År: 2024

Solsystemet ligger nær Melkeveiens plan, plassert cirka 9000 parsec (30 000 lysår) fra galaksens sentrum i Orionarmen. Solsystemet tar del i Melkeveiens rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet på rundt 250 kilometer i sekundet. Solsystemet bruker 250 millioner år på ett baneomløp rundt galaksesenteret, kalt et galaktisk år.

(Store norske leksikon)

For å regne om til kilometer i timen må man gange opp med 3600, som gir 900.000 som relativ omløpshastighet på hele solsystemet, målt i forhold til galaksens sentrum. Alle anerkjenner det som veldig fort, men på denne skalaen er det så sakte at det blir som å stirre på timeviseren til et veggur. Vi vet at den flytter seg, men det er vanskelig å se bevegelsen. Jeg mener, femti år er lang tid i et menneskeliv. Vi har ikke noen “følelse” for hva tallet èn million år betyr i praksis. Det er for mye, for stort, for lenge. Svært få mennesker blir noensinne hundre år gamle, så vi kan egentlig si at dette tallet representerer en mengdehorisont i forhold til mennesket som organisk skapning — og ikke bare i forhold til antall år man relativt enkelt klarer å fantasere om, men også i hvor mange mennesker man lett gjenkjenner før man må begynne å “lete i hukommelsen” for å plassere navn og person i en kontekst. Det krever litt innsats. Tenk over saken. Nesten ingen har en omgangskrets som er større enn hundre individer, som man treffer på noenlunde regelmessig basis.

Hvorom allting er, min eneste intellektuelle superkraft er at jeg er “ikke glemsom”. Eller rettere sagt, jeg glemmer alt mulig rart hele tiden, av typen folks navn, hvor jeg har gjort av en ting jeg behøver akkurat da, hva som er passordet til emailen min og den typen ting – altså sånt vi kan karakterisere som diverse detaljer i livet – men jeg glemmer ikke ting jeg har lært og brukt tid på å sette meg inn i, si for eksempel napoleonskrigene eller neandertalfolkets historie. Skolelærdom sitter, selv om jeg surrer med forskjellen mellom høyre og venstre og andre dusteting på dette nivået annenhver dag. Jeg tror det må være to vidt forskjellige systemer for lagring av hukommelsesdata, hvor det ene er en slags “statisk” samling av diverse faktapunkter, mens det andre jobber på mer “dynamisk” – eller kreativt – vis. Likevel er det aldri slik at jeg holder noen kunnskap hellig – eller hva man skal si – til en sånn grad at jeg protesterer mot oppdateringer av konsepter innenfor vitenskapsfagene, som den gangen Pluto – den niende planeten – ble omdefinert til “dvergplanet” eller TNO, altså en kategori av trans-neptunske objekter som ved dette tidspunkt omtatter cirka tredve “dvergplaneter” som er ganske lik Pluto i størrelse og andre fysiske egenskaper. Det er et galehus der ute.

Månen er det nærmeste himmellegemet, men selv den er ganske langt unna. Tommelfingerregelen er omtrent ti ganger jordas omkrets, som med litt reversibel hoderegning med tallet pi gir det enda mer omtrentlige tallet tredve ganger jordas diameter. Uansett blir forholdet slik at en vanlig “femmerball” – den størrelsen som typisk brukes i fotballkamper – kan være jorda i en modell. Da blir månen en bordtennisball som befinner seg omtrent syv meter unna. (Omløpsbanen er for det første ikke jevnt rund, for det andre beveger månen seg omtrent tre centimeter bort fra jorda hvert år, hvilket betyr at månen var nesten to meter nærmere jorda da jeg ble født enn nå.) Poenget er at mesteparten der ute er “tomrom”. Det er ingenting der. Det skjer ingenting — ihvertfall ikke noe vi er i stand til å observere med noen konvensjonelle metoder. Det er begrenset hva vi kan se før vi begynner å blande inn diverse instrumenter og teknologiske hjelpemidler ellers, ikke minst slike supercomputere som behøves for å håndtere de idiotiske datamengdene astrofysikere må forholde seg til. Vi vet for eksempel nå at “det tomme rommet” på ingen måte er tomt, det foregår tvert imot en sydende aktivitet av såkalt virtuelle partikler som hopper inn og ut av eksistens til enhver tid. Dette skaper et “trykk” som lar seg måle med noen litt snedige instrumenter, kalt Casimir-effekt (eller Unruh-effekt når vi måler det i galaktisk skala). På atomnivå observerer vi dette som “usikkerhetsrelasjonen” — hvor for eksempel elektronet lever i en slags konstant halvsvime på kanten av hva som finnes og ikke finnes, inkludert hvordan det “hopper” på uforutsigbart vis fra sted til sted, i den grad begrepet “sted” overhodet har noen mening i kvantemekanisk feltteori. Det er et galehus der inne.

Fysikken påviser at all “eksistens” er en temmelig flimrete greie. Du vet. Omtrentligheter. Selvsagt opplever vi som lever på vårt nivå av fysikken solsystemet som både stort og “massivt” – i den forstand at det inneholder en ganske stor total materievekt – men det teller ikke engang som støvkorn i det virkelig store bildet. Og hvis vi snur alt på hodet og studerer det som er smått – virkelig smått, som i mye mindre enn et atom – blir vi ikke stort klokere av det heller. Det mest fysisk presise vi kan si om menneskenaturen er at vi representerer et slags “kraftfelt” — eller altså at det er mer korrekt å si at man er en “prosess”, ikke en “ting”, uansett hvor mye man kan føle at man har en kropp og alt det der. Saken er at det vi kaller det materielle er flimrete både i det største og det minste av alt vi klarer å observere og samle inn et datagrunnlag om. Kontraintuitivt, kaller man dette, ikke minst fordi all vår intuisjon er fokusert på sånt som er organisk nyttig for oss på det nivået vi eksisterer, med de muligheter og begrensninger som dette gir oss. Det matnyttige tar jo alltid presedens foran alt sånt som er bare abstrakt interessant. Det filosofiske gravitasjonssentrum i et typisk menneskeliv er jo selveste “livsfølelsen” — at man er noen, at man samhandler med omverdenen, at man opplever ting og det ene med det andre. Det går an å skjære språket veldig tynt når vi skal definere og forklare ting, men “livsfølelsen” er en form for fundamental kjennsgjerning som vanskelig lar seg “databehandle” innenfor noen strikt logisk horisont. Den må erfares gjennom de normale stadiene for aldersmessig utvikling, tidsopplevelse, romfølelse og “sosial intelligens”. Sånn sett opplever folk i hovedsak selve eksistensen sin som “ikke noe forhandlingsspørsmål”. Det bare er sånn. “Hvem” de er lar seg ikke på noe rimelig enkelt vis forklare. Man må bare henge sammen med dem en stund og se hvordan ting utvikler seg.

Om personlighetsdannelse kan vi si at fenomenet er godt kjent men dårlig forstått. Ingen vet hvor menneskesinnet kommer fra, selv om det er mye som lar seg måle og behandle som statistisk datamateriale når det kommer til kroppens mange egenskaper, inkludert ikke minst dette med at personligheten må jo sitte i kroppen på noe slags vis. Vi har ikke noe grunnlag for å tro at mennesker egentlig eksisterer “i skyen” og styrer kroppen som en avatar fra “et annet sted”, selv om dette er en interessant tanke å leke med, for eksempel som grunnlag for en science fiction-fortelling. Jeg tror også visse religiøse tiltak har noen tanker om saken. Det eneste vi har rimelig grunnlag for å si er at folk eksisterer typisk som både “en våken tilstedeværelse” som preges mye av kroppsaktivitet, og “en drømmeidentitet” som man henfaller til når man sover; hvor det noen ganger føles som om “det foregår noe” men det er vanskelig å si hvor relevant det er i forhold til alt man har å stri med i den våkne hverdagens verden. Det finnes mange oppfatninger om “hva det er” men det er ingen som benekter at det er vanlig å drømme når man sover. Mye av det virker veldig abstrakt og “ubegripelig” – hva en drøm “betyr” er jo ofte temmelig omdiskutert – men det meste er glemt så snart man våkner igjen og setter fokus på det man har å gjøre i løpet av de nærmeste timene. Jeg skal ikke insistere på noen “mening om saken” annet enn å peke på at det går an å “integrere” disse to ulike sidene av bevisstheten mye bedre enn hva som er vanlig. Jeg pleier å si at man bør se på underbevisstheten som en “kunstig intelligens” man har til rådighet og kan bruke som man vil, akkurat som resten av alt som i sum total utgjør den individuelle personligheten. Underbevisstheten er en støttefunksjon som imidlertid ikke har noe eget kvalitativt verdisystem, slik at den tolker enhver “utvist interesse” som likeverdig – det betyr at du vil ha “mer av dette” – selv om interessen man viser egentlig er et fryktkompleks. Dette er teknisk sett hvorfor det folk er redd for har en tendens til å stadig materialisere seg foran øynene deres. Underbevisstheten tror de vil ha det slik.

Personlighetsutviklingen hos et individ gjennom livet henger mye på hva slags treningsdata underbevisstheten deres har blitt programmert med. Hva vet de om? Hva har de sett? Hvor har de vært? Hvordan har erfaringen deres blitt dannet? Dette er sånt man finner ut av etterhvert hvis man danner vennskap – eller en annen type forhold – til et annet menneske. Hva er gyldig? Og hva er likegyldig? Hvis vi for eksempel får høre at noen har sittet tolv år i fengsel for drap vil vi etter all sannsynlighet danne et annet forhold til vedkommende enn hvis de har en mer “normal” bakgrunnshistorie. Du vet. Mer forsiktig. Til og med jeg er jo skeptisk til folk som har “heavy” ting på rullebladet sitt, og jeg er ellers ikke storforlangende i forhold til folks eventuelle svimmelhet i privatlivet, så lenge de holder avtaler, betaler reginger og den typen ting. Det er riktignok et poeng at man bør vite hva folk gjør med galskapen sin – og også hvor de får pengene sine fra – fordi så lenge dette forblir ukjent kan man jo aldri være trygg på vedkommende. Og med “galskap” mener jeg alt sånt som dukker opp når ting koker over for dem. Frustrasjon, angst, depresjon, aggresjon, det ene med det andre. Galskap er bare det korte navnet på hva som enn skjer når “fatningen” går ut døra og “noe annet” dukker opp i en person. Hvordan håndterer de sin egen galskap? Dette er noe man bør vite om folk for at man skal vite “hvor man har dem” hvis det skjer noe hårete. Hvor eksakt går de når de går fra konseptene? Blir de hysteriske? Lattermilde? Ondskapsfulle? Sånt varierer, men alle har et opplegg for “personlig krisehåndtering” enten de har relevant erfaringsmateriale eller ikke. Noe vil alltid skje med folk når de mister kontrollen. Men hva? Hva slags treningsdata de underbevisste funksjonene deres er basert i avgjør saken. Egentlig er det ganske banalt. Man “trener” ikke et menneske på noen måte som er vesensforskjellig fra hvordan man trener en hund. De blir skvetne hvis de er vant til et regime av trusler og straff.

Hvor godt kjenner du “den niende planeten” — eller Planet Nine som konseptet heter på engelsk? De mener ikke Pluto, men en tenkt niende planet som befinner seg et sted svært langt borte, men astrofysikerne behøver noe sånt for å forklare visse uregelmessigheter i solsystemets planetbaner. Den siste versjonen jeg har hørt om kom inn for bare noen dager siden og er basert i et fenomen vi etterhvert kjenner ganske godt: villplaneter. Kosmiske omstreifere som ikke er en del av noe stjernesystem, de bare reker formålsløst rundt der ute og får kursen sin justert av enhver hendelse som involverer gravitasjon, for eksempel at de kommer ganske nær en tilfeldig stjerne. Dette vil vanligvis “slenge” villplaneten avgårde med økt hastighet og på en ny kurs. Forskere har regnet på saken og kommet frem til at en villplanet som dro forbi solsystemet vårt for “noen milliarder år siden” kan forklare de uregelmessighetene vi observerer. Det behøver med andre ord ikke å finnes noen niende planet der ute, noe som også gjør det poengløst å lete etter den, fordi den befinner seg allerede langt borte herfra. Den bare streifet forbi for lenge lenge siden, ikke ulikt den berømte Omuamua nå ganske nylig, bare at objektet selvsagt var veldig mye større. Inntil videre velger jeg å tro på denne forklaringen. Ihvertfall er den det beste jeg har hørt om saken så langt. Eller skal vi heller si den forklaringen som krever færrest bevegelige deler for å fungere. Dette har et navn. Ockhams barberkniv. Ockham’s Razor. Man bruker den til å barbere bort tøys. Rent teknisk sett handler barberkniven om at man bør ikke introdusere noen forklaring som krever flere og mer fantasifulle deler enn de man kan observere, eller fakta om du vil. Dette kalles også det parsimoniske prinsippet. Forklaringsmessig minimalisme, kan vi kanskje kalle det. I praksis at man ikke skal blande inn en masse elementer som verken er her eller der i forhold til hva som lar seg bevise gjennom gyldige eksperimentelle forsøk som alle kan gjenskape. Morsomt, ikke sant? Fordi selv om alle i teorien kan etterprøve hele fysikken med sine egne forsøk på egen hånd, så er det ingen som kommer til å gjøre dette — rett og slett fordi utstyret som kreves er så himla dyrt. De fleste tar seg ikke engang råd til en god stjernekikkert (som jeg innbiller meg koster “noen titusener”), langt mindre noe observatorium med supercomputer. Bla bla ukeblad; poenget er at jeg kommer aldri til å sjekke disse opplysningene om den niende planeten i noen meningsfull forstand, jeg bare velger å tro på det astrofysikerne sier. Dette – ifølge noen – gjør meg naiv.

Folk har noen ganger et snålt forhold til kunnskap. Det som vet minst tror av en eller annen grunn at de vet mest. At de er kompetente, godt informerte og forberedt på det meste. Men så snart de skal ut i praksis går det rett på trynet med dem. Dette er et kjent psykologisk fenomen kalt Dunning/Kruger-effekten og det lar seg til og med fange opp og måle med statistisk verktøy, til en sånn grad at den har sin egen grafiske kurve, like forutsigbar og karakteristisk som “gaussiansk normaldistribusjon”. De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd. Vi andre bare fortsetter. Forholdet lar seg uttrykke slik: jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. For eksempel vil en ekspert på kardiologi som regel føle at de – eller “vi” og hele verden – vet alt for lite om hjerte og karsykdommer, mens en middels idiot kan lese noe på nettet om hjerteinfarkt for deretter å uttale seg skråsikkert om temaet i selskapelige sammenhenger. Sånn er den normale tendensen for slike ting, som altså lar seg måle som “Dunning/Kruger-effekt” i teknisk forstand, men fenomenet er forsåvidt allerede velkjent i form av diverse ordtak og ned typen ting, som uttrykker “kjennsgjerninger” som at større kunnskap alltid kommer med større grad av tvil og usikkerhet, slik at folk “på professornivå” er lite glad i å gi definitive svar om noe som helst. De vet for mye til å føle seg trygge i og med den kunnskapen de har. Det er noen ganger enkelt å se om folk fusker og lyver. Hvis noen for eksempel bruker formuleringer som at “det og det er vitenskapelig bevist” så vet du at de ikke vet hva de prater om. Det er jo ikke sånn vitenskap fungerer. Naturen er aldri presis og forutsigbar, det er et helvetes kaos der ute, men ting i menneskenes verden fungerer likevel “på en gjennomsnittlig måte”. Vitenskapelig sett kan vi for eksempel si noe sånt som at en hvilket som helst nyfødt barn vil med noe over nitti prosent sannsynlighet – og gitt at de ellers overlever – vokse opp til å danne en nokså bastant identitet som en av kategoriene kvinne eller mann, og oppleve seg tiltrukket av “det motsatte kjønn” — men de siste bortimot ti prosentene vil oppleve varierende grader av “kjønnsforvirring” som ikke har noe som helst å gjøre med hva de selv ønsker. Det bare er sånn. De bare er sånn. Dette er virkelighetsopplevelsen deres. Har det blitt mer av sånt? Ingen seriøse mennesker tror det. Imidlertid har det blitt mer snakk om diverse “standardavvik” for seksualitet og kjønnsidentitet. Folk er mer åpne om slike ting enn på svært lenge i menneskesamfunnene, kanskje noensinne. Vi får ikke gjort noe med selve saken. Ting er som de er. En viss prosent av alle mennesker vil falle utenfor “det heteronormative opplegget” og dette er statistisk forutsigbart. Det er sånn naturen jobber. Den frembringer alle tenkelige og utenkelige varianter over alle tema. Spørsmålet er om det skal være lov å snakke om sånne ting uten at folk mister forstanden og løper skrikende rundt i rommet, mer eller mindre bokstavelig talt. Hva er vi? Intelligente skapninger? Alle får se på ting og trekke sine egne slutninger.

Nikanor Teratologen, pseudonym for Niclas Lundkvist (født 27. oktober 1964 i Kåge) er en svensk forfatter. Han debuterte med romanen “Äldreomsorgen i Övre Kågedalen” i 1992, som vakte stor skandale i Sverige da den kom. Siden debuten har Teratologen utgitt ytterligere tre romaner og en aforismesamling. I tillegg har han gjort seg bemerket med oversettelser, blant annet av Nietzsche.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Det finnes en del beryktede bøker der ute; grovt sett slike som tematiserer umenneskelige ting. Illustrasjonen ovenfor er av Konstantin Makovskij – malt i 1889 – og heter Tamara og demonen, oppkalt etter det episke diktet ved samme navn, skrevet av Mikhail Lermontov i 1838, men ikke utgitt før femten år etter Lermontovs død (1841), altså i 1856, i Berlin. Jeg vet ikke hvor interessert folk er i dikt, når de er skrevet på vers og i henhold til spesifikke rytmer, men “lite” dekker vel det meste av svaret. Demonen – som diktet i hovedsak kalles blant fansen – kan vel beskrives som en gotisk greie, la oss si en tidlig prototype av den typen “vampyrromanser” som fremkom blant annet i Anne Rice sin serie om vampyren Lestat, men også både før og senere i gudene vet hvor mange oppdiktede romanser med en smak for det overnaturlige. Mange har meninger om denslags. La oss sortere bort de som liker denne typen litteratur. De er streite nok. Det er ikke noe mer å si om dem enn at de liker en spesiell form for kunstuttrykk. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Spør dem.

Mer interessant er de som “har noe imot” for eksempel skrekksjangeren, og hvordan de argumenterer for diverse tiltak designet for å begrense publikums tilgang til slike ytringer. Folk kan jo bli skremt. Noen tåler ikke det. De blir sinte, lei seg og så videre. Kanskje de ser noe de senere ikke greier å få ut av hodet — de ble traumatisert av informasjonen. Du vet. Sånt som man senere ønsker at man aldri hadde sett, hørt eller lest om. Det er rett og slett alt for fælt og rystende. Noen kaller det spekulativt og henviser til hvordan det strengt tatt er unødvendig å dvele ved og vise nærbilder av – la oss si – øyne som blir skåret opp, legemsdeler som blir hugget av, tarmer som faller ut, og den typen ting. (Det er ikke noe poeng i å lage en liste, alle skjønner hva jeg mener.) Det kan man godt si. Altså at det er et kultent kunstgrep når man benytter seg av sjokkeffekter og alskens kvalmende marerittbilder som noen ganger går inn på folk til en sånn grad at de sover dårlig etterpå. Jeg ser poenget — men på den annen side er det ikke rimelig å nekte de som verdsetter for eksempel skrekkfilmer av “slashertypen” – med hvor mye blod og gørr som helst – tilgang til det kunstuttrykket de foretrekker, under henvisning til at man gjør det for å beskytte de sårbare. Jeg har selv vært en skrekkfilmfan siden på 70-tallet og kan vel sånn sett bekrefte at når man prøver å forby eller begrense en film så blir den bare ekstra attraktiv, fordi da vil alle vite hva det handler om. Hvorfor er denne filmen forbudt? Dermed får jo mannskiten en ekstra aura av tiltrekning som den kanskje ikke engang fortjener. Enkelte av de mest beryktede filmene fra den gangen – som Texas Chainsaw Massacre – var og er såpass geniale at de står støtt som klassikere den dag i dag, men herregud så mye dårlig det finnes også.

Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Fiksjon – uansett hvor heslig og pervers den måtte være – er noe helt annet og dypt vesensforskjellig fra dokumentar lenge før vi begynner å snakke mer detaljert om sjanger. For eksempel finnes det autentiske opptak av alskens grusomheter i sirkulasjon ute på nettet, men dette må ikke forveksles med sånt som folk lager med diverse rekvisitter og filmtriks i et studio. Fantasi og virkelighet, ikke sant? Det er og forblir to forskjellige ting som fungerer på svært ulike måter. Selvsagt er grensene litt uklare for småbarn, men etterhvert som de vokser til danner de normalt en god forståelse for forskjellen mellom at noen blir skutt i en film og i virkeligheten. “Filmvold” kan tolkes som en form for konseptuell programmering; i den forstand at det vil på sikt desensitivisere pasienten i forhold til ekstreme ytringer og grovt billedmateriale i virkeligheten også, men jeg tror ikke dette argumentet fungerer. Det må jo være noe galt med folk for at de skal tro at spillefilmer og fjernsynsserier er “dokumentariske” selv når de påstår at de er det. Enten filmer man “noe som hender i virkeligheten” – dokumentar – eller så arrangerer man til et scenario med folk og ting som “ser ut som noe” — fiksjon. Den grensen er egentlig ganske klar. Om detaljene i det arrangerte bildet er aldri så historisk korrekte – både i hendelsesforløp, språk, klesvei og så videre – er de ikke desto mindre et fantasiprodukt. Det er ikke et filmklipp som ble til fordi noen med kamera var på et sted hvor noe hendte. For eksempel kan jo ikke et filmteam som jobber for fjernsynets nyhetssendinger blande seg inn og “regissere” hendelsene de er på stedet for å dokumentere, fordi da blir det juks og diktning, og dette vil sannsynligvis ha alle mulige slags konsekvenser for dem senere, gitt at det blir oppdaget. Det eneste de kan gjøre i denne gata er å “dramatisere” hendelsene i en fiksjonsproduksjon senere, for illustrative formål mens noen for eksempel leser opp et narrativ om det som skjedde. Sånne ting lages hele tiden. Det er strengt tatt ikke “dokumentar” men det kan godt være med som et element i en dokumentarfilm likevel.

Bilder er forsåvidt èn ting og musikk noe helt annet, men det skal likevel nevnes at Ozzy Osbourne fant opp sjangeren heavy metal da han erklærte at bandet Earth – som de het den gangen – burde skifte navn til Black Sabbath og lage skrekkmusikk. Det var med andre ord meningen – helt fra første stund – at de som opererte innenfor denne sjangeren skulle bruke diverse “skrekksymboler” og ellers få det til å låte så skummelt som mulig. Teater har vært en vesentlig del av pakka hele veien. Selvsagt er det vanskelig å gjøre sånt uten at hele opplegget blir temmelig cringe øyeblikkelig – det er jo vanskelig å være skummel på en troverdig måte – men så er da heller ikke metallsjangeren akkurat helt fri for sånt som gjør at man får lyst til å holde seg foran øynene fordi det er så pinlig dumt, men sånn blir det når kunstretningen man driver med er såpass dramatisk og “symbolbelastet”. Er det noen som husker satanpanikken fra 80-tallet? Her i Norge manifesterte opplegget seg etterhvert som “hekseprosessen i Bjugn” men det var mange saker av denne typen verden over, samtlige basert i fantasien om at det finnes en hemmelig undegrunnsbevegelse av “satanister” som spiser småbarn og det ene med det andre. Galskap? Ikke noe mer eller mindre enn angsten for kjønnsavvikere, annerledes tenkende og den typen ting. Du vet. “De andre” som ikke er som oss. For hundre år siden mente man jøder. Nå mener man mest muslimer. Opplegget er imidlertid det samme. I bakgrunnen finner vi marxisme som den virkelig dødelige skrekken, men når man på 1920 og 30-tallet sa “bolsjevik” kunne man like så gjerne si jøde. Idèen den gangen – og tildels ennå – var jo at det er “jødene” som styrer den internasjonale sammensvergelsen som står bak “kommunistene”. Jeg vet ikke hvorfor. Greia har aldri hengt på greip — og gjør det fortsatt ikke. Enten folk kaller seg jøder, kristne eller muslimer er de jo ikke noe mer – eller mindre – farlige enn hvem som helst andre mennesker.

“Hard rock og heavy metal” – inkludert pønk, glam og alt annet som er “naturlig beslektet” – er jo faktisk litt skrekkelig for mange, eller i det minste frastøtende. De liker det ikke og de skjønner heller ikke hvordan det går an for noen andre å like denslags. Det må være noe galt med dem. Kanskje en demonbesettelse? Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg selv føler, men jeg innbiller meg at folk som liker skrekkfilmer ofte også liker metallmusikk, og omvendt. Det er et system i galskapen. I det minste kan vi si de liker “sterke virkemidler” i kunsten sin. Dramatiske greier. Alt sånt som “beveger” folk når vi snakker om spenning, skrekk og gru er jo i sin essens veldig sentimentalt. Det henvender seg til de overspente og skvetne sidene av folk med etter måten svært enkle emosjonelle budskap. Film og musikk går typisk “rett i fletta” på folk uten å involvere noen anatytisk prosess. Det er verre å definere eksakt hvor “det skrekkelige” ligger i litteraturen. Skrekkfilm er forsåvidt et velkjent konsept – og alle vil sikkert gå med på at “skrekkmusikk” også er noe som eksisterer – men skrekklitteratur er vanskelig å definere. Jeg aner ikke. Hva er skremmende? Selv blir jeg jo ikke skremt – annet enn at jeg har hva jeg vil kalle sunn respekt for ting som faktisk er farlige – men jeg vet ikke hva slags tosk man må være for å frykte “demoner” og denslags. Jeg vet at de eksisterer – altså de som tror på sånt – men jeg anser det å være et psykiatrisk problem som på alle måter er none of my fucking business, som amerikanerne sier i sine lyse øyeblikk. Det er jo ikke mange dagene siden en eller annen prest i Norge gikk ut og advarte mot yoga. Herregud. Bortsett fra at mange sikkert forventer seg alt for mye fra greia, så er jo yoga definitivt en positiv ting å drive med på “mosjonsiden” uansett alder og helsemessig normaltilstand forøvrig. Basert i det lille jeg vet om menneskelig anatomi vil jeg påstå det er bedre å strekke og tøye litt på kroppen enn det er å anstrenge seg med tunge ting og “prestasjoner”.

Nikanor Teratologen sin litterære produksjon er definitivt skrekkelig, men ikke på noe overnaturlig vis, det er bare sykt. Hva skal man si? Rystende skildringer av overgrep? Det begynner ikke engang å dekke graden av perversjon og hva vi vel må beskrive som menneskelig fornedrelse som fremkommer. Herregud. Det må jo være noen slags verdensrekord. Anse deg som advart hvis du går for å lese noe av det. Poenget er uansett at folk reagerer forskjellig på alt. Tildels veldig forskjellig. Jeg var allerede så “mentalt fordervet” da jeg leste Teratologen første gang at jeg syntes mest det var komisk. Jeg henfalt til det man kaller metatenkning rundt hva slags anmeldelser og reaksjoner sånt materiale må fremkalle de ute. Hvordan blir man umenneskelig? Det kommer an på hvem man spør. Selv vil jeg si at man har definitivt mistet noe hvis man på en eller annen måte får matematikken til å stemme når sakesløse sivilister – endog småbarn – massemyrdes på det mest kyniske vis. Det er skrekkelig, hvis du spør meg. Virkeligheten har en tendens til å være verre enn selv de verste fantasiene folk klarer å hoste opp og smøre ut over den litterære begivenhetshorisonten. Hva betyr det man sier? Det som teller er jo hva folk gjør. Det verste man kan si om noen som prater masse piss er at de er en “pratmaker” men hvis de gjør verken vondt eller godt – de bare prater – så er det forsåvidt ikke så mye annet man kan si heller. Det som en gang var debatten rundt “politisk korrekt” har vel nå – antar jeg – transmutert over i en debatt om “woke”. Jeg skjønner uansett ikke hva det handler om. Det har jeg aldri gjørt. Hva er det de vil? Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn et ønske om sensur, ironisk nok ytret av de som mer enn noen andre gråter om “ytringrfrihet” i Norge. Herregud. Vi har ikke tid til sånt tøys. Vi har nok av virkelige oppgaver som må håndteres. Nasjonale sikringstiltak tilknyttet problemer rundt klimaendringer og den typen ting. Du vet. Voksne jobber. Den typen man er nødt til å gjøre uansett hvordan man føler seg. Livet er ikke noen teori. Det er ikke noe man kan gjøre “galt”. Folk er som de er. Det varierer hvor mye de fantaserer rundt “den verden de skulle ønske at de levde i” men jeg vet ikke om dette står i noe proporsjonalt forhold til i hvilken grad de evner å ta tak i og gjøre noe med den verden de faktisk lever i, eller altså nærmere bestemt den lille delen av verden som er “deres egen”.

Hva slags demoner er det folk ser for seg skal komme og ta dem? Det er forsåvidt vanlig å si om folk som har diverse psykiske lidelser at “de har demoner” som driver dem ut av likevekt under visse gitte omstendigheter, si for eksempel hvis de er alene på et fremmed sted. Den og den personen “plages av demoner” er et uttrykk man hører ganske ofte. De mener aldri demoner i noen katolsk, kirkelig og strengt demonologisk forstand, men de mener ikke desto mindre noe. La oss si “tanker”. Det skjer noe med dem. Jeg kjenner selv individer som har en nærmest sykelig angst for å være alene, helt stille og ikke “engasjert” i noen aktivitet. Så banker vi på. Hva kommer nå? Huskestue. Jeg vet ikke hva de er redd for. At demonene skal komme? Det er vanskelig å si. Hvor kommer de i så fall fra? Hvorfor er de ikke der hele tiden? Jeg pleier å si om den menneskelige underbevissthet at den er som stjernehimmelen. Den er der om dagen også, det er bare at alt blir så overveldet av den intenst skinnede sola — eller altså det vi kaller “den våkne hverdagsbevisstheten” i denne metaforen. Den våkne bevissthetens geskjeftighet, om du vil. Nevnte vi yoga? Det kommer noen ganger som en kombinasjon med meditasjon, eller grovt sett å “holde kjeft og lytte” i sinnet. Opplegget er å venne seg til at man har en underbevissthet og at den kommer til å påvirke deg enten “du selv” er involvert i denne prosessen eller ikke. Som når man sover om natten og erfarer drømmesøvn. Hvem er man da? På en måte er man “seg selv” men på en annen måte ikke. Ingen av de normale reglene gjelder lenger. Ikke desto mindre erfarer man noe. Som regel ikke noe betydningsfullt – det er ikke normalt å huske drømmene sine i særlig mange minutter – men noen ganger husker man ting veldig klart og opplever nærmest at drømmen trenger seg inn i dagliglivet med alskens mystisk symbolikk tilknyttet ting i omgivelsene. Man føler seg “sanndrømt” for en stund — uten at man helt kan redegjøre for mekanikken i det som foregår.

Hvis man ønsker å “justere virkeligheten” lønner det seg å begynne med språket. Hva tenker du? Språket har faktisk alt å si i forhold til hva slags virkelighetsopplevelser man er i stand til å konseptualisere. I en veldig bokstavelig forstand er språket koden som åpner sinnet i forhold til verden — eller det motsatte. Her er en påstand: Narkotika – både lovlig og ulovlig, som alkohol, piller, røykesaker eller hva har du – gir en brå, brutal, umiddelbar og dypt gripende endring av den basale virkelighetsfølelsen på kort sikt – man føler seg helt annerledes mens det varer – men så våkner man opp til den samme gamle gråsonen igjen, ofte med litt angst, anger og den typen ting som pynt oppå toppen. Siden kan man repetere denne prosedyren så ofte man vil og oppnå stort sett det samme hver gang, men hvis man vil endre “hvordan man føler seg” på en dyp, fundamental og permanent måte må man ta kontroll over språket. Jeg vet om noen andre triks som også virker, men at “språk virker identitetsdannende” fremstår vel neppe som noen drøy påstand for noen. Hva er det som gjør noen norsk, for eksempel? Uansett hva annet man kan si tror jeg enigheten er bred om at det å snakke og forstå språket må være noen slags minimumsforutsetning. Det norske språket er slik sett kodenøkkelen til den norske virkeligheten. Hvis du ikke forstår alt som står skrevet overalt og alle lydene folk lager er du jo “fremmed” i fundamental forstand. Jeg ser ikke noe stort diskusjonsrom rundt denne saken. Hva slags argumenter har eventuelt de som mener det er av liten eller ingen betydning hvor godt man snakker, skriver og forstår norsk? Fordi jeg ikke ser noe ville det vært interessant å høre noe. Går det an å ta en sånn posisjon og i så fall hvordan? Jeg må bare riste på hodet. Selvsagt er alle enig i at språket vårt danner grunnlaget for hva vi kan snakke om, hva vi kan forstå, og en lang rekke andre typisk filosofiske arbeidsområder.

Språk er selvsagt ikke den eneste ytringen som kan bære mening, men det er den eneste lett tilgjengelige metoden vi kjenner for å ta til seg, behandle og transportere informasjon innenfor en logisk horisont. “Samtale” er den fundamentale omgangsformen mellom enhver normal gruppe mennesker i vår tid, selv om det kanskje ikke alltid har vært slik. Det er jo som regel vanskelig å si særlig mye om hvordan de tidligere mennesketypene håndterte hverdagen sin, hinsides det rent åpenbare. Kroppen stiller visse krav til livskomfort. Så snart man har fått dette noenlunde på stell handler vel resten om “interesser” og hvordan man formaterer dem i forhold til resten av gruppen. Der kommer jo “samtalen” inn i bildet. Hva snakker folk om? Hva slags ting vet de om? Hva kan de navnet på? Problemstillingen sr prinsipielt sett den samme den dag i dag. Sosial tilpasning handler om kommunikasjon, som igjen handler om konsepter, kategorier og distinksjoner innenfor språket. Et interessant spørsmål å slenge inn i denne sirkusmanesjen er hvem som bestemmer. Hvem har satt grensene for hva det er lov å prate om? Hvem bestemmer hva ordene betyr? Hvis du tror dette er åpenbart er det åpenbart noe du ikke har skjønt. Språket “flyter på toppen” av folkets kulturelle underbevissthet, slik at alle som kan språket er “innviet” i den hemmeligheten som språket skjuler. De kan de kulturelle kodene. De skjønner humoren. De vet hva metaforene betyr. Hvem er de som ønsker å beskytte språket — og hva skal noe sånt eventuelt bestå i? Selv vet jeg ikke noen bedre råd for å “bevare det norske språket” enn at man tar seg bryet med å lære det og praktisere det, nesten som en abstrakt dans. Jeg liker ikke misnøye. Det lukter muggent. Jeg liker handling. Du vet. Praktiske ting som gir resultater, ikke bare en masse tøys og sludder om sånt som man “tror” eller “håper på”. Er det ikke ganske frekt å kalle seg filosof og samtidig si sånt? Samme kan det være. Poenget her og nå – i dag som alle andre dager – er at man blir umenneskelig når man slutter å praktisere “menneskelighet” på det mest fundamentalt eksistensielle nivå — i praksis som regel når man tar fra noen annen sin menneskelighet. Man gjør dem til en kategori, eller “bare et tall” i en bok. De er ikke individer, men kategoriske representanter for en gruppeideologi. Man ser ikke et menneske. Man ser et symbol. Det er ikke en av oss, det er en av “de andre” og det er kategorisk tabubelagt å ha noen omgang med dem. Sånn sett er dagens nazibloggere akkurat som de var for hundre år siden. Dette er jo ikke intelligente mennesker. Kverna går på det samme vis og med det samme formål som den alltid har gjort: Når mange nok idioter tullprater lenge nok om noe dumt, så kommer før eller siden en handlingsrettet psykopat og blåser alle av banen med noen slags ufattelig handling. Det er til enhver tid bare to-tre nazibloggere på denne plattformen og alle vet hvem de er. De er ikke problemet, selv om de så langt har fått til å mane frem han massemorderen i 2011, det er alle de som bare smiler og sier hei på deg som virkelig står bak all denne verdens jævelskap. Vi gjentar – om det umenneskelige – at det uten tvil har inntrådt hvis man får til å ikke bare diskutere på en hverdagslig og selvfølgelig måte, men også “anerkjenne nødvendigheten av” de historisk sett fullstendig upresedenterte massemordet Israel driver med nå om dagen. Ingen har noensinne sett noe sånt før. Folk er helt blanke. Hva er dette? Hva driver de med? Uansett hva noen sier eller gjør, dette kommer aldri til å “bli bra igjen”. Går det an å bare legge av seg sin menneskelighet for et lite øyeblikk, mens man order opp med noen litt mer – hva skal vi si – umenneskelige men ikke desto mindre “nødvendige” affærer? Israel er et dyr nå. For alltid fortapt. Men dette har ikke noe med “jøder” å gjøre, dette er statshandlinger som har blitt begått av en lovlig valgt politisk ledelse. Det gjelder de samme standardene for alle. Også Israel, og til og med USA, selv om ingen har makt til å stille noen krav til dem så de kan bare stå der vifte med pikken som de vil. Sånn er det når man har mest penger og våpen. Alle vet dette. Alle hater dem, men de har ingen makt til å gjøre noe annet enn å observere og vente. Som han der gudfaren sa: Kanskje dagen aldri kommer, men hvis den kommer så vet du hvem du skylder hva slags tjeneste, og når den må betales.

UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven er mest opptatt av selve praksisen, ferdighetene og den levende kunnskapen i håndverket, snarere enn selve håndverksproduktene. Konvensjonen peker på at i stedet for å fokusere på bevaring av håndverksgjenstandene, bør vernet konsentrere seg om å oppmuntre tradisjonshåndverkere til å fortsette å produsere håndverk samt å overføre sine ferdigheter og kunnskaper til en ny generasjon, spesielt innenfor egne fellesskap.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Selv er jeg i det store og hele lite imponert av sånt som kommer ut av munnen på folk, særlig når de over tid viser lite annet enn disse leppene som til stadighet beveger seg og lager lyd. Hva mer kan du? Hva får du til med hendene, for eksempel? Selv et dårlig produkt er jo bedre enn bare prat. Det som er viktig er at man gjør noe. Du vet. Fremstiller materielle resultater. Det er litt omdiskutert eksakt hvorfor, men de fleste anekdotiske historier man hører om denne saken antyder at folk “lever bedre” – føler seg roligere og mer balansert – hvis de i det minste har en hobby som dreier seg om noe materielt. Akvarellmaling, strikking, modelljernbane, oppussing av en gammel båt – hva vet jeg – poenget er den formen for realitetsorientering som kommer med territoriet når man må forholde seg til praktiske oppgaver. Det går ikke an å tolke det bort eller forklare seg ut av saken når man driver med noe praktisk. Enten funker det eller ikke. Du har svaret med èn gang. Veldig elementært, men også veldig – nærmest barnslig – tilfredsstillende når man fikser det.

Som illustrasjon ovenfor finner vi Jacob Kuyp sitt maleri fra 1628, hvor en “håndverker” – kanskje han selv – tar lunsj mens andre arbeidsfolk holder på med noe i bakgrunnen. Det er litt omdiskutert om han har erotisert fremtoningen i bildet, men det er forsåvidt vanlig den dag i dag å fantasere noen slags ekstraordinær virilitet inn i håndverkere og andre som forstår seg på å håndtere praktiske oppgaver, så hvorfor skulle ting være noe annerledes på 1600-tallet? Gud vet hvor mange kvinner jeg har møtt som oppgir “hender som ser ut som de vet hva arbeid er” som et sterkt erotisk tiltrekkende element. Hvor sant dette er i den virkelige verden er forsåvidt ikke vesentlig for selve poenget, som er at erotikk – når man gjør det riktig – bør jo helst være litt på den håndfaste siden. Hvis ingen av de tilstedeværende vet hva de driver med har gnisten en tendens til å bli borte. Er det ikke sånn da? Det må skje noe “riktig” ganske tidlig i prosessen, hvis ikke mister folk lysten. Og da blir det å vente til neste gang.

Hvorom allting er, selve oljemaleriet som tradisjonshåndverk har neppe tenkt å gå noen steder med det første. Folk trekkes til kunsten i et tilstrekkelig antall. Hvor mange kjenner du som driver med maleri, i det minste som hobby? Jeg kommer selv umiddelbart på et tosifret antall, så jeg gidder ikke tenke mer over saken. Når vi snakker om verneverdig tradisjonshåndverk mener vi generelt sett diverse materialatbeider med tre, skinn, bein, tekstiler, metall og annet. At folk forstår seg på å bruke materialene i diverse nyttige tilvirkningsprosesser på “gamlemåten” uavhengig av om det finnes teknisk sett bedre syntetiske produkter å få kjøpt. Det varierer hvordan folk tenker og føler om slike ting, men selv er jeg blant de som heller vil ha et middels bra håndverksprodukt enn noe som er fullstendig perfekt men maskinlaget. Blant murere finnes det diverse standardprodukter, som for eksempel Leca, men jeg jobber helst med naturstein. Jeg vet ikke hvorfor. Leca er i de fleste sammenhenger raskere, billigere, og så videre, men produktet har ingen sjel. Det er så å si et destillat av den mest anal retentive nyttefilosofi. Det er en faglig fornærmelse. Enhver idiot får jo til et bra resultat med Leca hvis de bare tar seg god tid og er nøye med vateret. Det kreves helt andre baller å jobbe med ekte stein. En slags intuitiv romfølelse og “følelse for materialet” som ikke kommer gratis. Selv har jeg jobbet med alt som har et navn, pluss en del annet, men hvis det var opp til meg ville jeg bare brukt naturstein. Granitt, skifer og så videre. Tegl er forsåvidt et hederlig produkt men også dette er for mye “Lego” for min smak. Jeg gjorde meg jo ferdig med Lego før jeg nådde noen tosifret alder. Den nye greia er tredimensjonal mosaikk med bare irregulære former. Du kan si det er mer krevende. Det å lage en bra Lecamur er på mange måter en føkkings selvfølge. Alle får til det, selv snekkere.

Jeg hører folk prate om nasjonale verdier, arvegodset og det ene med det andre, men de prater jo for fanden bare. Hva kan de? Hva gjør de? Hva slags tradisjon er det som lever i og med dem? Nå er jeg ikke nødvendigvis særlig begeistret for de som fantaserer om at “den hvite rasen” er i ferd med å dø ut, men selv de kan jo ikke være så evneveike at de ikke forstår forskjellen mellom å avle frem to-tre barn av den ønskede typen og det å bare prate i ti tusen år? Herregud. Det er så dumt at jeg mister evnen til å snakke menneskespråk. Hva er det jeg forholder meg til? Esler? Du kommer jo ofte til sånne aha-punkter i enhver type samtale; når du skjønner at dette går ingen steder. Det er ingen vits i å fortsette. De du prater med er rett og slett “fortapt” på noe slags vis, som du verken har tid eller lyst til å utrede nærmere. Det beste er å bare kutte dialogen og bevege seg videre i verden. Du vet. Spare tid og krefter, sånn at man kan bruke dem på formål som er mer nyttige, eller i det minste mer hyggelige. På grunn av noe som hendte her om dagen var det fristende å skrive en lang avhandling om taksperrer – i motsetning til takstoler . og hvordan oppfinnelsen av spikerplater var en liten revolusjon innenfor den private husbyggingen utover på 70-tallet. Hvis du bare vil ha det effektivt er det ingenting som slår en grunnmur av Leca som fundament for et hus for det meste sammensatt av prefabrikerte elementer, som så å si bare heises rett på plass ettersom byggeprosessen gjør sine fremskritt. Alt annet er dyrt, vanskelig, tidkrevende og en masse sånne ting som ikke appellerer til “fremskrittsånden”. For tiden er husbygging “formatert” i forhold til visse industrielle standardkrav til mål og dimensjoner, hvor den generelle idèen er at det lønnsomme befinner seg på eller nær grensen for det standardmessig tillatte. Det er uansett noe billig drit det de for det meste lager nå i dag. Av grunner jeg ikke gidder å ramse opp er det fullstendig fette uaktuelt for meg selv å bo i noen struktur som er yngre enn minst hundre år siden opprinnelig byggedato. Ting er rett og slett for dårlige. Unntak finnes selvsagt, men da snakker vi å så fall om temmelig dyre og “unike” boliger hvor de bevisst har gått inn fpr “tradisjonshåndverk” og kvalitetsmaterialer.

Boligmarkedet i Norge er temmelig presset. De store vinnerne er sånne som kjøpte bolig på 90-tallet, rett etter at alt gikk til helvete med alle de velmente prosjektene fra 80-tallet, men siden den gangen har prisene for det meste bare beveget seg oppover. Dyrere blir det og dårligere blir de. Altså boligene. Mekanikken i markedet fremprovoserer et dramatisk fall i kvalitet, eller skal vi kanskje si i boligmassens “overlevelsesdyktighet” før det vil kreves en dyp sanering og hva som i realiteten er en nesten fullstendig gjenoppbygging av strukturen. Alt er for tynt og for smått for min smak. Jeg vet at de forholder seg til “krav” men de ligger konstant på det minste loven krever, fordi det er der pengene gjemmer seg. Eller altså det de kaller å få ned kostnader og kutte bort alle unødvendige detaljer. Hvor langt kan sånt presses? Alle jakter på lave priser, gode kjøp og den typen ting. Man kan spørre “hvor det skal ende” men det er egentlig mer pertinent å spørre hvor vi egentlig befinner oss allerede. Min egen innstilling er forsåvidt at hvis ingen skyter en atomrakett rett i fletta på hele mannskiten, så skal det jeg bygger normal stå støtt i minst ti tusen år. Det kan jeg garantere. Jeg bygger ikke telt. Det er pemanente installasjoner, laget av stein. De skal ingen steder. Det bærende prinsippet er en aldeles latterlig overdimesjonering; som når jeg lager et dekke som tåler ti tusen tonns trykk, men som neppe noensinne vil bære særlig mye mer enn hundre kilo. Hvorfor? Fordi det er en ytring. Det sier noe om materiell permanens. Jeg sier lykke til hvis du har tenkt å prøve å rive noe jeg har laget i Oslo og østlandsområdet mer generelt siden sent på 80-tallet og frem til rundt 2005, når jeg begynte å fokusere på “eiendom” som transaksjonelt konsept. Ting er pansrede. Riving er ikke blant de mulighetene som har blitt vurdert, så ingenting har blitt gjort for at dette skal bli lettere. Sa jeg ikke nettopp at hvis noe er ment å tåle hundre kilo så lager jeg det slik at det tåler ti tusen tonn? Det er ingen spøk. Det er sånn jeg jobber.

Hvor ofte bruker jeg ordet omdiskutert? Sikkert alt for mye. Ikke desto mindre er det omdiskutert hva menneskets såkalte intelligens handler om. Hvor kommer den fra? Hva handler det om? Er vi det smarteste som eksisterer? Vi kan bare spekulere. Hvor lenge har boliger vært en greie? Jeg mener, selv grevlinger lager seg jo typisk et hi, så hvorfor skulle ikke presumptivt intelligente skapninger få til noe lignende, om ikke bedre? Det er mange problemer med det såkalte narrativet om menneskehetens opprinnelse. Når ble vi smarte? Vi fortapes i en rekursiv debatt om definisjoner. Som jeg stadig sier, filosofer liker sine kategorier og distinksjoner. Nesten alt de er villig til å diskutere handler om en av de to. Hva vet vi om menneskers tekniske håndferdigheter for to millioner år siden? Vel, vi vet at en hvilken som helst gjennomsnittlig homo erectus ville vært bedre enn nåværende menneskeraser til alt, inkludert det intellektuelle. Vi er ikke en “utviklet” versjon i noen skala som går fra det lavere til det høyere. Moderne mennesker er degenererte utgaver av homo erectus. Det har gått nedover med oss på et artsnivå. Det nåværende menneskematerialet er noen stusselige greier; med veike og sutrete høydramakarakterer over hele linja. Herregud. Det er fanden meg pinlig. Hvor mange helt ordinære individer på cirka førti års alder kan noe som helst nå i dag? Jeg forventer “ingen” når jeg ser på en bare helt tilfeldig utvalgt flokk av mennesker. Er ikke det tragisk? Jeg forventer bare evneveike aper som knapt klarer å uttrykke seg i sammenhengende ord og konsepter. Noe mer kreves jo ikke av et normalt gjennomsnittsmenneske. Det meste de har i livet sitt er mer eller mindre automatisert. Ting går på skinner. Hvorfor skal du tenke? Sånt er bare brysomt. Heslig, skittent og nedverdigende. Du behøver jo ikke å tenke. Samfunnet har ferdigsydde opplegg for det meste. Løsningene ligger der på hylla, det er bare å trekke kortet. Eller heter det tæppe nå? Prinsippet er uansett det samme. Alt som er “spesielt” – som for eksempel tradisjonshåndverk, i motsetning til industriløsninger – er per definisjon også “spesielt dyrt” og derfor ikke tilgjengelig for andre enn de som har “særlig mye penger”. Bevaring av tradisjonshåndverk er nesten like mye religiøst som det er næringsorientert, men jeg støtter det uansett. Jeg driver jo med det.

Don Quijote, også kalt «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», er helten i Cervantes’ berømte roman El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha (1605 og 1615). Navnet brukes også om en person full av overspente idealer om rett, ære, plikt og så videre, blind for virkeligheten og som betraktes som en latterlig person fordi han søker å utføre hva folk anser for umulig og urimelig.

(Store norske leksikon)

Adjektivet skrves vanligvis som quixotisk – det uttales kvikksåtisk – og det er litt problematisk å snakke om “spansk” i Spania, fordi folk mener vanligvis kastiljansk, bare ett av mange språk som er i daglig bruk der, som imidlertid betraktes som uproblematisk når det er utlendinger som gjør det. Det er tvert imot veldig positivt når turister – som spanjoler ofte er veldig kyniske i forhold til – har tatt seg bryet med å lære litt “spansk”. Det er en bra start. Imidlertid er det litt feilaktig når det store norske leksikonet kaller Quixote “en eldre spansk skrivemåte” – til fordel for Quijote – for rettskrivningsnormen de forholder seg til ble fastsatt av Franco, som er en mildt sagt omstridt skikkelse i spansk historie. Glem ikke at Spania hadde et fascistdiktatur i førti år. Sånt setter spor etter seg. Uansett ferdes oppmerksomheten min i trakter hvor steder heter sånne ting som Xinzo og Xunqueira. og bokstaven X typisk uttales som “ch” i for eksempel navnet Che. En spansk venninne av meg heter for eksempel Ximena. Chimena. Det skal ikke være noen K-lyd inni der.

Problemet med å snakke om fascisme, nazisme og denslags som om det er avrundede politiske bevegelser med en klart definert ideologi, et program for fremdrift i sitt politiske arbeid, og så videre, er at de er jo ikke dette. Hele opplegget er en bløff. En vrangforestilling. Grunnholdningen er typisk at “først må vi komme til makten så får vi se” og saksmaterialet deres handler typisk mer om mentale ting enn om pragmatisk økonomi og normalt kjedelig saksarbeid. De tilbyr frelse, om du vil, ikke bare “mer av det samme”. Som for eksempel i Norge, hvor den lokale nazibevegelsen lover “fremskritt” allerede i selve partinavnet. Du vet. Det er en slags tenåringsgreie. Også kalt “ungdommelig energi” og vilje til nyskaping av virksomhet, infrastruktur, arbeidsplasser, “effektivitet” og det ene med det andre. Selvsagt fungerer det ikke sånn i praksis. Alt det der er bare salgstriks og propaganda designet for å trekke til seg velgere, ofte sånne som er drit lei av “det vanlige drøvet” slik at de beveger seg i retning av desperasjon med nevrosen sin. Det finnes ingen mirakler i politikken, ihvertfall ikke noe mer enn hva man kan forvente å finne på en normal byggeplass hvor noen holder på og sette opp et hus. Det finnes ingen fantastiske nye måter å gjøre sånt på. Jobben må skje på en ganske spesifikk måte for at det skal bli hus av det til slutt, enten man føler seg “personlig bekvem” med laser og tommestokk eller ikke.

Hvor nyttig det er å sammenligne Norge med Storbritannia kommer mest an på hva det er vi måler. Kulturelt sett er det ganske ulike land, men pengepolitikken har i begge tilfeller fulgt “judotrikset” til den amerikanske sentralbanksjefen den gangen, Alan Greenspan, som vi teoretisk kan karakterisere som en ikke-keynesiansk metode for å jobbe frem vekst i en underskuddsøkonomi; og svaret er selvsagt billig kreditt, eller “gratis penger” som noen også kaller det, i form av svært lave utlånsrenter sett opp imot hva situasjonen var sent på 80-tallet, da denne pengepolitikken ble innført. Vi har i løpet av perioden observert en fenomenal vekst i boligprisene, enten vi snakker eie eller leie. Antallet milliardærer i verden har doblet seg opptil flere ganger. Imidlertid har det ikke gått så bra med det såkalte folket, som er de alle nazibevegelser henvender seg til. Folket – i betydningen godt over halvparten av velgergrunnlaget – har blitt fattigere, mer stressa og mindre trygge i hvordan de generelt sett føler seg i verden. Dette er en åpenbar selvfølgelighet. Hvor tror du de rike får alle pengene sine fra? Her er et hint: Det handler ikke om “eget arbeid”. Greia er lagt opp sånn at de mange må jobbe mer og hardere for at de rike skal bli enda rikere nå i dag enn for eksempel på 60-tallet. Det er en samlebåndsmekanikk som i store trekk går under navnet nyliberalisme, eller “det selvregulerende markedet” om du vil. I sin essens er teorien bak det hele dypt mystisk, i den forstand at de betrakter prising av varer og tjenester som den mest fundamentale av all menneskelig virksomhet. Men prissetting er som alle vet en svært behovsregulert øvelse — og “behov” er noe relativt. Han som er forvillet i ørkenen har et annet behovsforhold til begrepet vann enn han som er i ferd med å drukne fordi båten hans har veltet midt utpå Mjøsa. Hva behøver folk i det hele tatt?

Jeg vet verken når eller hvorfor noen eventuelt vil si nei takk til flere penger. Hvem er i så fall de og hva er det som foregår med dem? Selvsagt er det mange som velger en livsstil som er “billig i drift” – jeg er jo selv en av disse – men vi kommer ikke utenom at folk behøver et visst minimum av livsnødvendigheter for å fungere. En slags laveste realistiske standard i forhold til bolig, kosthold og så videre som vi ofte kaller “fattigdomsgrensen”. Den fastsettes i hovedsak basert på hva som er de lokale variasjonene, ikke hva som gjelder internasjonalt, slik at en “fattig” person etter norske mål godt kan fremstå som temmelig bra bemidlet i øynene til de som er fattige for eksempel i India, Brasil eller Nigeria. Ikke desto mindre er det stressende på en fundamental måte å befinne seg i en “vaklende og/eller anstrengt økonomisk situasjon” som det normale i hverdagen. Man mister på en måte all sympati med og medfølelse overfor “de rikes problemer” som for eksempel at de må betale formuesskatt og det ene med det andre. Det skulle da bare mangle. Igjen: Hvor har de fått alle pengene sine fra? Ikke svar “enten arv eller eget arbeid” fordi da fortjener du bare et ballespark. Herregud. Rik kan man bare bli – og forbli – hvis man lykkes med å skape et opplegg for privat skattlegging. For eksempel at folk hver måned betaler et visst beløp for “abonnement” på den ene eller andre greia, la oss si en nettbasert strømmetjeneste. Eller at de hver dag kjøper noe du lager eller dyrker på et industrielt nivå. Du vet. Coca-Cola og den typen ting. Nå vender vi tilbake til konseptet med “prissetting” — som selvsagt forutsetter et visst forhold til “eiendom”. Hva som går an å selge henger jo mye på hva som går an å eie. Egen bolig er for de aller fleste det aller største i så måte.

Et nyord som har kommet med nettet er betalingsmur. Eller inngangsprisen til en greie. Hva må du betale for å komme deg inn? Vi nevnte eksempelet strømmetjenester på nett. Jeg vet ikke hva alt koster som folk har på telefonen sin, men jeg innbiller meg at det sannsynligvis er “noen hundre her og noen hundre der” som gjelder for de fleste. Ikke noe stordyrt men mange små “pengelekkasjer” som blir ganske mye penger totalt sett over hele året. Her i Norge har vi valgt å gå for helsetjenester som er “gratis” i den forstand at folk får stort sett det de behøver – uten å sette seg i gjeld fordi opplegget er privat og de priser alle ting, slik at “klapp på hodet, stykkpris fem hundre kroner, atten ganger” er noe folk typisk ser som “itemiserte” salgsobjekter på fakturaen – i motsetning til for eksempel den “amerikanske” modellen som handler om at privateide forsikringsselskaper gjør alt de kan for å sope inn profitt, uavhengig av etikk og denslags venstrevridd føleri. Dette handler om penger. Amerikanerne er med andre ord vant til betalingsmur foran helsetilbudet, som i hovedsak arter seg som at slik og slik behandling dekkes, men man har selv lite man skulle ha sagt. Alt handler om hva slags forsikring man har. De gode er selvsagt dyre. Nederst på stigen finner vi “veldedighet” av den typen som de ytende kan skrive av på skatten. Det amerikanske opplegget er korrupt på en måte vi knapt kan forestille oss fra en typisk norsk synsvinkel. Hva slags miljø – på et stort samfunnsnivå – skaper man når det er lagt opp til at alle som ser på deg sannsynligvis er folk som vurderer på hvilken måte de kan utnytte deg? Foreløpig er den politiske viljen i Norge lagt opp rundt at ingen skal ha lov til å tjene penger på andre folks nød, men ting danser på grensen noen ganger.

Det er åpenbart et fundamentalt statsproblem dersom det eksisterer en stor “underklasse” i et land som har råd til å betale seg ut av denslags affærer — altså alt som kommer med det å ha en stor andel av befolkningen som er lavt priviligert og dårlig utdannet, og som har helt andre regler og koder for hvordan man forholder seg til kriminalitet, rus, mentale problemer og den typen ting. Hvorfor er Norge så politisk stabilt? Først og fremst fordi vi ikke er idioter. Oljen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Det handler mer om å anerkjenne hvordan menneskenaturen fungerer. Det er på alle måter billigere – hvis man likevel har pengene – å betale seg ut av sosiale problemer på et tidlig tidspunkt heller enn å betale for å rydde opp i konsekvensene av sosial nød og elendighet “after the fact”. Alle vet at jo tidligere man tar tak i et problem, jo enklere er det å jobbe frem en praktisk fungerende løsning. Dette handler ikke om å være snill, å “bry seg om” eller noe av alt det andre sentimentale våset folk omgir seg med lik en overveldende stank av billig parfyme, men om å velge det mest bekvemme blant et sett med ubekvemme alternativer. Det er rett og slett billigere å drifte en typisk velferdsstat enn en typisk nattvekterstat, men ikke på en måte som umiddelbart lar seg uttrykke som “prissetting”. Hva koster sosial nød? Det er svært vanskelig å beregne alle “ringer i vannet” type effekter dette har, men det finnes i det minste solid statistisk belegg for å hevde at de “egalitære” samfunnstypene – med liten observerbar variasjon mellom toppen og bunnen i den økonomiske bøtta – er også de mest politisk stabile. Hvem ønsker seg et samfunn som det amerikanske? Ikke engang amerikanerne, viser det seg til stadighet. Hvorfor har de det likevel? Fordi de ikke vet sitt eget beste. De tror på politiske miralelmakere og trollmenn, ikke på ingeniører, økonomer og medisinsk fagpersonale. Og hva skjer da? Man behøver ikke være noen slags føkkings Nostradamus for å spå om utfallet.

At beviset ligger i puddingen er et utsagn som gir liten mening på norsk, eller engang på engelsk. Ved et tidspunkt i det som kalles “den første modernistiske romanen” – Don Quixote – sies det at “beviset for puddingen ligger i å spise den”, altså det samme som jeg sier til enhver tid: Det hjelper ikke hva annet som er bra hvis maten ikke smaker bra. Porselen, fint sølvtøy, krystallglass eller hva har du. Det ligger noe dypt evneveikt i det å spise McDonalds-mat på gulltallerken, men omtrent der har du en bestemt type amerikanere. De er dypt og fundamentalt nihilistiske, slik Nietzsche definerte begrepet, altså som en slags “gudløshet”. Alt de har er viljen til å tjene penger. En form for sult som ligner mer på det vi kaller narkomani enn på noen normalt menneskelig livsstil. Hvordan skal man forholde seg til sånne typer? Det komiske er at det er først og fremst en fornærmelse mot fascistene å kalle den innkommende presidenten i USA for en fascist. De er ikke såpass organiserte, denne banden av intellektuelle spøkelser og zombier som venter på å komme seg i posisjon sånn at de kan starte skadeverket sitt. Folk trøster seg med at de er så talentløse at de kommer til å snuble i sine egne føtter og lande på trynet mens de driter i buksa, gråter og gud-vet-hva. Det er bare et spørsmål om tid. Som vi bemerket tidligere finnes det ingen fantastiske nye måter å bygge et hus. Det geniale har ikke noe spillerom der. Det finnes selvsagt ikke noen “effektiv” måte å drive en stat. Det er jo ikke noe firma. Staten har evig liv. Det betyr i praksis at den har en helt annerledes form for “økonomisk stoffskifte” enn all privat virksomhet, som typisk har en tendens til å kalibrere seg mot varigheten av et gjennomsnittlig menneskeliv. Hva slags planleggingshorisont jobber et aksjeselskap innenfor? De som har investert i opplegget forventer jo å se penger ganske raskt. “Om femti år” er ikke et svar man ønsker å høre når man spør når det blir avkastning av prosjektet, men for staten er femti år bare pyttsann og ingenting. De behøver ikke engang å forvente noen “avkastning” i den forstand overhodet. Statens suksess måles i befolkningens helse og velstand, ikke i om de klarer å balansere budsjettet fra år til år. Noen ganger skjer det jo ting – pandemien – som koster jævlig mye på kort sikt, men siden kommer den vanlige serien med jevne normalår tilbake.

For øyeblikket kan alle observere at den norske nazibevegelsen har med seg omtrent tredve prosent av velgerne. Det er omtrent der det pleier å makse ut, uansett hvilket land vi snakker om. Misnøyen i befolkningen når vi kan se noe sånt er selvsagt mye høyere enn bare de tredve prosent – eller en tredjedel som er den normale tommelfingerregelen – som tror på julenissen ute på høyrevingen – sannsynligvis minst dobbelt så høy – men det er nesten aldri flere enn dette som lar seg lure av det fascistiske jåsset. Når slike politiske krefter likevel noen ganger kommer til regjeringsmakt handler det om “koalisjonen av de villige” — som nesten alltid betyr de “normale” konservative, diverse religiøse særinteresser og annet rask. For eksempel er innvandring nesten alltid noe som trekker folk med svekkede sjelsevner, så dette er uten unntak god politikk for fascister. Dessuten må de ha med “noe om sex” som er tilstrekkelig juicy til at folk mister fatningen, la oss si for eksempel “transideologi” som fryktobjekt. Akkurat hvor dette med vaksiner kom inn i bildet er imidlertid vanskeligere å forstå, men mye henger sannsynligvis på den nylige pandemien. Alt dette er imidlertid bare distraksjoner. Det virkelige problemet er at alle autoritære tiltak – særlig de som frontes av noen slags “sterk mann” – er korrupte i sin essens. De kan ikke eksistere “i virkeligheten” så svaret blir selvsagt å fornekte virkeligheten, til fordel for et propagandaprosjekt. Det er rett og slett umulig at regjeringen til Donald Trump kan “gå bra” fordi dette er ikke hva opplegget er basert på. Han selv er jo en transaksjonell type, mens småtrollene rundt ham først og fremst er dypt evneveike. På mange måter er det komisk, men det er jo først og fremst farlig at man gir den typen makt til en utilregnelig person. Hva tenker du? Det er jo en vanskelig jobb å styre staten. Likevel stilles det ingen formelle krav til verken utdannelse eller erfaring, bare at de er normalt åndsfriske statsborgere, så og så gamle og den typen ting. Det er vanskeligere å komme inn i forsvaret. Mandag 8. september 2025 skal det være valg til storting og sameting i Norge. Det er veldig uklart hva som kommer til å skje når stemmene skal telles opp, men per i dag er Fremskrittpartiet Norges største parti, med god margin. Hva betyr det? De har jo alltid vært et “protestparti” som lever på folks misnøye. De har ingen hemmelige magiske triks som ingen andre har, de er bare mer liberale med hvor mye de lover til hvem. Eller de er uærlige om du vil. Vel, jeg antar at det meste de fleste kommer til å gjøre er å vente og se. Tror de på julenissen? Kanskje, kanskje ikke.

Apocalypse is a word that means “the end of the world” — or something so destructive it seems like the world has ended, like the event of a major earthquake. The apocalypse is the total destruction of the world, as prophesied in the Biblical book of Revelation.

(Vocabulary.com)

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Apokalypse betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel.

(Store norske leksikon)

Navnet på denne bloggen er Apecalypso. Det består av to deler; ape, som er en slekt av dyr, og calypso, som er en tropisk festdans. Symbolet er en dansende ape. Opprinnlig fantes Apecalypso nå! som var et musikkalbum utgitt i året 1980 av Knut Lystad og Lars Mjøen – backet av et ganske sterkt knippe musikere – hvor selve sangen med denne tittelen handlet om diverse trøbbel i Arbeiderpartiet. (Åpenbart alltid et dagsaktuelt tema, eller hva?) Man kan også komme frem til ordet apecalypso hvis man bytter plass på vokalene E og O i det engelske ordet apocalypse. Språket er som det er. Greske ord som pleide å bety èn ting for 2000 år siden betyr i dag noe helt annet. Egentlig betyr ordet åpenbaring – som i for eksempel Johannes’ åpenbaring – men nå betyr det undergang. I praksis har dette mest betydning når folk skal danne en oppfatning av hva ordet apokalypselitteratur betyr. Det er ikke dommedagsfantasier. Det er “åpenbaringer”, som på den annen side godt kan handle om dommedagstematikk, men det kan også handle om helt andre ting.

Som alle vet er det forskjell på hva ordene betyr og hva folk har lyst til at ordene skal bety. Derfor finnes gråsonen, hvor alt handler om “tolkning”. Folk er forsåvidt klar over dette. De vet at de noen ganger feiltolker og misforstår, men likevel tar de ikke konsekvensen av dette i form av skepsis som aktiv applikasjon. Hva slags teknologi bruker de? Det er ofte vanskelig å fatte hvordan folk er skrudd sammen og fungerer. Skjønner de det selv? Jeg tviler. Det går jo for eksempel an å bruke en smarttelefon uten å ha noen særlig innsikt i teknologien bak fenomenet — og omtrent slik tror jeg det er vanlig å forholde seg til sine egne evner, talenter og personegenskaper også. Det finnes jo et brukergrensesnitt. Hvor mye er det nødvendig å forstå om greia for å kunne bruke den? For vanlige hverdagsformål er det ikke nødvendig å vite særlig mye om fenomenet menneske for å bevege på kroppen, danne et sosialt kontaktfelt, etablere en økonomi og så videre – det handler mest om “sunn fornuft” og lokal tilpasning – men hvis man skal studere, la oss si psykologi eller antropologi, må man selvsagt gå dypere inn i temaet. Man må så å si gå filosofisk til verks.

Folk kan jobbe videre på egen hånd med konseptene simulakra og hyperrealisme for å lære hva ordet dekonstruksjon betyr i denne sammenhengen, men den korte fortellingen er at det er ikke virkeligheten vi for det meste forholder oss til i våre dagligliv — og det har heller ikke vært det på svært lenge. Mange tusen år. Man må generelt sett dekonstruere språket som form for å komme frem til “meningsinnholdet” — eller pakke det ut, om du vil. Hvis vi ser nøkternt på saken er det jo litt av en tryllekunst at vi kan “overføre tanker” mellom menneskelige individer ved hjelp av symbolsekvenser, enten de kommer som lyd, skrift eller noe annet. Teknologi i denne sammenhengen er spørsmålet om eksakt hvordan dette foregår. Her er observasjonen min at folk lurer ikke noe mer på hvordan de selv fungerer enn hvordan telefonen gjør kunstene sine. De er bare interessert i brukergrensesnittet. Noen ganger henfaller de sikkert til abstrakt tankefullhet rundt hvor mange små ting som må skje i innbyrdes korrekt sekvens for at alle hjelpemidlene våre skal være hjelpsomme og ikke bare brysomme (som de jo er når de ikke virker), men det er få som tar seg bryet med å “lære kode” eller hva de kaller det når folk utvikler kompetanse til å hacke computere og smarttelefoner; først og fremst sin egen, men kan man det så kan man det, hvilket betyr at man får til å tukle med andres også. Hvordan fungerer mennesker? Dette er et tema som kan studeres i likhet med alt annet, først og fremst ved at vi utvikler et språk vi kan bruke i undersøkelsene. Du vet. Verktøy. Måleutstyr. Plan og tegning. Alt vi behøver for å få gjort jobben.

Hva slags kode er det som styrer mennesket – både i kropp og sinn – og hvor “dypt” går det an å hacke den? Dette er en litt humoristisk “tech bro” omskrivning av filosofiens inngangsproblematikk. Hvor dypt klarer du å hacke telefonen din? Selv er jeg typisk lite begeistret for signalkomplikasjoner uansett hvordan de fremkommer og hva som motiverer dem, slik at jeg foretrekker minimalisme som arbeidsprinsipp. Kort fortalt: Hvis det ikke er nødvendig, ikke gjør det. Korteste vei fra A til B og den typen ting. Jeg var allerede skeptisk til mobiltelefon som nødvendighetsartikkel på 90-tallet – det er jo bare noen få som er og/eller gjør noe så viktig at de må ha full radiokontakt til enhver tid – men det vi har fått senere er fullstendig fette galskap. Folk mister vettet over den jævla greia. Smarttelefonen er en påtrengende greie som går tildels aktivt inn for å “samle brukerdata” for gudene vet hva slags formål — for øyeblikket virker det som reklame er det mest aktuelle, men folk er jo kreative så de finner sikkert på noe annet og mer. Jeg antar det allerede eksisterer opplegg for avvenning og terapi – sannsynligvis ikke ulikt hvordan de gjør det med all annen avhengighet og psykisk lidelse – men jeg vet at folk allerede klager på telefonens rolle i livet litt som hvordan rusmisbrukere har et dualistisk forhold til giften sin. De hater at ting er sånn, men når ting likevel er sånn så vil de ha greia. Mer og mer av greia. Dette er ikke logisk og det er definitivt ikke sunt, men det er ikke desto mindre alminnelig. Se bare på hvordan folk blir mer og mer hekta på penger jo flere av dem de klarer å grafse til seg på alle slags vis. Samme psykotiske avhengighetsdynamikken.

Hvordan fungerer mennesker? Man kan takle dette spørsmålet på mange måter. Selv synes jeg at mennesker i det store og hele er akkurat like forutsigbare som alle andre dyr. Hvis man kjenner dyrets natur klarer man bedre å tolke atferden det viser. Det finnes så mange slags menneskeforskere der ute. Budskapene varierer, for ikke å snakke om motivasjonen deres, men studieobjektet forblir det samme. De ser på menneskelig atferd og danner hypoteser på dette grunnlaget. Hva går det an å vite om mennesker? Dette er hva datainnsamling handler om. For at man skal ha noe å analysere må man jo ha data. Hvem er de? Hvor bor de? Hva driver de med? Hva vet vi om Nils Nilsen? Hvis vi skal gi en strikt definisjon av hva slags kulturgjenstand smarttelefonen er så må vi beskrive det som en innretning store firma bruker til å samle inn data om folk, slik at de kan strømlinjeforme det kontinuerlige produkttilbudet overfor dem. Altså det vi kaller reklame. Smarttelefonen er ikke et “hjelpemiddel” i noen konvensjonell tolkning av dette konseptet. Det er en portal som går begge veier. Du finner nettet, men nettet finner også deg. Det er mange år siden jeg syntes dette fenomenet hadde blitt noe patologisk. Som mange andre la jeg jo merke til at folk satt med nesa nedi den helvetes telefonen i så å si ethvert ledig øyeblikk i løpet av dagen. Men nå blir det stadig mer aktuelt etterhvert som kunstig intelligens kommer mer og mer inn i bildet som “innholdsdrivende element” på nettet. Det fremkommer historier om folk som har gått mange harde runder med avhengighetssymptomer før de endelig klarte å rive seg løs og gå en annen vei med livet sitt.

Det er ikke korrekt å si at jeg er en apokalyptiker. Jeg driver ikke med “åpenbaringer”. Postapokalyptisk er et bedre ord for å beskrive meg. Eller hva tenker du? Problemene er jo allerede åpenbare. Vi vet hvorfor ting går til helvete. Det hele koker ned til jakten på penger. Flere forklaringer behøves ikke. Så hva har vi tenkt å gjøre? Svaret er åpenbart: Alt det gale kommer til å fortsette akkurat som før, fordi folk tjener penger på at ting er sånn. For å få kontroll over ting må vi enten fjerne hele pengesystemet eller bruke politisk makt til å regulere lønnsomhetsstrukturen i markedet. I praksis at vi skatter ihjel uønsket virksomhet. Det tredje alternativet er å fortsette som før og vente på at krisa skal komme. Dette siste var jo hva de valgte å gjøre med den lenge varslede finanskrisen som endelig kom i 2008. Jeg mener, enhver idiot skjønner jo at folk kommer til å misligholde lån når lån blir gitt til folk som ikke har noen kontrollert økonomi. Alle snakket om det – problemet er for svarte fanden åpenbart – men ingen gjorde noe med det. Folk tjente jo penger på at ting var sånn. Det lønte seg der og da å dytte alle mulige slags urealistiske finansieringsløsninger på alle som greide å holde en penn stramt nok til å signere på den prikkede linjen. Alder er bare et tall. Betalingsevne er bare et ord. Kjønn er bare en borgerlig fordom. I mellomtiden går skjebnen sin gang. Det snurrer og klikker i hjul og bolter. Sannheten jobber langsomt men svært grundig. Jeg kan ikke snakke for noen andre – likevel antar jeg at dette er vanlig – men jeg blir umiddelbart ganske pissed off hvis jeg har en avtale med noen og folk ikke betaler det de skal, når de skal, eller i det minste gir meg beskjed bra nok til at jeg kan bruke denne informasjonen til noe. Som regel består problematikken i at dette betyr sand i maskineriet. Penger har jo alltid “øremerker” i den forstand at man har planer for dem, de skal ikke bare stæsjes i den sløye pengebingen. Poenget er uansett at seriøsitet og soliditet betyr omtrent det samme i pengesaker.

En ting er å si at problemet ligger i kulturen. Alle er enige i dette premisset. Noe helt annet er imidlertid å påvise hva problemet består i, hvordan det virker, og det ene med det andre. Folk forsvarer jo typisk sine egne interesser med alt de har av nebb og klør, uavhengig av hvor usunne de eventuelt måtte være. Først og fremst beskytter de sine egne kilder til penger og daglig inntekt. Jeg så nylig en ganske deprimerende dokumentar om Australia og kullgruver. Det var noen runder med folk som jobber i gruvene. Deres innstilling var unisont den at “klimaforandringer er bare noe tøys som folk har funnet på fordi de føler seg interessante og tjener penger på det”. Dette til tross for at ting har blitt ganske hårete på værfronten i Australia over de seneste tyve årene. Men hva kan du si? Hva kan du gjøre? Folk går jo til ytterligheter for å forsvare det de tror på, og “logisk brist” er det minste problemet innenfor denne sektoren. Vold er jo en stadig like populær greie blant mennesker, både som aktivitet-i-seg-selv og som maktmiddel, trussel, eller hva har du. Det går aldri an å ta vold helt ut av det aktuelle spekteret for “det neste som kan skje” men det går an å jobbe for en reduksjon i når, hvor ofte, hvorfor, og så videre. Pasifisme har dessverre fått et dårlig navn fordi feiginger vil som alltid søke å gjemme seg bak et bedre navn enn dette, men i utgangspunktet betyr det bare å velge å avstå fra vold i løpet av de nærmeste minutter, timer og dager. Hvem vet? Kanskje blir det en vane av det til slutt. Et nokså konstant problem med mennesker er imidlertid at det er vanskelig – jeg vil si umulig – å installere “ikke-programmer” i atferdemønsteret deres. Altså at det og det er noe man ikke må gjøre. Det handler alltid om det man må mest av alt, når man velger det viktigste blant alt man teoretisk sett “kan” blant alle alternativer som finnes, men aldri sitter vel noen og vurderer en liste over alt de ikke kan. Følgelig er “ikkevold” etter min mening konseptuelt selvmotsigende. Alt som ikke kan defineres som vold er jo per definisjon ikkevold. Pasifisme betyr noe mer enn dette. Pasifisme er en aktivitet. Litt som hvordan minimumskravet for at man skal kalle noe “god sex” bør ligge høyere enn at det var en ikke-voldtekt. Et annet ord er selvsagt diplomati.

Uansett om det fremkommer tydelig eller ikke så er jeg en ekstremt fæl fyr. Jeg har sett og vært med på ting som får folks hode til å eksplodere. De klarer bare ikke å forholde seg til det. De føler trang til å gjøre korsets tegn, fly skrikende rundt i rommet eller noe. Det er ganske komisk. Selv er jeg jo ferdig med alle gamle saker. Jeg har en litt problematisk forhistorie som kunne gått mange veier, men den gikk dit den gikk. Nå er jeg en gammel mann. Jeg er ikke spiller sånn som jeg en gang var. Jeg bryr meg ikke lenger om “politikk og sånt” på den samme måten som før. Eller skal vi heller si “samtalen” om politikk og sånt slik den fremkommer i samfunnet og ellers. Jeg har ikke “noe jeg skulle ha sagt” ut over det jeg allerede sier. Jeg driter for det meste i om folk lytter til meg. Jeg sier det jeg har å si og så stanser det der. Jeg er en filosof nå, ikke en kriger. Herregud. Jeg er jo over seksti år. Det knirker og ynker seg over hele linja, selv om jeg fortsatt kan trikset med armhevninger på bare gruppen av tommel, peke og langfinger. Jeg tar bare ikke fem tusen av dem lenger, før en kald dusj og frokost bestående bare av ett egg. Ved dette tidspunkt er jeg gammel og veik. Jeg velger nytelse fremfor plikt, selv om “nytelse” for det meste består i å ikke ha vondt noe sted. Hvor er jeg nå? Denne plattformen er en naziplattform. Sånn går det når nazibloggere får ytringsfrihet. Den gamle strategien var å spore dem opp og banke dem, men folk har blitt så politisk korrekte krenkekråker i våre dager at herregud. Det blir som det blir.

Nazistene liker meg, men jeg liker ikke dem, på samme måte som hvordan jødene liker Gud men Gud liker ikke dem. Hvis du syntes dette var mystisk bør du lese deg opp litt. Du vet. Kunnskap. Det er ofte bra å ha. Men det er ikke noen minimumsbetingelse for å kunne leve et fullt og helt menneskeliv. Det går an å være idiot også. Dette er fakrisk det mest vanlige blant alle tilgjengelige alternativ. Det normale er å være idiot, som i praksis betyr en som overvurderer sine egne evner og sitt eget informasjonsnivå. Sånt skjer hele tiden.

Man sier ofte at en datamaskin som er i stand til å løse oppgaver uten å få instruksjoner fra et menneske om hvordan den skal gjøre det, har kunstig intelligens. For eksempel foreslår «intelligente» søkemotorer treff på grunnlag av data om tidligere søk og annen brukeradferd. Dette kalles maskinlæring, og har en lang rekke bruksområder, fra enkle programmer i smarttelefoner til chatbots og selvkjørende biler. Det finnes også kunstig intelligens som ikke lærer, for eksempel såkalte regelbaserte systemer, hvor komplekse regler for «intelligent adferd» er spesifisert av mennesker på forhånd.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Ved dette tidspunkt er det etablert et tredje “domène” innenfor det felt av menneskelig aktivitet vi kaller vitenskapsarbeid, som i klassisk forstand alltid har handlet om teoretisering på den ene siden og eksperimentering på den andre. Dette nye kalles databehandling – “computation” på engelsk – med særlig stor, sterk og ikke minst kraftkrevende maskinvare, som tillater modellarbeid på et nivå som aldri tidligere engang har vært fantasert om. Hvor mye av vår verden nå i dag er datadrevet, eller i det minste “datastøttet” i sin daglige funksjon? Vi er vel allerede der at et stort flertall av alle mennesker ville opplevd det som katastrofalt dersom elektronikken sviktet. Hvem bruker kontanter lenger, for eksempel? Jeg tror ikke det er lov å direkte avvise kontant betaling hvis butikken ellers er åpen for allmenheten, men folk er ikke begeistret for det. Elektroniske penger er gjeldende standard nå.

Konseptet sårbarhet handler om hvor mye man er eksponert for hva slags risiko. Hvis alle dine pengesaker er basert på at du alltid har telefonen, eller i det minste plastkortet, så er du jo sårbar i forhold til alskens problemer med maskineriet. Får man engang tatt ut kontanter i noen bank lenger? Jeg har inntrykk av alt alt handler om “kontantautomater” nå – det som før i verden het minibank – mens de bak skranken bare er der for å snakke om lån og denslags. Det er mange år siden jeg selv var i nærmere fysisk kontakt med noen bank enn kontantautomaten deres. Hvorfor skal jeg det? Jeg får jo gjort alt over nettet. Imidlertid må jeg – som alle andre – ha strøm for å komme meg på nett, og det har man jo ikke alltid. Visst har jeg strøm “mesteparten av tiden” men opplegget er sårbart for stormvær, tung snø som får trær til å falle på linja og den typen ting. Til og med datafeil har vært oppgitt som årsak til strømbrudd. Interessant nok finnes det ikke ved dette tidspunkt noen billigere måte å lage strøm enn via solceller og batteriteknologi, Konseptuell bevisførsel for hvorfor det alltid er en dårlig idè å overlate slike ting til det private næringslivet ligger i lønnsomhetsstrukturen deres. De tjener jo penger på at folk bruker strøm, som selskapet siden kan fakturere for. Det er ikke bra for butikken å endre på dette. Hvis folk behøver mindre strøm levert utenfra fordi de har eget solcelleopplegg vil jo kraftselskapene tjene mindre penger. Så hva tror du de ønsker? Det kreves ikke akkurat høyere matematikk for å fatte dette.

Alt som drives av staten er et netto tap. Ingen tjener penger på det, bortsett fra de som mottar lønn for å ta seg av ting, men det blir jo ikke det samme. De bare jobber der. De har ingen personlig interesse av om det går bra eller dårlig med opplegget. Det har forsåvidt ingen andre heller, det er bare ting som må gjøres uansett hva de koster. Helse, skole, politi, rettsapparat, forsvar, renovasjon, trygdevesen og resten av mannskiten. Det vi grovt sett kaller fellesinteressene. De er ikke like mye gjenstand for “den frie viljens spill” som hva slags musikk man foretrekker og hvike moteuttrykk man liker å se i speilet. Jeg mener, når er det noensinne en god grunn til at noen havner på sykehuset? (Fødsler teller ikke som akutt medisin i den forstand.) Det virker veldig provoserende når de stiller opp betalingsmur foran livsnødvendigheter. Hvorfor ble han kisen i USA drept nå nylig? Det handlet om hatet mot de som tjener penger på folks helsebehov. Selve attentatet var ikke sensasjonelt – det ligner mye annet sånt som har skjedd over hele verden ettersom noen slags “personlig hevner” bestemmer seg for å ta affære – men reaksjonene etterpå var ganske interessante. Det var ikke mye sympati for den avdøde å finne ute blant folk. Det varierte mest langs en skala mellom likegyldighet og skadefryd.

Folk i Norge provoseres av at strømmen blir dyrere når man trenger den mest. Det er jo ikke valgfritt i noen meningsfull forstand om man ønsker å varme opp boligen sin i de kalde månedene. Hvorfor skal private næringsinteresser blandes inn i sånne affærer overhodet? Alle vet jo at jobb nummer èn i et privat selskap er lønnsomhet. Får de ikke til dette så spiller det ingen rolle hva annet bra de gjør: Et ulønnsomt privat selskap er dødsdømt. Det handler bare om tid. Staten, på sin side, behøver ikke å ta slike hensyn. De trenger ikke å fokusere på noe annet enn å få jobben gjort så godt de kan med de midlene de har. “Budsjettbalanse” er veldig bra, men det er ikke nødvendigvis noe mål i seg selv. Det er bedre å tape penger enn å senke standardene. Staten har jo i prinsippet “evig liv” så den kan tenke sånn, mens private selskap kommer og går i mer dramatisk tempo. De eksisterer innenfor et helt annet univers av mening. Ta for eksempel noe sånt som å anlegge rettssak mot staten. Det kan man sikkert gjøre. Man kan til og med ha rett og etterhvert vinne saken, hva vet jeg, men det man først og fremst aldri har som menneskelig individ er tid. Nevnte jeg at staten har evig liv? Det har ikke du. Hvis det ikke er jævlig viktig bør man derfor ikke gå inn i noen brytekamp med en udødelig skapning som ikke har noen spesiell interesse av å bli ferdig med greia. Hva jeg vil frem til er at selv om man eventuelt vinner saken så er det tragisk å bruke verdifull levetid på å ligge i rettstvist med staten. Maktmisforholdet er alt for latterlig. Du slipper jo opp for tid mange århundrer før staten slipper opp for folk å sende etter deg.

Kompetanse er evne eller kvalifikasjoner, for eksempel til å uttale seg, inneha en stilling eller treffe en beslutning.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger anvendt i en gitt kontekst (Europakommisjonen 2012).

(Regjeringen.no)

Et utvalg som i 2015 skulle drøfte hva hva som var viktig å lære i norsk skole (Ludvigsenutvalget) hadde følgende definisjon: «Kompetanse betyr å kunne mestre utfordringer og løse oppgaver i ulike sammenhenger og omfatter både kognitiv, praktisk, sosial og emosjonell læring og utvikling, inkludert holdninger, verdier og etiske vurderinger. Kunnskaper, ferdigheter, holdninger og etiske vurderinger er alle forutsetninger for og deler av det å utvikle kompetanse. For å vise kompetanse må elevene ofte anvende ulike kunnskaper, ferdigheter og holdninger i sammenheng.»

(Wikipedia)

Senere klarer alle å se om noen var kompetent eller ikke foran en oppgave. Det gikk jo som det gikk. Selvsagt kan ting gå bra for inkompetente mennesker også – ordet flaks dekker denne kategorien av mening – men ikke over langen. Det vil alltid skje noe som tårner opp vedkommendes svakheter og leder hele situasjonen frem til sin logiske konklusjon. Når man setter en inkompetent person til å gjøre en jobb så må det gå på trynet. Dette er ikke engang noe spørsmål. Det vi kan spekulere rundt er bare når, hvordan og hva slags konsekvenser det vil ha. Selve feilen ble jo allerede begått da man hyrte inn noen som ikke har de evnene oppgaven krever. Det er ikke noe poeng i å senere lete etter feilen på noe annet sted enn dette. Det er ikke noe poeng i å distribuere skyld når vi allerede vet at den ligger hos de som ansatte vedkommende til å gjøre en jobb de ikke er kompetent til å stå av.

Her er et interessant spørsmål: Vet folk for det meste selv hvor kompetente de er eller ikke er? Jeg har ikke inntrykk av det. Det er jo etter måten helt vanlig blant folk å sette i gang med ting de ikke kan, for så senere å måtte søke hjelp fra fagfolk for å løse de flokene som har blitt skapt i løpet av situasjonens klønete fase. Eller har du en annen erfaring? Nå er jo jeg en av de foran nevnte fagfolkene som ofte har blitt tilkalt for å prise en jobb hvor deler av problemet ligger i ting kunden allerede har prøvd – og mislyktes med – å løse selv. Ofte må man bare rive hele mannskiten og begynne på nytt, fordi de har begynt helt feil, og siden har det bare blitt verre. Mer ute av kurs for hvert skritt de har tatt, kan du si. Dette er ikke engang eksklusivt for amatører. Selv ellers kompetente fagfolk bommer, gjør feilvurderinger og det ene med det andre, men det er en del av kompetansebildet at man oppdager dette ganske raskt slik at man kan kompensere med nye og korrekte valg. Du vet. Hente seg inn, justere kursen og den typen ting. Navigere seg gjennom oppgaven, om du vil. Hvis man vet både hvor man skal og hvordan man kommer seg dit har man jo et bra utgangspunkt for å starte opp noe, men hvis en av delene er ukjent bør man bevege seg fremover med svært små skritt. Kan vi kalle dette “sunn fornuft”? Vi minner om at selve det norske kulturgrunnlaget – det episke gudediktet Håvamål – starter med å anbefale at man ser seg nøye rundt før man “går inn i noe”, som kan være noe så konkret som et fremmed hus men også noe så abstrakt som en situasjon med mange ukjente faktorer.

Amerika er – både i geografisk, sosiologisk, lingvistisk og kulturell forstand – mye mer enn bare landet USA, med alle sine underlige viderverdigheter, men når vi sier “amerikanere” så mener vi stort sett alltid bare “usianere”; vi pleier jo å henge på en ytterligere kvalifikant hvis vi mener noe annet, eller noe mer, som for eksempel sør, nord, mellom eller latin. Saken er at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til USA etter det forrige presidentvalget, men så langt har strategien “ikke” vist seg å være uholdbar. Nyhetstrykket er alt for stort og det er dessuten bent frem unaturlig for meg å ikke følge med på “det som skjer i verden”. Heldigvis er de inkompetente, var det noen som sa om det merkelige galleriet av karakterer Donald Trump har kjørt frem som kandidater til diverse stillinger i regjeringen sin. Det betyr i klartekst at selv om mange av dem er “ideologisk farlige” – basert i deres personlige historie av resultater, uttalelser og så videre – så er de også såpass evneveike at det er begrenset hva de kan få til å gjøre på det praktiske handlingsplanet. Tregheten i systemet vil fange opp og kverke alt de prøver å iverksette av ideologisk motivert galskap, som for eksempel etterforske journalister som har skrevet “negativt” om Trump, eller nekte kvinner adgang til enhver type “utsatt posisjon” i forsvaret, uavhengig av hva de enkelte individer måtte ønske. Jeg gidder ikke å skrive ut noen liste, men det er i hovedsak alle de våte drømmene til den såkalte MAGA-bevegelsen. Make America Great Again. Disse er i sin tur og orden nokså nært identiske med alle nazifantasiene i Tyskland på 1920 og 30-tallet, fundamentert i myten om folkets visdom som selve kvintessensen av menneskesinnets mysterier. Alt som utgår fra folket er bra, mens man bør være mistenksom overfor det de kaller eliten; grovt sett alle med noen form for høyere utdannelse, særlig når dette medfører beslutningsmakt i spørsmål som krever kompetanse, la oss si for eksempel innenfor helse og utdannelse.

Har vi sånt i Norge også? Grovt sett er det bare nazister som snakker varmt om folket og dets evne til å skape sin egen skjebne, fremtid, storhet og den typen ting. Herregud. Alle vet jo – uansett hvem de er – at de fleste de kjenner er ikke akkurat mensa-medlemmer. De er smarte nok for de fleste normale hverdagsformål men ingen “sunt fornuftige” baserer viktige beslutninger i livet sitt på hva familien og omgangskretsen deres “mener”, selv om de noen ganger blander dem inn til en viss grad av informasjonsmessige hensyn. Dette er hva jeg kommer til å gjøre. Hvis vi ser på et hovedverk innenfor modernistisk litteratur – Sult av Knut Hamsun – legger vi merke til at hovedpersonen eksisterer bare i presens. Vi vet ingenting om verken fortiden eller fremtiden hans, vi bare er med som “turister” i livet hans for en stund. Dette er hva vi kan kalle “ånden” i selve modernismen som kulturell tendens, inkludert ikke minst troen på at en politiker som “utgår fra folket” er et bedre valg enn noen som “utgår fra eliten” — fordi eliten angivelig skal være “virkelighetsfjern” i forhold til folkelig problematikk. Imidlertid ansetter vi jo ikke politikere for at de skal “forstå folket” men for at de skal løse diverse konkret og pragmatisk håndfaste oppgaver tilknyttet daglig drift og adminstrasjon av statsapparatet. Det er en jobb mer enn det er en “stilling” som gjør folk betydningsfulle, selv om det også er dette siste — bare at de som tiltrekkes først og fremst av det siste aspektet ved politikerens rolle i samfunnet er ikke sunne personlighetstyper. Jobben er jo ikke ment som en plattform for selvnytende atferd, inkludert “mestringsfølelse” som ego-motivasjon, selv om den kan brukes slik. Det er kanskje en slags personlig svakhet hos meg at jeg rett og slett ikke forstår hva heltedyrkelse og idolisering av popstjerner og filmskuespillere handler om – de er jo bare mennesker, med alt det innebærer – fordi jeg forstår det enda mindre når sånt faller på politikere. Herregud. Det kan jo virke som om amerikanerne – og forsåvidt mange av det som til dem er utlendinger også – tror mye rart om personen Donald Trump som synes ille reflektert i den kjente virkeligheten. Du vet. Resultatlisten hans og den typen ting. Eller bare det som er mest aktuelt akkurat nå: Hva er meningen med å kjøre frem en sånn liste av evneveike troll?

Selvsagt kan vi argumentere for at “folk vokser med oppgaven” men jeg synes ikke sånt er bra å si hvis man har plassert noen langt utenfor horisonten for det som er kjent om kompetansen deres. Små skritt fremover er jo hva all realistisk læring handler om, uansett hva vi snakker om. At man ekspanderer kompetanseområdet sitt sakte men sikkert, mens man passer å konsolidere enhver ny fremgang man har hatt. Eller altså etablere seg på dette nye nivået før man beveger seg enda lengre. Det ender jo sjelden bra for de som venner seg til å storme inn i nye og ukjente situasjoner uten å se seg om først. Før de vet ordet av det vil de føle seg “på flukt” fra noe mer enn på vei mot noe. Eventuelt må de bruke mye tid på å “forklare” og ellers dekke over det som har skjedd, ettersom konsekvensene av inkompetansen begynner å danne kø bak dem. Dårlig gjort arbeid er jo strengt tatt ikke ferdig. Hva tenker du? Kanskje du kjenner noen som lever i et miljø av halvgjort arbeid og improviserte løsninger som “fungerer inntil videre” men det er vanskelig å se hvordan de skal rå med alt de har å gjøre? Jeg har sett litt på en ganske underholdende serie på NRK: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det handler grovt sett om folk som ikke har gjort det enkelt for seg selv, men de trives ikke desto mindre med den tildels svært utfordrende livsstilen, så da så. Ihvertfall enn så lenge. Det blir litt mye noen ganger, som selvsagt er hva “bra fjernsyn” handler om. Du vet. Den menneskelige dramatikken og den typen ting. Imidlertid er jeg selv mest interessert i hvordan man løser alle idiotiske småting etterhvert som de kommer når man for eksempel “bor alene på en øde fjellgard uten strøm og innlagt vann” — for å ta det helt ekstreme. Alle skjønner at sånt er problematisk i en svært håndfast og praktisk forstand. Skrotten skal jo ha sitt. Daglig pleie og det ene med det andre. En annen karaktersvakhet hos meg er at jeg skiller ikke prinisipielt mellom abstrakte, konkrete, sosiale eller andre oppgaver: Alt handler – for meg – om kunsten å anvende den kompetansen man har på best mulig vis slik at man kommer sånn noenlunde dit man hadde tenkt seg i utgangspunktet. Hvor vanskelig er denne oppgaven i forhold til hva jeg kan (og ikke kan)? Det er i forbindelse med dette spørsmålet at feilene oppstår. Folk overvurderer sin egen kompetanse.

Dette er et mindre problem hvis oppgaven man ikke mestrer er å skifte ut et dårlig kjellervindu, men det blir kleint for alle når man ikke mestrer – la oss si – jobben som justisminister. Tenk for eksempel på en ressurs som YouTube. Jeg har ikke prøvd, men jeg antar man vil kunne finne et antall videoer hvor folk demonstrerer utskifting av vinduer under alle typer forhold, slik at sjansen er stor for at man vil kunne “se hvordan det skal gjøres” — men det er fortsatt et ganske drøyt skritt derfra til selv å mestre oppgaven. Enten vet man allerede dette eller så vil man erfare det når man prøver. Det beste er selvsagt å kjenne sine egne begrensninger på forhånd, sånn at man ikke setter i gang med noe som må gå rett til helvete, uten noen mellomlandinger underveis, men som sagt: Sånt er relativt. Derfor starter vi som regel enhver sunn plan med å vurdere hva skadepotensialet består i hvis man føkker det opp. Hva er det verste som kan skje? Hvis man bare kan tilkalle en kompetent murer til å reparere skadene som oppsto under rivningsarbeidet har man ting relativt sett under kontroll. Men hvis man driter seg ut på et høyt administrativt nivå – såvel i privat sektor som i det offentlige – kan dette medføre konsekvenser som er både alvorlige og uoversiktelige. “Det stanser ikke bare der” som folk sier. Du må regne med at det blir sirkus hvis du hyrer inn en klovn. Sånn fungerer verden. Så hvorfor hyre inn en klovn hvis man har noe seriøst i tankene i det hele tatt? De fantaserer om å plukke staten fra hverandre og “gi makten tilbake til folket” som om dette noensinne har vært en ting. En statsløs tilstand kalles anarki og forbindes i hovedsak med borgerkrig og den typen ting, fordi det vil jo alltid være noen som “søker makt” bare at nå foregår det uten å involvere lov og rett. Etter litt om og men vil det oppstå en ny statsdannelse, ettersom den beste blant dem – eventuelt den verste – beseirer alle de andre og monopoliserer voldsmakten, med sin egen politistyrke og det ene med det andre.

Hva er teknisk sett korrekt å si om tilstanden i Syria akkurat nå? Er de statsløse for øyeblikket? Det virker jo som om “noen” jobber med å organisere “noe” men ingenting virker stabilt. Det er ganske mye som skal på plass før akkurat denne ruinen av en stat kan beskrives som et hus igjen. Selv støtter jeg på prinsipielt grunnlag “konstruktivt orienterte og kompetente bygningsarbeidere” i både abstrakt og konkret forstand, men jeg er skeptisk til de som er litt i overkant entusiastisk inntilt til å drive med riving av ting. Det er litt sånn nede i grunnfjellet konservativt å si at det beste er å – så langt det lar seg gjøre – bevare og reparere ting, men de fleste betrakter meg likevel som “venstrevridd” så da så. Det er visst et problem at jeg synes folk må ha rett til å bestemme over sitt eget liv og skjebne. Du vet. Hva slags “stil” man skal ha på håret, i klesveien og den typen ting. Hva mer har vi? Selv er jeg jo en jålebukk så dette er alt jeg bryr meg om, men er det ikke noe som heter livssyn? Det foregår så mye i psykologien. Jeg har for det meste ikke lyst til å vite noe om det. Derfor dømmer jeg bare folk etter utseendet og blir ferdig med hele elendigheta. Du vet. Særlig når folk åpenbart har lagt ned mye arbeid i å oppnå et veldig kunstferdig og “polert” personlig uttrykk. Man må jo anta at dette er hva de ønsker å bli dømt på, så dette er hva jeg gjør. De er flinke til å “ta seg ut” – det skal de ha – men hva mer kan de? Og hvor mye mer ønsker jeg egentlig å vite om karakterer med idiosynkratisk selvrepresentasjon? Deres blotte tilstedeværelse er jo en dramatisk iscenesettelse av Keiserens nye klær, bare med en modernistisk touch. De kaller det en profil nå, og folk er typisk vant til å ha dem på nettet. Her er mine interesser. Enten det er for hverdagslig sosial småprat eller man driver med mer eller mindre målrettet dating, det er uansett viktig å ha en tydelig profil. Den må ikke nødvendigvis være sann, slik dette ordet normalt defineres, men den må være tydelig. Man må “være noen” og til stadighet “bevise” dette med alskens rituelle fremtillinger av “mening”. Vel, det er hva det er. Amerikanerne har hyret inn en president som strengt tatt ikke er tilregnelig, og nå trøster de seg med at trollene som flokker seg rundt ham i det minste er inkompetente. Vi har alle våre oppfatninger om hva begrepet håp betyr, men dette virker som veldig tynn suppe.

Motörhead var ei britisk rockegruppe dannet i London 1975 av bassisten, vokalisten og låtskriveren Lemmy Kilmister (født Ian Kilmister, 1945–2015), trommeslageren Lucas Fox og gitaristen Larry Wallis (1949–2019). Kilmister hadde tidligere spilt i blant annet bandet Hawkwind. Opptak med originalbesetningen kom ut på albumet On Parole i 1979.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Hvis man googler Lucas Fox får man opp et eiendomsselskap som jobber bare med “eksklusive objekter” i den høye enden av prisspekteret; mest i Spania, men også noe i Frankrike. Dette “stemmer” forsåvidt med vår Lucas Fox, som i året 1975 var med som stifter av bandet Bastards, men etter kort tid skiftet de navn til Motörhead. Med umlaut – det noen kaller tøddel – over O nummer to. Selve ordet betyr noe sånt som fartsfantom blant de uskyldige, mens de verdensvante vet at det er kode for “speedfreak” — altså amfetaminmisbruker. Legenden sier at Ian Frazier “Lemmy” Kilmister fikk sparken fra space-rock bandet Hawkwind på grunn av noen kalamiteter som involverte amfetaminbruk – mens resten av bandet foretrakk LSD – og Lucas Fox var den første han møtte da han vendte tilbake til London i 1975, nå anbeidsløs, så Lucas og Lemmy fikk med seg Larry – altså Larry Wallis, gitaristen i bandet Pink Fairies, som ble stiftet på 60-tallet og jobbet mye sammen med Hawkwind utover 70-tallet – og så startet de sitt eget prosjekt.

Det var veldig mye aktivitet på besetningssiden av Motörhead i de første par årene. Det var for eksempel aldri meningen at Lemmy skulle synge i bandet. Planen var å finne “en flink vokalist” men det greide de aldri, så det ble som det ble, og etter en del om og men endte Motörhead med sin “klassiske” besetning i året 1977. I mellomtiden ble Lucas Fox medlem av bandet Warsaw Pakt men prosjektet varte bare et år før det ble lagt ned på grunn av de vanlige greiene. Du vet. Det de kaller “kunstneriske uoverensstemmelser” i kombinasjon med at de ikke solgte noe bra. Imidlertid rakk de å påvirke de senere stjernene Joy Division til å skifte navn – de kalte seg i utgangspunktet Warsaw – og dette er jo ikke uviktig. Etter bruddet fortsatte Lucas å spille i noen band her og der, men det ble aldri noe av noenting, så han flyttet etterhvert til Frankrike og etablerte seg på arrangørsiden, noe som til sist brakte ham inn i en lederstilling i den franske statens kulturelle satsning foran jubilèumsåret 1989 — men før han kom så langt rakk han å være involvert i produseringen av en hel del nye franske band, blant annet Gipsy Kings, hvor en av stifterne var Chico Bouchiki, bror av den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki som den israelske sikkerhetstjenesten Mossad drepte på Lillehammer i 1973.

Historien er en lang og kronglete affære uansett hvilke deler av den man studerer, men uansett dukket navnet Lucas Fox opp på en liste over eiendomsmeglere i Spania ved et tidspunkt — og fordi jeg er som jeg er måtte jeg sjekke om det var den samme Lucas Fox som i 1975 var med og stiftet Motörhead, men det var visst en annen person med samme navn. Sånt skjer jo. Om han selveste er det siste som har skjedd at han som medlem av Pink Fairies spilte inn plata Resident Reptiles i året 2018, sammen med Paul Rudolph – grunnlegger og originalmedlem av Pink Fairies, men også han som tok over etter Lemmy da han fikk sparken i Hawkwind – og Alan Davey, også med bakgrunn fra Hawkwind men først utover på 80-tallet. Dette er ikke i seg selv overraskende. Det var så mye incestuøs musikalsk omgang mellom de to bandene i all tid – pluss at medlemmene skiftet band så ofte at de noen ganger glemte hvem de spilte for den dagen – at de faktisk til og med opptrådte som Pinkwind – med mikset besetning – på diverse festivaler på 70-tallet. Det var sikkert like greit å gjøre det slik. Om Pink Fairies er det ellers å si at de spilte i Oslo i 1987 og Larry Wallis var med da. Han sov faktisk på sofaen min den natten, på grunn av noen forviklinger som gjorde at det endte slik. Jeg hadde en funksjon på arrangørsiden som kunne til at jeg ble den kveldens drikkekompis — og det ble ganske mye etterhvert. Larry selv var ihvertfall rimelig forvirret da han etterhvert våknet uten å forstå hvor han var eller hvordan han havnet der. Men vi fikk da buksert både Larry Wallis og skallebanken hans til Fornebu etterhvert, hvor diverse nervøse medlemmer av selskapet hans umiddelbart kjeftet ham ut fordi han hadde gjort dem bekymret. Selv snek jeg meg stille vekk.

Motörhead holdt seg godt under radaren da de ga ut sitt selvtitulerte førstealbum i 1977, men da de i året 1979 – jeg tror det var i mars måned – slapp albumet Overkill fikk folk opp øynene. Senere samme år slapp de albumet Bomber, før de i 1980 slapp det mange mener fortsatt er deres mest “definitive” verk: Ace of Spades. Etter dette ble det imidlertid mye snålt for en stund, før de kom sterkt tilbake med albumet Orgasmatron i 1986. Lemmy måtte fikle mye med besetningen i bandet før han endelig fikk det som han ville, med de mest permanente medlemmene Phil Campbell og Mikky Dee. De spilte jo med Motörhead i tredve år. Det må bety at Lemmy var fornøyd. Han er uansett død, men de to andre fortsetter å spille musikk. Phil Campbell and the Bastard Sons er sånn cirka eksakt hva navnet sier; at de fremfører forretningsidèen fra det første Bastards som Lucas, Larry og Lemmy startet i 1975, nemlig å spille “enkel rock’n’roll”, som faktisk ikke er “enkelt” i det hele tatt, det krever ganske mye av utøverne. Publikum er jo bent frem nådeløse mot alt de oppfatter som “fake” i rockebransjen. Ikke bare vil du ikke selge album og trekke folk til konserter, de vil til og med kaste ting på deg. Rockere er veldig kresne og på mange måter faktisk litt snobbete med greia si. Scorpions er et litt “tvilsomt” band sånn sett – de har jo gått skamløst for “allsangformatet” etter først å ha startet som et litt progga hardrockband i Tyskland sent på 60-tallet – men det forrige jeg hørte om Mikky Dee var uansett at han har begynt å jobbe for Scorpions. Det gir en litt sær karrièrebane. Først drev han med “noe i Sverige” så ble han rekruttert av den ganske danske sjokkrockeren King Diamond, før han endte med å bruke mesteparten av musikklivet sitt i Motörhead. Kanskje er Scorpions en passende greie å drive med som pensjonist? Det går i det minste ikke nedover med Mikky Dee i noen kommersiell forstand.

Her er et spørsmål som noen ganger kommer opp: Kunne Lemmy spille bass? Trommeslageren som tok over etter Lucas Fox – Philip “Philty Animal” Taylor – sa en gang om Lemmy at han spiller jo ikke bass, han spiller rytmegitar, det er bare at han ikke gidder å forholde seg til mer enn fire strenger. Dette virker som en rimelig påstand. Bassister har ofte en stil hvor de “plukker” på strengene, eventuelt så kan de “slappe” og “tappe” — men de går vanligvis ikke til angrep på strengene med plekter og akkord, sånn som Lemmy gjorde. Det er først og fremst dette som ga dem den karakteristisk “brutale” lyden. Vel, Lemmys stil som bassist, javel, javisst, men også den grove måten han sang på. Det er jo det andre spørsmålet som ofte dukker opp. Kunne Lemmy synge? Det spørs hva man mener med å synge. Han ville passet dårlig inn i et kirkekor, men stilen hans fungerte veldig bra i det formatet han jobbet innenfor. Selv er jeg ikke nødvendigvis noe begeistret for “sangere” innenfor rock’n’roll. Jeg liker skrikere og brølere bedre. Det må være rått. Eventuelt så må det ha en aura av “dekadanse” sånn som Ramones, Turboneger og andre “woo woo woo” band med Beach Boys-stll i sangen, eller den karakteristisk “flate” men likevel “skumle” stilen til Ozzy Osbourne. Hva skal jeg si? Det appellerer ikke noe særlig til meg at folk er “veldig flinke sangere” i konvensjonell forstand, sånn at de i prinsippet kan synge “hva som helst” og mestre alt som kreves av intonasjon, register og det ene med det andre, som for eksempel Ronnie James Dio. Nå liker jeg riktignok Dio som artist, særlig det han gjorde da han jobbet for Black Sabbath, men det er mer på tross av enn på grunn av at han var en såpass teknisk dyktig vokalist. Flinkisme er ikke spesielt høyt verdsatt blant rockere. Det blir jo noen ganger et problem når de flinke skal frike ut “all over the place” med all slags fiklete og unødvendig dekorasjon av musikkuttrykket. Et rosemalt panserkjøretøy blir liksom litt feil.

Poenget med å snakke om Motörhead er å si at det finnes ikke noe bortenfor Motörhead. Det går ikke an å bli mer av det amerikanerne kaller badass enn Motörhead var. De representerer rett og slett ytterpunktet. Hit men ikke lenger. Dette er toget. Er du tøffere enn toget? Jeg tviler på det. Jeg mener, spør hvem du vil i rockebransjen. Er Lemmy “kongen”? Ja selvsagt er han det. Ingen diskuterer dette, selv ikke de som misliker Motörhead. Lemmy er primus inter pares – altså den fremste blant likemenn – på den åndelige siden av rock’n’roll. Det var aldri noe tøys med han. Ingen bløff og aldri noe som engang kan mistenkes for å være “fake”. Han gjorde alt han ville og han ville alt han gjorde. Ferdig diskutert. De ga ut over tyve originalalbum i løpet av hele karrièren, pluss et utvalg liveplater, samlinger, singler og diverse annet. Svaret på hvem de var og hva de representerte ligger nedfelt i dette kunstneriske produksjonsarbeidet. Resten er bare prat. Som at mange har prøvd å “kjøre forbi” Motörhead i forhold til lydtrykk, lydstyrke, hvor fort de spiller, hvor rått det låter, og det ene med det andre, men det blir liksom litt stusselig fordi de gjør jo ting på en annen måte enn Motörhead, som egentlig aldri har gjort annet enn å spille streit, rettfrem og ikke minst låtbasert rock’n’roll uten å jåle med det snåle bare for å havne i noens rekordbok. Jeg mener, man kan jo med få unntak få låtmaterialet til Motörhead til å fungere med bare kassegitar og munnspill, som er selveste syretesten for denslags. Ikke at jeg ønsker å høre dette – Gud forby – men fordi jeg klarer å se det for meg i fantasien. Uansett, jeg tenker på en såpass kunstnerisk sær artist som Gylve “Fenriz” Nagel og prosjektet hans Darkthrone, som utvilsomt – med vilje – har plassert seg selv i den “stygge” enden av ting; med lite om noen bruk av “studiotriks” for å få frem sitt karakteristiske lydbilde. Han nevnte en gang at han ser ikke noe poeng i å sammenligne seg med Motörhead – noe mer enn å sammenligne seg med Deep Purple – fordi de driver med helt ulike ting. Motörhead er basically et festband, men det er ikke Darkthrone. Skjønner man ikke det bare ved å se på navnet da? Herregud. Du kan få en masse folk til å sprette opp fra stolen, hoppe rundt som galninger og skrike på dansegulvet hvis du spiller Ace of Spades, men intet av det Darkthrone har laget virker på den samme måten. Det blir ikke engang så mye headbanging som det blir “stillesittende nikking” mens man avnyter det superbe riffarbeidet som Darktrone først og fremst er kjent for. Det blir ikke fullt så mye danselyst som det blir Johan Sebastian Bach, for å si det litt misvisende. Det vil si noe man lytter til. Selv har jeg diverse Motörhead-album på CD som jeg pleier å spille mens jeg kjører bil. Det virker perfekt til formålet. Man sovner jo ikke akkurat mens man slapper takten med tomlene mot rattet og den typen ting. Det har en viss innvirkning på hjerterytme og puls generelt. Er “audiovisuell understimulering” en greie? Lastebiler og andre som typisk kjører langt er enten lovpålagt eller de utvikler selv et balansert opplegg for kjøretid og hviletid. Man er nødt til å stå stille med kjøretøyet så og så lenge med så og så lange mellomrom. Dessuten finnes det en maksimaltid.

Men nå er det på tide å avslutte denne avhandlingen. Det velger jeg å gjøre med tre sanger i dag. Den første fra det siste Lucas Fox har gitt ut så langt, med Pink Fairies, og den andre fra Wicked Lady i 1972, som jeg tror er hvor Lemmy hentet mye av basslyden sin fra, før selveste Motörhead får siste ord med sin gjenkomst fra 1986.

Ordet «nevrotisk» har røtter i psykoanalysen til Sigmund Freud, som brukte det for å beskrive en tilstand av indre konflikt og emosjonell ustabilitet. I dag brukes ofte et lignende begrep kalt «nevrotisisme». Nevrotisisme er et personlighetstrekk som henger sammen med hvordan individer reagerer på stress, uforutsigbarhet, og beskriver deres tilbøyelighet til negative følelser.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Hva tenker folk er “typisk britisk”? Kanskje sånn som kisen på bildet over, med sin bowlerhatt og cuppa tea, men jeg har faktisk bodd der borte i tre år og man møter aldri noen sånne. Ihvertfall ikke noe oftere enn man ser en Smørbukk med østerdalslue og busserull i Norge. Eller en skotte i full mundur — utenom de der militære Pride-paradene som de noen ganger arrangerer sånn at soldatene får vist frem det fancy fotarbeidet sitt. Det typisk britiske er å være normal men også å si fuck veldig ofte. What a fucking wanker. Det fungerer som faen på norsk, som brukes mye mer i dagligtalen enn folk vil innrømme. Det er egentlig ganske udramatisk. La oss kalle det et emosjonelt adjektiv. Det finnes jo mange grunner til at man kan og bør si faen ganske ofte, hver dag. Faen ta de jævla greiene. Du vet. Få det ut før det biter seg fast og blir noe man plages med i en større og mer – hva skal man si – planmessig forstand.

Ordet nevrotisk er noe jeg bruker ganske ofte, som betegnelse på “subjektiv psykisk lidelse, men uten psykose” (altså brist i virkelighetsoppfatningen). Angst, uro, stress, bekymringer og denslags, til en sånn grad at det preger pasienten og fremkommer som personlighetsforstyrrelse. Alle har selvsagt alt mulig å stri med, men for noen blir det bare for mye noen ganger. Opplegget deres går først varmt, så skjærer det seg. Egentlig ganske forutsigbar mekanikk. Det finnes jo ingen supermennesker. Alle fungerer ganske likt, sånn at man kan strengt tatt “se det komme” når noen er i ferd med å gå inn i en nevrose. Så blir spørsmålet: Er man syk? Etter min mening er svaret ja, men jeg tenker annerledes enn de som bare ser på om pasienten er “arbeidsfør”. Om de klarer å jobbe. Kan de ikke bare ta seg sammen? Stå han av? Mange lar seg provosere av denne typen “følsomhet” og tenker at folk bare gjør seg til. De behøver bare å komme seg i aktivitet og ikke tenke så mye, så vil ting gå seg til og bli bedre etterhvert.

Det britiske samfunnet er på alle måter som virkelig teller ganske likt det norske, men det er generelt sett høyere “trykk” der borte. Mer sosial dramatikk. De hardkokte er mye hardere og de bløtlokte er mye bløtere. Dessuten har de klasser, på en måte nesten ingen andre har, ihvertfall ikke i Europa. Dette er ganske corny fra et norsk perspektiv, men jeg antar det handler om hva man er vant til. Pengene kan være både her og der, men om man tilhører eliten handler om hvem man er i familie med. Siden kan man jo være en svinepels som person – var det ikke noe med en av prinsene og han der amerikanske pedo-milliardæren som ble drept i fengselet? – men man er ikke desto mindre medlem av eliten. Som alle vet kan man jo bli mislikt og baksnakket men aldri “kastet ut” av sin egen familie. Blodsbånd lar seg ikke viske bort. Man kan filosofere – som mange da også har gjort – rundt om dette er en sosial fordel i et langsiktig perspektiv – altså over mange hundre år – men dette er strengt tatt blasfemisk innenfor en horisont av “moralsk individualisme”, altså at enhver må dømmes ut ifra sine egne forutsetninger. Familiebakgrunn og den typen ting skal ikke tas med i beregningen. De er ikke en del av individets karma juris, selv om de naturligvis har noe å si for den psykologiske profilen som man tar med i betraktningen når det kommer til straffeutmåling. “De elendige” skal jo i utgangspunktet behandles mildere enn de som har hatt gode sjanser, flotte privilegier og ellers ingen saklig grunn til å begå forbrytelser.

For meg er det ingen tvil om at Brexit koker ned til britisk sjåvinisme overfor “mindreverdige utlendinger” – som for eksempel polakker og portugisere – som kom til Storbritannia på jakt etter jobb og “økonomiske muligheter” i mer generell forstand. Som norsk opplevde jeg selv aldri noen trakassering eller diskriminering, men når skjer det noensinne med folk at de får pepper bare fordi de er fra Norge? Det forekommer sikkert, men jeg kan ikke huske å ha hørt om det. Nordmenn i utlandet som ender med å bli mislikt oppnår som regel dette på et personlig grunnlag, ofte at de var dritings og ute av kontroll. Den vanligste av de typisk norske feriesyndene — som vi forsåvidt deler med britene. De har et dårlig rykte i forhold til alkoholvanene sine. Når selv jeg – med mine vagt “spanske” toleransegrenser for folks alkoholmisbruk – synes at folk drikker for mye, så drikker de definitivt for mye. Det er for eksempel en veldig dårlig idè å drikke alkohol for å roe ned nervene. Det har en tendens til å virke mot sin hensikt innenfor en ganske kort tidshorisont. Imidlertid oppnår man på kort sikt selvsagt målet med å bruke dette rusmiddelet, som er et hurtig stemningsskifte. Alle vet hvordan opplegget virker. Etter et par drinker føler man seg som et helt nytt menneske. Du vet. Koble av, koble ut, skru på den indre festmotoren. Nå blir det liv. Rai rai. Pubkultur er ikke like aksentuert i Norge som i Storbritannia, men vi har den samme greia her også. “Stikke en tur på pøbben” er en ting, selv om man eventuelt – som jeg pleier – drikker bare kaffe mens man er der. Jeg liker ikke – men er likevel fascinert av – de personlighetsforandringene som inntreffer hos folk når de drikker. Det er jo på mange måter en indusert psykose som noen ganger får folk til å gjøre vanvittige ting.

Etter min mening bør man betrakte tendenser til rusmisbruk som et symptom mer enn som et problem i seg selv. Det er selvsagt åpenbart hvorfor alkohol er det vanligste middelet, men målet er det samme for alle. De vil “justere formen” på en etter måten billig, effektiv og ikke minst hurtig måte. Siden tilkommer en viss grad av klassebevissthet, hvor de som står nederst på rangstigen er de “tungt belastede gatenarkomane” som nærmest fyller den rollen de spedalske en gang hadde i samfunnet. Folk holder en viss skeptisk avstand til dem, tildels på et grunnlag av fryktbasert overtro. Du vet. Som om de er smittebærere på en mer akutt og livsfarlig måte enn de faktisk er. Jeg vet ikke i hvilken grad “en blodig sprøyte” brukes som truende ransvåpen nå i dag, men sånt hørte man om så å si hele tiden mens AIDS var “alle idioters dødelige skrekk” der ute. Hvordan jobber politiet? Jeg antar det er rutine å spørre om den anholdte har noe de kan stikke seg på i lommene sine før de ransaker dem? Noe annet virker jo uklokt. Hvilket bringer oss til spørsmålet om grunnlag. Hvem blir stanset og ransaket på gata, og hvorfor? La oss se bort fra alle “gamle kjenninger” som de omtrent er på fornavn med og vurdere bare sånne som “blir tatt ut til stikkprøve” basert i tjenestefolkets teft, eller noe, som kalles “berettiget mistanke”. Man bør jo minst ha såpass før man går til et så drastisk skritt som å “kroppsbeføle” dem via en ransaking. Hva slags kriterier bruker politiet som grunnlag? Går det an å for eksempel se om noen er en rusmisbruker? Ofte ja, men det er jo ikke de som står på gatehjørnet med full Kongsbergknekk i knærne og hengende hode som er problemet. Jeg mener, er det overhodet noe poeng i å jage sånne rundt omkring i byen? Jeg ser det bare ikke.

Jeg må sjekke dette tallet nærmere før jeg kan gå god for det, men jeg hørte nå i dag – fra seriøst og troverdig hold – at det er omtrent en halv million bostedsløse individer i Storbritannia ved dette tidspunkt, som ikke er den beste tiden av året å ikke ha noen egen bolig. Tallet virker veldig høyt. Hvis vi skal transportere det over til norske forhold så tilsvarer det noe i nærheten av førti tusen, mens et søk på antall bostedsløse i Norge bringer opp tallet 3325 regstrerte personer i denne kategorien (rop.no), så la oss anta at det virkelige tallet er dobbelt så høyt. Det er fortsatt langt igjen til “britiske” tall. Hva er det som har gått galt med den britiske velferdsstaten? Det korte svaret er selvsagt privatisering. Evneveike økonomiske parasitter som den henfarne Margaret Thatcher har rett og slett kræsjet hele flyet. Eiendomsbesittelse er et nærmest sakralt politisk prinsipp i Storbritannia, som også i Norge. Folk skal “eie sin egen bolig” og bidra til økonomisk vekst via alle kostnadene som kommer med dette konseptet. Teknisk vedlikehold, forsikring, kommunale avgifter og det ene med det andre. Det er dyrt å holde hus. Dessuten er det ganske absurd å “eie” for eksempel en leilighet som fysisk sett befinner seg i en struktur som eies av noen annen. En slags abstrakt, trigonometrisk festetomt, om du vil. Som å ha sitt eget rom selv om man fortsatt bor i foreldrehjemmet. Det ligger i selve navnet at en leilighet er et leieobjekt hvor man strengt tatt bare eier disposisjonsretten. Bare en grunneier eier i grunnen noe som har akseptabel fysisk representasjon i den faktabaserte virkeligheten. De andre er mentale. De har adkomstdokumenter, men de var ikke billige. Du kan bare glemme å finne en passende stor leilighet for et par i etableringsfasen for under en million på noe sted i Norge som folk ønsker å bo. Og i selveste Oslo? Herregud. Jeg aner ikke, men “to rom og kjøkken” koster sikkert tre millioner nå. Skal man leie noe sånt ryker det fort på 15-20.000 hvis det ligger i et “bra strøk”. Opplegget er perverst.

Om boligmarkedet er ille i Norge så er det enda verre i Storbritannia. Folk betaler idiotpriser for snuskete høl med mugg i veggene og det som verre er. Når du kan lukte muggen så har ting blitt prekære i forhold til forsvarlig vedlikehold, men sånt koster jo penger og en typisk britisk landlord har ganske bestemte idèer om hvilken vei pengestrømmen skal gå. Hvorfor skal de gjøre noe? De vet jo at de uansett får leid ut mannskiten. Boligmangelen er lukrativ for de som har noe de kan leie ut, uansett standard, og politikerne som skal regulere denslags kommer jo selv typisk fra den klassen som sitter på eiendom, så da så. Det var noe snusk med en Labour-politiker som hadde et titall “utleieobjekter” med tvilsom standard i London, men jeg fulgte ikke med på saken. Jeg bare noterer meg at Charles Dickens er ennå ikke død. De har fortsatt noen aldeles latterlige karikaturer av korrupte kjeltringer der borte. Sikkert i Norge også, men jeg innbiller meg at folk som leier bolig på kontrakt i Norge har et bedre forbrukervern enn hva det virker som de praktiserer i Storbritannia. Selv har jeg hva man må karakterisere som et “alternativt opplegg” som koster meg lite i rene pengeutlegg, men jeg har til gjengjeld et visst ansvar for ettersyn og vedlikehold som ikke normalt påhviler en leietager. Det er imidlertid hva man på godt norsk kaller nema problema. Jeg er jo kompetent. De fleste vet lite om byggearbeid, men mange opplever en bratt læringskurve når de kjøper noe som er både dyrere og dårligere enn hva de var forberedt på. Bruktbildilemma er når man seriøst vurderer om skroting er bedre enn (enda mer) reparasjon – og svaret ligger som regel i pengene – mens den beryktede boligklemma er et sted man kan stå fast fordi man ikke har råd til å selge seg ut. Eller kjøpe seg inn, for den saks skyld. Det finnes jo ikke noe i den prisklassen de kan hanskes med. Hva koster et boliglån? Jeg har inntrykk av at man ender med å betale minst det dobbelte av hva boligen opprinnelig kostet, regnet over hele låneperioden.

Det snakkes en hel del om behovet for utleieboliger, men mye av det høres ærlig talt ut som når notoriske hasjrøykere sitter og fantaserer om alt de skal gjøre en vakker dag, kanskje allerede i morgen, så det er omtrent på det nivået jeg har lagt mine forventninger til håndfast handling. Det vil forbause meg om noe overhodet skjer. Hvor er den politiske viljen til sosial boligbygging? Å ja det stemmer. Alt er jo privatisert nå, fordi dette er angivelig så mye bedre. For de som lurer på hva ordet privatisering betyr så handler det om hvem som skal tjene hva slags penger. Det ligger i sakens natur at enhver offentlig tjeneste som blir “privatisert” – eventuelt lagt ut på anbud – må bli både dyrere og dårligere over tid, selv om det kanskje er noen “hvetebrødsdager” helt til å begynne med. Hvor ellers skal fortjenesten komme fra? Ingen som driver med private forretninger gidder å engasjere seg i noe som ikke gir avkastning. Det er ikke nok at opplegget går i null etter at de selv har fått lønn; det må akkumulere kapital, hvis ikke er det bedre å finne på noe annet. Jo mer det ligner på ethvert annet offentlig opplegg – bare at det er korrupt som faen – jo bedre er det for de private eierne. Til sist ender vi der de britiske vannverkene typisk har havnet etter førti år i privat eierskap: Med massiv gjeld og dårlig kontroll over både teknisk utstyr og prosedyrer. Mannskiten går rett i vassdragene, bokstavelig talt. Hvor har det blitt av alle pengene underveis? De har blitt betalt ut som aksjeutbytte. Ser du? Samme opplegget som med utleieboligene. Det skal ikke brukes penger på “unødvendig vedlikehold”, definert som mer enn hva som enn må til for å holde pengestrømmen gående. Opplegget er rett og slett systematisk utnyttelse, eller plyndring om du vil. Vannverk, strømnett, veiutbygging. Alt har blitt dyrere og dårligere. Hvordan hadde Norge råd til å gjøre noe som helst på 60-tallet? Vi står per i dag på listen over verdens ti rikeste land, men det virker som staten har dårligere råd enn noensinne. NRK hadde nylig en greie på nettsiden sin hvor de hadde omregnet gamle prosjekter i forhold til hva slags prosentandel av statsbudsjettet det tok å få dem gjort — og man kan vel trygt si at sånt ikke går an i dag. Det virker like mystisk som hvordan de bygget pyramidene. Svaret er både banalt og åpenbart. Politisk vilje. Hvis vi virkelig vil så får vi det til.

Faber est suae quisque fortunae, som han Appius Claudius pleide å si. Enhver er sin egen lykkes smed. Ordet fabrikk er utledet fra dette ordspråket, opprinnlig som betegnelse på et sted hvor en eller flere håndverkere driver med greia si. Så en mer korrekt oversettelse – dog ikke like kort og kjapp i tungevendinga – ville vært noe sånt som at “enhver er sin egen skjebnes kunsthåndverker” – eller kanskje fabrikør? er det et ord? – men det oppsummeres jo like bra i det enda kortere ordet karma. Han jobber på karmafabrikken. Det er de som får ting til å skje. Men er det sant at enhver er sin egen lykkes smed? Bare i en viss forstand. Det meste som skjer har man jo liten kontroll over. Mye henger på diverse andre mennesker som man har i livet sitt på ulike måter. Det blir litt som med været. Man må bare “forholde seg” og ta indirekte kontroll gjennom mer intelligent valg av regntøy, eller hva man nå behøver. Selve greia har man jo ingen styring på. Det bare kommer som det kommer. Har vi orden på konseptene? Klima er en årsak. Vær er en virkning. Sånn sett skulle man tro at Østerdalen – der jeg bor – burde være et etter måten billig sted å bo, men selv her er det vanskelig å finne noe til leie for under fem-seks tusen i måneden, som selvsagt er vesentlig mye billigere enn i Oslo, men fortsatt ikke “billig” i ordets rette forstand. Klimaet i Østerdalen er jo lagt opp sånn at man typisk opplever 50-60 graders forskjell mellom årets varmeste og kaldeste dag. Min strategiske tenkning handler om å bringe dette svingetallet ned mot tredve, med tyngst lening mot den varme enden, samtidig som jeg kommer meg inn i et boligmarked som ikke er fullstendig psykotisk dyrt. Skal vi kanskje si noe sånt som at Spanias svar på Østerdalen – Asturias og Galicia – ligner Norge på 60-tallet, særlig når vi snakker om veistandarden på småsteder, samt det relative underholdningstilbudet, men også i forhold til hva slags atferd man typisk kan forvente fra “folk flest”. Byene i Spania er som byer er, men landsbygda ligger ganske langt etter i forhold til ethvert tenkt “moderniseringsprosjekt”. Dessuten har de nordlige delene av landet atlanterhavsklima, med mye mer regn enn de typisk får i sør – det heter jo Solkysten av en grunn – og ikke minst mer jevnt fordelt over tid. Jeg vet ikke om man betrakter Georgia som en del av Europa eller Asia, men hvis de er europèiske så er de det eneste andre landet enn Spania som kan dokumentere mer en èn million år med menneskelig beboelse. Hva som “kanskje” har vært teller ikke, de må ha håndfast bevis. De har de i Spania, nærmere bestemt i Sima de los Huesos – knokkelgrotten – som ligger i fjellkjeden Atapuerca, litt nord for byen Burgos i “fylket” Castille y Leon, som forresten også har fine landskap i sitt nordvestlige hjørne, kjent som El Bierzo. Jeg oppfordrer alle på det sterkeste til å feriere nord i Spania neste gang de skal dit, men ikke bruk airbnb. Det er djevelens verk. Bruk heller nettsiden idealista.com og søk på “leie”. De har en god del som er beregnet på korttidsopplegg, uten at man samtidig er med på å støtte internasjonal finansterrorisme.

En stat, eller staten, er den høyeste myndighet som bestemmer over et geografisk område eller territorium; gjerne også kalt et land. Derfor kalles selve et land også ofte for en «stat», som «staten Norge» eller «staten Frankrike». Et land som på denne måten styrer seg selv, kalles også en suveren stat.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Montevideo-konvensjonen om staters rettigheter og plikter er en internasjonal traktat fra 1933, undertegnet av stater i Nord- og Sør-Amerika. Den er kjent for å beskrive kjennetegn ved en suveren stat. I konvensjonens artikkel 1 beskrives fire forutsetninger for en stats medlemskap i det internasjonale statssystemet: 1) permanent befolkning, 2) et avgrenset territorium, 3) regjering og 4) kapasitet til å inngå forbindelser med andre stater.

(Wikipedia)

Hva eksakt som utgjør en stats “naturlige” territorialbefolkning er noe omdiskutert. Selv har jeg vanskelig for å komme meg forbi argumentet om at man har en naturlig tiknytning til det stedet man ble født og vokste opp, som vanskelig lar seg glemme på noe annet “organisk” vis enn hjerneskade. Uansett hvor lenge de har vært bortreist opplever jo de fleste “minner” når de senere i livet besøker det stedet hvor de “våknet til bevissthet” og forsto – for første gang – at de er “sitt eget individ” med sin egen skjebne i denne verden. Det er ikke nødvendigvis gode minner, men folk husker ikke desto mindre de tingene som formet dem, særlig de “første årsakene” som handler om oppvekstmiljøet. Om ikke dette er gangbart som “naturlig tilknytning til et sted” så vet ikke jeg hva er. Noen mener selvsagt at det er der besteforeldrene dine ble født og vokste opp som avgjør din “naturlige tilknytning” slik sett, men det synes jeg virker kunstig, for ikke å si som en fundamental premissfeil. Hva er mennesker hvis man ikke betrakter deres unike personlighet som selve spydspissen i deres eksistensielle prosjekt? Skillelinjen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser er i utgangspunktet ikke krystallklar, men med få unntak er det likevel korrekt å si at folk er eksakt hva de føler seg som.

Poenget er at ingen velger hvor de skal bli født og hvem de skal vokse opp sammen med — men disse tingene påvirker oss uansett sterkt. Debatten om hva det betyr å være norsk dukker noen ganger opp, men svaret er selvsagt at dette er en typisk sosial konstruksjon som ikke eksisterer på selvstendig vis i naturen. Imidlertid betyr det jo noe. Å være norsk er en ting, men det handler ikke om statsborgerskap. En som er født i Norge og som har bodd her sine første ti år av livet vil jo alltid ha en “naturlig tilknytning” til Norge som ikke kan bortforklares. Det samme gjelder selvsagt norske barn som teknisk sett er statsborgere i Norge, men hvis de har gått på for eksempel Den norske skolen på Kanariøyene fra de var små og helt frem til pubertetsalderen føler de seg sannsynligvis som “kanariere” på bunnen. Man lærer og erfarer ting i barndommen som ikke lar seg verken replisere eller rekonstituere i voksen alder, når man – presumptivt – er preget av “voksne” perspektiver og bekymringer. Barn ser jo verden på en annen måte — og de snakker med hverandre om det de ser. La oss kalle det de mentale melketennene. Man får noe annet etterpå. Kaffetenner fortalte folk meg da jeg spurte om dette mens jeg var liten. Det man behøver for å bite gjennom alt man gaper over så snart man starter sin selvstendige voksentilværelse. Vent og se. Det skjer med alle. Barnets verden er magisk og følelsesbasert. Den voksne verden er – eller bør ihvertfall være – fornuftsstyrt og orientert mot “nødvendigheter”. Du vet. Kaffetenner. De tåler den bitre smaken som de voksne gledene typisk ofte kommer med.

Montevideo-konvensjonen ble til under Organisasjonen av amerikanske staters konferanse og ble undertegnet 26. desember 1933. Statene som undertegnet konvensjonen var Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Cuba, Den dominikanske republikk, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Uruguay, USA og Venezuela. Konvensjonen avtalte ellers at signatarmaktene ikke skal blande seg inn i hverandres indre anliggender eller utenrikspolitikk. Landene avtalte å ikke anerkjenne territorium vunnet ved bruk av makt og at alle tvister skal løses fredelig.

(Wikipedia)

De som vet litt om historie kan fortelle deg at det var litt uklart eksakt hva som foregikk i Europa da de nevnte landene møttes i Montevideo for å diskutere politikk og sånt midt i julestria av året 1933. Og de som kan noe om geopolitikk vil kanskje også peke på de landene som ikke var der for å signere noen slik avtale; Guyana, Surinam, Fransk Guyana og Falklandsøyene, hvorav de to sistnevnte fremdeles betraktes som “kolonibesittelser” under henholdsvis Frankrike og Storbritannia – i likhet med visse andre territorier her og der verden over – mens de to førstnevnte i året 1933 tilhørte henholdsvis Storbritannia og Nederland. De offisielle språkene folk snakker i både sør og nord av kontinentet Amerika forteller jo ellers sin egen historie om hva som har skjedd. For eksempel snakker nesten halvparten av Sør-Amerika en litt modifisert “dialekt” av portugisisk – det dreier seg altså om Brasil – som er tyve ganger så mange som i selve Portugal. Tenk på det du. Som om det hadde eksistert et land med hundre millioner norsktalende mennesker en ti timers flytur unna. Hadde ikke det vært ganske snålt? Montevideo-konvensjonen var en postkoloniell greie. Vi legger for eksempel merke til at det store landet Canada heller ikke var tilstede. Teknisk sett fikk jo ikke de selvstendighet før i 1982. Men blant de som var der og signerte traktaten må vi anta at “stemningen” var sentrert rundt insisterende statssuverenitet blant tidligere kolonistater som var usikre på hvordan det tyske opplegget med Hitler som rikskansler ville utvikle seg.

Vi som lever etterpå behøver ikke å lure på hva året 1934 og Adolf Hitler som statsleder i Tyskland handler om. Vi kan bare lese oss opp. Det er verre med 2025 og Donald Trump som statsleder i USA. Problemet er ekvivalent i den forstand at begge disse individene virker utilregnelige for sin samtid og det er vanskelig å forholde seg til alt det snåle de sier. Derfor virker det fornuftig å ta forholdsregler, gitt at “det normale diplomatiske spillet” sannsynligvis ikke vil fungere som normalt for en stund fremover. Det er jo uklart – selv om det går an å snakke om “mer og mindre sannsynlig” – hva det betyr at amerikanerne har gjeninnsatt Trump som president. For det første virker den innenrikspolitiske entusiasmen over dette valget litt sånn her og der. Hvem eksakt liker denne situasjonen? Det korte svaret er de som har interesse av et svekket og destabilisert USA, uten at jeg kan identifisere noen av dem. Er det noen som husker Jernvognen av Stein Riverton? Det er jo en av de største internasjonale suksesser innenfor norske kriminalromaners kronglete historie, med det som den gangen – boka ble først publisert i 1909 – var et sensasjonelt fortellerteknisk grep. Historiens drapsmann er plassert i teksten på en måte som gjør at hele opprullingen blir et psykologisk studium av projeksjon. Han selv forstår ikke noe av det som skjer, men det skremmer og forvirrer ham, mens vi som lesere får sakens fakta presentert delvis slik de etterhvert fremkommer i morderens bevissthet, delvis slik de etablerer seg gjennom detektivarbeidet underveis. Det jeg skal frem til er at det er mange jernvogner i dagens globale politiske situasjon. Det skremmer og forvirrer folk.

Verden har forandret seg var det en som nylig sa til meg, som om de er noen slags alvekonge som kan snuse på lufta og si noe om skjebnen. Herregud. Forandret seg hvordan da? Det er ikke rimelig å skylde på teknologi som årsak til at folk er så stressede, engstelige, forvirrede og gud-vet-hva. Jeg mener, skylder vi på selve fyrstikkene for hva som enn skjer senere hvis vi gir treåringen en fyrstikkeske de kan sitte og tukle med? Plattformene for sosiale nettverk er som de er fordi de som eier og driver mannskiten tjener penger på reklame, som i praksis betyr at jo flere menneskers dedikerte og identifiserte oppmerksomhet de kan holde fanget i jo lengre tid, jo mere penger kan de tjene. Derfor vil de gjøre alt de kan for å gjøre folk avhengig av den tjenesten de leverer. Det ligger innbakt i lønnsomhetsstrukturen deres, like så sikkert som at en pub tjener penger på at folk kommer dit for å drikke øl, helst hver dag på vanemessig basis, fordi det er der de “treffer folk” og det ene med det andre. Det ligger i navnet pub; forkortelse for “public house”, eller samfunnshus, bare at det også er et skjenkested. Her er et ord: engasjementsfelle. Det betyr “noe som fanger oppmerksomheten din gjennom å være engasjerende” — men det skjer strengt tatt ingenting. Det er bare prat. Du vet. Meningsutvekslinger. De kaller det informasjon og hevder at alle ytringer i prinsippet er likeverdige foran loven, men det er jo minst like evneveikt som å si at alle planter er likeverdige som næringsprodukter når vi vet at noen ting er bra mens andre ting er giftige. Logikken bak en engasjementsfelle som “sosiale media” ligner på logikken bak rusmidler. Man får et kick der og da, men etterpå kan man føle seg redusert på mange vis, mens man erfarer bakrusen. Alle vet dette, men de gjør det likevel. Selv de som har det som verst med “paranoide fyllenerver” i dagesvis etterpå skal ikke desto mindre være med på nettets dansefester.

Hvem var verdens mektigste stat i 1933? Noen vil si USA, men de vil neppe si det selv. Storbritannia vaklet jo ved dette tidspunktet, ikke minst på grunn av “den tapte generasjonen” som gikk med under Den første verdenskrig og derfor rett og slett ikke var der verken som arbeidsstyrke eller opinion, bare som et savn. Og Sovjetunionen i 1933? Det var mildt sagt uklart hva som egentlig foregikk der, men neppe noe bra, slik nyhetene fremkom på den tiden. Er det noen som kan huske de såkalte Nansenpassene? Slå det opp. Norges forsvarsminister i året 1933 het forresten Vidkun Quisling, som var en av helteskikkelsene fra sin tid i Ukraina på 1920-tallet, hvor året 1933 betraktes som det mørkeste i deres historie frem til den eneste mulige konkurrenten til Stalins holodomor kom som hva enn man skal kalle det som foregår nå om dagen. Det er jo vanskelig å se det som noe annet enn en utryddelseskrig rettet mot den ukrainske statens evne til å eksistere som suveren entitet. Om det rent teknisk teller som folkemord er imidlertid litt uklart. Ukrainere som eget folk virker ikke som problemet – Russland består jo ellers av hvor mange “egne folkeslag” som helst – men at ukrainerne ikke tenker på seg selv som “en slags russere” virker som selve hovedårsaken til at det kriges i regionen akkurat nå. Denne lille digresjonen til side, Tyskland var faktisk en sterk kandidat til tittelen “verdens mektigste stat” i 1933, i den forstand at deres evne til å skape ringvirkninger ihvertfall i resten av Europa lignet mer på USAs posisjon i dagens geopolitiske situasjonsbilde enn på stillingen til dagens Tyskland. Folk fulgte nøye med på utviklingen der borte. Om de ikke – så vidt noen visste – hadde en sterk militærmakt i året 1933 så hadde de definitivt soft power i verdenstoppen, slik at det å bygge opp en tipp topp moderne armè var bare et tidsspørsmål, ikke et ressursproblem. Alle visste dette. Samtidig var Japan veldig aggressive i 1933. Slå det opp. Foruten at det var stor uro forbundet med oppløsningen av “det store koloniprosjektet” over hele verden — en slags sosialt seismisk aktivitet som pågår den dag i dag som “bakgrunnsstøy” i forhold til hva som enn måtte være de dagsaktuelle sakene.

Virker valget av Donald Trump til presidentstillingen svekkende på USAs stilling i verden? Selvsagt gjør det. Herregud. Om ikke amerikanerne selv er stort bedre enn treåringer som leker med fyrstikker så består i det minste resten av verden i det store og hele av voksne mennesker. De har sett sånt før. Det finnes ingen grunn til å tro at dette vil ende bra. Vi ser forsåvidt allerede at et antall “dristige valg” til diverse stillinger og funksjoner i den innkommende statsadministrasjonen viser dette prosjektets fundamentale mangel på seriøs soliditet, eller virkelighetsorientering om du vil. Hva slags krefter slipper de løs hvis de svekker statsapparatets evne til å ta hånd om butikken? Det finnes jo ingen gode grunner til at vi danner stater og driver med politikk. Alle årsakene til dette er onde i sin natur. Det handler om kontroll og styring. Staten finnes på grunn av dette behovet. Hvis alle var ærlige, respektable og i stand til å styre seg selv på ansvarlig vis hele tiden så ville vi ikke hatt behov for noe opplegg med lover og maktmidler. Ting ville styrt seg selv. Men sånn er jo ikke mennesker. Alle vet dette. Det blir vanligvis noe slags krangel og jåss før dagen er omme for de fleste av oss, om ikke med hverandre så med oss selv. Det kreves strengt tatt ikke mer enn èn person tilstede for at uenighet skal oppstå. Dette er jo den frie viljens dilemma. Man vet aldri hva som er korrekt handling, fordi det finnes alltid alternativer som også kan virke fornuftige sett fra marginalt annerledes sysnsvinkler, men som vil lede alt en annen retning og derfor fremkalle et annet resultat. Dette er hva det filosofiske konseptet karma handler om. Ordet betyr “handling” mens selve filosofien er at enhver handling er et valg og ethert valg utelukker alt annet som var aktuelle alternativer ved tidspunktet da man fattet valget. Du kan ikke senere gå tilbake og gjøre alt om igjen. Når vi så siden snakker om hva som er din personlige karma, så betyr dette “summen av alle dine valg gjennom livet”. Det er ikke en magisk kraft som belønner de flinke og straffer de late, eller noe sånt. Jeg vet ikke hvorfor folk tror dette. De tror jo så mye rart. Sannsynligvis har de aldri giddet å sjekke hva det er de prater om, de bare bruker ord som karma basert i misforståtte antagelser. “Poetisk justis” kan for eksempel være når noen som tukler med fyrstikker på uforsvarlig vis selv brenner seg på fingrene, slik at det er forsåvidt “karma” i denne forstand, men det finnes ingen dypere sannhet der, annet enn at dette er èn av mange mulige ting som kan hende når man leker med fyrstikker. Karma handler ikke om “Guds straff” men om hvordan man via egne valg og egne handlinger til enhver tid utvider og/eller innskrenker registeret for hva som kan hende i livet ditt.

Det å skulle beskrive amerikansk karma som noe allmengyldig som angår hele USA og alle amerikanere, samt alle som har noe med dem å gjøre, er ingen enkel oppgave — og de fleste som gjør dette snakker da også på temmelig flippete vis, med grove generaliseringer og den typen ting, men amerikanerne har altså av en eller annen grunn fortjent det neste som kommer til å skje med dem, la oss si det handler om selve motivet for å støtte en sånn type som Trump. Hva tror de kommer til å skje? Han er jo ikke akkurat noen samlende karakter, kjent for sin rause og inkluderende natur. Eksakt hvordan ting vil spille seg ut på detaljnivå er selvsagt uråd å si, men det kommer helt sikkert til å bli smertefullt, og ikke bare for de som ikke støtter “det trumpianske politiske prosjektet”, hva enn dette er. Det kan bety nesten hva som helst. Mannen er jo ikke tilregnelig. Det eneste som virker rimelig sikkert – etter hva vi kan se av hva slags karakterer han har nominert til hva slags jobber i administrasjonen – er at Trump ikke tar presidentoppgaven seriøst, eventuelt at han ikke forstår hva jobben handler om og ikke handler om. Eventuelt at han selv, samtlige av velgerne hans, alle støttespillerne forøvrig, både nasjonalt og internasjonalt, og hele resten av det samlede politiske demenskoret er fullstendig idioter. Det er dessverre ikke usannsynlig at et flertall av alle nålevende amerikanere ikke forstår noen ting om noe som helst, alt de har er “følelser” som de forholder seg til omverdenen med. En verden som – jeg nevnte det – er full av jernvogner som skremmer dem. Krig, pest og teknologiske demoner. Om du vil kalle dem barn eller dyr får ellers være et spørsmål om smak, men det er langt mellom de voksne og sindige amerikanerne. Du vet. De man kan ta alvorlig av noen annen grunn enn at alle våpnene deres gjør dem farlige. Løgnhalser og all mulig slags ondsinnede ryktespredere dominerer jo ellers samfunnsdebatten i USA. Og hvordan er ting i Norge? Hva slags samlende prinsipper jobber folk etter her? Eller er det for det meste sånn at folk har sett seg ut en samfunnsgruppe de ønsker å “ta” på ymist vis? Jeg vet ikke om noen følger med og holder seg oppdatert om noen slags “listetopp” men det ser for meg ut som om muslimer nå fyller den rollen man hadde satt av for jøder i året 1933, mens ukrainerne stort sett sliter med det samme: En gal russisk statsleder. Folk er litt her og der med hva de “tenker om muslimer” – noen synes jo at islam må være forbudt i Norge – mens diverse strengt uvitenskapelige analyser påviser at man ikke har noen fordel på arbeidsmarkedet hvis man stiller med et “typisk muslimsk navn”. Ole er greit. Ali er suspekt. Hva skyldes dette? Her er et hint: Det handler ikke om realisme.