeg antar uten videre at alle har et personlig utvalg av filmer, bøker, musikk og annet som de vil anbefale til alle som ber om deres råd. Et knippe med favoritter, om du vil. Det er særlig her “smaksproblemet” kommer inn. Hva slags opplevelse er det folk søker når de henvender seg til et kunstverk? Sikkert minst halvparten av alt som noensinne har vært produsert fokuserer på “underholdning” – som sier noe om hva slags etterspørsel som finnes der ute – mens de som typisk utarbeider kanoner ser etter helt andre kvaliteter. Du vet. “Store spørsmål” og den typen ting. Interessante problemstillinger. Sterke opplevelser. Jeg tror de fleste kunstnere – uansett formspråk og sjanger forøvrig – vil oppfatte det som et stort kompliment dersom publikum “får noe ut av det” på en tommel opp måte. Det verste er jo sånt som man bare må trekke på skuldrene av. Verken her eller der. Ikke god og ikke ond. Vanilje. Visst er det “pent” men det sier jo ingenting. Meningene er delte men selv tilhører jeg den flokken som mener at kunst er noe fundamentalt annet enn dekorasjon. Det ene utelukker selvsagt ikke det andre, men det er viktigere at verket “sier noe” enn at det bare er pent å se på, punktum.

Om dokumentarfilmer er det å si at de noen ganger er interessante, andre ganger ikke, men jeg forventer uansett at de i det minste prøver å være “informative” på en saklig måte. Ikke fortell en historie, liksom, bare presenter saken. Det er forsåvidt aldri noe problem når fiksjoner sklir over i det dokumentariske — men det er et alvorlig feilgrep å introdusere fabel og fantasi i et saksorientert verk, med mindre fabel og fantasi er selve saken, som jo hender noen ganger. Det er i utgangspunktet underforstått at vi som publikum vil bli presentert en oppdiktet historie – altså teknisk sett en løgn – når vi går på kino for å se en spillefilm, sånn at sannheten forstyrrer ikke løgnen hvis den dukker opp som dokumentarisk element midt i en dramatisk fantasifortelling, men det motsatte er problematisk på en helt annen måte. Det ligger jo litt i navnet at en dokumentarfilm går inn for å “dokumentere” noe som har med virkeligheten å gjøre. Hva pleier vi typisk å tenke når vi plutselig skjønner at noen lyver til oss? Jeg kan ikke svare for noen andre, men selv reagerer jeg med å innta et mye mer kritisk forhold til alt denne personen kommer med etterpå. Kort sagt, det bryter tilliten. Altså, i utgangspunktet forventer man jo at en dokumentarfilm i det minste skal snakke sant, selv om den kanskje ikke lykkes med å være interessant ellers. Bare en ganske liten løgn ødelegger sannhetsverdien til hele verket. Det jeg vil frem til med denne tiraden er at jeg irriteres av “dramatisert dokumentar” som når de for eksempel bruker et raust antall skuespillere (statister?) i mer eller mindre tidsriktige kostymer til å illustrere en slagscene fra middelalderen og den typen ting. Det beste jeg kan si om det er at man i det minste er tydelig om hva som er sant og usant i hva kameraet til den angivelige dokumentaristen viser når man klipper inn “dramatiserte scener” for … effektens skyld? Jeg forstår ikke engang hvorfor de gjør det.

Ny tid, nye medier. Om femti år – dersom samfunnet fortsatt består – vil det bare finnes et fåtall levende mennesker som kan huske hvordan verden var før vi fikk nettet. Det vi være litt som hvordan det en gang var fascinerende at det fantes folk som husket 1800-tallet, det vil si før vi fikk biler, strøm og så videre. Hvis samfunnet fortsatt består om femti år kommer det til å være bortimot ugjenkjennelig i forhold til hvordan ting er organsiert nå i dag. Og hvis ikke? Det vet jeg ikke. Menneskeheten vil bestå i noen slags form, det er jeg ganske sikker på, men det kan hende vi bare sprer oss utover på en “vill” måte – altså lovløst og disorganisert – sånn som mayaene gjorde da opplegget deres kollapset og gikk under. Så får de som lever da se hva de gjør (og ikke gjør) med saken. Nettet er et nytt medium som allerede dominerer de fleste menneskers tidsforbruk per kommunikasjonskanal. Fjernsyn finnes forsåvidt ennå, men også her er det vanlig med hybridapparater som har en nettfunksjon – i det minste som åpen mulighet – i tillegg til de tradisjonelle kanalvalgene. Det er nå minst like vanlig å innhente nyhetene sine fra sosiale media og nettverk som noen annen kilde til informasjon. Samtidig er det lite kostbart å etablere sin egen private kanal for nyheter og annen agitasjon, det vil si dårlig tilslørt politisk propaganda – som fremkommer bevisst eller ubevisst – i en verden hvor mange “føler veldig sterkt” at de har rett, de har sett lyset, og det ene med det andre. De er uansett veldig flittige med å fremstille innhold i kanalene sine — og et betydelig antall av dem “skyr ingenting” når det gjelder sannhet og løgn, de bryr seg bare om hvor mange følgere de har og at disse følgerne skal hylle dem fordi de er festlige, hyggelige, kreative, intelligente eller hva det nå måtte være som trigger forfengeligheten deres. Det er kort og godt ikke realistisk å forvente sannferdighet, moderasjon og selvkritikk hos de som fremstiller innhold på nettet, som jo selvsagt inkluderer denne plattformen. Man er nødt til å selv utvikle evnen til kritisk tenkning. Du vet. Sette seg grundig inn i saker, tenke seg om to ganger (forsåvidt gjerne flere), og så videre. Mange vet ikke bedre. De bare våser rundt i sin egen fantasiverden. Men mange er også faktisk ondsinnede i sine hensikter — og det lønner seg å forstå forskjellen mellom de to (kritisk bør man imidlertid uansett være til alt sånt som “katten drar med seg hjem” fra nettet).

Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper. Begrepet ble popularisert i 1879 av den tyske journalisten og agitatoren Wilhelm Marr (1819–1904). Innenfor forskningen anvendes begrepet antisemittisme i dag på litt forskjellige måter. Enkelte forskere bruker betegnelsen inkluderende, det vil si om alle former for jødefiendtlighet fra antikken og frem til vår egen tid. Andre anvender begrepet mer spesifikt, om den moderne, raseideologiske jødefiendtligheten som vokste frem i det 19. århundret. Blant de sistnevnte avgrenses gjerne antisemittismen fra den religiøst begrunnede antijudaismen, som var dominerende frem til 1800-tallet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Kall meg fantasiløs om du må, men jeg klarer ikke å se for meg noen annen – ihvertfall ingen bedre – måte å organsiere et moderne samfunn enn det opplegget vi har; med en statsmakt, et rettsapparat og så videre. Altså det sosiologen Max Weber kalte et voldsmonopol. Bare de lovlige myndighetene kan bruke vold eller tvang, og selv de bare i den grad de absolutt må. Enhver form for “privat initiativ” som inkluderer bruk av fysisk makt er i utgangspunktet et kriminelt forhold. Dette gjelder også private vaktselskap og andre som er leid inn for eksempel for å passe på kjøpesentere og denslags. I den grad noen må pågripes eller på andre måter “håndteres” så skal politiet tilkalles. Dette er et av hjørnesteinsprinsippene i selve samfunnskontrakten: Ingen kan på noe lovlig vis bruke vold mot hverandre. Eller altså, man kan selvsagt ta rimelige skritt for å forsvare seg hvis man selv blir fysisk angrepet, men dette inkluderer aldri mer enn bare hva som må til for å stanse de fiendtlige handlingene der og da. Hvis man for eksempel kan komme ut av situasjonen ved å bare gå sin vei er dette hva man plikter å gjøre, selv om det eventuelt “føles ydmykende”, så får man heller tilkalle politiet for å “rydde opp”. Norge er ikke Amerika. Man kan ikke bare skyte en innbruddstyv og den typen ting uansett hvor truet man måtte føle seg. Det korrekte er å trekke seg unna trusselen og ringe politiet. Hva man enn har “sett på film” eller fantasert om: Hvis man selv tar initiativ til voldelig konfrontasjon med en inntrenger på eiendommen sin er det ikke usannsynlig at man pådrar seg en fengselsdom for vold mens den vinningskriminelle bare får et slapt dask på lanken. Dette kan nok oppleves som “urettferdig” blant de korttenkte, men sånn må nesten ting være for at vi skal kunne opprettholde freden.

Det er på ingen måte krystallklart hva folk legger i begrepet borgerlig – eller for den saks skyld begrepet konservativ – men man bør i det minste være en samfunnsmessig insitusjonalist, det vil si at man gir sin politiske støtte til samfunnets eksisterende “ordninger” mens man forholder seg skeptisk – og/eller “agnostisk” – til den mer revolusjonære viljen til å iverksette store samfunnsforandringer. Sånn sett er sannsynligvis Arbeiderpartiet bortimot det mest borgerlig-konservative alternativet vi har i dagens Norge. Imidlertid er det partiet Høyre som tradisjonelt har hatt monopol på definisjonsmakten for hva som er og ikke er borgerlig i det norske samfunnet. Det betyr først og fremst dem selv, men i senere tid også Fremskrittspartiet – det mest radikale og revolusjonære partiet vi har – pluss noen små tullepartier i “det politiske sentrum”, hvor vi forresten også tradisjonelt pleide å finne Senterpartiet. (Folk pleide typisk å vingle litt mellom Høyre og Senterpartiet i gamle dager, mens nå vingler de mellom Høyre og Fremskrittspartiet.) Det het vel forsåvidt Bondepartiet den gangen, men vi merker oss at det politiske tiltaket som senere ble kjent som Nasjonal Samling utgikk fra Senterpartimiljøet. Sånn sett er det mye som har blitt omkalfatret i norsk politikk siden 1945, men bare i den forstand at forskjellige hjertesaker har blitt rokert litt hit og dit mellom partiene, men selve de grunnleggende forholdene forblir de samme. For eksempel har vi omtrent like mange fascister nå i dag som vi noensinne har hatt, målt i prosent av befolkningen, men de flokker seg til andre partier nå enn på 30-tallet. Det fantes jo ikke noe dedikert naziparti i Norge før Anders Lange kom på banen med opplegget sitt i 1973. Hvem skulle de liksom ellers stemme på? Siden overtok Carl I. Hagen stafettpinnen og han skiftet liksågodt navn på hele opplegget – inspirert av danskene – slik at det har hett Fremskrittspartiet siden 1977. Helt frem til nå har dette partiet typisk fremstilt representanter som “forsnakker seg” med rasisme, kvinneforakt og det ene med det andre. De klarer liksom bare ikke å ta på seg en profesjonell maske og være nøye med hva slags setninger de slipper ut av kjeften. Dette er et komisk trekk ved partiet, men det er aldri forbausende. Sånn er jo legningen deres. Man kan være skapnazi på en så dyp måte at man ikke klarer å erkjenne disse sidene av seg selv. De forblir “begravet” dypt nede i underbevisstheten, hvorfra de sender ut sine impulsive lynstråler som får Fremskrittspartiets representanter til å med noe regelmessighet “drite på draget” i sosiale media og ellers.

Fra den senere tid har jeg lagt merke til to ting ved selveste naziprinsessa – Sylvi Listhaug – og de er henholdvis det at hun åpenbart beveger seg rundt på gateplan uten eskorte noen ganger, samt at hun observerer jødehat i Norge. Om det første: Herregud. Er hun helt fette gal? Hun er jo en kontroversiell politiker i en verden befolket av mennesker med dårlig impulskontroll, noe hun ikke minst bør gjenkjenne fra sitt eget parti. Ifølge den siste overskriften jeg så er PST nå satt på saken. Man får håpe at de tar en “voksenprat” med henne. Du vet. Litt om personlig sikkerhet, realistiske trusselvurderinger og denslags. Hun bør definitivt ha med seg minst èn kompetent livvakt hvis hun skal ut og spasere gatelangs i Oslo. Om det andre er det å si at ordvalget er interessant. Det går an å si “antisemittisme” og mene noe av det samme, men når man sier “jødehat” finnes det intet slingringsmonn. Da snakker man om jøder, punktum, og man kobler det forsåvidt opp mot alle andre forekomster av jødehat oppigjennom historien, ikke bare den mer “tekniske” antisemittismen i moderne tid, som handler om såvel konspirasjonsteorier som rasisme, og som er vel så mye passiv-aggressivt nedlatende som aktivistisk basert. “Jødehat” lyder mye mer primitivt og direkte forankret i noe dypt og navnløst i sjelen. Man behøver liksom ingen intellektuell komponent for å hate. Men behøver vel strengt tatt ingen grunn i det hele tatt, det er bare å følge, lytte til og hente sin inspirasjon fra “de hatefulle”. Særlig de som mener at de har funnet “de som har skylda” for diverse gale ting som alle kan se og som alle typisk føler angst og stress i forhold til. Sånn sett kan vi si at det var antisemittisme når folk skrev bøker om “den jødiske trusselen” og alt det der, men jødehat når de vandaliserte jødiske butikker og banket opp innehaveren. Vi som lever nå kan jo himle med øynene og lure på om folk var helt evneveike i Tyskland på 30-tallet. Hvordan kunne de tro på alt det antisemttistiske våset? Vel, vi kan bare se på det de kaller “islamkritikk” nå for tiden for å gjenkjenne det samme mønsteret. Det handler om å hetse og angripe en minoritetsgruppe så ofte og gjennom så lang tid at man etablerer et stabilt fiendebilde. Det var normalt å skylde på jødene den gangen i Tyskland. Mange “normale tyskere” var pissredde for jøder. De ble jo bombardert med historier om hvor farlig “verdensjødedommen” er og hvordan de må holde avstand til dem. Nazistene var – og er – flinke med propaganda. Det skal de ha.

Den pågående situasjonen i Gaza er selvsagt opprørende for ethvert anstendig menneske. Det er ikke jødehat å påpeke at israelerne ser ut til å ha fått i seg litt vel mye Møllers tran der nede, for å si det omtrent så forsiktig som det går an. Derimot er det hersketeknikk av verste slag når man setter likhetstegn mellom kritikk av Israels metoder for øyeblikket – og deres politikk i forhold til palestinerne mer generelt sett – og “antisemittisme”. Vi skal også merke oss at det finnes en ganske stor opinion blant jøder verden over – også i Israel – som på ingen måte bifaller det som skjer i Gaza akkurat nå, eller den noe nær rettighetsløse livssituasjonen mange palestinere har levd under i alle år. Det skal jo ingen stor intellektuell kapasitet til for å se at urett alltid er urett, uansett hvem som utsetter hvem for hva. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “Israelvenn” men jeg er på ingen måte noen fiende av Israel heller. Jeg vil helst ikke ha noe med dem å gjøre, er vel hva det koker ned til. Jeg er nøytral i saken, bortsett fra at jeg er en samfunnsmessig institusjonalist som på prinsipielt grunnlag tar avstand fra vold som den typen frivolt virkemiddel folk bruker “fordi de kan”, ofte uten noen klar fremdriftsplan hinsides det å “utslette fienden” på kort sikt. Følgelig har jeg heller ingen mening om hva de burde gjøre for å få orden på sakene i regionen, men jeg ser ikke realismen i det de kaller en territorialbasert tostatsløsning. Det virker jo som om det er fritt frem for “bosettere” å bare slå seg ned i erklært palestinske områder, som allerede er fragmenterte til en slik grad at det blir absurd å snakke om territorial integritet som grunnlag for en eventuell palestinsk stat. Jeg kan egentlig bare si det samme som jeg sier om krigen i Ukraina: Jeg er glad det ikke er min jobb å rydde opp i jævelskapen. Forøvrig er det å si at jeg tror ikke det finnes mye jødehat i Norge. Sikkert noe – av typen “George Soros styrer verden” – men de fleste er sannsynligvis ganske uinteresserte. Hvilken rolle spiller liksom deres mening fra eller til? Jeg skjønner selv ikke engang hvilken innfallsvinkel jeg eventuelt skulle ta for å bevege meg inn i noen slags form for “Israeldebatt”. Herregud. Kanskje noe med Zohar og kabbala? Jeg kan jo snakke lengre enn de fleste om “Salomos Tempel” og den typen ting, men jeg er lite interessert i regionens problematikk hinsides år 500 eller deromkring. De har helt klart et problem i Midt-Østen, men det er ikke mitt problem. Jeg er norsk nordmann fra Norge som ikke har noe engasjement i utlandet ut over visse spansktalende land. Det er alt. Jeg håper de finner en løsning der nede, men jeg er ikke optimistisk.

Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at kjønnet en ble tildelt ved fødsel ikke samsvarer med kjønnet man selv opplever å være. Personer med kjønnsinkongruens kalles ofte for transpersoner, men ikke alle som opplever kjønnsinkongruens, definerer seg om transpersoner. Kjønnsinkongruens er også en diagnose som erstatter alle diagnoser som tidligere begynte med «trans»- og forklares som manglende samsvar mellom opplevd kjønn og det kjønnet man ble tildelt ved fødsel.

(bufdir.no)

Minimumsstandarden for å forstå disse tingene består av en sosiologisk og en etisk komponent. For det første, anerkjennelsen av at det finnes både “maskuline kvinner” og “feminine menn” der ute. Det er vanskelig for meg å se hvordan noen kan ha oppnådd voksen og det vi kaller kjønnsmoden alder uten å noensinne ha lagt merke til dette. Den andre komponenten – som er etisk – består i å akseptere at “det bare er sånn”. For disse individene oppleves det som naturlig å “oppføre seg som det motsatte kjønn”. Det er ikke noe galt med dem, ihvertfall ikke i noen større grad enn at det er noe galt med oss alle. Den menneskelige tilstand er i seg selv ganske skeiv i forhold til “det naturlige” for skapninger av vår kategori. Nesten ingen nålevende mennesker er villmarkshelter av typen Lars Monsen. De fleste ville oppleve det som ekstremt utfordrende å overleve utenfor sivilisasjonens rammebetingelser. Vi forholder oss typisk til kulturen vi lever i, mens den naturen vi lever av betraktes som noe suspekt, om ikke direkte fiendtlig. Det er for ethvert seriøst formål absurd å snakke om hva som er “naturlig” for mennesket som art. Vi er jo kulturskapninger. Riktignok fascineres folk ofte av “naturen” og liker sånne ting som fjellklatring, brevandring og fisketur på vidda, men når dette skjer er vi definitivt “på besøk”. Ytterst få opplever for eksempel skogen som sitt rette element. Uansett hvor godt de måtte like seg når de er ute på tur så har de jo tenkt seg hjem igjen senere. Du vet. “Tilbake til sivilisasjonen.”

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor så mange har så opprørte følelser rundt dette med kjønn og karakter. Med mindre man skal ha kjønnslig omgang med noen er det jo ikke særlig relevant for noe hva slags kjønnsidentitet og ytre uttrykk de har. Herregud, bli voksen. De som går rundt og bekymrer seg for andre menneskers seksualitet vil neppe erfare sin egen som særlig vellykket. Hvis jeg har oppfattet tallene riktig så er det under èn prosent av alle mennesker i et samfunn som opplever seg som transkjønnede, mens noe rundt ti prosent totalt plasserer seg selv “et eller annet sted på LHBT-spekteret” men de fleste av dem er ciskjønnede i teknisk forstand (om enn noe “grenseforskyvende” til tider). Disse tallene er relativt konstante, statistisk sett. Hvor synlig dette er ute i samfunnet er imidlertid et helt annet spørsmål, som ofte koker ned til et spørsmål om personlig sikkerhet. Det kan være forbundet med regelrett livsfare å være så uheldig at man støter på en gjeng med pøbel som leter etter noen de kan banke opp ute på byen, hvis man har et personlig uttrykk som ikke er helt A4. Dette er en trussel som aldri helt forsvinner for visse minoritetsgrupper i samfunnet. Hvordan påvirker dette psyken deres? Ihvertfall ikke på noe utpreget positivt vis. Det gjentas jo inntil det kjedsommelige – fra alle hold – at deres eksistens er uønsket. Enten må de forandre seg eller så må de forsvinne. Det er perverst fascinerende hvor intenst hatet mot de transkjønnede fremstår, satt opp mot hvor relativt få det er av dem. Jeg kan vanskelig tolke dette som noe annet enn et utslag av alminnelig seksualangst – se Freud med flere – hvor man formodentlig opplever det som truende mot sin egen identitet dersom den bastante statusen som “enten mann eller kvinne” – med alle de mytologiske fantasiene dette trekker med seg – blir gjenstand for alminnelig skepsis. Dersom kjønn er noe som kan endre seg betyr jo dette at deres eget kjønn heller ikke er noen “bastant biologisk sannhet” (som er de evneveikes mest vanlige argument i denne saken).

Selvsagt er det et utslag av sekulær øvertro når folk hevder at biologisk kjønn defineres av de ytre organer, eventuelt av kromosomene, for alle som gidder å bruke noen timer på å sette seg inn i saken vil oppdage at naturen er en grisete og upresis affære som ikke bryr seg om menneskenes idèer. Hovedtendensen er imidlertid at noe rundt 80-90 prosent av alle mennesker er nokså rettviklet heteroseksuelle i all sin stil, slik at ingen behøver å bekymre seg for at menneskeheten kommer til å dø ut fordi alle blir homotranser eller noe sånt. “Det samme gamle” er og forblir det mest populære alternativet innenfor kategorien kjønnsuttrykk. Sikkert oppimot halvparten av alle mennesker har ikke engang noe forhold til “alternative kjønnsuttrykk” annet enn at de vet det eksisterer men har ellers ingen mening om saken. De føler ikke at det angår dem, som jo er den korrekte holdning å innta i en verden full av praktiske livsproblemer hvor man har begrenset med tid og energi til rådighet. Ikke desto mindre føler et lite mindretall av “antitransaktivister” at dette er litt av en veps i soveposen for dem. De klarer ikke å slippe taket i tøyset sitt, men radikaliseres i en stadig tiltagende grad gjennom sosiale media og andre kommunikasjonskanaler ettersom de møter motstand og må “forsvare seg”. På dette viset har blant andre den kjente britiske forfatteren J.K. Rowling – som er særlig berømt for barnebøkene om Harry Potter – endt opp som noen slags gallionsfigur for denne sørgelige gjengen av evneveike troll. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke om dette, men det spiller liten rolle for meg personlig. Jeg likte uansett aldri Harry Potter. Imidlertid har jeg fått forståelse for at mange “skeive” folk har opplevd denne bokserien som meningsfull metafor for deres egen følelse av å ikke “passe inn” i forhold til det normale i samfunnet. Disse har reagert tildels svært sterkt på at det som var favorittforfatteren deres nå åpenbart ønsker livet av dem. Det er en debatt – i den grad opplegget fortjener noe slikt navn – med steile fronter, preget av den formen for “krigståke” som får folk til å lyve om historiske fakta, vri og vrenge på alt som blir sagt, og ellers oppføre seg evneveikt og useriøst. Det er lett å forstå hva “transaktivister” ønsker å oppnå. De vil jo bare være i fred. Vanskeligere er det å skjønne hvor Rowling og resten av banden har tenkt seg med greia si. Hva vil være et tilfredsstillende resultat for dem? Ser de for seg noen slags sivil terapi mot “slike tendenser” eller går fantasiene deres mer i retning av “internering i dertil egnet leir” — med eller uten gasskammer? Det ser uansett ikke bra ut når Holocaustrevisjonisme plutselig blir et element i opplegget. Når man havner på parti med nazistene har man sannsynligvis gjort noen gale veivalg.

Jeg har ikke selv noe forhold til TikTok, men greia er ettersom jeg forstår farlig. Hvorfor? Det har visst noe med Kina å gjøre. Tankekontroll og den typen ting. The Manchurian Candidate, for de som husker gamle filmer. Planen er visstnok å undergrave vestens politiske stabilitet gjennom å forderve ungdommen. Jeg vet ikke hvor paranoide det politiske etablissementet i Norge er i forhold til TikTok, men i USA har de definitivt utviklet noen idèer om hvordan alt henger sammen. Ihvertfall nok til at de nå har startet prosessen mot TikTok: Enten må appen kjøpes opp av amerikanske eierinteresser eller så må den fjernes fra markedet. Sikkerhetspolitikk kaller de dette. Myndighetene må ha oversikt og kontroll over hva slags media som finnes i det amerikanske samfunnet. Vi får se hvordan saken utvikler seg.

Innsamling, oppbevaring, transport og omsetning av persondata er vel hva de fleste – også jeg – er mest skeptiske til når det gjelder nettet og de som opererer der, enten de er privateide firma eller statlige aktører. Er internett et offentlig sted? Det virker som om det er litt vanskelig å regulere faenskapet. Et bra sted å begynne ville vært et generelt reklameforbud, altså rett og slett ta pengene ut av bildet, men jeg ser ikke for meg at dette noensinne vil skje — og klokken er “fem på tolv” i forhold til når avansert kunstig intelligens blir noe alle har tilgang til og kan bruke til å generere innhold på kanalen sin uten å anstrenge seg for mye på den kreative siden. Når det gjelder TikTok og hvem som eier appen er det vel å si at jeg ser liten grunn til å stole noe mer på amerikanerne enn på kineserne, eller for den saks skyld noen som driver med “investeringer”. Personlig så forstår jeg ikke hva poenget er med TikTok, men så forsto jeg heller ikke poenget med Twitter i sin tid.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det finnes sannsynligvis et “generasjonskille” mellom de som er mest PC-orientert og de som er mest telefonorientert. Riktignok har jeg en av de smarte telefonene, men jeg bruker det bare til dumme ting. Samtaler og sånt. Jeg bruker ikke engang kamerafunksjonen særlig ofte og har nesten ingen apper installert. Bare Vipps og WhatsApp. Jeg observerer at mange rundt meg har alt mulig rart på telefonen, bruker den aktivt til hva de enn driver med på sosiale media, og i det hele tatt, men til gjengjeld sitter de med nesa nedi telefonen sin litt i overkant ofte og lenge. Pussig nok ser man ikke så ofte folk som snakker i telefonen sin, men tastefingrene er ofte forbløffende raske. Jeg har faktisk aldri “vært på nett” via telefonen. Hvorfor skal jeg det? Jeg har jo en PC. Ettersom jeg skjønner er både TikTok og Twitter (eller hva de kaller seg nå om dagen) veldig “telefonorienterte” tiltak som handler mye om hyppig og rask oppfølging av de engasjementene man har. Altså på ingen måte noe for meg. Hele grunnidèen forekommer meg å være masete og stressende. Og vi skal ikke engang snakke om Tinder og andre varianter av “sjekkeapper” som folk installerer på telefonen sin. Herregud.

Overskriften er noe som ble sagt i går av en – anonym – republikaner i den amerikanske kongressen, på forespørsel om de kommer til å jobbe for å få Donald Trump gjenvalgt som president i USA. Vi registrerer at bare omtrent halvparten av dem er “MAGA” mens de andre er noen slags tvilere som ikke desto mindre typisk stemmer med “partilinja” i oppkommende saker. Eller de avstår fra å stemme. Eller de bare trekker seg fra hele politikken, som stadig flere “normale” republikanere har gjort helt siden Trump ble en gallionsfigur for nyfascisme i USA. Det siste som har skjedd er at hans svigerdatter Lara Trump (gift med Eric) har overtatt som leder av den republikanske valgkomitèen, og sporenstreks sparket over halvparten av staben for å erstatte dem med “MAGA-lojalister” samtidig som det nå er bestemt at alle pengene valgkomitèen har skal brukes til å betale Trumps advokatregninger. Hva kan gå galt?

Jeg har jo noen amerikanske venner. Ingen av dem likte at Trump ble valgt som president. Alle – jeg selv inkludert – lurte egentlig bare på hvor galt det ville gå, siden “riktig” allerede var ute av bildet i og med at denne inkompetente overgriperen ble hyret inn for å gjøre en jobb han helt åpenbart ville komme til å føkke opp på noe slags usannsynlig vis. De mest optimistiske tenkte at han ville sikkert bli holdt i ørene av en realitetsorientert stab av profesjonelle “funksjonærer” som er vant til å håndtere den politiske hverdagen. Den gangen vitset jeg selv om Hannibal Lecter. Jeg foreslo at han sannsynligvis hadde takket nei til jobben allerede, så de var nødt til å hyre den nest verste karakteren de har der borte som ny president. Derfor måtte det bli Donald Trump. Etter den slu og machiavelliske operatøren Obama var det vel på tide å få inn et brutalt beist istedet. En stue ommøbleres jo raskest hvis man slenger inn et par håndgranater.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Black Friday-tilstander💥

Det amerikanske topartisystemet er ment å skulle frembringe en likevektstilstand over tid. I praksis har vi jo noenlunde tilsvarende politiske gravitasjonskrefter i Norge og andre europèiske land også, hvor man typisk organiserer seg i to “blokker” selv om man i utgangspunktet har et dusin partier eller mer. Imidlertid forutsatte de som lagde reglene at folk senere ville være fornuftige og politisk bevisste, eller i det minste at de ville stemme ut fra “rasjonelle egeninteresser”. Men sånn er jo ikke folk og minst av alt amerikanerne. De er følsomme. De stemmer ut ifra håp – som jo i sin tid faktisk var et av Obamas slagord – om at lykken en dag skal komme til dem. Jeg husker at vi på 80-tallet pleide å si at det amerikanske topartisystemet separerer de som er onde fra de som bare er kørka. Flere alternativ har de ikke der borte. På den andre siden hadde vi den gangen Sovjetunionen, hvor man bare hadde ett parti som var både onde og kørka på èn gang. Er det noe bedre? Det beste man kunne si om sovjetsystemet var at man i det minste slapp å tvile på hvem av de to partiene som “har skylda” for de dårlige tidene og all forjævligseringa ellers. Sånn sett fortsetter Putins Russland i et gammelt og vel etablert spor: Makten og æren i all evighet, amen. I mellomtiden har de en kulturkonflikt i USA. Uenigheten står om hva og hvem “amerikanerne” er. Hvori består en “amerikansk identitet”? De to sidene har noe slags gjensidig utelukkende opplegg gående. De er ikke bare politiske motstandere, de er dødsfiender som aldri på noe grunnlag kan “samarbeide” om noe, ikke engang de fagmessige oppgavene som er tilknyttet det å styre landet.

Ikke vet jeg, for jeg er jo ikke sånn, men kanskje tiltrekningskraften til diktaturet ligger i at man slipper å forholde seg til mer enn èn stor og allmektig leder som personlig – eller gjennom sine utvalgte fullmektiger – tar hånd om alle saker. Man behøver aldri mer å føle seg forvirret fordi man må velge mellom den ene eller den andre jævelen som uansett bare lyver og prater tull. Go all in som amerikanerne sier når de satser alt de har i en runde med poker. Finn deg en herre og tjen ham lojalt til dine dagers ende. Folk har dannet seg et aldeles forbløffende sterkt emosjonelt forhold til personen Donald Trump. Vi har en personkult av samme type som fantes – og tildels fortsatt finnes – rundt sånne typer som Hitler, Napoleon og Stalin. Problemet er bare at alle de andre var kompetente folk. Onde og gale, javisst, men ikke evneveike rævklovner sånn som Trump og hele åsgårdsreia av zombier som følger ham. De har jo ingen plan, de bare hater staten og “elitene”. Det er som jeg sa ommøblering med håndgranat det de driver med. Kanskje man bør kalle dem anarkister? Rebel without a cause, for å slenge ut en tilfeldig referanse til James Dean og gullalderen i Hollywood, mens USA fortsatt hadde en noenlunde stabil identitet i verden. Siden har det gått utforbakke med hele driten. Grådighet avler mer grådighet og før man vet ordet av det har alle blitt kannibaler. Den amerikanske sosiale virkelighet handler om fettglinsende smil som fasade foran en psykopatisk kalkulerende mentalitet med fokus på profitt. Alle har det de kaller en “hustle” – et litt tvilsomt opplegg – gående for å få endene til å møtes. Opportunisme er en nødvendig egenskap for overlevelse. Man tar med seg det man kan få – ihvertfall så mye som man klarer å bære – og loven har bare veiledende kraft.

Kulturkrig, også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper på 2000-tallet ment at «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.

(Wikipedia)

Shopping

De beste skjønnhets-kuppene på Black Friday

De sier at universet – i matematisk forstand – består av 17 partikler som spiller et spill med 4 regler. Alt vi kan observere (og sikkert mye mer) tar utgangspunkt i dette spillet. Mer forenklet enn dette er det for tiden ikke mulig å fremstille totaliteten av alle ting som eksisterer. Det som siden fremkommer en nærmest noen slags bølgebevegelser i denne “substansen” innenfor en matrise av alle definerbare “retninger”. Man tenkte seg lenge at universet må være mekanisk organisert; slik at man skulle i prinsippet kunne beregne på matematisk eksakt vis alle årsaker og virkninger gjennom all tid, og dermed “forstå alle ting” — men dette skjedde jo ikke. Istedet oppdaget vi at det er noe “organisk” som foregår og at det mest eksakte vi kan få til er omtrentligheter, eller “statistiske sannsynligheter” om du vil; hvor mange mulige utfall av spillet har potensiell eksistens helt frem til èn av dem aktualiseres av en “agerende vilje”, eller aktør. Men nok om det.

Poenget er at kart og terreng aldri kan være det samme. Når de avviker fra hverandre – som skjer ofte – kan man selvsagt anklage terrenget for å ta feil, men det virker mest praktisk å skylde på kartet. Man må jo uansett følge terrenget for å komme seg videre. Hva mener jeg med dette? Jeg snakker om modeller. Nærmere bestemt språkmodeller. Det var Richard Dawkins som i boka The Selfish Gene (1976) oppfant ordet meme som et navn på “det minste kvantum av informasjon som er nødvendig for å transportere en idè mellom mennesker” fordi han ville ha et begrep for mental og sosial læring som kunne brukes som kontraposisjon for gener og deres “interesser” (gener er jo strengt tatt også et kvantum informasjon, bare at de koder for fysiske egenskaper i kroppen, mens memer bare koder for det vi tenker og tror i sinnet). Vi snakker med andre ord om radarparet arv og miljø og hvordan de vekselvirker med hverandre for å drive “utviklingen” fremover langs en tidslinje. Gode gener er bra å ha, men man må også ha gode memer. Du vet. Kunnskap, holdninger, verdier og denslags.

Sjekk ut dette her: NRK.no. “70.000 unge står utenfor skole, jobb eller trygdeytelser”.

Det nevnes i denne artikkelen at “ingen riktig vet hva de driver med” — og det høres ikke trygt ut når vi snakker om unge folk. De er jo ikke generelt kjent for sine kloke valg. Mange blir sikkert “boende hjemme” på ubestemt tid, som en forlenget del av foreldrenes husholdning, men ikke alle. Noen vil invariabelt havne i “dårlig selskap” som siden kan utarte i hvilken retning som helst. Samtidig observerer vi en økning i antallet unge som blir erklært uføre, de fleste av dem på et psykiatrisk grunnlag, og tonen virker også her å være at “ingen riktig vet hvorfor”. Imidlertid kan alle fornuftige mennesker sikkert være enige om at det er tragisk å bli satt på sidelinjen av samfunnet og den aktive siden av menneskeheten mens man fortsatt er ung og sterk i kroppen. Hva er det som har sprengt sikringene deres? Spør du meg – og hvem kan du ellers spørre i min blogg? – så er alt det vi kaller “sivilisasjon” en form for sinnssykdom, noe alle er i stand til å føle på et dypt og ubevisst nivå – fordi det er jo “noe galt med bildet” ikke sant? – men det rammer mye hardere dem som ennå ikke har rukket å bygge opp noe “karakterpanser” som beskytter dem mot alle inntrykkene. Hvilket bringer oss til dagens poeng.

Alle med litt livserfaring har lagt merke til at vi mennesker har begrenset kapasitet i forhold til hvor mange “baller i lufta” vi klarer å håndtere samtidig. Både i bokstavelig forstand og som metafor. Noen ganger havner man under et arbeidspress som krever mer enn man har, men man prøver likevel å “stå han av” som best man kan, som selvsagt aldri ender bra. Folk blir sykemeldte og det ene med det andre. Du vet. Når man møter den berømte veggen. Alle godt voksne mennesker kan huske opptil flere som det “kikka for” på ymist vis underveis. Siden liksom bare forsvant de fra “den sosiale sirkelen”. Hvem vet hvor de er nå. Saken er at vi har bare så mye “oppmerksomhet” som vi kan fokusere på noen få ting vi kaller konsentrasjoner pluss et kvantum mer eller mindre kontrollerbare distraksjoner. Generelt sett vil denne kapasiteten typisk være makset ut hos folk. De er – som man sier – “travelt opptatt med livet” og har ikke mye tid og oppmerksomhet de kan avse verken på nye konsentrasjonsområder eller den typen distraksjoner som er morsomme men unyttige. Spørsmålet er hvor tidlig de blir voksne på dette viset. Hvor gammel var du da oppmerksomheten din ble makset ut? Barn lever jo typisk i en endeløs verden av fantasi og impulsive påfunn, men litt etterhvert bygger man en “stabil virkelighetsoppfatning” som ideellt sett kommer samtidig med at man former sin voksenidentitet, slik at disse sammen vil skape en følelse av “hvor man hører hjemme i denne verden”. Selv om det er sant at i teorien er alt mulig så fungerer det i praksis sånn at man bare kan konsentrere seg om noen få ting av gangen. Vi er nødt til å velge. Vi kan ikke få alt vi vil ha og gjøre alt det vi drømmer om. Og selv om vi eventuelt går inn for å “gjøre alt sammen” må vi prioritere ut en rekkefølge og stille opp en realistisk handlingsplan (inkludert budsjett!) for hvordan vi skal avvikle alle disse tingene. Det eneste som “skjer av seg selv” er forfall.

Jeg er overhodet ikke forbauset over at det finnes så mye der ute av både akutt psykiatrisk sykdom og “mentale langtidslidelser” som bryter ned folk og gjør dem funksjonsudyktige i forhold til et stadig mer “informasjonsbasert” samfunn preget av hard materiell konkurranse. Dette vil helt opplagt ramme mange mens de går gjennom sin mest mentalt sårbare fase i livet – som ironisk nok sammenfaller med den mest fysisk robuste fasen – slik at de uvegerlig havner “på sidelinjen” av det hele. Eller “ramler av lasset” om du vil. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må føles å være 17-18 år nå i dag og betrakte den verden de snart skal tre inn i for å innta sitt voksenliv. Kødder du, liksom. Alt er jo på vei rett i dass. Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til det postmoderne virkelighetsbildet? Bare ta en jobb og late som ingenting? Alt er såre vel, så sier fruen av Hel. Situasjonen er at en kontingent av folk i 50-60 års alder definerer fremtiden til de unge via de valgene som foretas nå i dag, men det virker ikke som om de forstår dette, eller hvis de forstår det så tar de ikke hensyn til det. Alle vet at hele livsgrunnlaget for menneskeheten står i fare på grunn av en stadig pågående og ganske ukritisk rasering av “den ville naturen”. Alt handler jo om profitt nå — og da mener jeg profitt nå. Vi mener ikke i morra, vi mener i dag, som pønkerne sa på 80-tallet. Eller enda tidligere, som da Jim Morrison i den der sangen sier at han vet ikke mye om hva som foregår, men han vet at kan vil ha sine kicks før hele driten brenner ned. (Sånn omtrent.) På den tiden var de unge bekymret for “atomtrusselen” og ikke minst den tilsynelatende poengløse – både den gangen og siden – krigen i Vietnam. Hvem bekymrer seg for atomkrig nå i dag? Det er fortsatt en aktuell mulighet, men den har blitt dyttet et stykke ned på lista over “de mest bekymringsverdige ting”. Det er i det hele tatt så mange mørke skyer på horisonten nå at man må være enten idiot eller noe slags umenneske for å ikke henfalle til hyppige anfall av depresjon over det hele — og da snakker jeg om de som er godt voksne, etablerte i livet og forøvrig mentalt stabile. Hvordan påvirker den nåværende menneskelige tilstand de unge? Vel, jeg ville forvente å se en skarp økning i forekomsten av psykiatrisk sykdom i denne aldersgruppen. Hva ser vi?

Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.

(Store norske leksikon)

Shopping

De beste skjønnhets-kuppene på Black Friday

Det er ikke ukorrekt å si at begrepet rasisme har blitt – og blir fortsatt – misbrukt til en slik grad at det er vanskelig å holde orden på hva ordet egentlig betyr. Imidlertid kan vi si med stor sikkerhet at man aldri bør begynne en setning med å si “jeg er ikke rasist, men”. Rasisme er ikke en identitet man kan ha eller ikke ha etter eget valg, det er et innlært atferdsmønster som for en stor del er ubevisst. Folk som selv har vært utsatt for rasisme sier typisk at det er enklere å forholde seg til de som er bent frem fiendtlige enn til sånne som “prøver å være snille” men som rett og slett ikke forstår hva det handler om. Det er jo ikke et handicap å være for eksempel pakistaner eller somalier. Bare gi dem de samme rettigheter og muligheter så klarer de å gjøre resten av jobben selv. Det samme gjelder selvsagt over hele linja. De samme lover og regler gjelder for muslimer som for kristne som for ateister. Dette er ikke noe komplisert prinsipp. For eksempel er jeg selv like intolerant for toskeskap hos alle, uansett hva som ellers måtte kjennetegne dem. Jeg ville heller ansatt en smart afghaner enn en norsk idiot hvis dette var en aktuell problemstilling i et firma hvor jeg var sjefen (noe som faktisk også har skjedd et par ganger). Fordi jeg er såpass sosiopatisk at jeg ikke bryr meg om hva andre mener om meg så bryr jeg meg heller ikke om at noen eventuelt kaller meg “rasist”. Imidlertid skjer dette aldri, uten at jeg kan forklare hvorfor. Det er bare min anekdotiske erfaring i forhold til påstanden om at “alle de svarte tror at alle de hvite alltid er rasister”. Jeg har ingen sånn erfaring, men det kan godt hende at andre opplever det slik. Spørsmålet er hvorfor.

Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å regne seg frem til den konklusjon at svarte mennesker typisk er mer rasistiske enn hvite, men jeg mistenker den der gamle greia med splinten og bjelken. (Bibelsk, tror jeg.) I utgangspunktet lønner det seg sikkert for de som i mest realistisk grad kan regne med å bli utsatt for rasisme å være litt reservert overfor hvite, middelaldrende menn. Det ville ihvertfall jeg ha vært hvis jeg var neger. Du vet. Avvente litt, liksom. Kanskje noen oppfatter dette som provoserende? Uansett handler denne historien om en amerikaner som etter alt å dømme mente dette dypt alvorlig. Svarte amerikanere, fortalte han meg, er de største rasistene i verden. Jeg bare sa javel. Oppfattet. Slik kan man sikkert også se det. Jeg kjenner ikke selv særlig mange svarte amerikanere. Færre enn ti, vil jeg si. De negrene jeg møter kommer typisk fra Afrika, eventuelt et annet europèisk land (jeg kjenner sikkert mer enn hundre svarte briter). Det som kjennetegner dem – altså de afrikanske afrikanerne – er at de er jo ofte ganske “nasjonalistiske” på en nærmest europèisk måte. Det vil si at det er viktig om man kommer fra Mali eller Burkina Faso, Kongo eller Rwanda. Altså samme gamle leksa som overalt ellers, bortsett kanskje fra USA, som per definisjon er en “nybyggerstat” hvor det ikke spiller noen rolle hvor man kommer fra, alle er uansett amerikanere når de har kommet dit for å slå seg ned. Ihvertfall er dette hva propagandaen sier. Siden tilkommer spørsmålet om rasisme i USA, som på mange måter ligner rasisme i resten av verden, men det finnes også noen avgjørende forskjeller. Historisk sett har det jo vært mer institusjonalisert i USA, særlig i sørstatene, hvor de hadde regelrett apartheidpolitikk helt til langt innpå 60-tallet, og tildels har beholdt mye av det ennå, ihvertfall “i ånden”, med såkalt kristen nasjonalisme og alt det der som er så populært blant de “konservative” i USA nå for tiden. De fikk litt blod på tann etter at Donald Trump sto frem og sa rett ut “det som alle bare tenkte” frem til da. De klassiske rasistene føler seg ihvertfall styrket, om man skal dømme etter i hvilken grad de er åpne om holdningene sine. Jeg er ikke rasist, jeg bare misliker de svarte.

Forekommer det noensinne at folk blir utsatt for diskriminering fordi de er norske? Kanskje i Sverige, hvis man er uheldig, men jeg har selv aldri opplevd det norske passet som noe annet enn en utpreget fordel å ha i et hvilket som helst “utland”. Noen påstår at man blir dårligere behandlet i selve Norge – for eksempel på NAV – hvis man er “etnisk norsk” men dette tror jeg ærlig talt ikke noe på. Imidlertid kan jeg godt forstå at en personlighetsforstyrrelse som medfører at man kommer frem til slike konklusjoner sikkert også manifesterer seg på andre måter i det samme individet, sånn at de typisk vekker “instinktiv motvilje” hos alle som må forholde seg til dem. Du vet. Den typen som forlanger å få “snakke med sjefen” når det er noe de er misfornøyd med i en servicesituasjon. Ingen liker å få sånne klienter. Dette er faktisk noe man lærer på ethvert grunnkurs i enhver typisk Harry Potter skole for anvendt hverdagsmagi: Lær deg å utnytte marginene til din fordel, sånn at du vil oppleve stang-inn oftere enn stang-ut, for å si det på fotballspråket. Hva har man å tjene på å vekke motvilje hos noen som har makt over deg i en pengesak? Herregud noe så evneveikt. Det ligner faktisk litt på flørtekunst, dette med å få det som man vil i en forhandling. Både for offensiv og for defensiv fremgangsmåte gir et dårlig resultat. Selvsagt er det problematisk å si at folk bare må “være seg selv” og ikke lyve, fordi det kan jo hende at de ikke engang liker seg selv og de har aldri prøvd noen annen metode enn bløff og fusk. Tragisk som dette lyder er “løgnens vei” vel så vanlig som det motsatte — og folk vet dette, på et eller annet nivå, slik at de lærer seg før eller siden i livet å forvente uærlighet fra andre. Dette er selvsagt urettferdig, men effektivt. Det sparer tid og irritasjon. Folk kan si hva de vil om fordommer – og det gjør de jo – men man kan ikke leve uten dem. Spørsmålet er bare om man har intelligente fordommer. Hvor har man fått dem fra? Erfaringsbasert menneskekunnskap er noe fundamentalt annet enn innlærte angstobjekter. Det viser seg til stadighet at dumme fordommer; av typen rasisme, misogyni, homofobi og så videre, typisk er noe som “går i arv”. Man lærer det i ung alder og siden danner man aldri noe erfaringsmateriale som utfordrer dette narrativet. Man kan for eksempel ha lært at “negre er de største rasistene” og siden oppfører man seg på en måte som gjør at man til stadighet opplever “bekreftelse” av dette synspunktet. Og sånn går dagene.

Skinker som lages av 100 prosent iberisk svin kalles jamón ibérico puro. Beste skinkekvalitet kalles i Spania bellota og Portugal Bolotta (eikenøtter) og krever at grisen har vært frittgående hele året rundt. Den må dessuten kun være fôret på eikenøtter, naturlige røtter og urter de tre siste månedene før slakting. Prisen per kilo (løsvekt) kan i Norge komme opp i 2 500 kroner eller mer. Den nest beste kvaliteten kalles recebo og lages av frittgående oppdrettssvin, som har beitet eikenøtter, urter og i siste fase korn eller tørrfôr. Den rimeligste kvaliteten kalles cebo eller pienso og er laget av frittgående oppdrettssvin som har blitt fôret kun på korn eller tørrfôr. Sistnevnte kvalitet lagres kun i 24 måneder.

(Wikipedia)

Her er noe å tenke på: Årsakene til at folk blir feite er ikke moralske av natur, det er heller et spørsmål om feilernæring. Problemet ligger ikke hos forbrukerne, men hos de såkalte matvaregigantene og deres opplegg for distribusjon av næringsmidler. Vi kan også godt si at det er et politisk problem uten å si noe usant. Konfliktlinjen går mellom folkehelsa og fortjenestemarginene hos matvaregigantene. Dette feltet – eller skal vi kalle det slagmarken – er preget av ekstrem korrupsjon, men ikke sånn som man umiddelbart tenker at korrupsjon foregår; dette er noe systemisk og upersonlig, men ikke desto mindre en “ordning” som er designet for å tilgodese eierklassen. Det foregår stratifikasjon av næringsmidlene, arrangert etter økonomisk rang i samfunnet. De velstående får næringsrik og “ekte” mat. De mindre velstående må klare seg med usunn industrimat som imidlertid er både billig og mettende. Dette er en tendens vi gjenfinner i alle de rike landene, men også mange av de fattige. Se bare på USA. Folk er ikke bare “normalt overvektige”, de er groteskt feite på en direkte livsfarlig måte. Kroppen er ganske robust hos et normalt friskt menneske, men den tåler ikke hva som helst heller. Hjertet må jobbe mye hardere, mens skjelettet og leddene tæres raskere fordi man bærer på så mye “daukjøtt”. Pasienten føler seg ofte sliten og uopplagt. Depresjon må påregnes. Dette er en typisk ond sirkel og en av de fremste kultursykdommene som har oppstått i kjølvannet av “fremskrittet”.

Overvekt og fedme handler nitti prosent om feilernæring, men det hjelper ikke å ha at “stillesittende” bevegelsesmønster heller. Imidlertid skal det være tilstrekkelig at man får litt mosjon for eksempel ved å gå på tur og lignende, det er på ingen måte sunt å anstrenge seg hardt på et treningsstudio for å “brenne kalorier” som man ikke burde ha tatt til seg i utgangspunktet. Mange som har “slanket seg” forteller om det samme problem: De føler et slags sug etter å spise usunne ting. Nærmest noe narkomanisk. Dette er ingen spøk og slett ikke noe som bare handler om “svakhet” hos de som lider under dette syndromet (det er et vanlig element i problemkomplekset at pasienten “hater seg selv” på grunn av at de ikke får til å gå ned i vekt). Den samme industrimaten – samt ikke minst diverse “snop” – som skader folk på kropp og sjel er faktisk designet for å være avhengighetsskapende. Det er jo høy fortjenestemargin på faenskapet. Brus, snacks og diverse søtsaker – alt vi typisk tenker på som “snop” – tar opp ganske mye gulvplass i et gjennomsnittlig supermarked, noe disse produktene ikke ville ha gjort hvis ikke salget forsvarte arealbruken. På den annen side er det etter måten lite “dyre” ferskvarer å finne i normale dagligvarebutikker. Det vil jo fremgå av arealbruken hva slags produkter som for det første selger best, for det andre gir best fortjenestemargin for selgeren. Det er på ingen måte tilfeldig hva slags varekategorier som er plassert hvor i supermarkedet. Dette er nøye utpønsket på bakgrunn av psykologiske undersøkelser og annet “pseudovitenskapelig” materiale som inngår på strategisiden av den evige profittjakten. Butikken kan godt si at det handler om fornøyde kunder for dem, men dette er ikke sant. Det handler alltid om fornøyde aksjonærer.

Selv er jeg en mann av dype fordommer og høye lidenskaper, som blant annet gir seg utslag i at jeg utnytter selv den minste og mest banale unnskyldning til å feire ting som går bra, eller ikke bra, eller noe helt annet. Derfor kjøpte jeg femti gram jamon iberico for 130 kroner (som gir en beskjeden kilopris på 2600), av typen bellota, samt et stykke godt modnet gouda ost (kilopris 750) og noen oliven. Dette – eller et tilsvarende opplegg med diverse “delikatesser” – fungerer som snop for meg, men det er ikke noe jeg koster på meg ofte. Kanskje en gang hver måned, og bare hvis jeg har vært særlig flink eller smart med noe. Dette er selveste Formel 1 klassen innenfor matlaging. Det er jo noen år siden første gang jeg prøvde jamon iberico og det var nærmest en religiøs opplevelse, som om noen hadde tatt tak i alle de mest irriterende problemene med spekeskinke – særlig når den er alt for salt – og fikset dem alle sammen. Herregud. Dette er perfeksjon. Dyrt som faen, men definitivt verd prisen i forhold til at dette er best i en relativ verden hvor ting kan være mer eller mindre bra. Man bør huske dette og bruke det som standarden for hvordan ting skal gjøres når de blir gjort riktig. Det er ikke umulig å lage god spekeskinke, bare dyrt. Så må spørsmålet bli: Hvorfor skal man godta lavere standarder enn dette? Et kinky problem med å lære hvor bra noe kan bli når det blir gjort riktig er at man får en lavere toleranseterskel for når ting ikke er korrekte. Det er ikke noe godt argument at ting er billige når de smaker som noe som har kommet ut av ræva — eller motsatt, når de knapt smaker noe overhodet. Den store bøygen i dette bildet er selvsagt økonomien. Folk har ikke råd til å spise bra. Og selv om de eventuelt har råd så mangler de grunnleggende kompetanse innenfor kokkefaget. De fleste henfaller til de maskinekskrementene som fremstilles av næringsmiddelindustrien, mest fordi dette er “enkelt” — som utlagt betyr at det er lagt opp til at det skal være lettvinte “forbruksvarer” som bare krever at man mikser det sammen og varmer det opp. At jævelskapen faktisk er giftig for menneskekroppen snakker vi helst ikke om. Sånt ødelegger jo bare den fine stemningen når vi skal lage så mye kos som vi kan med de evneveike midlene som vi har, så får sukkersyke og tarmkreft komme når det kommer.