År: 2024

Acheuléenverktøy ble produsert under tidlig paleolitikum (den eldre steinalder) i mellom- og sørlige Europa, over hele Afrika og store deler av vestlige, sørlige og østlige Asia, og finnes vanligvis med levninger fra homo erectus. Det antas at acheuléenteknologier først utviklet seg for rundt 1,76 millioner år siden, avledet fra den mer primitive teknologien til oldowan assosiert med homo habilis. Acheuléen omfatter i det minste den den elste delen av midtre paleolitikum. Slutten er ikke godt definert, avhengig av om sangoan (også kjent som «epi-acheuléen») er inkludert, kan det anses å vare til så sent som for 130 000 år siden. I Europa og Vest-Asia tok tidlige neandertalere i bruk acheuléenteknologi, og gikk over til moustérienkulturen med litisk reduksjon som erstattet acheuléenteknologi for rundt 160 000 år siden.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Som så mange ganger før henger jeg meg opp i alle nyheter som handler om “steinarbeider”. Vi kan sikkert argumentere for at bruk av treverk, bein og annet sannsynligvis er enda eldre, men organiske materialer holder seg ikke bra over så lang tid. Alt vi kan si om hvor fingernemme folk var for to millioner år siden blir å basere seg på steinredskapene de lagde. Men heller ikke dette kan vi si særlig mye om uten at vi har forsøkt å gjenskape teknologien gjennom eksperimenter med materialene. Hvor vanskelig er det å lage disse tingene? Det er spørsmålet. Det viser seg at svaret er “ganske vanskelig”. Det er ikke noe hvem som helst bare kan gjøre uten øvelse. Man hører nærmest plagsomt mye vrøvl om megalitter – ordet betyr egentlig bare “stor stein” – og hvordan dette liksom skal bevise både det ene og det andre, men som alle vet behøver ikke ting å være store for at vi skal trekke frem ordstillingen “jævlig bra håndverk” om noe folk har laget. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hva tingen er, hva den ble ble brukt til og så videre, kan vi ikke desto mindre se at de som lagde dette visste hva de gjorde. Det var flinke folk.

Hvor smarte behøver folk å være for å få til og lage vakre håndarbeider? Så vidt jeg kan skjønne må jo noe foregå med dem på det mentale planet, slik at ambisjonene deres strekker seg lengre enn bare til det umiddelbart matnyttige. Det er litt forbudt å hevde at tidligere menneskeraser – som de i ingressen nevnte homo erectus, habilis og neandertal – hadde noen form for “sjelsliv” i den forstand. Ikke desto mindre er acheulisk steinindustri et kulturelement. De som laget disse tingene hadde et forhold til dekor og kunstferdig utførelse. Objektenes karakter vitner om estetiske preferanser. Det går ikke an å ha noe av dette uten at man også har et språk. Det er min påstand. Jeg kan ta feil men jeg tror ikke det. Folk utvikler typisk et litt komplekst forhold til verktøyet sitt når de jobber med håndverksfag. Det går liksom litt identitet i greia slik at det er ikke bare å låne folks personlige håndverktøy sånn helt uten videre. Det er ikke akkurat “magisk tenkning” men det er definitivt noe fetisjistisk som foregår. Det forventes til vanlig at fagfolk skal stille med sitt eget håndverktøy og holde fingrene unna de andres. Minimumskravet for at noe skal telle som kraftgjenstand er bare at akkurat denne tingen betyr noe spesielt for noen. Gave, arv, hva som helst. Forholdet strekker seg ut over og forbi “det nyttige”. Det finnes riktignok individer som er usentimentale med redskapen, men det vanlige er at de utvikler “favoritter” som de føler de jobber bedre med enn bare et hvilket som helst annet redskap av samme type. Du vet. Snekkeren har sin “godhammer” som ligger riktig i hånden, har den rette balansen og det ene med det andre. Kanskje er det bare en vanesak. Forholdet blir uansett det samme. Det finnes få ting folk eier til den samme grad som sitt personlige håndverktøy.

Teknologi defineres som “læren om teknikker, med sine tilhørende materielle produkter” slik at inngangskravet er at man må ha lært det man driver med på teknologifronten. Vi må skille mellom oppdagelser og oppfinnelser. Man har strengt tatt ikke funnet opp noe før man har videreutviklet en oppdagelse i retning av noe mer hensiktsmessig enn bare selve prinsippet i sin råeste form. Ta for eksempel hjulet. Det er ikke noen oppfinnelse. Det er en oppdagelse. Runde ting vil rulle. Men hvis man monterer dem på en aksling har man funnet opp noe. Blir dette alt for subtilt? Etter min mening er dette en svært viktig distinksjon. Når folk snakker om “da hjulet ble funnet opp” har de sjelden tenkt særlig nøye gjennom saken. Men hvis man er unøyaktig, flippete og useriøs kan man jo adri lære noe på detaljnivået. Dersom vi ser på båter vil vi måtte erkjenne at seilet er en oppdagelse, mens riggen er en oppfinnelse. Det ene er et naturfenomen. Det andre er utnyttelsen av det samme naturfenomenet for å få noe slags “arbeid” gjort. Vi kan kanskje si at selve konseptet oppfinnelser handler om å “snu” et observert prinsipp i en mer formålsrasjonell retning ved hjelp av intelligensen. Eller man forstår noe rent abstrakt, om du vil, som man siden jobber videre med som praktisk implementasjon. Sånn oppstår oppfinnelser. Det er mer et spørsmål om behov enn om intelligens. Hvilke er de tingene man behøver å få gjort? Dette er også de tingene man vil tenke og spekulere mest rundt. Er ikke dette egentlig selvinnlysende? Ting forbedres gjennom en lang prosess av “små tilpasninger” folk gjør mens de jobber med noe. De helt store teknologiske nyvinningene er sjeldne — og selv de handler som regel mest om nye måter å bruke gamle ting. Det dypeste – eller vi kan også kalle det det eldste – problemet med menneskesinnet er at vi kan jo ikke si noe om hva det er. Hvor det kommer fra. Hvordan det har oppstått. Vi kan knapt si noe om hvordan det fungerer. Men vi kan bruke det. Eller ikke.

Har folk egentlig noe valg i forhold til alle “spørsmålene” som dukker opp? Jeg tror ikke det. Jeg tror at sinnets poeng ligger mer på dekorsiden enn det nyttige, slik at seksuell attraksjon gjennom tiden har handlet om å lage diverse ting og opplegg som imponerer, forbløffer, interesserer og i siste instans forfører andre. Det fungerer fortsatt til en viss grad på denne måten. Folk imponeres av de samme gamle triksene. Hva appellerer til begjæret? Jeg vil si først og fremst det litt vanskelig definerbare konseptet “sosial intelligens”. At noen er omgjengelig og morsom, men samtidig også kompetent og seriøs i affærene sine. Da er mye gjort i forhold til å overbevise en potensiell partner. Hvis “kjemien” ellers stemmer har vi nok en match. Det er vanskelig å forklare fremveksten av menneskesinnet på noen annen måte enn seksuell seleksjon. Altså at det har nokså konsekvent vært de “smarteste” som har lykkes best med å formere seg. Hjernen er jo ellers fullstendig unyttig i enhver evolusjonær sammenheng. Ingen virkelig suksessfulle dyrearter bruker stor hjerne. Det lønner seg ikke. Det koster for mye å drifte mannskiten uten at man har noe særlig igjen for det. Psykiatriske problemer preger sjelden haier, krokodiller og andre dyr som har eksistert omtrent like lenge som dyr overhodet har eksistert på denne planeten. Det virker ikke gjennomtenkt å påstå at intelligens representerer noe slags evolusjonært høydepunkt i noen forstand. Vi kan anføre vel så mange ting på den negative som på den positive siden når vi lister opp alle de kjente konsekvensene av menneskets mystiske egenskaper. Du vet. De tingene vi er alene om i dyreriket. For meg er det bent frem blasfemisk å påstå at vi er “laget i Guds bilde”, men at vi er annerledes skal jeg gå med på. Jeg tror bare ikke det er noen spesiell årsak til dette. Ting har bare blitt sånn over tid. Det er ikke engang vanskelig å forstå verken hvorfor eller hvordan hvis man bare jekker ned stormannsgalskapen litt og ser på vanlig evolusjonær mekanikk. Er det sant at det vi kaller intelligens er den mest tiltrekkende personegenskapen blant ellers ukjente mennesker? At vi finner oss best til rette blant de som klarer å bruke registeret sitt på en “naturlig” måte? I så fall forklarer det fremveksten av menneskesinnet godt nok, gitt at ting har vært sånn helt siden de første skapningene som begynte å gå oppreist fikk frigjort hendene til diverse “alternative” formål. Siden har det vært et spørsmål om koordinasjon mellom øye og hånd, som støtter fremvekst av intelligens i forhold til oppgaveløsning. Hvis vi bare hadde hatt nebb eller noe sånt å jobbe med ville vi neppe ha utviklet noen utpreget abstrakte evner. Kråker er forsåvidt smarte fugler, men det er bare i forhold til andre fugler, ikke til oss. De andre store apene er heller ikke særlig intellektuelle av seg. Det er faktisk ingen andre dyr som jobber på denne måten. Hvorfor ikke? Hvis intelligens er noe vi forventer å finne også andre steder i universet, burde det ikke ha vært mer tilløp til slikt her på jorda også? Alle høyerestående dyr har selvsagt en “kommandosentral” med kognitive funksjoner. Det er helt åpenbart at mange dyr tenker og vurderer ulike situasjoner til noen grad, men ikke som oss.

Jeg ser ikke hvordan man kan forsvare en påstand om at menneskesinnet først og fremst er en nyttig applikasjon. Eller er det deres generelle erfaring at folk for det meste bruker hodet til nyttige ting? Jeg sier ikke at de ikke gjør det, bare at dette ikke er noe hovedformål. Det er en bivirkning. Hovedformålet med menneskesinnet er parringsspillet. Du vet. Gjøre seg fin, føle seg attraktiv og det ene med det andre. Det er ytterst få som aldri gjør noe for å forbedre sin sosiale kapital hver gang de har muligheten til dette. De fleste tar alt de kan få. Høyere lønn, bedre bolig, flere privilegier. Det føles riktig at man skal ha litt fremgang i livet. Hva tenker man typisk om folk som ikke har vist noe tegn på utvikling mellom aldrene tyve og førti? Om de ikke sitter bedre i det økonomisk så er de i det minste klokere. Den såkalte biogenetiske loven om embryonisk parallelitet sier at “ontogenese rekapitulerer fylogenese” — som i klartekst betyr at ethvert individ gjennomgår en personlig utvikling som ligner den til hele arten. Fra man er nyfødt til man er voksen “manifesterer” man hele dramaet med menneskelig utvikling fra den eldre steinalder og frem til i dag. Man går gennom alle stadiene og “erfarer” på slikt vis hva det betyr å være et menneske — ihvertfall hvis alt går etter boka. Personlige avvik forekommer. Riktignok er ikke dette en lov særlig mange henviser til lenger, men det er en lov mange ikke desto mindre tror på. Om ikke direkte som noen utmyntet og formalisert teori, så i form av den “historiske skyggen” slik tenkning fortsatt kaster inn i vår egen tid. De føler at det må være meningen at mennesket skulle utvikle intelligens og bruke den til å skape en teknologisk sivilisasjon hvis ultimate formål er å utvikle romfart. De opplever det ikke som urimelig å fantasere om sånt. I denne modellen handler folkeslagenes relative “verdi” om i hvilken grad de er teknologisk avanserte. Det er en kausalrekke som går fra tilstanden primitiv og siden gjennom diverse stadier før vi ender “på toppen”, eller altså der vi er nå i dag. Vi er de mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Eller den korrekte mennesketypen, om du vil. Enten peker utviklingen i retning av oss eller så er den ukorrekt. Mange er nokså overbevist om dette. Selv føler jeg meg neimen ikke helt sikker. De globale problemstillingene menneskeheten står overfor er ikke konsistente i forhold til en modell hvor vi først og fremst bruker sinnets krefter til intelligente formål. Eller bruker intelligensen hovedsaklig til nyttige formål, om du heller vil ha en annen ordstilling. Poenget blir uansett det samme. Intelligensens mytiske posisjon i sagaen om mennesket er bare en teleologisk fordom som stammer fra utdaterte og diskrediterte vitenskapsteorier folk kom opp med på 1800-tallet. Intelligens er oppskrytt. Det er jo korrekt handling som teller. Ikke engang prøv å fortelle meg noe annet enn at folk for det meste engasjerer tankekraften sin i jobben med å “skape legenden om seg selv” så å si mens de går. Dette er hva seksuelle formål betyr når vi betrakter det fra en evolusjonær vinkel. Folk prioriterer identiteten sin høyt. Det handler om “utseende” men i en metafysisk kontekst av sosial tilpasning. Det er rimelig å påstå at ting har vært slik i flere millioner år. Det er derfor menneskene er som vi er.

Definisjonsmakt er et todelt ord som har betydningen at noe eller noen har makt til å skape definisjoner; makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Når det er flere definisjoner på et begrep eller oppfatning, vil den som har definisjonsmakt få innflytelse for sin definisjon. 

(Wikipedia)

Det er helt alminnelig å bruke ting uten å forstå dem. Man behøver ikke å vite hvordan en bil virker for å kjøre den. Og la oss ikke engang snakke om smarttelefoner. Er det lovmessig at jo smartere telefonen blir jo dummere blir brukeren? Vi vet ikke. Vi må bare vente og se. Informasjonen vi har så langt er ikke konklusiv. Folk blir sannsynligvis ikke mer idiot av å ha bedre teknologi, men på det praktiske plan kan de bli farligere fordi hjelpemidlene deres virker kraftforsterkende på det innledende formålet. En rabiat person som går berserk er èn type problem når de bare slår ned folk med knyttneven, men en annen type problem hvis de har maskingevær. Emosjonelt kan de jo befinne seg på det samme sted men det de gjør har svært ulik alvorlighetsgrad i konsekvens. Forskjellen består i midlene. Du vet. Skadepotensialet.

En kis som flyr rundt og plager folk med vannpistol høres irriterende ut, men heller ikke særlig mye mer. Derimot høres det direkte livsfarlig ut hvis han er bevæpnet med gravemaskin eller motorsag, enten han forstår hva han driver med eller ikke. Man må bare komme seg på trygg avstand litt faderlig fort, ringe politiet og det ene med det andre. Alt dette virker rimelig åpenbart, gjør det ikke? Alle vet at å “snakke folk til fornuft” bare virker i den grad de er mottagelige for fornuft. Er de overhodet i pratemodus? Det virker jo ikke klokt å tilnærme seg en åpenbart sinnsforvirret person som bærer på noe slags farlig våpen og oppfører seg truende. Vi hører noen ganger om sånt. En jeg kjenner ble en gang stukket ned bakfra av en psykotisk person med kniv som gikk løs på tilfeldige ofre på gata. Han fikk heldigvis medisinsk behandling raskt så det ble ingen varige mèn. Imidlertid har han i alle år siden vært ganske følsom overfor hva han “har i ryggen” når han er ute og går; han liker seg dårlig på steder med mye folk, stor trengsel og den typen ting.

Ordtaket brent barn skyr ilden handler om en form for direkte kroppserfaring som hjernen ikke alltid har så mye den skal ha sagt i forhold til. Det som har skjedd èn gang kan jo skje flere ganger. Man kan bli skvetten av sånt. Selv om man vet rent intellektuelt sett at man ikke befinner seg i noen fare kan kroppen likevel insistere på “høy beredskap” av ubevisste årsaker, la oss si et element i omgivelsene som vekker assosiasjoner til den negative erfaringen. Nakkehårene stritter, hjerterytmen øker, og så videre. Dette er ikke noen paranoid tvangsforstyrrelse. De har jo konseptuelt bevismateriale. Vi kan ikke si at folk bare innbiller seg ting når de har overlevd tilfeldige overfall av galninger. Hvordan har det for eksempel gått med de som overlevde massakren på Utøya? Jeg kjenner ingen detaljer, men det skulle være bra fette rart om ikke de fleste av dem opplever at de blir “trigget” av lyder og andre omstendigheter av og til. Det samme er typisk tilfelle for alle typer traumatiske erfaringer. Minnene brenner seg fast på en virkelighetsdefinerende måte som bare delvis lar seg kontrollere gjennom å “være fornuftig”. Jeg vet ikke om det går an å direkte skremme livet av noen, men det går definitivt an å skremme folk såpass at de tar permanent skade av det. Alle vet dette. Noen har selv erfaringer de sliter med. Ting som gjør dem varsomme, folkesky og “negative” i sitt generelle menneskesyn.

Hva slags våpen er språket? Ordtaket sier at sannheten dør først når det blir krig. Egentlig ganske åpenbart hvis man tenker gjennom saken. Hvem er det som tjener på at det blir krig? Resten kan du tenke ut selv. Spørsmålet her og nå er imidlertid om sannheten kan dø også når det ikke er krig. Går det an å drepe sannheten? Spørsmålet er dramatisk. Det er også naivt. Filosofisk sett finnes det jo ikke noe sånt som sannhet, bare “informasjon” av varierende kvalitet. Det virker ikke som om folk forstår dette så langt inn i beinmargen som man skulle ønske, men de tar alltid feil. Det som skjer er i seg selv sant, mens det folk observerer og hvordan de senere beskriver ting er usant. Denne usikkerhetsrelasjonen kommer selvsagt aldri til å endre seg. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser alle sider av en sak. Alt de har makt over er sitt eget personlige vitnesbyrd, som verken er her eller der i forhold til “sannheten”. Er det mye de ikke vet? Vi må anta at svaret alltid er ja. Imidlertid er det de faktisk vet også en del av sannheten som helhetlig fenomen. Deres erfaring er en del av historien og det er bra hvis de klarer å presentere det på en sammenhengende måte. Du vet. Skrive om det, lage en sang, et kunstverk, eller for den saks skyld danse om det, dersom dette er ens mest komfortable ytringsmodus. Det er jo naturlig for mennesker å “uttrykke seg” og de kan bli ganske gale hvis de opplever at noe hindrer dem i dette. Saken er at selv om vi aldri kan kjenne sannheten så kan vi gjenkjenne “viljen til sannhet” i folk.

At løgn er krigens språk burde være åpenbart. Er det åpenbart? De fleste føler jo en viss uro i forhold til løgn og løgnere. Det er i beste fall noe de bare “finner seg i” fordi det er mest praktisk på den måten. Man bare ignorerer hele greia og holder fokus på sine egne affærer. Livet går videre. Det vanlige er å ha et agnostisk forhold til bløffmakeri så lenge man selv ikke rammes av det. Noen ganger kan det til og med ha en viss komisk verdi. Du vet. Alt det latterlige jåsset som folk tror på. Alle de underlige kostymene deres. Den syke sosiale ritualatferden de viser. Er det et problem? Ja. Men er det på noe som helst vis mitt problem? Nei. Ikke før jeg eventuelt blander meg borti det og gjør det mitt. Omtrent der tror jeg de fleste mennesker befinner seg. De vil ikke ha noe bråk. De ser galskapen, men de ser ikke poenget med å engasjere seg i det som foregår, verken for eller mot. Da blir man jo bare involvert. Galskapen bare vokser. Enten man aktivt støtter en idè eller gir den motstand spiller jo ontologisk sett liten rolle. Begge deler tilfører idèen energi. Begge deler aktualiserer idèens meningsinnhold og gir den “bein å gå på”. Tror du propagandakrigerne der ute vet dette? Det kan du ta deg bra mye faen på at de gjør. Uttrykket all PR er god PR sammenfatter meningsinnholdet i dette på en perfekt måte. For alle praktiske propagandaformål handler makten om at folk snakker om deg, mindre om hva eksakt de sier. Navnet vokser jo for hver gang det blir nevnt. De fleste forstår dette på en intuitiv måte. Vi kaller det å ta avstand når man nekter å aktivt forholde seg til en sak, person eller hva som helst annet som folk mister fatningen over. For eksempel ateisme fungerer slik. Det handler ikke så mye om hva folk tror på som å avvise hele konseptet tro som nyttig element i livet.

Hva folk opplever som farlig er svært variabelt og sjelden særlig realistisk. For eksempel befinner man seg jo i akutt livsfare hvis man oppholder seg i en bil som kjører hundre kilometer i timen eller mer, men de fleste opplever det som ganske udramatisk mesteparten av tiden. Folk er vant til det. Det går nesten alltid helt fint. Imidlertid er det vanskelig å argumentere mot det faktum at trafikkdøden ville gå i noe nokså nær null hvis den høyeste tillatte maksimalhastigheten på offentlig vei ble satt til seksti kilometer i timen – plombering av motor er sannsynligvis veien å gå – og straffene for overskridelser ble gjort dramatisk strenge. Jeg er en erfaren og “ganske flink” sjåfør, men jeg ville umiddelbart skrive under på et sånt opprop. Det er jo ikke meg selv jeg er bekymret for, det er idiotene. Dette ordet betyr her og nå sånne som tar idiotiske sjanser i trafikken. Alle vet at de finnes og mange har sett dem i aksjon. Hvorfor lar ikke dette problemet seg løse på den mest åpenbare måten? Altså lavere fart over hele linja? Det korte svaret er fordi folk er evneveike. De vet ingenting om noenting, de bare “føler seg frem” gjennom livet. Alt handler om vibber, magefølelse og den typen ting, akkurat som alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen. Hvor god fantasi har du? Prøv selv å tenke deg hva som ville skje med en politisk vilje til å redusere maksimalhastigheten langs norske landeveier med 25%, selv om dette vil være sunn sikkerhetspolitikk. Kommentarfeltene på nettet skulle bli bra rødglødende ettersom alle indignerte verdensmestre sto frem med alle sine sårede følelser. Der befinner vi oss som kollektiv menneskehet. Vi er ikke intelligente i noe annet enn “generelt potensial”. Det som aktualiseres i praksis er motivert av helt andre ting. Jeg forstår ærlig talt ikke hva som er galt med de som beskriver mennesker som intelligente skapninger. Det lyder mer presist å beskrive oss som en usams flokk av skrikende sinnssyke aper. Hva skal vi si? Mer realistisk, liksom. Ikke det man skulle ønske – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setninger begynne med ordene “i en perfekt verden” – men likevel det man observerer i det store bildet. Galskapen er normal, som sangen sier.

Blant de som studerer “mennesket som fenomen” brukes noen ganger ordet megatrend om store historiske tendenser innenfor kulturen. For eksempel var fremveksten av kommersiell populærmusikk fra 50-tallet og utover betinget av visse teknologiske nyvinninger som fikk ned prisen på “hjemmelydanlegg” såpass kraftig at flere utviklet mer interesse for innkjøp og avbenyttelse av slike nytelsesmaskiner. Platemarkedet eksisterte jo strengt tatt ikke før avspillingsutstyr ble noe folk flest hadde råd til. Hva fantes før dette? Folk kunne gå på konsert, men det var også vanlig å ha radio før det  ble vanlig å ha avspillingsutstyr, så man fikk typisk de musikalske inntrykkene sine slik. Elektrifisering av lyd er åpenbart noe relativt nytt, men før dette kom forandret lite seg i forhold til musikkproduksjon siden steinalderen. Hva skjer? Jo, folk kommer sammen og bruker typisk det de har – ikke minst inkludert stemmen – til å lage musikalske uttrykk. Dette er hvor gammelt som helst som fenomen. Konseptet med innspilling og avspilling av lyd via et syntetisk medium er imidlertid noe nytt, selv om vi som lever nå opplever det som en selvfølgelighet. Her er gåten: Tror du dette har gjort folk mer eller mindre musikalske i generell forstand? Eller sagt på en annen måte: Synger folk mer eller mindre nå enn før? Vi er jo omgitt av sang – vi kaller det “sanger” selv når det ikke er noen som synger – på ganske massive og noen ganger bent frem påtrengende måter nesten hele tiden i våre dager. Inspirerer dette folk til å “synge med” eller har det stikk motsatt effekt? Det er vanskelig å si, men en megatrend i selve naturen er jo at enhver skapning vil generelt sett miste alle evner de ikke bruker med noe regelmessighet. Naturen er gjerrig på det viset. Folk glemmer ting de ikke har noe aktivt forhold til over noe tid. Når vi “forenkler livet” bygger vi jo også ned de kravene livet stiller til oss. Selvsagt er det “enklere” å bruke diverse transportmidler enn å gå til fots, bære ting i hendene og så videre, men er det bedre? Svaret er både ja og nei, eller rettere sagt, det er noe individuelt. Den mørke siden av velferdsstaten handler jo – for eksempel – om å bygge ned alle krav livet stiller slik at folk over tid vil bli dårligere forberedt på vanskelighetene som vil komme – på det ene eller det andre viset – når hjelpemidlene for anledningen ikke virker. Skal vi nevne pandemien? Jeg tror ikke noen hadde sett for seg at de skulle erfare noe sånt, men nå som de har denne erfaringen under beltestedet ser de til gjengjeld for seg at noe lignende kan skje når som helst igjen. Denne angsten har virket inflasjonsdrivende. Den har også befridd mange for alle hemninger de en gang hadde i forhold til å være fullstendig fette idiot i offentlighet.

Noen beskyldte meg en gang for å drive med språkterror. Herregud. Er det virkelig en ting? Problemet er visstnok at jeg sprer løgner om klimaproblematikk. Det er skremselspropaganda. Dette er i og for seg et gyldig argument. Jeg er jo ikke optimistisk. Det synes jeg heller ikke at jeg har noen saklig grunn til å være. Det skjer jo ingenting. Vi fortsetter akkurat som i fjor og året i forveien. Opplegget fremstår som ganske dement. Er det løgn å påpeke dette? Føler folk seg krenket av ordbruken min? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, annet enn at ordstillingen “neimen helledussen” bør kanskje befinne seg inni der et sted. For eksempel var det som nylig skjedde i Valencia bare nok et symptom på en lenge varslet megatrend som kort fortalt handler om “mer dramatisk vær”. Fra mitt perspektiv fremstår det som galskap å fornekte det alle kan se med sine egne øyne: Ting beveger seg ikke generelt sett i riktig retning og de få tingene som gjør det beveger seg pinefullt langsomt. Næringslivets profittmarginer prioriteres over menneskehetens ve og vel i mer generell forstand. Antallet milliardærer har fordoblet seg flere ganger siden år 2000. Det har også den samlede tonnasjen av plastsøppel. Slik jeg ser det hviler det en aura av “desperasjon” over hele menneskehetens samlede viderverdigheter nå for tiden. Du vet. Tilløp til panikk. Folk bruker stadig grovere ord om stadig mer ubetydelige dusteproblemer, samtidig som de lar alt det virkelig viktige bare skure og gå. Folk forsvarer privilegiene sine med nebb og klør. Angsten biter selvsagt på dem også, men de klarer det magiske kunststykket å overføre den fra klima og grove menneskerettighetsbrudd over på om folk skal ha lov til å være trans og den typen ting. Herregud. Hvordan skal man engang forholde seg til sånt? Livet som generelt fenomen handler ofte og mye om prioriteringer. Hva er korrekt handling i forhold til det jeg ønsker å oppnå? Det er spørsmålet. Selvsagt forutsatt at man engang vet hva det er man ønsker å oppnå. Dette virker litt uavklart mange ganger. Hva, jeg mener, følelsene strekker seg jo aldri særlig langt. Det som virker smart her og nå vil ikke alltid fremstå sånn fjorten dager senere. Til og med en dårlig plan er bedre enn ingen plan, selv om man teknisk sett ikke behøver noen plan slik dagens samfunn er organisert. Man klarer seg helt fint bare ved å følge strømmen, uten å tenke. Ting er godt organiserte og det finnes et system for det meste. Slik er Norge i 2024. Nyt det mens det varer.

Man Bites Dog er den “norske” tittelen til den belgiske filmen C’est arrivé près de chez vous fra1992 – direkte oversatt “Det skjedde i nærheten av deg” – som grovt sett handler om media og deres forhold til vold og ulykker. Som alle vet er “man bites dog” et uttrykk som er ment å skulle oppsummere tendensen til å fokusere på det unormale og avvikende i sin stadige jakt på stoff, som siden den gangen filmen var ny har flyttet seg til nettet. Hvis en hund biter en mann så er det ikke noen historie, men hvis det omvendte skjer har vi jo noe vi kan skrive om. Noe som appellerer til publikums morbide sans for ulykker, overgrep og andre avvik fra det normale. Overskriften mann bitt av hund vil kanskje få noen til å lese selve stykket, men det er strengt tatt ingen nyhet at hunder biter. Det er sånt hunder gjør. Men hund bitt av mann vil reise noen øyenbryn og vekke litt nysgjerrighet. Hva handler dette om? Saken er at ingen skriver om fly som ikke styrter og arrangementer hvor alt gikk som det skulle. Såkalte gladnyheter selger rett og slett ikke bra.

Mange klager på media, men få klager på sin egen blodtørst. Folk får jo den typen media de vil ha, i den forstand at de kjøper helst “negativ informasjon” basert i hva som i utgangspunktet er sunne biologiske instinkter. Alt som fungerer bra har de ikke noe problem med – det er jo sånn hverdagen helst bør være – mens alle føler et “informasjonsbehov” i forhold til trusler og farlige ting som foregår, sånn at de kan forberede seg på “det som kanskje kommer” — eller som i den foran nevnte belgiske filmens originaltittel: Ting som hender rett i nærheten av deg, som du ellers kanskje aldri ville ha visst noe om. Intet å rapportere er den beste form for “nyhet” fordi da er alt normalt, men hvis det “er noe” vil vi jo alle vite så mye som mulig så tidlig som mulig av rene beredskapshensyn. I sin mest banale forstand: værmeldingen. Skal du ut på tur i høyfjellet? Da vil du på forhånd vite så mye du kan om hva slags vær du kan vente deg. Sånt er bare ren fornuft. Bli hjemme hvis de varsler snøstorm og den typen ting. Siden har vi hatt en samfunnsutvikling som har beveget fenomenet media i retning av å bli noen slags “sosial værmelding” som folk forholder seg til før de går hjemmefra om morgenen. Hva skjer i verden? Jeg er selv særdeles godt kjent med det daglige morgenritualet som handler om “kaffe og nyhetene” helt siden Aftenpostens morgenutgave levert på døra var det mest teknologisk avanserte vi hadde.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er visse tekniske ulikheter mellom å jobbe med det fysiske objektet avis – hvordan man bretter, holder, stabler, blar gjennom og så videre – og nettets mye smidigere hopping fra det ene til det andre, uten at det involverer mange store kroppsbevegelser (likevel får man av ukjente årsaker noen ganger til å velte kaffekoppen), men i prinsippet er det samme greia. Fetisjobjektene har endret seg men selve ritualet forblir det samme. Jeg føler meg ikke typisk “uinformert” hvis det er noe jeg skal den morgenen som ikke tillater en lang time med nyhetene, men hvis ikke noe annet står i veien så vil jeg jo helst ha denne morgenstunden. Hva kan jeg si? Jeg liker det. Sannsynligvis på samme måte som ti millioner andre, særlig de som selv jobber i media slik at det å “oppdatere seg” fortløpende er en profesjonell nødvendighet. Min egen vinkel er mer antropologisk av karakter, men ellers essensielt sett den samme. Jeg leser nyheter fordi dette gir meg en komfortabel illusjon om å være “informert” i rimelig grad, det vil si at jeg forstår hva folk snakker om når de diskuterer “noe i nyhetene” som jo er hvor en stor del av alle tilfeldige samtaler på jobben og denslags havner. Når vi sier at noen ble “tatt på senga” med noe så henviser det jo til det som skjer når man ikke kommer seg opp og igang tidlig nok til å ta denne daglige briefingen på nyhetssiden. Siden kan vi bli filosofiske – som folk kaller det – og reflektere rundt vår egen holdning til informasjon generelt og “medias informasjonstrykk” spesielt. Snakker de sant? Driver de med noe “mer” enn å bare rapportere det de ser? Eller sagt på en annen måte: Er media politisk styrt? Har de et program?

For en stund siden så jeg en svensk dramaserie på NRK. En ung politimann har blitt “kynisk” med noe, så han prøver å snakke med sin far – som selv er pensjonert etter sin politikarrière – om hvordan han opplevde dette i jobben. Mistet han ikke troen på mennesket? Faren blir litt forbløffet over spørsmålet. Men hva er det du snakker om? Jeg har da vel aldri hatt noen “tro på mennesket”. For meg er det enkelt å identifisere meg med det faren sier. Tro på mennesket? Hva er du, en idiot? Herregud. Mennesker oppfører seg akkurat sånn som man kan forvente fra opportunistiske åtseletere. De går instinktivt inn for å plyndre, utnytte og tømme alle tilgjengelige ressurser så raskt som mulig, “mens de ennå kan”. Du vet. Å smi mens jernet er varmt og det ene med det andre. Slik er menneskenaturen. Produktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie. Alle våre sosiale adapsjoner handler til syvende og sist om stresset rundt det å plyndre et åtsel. Hvor er det farlige rovdyret som “eier” dette kadaveret? Ser vi dem ikke med sansene så lager vi et bilde av noe i fantasien. Vi er uansett “jaget” av noe — eller som det gjerne blir til i vår postmoderne kontekst: Noen er ute etter meg. Er det ikke det ene så er det det andre. Staten, kirken, kapitalen. Eventuelt den hemmelige sammensvergelsen av særlig glupe folk som styrer verden fra sin bunkers på Sydpolen eller noe. Poenget er at menneskets paranoide reflekser var – eller pleide å være – en biologisk nyttig evolusjonær adapsjon for noen hundre tusen år siden. Men nå? Det har forlengst gått all mulig slags sopp og råte i opplegget. Før var vi bare åtseletende aper, men nå er vi demente åtseletende aper. Jeg vet ikke hva “tro på mennesket” handler om, men det er definitivt ikke mennesket de tror på. Det er noe annet.

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

(Store norske leksikon)

Selv vil jeg kanskje heller si at renessansens “humanistiske” profil koker ned til en resirkulert form for nyplatonisme (se etter i Google hvis du er nysgjerrig) som kommer med terrenget når man beundrer “det hellenistiske” og antikkens kunst, arkitektur, kultursyn og så videre. Du vet. Den magiske “dannelsesreisen” som leder frem til individuasjon, innsikt i ting og selvstendighet. Det som mot slutten av middelalderen fremkom som “jakten på den hellige gral” i litteraturen og den typen ting. I vår tid fremstår det som en selvfølgelighet at folk vil vokse personlig på å reise litt, erfare nye ting, se andre steder og så videre. I den grad noen argumenterer mot det peker de mest på alt som kan være farlig, de protesterer ikke mot selve konseptet. Humanisme var ikke desto mindre sin tids “woke”. Kirken protesterte selvsagt på det heftigste mot at folk skulle sette seg selv i sentrum av sin tilværelse. Det er jo Guds plass, eller altså nærmere bestemt inntektskilden til Guds stedfortredere her på jorda. Du vet. Sånne som vet hva Guds vilje er og som kan veilede deg i slike spørsmål, mot et nominelt honorar. Du kan vippse til dette nummeret. Humanisme var revolusjonært på 1400-tallet, men har siden utviklet seg til å bli noe dogmatisk. Du skal være grei og snill, kle deg pent og snakke vennlig til alle, hvis ikke blir det “represalier” — et ord som i sin mest direkte forstand betyr hersketeknikker, eller altså “metoder for represjon”. Mange opplever dette som uutholdelig. De vil jo være fri. Du vet. Gjøre hva man vil. Spise hva man vil. Si hva man vil. Ingen skal komme her og komme her. Såkalte eksperter har for mye makt. Sånn har ting blitt.

Selv har jeg helt siden på 80-tallet kalt meg satanist, i utgangspunktet motivert av The Satanic Panic som foregikk ute i verden ved det tidspunktet, men etterhvert også på et bedre informert grunnlag, hvor hovedpoenget er å markere skarp avstand til begrepet humanisme. Det er evneveikt å tro på mennesket — og enda verre å lage lover på dette grunnlaget. Nå er det vel heldigvis slik at de som jobber mot den kriminelle sektoren fort nok blir kvitt alle sine illusjoner om at “vi er egentlig gode på bunnen” og inntar en mer pragmatisk holdning. Det ovenfor nevnte politimannen i den svenske serien var en illustrasjon av “skuffelsen” mange føler etter at de har gått igang med noe idealistisk, rettet mot vanskeligstilte ungdommer og den typen ting. Alle vet hva jeg mener. Sånne opplegg fungerer sjelden slik det er meningen at de skal. De som legger ned tid og andre personlige ressurser motivert av idealistiske fantasier ender da gjerne med å utvikle en sur form for “kynisme” etterpå. Deres velmente ønsker om å hjelpe blir bare ledd ut og spyttet på. Det er jo noe åpenbart psykiatrisk galt med en godt voksen mann som prøver å være “kompis” med en gruppe tenåringsgutter. Sånt går ikke an. De vet jo at han vet det de ikke vet, som også er årsaken til at de er urolige. Det er noe biologisk. Det skjer ting med dem som de ikke kan redegjøre for. De er ikke barn lenger, men de er heller ikke voksne. Imidlertid er de store nok til å forstå at den verden de voksne befolker ikke akkurat går på skinner. Hva er det å beundre? Om ikke han som har “kommet for å hjelpe” er noen direkte pedo i seksuell forstand, så er han ikke desto mindre en psykiatrisk overgriper som bruker sin egen livserfaring som maktmiddel i den gruppen han søker medlemsskap av. Og de svarer med hån og spytting.

Til syvende og sist er det direkte uansvarlig å gå rundt og si at “mennesket er laget i Guds bilde” og denslags. Enhver idiot kan jo se at det foregår mye problematisk der ute som ikke støtter denne påstanden. Vi er bare dyr — og vi oppfører oss da også som dyr. Vi behøver verken guder eller djevler for å forklare noe av dette. Det er jo ikke komplekst i det hele tatt. Det er faktisk helt latterlig banalt. Vi lever i en drøm. Det er alt. Folk “spiller skuespill” og fremfører seg selv på den store verdensscenen på bakgrunn av sprøyt og rene fantasier. Eller for å si det slik: Skriptet er ikke særlig bra. Går det an å tro på fortellingen deres? Det er hva alt koker ned til. Det er hva tro på mennesket handler om. Er du en “ekte person” eller driver du med noe slags opplegg som du presenterer på en skeiv og obfuskerende måte? Hvis du sier at du ønsker å hjelpe sier du jo samtidig ikke bare at de etter din mening behøver hjelp, men også at du har evnen til å gjøre noe for dem, som ikke virker sannsynlig. Ergo er du en løgner, men av den typen som ikke forstår dette selv. En som flyr rundt og selger et budskap han ikke engang forstår, slik at han blir skuffet, krenket og sur når han blir “misforstått”. Det handler ikke om å tro på mennesket. Hvorfor skal man det? Det er jo idiotisk. Alle kan se at det finnes alle mulige slags mennesker der ute. Derfor lønner det seg dårlig å tro noe som helst før man har saklige data. For eksempel er det et saklig datapunkt man må forholde seg realistisk til når en person som noen ganger presenterer seg som en autoritet andre ganger ønsker å bli sett som en kompis. Er det slik verden fungerer? Jeg tror ikke det. Hver gang begrepet rang kommer inn i bildet vil vi forutsigbart nok oppleve at folk forholder seg annerledes til de på sitt eget nivå som til de andre, enten vi snakker om høyere eller lavere i “rang”. Dette er ikke mystisk. Dette er normalt.

Driver man med media når man skriver blogg? I sin strengeste definisjon, absolutt ja. Et medium i den sammenhengen betyr jo bare “et transportmiddel for informasjon” — mens spørsmålet om informasjonens karakter er noe helt annet. Om det er nyttig eller unyttig, sant eller usant, eller hva det nå er man ser etter. Selv foretrekker jeg ordet kritisk. Jeg leser helst det som kalles kritisk teori, som koker ned til “mental mekanikk”. Eller hvordan man bør bruke hjernen, om du vil. Det er et spørsmål som ligner litt på det om hvordan man bør bruke fordøyelsen. Noe må man jo uansett putte i seg for å holde det gående, men mange av oss liker også at det man putter i seg er sunt. Eller ihvertfall ikke direkte skadelig. Eller om det først må være noe skadelig, at det i det minste er skadelig på “midlertidig” vis, eller altså at man blir bedre igjen etterhvert. Det leger seg. Ting går seg til. Du vet hvordan opplegget virker. Folk prøver noen ganger fleinsopp fordi de lurer på hva som vil skje, men ingen putter i seg blåsyre av den samme grunn. Informasjonsmessig tilsvarer metaforen at man liker sånt som pirrer fantasien, men ikke sånt som dreper livslysten. “Mediatrykket” drar seg noen ganger i den siste retningen — like mye på grunn av hvordan de sier ting som hva de sier. Hva er det som motiverer folk? Når vi snakker om journalisme i vid forstand konkurreres det jo om lesere, lyttere, seere, følgere til en like så stor grad som blant de mest skamløse “innholdsfabrikkene” på nettet; som egentlig bare måler sine resultater i kroner og øre etter at alt er sagt og gjort. Alle som gjør en jobb forventer jo noen slags lønn, selv om dette ikke alltid dreier seg om penger, men de som driver med informasjon på et rent forretningsmessig grunnlag har selvsagt mest å tjene på “det folk vil ha” helt uavhengig av hva som er sant, hva folk har godt av, eller et hvilket som helst annet “klassisk” hensyn.

I matematikk sies en mengde eller en geometrisk figur å være egenlik dersom den er (eksakt eller tilnærmet) lik en del av seg selv. Egenlikhet er en karakteristisk egenskap ved fraktaler. Mange objekter i den virkelige verden, så som kystlinjer, er statistisk egenlike, deler av dem viser de samme statistiske egenskaper på mange forskjellige skalaer, en fjord ligner på en bukt, for eksempel. Skalainvarians er en eksakt form for egenlikhet, hvor, for enhver forstørrelsesfaktor så er det en mindre del av objektet som har samme form som det hele. For eksempel, en side av Kochs snøflak er både symmetrisk og skalainvariant, idet den kan forminkes 3x i det uendelige uten å endre form.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den legendariske svenske komikeren Kurt Olsson – hans egentlige navn var Lasse Brandeby – hadde hva man trygt kan kalle “sin egen stil” – han lignet ingen andre enn seg selv – og en gang spurte han høydehopperen Patrick Sjöberg om han kunne redegjøre for når og hvor han gjennomførte sitt laveste hopp noensinne — til inspirasjon for de av oss som tenker at vi ikke kan konkurrere mot det beste han klarer, men det dårligste kan vi kanskje sammenligne oss med. Jeg husker ikke hva mer som skjedde eller hva Sjöberg svarte, bare at denne spørsmålsstillingen var så absurd annerledes enn typisk sånt som journalister søker når de intevjuer sportsfolk med fremgang og ymse andre “vinnere” i livets store konkurranse. Det dårligste man har gjort er jo ikke sånt som man går rundt og husker — med mindre det var en ekstra fæl blemme som egentlig handler om noe helt annet enn bare det sportslig målbare resultatet.

Mange har undret seg over det keitete lille hoppet hans Elon Musk da han ved en anledning før valget kom opp på scenen til Donald Trump, som – for de som ikke allerede hat fått det med seg – nylig ble utvalgt av et demokratisk flertall amerikanere til å være deres Store Hvite Far i Washington for de neste fire år. Det gjenstår å se hvor dette tar dem, men så langt er det intet som tyder på at noen vil bli overrasket, ihvertfall ikke innenfor det amerikanske spesialister på PR og kommunikasjon kaller “den faktabaserte opinionen”. Som alle la merke til var det jo så vidt “den lille rakettmannen” fikk noen bakkeklaring overhodet da han skulle demonstrere sin kaute entusiasme foran et stort publikum. Hvorfor gjør folk sånt? Det er forsåvidt ikke første gang Musk har oppført seg besynderlig foran et publikum og det blir sikkert ikke den siste heller, så vi må anta at det er noe som rett og slett ikke virker som det skal oppi hodet hans. Det så ut som om det var første gang i sitt liv at han prøvde å hoppe i været i det hele tatt, så hvorfor akkurat der og akkurat da? Hvordan skal man tolke denne ytringen? Vel, for det første – og viktigst – så er det fullstendig fette fake. Alle kan se at dette ikke er en mann som hopper til vanlig. Imidlertid har han sett at andre gjør det, så han kopierer dem.

Enhver får tenke selv hva ordet skalainvarians betyr når vi bruker det om folks talent for idioti. Eller for å formulere det litt annerledes: Er folk de samme i stort som i smått? På den ene siden kan vi hevde at de fleste justerer seg i forhold til oppgavens karakter, slik at de “skjerper seg litt ekstra” når det er noe svært viktig som står på spill, mens på den andre siden må vi anføre at det er vanskelig å noensinne være noe annet enn akkurat hva man er. De smarte har en tendens til å være smarte i alle ting, mens dustene forblir duster uansett hva slags sammenheng de står innenfor. Du vet. Karma. Det er en observerbar lovmessighet i naturen som har blitt myntet ut på mange ulike måter av et antall filosofer fra fjern og nær. Karma betyr ikke eksakt det samme som entropi, men det ligner nok til at vi kan bruke disse begrepene litt om hverandre for å beskrive “skjebnens ugjenkallelighet”. Eller gjort er gjort og spist er spist som vi sier på norsk. Man kan angre på noe, men man kan strengt tatt aldri omgjøre det. Neste gang er alltid først og fremst en annen gang. Så hva betyr ordet læring? For å sitere en annen svensk sportsstjerne, Björn Borg: Tennis handler om neste ball, ikke den du allerede er ferdig med “for better or worse”. Følelser i forhold til resultatene på kort sikt vil bare svekke prestasjonene dine over langen. Hadde han rett? Det spørs hva man skal dømme ham på. Sportslig sett gjorde jo Björn Borg det etter måten ganske bra. Sitter sånt i hodet? Mange mener det. Altså at topputøverne innenfor en hvilken som helst disiplin er alle i prinsippet “like gode” slik at de som typisk vinner oftere enn de andre er bedre “på det mentale” mer enn egentlig bedre på trening og utstyrssiden. De takler stresset, beholder sin indre ro, eller hva man skal si.

La oss snakke om universets nest mest ekstreme objekter, nøytronstjerner. Her er et sitat fra Wikipedia:

Når en stjerne dør kan den bli til en hvit dverg ved en planetarisk tåke, eller en nøytronstjerne eller et sort hull ved en supernovaeksplosjon. Det er restmassen, massen som er igjen når stjernen har støtet sine ytre lag ut i rommet ved en supernovaeksplosjon, som avgjør hvordan stjernen utvikler seg i sluttfasen. Når restmassen etter eksplosjonen er cirka 1,4–2,5 solmasser, blir det dannet en nøytronstjerne. En gravitasjonskollaps vil inntreffe, og restmassen vil implodere. En nøytronstjerne med mye større masse og tetthet enn en sol vil da ha oppstått. Det blir kalt en nøytronstjerne fordi tettheten i stjernen er så stor at det blir dannet nøytroner når elektroner blir presset inn i atomkjernene. På grunn av tettheten er massen av en nøytronstjerne så stor at en sukkerbit av stjernen ville veie én milliard tonn.

Hvor stort er et atom i utgangspunktet? Det dreier seg om noen temmelig små tall, men hvis vi sier at kjernen i et atom av grunnstoffet hydrogen – det enkleste av dem alle, som heller ikke har blitt laget mer siden The Big Bang – er like stor som en tennisball, så vil elektronet befinne seg omtrent fem kilometer unna i form av en “sannsynlighetssky” som ikke egentlig handler om noe “sted” men om en slags energibarrière. Det er ikke akkurat luft som befinner seg mellom atomets kjerne og “elektronskyen”, men det er ikke desto mindre et “tomrom” som lar seg komprimere svært kraftig under spesielle gravitasjonsmessige forhold, i dette tilfelle hos en nøytronstjerne, slik at det massive objektet vil fremstå som svært lite i forhold til sin enorme vekt. En typisk nøytronstjerne er jo bare et par kilometer i diameter og de spinner opptil tusen ganger i sekundet, så det går egentlig ikke an å forestille seg hvordan de er “i virkeligheten” fordi ingen av de reglene som styrer det vi kjenner som virkeligheten er gyldige for slike objekter. Men nok om det. Poenget her er at en teoretisk “fjellkjede” på overflaten av en nøytronstjerne kan maksimalt bli to millimeter høy — og hvis man hopper ned fra denne enorme høyden er gravitasjonskraften så sterk at man vil ha oppnådd halvparten av lysets hastighet før man lander. Så vi snakker altså om noen ganske barske G-krefter. Vi snakker selvsagt også bare om en “lek med tall” fordi det går ikke engang an å overleve selv den vageste form for nærkontakt med nøytronstjerner. Bare de magnetiske kreftene som utgår fra slike objekter river øyeblikkelig all slags stoff i fillebiter hvis det kommer for nært.

Som alle vet finnes det noe som heter parabolsk hastighet – også kjent som “unnslippningshastighet” – som er minimum den hastigheten et legeme må akselreres til for å unnslippe gravitasjonsfeltet til et annet legeme — som for jordas del er omtrent elleve kilometer i sekundet, som oppskalert burde bli like under førti tusen kilometer i timen, men ikke siter meg på dette, det er bare løs hoderegning og jeg er fette evneveik som matematiker. Poenget er at man må i prinsippet ty til slike krefter for å ta av fra bakken når man hopper. Jeg er ikke rakettforskeren her, men jeg vet nok om disse tingene til å se at Elon Musks dårlige evne til å være kenguru handler om dårlig tensjon i akillessenen, eller skal vi kanskje heller si dårlig kontroll over spenning og utløsning av kroppens rakettmessige egenskaper. Han er kort og godt ingen “eksplosiv” type. Derfor kan han ikke hoppe. Han kan sannsynligvis ikke bokse heller. Eller danse. Eller knulle. Herregud så sørgelig å være så rik og så talentløs samtidig. Det vi kaller en flatulent personlighetstype. Talentfulle matematikere har sikkert allerede beregnet hva slags energimengde det tok å elevere Elon Musk til sånne hoppemessige høyder, mens jeg merker meg at en som driver med raketter ikke skjønner seg på lift off (og det motsatte) i sine personlige affærer. Som jeg alltid sier: Kunsten å være idiot handler 99% om dårlig forståelse for hva man kan og ikke kan, både i mental og fysisk forstand. Idiotiets usikkerhetsrelasjon består i at man kan strengt tatt ikke vite om noen er idiot før de har sagt eller gjort noe som viser slike egenskaper, helst som et stabilt mønster over tid. At det skjer igjen og igjen, på en måte som er skalainvariant og egenlik. Det handler om observasjon. Man kan vite om noen er idiot på den samme måte som man kan vite om de er musikalske. Hva slags musikk er det som kommer ut av instrumentet deres?

Her er et bloggmessig relevant spørsmål: Hva er det dårligste du noensinne har skrevet? Ikke svar. Ikke tenk særlig mye på det engang, fordi det er jo ikke egentlig interessant informasjon for noen. Imidlertid merker vi oss at selve spørsmålet stiller opp varians som et premiss: Det forutsettes at den som svarer skal være skalabevisst på en måte som ikke er normal blant folk, bare at spørsmålet som regel handler om hva som er “best” — aldri om det “dårligste” man har prestert langs en skala av imaginær kvalitet. Har du selv noen mening om hva som er det beste du har skrevet? Det har ikke jeg. For meg handler det om egenlikhet i stil, temavalg og “smak”. Ligner dette på alt det andre denne personen skriver? Da er det i så fall genuint innenfor enhver normal fortolkning av disse tingene. De Gustibus Non Est Dispotandum er et stadig like aktuelt ordtak fra gamle Roma. Det betyr smak og behag lar seg ikke diskutere. Sant eller usant? Vi kan selvsagt snakke om smaksspørsmål, men vi kan ikke fastslå hva som er “korrekt”. Folk tar ikke feil bare fordi de liker noe annet enn meg. Det er mye jeg uten å nøle vil karakterisere som dårlig smak, men det er bare et gyldig argument i min egen verden. Andre kan oppleve det samme på en helt annen måte. Du vet. Se det fra en helt annen synsvinkel. Noen trigges til å gjøre ymse rytmiske kroppsbevegelser av sangen YMCA mens andre trenger Judas Priest eller noe før det oppstår rykninger i rockefoten. Dette er ikke i seg selv verken riktig eller galt, det er bare et smaksspørsmål. Imidlertid har slike spørsmål – som i sin forlengelse omfatter alle “emosjonelle forhold” – en distinkt tendens til å virke samlende eller splittende i forhold til menneskelig flokkdannelse. Dersom alle mennesker har litt Mick Jagger i seg når det kommer til hvor bra de takler det å stå på en scene, så sto han Elon Musk langt bak i køen da slike talenter ble delt ut. Det finnes ikke verre hykleri enn “beskjedenhet” uansett av hvilken årsak folk ikler seg denslags politisk korrekte kostymer før de går på ball i den sosiale foreningen. Beskjedenhet er i prinsipper akkurat det samme som skryt, bare med motsatt fortegn, eller som det engelske konseptet sier: humble-bragging. Hvis “beskjedenhet er en dyd” så ligner det dyden til en prippen gammel jomfru. Ingen ønsker å høre noe om saken. Hvis man er flink til noe bør man selvsagt gå hundre prosent for dette uten noen form for beskjedenhet, men hvis man bare tror man er flink – det har aldri blitt testet ut – bør man kanskje legge seg litt mer på den forsiktige siden inntil man vet mer.

Allande is a municipality in the Autonomous Community of the Principality of Asturias, Spain. Its capital is Pola de Allande. The majority of the territory of the municipality is a National Monument. Among its forest riches are thousand-year-old yews in the parishes of Santa Colma and Lago, and the cork forest of Boxu. Allande is one of the least populated municipalities in Asturias. Like the rest of the Asturian rural areas, the area is losing population.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Selv mistenker jeg at det som per i dag er fraflyttingsområder i Spania – og derfor urimelig lavt priset på boligmarkedet – kommer til å ta seg kraftig opp i etterspørsel over de kommende tiårene. Det er mange slike områder i hele landet, men jeg ser selv bare på de nordlige regionene: Cantabria, Asturias og Galicia. De ligner i grunnen lite på det nordmenn typisk forbinder med Spania; de ligner mer på hvilke som helst fjellregioner i Sentral-Europa, fra Tyskland og Sveits til Romania. Hvorom allting er, situasjonen akkurat nå innbyr til litt “langsiktig spekulasjon” for de som har rimelig grunn til å anta at de vil leve i femti år til eller mer, som selvsagt ikke omfatter meg selv — men jeg har jo barn. De kan arve.

Jeg vet ikke hva det betyr når man opplever det som mer interessant å fly og luske rundt ute i den ville naturen heller enn å utforske den lokale kulturen, men der er altså jeg, mer eller mindre. Kulturminner er ofte mer attraktive for meg enn “den levende kulturen”, som ofte er dypt infisert av rus, kriminalitet og ufyselig fremferd blant folk generelt. Særlig fylla går meg på nervene. Jeg har forsåvidt ikke noe imot alkoholen i seg selv, men den har en tendens til å forvandle folk til idioter. Alle vet dette. Og jeg mener alle, også de som selv er på fylla. De husker jo ofte noen ting som er litt sånn ” å nei sa jeg virkelig det” og så videre i retning av det som verre er. Men nok om det. Som alle kan se på bildet ovenfor er dette et område som egner seg best for fotturisme. Det finnes mange oppmerkede stier, men også utenfor løypenettet er det overkommelig terreng. Som man sikkert kan se for seg finnes det mange hytter i området, bare at dette har jo blitt et verneområde så det er ikke aktuelt med noen nybygg, bare oppussing av gamle seterhus og den typen ting.

Diverse gamle slott og festningsverk finnes det mye av i hele Spania – sannsynligvis mer enn noe annet sted i verden – men noen av dem dukker opp der man minst venter dem, med mindre man ser etter strategisk heldige forsvarspunkter fra et middeladersk synspunkt. Mange av dem er til salgs og man kan få ganske betydelige tilskudd for å sette dem i stand og bruke dem til noe; beboelse, turisme, hva som helst. Noe omtrent som det på bildet kan fås kjøpt for omtrent femti millioner norske, pluss at det vil sikkert koste tre-fire ganger så mye oppå toppen for å sette dem i bruksmessig stand, i henhold til alle tidens krav. Men da sitter man til gjengjeld igjen med et fullskala middelalderslott av den typen som var ment først og fremst for militære formål. Det er jo noe. Fire-fem tusen kvadratmeter gulvflate omgitt av mange meter tykke steinvegger. Nok boltreplass for de fleste, men sikkert ikke billig i drift.

Den motsatte ytterlighet er de foran nevnte seterbygningene, som går fra ganske stor til regelrette steinkoier på bare tyve kvadrat – eller på størrelse med en vanlig arbeidsbrakke om du vil – bygd for enkle overnattingsformål blant jegere, folk på vandring, gjetere eller hva har du. De har ingen fasiliteter, men de er der og det er absolutt tillatt – man blir til og med oppfordret til det – å “modernisere” dem slik at de blir attraktive for dagens mennesker. Slike gamle bygninger er strengt tatt ikke billige heller, men la oss si at det går an å få en anstendig men enkel hytte ut av det for omtrent en halv million. Det lander vel på omtrent hva det ville ha kostet for tilsvarende fasiliteter i Norge — men det er før vi begynner å snakke om beliggenhetens magiske univers av prisdrivende faktorer. Ut fra hva jeg kan se virker det som om det går an å tjene litt på å kjøpe opp slike bygninger i den billige enden, pimpe dem opp og selge dem i toppenden av markedet. Ikke for at jeg planlegger noe slikt, men jeg er vant til å tenke “kostnader” når jeg ser på et “prosjekt”. Det skjer automatisk. Eller om man har kapital og kan kjøpe opp en hel portefølje og drive med utleie av feriehytter til byspanjolene. For den saks skyld gjerne utlendinger også, men det er først og fremst det spanske hjemmemarkedet som etterspør turistfasiliteter i nord, særlig når sommeren er på sitt varmeste der i sør. Da er det kjekt å komme seg ut på landet og opp i høyden.

Til sist får vi et oversiktsbilde av selveste hovedstaden i regionen, Pola de Allande. Som vi ser har de skyskrapere nedi dalføret sitt. Ordet Pola dukker ellers opp mange steder. Pola de Gordon. Pola de Vega. Jeg antar det er et dialektord for by eller landsby under en viss størrelse, fordi enhver Pola jeg har sett ser fin ut for meg. Et passe stort sted, hvor man finner alle de normale servicetilbudene. Men heller ikke bildet ovenfor ville fått noen til å gjette Spania hvis de skulle tippet noe, med mindre de allerede vet noe om “det grønne Spania” — España Verde. Det er jo sånn det ser ut overalt hvor det ikke er motorveier og/eller byer, som er mesteparten av arealet. Det går definitivt an å gå seg bort der. Kunne bildet ovenfor vært tatt et sted i Norge? Jeg vil si ja, men med det forbehold at jeg ville neppe ha gjettet Norge hvis jeg ellers ikke visste noe om noe. Jeg ville sikkert sagt Tyskland, men også trukket på skuldrene samtidig. Det kan jo være hvor som helst som de har et opplegg med litt fjell og daler. Med dette skrivestykket har jeg uansett vært gjennom alle de tre nordligste “fylkene” i Spania. Cantabria, Galicia, Asturias. I den rekkefølgen. De er på en måte sin helt egne verden i forhold til resten av Spania, som jo er mye mer “utpreget spansk” i forhold til flamenco, sangria, vamos a la playa og det ene med det andre. Man finner kanskje – eller nesten helt sikkert – en tapasbar i Pola de Allande, men neppe noen som reklamerer med flamencooppvisning. Det er sikkert unødvendig å si, men hele regionen Allande passer best for de som liker å gå på tur, overnatte ute og den typen ting. For dem er det til gjengjeld helt ypperlige forhold.

Cortegada is a municipality in the province of Ourense, in the autonomous community of Galicia, Spain. It belongs to the comarca of O Ribeiro. It has a population of 1,407 (2004) and an area of 27 km2. It contains the abandoned hamlet of A Barca.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det forrige jeg skrev var om småbyen Reinosa i provinsen Cantabria. Nå flytter vi blikket vestover til Galicia, men heller ikke Cortegada er et sted noen har hørt om med mindre de har noen slags særinteresse. Eventuelt har de funnet frem dit ved en tilfeldighet, mens de var på oppdagelsesferd. Den raskeste måten å komme dit er å ta fly til Vigo, deretter leie en bil og kjøre rett østover, langs grensen til Portugal, og etter omtrent seks mil vil man ha kommet frem. Men hva skal man dra dit for? Dette er selvsagt det vesentlige spørsmålet. Mitt svar er det samme som forrige gang. Cortegada er et sted som er stort nok til at de har normale servicetilbud, men også “beskjedent” nok til at folk aldri kommer på å reise dit. Vi befinner oss nær både elvene Minho og Douro nå, så den tredje årsaken til at nordmenn vanker i Spania fremkommer: Vin. Som alle vet produseres noen av verdens beste viner i denne regionen — O Ribeiro og Ribeira Sacra. Dessuten har de noen landskap av en annen verden. Stedet er rett og slett vakkert. Det er også “rolig” på alle vis.

Det fremkommer ellers mye interessant langs strekningen mellom Vigo og Cortegada. Mye arkeologi og denslags, men det kan man forsåvidt si om hele Spania. Landet er jo hvor gammelt som helst og de har aldri hatt noen istid, så de finner spor etter mennesker helt siden for 1,3 milioner år siden, deretter ganske kontinuerlig frem til vår egen tid. Jeg betrakter ikke selv en typisk pakketur til Costa del Sol eller noe som “virkeligheten” fordi man blir såpass geleidet på sin vei og også nedrent av alskens mer eller mindre påtrengende “tilbud” at hele reiseopplevelsen ender som et kontinuum som aldri slår hull i “den fjerde veggen” sånn at man føler seg “tilstede i det virkelige Spania” hvis du skjønner hva jeg mener, men dette må man definitivt gjøre hvis man har tenkt å bevege seg rundt omkring småstedene i Galicia. Man skjønner raskt at dette er seriøst på en helt annen måte. Ingen snakker engelsk. Bare glem det. Ikke noe poeng i å prøve engang. Ikke er de særlig vant til turister heller, så de har som regel ikke noen ferdig strømlinjet fordom i forhold til hva slags behandling de tilbyr. Riktignok er det mange byspanjoler som tilbringer sommerferien sin “ute på landet” – særlig i nord hvor temperaturen er mer gunstig – men utlendinger er relativt sjelden vare. Det kan da kanskje passe seg å påpeke at mange – om ikke de fleste – galisiere definerer seg som et keltisk folkeslag. De går sporenstreks til “los vikingos” hvis de hører at man er fra Norge. Kystbyen Catoira har til og med sin egen “vikingfestival” hvert år.

De tre store kystbyene Vigo, Santiago de Compostela og A Coruña er preget av ganske høye boligpriser, men som ellers i Spania forandrer dette forholdet seg raskt etterhvert som man drar innover i landet. Og i Galicia finner vi sannsynligvis best “value for money” på boligfronten, selvsagt litt avhengig av hva man ser etter, men ihvertfall opplever jeg det slik, gitt at jeg søker et hus som må ha en “privat” karakter, men også en “interessant beliggenhet” — i praksis at det skal være innbydende å gå på fotturer i nabolaget, og/eller naturområdene rundt. Jeg har ikke undersøkt saken, men jeg hører det er mange fraflyttingsområder i Galicia hvor de tilbyr veldig gode økonomiske støtteordninger til de som ivaretar diverse arkitektonisk interessante tradisjonshus og den typen ting, som det er mye av i denne regionen. Alt er i all hovedsak bygd av stein, ofte på en sånn måte at husene ser ut til å vokse organisk ut av bakken rundt seg. Jeg liker jo sånt. Hvem liker ikke sånt? Herregud. Man må jo være veldig travel for å ikke ha tid til å nyte synet av det vakre. Uansett, jeg ser ikke på noe i selve Cortegada, hvor prisnivået på ting som er i god nok stand er litt for høyt, men la oss si i “distriktene rundt”, altså generelt sett i grensetraktene mot Portugal — hvilket på ingen måte utelukker resten av Galicia. Det er jo i mine øyne den mest interessante delen av Spania, dette øverste nordvestre hjørnet. Først og fremst er det veldig mye mer grønt enn hva folk typisk forventer i Spania. Mange steder ligner mer på Danmark i forhold til hvor mye grønske, mose og alger som vokser overalt, men det er jo selvsagt vesentlig mye mer kupert i terrenget.

Generelt sett preges hele Galicia – som også de to andre regionene i “det grønne Spania”, Cantabria og Asturias – av at enten er det “fjellandsbyer” eller så er det dølabebyggelse omgitt av tildels ganske høye fjell — med noen tilløp til byer her og der. Det kan være tildels så som så med kvaliteten på veinettet, så man bør ikke ta for gitt at det går an å kjøre bil på enkelt vis frem til noe man finner på kartet, ihvertfall ikke om vinteren. Det faller jo som regel snø i regionen. Ikke sånn som i Norge, men likevel nok til at det kan bli farlig der det er både bratt og glatt. Og i utgangspunktet er alt bratt. Det som kjennetegner lavt prisede boliger overalt i verden er jo at de ligger på steder med lav etterspørsel. Vi har noe av dette i Norge også, men ikke på samme måten som i Spania, hvor de i tillegg også har et boligoverskudd etter den store kredittfesten tidlig på 2000-tallet. Situasjonen er ihvertfall at det går an å finne hus med “beboelig standard” slik som de er, selv om de “behøver oppussing”, for helt ned i ti tusen euro, noen ganger enda lavere. Dette er fullstendig fette umulig i Norge. Hva skulle det eventuelt vært? En ettroms uten bad og kjøkken i Bjugn eller noe?

Min søkeprofil har hele veien handlet om “familievilla med hage” som må være i bruksmessig stand sånn som den står i dag, men som sagt “med oppussingsbehov”, særlig i forhold til utendørsområdene. Det er også en forutsetning at det ikke må være et “slumområde” hvor folk samler seg for å drøfte sine rusinteresser og denslags, det må fremstå som noe som vil være salgbart siden også. Følgelig ser jeg etter steder som er lite attraktive for “sosialklientell”. Det vil si at i den grad “alternative typer” trekkes mot stedet så er det øko-hippier som vil drive med makrobiotisk jordbruk og den typen ting. Kort sagt et område som ikke er økonomisk interessant for omsterifende kjeltringer av noe slag, bare for sånne som er innstilt på å legge ned et seriøst stykke arbeid i å skape litt avstand mellom seg selv og “samfunnsgalskapen” i sin mest generelle forstand. Noe jeg derimot funderer litt på er turisme, eller i praksis et anneks eller noe som kan ta imot betalende overnattingsgjester av den typen som ser mer etter interessante turområder enn etter festligheter. Vi får se. Sånt befinner seg uansett et stykke ned på listen. Du vet. Prioriteringer. Alle har noen.

Reinosa is a municipality in Cantabria, Spain. As of 2009, it has 10,307 inhabitants. The municipality, one of the smallest by land area in Cantabria, is notable for being one of the nearest towns to the headwaters of the Ebro River. It is surrounded by the municipality of Campoo de Enmedio and was created a city by King Alfonso XIII in 1927, being one of only three urban centres in Cantabria with that honour, the others being Santander and Torrelavega.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Engelsken er et standardavvik, men det skyldes at det er lite norsk tekst om Reinosa, bortsett fra vanlig turistpornografi om hva slags severdigheter man finner der, hvilke bra restauranter de har, og så videre. Fra min synsvinkel er Reinosa imidlertid “en passende stor by” hvor det går an å bo og for det meste få gjort alt man skal uten å bruke bil. Dessuten er ikke dette området – Cantabria – særlig “spansk” i klima og landskapstype. Bortsett fra de som går Camino de Santiago er det få norske turister som velger den spanske nordkysten, sannsynligvis fordi de i så fall må sy sammen opplegget sitt selv. Det finnes så vidt jeg vet ingen pakketurisme i denne regionen, med mulig unntak av Bilbao. Jeg anfører dette som en stor fordel. Selveste helvete for sånne som meg er jo der det typisk foregår mye festing, fyll og fanteri.

Selve byen Reinosa er minst tusen år gammel – så langt slikt er dokumentert i offentlige arkiver – selv om det antagelig var noe mindre “bymessig” den gangen. Beliggenheten – som man ser av bildet ovenfor – er jo bra for å anlegge et typisk handelssted og/eller regionalt administrativt senter, slik som det forsåvidt fungerer den dag i dag. Den enkleste måten å komme seg dit er å ta et fly til Santander, leie en bil og kjøre rett sørover i retning av Palencia. Det første store stedet man kommer til – etter 7-8 mil – langs denne ruta er da Reinosa. Men hvorfor skal man reise dit? Spørsmålet blir hvorfor man skal reise noe sted overhodet. Hvorfor drar for eksempel folk på feriereiser? Hvorfor ikke bare bli hjemme? Svaret er selvsagt at folk ofte liker å reise litt, se noen fremmede steder, oppleve atmosfæren og det ene med det andre, såfremt de ellers har tid og råd til dette. Her er et bilde fra gamlebyen i Reinosa:

Norske turister har – av åpenbare årsaker – en tendens til å favorisere “sol og strandliv” som de beste aspektene med det vi kaller “sydenferie”, men selv liker jeg ingen av delene så jeg henfaller heller til å luske gatelangs på skyggesiden og erfare det stedet jeg befinner meg på slikt vis. Og da kommer vi til dette med snåle, gamle hus med skjeve vinkler og bygningsmessige detaljer man ikke forstår. Det finnes jo ikke noe mer heslig enn “fornuftige hus” som har blitt bygget på lavbudsjett, beregnet på den minst kjøpesterke enden av boligmarkedet. Du vet. Svære boligfelt med mange identiske rekkehus og den typen ting. Blokk gidder jeg ikke engang å nevne. Jeg vil jo heller sitte i fengsel enn å bo i blokk. Hva andre gjør er ikke mitt problem, men selv synes jeg det er direkte CAF – creepy as fuck – å bebo en struktur som er yngre enn minst hundre år gammel, noe som selvsagt utelukker størstedelen av ethvert boligmarked, overalt i verden.

Madrid er et åpenbart unntak, men ellers er hovedregelen at de dyreste boligene i Spania ligger nærmest kysten. Man vil se et drastisk fall i gjennomsnittlig kvadratmeterpris hvis man kjører fra kysten og en time eller to inn i landet. Vel å merke så lenge vi snakker om “normale boliger”. Man finner jo diverse slott, gamle festningsverk og denslags som kan koste hvor mye som helst, men vi behøver ikke å bry oss om alt det der. Ihvertfall gjør ikke jeg det, selv om det har en viss betydning hvor attraktivt stedet er på grunn av diverse “severdigheter” av denne typen. Nettstedet idealista.com har et utvalg boliger – i alle prisklasser – både i Reinosa (med omegn) og ellers i Spania, for de som har lyst til å utforske dette på egen hånd. Selv ble jeg ikke akkurat mindre motivert i mitt instinktive ønske om å holde meg unna Sør-Spania etter den nylige naturkatastrofen i Valencia. Ikke engang mine “gamle jaktmarker” I Barcelona (med omegn) frister som noe sted å slå seg permanent ned. Det er for varmt om sommeren og for mye dramatisk vær om vinteren. Ved dette tidspunkt virker det omtrent nitti prosent sannsynlig at jeg vil gå for noe i nordvest, altså Galicia, men jeg har ennå ikke utelukket et par ting jeg har lyst til å se nærmere på i Cantabria, blant annet et hus i Reinosa. Uansett er det jo èn ting å studere det de har lagt ut på nettet, men noe helt annet å inspisere selve stedet på nært hold.

Svineknoker trenger lang tilberedningstid, men er absolutt verdt å vente på. Store, kjøttfulle knoker spises gjerne med kålrotstappe eller surkål og poteter. Knoker er også ypperlige til tradisjonelle retter som ertesuppe, brennsnut, betasuppe og lapskaus.

(matprat.no)

Selve ordet skinke er litt her og der noen ganger. Strengt tatt betegner det bare “rumpa og overlåret” hos grisen, mens hvis man bruker “skulderen og overarmen” heter det teknisk sett bog. Ordet bogskinke er således like meningsløst som “rumpeskulder” (selv om dette ordet sikkert forekommer i noen slags seksuell sammenheng for alt jeg vet). Jeg måtte også dobbeltsjekke ordet brennsnut. Hva betyr det? Korrupt politimann? Det viser seg at det er en typebetegnelse på alle slike kjøttsupper som også kan kalles sodd. Javel. Da lærte vi noe i dag også. Hoc est quomodo mundo sequitur, som det heter på latin. Slik fungerer denne verden.

Jeg klarer ofte – men ikke alltid – å lukte hva folk har stående på komfyren eller i ovnen. Røkt svineknoke har en ganske karakteristisk odør når den står til kok, uansett hva de senere har tenkt å gjøre med produktet. Først og fremst snakker vi uansett om “lang koketid”. Minst to timer, men jeg vil si tre, fordi kjøttet bør jo nærmest falle av beinet før det kan brukes til noe, enten man serverer knoken “as is” eller man har tenkt å utvikle den videre innenfor en annen formålshorisont, si for eksempel som kjøttkomponenten i ertesuppe eller noe. De hadde knoker til førti kroner kiloen, forklarer Tore. Normal pris er jo omtrent det dobbelte. Da gjelder det å knalle til, kjøpe noe for kortsiktig forbruk og noe for frysen.

Alle mennesker har litt troll i seg — og det fremkommer typisk som trass eller “protest” i forhold til diverse saker og ting. Du vet. Når folk “bare ikke vil høre etter” og denslags. De har sine egne idèer om hva som er hva. Typisk fremkommer sånt i to stadier. Først den innledende planen – når de blir frarådet å gjøre ting slik – og deretter “forsvarstalen” som følger siden, når de nekter å gå med på at dette ikke var særlig smart. Dette resultatet var faktisk planen min hele veien. Hvem koker røkte knoker i rødvin? Herregud. Ikke rart det luktet litt mystisk. Hva er det du har lest på nettet nå da, Tore? Man må bare ta det med et smil. For en stund siden var det noen som skrev noe om coq au vin, men de visste tydeligvis ikke at denne retten krever kapun, altså kastrerte haner. Uansett er saken at selv om vin rimer på svin så passer de ikke bra sammen i matveien, og bruken av vin som aktiv ingrediens i hverdagshusholdningen påbyr egentlig en svært gammel stil hvor man lager sin egen vin i rikelige mengder, som ofte egner seg bedre som kokevann enn drikkevare, det er ihvertfall galskap å kjøpe en flaske god vin på polet og siden bruke den i matlagingen.

Kastrerer man grisunger i Norge? Jeg vet ikke, men jeg vet det er forbudt å oppdrette kapun. Jeg vet også at “rånesmak” ikke er etterspurt ute i markedet, så hvordan løses dette i praksis? Hva skjer med hanngrisens kjønnsidentitet? Tar de dem bare ut mens de er små eller modifiserer de hormonbalansen deres med noe slags triks? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en svineknoke ikke lar seg kjønnsbestemme verken i utseende eller i smak. Som på bildet ovenfor finner vi dem godt innpakket i tykk plast på supermarkedet. De færreste av oss kommer nærmere grisen som “husdyr” enn dette. Vi møter dem for det meste bare i døden; når vi bruker likdelene deres til ymse ernæringsformål, men uten at vi noensinne forholder oss til “selve dyret” på noen annen måte. Det som foregår skjer på et helt annet sted. Et sted vi aldri ser. Vi ønsker som regel ikke engang å vite noe om “alt det der”. Ikke engang langt ute på landet – der jeg bor – ser man grisen for eksempel gående løs ute. Det er det typisk bare kuer og sauer som gjør. Sannsynligvis finnes det enkelte oppdrettere som eksperimenterer med “skinke fra frittgående svin” sånn som i Spania og Italia, men det vet jeg ikke noe om. Det ser ut som om mesteparten av alt svinekjøtt som selges i Norge kommer fra “fabrikkdyr” som lever inne.

Mitt generelle inntrykk av hva som er “typisk menneskelig” er at folk oppsøker ikke god og saklig informasjon, selv når dette er så latterlig enkelt tilgjengelig som det har blitt. For eksempel antydes det noe om at det er umandig (?) å ta seg bryet med å lese Marx for å forstå hva ordet “marxisme” betyr. Ekte menn spør jo bare Børre på Facebook. De vil ikke høre snakk om hva marxisme egentlig betyr. Du vet. Arven etter Georg Hegel, Ludwig Feuerbach og så videre. De befinner seg jo allerede i et “univers av mening” som er befolket av ideologiske lojalister. Og alle forholder seg bare til hva de føler. De påstår altså i fullt alvor at det mest mandige er å være et uetterrettelig troll av et følelsesmenneske. Herregud. Når gikk det så til de grader av moten å sette seg inn i ting slik at man vet hva man prater om før man begynner å “forklare” ting for andre? Det de kaller mansplaining handler ikke så mye om å “forklare det åpenbare på en nedlatende måte” som at de er selvsikre på et helt urealistisk grunnlag. De vet ikke engang nok om saken til å forstå at de ikke vet nok om saken til å uttale seg skråsikkert. Det er jo for fanden fullstendig evneveikt. Men ikke desto mindre er det så alminnelig at det har fått sitt eget navn. Siden navnet Hegel allerede er nevnt kan vi vel – for moro skyld – påpeke litt historisk dialektikk i hvordan ordet idiot blir oppfattet blant folk. De synes det er krenkende, selv når det er korrekt brukt, det vi si om en person som selv – av egen fri vilje – beveger seg utenfor sitt eget kompetanseområde og uttaler seg på en kategorisk måte om noe som de strengt tatt ikke har noen greie på. (Eller atferd etter samme mønster.) Skal vi nevne ordet vaksiner? Det er jo ellers ingen mangel på relevant tematikk. Eller idioter til å prate om det.

Før jeg gikk ønsket jeg Tore lykke til med sin porc au vin, eller hva man skal kalle det. Selv bruker jeg typisk bare litt av kokevannet til å spe sausen med når jeg lager noe med svineknoker, mens resten av opplegget er det jeg kaller sex mex – i motsetning til tex mex – fordi det er jo slik at maten skal “knulle deg i munnen” — dog uten at vi skal dvele alt for mye ved akkurat den metaforen. Uansett ville jeg ikke laget “rødvinssaus” på bakgrunn av dette. Jeg tenker æsj men jeg sier det ikke høyt. Smak er jo såpass relativt at den enes delikatesse kan fremstå som bent frem motbydelig for den andre. Sånt må man bare akseptere. En toleranseterskel jeg opplever som svært lav. Jeg mener, så lenge jeg ikke behøver å spise mannskiten må folk få trøkke hva fanden de vil i sitt eget tryne. De kan til og med spise stygt, rape ved bordet, snakke høyt om penger og i det hele tatt. Dårlige manèrer? Det skjeller meg lite. Jeg er ikke kresen på andres vegne, bare på mine egne. Det medfører jo aldri noe bra å sammenligne seg med andre. Den brukbare enden av Tores informasjonsprofil den dagen handlet bare om svineknoke på tilbud. Derfor er det dette jeg lager nå i dag. Som sagt i stilen sex mex, som betyr ganske pikante varer, men definitivt uten at det er noen vin inne i bildet. Jeg har ikke vært i Berlin siden i året 1995 – da ble det karakterisert som “verdens største byggeplass” – men jeg husker ennå en Haxe mit Bratkartoffeln – ordet brat er ellers artig fordi det betyr “trollunge” på engelsk, “steking” på tysk, og “bror” på russisk – som ble servert med pilstypen Jever, ganske høy i humle men ikke noen IPA, som passet særlig godt til såpass fet mat på grunn av den spisse bitterheten. På norsk betyr det en fersk – usaltet – svineknoke som er langtidsstekt på lav varme i stekeovn, servert med en form for “stekepoteter” som er en lang historie i seg selv. Berliner Bratkartoffeln er ellers en lokal spesialitet som er søkbar på nettet. Nok om det. Matprat har en tendens til å trigge “sultfølelse” i meg. Og det er minst to timer til noe engang nærmer seg serveringsklart, foruten, selvsagt, en hel masse arbeid også.

Ved glatte kjøreforhold er tilpasning av hastighet etter forholdene det viktigste man gjør, fastslår bilmekaniker og rådgiver Jan Fleinsjø i Gjensidige. Han anbefaler alle bilister til å redusere farten, særlig før svinger, og ha god avstand til bilen foran. – Bremselengden øker kraftig på glatt underlag.

(Gjensidige.no)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Som alle vet er det best når vi får et par plussgrader og regn oppå allerede isete føre. Da blir det gøy. Som vanlig er jeg lite bekymret for meg selv. Jeg kan kjøre bil — også når det er glatt. Til og med buss, har det vist seg. Da jeg hadde kurs på glattkjøringsbane for storbillappen var det litt tilfeldig hva slags kjøretøy man fikk og jeg endte med en av de ekstra lange bussene. Du vet. Femtenmetringer. Ganske interessant å ta “bredsladd” med. Dessuten må du godt og vel over og ut av krysset før du begynner å svinge den veien du skal når du sitter et par meter foran svinghjulene. En personbil blir som en gocart i forhold. Man “føler” veien på en helt annen måte.

Når det er sagt så skjønner jeg ikke hvorfor folk tror det er lurt å kjøre fort på føre hvor man ikke engang bør gå fort. Når det er så glatt at man nærmest strekker armene instinktivt ut til siden som en annen linedanser er det ikke trygt å kjøre særlig mye raskere enn “friskt gangtempo”. Å havne i grøfta er jo både ubekvemt og dyrt. Jeg anbefaler det ikke. Da er det bedre å ta hva enn slags ubehag det medfører å komme for sent dit man skal. Ingen blir seriøst overrasket over det, og det er begrenset hvor saklig grunnlag de har for å knurre. Rimelig oppegående mennesker skjønner det er bra at du i det hele tatt kommer på jobb og den typen ting. Ikke alle gjør det — og ikke fordi de ikke prøvde.

De sier at snøen skal komme nå til uka. Det er bra. Barfrost er jo verre enn verst når det kommer til alle alternativene for vinterføre som vi kjenner til. Får jeg julenisseønsket mitt oppfylt så blir det en “moderat” mengde snø og stabilt rundt fem kalde i temperatur. Det er optimalt vinterføre. For lenge siden syntes jeg det var artig med store måkejobber, men denne innstillingen har endret seg. Har jeg blitt lat? Holdningen min nå er uansett at jo mindre jåss jeg får med denslags jo bedre er det. Jeg gjør ihvertfall ikke noe mer enn hva som er absolutt nødvendig. Altså ingen “kunstprosjekter” — bare det som må til for å komme frem i sin mest praktiske forstand. Jeg mener, alle vet jo hvordan det går an å konstruere alle slags dramatiske formasjoner med overskuddssnøen som man måker bort, men jeg har mistet litt interesse. Lekenheten har ikke forlatt meg helt, men den har trukket seg tilbake til mindre massive virkeområder. Å bli fysisk sliten gir meg heller ikke den samme “endorfinrusen” som før om årene. Jeg blir egentlig bare gretten av det.

Kaffebesøk er en norsk tradisjon til tross for at ritualet betinger tropiske varer. Vi skal heller ikke si noe mer om hvordan disse varene typisk har blitt fremstilt og håndtert gjennom tidens løp – hvem som har jobbet mest, hvem som har stukket av med alle pengene, og det ene med det andre – bare fastslå at tradisjonen er fundamentert i en “globalistisk” modell for handel og samferdsel. Hva skulle vel folk ha servert hvis det ikke fantes kaffe? Kaffen kom til Europa på 1600-tallet men slo ikke gjennom som “folkedrikk” før litt utpå 1800-tallet. På den tiden var øl det folk typisk satte frem når det kom gjester. På ingen måte den “kalde pilsen” folk forventer nå hvis de blir spurt om de har lyst på en øl, men en mye mørkere, tykkere og søtere øltype – uten særlig mye sprudel og fiss – som skulle serveres romtemperert. La oss si noe som ligner det man får servert i England når man bestiller ale på en pub. Eller kanskje den mørkeste varianten av juleøl. Uansett har vi et problematisk forhold til “alkohol” nå for tiden, mens få tenkte over sånt “i gamle dager”. Det er jo for eksempel ikke aktuelt å kjøre bilen på glatta hjem til noen og så sette seg der med en øl eller to før man reiser hjem igjen. Det kan ende sørgelig på så mange slags vis — og man har forsåvidt fortjent alt man får hvis noe “går galt”.

Jeg kaller ham Tore, men dette er ikke hans egentlige navn. Spiller det noen rolle? Saken er at han ble påkjørt her om dagen. På glatta. Eller altså ikke han selv, men bilen hans. Du vet. En “bulkesituasjon” av den typen som er irriterende men ikke farlig. Den andre bilen opplevde at bremsene deres ikke bet ordentlig der på parkeringsplassen — og det gjorde ikke svinghjulene heller. Tore sto stille så det blir vanskelig å bortforklare dette skyldsspørsmålet for han andre. Sånt skjer. Man sitter der og aner fred og ingen fare mens man tukler med noe på telefonen, og plutselig kommer en bil inn fra siden og treffer deg midtskips på et litt etter måten usannsynlig vis. Jeg skvatt som faen, fortalte han meg. Man pleier jo ikke typisk å “følge med på trafikken” når man står stille på en parkeringsplass. Det skal det ikke være noen saklig grunn til. Regnes man som “trafikant” når bilen står stille og motoren er slått av? Det virker ikke rimelig, gitt at man ellers har parkert lovlig, eller i det minste fornuftig. Folk ser deg på langt hold og det skal være greit nok å styre unna. Tore var litt indignert over hele affæren. Ordet idiot ble brukt, men til syvende og sist er det bare en normal forsikringssak. Jeg tror han tok seg mest nær av at han ble såpass skremt. Dessuten er det masse brysomt jåss med skadetakst, reparasjon og det ene med det andre. Sånt passer jo egentlig aldri bra til noen tid.

Det er knyttet mye overtro til flaks, blant annet om at man har en bestemt «kvote» flaks, om hvem som er «født heldige», og om hvordan man kan påvirke hell i spill. Slike forestillinger bunner i ønsketenkning og den menneskelige tendens til å se mønstre i tilfeldighetene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Sakens fakta er at jeg kjøpte el lodd som kostet 50 kroner og skrev om det etterpå. Den store premien var 1,4 milliarder kroner, men jeg vant bare 125, som ikke desto mindre er en fortjeneste på 150% av innsatsen. Jeg kan dermed ta tilbake femtilappen min og la overskuddet stå til neste runde. Prosentmessig var dette en bra uttelling men beløpsmessig er det ubetydelig. 75 kroner er ikke engang hva det koster å drifte husholdningen min per døgn. Det føles faktisk riktig å ikke engang ta tilbake den forrige innsatsen, men bare fortsette å spille med hele beløpet. Jeg betraktet jo innsatsen som tapt etter å ha kjøpt loddet, men for å sitere meg selv: Jeg tar gjerne en av de små premiene. Og slik gikk det.

Jeg antar det korrekte å si nå er at jeg tar gjerne den store premien. Det aktuelle spillet er lotto nå i dag (lørdag) hvor det “bare” går an å vinne 30 millioner. Jeg betalte 70 kroner for dette loddet, så får vi se. Er det dette som er spillegalskap? Fordi jeg er nokså sikker på at det smarteste jeg kan gjøre er å ta de 125 kronene og stanse her. Oddsen for at jeg taper er jo overveldende stor og det jeg vant er i det minste nok til å dekke en ukes forbruk av kaffe eller noe, men saken er at jeg er ikke “smart”. Ihvertfall ikke med penger. Disiplinert i forhold til hva jeg har og ikke har kan jeg sikkert være, men jeg går ikke rundt og “ser etter muligheter” og den typen ting. Jeg tror man må være veldig mye mer på hugget enn jeg er for å bygge opp en betydelig formue. Jeg har jo ikke engang noen sånn ambisjon.

Tredve millioner går det alltids an å bruke opp, men poenget med det jeg skrev da jeg kjøpte “milliardloddet” er at jeg har ikke noe realistisk begrep om hvor mye penger dette er — men det er vanskelig å se hvordan man kan tape penger når man kontrollerer sånne beløp, med mindre man er fullstendig fette idiot. Bare èn prosent avkastning på en milliard er jo ti millioner, som det helt klart går an å leve av gjennom hele året uten å lide noen nød — og man kan nesten helt sikkert få en mye bedre avtale enn dette hvis man “leier bort” pengene til noen slags fondsvirksomhet. Imidlertid kommer dette neppe til å bli et problem for meg verken på den ene eller den andre måten. Flaks rammer helt vilkårlig, akkurat som sin rake motsetning. De typene som fremstår som litt i overkant “heldige” mye av tiden er sannsynligvis bare individer som allerede er såpass høyt oppe på sin egen formkurve at marginene jobber med dem oftere enn mot dem. Vi pleier å si at de seiler i medvind. Det er et ganske kjent fenomen som ikke er metafysisk i sin natur.

Det ultimate poenget med alt dette er hvor absurd det er at man kan vinne en milliard i et pengespill. Riktignok var det ingen som stakk av med toppgevinsten denne gangen – den gikk inn i jackpotten – men tre stykker vant andrepremien og de fikk femti milloner hver, så det er svært seriøse beløp vi snakker om. I den grad noen for eksempel behøver “kapital” til å starte noe slags prosjekt så kommer de jo langt med femti millioner. Herregud. Da jeg selv startet min første biznis på 80-tallet måtte jeg skaffe bare hundre tusen, og det var et helvetes slit skal jeg si deg. Siden den gangen har jeg tjent noen penger og tapt noen penger. Det jevner seg ut. Greia i 2008 falt for eksempel mindre heldig ut for meg. I det store bildet tapte jeg bare småpenger men det var seriøst nok til at jeg ga opp hele fantasien om å “drive med forretninger” en gang for alle. Faen kan bare komme og hente alt bryet med papirarbeid, sure kunder og upålitelige medarbeidere. Mitt store vendepunkt slik sett skjedde altså for såpass lenge siden, men mange opplevde noe lignende i forbindelse med pandemien. De mistet grep på “kontinuiteten” i opplegget sitt på grunn av alt kaoset. Mange er ennå litt ute og seiler. “Tilbake til der man var” er det jo ingen som kommer. Så hvor havner de? Det er dette som ennå ikke er avklart. Det er for tiden et politisk problem som lar seg avlese i form av diverse valgresultatmessige “jordskjelv” både her og der. Hva skal vi kalle det? Ustabilitet? Det er mange harde følelser der ute. Jeg er ikke selv en sånn som tar ting personlig – ting bare går til helvete noen ganger uten at noen har “skyld” i dette – men mange andre har utarbeidet ganske distinkte fiendebilder slik sett. De “ser mønsteret” på en eller annen koko måte.