År: 2024

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller håne (forhåne) noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt (ringeakt) overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, nedsatte funksjonsevne. Diskriminerende eller hatefulle ytringer vil kunne rammes av straffeloven § 185. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som fremsetter en slik ytring kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

(Politiet.no)

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Filosofisk sett er det – som jeg nevnte for et par dager siden – en avgrunn mellom intensjoner og konsekvenser i etikken. Fenomenet er imidlertid godt kjent blant mennesker på alle områder av livet: Det går ikke alltid sånn som man hadde planlagt. Faktisk så tror jeg det er rimelig å si at ting nesten aldri utvikler seg sånn som man trodde at de skulle gjøre. Detaljene i hvorfor det må være slik får vi ta en annen gang, men vi kan nevne at uansett hvor “godt tenkt” noe er så er det bare en modell. Selve virkeligheten er laget av et annet materiale enn våre tanker om den. Det vi ofte kaller det falske selvet er en fantasi om hvem man er og hva man driver med – som i sin essens ligner alle andre fantasier man kan ha når man står foran et speil – og det eksisterer i kraft av en “indre dialog” (som noen ganger er en “fortellerstemme”) på et plan som befinner seg mellom den egentlige identitetsfølelsen og det ansiktet man presenterer for omverdenen. Enhver “egendefinisjon” av hvem man er og hva man driver med er et aspekt av det falske selvet, eller den indre kamelonen om du vil. Enhver form for “sosiale spill”, manipulasjon, intrigemakeri og den typen ting styres fra dette aspektet av personligheten. Man behøver ikke å være doktor Freud for å se at slik atferd utgjør en veritabel angstgenerator i pasientens hverdagsliv. Hvorfor har de blitt slik? Det er et individuelt spørsmål som må belyses innenfor rammene av et tilpasset terapiprogram, men generelt sett har det falske selvet nesten alltid blitt konstruert som en selvforsvarsmekanisme i forhold til – overveldende – traumatiske omstendigheter, ofte “noe i barndommen”.

Hat er en intens negativ følelse rettet mot visse mennesker, ting eller ideer, vanligvis relatert til motstand eller avsky mot noe. Det er ofte forbundet med intense følelser av sinne, forakt og avsky, og blir noen ganger sett på som det motsatte av kjærlighet. Hat kan være personlig eller kollektivt, og kan være en drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.

(Wikipedia)

Det er enkelt nok å se når noen er fulle av hat, men vanskeligere å forstå eksakt hvorfor. Hat er jo ikke rasjonelt, eller altså det er ikke en effektiv måte å bruke krefter. Hat er veldig energikrevende, slik at man må ta fra andre deler av “budsjettet” for å vedlikeholde flammen, uten å få særlig mange “belønninger” i forhold til hvor kraftkrevende opplegget er. Det sliter jo på helsa å gå rundt med så intense følelser uten at de blir “gjengjeldt” på en meningsfull måte, så slik sett kan vi begrunne at hat kan være “det motsatte av kjærlighet” fordi man vil oppleve det som like sterkt frustrerende å bære på noen av delene “i hemmelighet”. Vi kan tenke oss avstandshat etter samme modell som avstandsforelskelse, eventuelt “den mørke siden” av romantisk svermeri. Det virker som om den typiske “karrièreveien” folk tar med sitt eget hat er banal sadisme, det vil si evnen til å fryde seg over andres ulykke — en egenskap som kan bli ganske patologisk ettersom folk sliter med frustrasjoner, nevroser og motgang i hverdagslivet. Enkelte filosofer har foreslått at hat og kjærlighet egentlig er den samme “energien” rent kroppslig sett, den bare manifesterer seg i form av ulike følelser på overflaten. For eksempel er det jo velkjent hvor sterkt man senere i livet kan komme til å hate noen som man en gang elsket på en intens måte. Poenget er at “sterke følelser” kan drive folk til vanvidd — noe de vel forsåvidt også gjør med en viss regelmessighet. Hver dag er det jo bisarre historier om sånt i media. Det er alltid grusomt men aldri overraskende. Det viser seg jo til stadighet at folk har ikke typisk særlig god selvkontroll “når det gjelder”. Det finnes en ond sirkel av frykt, hat og aggresjon som folk ofte henfaller til. Den er tilsynelatende “selvmatende” når den først har kommet igang — men den tærer altså på individets kraftreserver, såvel fysisk som mentalt. “Rørledningen” går fra frykt til forakt, hat, aggresjon og endelig vold, enten man selv besørger elendigheta eller man egger opp andre til å gjøre det. Poenget er uansett at vi må lete etter pasientens fryktbilder for å finne ut hvor hatet kommer fra. Dypest sett finnes det jo bare to slike dype og fundamentale energier: Frykt og lyst. Skal, skal ikke. Det er i gnistregnet mellom disse to grunnleggende psykologiske impulsene at resten av følelsesspekteret oppstår. Vi kan forsåvidt smøre enda tykkere på og si at dødsfrykt og livslyst er de to biologiske komponentene vi snakker om. Thanatos og Eros.

Hva er toppen av toleranse? Det er når man smiler og er like blid selv om man er konfrontert med hat og intoleranse. Eller som han Arnulf Øverland formulerte det: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, i et dikt han skrev om nazismen i Europa for snart nitti år siden. Øverland satte fingeren direkte på selve hovedårsaken til at galskapen kunne skje slik den gjorde den gangen: Du må ikke sove. Det samme gjelder den dag i dag. Du må våkne før det er for sent. Du må ikke bare sitte der og glise dumt mens tingene skjer rundt deg. Du må ikke la deg bedøve av fjernsyn, sosiale media og andre kilder til usunt intellektuelt næringsopptak. Du må ikke la det bli normalt å spre nazipropaganda og ville konspirasjonsfantasier. Juridisk sett definerer denne plattformen seg som “papir” — i den forstand at man kan ikke stevne papirprodusenten for retten på grunn av noe en subversiv forfatter skriver på det. Dersom plattformen begynner å “redigere innholdet” har vi en slags de facto = de jure situasjon hvor de viser med handling at de ikke bare er “papir”, de har et aktivt øye på innholdets karakter også. Kort sagt, nå må de ansette en moderator og dette vil spise av budsjettet, kanskje til en slik grad at plattformen ikke lenger er lønnsom. Dette er et identitetsspørsmål som plattformen selv må avgjøre. Er jeg papir eller publikasjon? Det ser for meg ut som om “papir” er en liten, men stabil inntektskilde slik ting foreligger per i dag, mens “publikasjon” vil kreve investeringer og oppfølging på et annet kostnadsnivå enn dagens. Derfor forventer jeg at ting vil fortsette som før. Plattformen bryr seg ikke om innholdet og de andre bloggerne bare trekker på skuldrene av kryptisk nazipropaganda, oppdiktede løgnhistorier om vaksiner og det ene med det andre. Det rammer jo ikke dem selv. “Det er bare meninger” tenker folk når de leser hva som i virkeligheten er galdring – altså trolldom – som allerede har fremkalt èn massemorderisk demon her i Norge. De som stadig fantaserer om å “sende” folk hit og dit – ut av landet, inn i fengsel, ned i den mentale kjelleren – røper et mildt sagt tvilsomt menneskesyn. Hvordan har du tenkt å få folk til å gjøre ting de ikke har lyst til å gjøre? Dette er verdens eldste politiske gåte — som folk stadig klør seg i hodet over, selv om man må være evneveik for å ikke se at “autoritet” i praksis er det eneste mulige svaret. Vil du ikke så skal du. Her ligger også denne fantasiens kjerne. Nazibloggerne er jo både evneveike og impotente, så de “etterlyser handlekraft” i forhold til det fiendebildet de maler på veggen. Og hvis de synger denne sangen lenge nok så vil kanskje en demon høre dem til slutt. Alle vet hvordran denne mekanismen virker. De gjør det med vilje.

Innen moralfilosofien betegner det supererogative de handlinger som overgår det man har moralsk plikt til å gjøre. Disse handlingene analyseres ofte som valgfrie handlinger, hvilket vil si at det er tillatelig å gjøre dem såvel som å ikke gjøre dem, men der det knyttes en høyere moralsk verdi til den supererogative handlingen. Slike handlinger vurderes som regel som spesielt prisverdige.

(Store norske leksikon)

De fleste er sannsynligvis enige om at flaks ikke er noen moralsk dyd. Ergo fortjener man strengt tatt ingen takk hvis man liksom bare på en ubevisst måte snublet seg inn i en situasjon hvor man endte med å utgjøre en positiv forskjell for noen, men det kan jo hende at disse føler takknemlighet likevel. Særlig hvis virkelighetsoppfatningen deres befinner seg i et univers hvor menneskets vilje ikke egentlig er fri, man ender uansett med å “spille ut sin karma” slik skjebnemaktene allerede har bestemt — for eksempel som innenfor visse “hedenske” trossystemer. Superogativt er når man for eksempel med fare for sitt eget liv stuper uti en flomstor elv for å redde noen som holder på å drukne. Du vet. Typisk sånt som folk får heltemedaljer for. Jeg gikk i klasse med en på gymnaset som gjorde akkurat det. Ingen oppfattet ham som spesielt heltemodig før altså dette plutselig skjedde. Jeg så det ikke selv men det var åpenbart skolens “snakkis” en stund, før ting etterhvert ble normale igjen. Hva ville jeg selv ha gjort? Det vet jeg ikke. Jeg har aldri reddet noens liv, ihvertfall ikke i forhold til noen akutt fare som de befant seg i, men jeg oppfatter det som “naturlig” å bistå folk som åpenbart behøver hjelp fordi de er litt “bambi på isen” kanskje uten engang å være helt klar over dette. Det er imidlertid ikke fordi jeg er “snill” men fordi jeg ikke orker å se på “kløning”.

Selveste Grand Canyon innenfor moralfilosofien er kløfta mellom intensjoner og konsekvenser. Deontologi – eller “pliktetikk” – postulerer at en handling bare kan være moralsk korrekt – uansett dens objektive konsekvenser – når det er meningen å gjøre akkurat det man gjør. I sin ekstreme form representerer deontologi “lydighet mot moralske læresetninger” uten at individet nødvendigvis selv har noen moralske intensjoner i situasjonen ut over det å “gjøre alt etter boka”, slik at opplegget slår seg selv ihjel under visse omstendigheter. Det å være særlig lydig og pliktoppfyllende er jo ikke det verste man kan være, men det er ikke særlig moralsk beundringsverdig heller. For eksempel ville ikke en patrulje fra Redningsselskapet ha fått noen heltemedalje for å hoppe i elva og redde flomofferet. Det er jo jobben deres. De har utstyr og de vet hva de driver med. Det blir noe annet, selv om resultatet objektivt sett er det samme. Hvilket bringer oss til min egen posisjon i saken: Av natur og legning er jeg laget sånn at jeg bryr meg lite til ingenting om hva folk mener å gjøre. “Gode intensjoner” er følgelig verdiløse som moralsk element i seg selv. Dessuten handler folks intensjoner som regel bare om forfengelighet og/eller angst for å ikke “se bra ut” overfor hverandre uansett. Konsekvensene av det man gjør er det eneste som betyr noe for meg. Eller vet du om noe annet som kan måles? Jeg kjenner jeg blir overveldet av en tsunami av kjedsomhet hver gang folk begynner å snakke om skyld, anger, soning og alt det der. Hvorfor er folk sånn? Vemmelig “selv-korsfestelse” midt i sentrum for all oppmerksomheten er alt jeg klarer å observere. Det er jo for fanden perverst. Her er vi konfrontert med den dypeste årsaken til at jeg ble håndverker og ikke akademiker. Jeg skulle helt fint ha klart å hevde meg i jungelen av intellektuelle brøleaper som opererer innenfor offentlig debatt i Norge, det skal ikke stå på det, men uansett hvor man jobber og uansett hva man gjør så må man forholde seg til “de andre” — og det er mindre rom for “diskusjon” innenfor håndverk. Er jobben korrekt utført? Det er hva alt handler om. Før man kan svare ja på dette spørsmålet spiller det ingen rolle hva annet man eventuelt måtte synes og mene. Hvem bryr seg om “intensjonene” til snekkeren som monterer døra skjevt? Han mener det godt. Dette er ikke noe saklig argument når problemet er at kunden ikke vil betale fordi de ikke synes de har fått det de bestilte.

Skjebnen er selvsagt moderkilden til all ironi her i verden. Hva var det Albert Einstein sa? Skjebnen har straffet min forakt for autoriteter ved å gjøre meg til en av dem. Selv er jeg såpass autoritær av natur at jeg ikke egner meg for “følefagene”. Ikke fordi jeg ikke har mine egne følelser og alt det der – herregud – men fordi jeg ikke synes de er relevante. Jeg foretrekker å leve i en virkelighet hvor “rett og galt” er mer å betrakte som tekniske størrelser enn som moralske. “Korrekt utførelse” av håndverk er alltid resultatorientert i sitt fundamentale vesen, på en objektivt målbar – materialistisk – måte som er lite egnet for diskusjon (selv om det forekommer “grensetilfeller” av og til). “Sinnasnekkeren” er komisk fordi humøret til snekkeren strengt tatt spiller liten rolle så lenge han får jobben gjort innenfor rimelige rammer av tid, pris og kvalitet. “Sinnapsykologen” ville kanskje vært litt mindre morsomt, ihvertfall fra pasientens synsvinkel. Sinnagynekologen. Huff nei, det høres ikke trygt ut. Han var kjent som en aggressiv og brutal tannlege. Saken er at selv om alle mennesker i teorien kan gjøre alle menneskelige ting, så har folk alltid natur, legning, evner og tendenser som peker i noen få og ganske spesifikke retninger. Det er en nærmestr kriminelt dårlig idè å prøve og lage advokat ut av han som har talent for snekkerfagene — og omvendt. De representerer vidt forskjellige “grunntyper” innenfor etikken. Alle har hørt om begrepsparet “rett og galt” men ikke alle foretrekker å konfrontere dem på det samme vis. Som håndverker finnes ikke rom for noen “stor moralsk ambiguitet”. Er jobben korrekt utført? Dette er noe man kan sjekke med diverse måleinstrumenter; i relasjon til “norsk standard for kontraktsbetingelser innenfor håndverksfag” foruten de rent faglige krav som gjelder (i praksis hele katalogen over EN-ISO slik industrielle forhold er regulert i dagens EU). Det finnes ingen stor gråsone mellom rett og galt hvis man jobber som snekker eller murer. Det går an å diskutere litt rundt estetikken i utførelsen, men også der finnes det objektive standarder som alle uansett må falle tilbake på hvis saken kommer for retten, så man kan likesågodt spare seg. Regningen må betales hvis det ikke foreligger noen saklig grunn til å nekte, som for eksempel at ting er feilmontert i henhold til tegningene, eller at de ikke holder mål etter de standarder for utførelse som gjelder. (Begge deler er vanlige argumenter under tvistemålssaker i byggfagene.) Om å være kritisk i forhold til hva slags klienter man aksepterer er også noe annet for en håndverker enn for en advokat. Det er jo ikke egentlig relevant fra en håndverkers synsvinkel om kunden “driver med noe ulovlig” så lenge dette ikke er så fette åpenbart at “alle bør skjønne det” og holde avstand, men det hender at man sier nei takk til ellers fete jobber fordi man får en følelse av at kunden kommer til å være vanskelig å forholde seg til, både på selve arbeidsplassen mens jobben utføres og når regningen skal gjøres opp.

Jeg har selv gjort “svarte jobber” mange ganger, men ikke på langt nær så mange ganger som jeg har blitt spurt om det — og aldri under noen omstendigheter for en kunde som jeg ikke allerede har et etablert forretningsforhold til (eventuelt at det er noe personlig, noen jeg kjenner på privaten, en slektning og den typen ting). Jeg er ikke skvetten i forhold til “avvik” men jeg er ikke i utgangspunktet noen avviker heller. Jeg er relativt nøktern, profesjonell og “korrekt” som håndverker, hvilket er hva de fleste foretrekker. Det handler jo om å få jobben gjort, ikke om å “ha omgang” med hverandre. Det beste er når de nesten ikke merker at håndverkerne er der, hvilket – tro meg – er hva også håndverkerne foretrekker, i den grad valget er fritt. Man har i utgangspunktet gjort noe galt hvis “det menneskelige” plutselig blir en faktor i bildet, selvsagt gitt at kunden ellers oppfører seg normalt. Mens jeg sitter og spoler gjennom diverse “anekdotiske minner” om bisarre hendelser i arbeidslivet – jeg har selv sett mye og hørt om enda mye mer – kjenner jeg imidlertid at jeg ikke gidder å oute noen, ikke engang på indirekte vis. Det som skjer på jobben blir på jobben. Det som skjer hjemme blir hjemme. Så hva gjenstår da å sladre om? Vi henfaller til “filosofi”. Av åpenbare årsaker får man et annet forhold til “det materielle” når man jobber med “materialer” hver dag. Hele den eksistensielle dimensjonen får en helt annen metningsgrad av en kvalitativt helt annerledes “livsfølelse”. Alle som har den spesielle formen for “kløe i fingrene” – eller hva man nå skal kalle det – som gjør at de bare må holde på og lage ting, uansett hva slags ting vi snakker om, bør vite hva jeg snakker om. Noen bare er sånn. Du vet. “Geskjeftige” på et vis som sitter litt i nervesystemet. Hobbynarkoman er forsåvidt et ord som allerede brukes på andre måter, så jeg vet ikke hva man skal kalle det når folk utvikler “avhengighet” i forhold til diverse styr og stell de opplever som viktig. OCD sier man på engelsk. Obsessive Compulsive Disorder. “Virketrang” som er litt ute av kontroll. Nesten alle har denne tendensen kodet inn i sin “naturlige væremåte” til en slik grad at det er en vesentlig mye større prøvelse enn folk tror å sone en fengselsstraff — hvis man ikke “finner seg en hobby” så å si. Og selv da er det psykologisk tyngende å ikke kunne bevege seg fritt og bruke tiden sin som man selv ønsker. Vi tenker typisk på det som slaveri når folk ikke har noe rom for “selvutfoldelse” innenfor sitt daglige virke; de bare må følge et fastsatt program for aktivitet, tempo og produktivitet, under (streng) kommando av en eller flere “arbeidsledere”, men dette opplegget er ikke desto mindre greit så lenge man får betaling og ellers har en normal arbeidskontrakt som henfaller til alle de aktuelle lover og direktiver. Da er det bare en vanlig jobb. Selv om det i prinsippet er identisk med betingelsene til de fleste slaver i Roma. Man måtte generelt sett jobbe tyve år som slave i noens tjeneste for å få betaling i form av et privateid stykke land og “frihet” til å ellers gjøre som man vil. Dette handlet i hovedsak om å holde orden på hus og andre bygninger, jobbe ute i åker og eng, samt ellers drifte gård og jordbruk for en eller annen riking. Ergo en så vanlig jobb som det var mulig å få i romertiden, kanskje bortsett fra livet som soldat. Jeg vet ikke om noen har regnet på hvor mye arbeidstid man typisk må investere i å fullt ut nedbetale boligen sin i dagens verden, men det er vel omtrent der det ligger. Tyve år er i den lave enden av et typisk boliglån. Litt sjangling er tillatt så lenge dette bare er unntaksvise avvik, men rent generelt så må man betale på boliglånet sitt, med riktig beløp til riktig tid, uten avvik. Ellers kan banken ta huset.

Det kan hende jeg bare er en gretten gammel mann, men jeg har en paranoid følelse av at folk ikke er like robuste som de pleide å være før i tiden. Mange fler sliter mye mer, til krampa tar dem og nervesammenbruddene spraker som festfyrverkeri over drabantbyen. En ting man kan filosofere litt rundt er hvor mye mer åpen verden har blitt. Det går liksom ikke an å “gjemme seg” like lett som før om årene, men det er ikke Orwells storebror som ser deg, det er en eller annen tilfeldig forbipasserende “lillebror” med kamera i telefonen sin. Deretter havner man som “snakkis” på YouTube, Facebook, Reddit og gud-vet-hva. Sånn har det blitt. En eller annen gang – jeg forbinder det med sånn omtrent året 1966 – uttalte popikonet Andy Warhol at i fremtiden vil alle oppleve femten minutters berømmelse. Vi er vel mer eller mindre der nå. Mitt inntrykk av et hot nettsted som TikTok er at folk kravler over hverandre i et forsøk på å være den mest evneveike tosken, men det finnes også noen geniale ting. Hvis man gjør noe bemerkelsesverdig innenfor dette formatet blir det definitivt lagt merke til, enten man blir husket som “en av idiotene” eller noen som kom opp med noe originalt (det blir stadig vanskeligere). Ifølge NRKs nettside har halve Norges befolkning mottatt minst èn utbetaling fra NAV i løpet av året 2023, totalt nesten 600 milliarder kroner, eller i overkant av hundre tusen per norske innbygger uansett alder og status forøvrig. NAV betrakter ettersom jeg har skjønt influenser som et eget yrke, selv om akkurat mitt hode eksploderer når jeg tenker på hvor dypt uansvarlig dette er. Herregud. Du vet hvordan ting virker ute i selskapslivet. Det andre eller tredje “nye folk” typisk spør deg om er hva du driver med. Kan man da virkelig svare “influenser” uten å bryte sammen i latter over hvor tåpelig dette svaret er? (Selv pleier jeg forsåvidt å si at jeg er “konsulent” og hvis de ber om mer så sier jeg at det dreier seg om “strukturelle administrative moduler innenfor regnskapsanalyse” eller noe annet som typisk sneiper hele interessen deres på stedet. Jeg opplever det ikke som seriøst å kalle meg “blogger”.) En rimelig norsk oversettelse av det engelske verbet “influence” er jo å påvirke folk på en eller annen måte. Du vet. “Ha innflytelse”. I beste fall gjennom å være til nytte og inspirasjon innenfor et gitt emneområde som folk liker å holde på med – la oss si for eksempel matlaging, strikking, turisme og frimerkesamling – mens man i verste fall ender som en sånn som sprer konspirasjonsfantasier og annet evneveikt toskeskap. Det er jo også “innflytelse” — men på en negativ måte. Hvor står jeg selv i dette bildet? Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville henvende seg til meg og si “stå på, meningene dine er viktige” eller noe annet sånt vås. Herregud noe så nedverdigende for alle de impliserte. Folk kommenterer ikke typisk det jeg skriver og jeg ser selv ikke verdien av “andres meninger” – såpass psykopat må man jo ha lov til å være – så da ender hele saken der, selv om jeg til stadighet nærmest tigger om at folk umiddelbart må si fra hvis de observerer faktafeil eller dårlig grammatikk. Det er jo informasjon jeg behøver, i motsetning til “andres meninger” som sjelden er mer fornuftige, originale eller gjennomtenkte enn de jeg allerede har. Noen kommenterte noe om at jeg burde “skrive for penger” som i og for seg selv ikke er noe jeg stiller meg prinsipielt avvisende til, jeg opplever det bare ikke som realistisk ved dette tidspunkt. Så får vi se hva det blir til siden.

Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd. Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa. Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.

(Wikipedia)

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Den frygiske sagnkongen Tros var leder og overhode for trojanerne. Tros ble etterfulgt på tronen av sin sønn Ilios som grunnla byen Ilion, beskrevet av den legendariske dikteren Homer i diktverket Iliaden. Ilion er best kjent her i Norge under sitt alternative navn Troja. Det var i gammel tid like vanlig å fantasere og spekulere om Troja som det i dag er å bable om Atlantis, men med et mye bedre grunnlag. Folk var til stadighet ute og lette etter det historiske stedet som Homer beskriver i Iliaden, selv om det strengt tatt ikke behøver å være et virkelig sted; det er minst like sannsynlig at Ilion er oppdiktet i henhold til “loven om poetisk frihet”, eventuelt at stedet er virkelig nok men at handlingen som beskrives i Iliaden må forstås som en “dramatisering” som egentlig handler om ære, mot og andre moralske dyder.

Mange hadde allerede identifisert stedet — men det var Heinrich Schliemann som på 1870-tallet “beviste” at Hisarlik i dagens Tyrkia er åstedet for den legendariske trojanerkrigen (selv om dette fortsatt er et omstridt tema). Hisarlik blir også identifisert som det hetittene kalte Willusa, et viktig handelssted i bronsealderen og forsåvidt et egnet utgangspunkt for å reise lengre innover i landet, til Hattusa, hetittenes hovedstad. Som alle vet ble jo Hattusa angrepet, beseiret, plyndret og brent under “den store bronsealderkollapsen” selv om byen på ingen måte ligger slik til i landskapet at den noensinne kan bli offer for et tilfeldig strandhugg utført av pirater. Havfolkene – hvem de enn var – visste hvor Hattusa lå og de må ha vært en ganske formidabel angrepsstyrke for å ta denne eldgamle festningen, samt ellers legge hele den østlige middelhavsregionen – bortsett fra Egypt – øde i løpet av en hundreårsperiode.

Snorre Sturlasson gjorde en viss innsats for å knytte den norrøne gudelæren til indoeuropèiske folkevandringer i bronsealderen, det vil si overgangen mellom hva vi i dag kjenner som “stridsøkskulturen” (eventuelt det snorkeramiske komplekset), som Snorre kaller haugalder, og den påfølgende “urnefeltkulturen”, som tilsvarer brennealderen. Han nevner at i Asia – der “æser” kommer fra – fantes det en gang en konge som het “Tor eller Tro” som av ymse årsaker bestemte seg for å trekke nordover. Snorre snakker også om Ake-Tor, som må være en fonetisering av navnet Hektor, Ilions fremste helt og storebroren til Paris; han som vel teknisk sett startet hele trojanerkrigen da han bortførte Helena – “den vakreste av alle kvinner” – fra Sparta, noe hennes ektemann Menelaus likte dårlig. Det trojanske navnet Paris er forresten etymologisk uforbundet med hovedstaden i Frankrike, som er oppkalt etter et keltisk stammefolk, parisii — hvilket er både her og der og overalt i forhold til at den franske byen Troyes – fjorten mil sørøst for Paris – visstnok også bare har en tilfeldig fonetisk likhet med Troja (som skrives Troie på fransk, men uttales likt) og er utledet fra det latinske Augustubona Tricassium, som romerne kalte stedet.

Det alle lurer på er selvsagt hvor fanden Snorre hentet spekulasjonene sine fra. Han fant dem neppe opp helt på egen hånd, men det sies at han hadde mange forbindelser med lærde i andre land, så han har i det aller minste fått med seg de mest populære “ryktene” som gikk den gangen. Generelt betrakter vi “legendariske” opphavshistorier til et folkeslag og deres gudsfantasier som tvilsomme i detaljarbeidet, men sannsynligvis basert på “en kjerne av sannhet” i det større bildet av noe som skjedde for svært lenge siden; la oss for eksempel si i bronsealderen, to-tre tusen år før Snorres tid. Den overgangen fra haugalder til brennealder som han nevner skjedde jo omtrent samtidig med kollapsen av de gamle rikene i den østlige middelhavsregionen. Nå var jo ikke Snorre strengt tatt noen historiker i den forstand, han bare skrev ned hva som var saga, det vil si “hva folk sier” om ting. Det kan være sant eller usant, men det er definitivt “det som blir sagt” blant et flertall av alle som har noe å si om saken. Dette er hva ordet “saga” betyr. Mye av det er grove overdrivelser og frihåndsdiktning, men det er ikke desto mindre “hva folk sier” — så får leseren tro hva de vil. Alle som skrev “historie” i tiden før det fantes noe historiefag jobbet på denne måten. Hvor, når og hvordan var det meningen at de skulle utvise det vi nå kaller “kildekritikk”? Vi bør for eksempel ta med i beregningen at folk den gangen sikkert var like fæle som de er nå med å dikte opp konspirasjonsteorier og fantasifulle fortellinger som fyllmasse der hvor faktabildet har noen hull i forklaringsgrunnlaget sitt. Alle vet hvordan folk er. De vil heller ha “en god historie” enn en sann historie. Uttrykket som sier at man skal “ta det med en klype salt” er et svært gammelt uttrykk.

I dagligtale er ideologi brukt i betydningen ‘tankesett’, som uttrykker noen overordnede idéer om hvordan mennesker er, eller hvordan samfunnet bør forstås og styres. I marxistisk tolkning er en ideologi noe som utgår fra en overklasse med egeninteresse av å opprettholde en bestemt samfunnsorden, selv om denne virker undertrykkende på andre klasser. I nyere tid er ideologi brukt om forskjellige samfunnsforklaringer som kan virke mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det kan være snakk om klasseideologi, kjønnsideologi, generasjonsideologi og raseideologi.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er ingen fordel å være stor og sterk hvis man har dårlig selvkontroll. Folk blir jo skremt av sånt. Hvis situasjonen kommer til det punkt at “noen” er nødt til å få kontroll på deg vil de kanskje bruke overdrevne maktmidler “for å være på den sikre siden” nettopp på grunn av denne truende fremtoningen, det vil si det skadepotensialet du bringer med deg inn i konfrontasjonen. En villstyrig ku krever jo helt andre metoder enn en villstyrig høne. Alle skjønner dette. Et stort dyr på et par hundre kilo kan føkke deg opp ganske jævlig selv uten å mene å gjøre deg noe, bare ved å være “temperamentsfullt” utagerende og ukontrollert i bevegelsene sine.

På lignende vis er det ingen fordel å være intelligent når man mister vettet. Konklusjonene man kommer frem til der ute i kålåkeren blir jo like komplekse og avanserte enten de er gale eller korrekte når de kommer fra en viss type tenker. Av denne grunn er selvdisiplin minst like viktig i forhold til mentalt som til fysisk skadepotensiale. Kua som går berserk skremmer av åpenbare grunner flere enn høna som er ute av kontroll, sånn er det bare. Hjernens neocortex er en “spåmaskin” som ser på situasjoner og vurderer hvordan de kan utvikle seg i ulike retninger alt etter hvordan man griper saken an. Vi kaller det typisk “å være smart” når man er flink til å forutse ting på denne måten, mens vi bruker forskjellige former for andre navn på de som “aldri lærer”.

Selv har jeg et godt øye til husflid når det kommer til tankearbeider. Du vet. Hjemmelagde opplegg. Fabrikkfremstilt tankegods imponerer meg generelt sett lite. Riktignok er det litt imponerende når noen er en veldig godt trent ideolog som kjenner materialet sitt ut og inn, men på en “sirkuskunst” type måte. Akrobatikken ser fin ut, men blir man en bedre fotgjenger av det? Språket er i utgangspunktet et verktøy beregnet på kommunikasjon mellom mennesker, ikke et konkurranseområde, og ihvertfall ikke et våpen. Som jeg stadig nevner er jeg selv så sosiopatisk av natur at jeg ikke legger noen særlig vekt på hva andre mennesker mener om meg – ut over at det er greit å vite sånn omtrent hvor man har folk i forhold til hva man senere kan “regne med” – så jeg er heller ikke utpreget sårbar i følelseslivet mitt. Jeg blir ikke krenket, skuffet eller opprørt av andres habaluba. Det er jo for det meste ikke min sak hva enn de driver med. Er det rimelig å regne med noe annet enn at folk skal være evneveike gapagauker mesteparten av tiden? Jeg synes ikke det. Mennesket er en komisk skapning. Man bør generelt sett legge bort “forventningene” og heller tilnærme seg folk med humoristisk sans — ikke minst seg selv.

Jeg vet strengt tatt ikke hvor det kom fra i utgangspunktet, men jeg vet at jeg la merke til det i en “amerikansk” kontekst; da noen for et drøyt tiår siden begynte å snakke – nedsettende – om faktabaserte programmer for politikk og samfunnsadministrasjon, som en motsetning til “ekte følelser”. Dette er ganske … imponerende. Ikke på noen god måte men ikke desto mindre bemerkelsesverdig. Hva fanden er det de prøver å si? At man skal stå på sitt i forhold til det man “føler” uansett hva fakta sier? How very American of you, dear. Det er så galt på så mange forskjellige måter at man blir nærmest litt rådvill av denne – skal vi si – postmoderne tendensen med å likestille det subjektive og det objektive som verdisettende standarder innenfor virkelighetsoppfatningen. Private følelser er ikke likeverdige med objektive prinsipper selv når de er – tilfeldigvis – sammenfallende. Et åpenbart eksempel er hvordan det teller lite hva man føler er rett og galt når man havner på kant med den offentlige straffeloven: En ung mann i Porsgrunn her forleden syntes det var greit å stå på et gatehjørne og røyke på en cannabis-sigarett, men politiet mente noe annet. Hvordan tror du den diskusjonen endte? Et banalt eksempel men prinsipielt sett det samme misforholdet som når folk tøyer grensene for rettsstatens elastikk også på måter som ligger innenfor lovens rammer. Du vet. Sånt som er designet for å trigge og forarge noen; i beste fall “provosere frem en debatt” men minst like ofte bare en erigert hilsefinger som man holder opp foran noens åsyn. Tenk selv. De gangene du spontant føler for å “vise fingeren” til noen – jeg er sikker på at det skjer mange ganger hver dag, enten du faktisk viser finger eller ikke – så er det alltid ment som “svar på tiltale” (med det samme nivå av respekt som man selv opplever at man blir vist, på rasjonelt eller “annet” grunnlag). Intet psykiatrisk friskt menneske føler for å gå rundt og provosere og trakassere andre uten grunn, men denne “grunnen” behøver ikke å være helt i vater hele tiden. Misforståelser forekommer.

Kunnskapens mest iøynefallende paradoks er at man vil for det meste ha rett hvis man for det meste tenker at man tar feil. Det er jo et på alle måter bedre strategisk utgangspunkt å vite at man tar feil enn å tro at man har rett, uansett hvilken retning man har tenkt seg i. Synes du ikke? Det er åpenbart lettere å rette opp en feil som man vet om enn å korrigere en misforståelse som man trodde var en sannhet. Man slipper å “gå mange runder med seg selv” for å gjenfinne likevekten. Jeg er av mange grunner skeptisk til alle “overbevisninger” som folk tviholder på i alt for nevrotisk protesterende grad, som om det var den siste klesfilla de behøver for å skjule rumpa si foran fremmedfolk. Sånt er jo ikke sunt. Vi minner om “kunnskapens paradoks” slik det ble formulert av den filosofiske rockestjerna Sokrates: “Alt jeg vet er at jeg ikke vet noe.” (Men i denne “bevisstheten om egen uvitenhet” har jeg et fast holdepunkt i forhold til kunnskapens flytende natur.) Vi kan kanskje forestille oss et menneskes bevissthet som en “boble” med den egenskap at den er “oppblåsbar”. Bevisstheten kan ekspandere inn i “nytt territorium” – folks typiske livsløp er fullt av sånne erfaringer – men dette innebærer en ny grenseoppgang i forhold til de tingene man vet at man ikke vet. Ser du poenget? Enhver oppgradering av egen konnskapsbase må innebære en økt bevissthet om egen uvitenhet. Kunnskapen rekker jo bare så langt mens virkeligheten per definisjon fortsetter i det uendelige. Det finnes følgelig ikke noe mer intellektuelt evneveikt enn å tro at man har rett. Det har man jo aldri. Det beste man kan få til er en bedre teori.

Semitter er en historisk fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten og som har talt semittisk språk. Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.

(Wikipedia)

Det virker kanskje pedantisk å påstå at det er stor forskjell mellom en “språkgruppe” og en “folkegruppe”, men det er det altså. Opprinnelig mente von Schlözer å si noe bare om språk, men før femti år hadde gått var rase den store greia blant “folkeforklaringer”. Følgelig var det ikke lenge før det semittiske språkområdet ble til den semittiske rasen. Men først altså selve ordet semitt som ikke kom til verden før i året 1781, slik at “antisemitt” er ihvertfall ikke eldre enn dette som ord og betegnelse for noe som helst. Uansett, kaldèisk er et semittisk språk og Abraham kom fra “Ur i Kaldèa” hvor han opprettet noen slags særavtale med Gud om han skulle få noen eiendommer et stykke lengre vest i verden, så han reiste i denne retningen. Siden følger en snuskete historie som handler om at Abraham først i henhold til plan og konspirasjon avler sønnen Ismael – som er arabernes stamfar – med den unge slavepiken Hagar, siden ble hans gamle ektemake Sara gravid likevel, med sønnen Isak, jødenes stamfar. Tvi vøre; skandale, skam og det ene med det andre, poenget her er at jøder og arabere er halvbrødre etter Abraham, mens resten av semittene er “søskenbarn” i større eller mindre grad, siden det gikk noen generasjoner med de vanlige menneskelige forviklingene mellom Sem – som fikk fem sønner – og Abraham.

Napoleon hadde som alle vet et felttog gjennom Palestina i året 1799, med det formål å konfrontere en ottomansk landstyrke som samlet seg et stykke nord for Acre, i grensetraktene mellom dagens Israel og Libanon. Mens han befant seg i de traktene skal Napoleon visstnok ha ytret ønske om å opprette en jødisk stat der, under beskyttelse av det imperiale Frankrike. Siden marsjerte han tilbake til Egypt igjen, hvor det var noen ytterligere kalamiteter før “situasjonen i Europa” krevde hans tilstedeværelse i Frankrike. På Napoleons tid hadde det ennå ikke blitt vanlig å sortere folk etter rase. Jeg mener, alle kunne jo se om de var mørke eller lyse, men det var språket man tok folk på. Hvis man snakker fransk så er man jo fransk. Ihvertfall fransk nok til å forstå hva Napoleon sier, som er omtrent der jeg tror han trakk opp grensen. Å adlyde Napoleon er å forstå Napoleon, mumlet han sikkert til seg selv senere. Hva var det han ville? I ettertid ser det ut som om Napoleons prosjekt var å gjøre hele verden fransk, men han fikk vel strengt tatt bare til å ruske opp i diverse “gamle maktstrukturer” hvorav en av dem var forholdet mellom Norge og Danmark. Napoleonskrigene er et vesentlig element i årsaksgrunnlaget for at Norge fikk sin grunnlov akkurat i året 1814 — som ikke er så ille lenge siden målt i relativ tid, men det ligger mange ufattbare lysår unna i hva folk oppfatter som normalt innenfor en slags teknososial virkelighetshorisont. Folk i 1814 lignet mer på folk i vikingtiden enn på oss. Nesten alt arbeid som ble gjort den gangen skjedde med muskelkraft, eventuelt med hest eller andre sterke “arbeidsdyr”. Maskiner var lite mer enn bare en eksotisk fantasi for de fleste. Til sammenligning kan det nevnes at verdens første toglinje kom i 1825 i England.

Året før – altså i 1824 – publiserte som alle vet Jean-Francois Champollion sitt arbeid med å oversette “gammelegyptiske” hieroglyfer, ikke minst inspirert av den “egyptomanien” som herjet Frankrike i noen år etter Napoleons felttog, mens Champollion (født i 1790) var ung og påvirkelig. Vi kunne altså lese hieroglyfer akkurat før vi fikk skinnegående damplokomotiver. “Den industrielle revolusjon” fortsatte imidlertid sin skjeve gang utover 1800-tallet. Dette trakk med seg store ringvirkninger på alle områder av samfunnet, ikke minst de akademiske. Det fantes jo strengt tatt ingen “vitenskap” i år 1799, mens i år 1899 syntes de at de visste det meste. Ved et tidspunkt var det noen som fant opp “den vitenskapelige raselæren” – jeg vet ikke eksakt når, men midt på 1800-tallet var “rase” en etablert kategori – slik at dette var et høyst respektabelt emneområde som ble tatt blodig seriøst i de neste hundre år. Mange synes den dag i dag at “rase” virker som et fornuftig prisme å betrakte folk gjennom, men de fleste har skjønt at dette var en perversjon av typen “astrologi” (det vil si den tro at stjernenes bevegelser betyr noe for menneskers skjebne). Nå for tiden bruker vi jo DNA-tester for å fastslå folks genealogi, som slett ikke alltid viser seg å være hva folk trodde på forhånd når de får igjen sine egne testresultater. Noen ganger viser DNA-testen noe totalt annet enn forventet, sånn at alt de trodde de visste om sin egen familiebakgrunn styrter sammen – har alle løyet til meg alltid? – men det vanligste “avviket” folk opplever er at de typisk ofte har 10-20 prosent arvemateriale fra en geografisk region som ikke gir noen mening. Men de fleste havner i “hovedstrømmen” av normale menneskers forutsigbare normalitet. DNA-testen deres bekrefter det de hadde hørt om slektshistorien sin. Verden fortsetter videre på den samme skinnegangen som alltid.

Alle godtar at DNA er “sterkt bevismateriale” i forhold til hvem man er og hvem man ikke er i slekt med. Det virker meningsløst å diskutere saken hvis DNA-testen for eksempel viser at man ikke engang er vagt i slekt med de man alltid har trodd var far og mor. “Noe” har skjedd og det var ikke noe mirakel. Mer en slags forbyttelse. Det virker litt på den drøye siden, men jeg har hørt historier om folk som oppdaget gjennom DNA-test at de hadde blitt forbyttet på fødeavdelingen og siden vært i stand til å nøste seg frem til “sine rette vedkommende”. For et drama. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Det har heldigvis ikke ligget noen skjulte skandaler i mitt eget DNA-materiale. Alt er som forventet. Alle snakker sant. Hele slekta er dæven døtte meg bare en bande med prektige dydsmønstre. Det hadde jeg ikke trodd. Vi som er så skumle. Uansett, teknologien er selvsagt helt ny, men likevel såpass utbredt at det er helt vanlig å ta en DNA-test for å “se hva man finner” i form av tusen år gammel avstamming og den typen ting. På den mer seriøse siden kan man også teste seg for visse arvelige sykdommer som på forskjellig vis reduserer antallet optimale partnere for å få barn med. Mye fungerer jo helt fint så lenge bare èn av foreldrene bærer på akkurat det genet, men hvis begge har det trigger det noen slags arvelig lidelse hos barnet. Forøvrig vet jeg ikke noe mer om den saken og den er uansett et sidespor. Vi snakket om avstamming, nærmere bestemt den til Ashkenaz-jøder. Det betyr i det store og hele “europèiske jøder” (inkludert de i østsonen). Det sirkulerte lenge en “raseteori” om at Ashkenaz-jødene egentlig var khazarer, altså et tyrkisk folk som hadde sitt eget rike mellom Svartehavet og Det kaspiske hav sånn omtrent mellom årene 600-800, men som senere “bare forsvant”. Ryktene sier imidlertid at khazarene omvendte seg til jødedommen, så derfor. Hva viser DNA-testene? Blant de som har tatt testen – ikke alle er positivt innstilt til å delta i slike undersøkelser – viser det seg at også “østjødene” stammer fra Midt-Østen. Deres nærmeste genetiske slektninger er syrere, libanesere og palestinere. Khazarhistorien er altså bare en rasistisk røverhistorie.

Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem mange slags ideologiske bevegelser og tiltak, blant annet sionisme, men lenge før de kom på markedet hadde det allerede lenge vært en heftig debatt om hva jødene er. Mange insisterte på at jøder er en egen rase som må jobbe for å etablere sin egen stat basert i etnonasjonalisme. Dette ble sett som et ekstremt synspunkt – og ikke så rent lite provoserende – av “den liberale” motparten, som hevdet at jødene utgjør riktignok et internasjonalt religiøst samfunn, men at de på individuell basis har lokal tilknytning der de bor og har vokst opp. Det å være jødisk har ikke noe å si fra eller til for noens nasjonalitet, og omvendt. Imidlertid forandret alt seg etter Den andre verdenskrig. Fingeren som pekte på det som hadde skjedd behøvde ikke engang å si noe for å få alle andre til å holde kjeft. Sånt har ingen sett før — eller siden, heldigvis. Det spiller egentlig liten praktisk rolle om du selv tenker at du tilhører “den jødiske rase” – eller om du synes at et sånt konsept bare en mannskit fra begge ender – så lenge alle andre ser på deg som en rase. Når noen behandler deg som “medlem av en rase” blir du nødt til å forholde deg til dem som “medlem av en rase”. Det er ikke du selv som velger lenger. Dette gjelder samme hvilken rase du blir oppfattet som representant for, særlig når dette i seg selv betyr at du blir oppfattet som mindreverdig. Folk er jo først og fremst individer, ikke “medlemmer av en rase”, kjent eller fremmed. Dette har aldri vært noen meningsfull kategori og ingen anstendige mennesker henfaller til sånt så lenge ingen tvinger dem, eller de føler seg tvunget av paranoide tvangsfantasier som de har pådratt seg. Sånt skjer. Folk blir jo sprø i pæra og pling i bollen. Hva kan man gjøre? Jeg kjenner folk som en gang var “ganske normale” men senere ble de til rabiate rasister, uten at jeg noensinne forsto hva som radikaliserte dem. Altså, folk må jo for fanden fatte at de er ikke innvandrere når de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole, og snakker norsk like godt som deg og meg. Vel, kanskje ikke like godt som meg, men du skjønner hva jeg mener. Når det låter norsk er det norsk. Å henge seg opp i utseendet deres og fantasere om “innvandrerbakgrunn” er rasisme. Å komme trekkende med “islamisme” – eller hva har du – er ikke engang ordentlig rasisme, det er bare evneveikt. Alle skjønner jo at dette er et såkalt “vikarierende argument”.

Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa. Acheuléen-redskaper ble mest sannsynlig laget av både Homo Ergaster/Homo erectus og Homo heidelbergensis.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Gjenstanden på bildet ovenfor er en klassisk acheulisk “håndøks”. Eksemplaret er 500.000 år gammelt og kommer fra Botswana, men det pussige med disse gjenstandene er at formen er nokså lik uansett hvor de kommer fra, både i tid og rom. Størrelse og materiale varierer mye, det gjør selvsagt også kvaliteten på utførelsen, men formen på en acheulisk håndøks forblir stabil gjennom halvannen million år. Dette er veldig sært, fordi selv om det er en estetisk tiltalende form som “ligger godt i hånden” så er det vanskelig å se hva slags funksjon den følger. Det kan være mange ting – mye fantasifullt har vært foreslått – men det er ihvertfall ingen åpenbar ting, som det kanskje burde vært når håndøksen er så vanlig utbredt over så lang tid. Jeg tror selv at det er noe mer abstrakt enn bare en nyttegjenstand. Et slags “symbol” på noe. Valuta er et ord jeg brukte forrige gang jeg nevnte saken, men det er bare spekulasjon. Imidlertid impliserer jo eventuell “bruk av valuta” at disse skapningene har kompliserte sosiale opplegg, som essensielt sett er poenget mitt her. Jeg tror de eldste utgavene av menneskearten var mye smartere og mer “sosialt strømlinjeformet” enn vi typisk krediterer dem for.

Det foregår ganske mye “eksperimentell arkeologi” blant annet i forhold til håndlaging av denne typen håndøks, som ifølge de som har greie på denslags tar omtrent to hundre timer under kyndig veiledning å få til første gang man prøver, gitt at man ellers er minst “normalt fingernem” i forhold til håndarbeider. Hvis den estimerte gjennomsnittstiden stemmer snakker vi jo om fulle arbeidsdager gjennom en drøy måned, som er seriøst mye mer arbeid enn man behøver å legge ned på å lage til redskap som “får jobben gjort” selv om de ikke er “pene”. Den acheuliske håndøksen må slik jeg ser det være en “verdigjenstand” – en fetisj – som representerer “noe mer” enn bare en praktisk nyttefunksjon. Hva dette siden skal være er imidlertid vanskelig å si. Selv velger jeg altså å tenke “betalingsmiddel” helt til noen kommer opp med noe bedre. Og ja, jeg skjønner hva implikasjonene blir. Man trenger jo ikke betalingsmidler – ingen vil forstå konseptet – hvis man ikke har transaksjonelle forhold mellom individer og grupper, det vil si “handel”. Kjøp og salg, eller “varebytte” om du vil. Det er rimelig å påpeke at denslags atferd er eldre enn mennesket som art. Visse dyrearter driver med lignende aktiviteter. Det finnes et helt studieområde innenfor antropologien som tar for seg forskjellige kulturers opplegg for handel og økonomi. De spesielt interesserte vil finne hvor mye materiale som helst om saken, her skal vi bare nevne at transaksjonsatferd virker som noe instinktivt hos mennesket. Man behøver ikke teoretisk lærdom om konseptet for å forstå det når man ser det. Å “bytte noe for noe” er en elementær idè som “føles riktig” for alle normalt sammenskrudde mennesker. Konseptet er selvinnlysende. Om man siden blir fornøyd med “prisen” er et annet spørsmål.

Arbitrasje er å utnytte prisforskjeller på samme vare eller verdipapir i forskjellige markeder. Arbitrasje kan i tillegg forekomme på kontrakter som omhandler identiske varer eller verdipapirer, slik som opsjoner, futures og andre derivater. Arbitrasjehandel vil vanligvis føre til at prisforskjellene utlignes. Arbitrasjen innebærer salg der prisen er høy og kjøp der den er lav. Det vil medføre at prisen faller der den er høy og øker der den er lav. Moderne finansteori forutsetter derfor som oftest fravær av arbitrasjemuligheter.

(Store norske leksikon)

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Mesteparten av all klassisk handel har overalt og til alle tider dreid seg om å kjøpe inn varer for èn pris og selge dem for en annen (høyere) pris. Opplegget har vanligvis involvert en del transport, og det har alltid vært risikabelt å drive med arbitrasje. Minst like mange har tapt alle pengene sine på “smarte markedsopplegg” som de som har blitt rike. Det er jo så mange slags forhold som påvirker markedet. Det som var en bra greie i går vil ikke nødvendigvis funke i morgen, uten at noen kan si eksakt hvorfor. Folk er lunefulle. Man skulle i utgangspunktet tro det koker ned til en ganske likefrem jobb å drive med handel. Man drar til et sted hvor de har overskudd på et vareslag; kjøper det billig, fyller opp bilen og frakter det til et sted hvor den samme varen er etterspurt til en høyere pris. Easy peasy. Imidlertid vil de intelligente straks innvende at å holde på slik krever intim kjennskap til “markedsforholdene” — man må ha åpent øre for etterspørsel og aktiv nese for tilbud, så å si. Helst på en intuitiv måte. Dessuten en god porsjon menneskekunnskap. Det nytter ikke å være treg i avtrekket heller. Når man ser en mulighet må man handle øyeblikkelig, nærmest på refleks.

Arbitrasje ligner litt på termodynamikk, det vil si temperaturers tendens til å søke mot en likevektstilstand. Egentlig er det opplagt. Når noe er dyrt et sted og billig et annet sted kommer folk, så snart de oppdager dette, til å prøve å tjene noen kroner på forholdet mens leken er god. Vi vil observere en jevn varestrøm fra den billige til den dyre regionen. På denne måten virker handel prisutjevnende, både lokalt og internasjonalt. Ihvertfall i teorien. Som alle vet stiller virkeligheten ofte helt andre krav enn de vi har lyst til å forholde oss til. Folk kan være rasjonelle – på en god dag; når man er heldig, været er fint og det ene med det andre – men de kan også være direkte urimelige. Sånt kan man ikke vite på forhånd. Du vet. “Dagsform” og alt det der. Dessuten politikk, som forholdet for eksempel er når det gjelder norsk handel av diverse forbruksvarer – særlig tobakk og alkohol – i Sverige. Regelverket legger begrensninger på folks entusiasme. Dessuten har svenskehandelen utvilsomt påvirket norske matvarepriser i en større forstand også, slik at gullalderen for “harryhandel” er sannsynligvis slutt. Man har ikke like mye å tjene (spare) på det som før. Kanskje hvis man bor like ved grensen så man bare kan “svippe over” når det passer sånn, men de planlagte og organiserte langturene virker mindre lønnsomme nå enn før.

Vi skal uansett ta en Bolzmannvariasjon og spørre om begrepet arbitrasje noensinne er relevant i en kontekst av informasjon. Først og fremst; finnes det et informasjonsmarked som fungerer i henhold til “loven om tilbud og etterspørsel”? Jeg vil si helt klart ja, begge deler. Vi kan observere like mye tydelig etterspørsel etter informasjon som tydelige tilbud. Folk “selger det de vet” for eksempel ved å skrive bøker, holde foredrag, jobbe som konsulent, ditt og datt, det er en lang liste. Folk “kjøper seg kunnskap” på tusen forskjellige vis også, inkludert sånt som man kan få (låne) gratis på biblioteket. Norge er i det store og hele et “velinformert” land, i den forstand at folks typiske tendens går mer i retning av skepsis og nøkternhet overfor informasjon – vi har fri tilgang til det meste og kan derfor ta oss råd til å være kresne – enn hva tilfellet er i regioner som typisk henfaller til overtro og irrasjonelle idèer. Det skal veldig mye til for at noen kommer og arresterer deg for noe du har sagt på nettet eller andre steder i Norge – det må i så fall handle om direkte personforfølgelse og trusler – og hvis det skjer så kommer de typisk i dagslys; med uniform, synlige tjenestenummer og rettsgyldig papirarbeid — ikke i svarte biler om natten. Det er jo i etisk forstand ikke lenger snakk om “ytringsfrihet” når man geberder seg på en sånn måte at folk får saklig grunn til å frykte for sitt eget liv og sikkerhet. Det er for eksempel helt greit å si “jeg liker verken trynet ditt eller politikken din” men det går over streken å si at man skal komme hjem til noen for å banke dem opp, eller verre, uansett hva slags grunn man synes at man har. Det virker rimelig at de som gjør sånt må ta seg en tvungen prat med politiet om “konsekvenser”. Det er jo et fundamentalt element i selve samfunnskontrakten at ingen har lov til å gå løs på noen annen med voldsmakt uansett hvor “fæle i kjeften” disse andre eventuelt måtte være. Det eneste man kan gjøre er å anmelde dem til politiet, men hvis det de sier ikke er straffbart i juridisk forstand – bare ufint og “i dårlig smak” – så er man faktisk nødt til å bare finne seg i det. Du vet. Ytringsfrihet. Den gjelder for alle. Også de som tyner grensene.

Man skulle i utgangspunktet tro at informasjon vil strømme fra de som har til de som ikke har, på en fri og naturlig måte. Diffusjon, om du vil. Imidlertid observerer vi typisk det litt paradoksale markedsforholdet at etterspørselen etter informasjon er større hos de som allerede har mye av den enn hos de som ikke har noe. Det er vanlig å ha et asketisk forhold til informasjon i utgangspunktet, men når man først får smaken på det blir man snart en ustoppelig narkoman som bare vil vite mer og mer. Folk blir noen ganger mer grådige enn kresne slik at de “overforspiser seg” på den informasjonsmessige ekvivalenten til dårlig gatekjøkkenmat, laget under tvilsomme hygieneforhold av den typen som alltid ser etter forretningsmessige snarveier og “raske penger”. Man kommer til et punkt når man taper klageretten i forhold til mageknip, avføringsproblemer og fedme. Herregud. Hvor mange ganger er det nødvendig å gjenta at kostholdet teller nitti prosent i forhold til hva slags kropp man bygger, mens de siste ti handler om bevegelsesmønster — hvilket i klartekst betyr at det kreves bare ganske lett mosjon for å bygge en sunn kropp så lenge den er velernært. Det “går av seg selv” med det rette kostholdet, mens man må kjempe stadig hardere i en stadig brattere motbakke jo mer junk food – i praksis all “ultraprosessert” mat – man sender inn i fordøyelsessystemet sitt. Dette emneområdet er litt komisk. Riktignok på en morbid måte, men ikke desto mindre komisk. Fysisk og mental helse eksisterer i et tett samarbeid med hverandre. Når det blir dårlig på den ene fronten har den andre en tendens til å følge etter. Det er jo sånn man etablerer en normalitetsfølelse. Det er naturlig å søke mot en balanse, men det er energikrevende å finne en høyere balanse, mens den lavere bare kommer av seg selv helt gratis. Den krever ingen innsats og koster ingenting, men den trekker deg altså “ned” totalt sett. Alle kjenner jo til hva naturlovene sier: Ethvert fysisk system vil søke mot sin laveste tillatte energibalanse. Det krever “anstrengelse” å bevege seg i noen annen retning enn nedover. Du vet. Egenvilje av den typen vi forbinder med “livskraft” eller “livslyst”. At man er “på vei mot noe” i positiv forstand, man har ikke bare henfalt til en resignert tilstand av å “vente på døden” uten å yte særlig mye motstand.

Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Overskriften her er en påstand. Ord lyver. Det er også et paradoks, fordi hvis påstanden er sann må den være usann, og omvendt. Hvis det er sant at ord lyver så lyver også de ordene som sier at ord lyver, dermed kan man ikke feste lit til påstanden, på det grunnlag at den er sann. Men hvis påstanden er usann er den også sann – ord lyver jo – og man bør derfor tro på den. Det går litt rundt og rundt dette her, men paradokser er familiære fenomener i filosofien. Som regel er de et bare tegn på at man befinner seg i grenselandet for hva språket er designet for å oppfange og uttrykke i form av “mening”. Skal man lengre ut i myra må man ha mer presis redskap; i praksis matematikk, som er glimrende for å stille opp logiske sekvenser men ubrukelig for å uttrykke “emosjonelle sannheter”. Hodet har jo som alle vet frihet til å besøke steder som kroppen ikke har adgang til, og omvendt.

Løgnens fysiologi er et litt halvinteressant emneområde. Hva er er løgn? Det må være noe mer enn bare “en usann påstand” fordi alle vet jo at det går an å ta feil på en ærlig måte, fordi man rett og slett ikke vet bedre der og da. Man fremsetter følgelig en ukorrekt påstand, men man gjør det “i god tro”. Det er ikke meningen å lyve. Det eneste man kan anklages for er en litt sjuskete omgang med informasjon. Dette er heller ikke bra, men det er en helt annen form for synd enn å lyve med vilje. Løgnerens hensikt er jo å mislede deg i retning av noe som er bedre for dem enn hva det ville vært hvis du kjente sannheten om saken. Det finnes ellers hvor mange som helst mer detaljerte grunner til at folk velger å lyve om noe, det varierer etter situasjon og omstendigheter, men det er alltid et overgrep. Misbruk av tillit, kan vi kalle det. En perversjon. Eller i verste fall et helt program for systematisk manipulasjon og “gaslighting” som ikke engang har noe annet tydelig formål enn å holde løgneren “flytende” fra dag til dag. Man hører mange historier om romantiske forhold som utarter på dette viset, men det ligner også på en dessverre ikke helt utypisk måte å praktisere sin “økonomistyring” hos mange. Ting er kort og godt ute av kontroll og pasienten flyr rundt som en annen Donald Duck som prøver å redde demningen fra å sprekke med alt han har av fingre og tær.

En ganske normal form for vrangforestilling ute blant folk er når det er stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Det går for eksempel an å tenke om seg selv at man er en lystig hedersmann som vandrer freidig langs livets rette vei mens alle andre synes at du er et avskum. Sånt skjer. Det er ikke engang særlig uvanlig. At ingen forteller deg noe skyldes 99% av gangene at de rett og slett ikke synes at det er verdt bryet. De foretrekker å heller “jobbe seg rundt problemet” og fokusere på sine egne formål enn å konfrontere deg over moralske skjønnhetsfeil som strengt tatt ikke er deres problem. De forholder seg til deg sånn som du er, ikke slik de skulle ønske at du var. Det er jo så mange avskum som går løs der ute og alle tror de alt for godt om seg selv. Sånn er livet. Det finnes ingen kur for den menneskelige tilstand. Det smarteste er å fokusere på å få jobben gjort, hva enn det er man har å gjøre, og komme seg videre i livet. Litt omgang med avskum er sånt som man bare må regne med. De er i det store og hele “vanskelige” men ikke farlige, så lenge man ikke engasjerer dem til dans, så å si, ut over det nødvendige — inkludert selvsagt det å “ikke la seg provosere” til å starte noe som vil kreve tid man slett ikke hadde tenkt å bruke på verken saken eller personen.

Til tross for at de fleste starter på livets landevei med de beste forhåpninger går likevel mange i grøfta ganske raskt, ofte fordi de endte opp sammen med noen slags manipulerende intrigemaker som gjorde stor skade på den eksistensielle balansefølelsen deres. Hva skjer når man havner i et forhold med noen som lyver? Jeg ville si at man bør gjøre kort prosess så raskt som mulig etter at man har oppdaget dette, men det er ikke alle som kan eller vil være så “brutale”. De elsker jo denne personen. De vil snakke om det. Finne ut av ting. Prøve på nytt. Det ene med det andre. Du vet. Optimisme. Eller kanskje vi heller burde kalle det sunk cost fallacy, som betegner en typisk feil folk gjør når de allerede har investert mye tid og innsats på å få et feilende prosjekt til å fungere. Det er lett å føle at “litt mer” alltid kan forsvares. Man er jo allerede så dypt involvert. Deretter “enda litt mer” og så videre. Plutselig har man ikke noe mer. Du kan godt kalle det “brutalt” hvis du ønsker, men noen ganger er det faktisk best å bare ta et tap, kutte tvert og komme seg vekk fra den synkende skuta før neste omdreining av dommedagsskruen bringer deg enda dypere ned i mannskiten.

Fra det ene til det andre. Jeg tror folk kaller det dating nå for tiden, men det korrekte navnet er kurtise. Man kurtiserer noen man har et såkalt godt øye til fordi man “håper på noe mer” — så man bør kanskje begynne med å være tydelig på hva det er man ønsker, og – minst like viktig – hva man ikke ønsker, det vil si “hvor grensene går”. For eksempel bør man jo ikke påstå at man ser etter et seriøst forhold hvis alt man ønsker er et kjapt nyp bak buskene i Slottsparken (basert på en sann historie). Ser du tegninga? Så lenge begge ønsker det samme er det jo silkeføre hele veien hjem, men hvis den ene lyver om hensiktene sine på lang sikt for å “oppnå fordeler” på kort sikt har vi et problem av “Houstonklassen” (amerikanere pleier å si “Houston we have a problem” når situasjonen de snakker om befinner seg håpløst langt unna alle jordisk hjelp og inngripen. Opprinnelig stammer uttrykket fra noen tekniske problemer tiknyttet et av romskipene i Apolloprogrammet, men siden har det blitt en vanlig frase.). Ærlig talt er det ubegripelig for meg hvorfor noen tror det lønner seg å starte et forhold med å lyve til den andre. Hvor går veien videre herfra, liksom. Jeg jobbet en stund som stuntmann i Hollywood. Folk forteller de utroligste løgnhistorier om seg selv for å gjøre inntrykk på hverandre. Skryt og bløff i den ene enden og kjedelig tomprat om glimrende fremtidsutsikter for investeringene man holder i bitcoin og den typen ting i den andre. Så her er et tips: Ikke snakk om deg selv. Svar på det du blir spurt om på en sannferdig måte, men ikke “fortell historier”. Still spørsmål istedet, men også her på en ærlig måte, det vil si ikke sett igang noen tomprat om upersonlige dusteting – og ihvertfall ikke om politikk og religion – men spør om ting du har lyst til å høre svaret på. Det fungerer best slik, uansett hva som skjer (og ikke skjer) senere.

Dim Mak (populært kendt som Death Touch) er et angreb på pressure points (ofte kaldet atemi i japansk kampsport og Chi Na i kinesisk). De områder af kroppen, man udfører angrebet på, svarer til dem, som akupunktur og andre kinesiske healingsformer er koncentreret omkring. Tilhængere af Dim Mak siger, at udøverne er i stand til at forvolde betydelig skade på et individ ved at forstyrre eller helt stagnere dets “energi flow” (chi), som kan medføre alvorlige kvæstelser eller død.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Teoretisk sett kan man tenke seg at et hardt nok slag som kommer i den “korrekte” vinkelen vil forårsake indre blødninger hos den som blir truffet av slaget, slik at de sykner hen og dør mange timer etter selve hendelsen. Jeg kjøper den, som man sier. Dessuten vet jo alle at et hardt slag (eller spark) mot venstre side av kroppen, like nedenfor ribbena, vil påføre leveren et sjokk som ikke merkes før det har gått noen sekunder, men da et det til gjengjeld slik at “bena svikter under dem” på selv det tøffeste og mest robuste individ. Leveren er jo like sårbar hos alle. Liver punch er, ganske bokstavelig talt, en organisk av-knapp som ingen tåler uten å “gå ned”. Vi kan si at det er som et hardt ballespark, bare med noen sekunders forsinkelsestid før man merker at man har blitt truffet av noe. Generelt sett er det mye som kan skje med “de indre organene” i mageregionen som kanskje ikke engang merkes umiddelbart, men som kan ha dødelig forløp hvis man ikke får medisinsk hjelp i tide. Vi ser hvordan myten om “dødelige knyttnever” kan ha rot i faktiske forhold, men det er sannsynligvis like mye en psyop, det vil si “psykologisk krigføring” i den forstand at man har jo et psykisk overtak på en motstander hvis han tror at du kan drepe ham med bare et velplassert “støt” mot kroppen hans. Han vil frykte deg på en helt annen måte – og derfor bevege seg annerledes – enn hvis hans tanker om deg er at du er “bare en vanlig mann” som slåss med konvensjonelle metoder.

Imidlertid må vi løfte blikket litt, så å si, hvis vi ønsker å forstå hva dim mak egentlig handler om. Innenfor en større krigsstrategi handler det jo ikke lenger om “mann mot mann” men om avdelinger og hærstyrker som konfronterer hverandre på en mer eller mindre avgrenset slagmark. For at dette skal fungere er det nødvendig å synkronisere bevegelsene hos alle de troppene man har og få dem til å fungere som en større enhet som “jobber i formasjon”. Da trenger man en gruppekrystall (eller flere), altså et “sentralt samlingspunkt” som kan være mye forskjellig, fra en person som de “gjør det for” til en idè eller et prinsipp – nasjonen, fedrelandet, friheten – til en “drøm om en bedre morgendag” — akkurat dette spiller strengt tatt ingen rolle, poenget er at det alltid er noe der. Noe man kjemper for. Selv om du eventuelt er en leiesoldat som er der bare for pengenes skyld så er dette likevel noe. Du tror på at den som bestilte deg kan betale, det vil si at prosjektet er “forretningsmessig sunt” selv om selve “saken” som sådan er uinteressant for deg. Innenfor horisonten av en større militærstrategi kan dim mak handle om å ta ut det som “virker samlende” hos fienden med en presist målrettet operasjon. Det vil i praksis si å fjerne, devaluere eller ødelegge de symbolene som gir folk slik tro og håp som de har i forhold til den pågående konflikten. Hva som helst som virker. Det handler om å påføre fienden angst, tvil, usikkerhet, motløshet, depresjon og ellers alt sånt som gjør dem dårlig skikket til å yte motstand. En kampstyrke som føler usikkerhet og mistenksomhet overfor sine egne lederes kompetanse og motiver – eller betalingsevne hvis man er leiesoldat – vil åpenbart ikke kunne fungere optimalt. I det bildet der nasjoner står mot hverandre i en evig kamp om ressurser, territorier og “innflytelse” handler dim mak om å gjøre noe som medfører at “den nasjonale samholdsfølelsen” kollapser.

Husker du året 2012? Det var sommerolympiade i London og verden skulle visstnok gå under på grunn av forhold i mayakalenderen. Jeg skjønte forsåvidt aldri hvodan folk tenkte seg mekanikken i akkurat det der, men det var mange som var ganske ville i blikket. 12-12-12 sa de, som om dette skulle bety noe. Men den 12. desember 2012 kom og gikk uten at noe skjedde – ikke overraskende – og nå er vi altså her, snart tolv år senere. Men nok om det, saken er at verden fortsatt føltes “normal” i 2012 … til tross for at finanskrisen i 2008 burde ha medført betydelig verre “jordskjelv” i den globale økonomien. Vi kan bare konkludere med at de som utførte førstehjelp og hjertemassasje på finansmarkedene visste hva de drev med. De lyktes med å utsette konsekvensene på ubestemt tid. Siden gikk det noen år. Så skrek Storbritannia Brexit! og kastet seg sporenstreks på sitt eget sverd. Det bare gurgler litt i dem nå. Men det som virkelig fikk folk til å rette opp ryggen og fokusere blikket var da USA valgte Donald Trump som president. Herregud. Alle skjønte at det var eksakt null sjanse for at det kom til å ende bra; spørsmålet var bare hvor galt det ville bli og på hvilken måte. Så kom pandemien. Virkeligheten gikk åpenbart i full oppløsning foran øynene på mange, inkludert visse statsledere. Mange befinner seg ennå ganske langt ute av vater i dette spørsmålet. Det lover ikke bra for den neste pandemien, som vi vet må komme, snarere før enn siden. Vi vet ikke når, hvor, eller hvordan, men det vil komme en pandemi — som foreløpig er kjent under navnet Sykdom X. Da mener vi X som i en matematisk ligning med ukjent faktor hvor man imidlertid kan gjøre mange regneoperasjoner uten å kjenne verdien av X. Det var mye som ikke gikk så bra under covidtiden, særlig på kommunikasjonssiden. Det fungerer faktisk ikke slik at “jo flere informanter jo bedre informasjon” (særlig når de snakker i munnen på hverandre). Ihvertfall ikke når det liksom skal være en krisesituasjon. Klare forholdsregler er en forutsetning for synkronisert handling.

Mange ganger har jeg tenkt at terrorangrepene mot New York – og Pentagon – den 11. september 2001 faktisk drepte USA, men på en “dim mak” måte. De mistet den typisk amerikanske følelsen av å være “usårbar verdensmester” og henfalt til eksistensiell usikkerhet, eller “nasjonal identitetskrise” om du vil, slik at de nå befinner seg svært nær noen slags borgerkrigslignende tilstand der borte. Budskapet fra Trump har vært – og er fortsatt – at Amerika må gjøres “great” igjen. Alt skal bli som det engang var. Vi kan bli lykkelige igjen, akkurat som da vi var unge. Vi var jo så flotte den gangen. Vi visste ingenting, men vi struttet av vågemot og virkelyst. Hvorom allting er, hendelsene som vanligvis abbrevieres til bare 9/11 trakk med seg noen ganske ulykksalige krigseventyr i konsekvensdragsuget sitt, foruten selvsagt forhøyede sikkerhetsnivåer og alskens annet ubehag for sivilbefolkninger overalt, også utenfor USA og Storbritannia; de to landene som har “frontet” den såkalte koalisjonen av frivillige deltagerland i “krigen mot terror”, hvorav blant annet Norge har vært med. Det var forsåvidt ingen stor motstand mot invasjonen i Afghanistan slik forholdene var på den tiden, men krigen i Irak var et prosjekt som møtte massive protester blant befolkningen før det ble iverksatt. Mange har nok i ettertid konkludert med at det foreligger et fundamentalt tillitsbrudd mellom folket og dets ledere innbakt i de politiske strategiene – inkludert krigføringen – som ble iverksatt på grunn av 9/11. Det finnes et vakuum her. Konspirasjonsteorier kommer som en helt naturlig følge av at de historiene man blir servert enten ikke er troverdige på en “rett i trynet” måte, eller har så mange og så store hull at noe må puttes inni der for at ting skal gi mening. Det har vært mye tildels fantasifull spekulasjon rundt 9/11, mye av det basert i oppriktig følt angst. Ting var allerede i ubalanse da finanskrisen inntraff i 2008, som på ingen måte var til hjelp slik sett. Etter min mening ville verken Brexit eller Trump vært realistiske politiske muligheter hvis det ikke var for krigen i Irak og den påfølgende finanskrisen. Den eneste muligheten folk flest realistisk sett har til å påvirke den politiske prosessen ligger jo i hvem de stemmer på. Her kan mye rart skje – og gjør det hele tiden – hvis folk er misfornøyd med “alt de har sett hittil”. Hvorfor stemme på en spinnvill kandidat? Det kan jo være at folk gjør det av jævelskap. Kanskje tenker de at det er uansett usannsynlig at noe vil bli “bedre” for dem uansett hvem de stemmer på, men på denne måten blir ting ihvertfall “morsommere”.

Bildet ovenfor heter Portrett av Adele Bloch-Bauer og ble malt i året 1912 av Gustav Klimt. Det var ett av fem bilder malt av Klimt som ble beslaglagt fra motivets enkemann av nazistene under deres regime. Etter noen tiår med juridiske prosesser for å få tilbakeført dem til de rettmessige arvingene ble bildet solgt på en auksjon i regi av Christie’s i 2006 for 88 millioner dollar; til den amerikanske TV-profilen Oprah Winfrey, skulle det senere vise seg da hun i 2016 solgte det videre til en anonym kinesisk forretningsmann for 150 millioner dollar, hvor bildet etter alt å dømme fortsatt befinner seg. Vi snakker om priser her, gjør vi ikke? Det vites ikke hva Gustav Klimt selv fikk betalt for jobben, men vi kan trygt fastslå at det var færre nuller i tallet.

Det finnes et knippe “store navn” innenfor kunsten som det forutsigbart betales idiotisk høye priser for. Det er jo vanskelig å se hva slags andre egenskaper det er ved selve portrettet av Adele Bloch-Bauer som forsvarer prisen på 1,6 milliarder norske kroner, så vi er nødt til å tenke at alt henger på at bildet er “en Klimt” — og at han kineseren har kjøpt bildet fordi det er en “pengeplassering” som er vel så trygg som hva som helst annet man kan bruke til å lagre milliardene sine. Med mindre bildet blir ødelagt i en brann eller noe annet så virker det som en sikker investering. Hver gang et av arbeidene til de foran nevnte “store navn” kommer for salg strømmer det jo liebhabere med stinn lommebok til fra alle kanter. Kunstmarkedet viser en klar tendens til å følge “de for evig stigende prisers logikk”, men alt er basert i fint lite annet enn en “stille overenskomst” om at det skal være slik.

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Hvordan takserer man kunst? I utgangspunktet kan vi si det er et kompromiss mellom det selgeren forlanger og det kjøperen er villig til å betale, men hvis vi skulle snakke om en “teknisk” verdi måtte det være noe sånt som hva det vil koste å få fremstilt et tilsvarende bilde, utført med de samme materialer og teknikker, pluss den arbeidstiden det tar – la oss si en måned – med dagens priser. Jeg vet godt at det er urimelig å snakke om “et gjennomsnittlig oljemaleri” men hvis vi gjør det likevel ser vi med litt kjapp hoderegning at den lave enden av priser bør begynne et sted rundt femti tusen kroner. Da har vi bare tatt hensyn til “rimelige produksjonskostnader”. Siden tilkommer det mystiske elementet vi kaller “merkevareverdi”. Blant levende kunstnere som oppnår høy pris bare på navnet tenker jeg umiddelbart på Odd Nerdrum, men det finnes selvsagt mange flere. Jeg aner ikke hva “en Nerdrum” koster hvis man kjøper det direkte fra kunstneren – det vil si gjennom galleristen eller agenten hans – men jeg vil tippe “noen millioner”. Definitivt mye mer enn den foran nevnte “tekniske verdien” som jeg tror helt ukjente navn generelt sett vil slite med å oppnå.

Kunstmaleri – hvis vi snakker seriøst om “olje på lerret” og full mundur – er en ganske kostbar ting å sysle med. Det vil man raskt oppdage hvis man bestemmer seg for å utforske temaet fra en hobbymessig innfallsvinkel. Tusenlappene flyr fort når man skal kjøpe inn farger og andre materialer, gitt at man allerede har et egnet sted å jobbe og alle de nødvendige redskapene. Hvis ikke er jo disse tingene også noe som må innhentes og betales før man overhodet kommer i gang. Det er litt uklart for meg hvordan man skatteteknisk sett definerer en som lever av å produsere og selge kunstmalerier. Selvstendig næringsdrivende? Det ligner jo alt annet håndverk i den forstand at man kjøper inn materialer som man bruker til å gjennomføre et arbeid, selv om salgsdelen er arrangert på en annen måte. Før man er etablert tipper jeg salget handler mest om å “få inn så mye som man kan”, forhåpentligvis nok til å dekke hva det koster å holde på med dette. Siden vil det jo vise seg om man har et talent som folk er villig til å betale store penger for. Den tidligere nevnte Odd Nerdrum er for eksempel en kunstner som man kan like eller mislike på grunn av uttrykket hans, men det er våsete å stille spørsmål ved talentet. Om akkurat ham kan vi forresten legge til at han er såpass sær og kantete som person at det er vanskelig å se hva slags annen jobb han kunne hatt enn “noe innenfor kunstfagene”, hvor han imidlertid har gjort det svært bra etter alle de målestokker som gjelder.