Det aller klager over nå er selvsagt hvordan musikkbransjen har sluttet å lage fine ting. For ordens skyld må jeg begynne med å si at det lages fortsatt fin musikk, men det er mer på tross av hvordan musikkbransjen er organisert enn på grunn av det. Enkelte uavhengige tiltak med distinkt musikalsk profil finnes – som det alltid har gjort – men dette er ikke hovedtendensen i “musikkindustrien”. De som har det siste ordet og all makt forøvrig – i musikkbransjen som i alle andre bransjer – er folk som driver med penger, ikke musikk. Det kreves helt andre personegenskaper for å skape en million penger enn for å skape et kunstnerisk mesterverk. Jeg har så langt i livet ikke møtt en eneste “kunstnerisk anlagt” person som er flink med penger, i den forstand at de investerer dem godt, får avkastning og det ene med det andre, sånn som man forventer at folk som er “flinke med penger” skal få til så lett som bare det. Naturligvis er ikke alle kunstnere evneveike sånn sett, men hovedregelen er at pengene bare renner gjennom dem like fort som øl blir til piss.
Uansett hva slags kunstart man jobber innenfor – i dette tilfelle musikk – så skal det mye til for å bli “verdensstjerne” som tjener penger på nivå med filmstjerner, enda mindre det folk hanker inn som sleipe operatører i finansbransjen. Rockestjerner i lang limousin på nivå med det vi hadde på 60 og 70-tallet er neppe noe vi kommer til å se om igjen, selv om det finnes musikkartister med mange millioner følgere på Instagram og den typen ting. Jeg ser bare ikke noen realistisk vei fremover for noe prosjekt som tar sikte på å bli “de nye Rolling Stones” — ikke bare fordi de gamle fortsatt er der – skremmende nok – men fordi rockeverdenen ikke fungerer på den måten lenger. Det er ikke noe som sier at det ikke skal være det når anledningen passer sånn, men rockemusikk er ikke først og fremst et “underholdningsprodukt”, det er et uttrykk som dypest sett handler om en livsfølelse. Du vet. Ligge i forkant av “det som skjer”. Rock’n’roll er avantgarde i det store bildet, selv om det finnes hvor mange “konservative rockere” som helst med pickuptruck og cowboyhatt. Det er plass til dem også.
Selv er jeg født i året 1963. Det er litt diskutabelt, men Louie Louie med the Kingsmen var sannsynligvis det mest “heavy” som ble sluppet det året. De tidligere nevnte Beatles – og forsåvidt også Rolling Stones – var imidlertid i ferd med å vokse seg store på en måte som ingen hadde sett før. Jeg har ikke akkurat giddet å lete etter det, men jeg tipper at “Beatlesgalskap” ble nevnt også i norsk presse på den tiden. La oss si av en nyhetsoppleser på NRK i korrekt dress, med dialekt fra Voss eller Volda, som liksom godhumrer litt mens han lirer av seg noen slags platt vits om bildene vi ser, selvsagt i svart/hvitt. Det passer med det bildet jeg har av Norge da jeg ble født. Folk som driver og spikker fliser med sjangere og sånt får ha meg unnskyldt, men hard rock og heavy metal dekker hele spekteret av lyd (ulyd for noen) som manifesterte seg fra og med den såkalte “andre britiske bølgen”, preget av stilen vi kaller Deep Black Zeppelin, som vel dekker det meste innenfor de tidlige delene av denne sjangeren. Årstall er ikke nøye, men vi sier 1970 fordi dette tallet er så rundt og fint. Folk kan finne mange eksempler på “heavy musikk” fra før 1970 – noe de også gjør med en viss entusiasme – men de er jo “rariteter” i forhold til det dominerende lydbildet i kulturen. Alt sånt ble i sin tid typisk klassifisert som “psykedelisk” – eller psych blant venner – det fantes ingen egen “bevegelse” rundt hard rock og heavy metal før året 1970. Det var ingen egen sjanger. Siden har det imidlertid etablert seg som en av de mest vitale av alle sjangere innenfor hele musikkverdenen. Rockere og metallfans er både seriøse og lojale kunder.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe bevisst forhold til musikk før sangen People In Motion med det norske bandet Saft lå på hitlistene i 1971 og 72. Jeg klarer ikke å plassere noe tidligere enn dette, selv om jeg sikkert har hørt både det ene og det andre. Selv om jeg var liten drev jeg jo og lusket etter de litt større tenåringene i slekta for å “spionere på dem”, kanskje “være med” eller hva vet jeg. Man er visstnok sånn i den alderen. De litt større ungdommene pleide å samle seg for å høre på musikk, røyke og i det hele tatt. Stor stas var det uansett når man ble tilsnakket, enda større når man ble budt noe. Man skjønner jo allerede i en alder av 7-8 år at man snart er som “de der” så man har mye å tjene på å undersøke hva det innebærer før man står midt oppi det som et annet spørsmålstegn. Jeg kan imidlertid verken forklare eller forsvare motivene mine før jeg ble mye eldre enn det. Hvor gammel må man være før man vet hva man driver med? Jeg har jo selv sett voksne mennesker man med god grunn kan holde litt avstand til sånn sett, så svaret må være relativt, men alle har uansett en fase når de prøver mye de ikke aner rekkevidden av i sin barnslige uskyldstilstand. Vi vet ikke hva vi driver med men vi gjør det likevel. Hvordan skal man ellers lære noe om livet? Eksperimentell vitenskap vokser definitivt ut av undersøkelsesbehovet man føler under den verste slyngelalderen. Forsåvidt senere også, for den saks skyld, men forhåpentligvis under kyndig veiledning.
Hvis jeg var en av de som driver med “bloggutfordringer” ville jeg oppfordret folk til å skrive om den første sangen av typen “popmusikk man hører på radioen” (og ellers) som festet seg hos dem. Sånt som man pleide å synge med far og kassegitaren hans, eller “allsang i barnehagen”, teller ikke. Det må være autentisk musikk som “kommer utenfra” og som man oppdaget selv. Og man må huske det ennå, som sin første viktige musikalske oppdagelse, uansett hva det har (eller ikke har) betydd siden. Jeg nevnte min egen i begynnelsen av forrige avsnitt, men vet ikke hvordan jeg skal karakterisere musikkstilen. Det minner jo ikke så rent lite om the Small Faces og andre britiske rockeband midt på 60-tallet, selv om sangen ble sluppet i 1971, på en tid mens både Saft og andre norske band var i ferd med å snu seg i retning av en ganske “prog” form for hardrock, som faktisk står seg bra ennå. De laget mye bra tidlig på 70-tallet, samtidig med at jeg så å si vokste inn i en slags selvstendig musikksmak. Andre hitsanger fra den tiden som har vært med meg “så lenge jeg kan huske” er Black Night med Deep Purple og Paranoid med Black Sabbath. Jeg har aldri vært særlig interessert i den delen av hitlistene som handler om “festmusikk” og som eksisterer den dag i dag. Du vet. Sånt som russen spiller på de to millioner watt kraftige stereoanleggene de har i de der helvetes bussene sine, gjerne med en egen strømgeneratår på tilhenger bak så de får til å drive faenskapet på full guffe. Det er forsåvidt en rød tråd i hele kulturpolitikken min. Jeg liker filmer som legger vekt på skuespillernes arbeid. Jeg liker musikk som legger vekt på musikernes arbeid. Same same but different, som de visstnok sier om sånt i Thailand. “Effekter” er i utgangspunktet bare irriterende, som å pøse på med uspiselig sterk chili sånn at råvarene forsvinner helt, man kunne like gjerne spist sponplater for alt man visste, for hele munnen brenner jo som Satans vanhellige anus og det hjelper ikke engang å drikke vann.
