Før det fantes noen antropologisk vitenskap i moderne forstand, ble ordet antropologi brukt av filosofer om de sidene ved deres tenkning som vedrørte mennesket og menneskelige forhold. Først på 1800-tallet tok antropologien gradvis form som et eget akademisk fagområde.
(Store norske leksikon)
Hver gang ordet mening kan erstattes med ordet følelse er det nettopp dette vi bør gjøre. Hvorfor? Det å “ha en mening” er egentlig borderline sinnssykt. Det går an å ha et syn eller en oppfatning, men ordet “mening” betyr noe annet. Anta at du mentalt sett befinner deg i et landskap av informasjon. Hvor enn du befinner deg er din posisjon, som medfører at du har en innfallsvinkel i forhold til hva det går an å oppfatte fra denne posisjonen, men hvis du beveger deg i landskapet vil du endre syn. Fordi da befinner du deg jo i en annen posisjon med en annen innfallsvinkel. Sånn fungerer naturen. Men en mening er noe annet. Det er bagasje. Jo flere “meninger” man har jo mer bagasje må man flytte for å endre posisjon i landskapet av informasjon. Konsekvensen er at man ender med å stå fast. Her har jeg tenkt å dø. Utviklingen stanser opp for denne vedkommende. Meninger hjelper lite når det er handlekraft man behøver.
La oss kalle meninger for rasjonaliserte følelser. De er i utgangspunktet verken her eller der. Det er bare noe man har hengt seg opp i. Noe man har sett i landskapet har fremkalt en følelse som man ønsker å bevare, så man slår seg til der på stedet inntil videre. Og sånn går dagene. Fordi man hele tiden befinner seg i den samme informasjonstekniske posisjon er det null sjanse for å endre syn på saken. Meningen blir bare sterkere. Man ser jo hele tiden det samme, eller man har mistet sin mentale bevegelighet, om du vil. Man føler seg “sikker i sin sak”. Sånt kan bli ganske intenst, særlig når man føler seg utfordret. Bla bla, det ene med det andre, dette opplegget er først og fremst komisk. Vi kaller disse typene idioter, men vi kan godt kalle dem noe annet. De “hellig overbeviste” blant oss er uansett ganske skumle typer. Bare det at man ovehodet er i stand til å føle seg så sikker på noe er et sikkert tegn på at man er evneveik. Jeg mener, det er selvsagt bare bra hvis man er fullstendig fette sikker på at man er sammen med den rette partneren og den typen ting, at man for eksempel har gjort det rette valget av bosted, jobb og så videre, men alt dette er idiosynkrasier. Man kan ikke bruke denne evnen i forhold til objektivt saksmateriale. Det er misbruk.
Bjørnar sier til Henriette: Du er den vakreste kvinnen i hele verden. Henriette vet at dette ikke er sant. Hva gjør hun? En kritisk leser vil umiddelbart se at vi behøver mye mer kontekst for å spå om hvordan Henriette vil reagere. En litt mer brå personlighetstype vil allerede ha laget sin egen kontekst som de tolker denne mikrohistorien inn i, gjerne basert i noe de “mener”. La oss si at Bjørnar og Henriette har vært gift i femti år og hver dag har han sagt det samme. I det aller minste er hun vant til å høre det, selv om hun ikke tror på det. Ikke på noen objektiv måte. Og hun har ikke engang lyst til å stille i noen missekonkurranse for å se hva “markedet” mener. Hun bare aksepterer at Bjørnar sitter fast i denne posisjonen. Om han virkelig mener det eller om han bare synes det er noe han må si utgjør ingen praktisk forskjell. Det har forlengst gått rituale i saken. Han sier det samme. Hun gjør det samme. Smiler og sier “tøys på deg” eller noe slikt. Og sånn går dagene. Menneskelivet er rett og slett ikke langt nok til at begrepet sannhet har noen mening for oss. Det meste av alt som betyr noe for oss befinner seg på handlingsplanet. Et praktisk fungerende opplegg for å administrere livets hverdager er mange lysår mer viktig enn det å danne en god forståelse av verden rundt seg.
Bloggmessig sett kunne jeg ha satset på sjangeren “små historier fra mitt eget liv” og illustrert det med selfies, men for det første tar jeg ikke meg selv særlig høytidelig og for det andre så er jeg ingen interessant person sånn sett. Men det mest utslagsgivende må likevel være at jeg har skrevet på eksakt den samme måten – bare at jeg har blitt flinkere med språk og komposisjon etterhvert – i femti år. Samlebetegnelsen er essays. Ordet betyr egentlig “forsøk” eller “testing” av et konsept, en idè, en fortelling, eller hva som helst annet som det går an å gjøre med en tekst. Et utkast kan vi kanskje si, selv om det finnes mange essays som må regnes som “ferdige produkter” innenfor sin egen sammenheng, sånn som i journalistikken, hvor alt er slutt når det går i trykken enten man føler seg ferdig med stykket eller ikke. For øyeblikket er denne bloggen veldig undergrunn. Hva har jeg? Fra ti til femti lesere? Det varierer. Jeg gjør jo ingenting for å bli populær, verken i stil og temavalg eller på markedsføringssiden. Husker du hvordan det var å skrive stil på skolen? Tror du meg hvis jeg sier at jeg har alltid hatt toppkarakter i denne øvelsen? Det spiller ingen rolle hva du tror. Sånn er det. Jeg har ingen bedre forklaring på fenomenet enn at det er enkelt for meg å sjonglere med språk og konsepter, på den samme måten som det er enkelt for noen å trikse med tall og utføre matematiske kunststykker.
Filosofisk sett er meninger den billigste driten man kan få tak i der ute. Gode råd er dyre, mens meninger er noe man får slengt mot seg fra alle kanter, gratis og insisterende som en kjønnssykdom. Jeg la merke til at Gryxen-awards skal avholdes igjen — og jeg er fortsatt traumatisert etter å ha blitt nominert som “meningsblogger” i fjor. Herregud. Jeg har ikke fått noen verre fornærmelse på minst tyve år. Meninger? Jeg? Jeg er filosof. Jeg selger ikke pølse. Man kaller da ikke en møbelsnekker “årets produsent av fyringsved” heller. Årets kødd ville jeg ha akseptert uten å nøle – som et tegn på at noen forstår noe – men at jeg flyr rundt og sprer “meninger” er bare et ondsinnet rykte satt ut av sadister. I det minste er jeg ikke årets reklamemann. Jeg verken jobber for eller representerer noen andre interesser enn mine egne. Hva visse andre bloggere angår så synes jeg i det minste de fortjener en solid månedslønn for alt påvirkningsarbeidet de gjør – tilsynelatende gratis – for diverse andre stater enn Norge. Sånt pleide å være dyrt som faen før i tiden. Anders Lange fikk for eksempel “noen hundre tusen kroner” (beløpet er omstridt) fra regimet i Sør-Afrika til hjelp og støtte da han stilte med “Anders Langes Parti” (senere Fremskrittspartiet) til stortingsvalget i 1973. Han takket for hjelpen ved å inistere på at Norges skepsis mot Sør-Afrika er “et forræderi mot den hvite rasen”. Jeg vet ikke hvor mye det hjalp, men Vorster – daværende president i Sør-Afrika – var visstnok svært fornøyd med at ALP klarte å vinne fem prosent oppslutning og få inn to representanter. Man fikk ikke vanligvis så mye for pengene når man kjøpte seg agenter i fremmede land. Vanligvis startet de bare en avis, drev litt foreningsarbeid og den typen ting. Du vet. Arrangementer med kulturell fremsyning og allsang. Herregud det var mye sånt på 70-tallet.
Går det an å være regimemotstander i Norge? Hvordan ville det i så fall arte seg? Vi har jo faktisk noe som heter “rikets sikkerhet” — og her bør vi sannsynligvis stanse opp ved ordet rike. Hva betyr det? De sier verken land, stat, nasjon eller noe annet ord som man kanskje kunne ha brukt; de sier rike. Det henviser selvsagt til §1 i grunnloven: Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Så “rikets sikkerhet” faller altså helt tilbake på grunnlovens første ord. Siden følger så vidt jeg husker noe slags teknisk abbelgabbel om monarkens formelle stilling, men selve poenget i paragrafen er allerede avlevert. Hvis man jobber mot noen av de opplistede egenskapene ved Norge så jobber man også mot rikets sikkerhet, noe som teknisk sett er tillatt så lenge man holder det på argumentasjonsnivået, men så snart man begynner å organisere noe sammen med noen havner man på et juridisk skråplan og bør forvente overvåkning. Det er noen ganske tynnveggede grenser innenfor spionasjefaget. Plutselig kan man havne på den kriminelle siden uten engang å “mene noe med det” slik man selv opplever det fra sitt subjektive ståsted. Jeg ville bare hjelpe. Før i tiden ble man anbefalt å bringe et vitne til alle møter – uansett nominell årsak – med representanter for en fremmed statsmakt. Du vet jo aldri hva som kommer til å bli sagt eller gjort. Senere kan den andre på sin side kanskje ha noe å tjene på å lyve om møtets natur, noe som blir vanskeligere hvis du har et vitne. Men nå? Det meste sånt har flyttet seg over på nettet. Alt er ute av kontroll. Folk hater den til enhver tid sittende regjeringen – jeg snakker ikke bare om Norge nå – til en sånn grad at de er villige til å begå landssvik og andre relative “utenkeligheter” bare for å ramme dem. Ofte uten engang å skjønne hva de driver med. De føler jo så sterkt at de “har rett” — så derfor virker det logisk for dem at de må “ha lov” også.
Selv vil jeg hevde at jeg aldri egentlig snakker om politikk. Jeg snakker om moral. Det er i all hovedsak to svært ulike ting mesteparten av tiden. Men jeg snakker ikke om moral på noen moralistisk måte. Jeg driter jo i folks private tusk, fusk, snusk og generelt svimle atferd sånn sett. Mine interesser går mest i retning av moral som spillebrikke innenfor det større filosofiske virkeområdet vi kaller etikken. Hva slags kjøreregler er det rimelig å etablere i samfunnet og hvordan begrunner vi dem? Den typen spørsmål. Det handler ikke om “meninger”. Det handler om tilpasning. Jeg har lagt merke til argumentet om at Norges medlemskap i EØS er en forbrytelse mot prinsippene som fremkommer i grunnlovens §1, men jeg oppfatter dette som useriøst. Sammenlign med deg selv. Du oppgir jo verken din uavhengighet, selvstendighet eller noe som helst annet selv om du melder deg inn i nabolagets velforening, møter opp til dugnad og den typen ting. Jeg antar at hvis man er kverulant nok så vil argumentet flyte, men de fleste vil se på dette som noe helt annet. Det ligner mer på å “involvere seg” med det som foregår i nærområdet, etablere kommunikasjon med naboene og så videre. Det handler om felles nytte – kanskje noen ganger til og med hygge – på et praktisk og egentlig ganske banalt plan. Alle har jo noen interesser. Alle ønsker å bli hørt. Er du en sånn som skriker meninger fra balkongen din eller er du en sånn som går ut og plukker opp et hageredskap? Selv bor jeg sånn til at det er ikke engang snakk om noe nabolag i den forstand – det er ganske langt å gå til nærmeste nabo selv om jeg kan se noen hus fra tunet – langt mindre noen velforening. Noen jeg var på kaffebesøk hos i går sa at det er uforholdsmessig mange uføre i denne bygda. Boligpriser? foreslo jeg. Det virker uansett mer nærliggende å tro at noen vil starte en uvelforening i dette distriktet. En sorgens avkrok. Et boligfelt som ligger noen kilometer unna kalles for eksempel på folkemunne bare Trygdemoen. Men husene er ganske billige. Noen jobb kan man jo ikke regne med å få heromkring, så de eneste som flytter hit må være “økonomisk uavhengige” på et annet grunnlag. Sånn er automatikken i de sosiale sorteringsmekanismene.
Når jeg ikke snakker om moral er innfallsvinkelen min som regel antropologi, men på en “eldre” måte enn “vitenskapen om mennesket som biologisk og sosial skapning”. La oss si filosofien om mennesket som metafysisk fenomen. Hvordan oppstår sånt? Hvis alt er meningsløst, hvorfor føler man noen ganger at ting gir mening? Hva skjuler seg bak språket? Hvor kommer bevisstheten fra? Slike ting. Vi kaller det de eldste spørsmålene. Det handler om “den menneskelige tilstand” sett som en ferdig formet syntese av alle våre egenskaper. Og det handler ikke om å finne svar, men om å formulere bedre spørsmål. Vi minner – igjen – om Einsteins berømte ord: Man skal respektere de som søker sannheten, men passe seg for de som har funnet den. Vise mennesker forstår jo at “selveste sannheten” er en admin type kategori av informasjon som vi ikke har adgang til. Alt vi har er evnen til å fastslå om noe er sant eller usant i forhold til noe annet. Var du tilstede på adressen X klokken tolv forrige torsdag? Folk som stiller sånne spørsmål vet som regel allerede hva svaret er. Nå handler det bare om å etablere at du er en løgner. Dermed kan de på dette grunnlag avvise alt annet du har å komme med. Hvis du lyver om noe så banalt, hva annet – og mye viktigere – lyver du også om? Jeg kan ikke understreke sterkt nok og ofte nok hvor viktig det er – også for ens egen mentale helse – å alltid snakke sant. Med dette mener jeg ikke å gi alle mennesker mye mer detaljinformasjon om alle dine personlige affærer enn hva de behøver, enn si ønsker, men at du ikke fraviker sakens kjente fakta når det virkelig gjelder. Du vet. Når du får et direkte spørsmål. Da gjelder det å snakke sant. Hvis begrepet sannhetens øyeblikk har noen generell mening, så betegner det alle de små øyeblikkene når man har valget mellom å si noe sant eller usant. Det bygger seg opp etterhvert. Tro ikke noe annet. Alle løgnere og skrytepaver jeg har kjent gjennom mange år har invariabelt endt opp som patetiske gamlinger som går der og mumler misfornøyd om hvor jævlig alt har blitt.
