År: 2024

Jeg leste noe på nettet. Det var ikke her på blogg.no, selv om det sannsynligvis kunne ha vært det. (Jeg har lest mye som er omtrent i samme gata på denne plattformen også.) Problemet er som vanlig at folk er alt for fette evneveike til å forstå hvor kørka de egentlig er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Min preferanse er komedie. Man kan like så gjerne le som gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsakene, så da er det best å satse på latteren. Det er en mer “konstruktiv” energi enn forvilelsen.

Det andre alternativet er at folk skjønner hva de gjør, for de er ikke dumme. De er onde. Det handler om sadisme og skadefryd. De får et kick utav å trakassere og mobbe andre. Jeg vet ikke om det er bedre å tenke slik enn å avskrive det mot kontoen for evneveik idioti. Det er forsåvidt et aktivt element i “metoden” min at jeg aldri skal forklare noe med ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med mangelfullt utviklet mental kapasitet, så dette er ikke typisk noe jeg gjør på “lettvint” vis. Hva mener jeg? Her er et eksempel: Om så alle mennesker på jorda tror at månen er en gulost, så er den likevel bare et himmellegeme som for det meste er laget av stein og støv.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Et poeng i denne “månesaken” er at det spiller faen ingen praktisk rolle for de fleste hva månen er laget av, men man kan likevel se for seg at dette kan være et tema som blir diskutert så intenst at det ender med at folk tar livet av hverandre. Det handler nemlig om å “ha rett” og sånt kan bli hvor viktig som helst for folk. Eller skal vi kanskje heller si at det er følelsen av å “ha rett” som er så ettertraktet, fordi vi vet jo allerede at det aldri forekommer at mennesker “har rett” om noe som helst, noensinne. Det er ikke sånn opplegget fungerer. Man må rett og slett være håpløst uvitende for å tro at vi har adgang til noen klasse av informasjon som er sikker. Alt vi har er jo bare omtrentligheter. Vage og tvetydige påstander om hvordan ting sannsynligvis virker, basert i den mest oppdaterte vitenskapelige databasen vi har per i dag.

Mitt generelle inntrykk av mennesker er slik: De vet ikke noe om fysikk. De kan ikke matematikk. De forstår ikke engelsk eller engang norsk. De har ingen innsikt i psykologi eller filosofi. De har ingen “verdenserfaring” eller generell praktisk kompetanse, de lever liksom bare “oppi hodet sitt”, sammen med det evneveike ordforrådet og de tilbakestående idèene sine. Hvofor er det slik? Det vet jeg ikke, men hypotesen min er at det skyldes angst. Folk vil typisk ha sikkerhet i en verden som er fundamentakt usikker og tvetydig, uansett hvor selvmotsigende, langt inn i det absurde, det måtte være. Det er først og fremst dette jeg mener når jeg bruker ordet “evneveik”. Fordi de ikke bruker evnene sine. De styres av frykten sin istedet. Om frykt er det å si at det er en svært god egenskap å ha, på lik linje med evnen til å føle forskjell på en promp og en kabel før man slipper dem løs i buksa. Frykt får folk til å “skjerpe seg” og følge bedre med på tingene rundt seg, men det er aldri bra å la frykten kjøre sitt eget løp på “autopilot” fordi da mister den bakkekontakten og forvandles til angst, som kort definert er “frykt uten objekt”, eller en følelse av frykt som ikke henger sammen med noen åpenbar kilde i omgivelsene.

Som jeg begynte med å si, noen fremsatte denne setningen: Jeg føler veldig sterkt at det bare kan finnes to kjønn. Er det komisk eller hva? Utsagnet inneholder jo all informasjon om sakens natur, fra og med ordene “jeg føler”, som klassifiserer det som en idiosynkratisk holdning mer enn objektiv informasjon. Eller sagt på en annen måte: Det er en mening som er saksmessig løsrevet fra virkeligheten, eller simpelthen bare et ideologisk utsagn om du vil: Jeg ønsker veldig sterkt at det bare skal finnes to kjønn. Fordi – antar jeg – at dette presumptivt sett vil gjøre det enklere for pasienten å “forstå virkeligheten”. (Det er også en fordel hvis månen er en gulost.) Det er imidlertid ikke korrekt. Det er bare en konvensjon. Vanessig tenkning av typen “alle svaner er hvite” som forsåvidt motbevises av bare èn enkelt svart svane der ute (det finnes en hel artskategori av dem i Australia). At man selv aldri har sett noe annet enn hvite svaner betyr ikke at dette er alt som finnes. Det betyr bare at man ikke vet om noe annet, som forsåvidt er en ærlig sak så lenge man ikke insisterer på at ens egen uvitenhet er en generell rammebetingelse for hele universet. Det er jo der folk trår feil. De insisterer på at ting “er sånn” selv om det kan fremlegges empiriske bevis for at ting nettopp ikke er sånn, som for eksempel i denne kjedsommelige “kjønnsdebatten”. Jeg kan jo se hvor de henter argumentene sine fra — og at tingenes mening “forsvinner i oversettelsen”. På engelsk heter det nemlig gender debate. Kjønnsrolledebatt på norsk. Det som på norsk kalles “kjønn” – under henvisning til kjønnsorganenes beskaffenhet – heter sex på engelsk. There are only two sexes. Ingen protesterer på at det er slik kjønnet formering foregår, rent biologisk sett, men dette er heller ikke noe saklig argument i en kjønnsrolledebatt. Kjønnet ditt er noe du er, på upersonlig og fysisk grunnlag. Kjønnsrollen din er noe du har, som en del av din “personlige identitet” og legning. Det er en subtil men avgjørende forskjell mellom de to. Det debatten egentlig handler om er følgelig noe så banalt som “personlig frihet”. Kan man selv velge sin kjønnsrolle, eller er dette noe som blir tildelt deg av staten og samfunnet?

Da jeg gikk på kokkeskolen i året 1990 hadde vi en runde med “helse, miljø og sikkerhet” hvor mesteparten handlet om å sikre seg mot forbrenning og kuttskader, men to “sosiale” sykdomspotensialer som tilligger kokkefaget ble nevnt: Fedme og alkoholisme. Ser man på konteksten for utøvelse av kokkefaget er begge disse egentlig åpenbare. Du vet. En klunk her og en klunk der av sausespriten mens man småspiser på noe man fant i kjøla. Det skal lite til for å etablere usunne vaner i enhver sammenheng, men særlig når man i prinsippet har ubegrenset tilgang på vellaget mat — og drikke som avskrives mot kontoen for “svinn”. Det viktigste er til enhver tid å få butikken til å gå rundt, så om noen må slenge innpå et par hylere og litt ekstra mat for å takle presset så er det hva de må. Klarer de jobben? Javel så finnes det ikke noe problem. Dampen går videre.

Alt ordner seg – av uforklarlige årsaker – mens man er ung. Først senere i livet begynner folk å tenke på helsa. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men sånn er det vanlige mønsteret. Vi kaller det “å vokse til” — fra å være fette idiot, til å bli noe mindre apekatt. Det magiske element er ofte at det kommer “familie” inn i bildet, slik at man må omlegge prioriteringene sine, henge mindre sammen med “den gamle gjengen” og det ene med det andre. Mer tid tilbrakt hjemme medfører et mindre fysisk aktivt liv. Dessuten er det alltid “mat til overs” som man på litt distrahert vis venner seg til å smågnage på mens man rydder. Pappakroppen etablerer seg sakte men grundig. Utviklingen i dette er så forutsigbar at man skulle egentlig kunne lage en app beregnet på tyveåringer som lurer på hvordan de vil se ut som førtiåringer, som lyder en liten smule perverst, men jeg tror det ville kunne selge bra i app-butikken. Er ikke dette typisk sånt som folk har på telefonene sine da? Siste generasjons smarttelefoner og nettbrett er noen temmelig avanserte maskiner, men vi bruker dem minst like mye til tøys og tull som seriøse hjelpemidler i en profesjonell sammenheng, for å si det slik.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ganske raskt fant jeg ut at kokkeyrket ikke er “min greie” — eller rettere sagt, interessen for kunsten å lage mat er ekte nok, men jeg liker ikke arbeidsforholdene på et typisk kjøkken, særlig ikke “når det står på som verst”. Jeg tror dette sannsynligvis krever en spesiell “type” som altså ikke er meg. Jeg fungerer ikke bra når det er “høyt tempo” rundt ørene mine. Berserken våkner i meg. Er dette en jobb for meg? Sånt er jo ikke bra. Riktignok er jeg flink til å “beherske meg” men jeg kan jo ikke være i en stilling hvor dette er et kontinuerlig krav. Da blir det sannsynligvis minst èn av de to foran nevnte “sosiale” problemene man typisk pådrar seg på et kjøkken: Fedme og alkoholisme. Som murer må man håndtere mer “vekt” per arbeidsdag – alt er tungt, skittent og slitsomt – men man slipper stort sett å forholde seg til “folk” og det er sjelden noe mas med tempoet så lenge det foreligger “rimelig produksjon”. Mureren er jo typisk en av de første som avslutter jobben sin på enhver byggeplass, så ting har rett og slett ikke rukket å bli “hårete” i forhold til å bli ferdig med hele jobben ennå. Når taktekkere og kabeltrekkere begynner å knote med sine greier er mureren forlengst ferdig på stedet. Hasta la vista baby. Jeg er på vei til neste jobb. Det er jo generelt sett slik at “det som skal mures” må gjøres ferdig før “det som skal snekres” kan påbegynnes. Grunnmur, ikke sant? Muren bærer alt det andre. Den beste næringa ligger i bæringa, som den gamle murersangen sier.

Fysisk arbeid øker kroppens forbrenning, som igjen krever et høyere kaloriopptak enn de verdiene som oppgis som anbefalt gjennomsnitt for mennesker med et normalt aktivitetsnivå i dagens verden. Dette er ikke noe spørsmål engang. Bare se på all tradisjonell “bondemat” av typen lapskaus og gryterett i mer generell forstand: Høy energidensitet. Mange kalorier per gaffel som går inn i munnen. Gammeldags mat er typisk beregnet på å imøtekomme næringskravene i en gammeldags livsstil, preget av mye “kroppsarbeid”. Herregud, tenk på bondeyrket før det ble vanlig med traktor. Det var ingen spøk. Alt var mye mer arbeidsintensivt og man hadde i høyden hest eller andre trekkdyr til hjelp i arbeidet. Eventuelt rigget enkelte lokale “reodortyper” seg til med vannhjul, vindmølle eller noe, men der stanser det. Dampmaskin var aldri aktuelt for generelle landbruksformål, så det var ikke før traktoren kom at landbruket ble “modernisert”; for Norges vedkommende betyr det langt inn på 70-tallet i de mest avsidesliggende avkrokene, som det tradisjonelt har vært mange av i Norge. Men ikke nå lenger. Du skal flytte til byen min venn, som sangen sier. Folk har blitt mer urbaniserte i Norge enn de fleste andre steder. Oppimot åtti prosent bor i det man kaller “bymessige strøk” – inkludert forsteder, småsteder og det hele – mens på det egentlige “landet” er det langt mellom fastboende folk. Og det er alltid langt å reise uansett hva slags ærend man har, om så bare å “gå i butikken”. Bil er det opplagte svaret på alle logistiske problemer tilknyttet en “avsides” livsstil. Eller sagt på en annen måte, man får ikke engang den trimmen når det er så selvfølgelig at man bruker bil uansett hvor man skal og hva slags ærend man har der.

Hvorfor blir folk feite? Det opplagte svaret er “for mye mat og for lite arbeid”. De får i seg flere kalorier enn de forbrenner. Eller de spiser som bryggesjauere og jobber som frimerkesamlere. Du skjønner tegninga. Prinsippet er uansett det samme. Hinsides det mest opplagte har vi et problemkompleks som handler om blodtype, “glykemisk indeks”, tarmflora – altså naturlige bakterier som bidrar til fordøyelsen – og så videre. Individuell tilpasning av kostholdsmønsteret er nødvendig, fordi folk reagerer vilt forskjellig på forskjellige næringsmidler. Den enes brød er den andres død, så å si. Hvordan man tar rede på slike data er imidlertid ukjent for meg. Jeg antar man ville måtte begynne med å snakke med fastlegen. Overvekt er jo når alt er sagt og gjort et medisinsk problem. “Det man ser i speilet” er en helt annen sak. Det betyr det det betyr – variabelt fra person til person – men det dette virkelig handler om er den fysiske velværefølelsen man “tjener” på å legge av seg et antall kilo man bærer på uten å få annen lønn for strevet enn diverse besværligheter med kroppen. Det vi etterspør er en form for “letthet”, eller “spenst i steget” som man typisk mister når man blir overvektig. I prinsippet er det jo som om man til enhver tid og overalt bærer på en ryggsekk fylt med 10-20 kilo murstein, kanskje mer. Det er overhodet ikke mystisk at man blir mer sliten og uopplagt, som indikerer at man enten allerede er i, eller man er på vei inn i en ond sirkel. Så hva kan man gjøre?

Slankesprøyter har vært en greie en stund nå. Jeg tenkte gjennom saken og fikk etterhvert regnet meg frem til at hvis jeg noensinne skal sette en sprøyte på meg selv, så skal det dæven døtte meg ikke være noe dårligere produkt enn kjemisk ren morfinklorid. Noe annet blir ikke aktuelt. Så siden også morfinklorid trygt kan karakteriseres som “mindre aktuelt” så er sprøytemetoden stort sett ute av bildet. Hva gjenstår da av metoder som virker? Jeg gidder jo ikke noe tull. Jeg satser på sultestreik. Da får jeg samtidig trimmet viljestyrken min litt. For godt mål slenger jeg inn røykeforbud under det jeg kaller “terapiprosessen”. Herregud. Jeg er ikke noe om ikke en sadistisk jævel. Hvorfor ta fra meg siggen også mens jeg lider av savnet etter mat? Hva slags satans monster er jeg egentlig? Du hellige kalkun. Skal si ting kommer på bordet her. Svaret er imidlertid opplagt, selv om jeg innser at hvis man ikke er meg – en kronisk tilstand mennesker som regel lider under – er det kanskje noe mindre opplagt, men det handler altså om å perfeksjonere lidelsen. Det er jo sjelden jeg lider til vanlig så det gjelder å benytte anledningen mens ting uansett er ubehagelige. Det har pågått i et par uker nå, men det eneste jeg teller er hakk i beltet. Jeg har ikke vekt og tommestokken min er for stiv til å gå rundt midjen, men beltet forteller det jeg behøver å vite. Allerede nå må jeg stramme det to hakk mer. Jeg tenker jeg tar to hakk til mens jeg er i gang, så får det være nok av dette “ungdomsopprøret”.

Så her er greia: Jeg sier sultestreik, men jeg spiser jo litt. Typisk to knekkebrød, en bolle havregrøt og et par epler om dagen. Dessuten drikker jeg mye vann, og tar kosttilskudd for å ikke kompromittere selve næringsopptaket. Men jeg kan kjenne veldig godt at dette er snau kost. Man blir liksom litt “sjøsyk” av å erfare sult. (Heisann Hamsun!) Jeg sover mer enn vanlig og har generelt “lav energi” men det er ikke verre enn at det går helt fint. Det er jo ikke slik at jeg trodde dette kom til å bli noen “dans på roser” heller. Det er rett og slett bare en litt vanskelig jobb som må gjøres og jeg er et dydsmønster av disiplin sånn sett. Jeg er ikke kjent for å “spare på ungdommens krefter for å ha dem til senere år” som sangen sier. Når kommer disse senere år uansett? Det er ihvertfall ikke nå. Det er ennå mange mil igjen før jeg kommer helt frem dit hvor jeg skal tilbringe resten av evigheten. Jeg føler intet hastverk i saken. Lastverk, ikke sant? Sånt passer seg dårlig for en murer som er seriøs i faget. Dette skal holde til evig tid, eller ihvertfall hva som teller som “evig tid” for mange generasjoner fremover. Noe mindre enn det må du gå til snekkeren for å få. De jobber innenfor en annen tidshorisont, typisk det man kaller “tredve års standard”. Deretter vil det føles naturlig å foreta en ny oppussing. Kokken, derimot, skal bare vare ut kvelden. Eller ihvertfall fikk jeg inntrykk av at det er sånn man tenker i de harde kokkemiljøene. De sparer jo ikke akkurat på “ungdommens krefter” heller, eller for den saks skyld på noe annet. “Arbeidspress” er ikke nødvendigvis noe problem for meg, men jeg blir olm når folk begynner å bli urimelige. Sånn er det med den saken. Ferdig diskutert og snipp-snapp-snute. Min løsning på denne problemstillingen er å finne meg et yrke som ikke typisk har den formen for stress som forekommer innenfor kokkefaget, særlig på “veldig populære” steder som har bordbestilling for mange måneder fremover. Det stanser jo faen meg aldri. Bare kommer og kommer. Full fette rulle hver dag. Takk, men nei takk.

Drømmetiden er et mangetydig begrep fra australsk mytologi, slik Australias urbefolkning aboriginerne forestilte seg verdens skapelse og verdens krefter. Drømmetiden er både en periode i tidenes morgen da verden ble til, og samtidig den kraften som skapte livet og opprettholder livet, noen ganger omtalt som Drømming. I tillegg kan «drømmetiden» forstås som en tidløs, evig tilblivelse opprettholdt gjennom seremonielle aktiviteter. Ytterligere en forståelse er at «drømmetiden» er en måte å lese landskapet på; landet er preget av skapelsen og drømmetiden, og den som har innsikt kan lese landskapet som en fortelling om skaperkreftene. 

(Wikipedia)

Hvor mye kan man som utlending lære om Norge bare ved å tilbringe tre døgn i Oslo? Jeg vil si mer enn ingenting, men samtidig mindre enn man behøver for å få noe realistisk inntrykk av ting. Imidlertid kan man plukke opp noen biter av drømmen om stedet. For å dra en parallell til sitatet ovenfor: Den som har innsikt kan lese arkitekturen som en fortelling om de økonomiske kreftene. Det samme gjelder forøvrig de som ikke har innsikt. Alle kan jo drømme, i den forstand at de danner en “følelse for stedet” ved å bevege seg rundt og “suge inn inntrykkene” som folk sier. Mange hiver seg på impulsreiser for noen dager, til et sted de ikke kjenner, gjennom diverse restplasser som selges billig i siste liten, bare for “eventyrets” skyld. Jeg har selv gjort dette noen ganger. Selv om det eventuelt i sum total fremstår som en ubehagelig opplevelse når man senere skal gjøre opp erfaringenes regnskap er det ikke desto mindre spennende å oppsøke “det fremmede” for å se hva slags innsikt man finner der. Jeg hadde et sånt forhold til Barcelona før jeg prøvde å bo der i et halvt år. Det var i utgangspunktet romantisk og drømmeaktig, men ettersom månedene gikk kom liksom realismen sigende.

Oslo er det stedet jeg har tilbrakt den største delen av min levetid. Ihvertfall sammenlagt, hvis man ser bort fra en del “innskutte bisetninger” når jeg har tilbrakt tid her, der og overalt ellers. Jeg tror ærlig talt ikke jeg har tid nok igjen til å “slå ut” Oslo slik sett. Selv om jeg føler meg personlig ferdig med Oslo – jeg har ikke bodd der på mer enn ti år – så kjenner jeg likevel stedets drøm like godt som noen. Legenden om Oslo er selvsagt ennå ikke ferdig skrevet (og kommer neppe noensinne til å bli det) slik at intet menneske kan kjenne “hele historien” — men alle som noensinne har besøkt (eller bodd på) et sted og tatt med seg minner derfra, er en del av stedets drøm. Oslo, som enhver annen by over en viss størrelse, er en organisme som lever og rører på seg, og byens bygninger og andre strukturer er denne organismens ekskrementer. Det bygger seg opp som et korallrev, eller gjødsel under et fuglefjell fullt av skrikende måser. Hva slags “fortellinger fra Oslo” finnes på det litterære markedet? Jeg vil parafrasere Sult av Knut Hamsun, hvor han innleder med å si at ingen kan forlate Oslo by – selv om det per konvensjon het Kristiania da boka ble utgitt – uten å ha blitt merket av den. Imidlertid er jeg ikke merket av å ha gått der og sultet, men av å ha sittet i kø i rushtrafikken, ikke uofte med et stort kjøretøy. Riktignok har jeg kjørt bil på verre steder enn i Oslo – se for eksempel til Barcelona, og i USA kjører de faen meg som fitter alle sammen, det er ikke til å tro før man prøver – men ikke på noe annet sted har jeg samlet like mange “små irriterte øyeblikk” som i Oslotrafikken.

Britene har jo for det første rattet på “gal side”. Der stanser det for de fleste nordmenn som besøker Storbritannia eller Irland. Pedalene er riktignok like, men man må gire med venstra, som kan være suboptimalt i stressede situasjoner. London er definitivt ikke det stedet man bør øvelseskjøre slik sett, men hvis man befinner seg ute på landsbygda er det gjort på ganske få dager å “snu” refleksene i kroppen. Jeg kjøpte selv en “sportsrigget” utgave av Renault Mègane – som jeg senere kjørte hjem til Norge med og solgte som “delebil” – da jeg bodde i Storbritannia og hadde ingen store problemer med å tilpasse meg det fremmede systemet. Litt knoting, men ikke mer enn man må regne med. Jeg føler ingen nervøsitet nå ved tanken på å kjøre bil i Storbritannia, fordi jeg har jo allerede overkommet skepsisen til å jobbe med et “speilvendt” system for trafikkavvikling. Den verste etappen av kjøreturen til Norge med britisk bil var egentlig å kjøre den på “normale veier”, det vil si fra og med brygga i Frankrike – jeg kom fra Dover – og hele veien til Oslo. Det føles ikke like galt å sitte på den siden av kjøretøyet når alle gjør det, men det var litt svimmelt noen ganger når jeg skulle renormalisere meg i forhold til “vårt” kjøremønster. Det er imidlertid unyttig kunnskap å kunne manøvrere på britisk manèr for jeg tror ikke jeg kommer til å reise tilbake dit. Brexit er selvsagt en politisk tabbe av tusenårig historiske dimensjoner, men Brexit er bare en konsekvense, eller kanskje vi skal si et symptom på noe helt annet i den britiske kulturen, som ofte blir kalt Nimbymentalitet. Det er Nimby som i N.I.M.B.Y. – Not In My Back Yard – det vil si “ikke i mitt nabolag” – hvor teorien er å “beskytte de britiske verdiene og ta vare på kulturen” men praksisen ender som stivbeint motstand mot nødvendig tilpasning til tidens økonomiske realiteter, til fordel for en sentimental “drømmetid” som strengt tatt aldri har eksistert som fysisk realitet men som ikke desto mindre utgjør beslutningsgrunnlaget til en “politisk signifikant” del av den britiske landbefolkningen.

Når jeg sier landbefolkningen må det understrekes at dette ikke betyr bøndene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal oversette gentry med, men i praksis ligner det kanskje litt på det passiv-aggressive fiendskapet mellom norsk landbefolkning og “hytteturister” av det slaget som er godt vant og storforlangende, når vi skal oppsummere forholdet mellom “bondestanden” og den britiske gentry-klassen, som ikke er adel men snarere velstående borgere fra “øvre middelklasse” som betaler absurde priser for å bo i en drøm om “den britiske landsbygda” slik den fremkommer i en ikke nærmere definert tidsepoke som typisk oppfattes som “før i tiden” eller de gode gamle dager om du vil. Hvis man presser dem vil de kanskje mumle noe om 50-tallet, men de kan egentlig ikke gjøre rede for hva fanden de prater om. Det er bare dikt og oppspinn, men det føles bra å fantasere om disse greiene. Stedets drøm — eller eventuelt drømmen om et sted. Du vet. Alle har steder i livet sitt som betyr mer enn andre steder. Ofte svært mye mer. Spørsmålet er om det er stedets drøm eller drømmen om et sted de har etablert et forhold til. Stedets drøm er summen av alt og alle som er, har vært, eller noensinne kommer til å bli “en del av stedet”, mens drømmen om et sted handler mest om private fantasier som er mer eller mindre iverksatt som “dekorasjon” i for eksempel “et trivelig hyttemiljø” – English Cottage – som befinner seg på en helt annen mental planet enn de økonomiske realitetene lokale bønder er nødt til å leve med. Ethvert forsøk på “nytenkning” innenfor landbrukssektoren møtes typisk av et bastant nei i lokale kommonestyrer, som i hovedsak er dominert av den foran nevnte “gentry-klassen” i forhold til demokratiske flertallsbeslutninger. En britisk blogger som jeg føger oppsummerer situasjonen slik: Gentryenes bekymringer består av slike ting som at de er nødt til å se på låver med blikktak, eller et antall “utenlandske sesongarbeidere” i campingvogner, mens bøndene bekymrer seg for om de kommer til å overleve neste sesong. Problemet er at verdenbildene deres overlapper dårlig. De vil helt forskjellige ting i livene sine.

Det er litt forbløffende – ofte også foruroligende – å se hele den britiske virkeligheten bli “presset nedover” av en mental tvangsskrue som ble etablert på 1600-tallet. Du vet. Den gangen da de oppfant Det britiske imperiet, basert i vissheten om at “den britiske rasen” – det var sånn de snakket den gangen da begrepet “rase” ikke hadde noen definert betydning – var skjebnebestemt til å “lede verden fremover” i en sivilisasjonenes marsj mot storhet. Og eksakt hvor har dette evneveike dustefjerteriet ført dem? Det er korrekt. Rett i dass. Det tok noen hundre år men de klarte det til slutt. Det begynner å gå opp for britene at de har malt seg inn i et hjørne. Det er et mildt sagt sviktende politisk premiss å fatte beslutninger ut ifra at man er “bedre” enn andre, eventuelt “smartere” eller hva som helst annet som motiverer folk til å føle seg litt høyere i hatten enn hva som er bra for dem. Britisk arroganse har vært en hjørnestein av all britisk maktpolitikk i de siste fem hundre år. Vi skal ikke ramse opp de andre “kvalitetene” man må ha for å lykkes som internasjonal sjørøver og imperiebygger, men ingen av dem er beundringsverdige. Hvor mange ganger har vi sett “den samme historien” oppigjennom århundrene? Herregud. Det er klart at det fungerer bra å starte som aggressiv pirat så lenge man har momentumet på sin side og andre folk ennå ikke har rukket å gni søvnen ut av øynene, men etterhvert våkner de til og begynner å yte motstand. Resten er bare et spørsmål om tid. Går det an å lære noe av historien? Da må man i så fall investere litt tid i å studere den og tenke gjennom det man ser. Det går jo ikke an å lære noe av ting man ikke vet noe som helst om, dessuten må man ha en indre “vilje til å oppnå opplysning” som ikke lar seg vippe av pinnen så lett. Vi kan se ut ifra det historiske materialet at britene i det store og hele mistet alle sine “oversjøiske besettelser” i løpet av 1900-tallet, slik at nå er det bare selve hjemlandet, pluss litt pjusk, igjen av “imperiet som solen aldri går ned over” — men arrogansen består. Storbritannia oppfatter seg fortsatt som “verdensmester i sivilisasjon” og er ikke sjenert for å si ifra om det. Bare at nå fremstår de som en dement bestefar når de setter igang med alle sine historier om britisk overlegenhet. Har du noensinne vært vitne til ei sjuske i femtiåra som tror det er fordelaktig for henne å kle seg som ei ungjente og oppføre seg flørtete? Man føler seg ikke engang helt sikker på at dette ikke er en av de beryktede “menn i kvinneklær”. Omtrent der har du Storbritannia i dag. Som jeg sa. Foruroligende.

Steganografi er en form for kryptering der innholdet i en melding skjules for omverdenen ved at meldingen opptrer som noe helt annet. Prinsippet er svært gammelt, men formene har variert med den teknologiske utviklingen. Med utviklingen av datateknologien er det laget metoder for å skjule meldinger i bilde-, lyd- og videofiler, slik at det er umulig å avsløre at meldingen finnes ved å bruke filen på vanlig måte. Kun med spesiell programvare kan meldingen synliggjøres og leses.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Fra tid til annen hører man om “hemmelige språk”, hvor for eksempel en melding kan være skjult i en tekst på forskjellig slags snedig vis, eller hvor en tekst vil ha en helt annen mening for noen som allerede sitter med “de andre delene av puslespillet” enn noen som tror de bare leser en avhandling på nettet om et tilfeldig emne. På bildet ovenfor ser vi selveste Panagia Teotokos, i sin manifestasjon som “Vår Frue av Tegnet”, som rett og slett er posituren hennes, med hendene løftet ut til siden slik som man ser. Jesusbarnet kan være med eller ikke, det er ikke viktig. Poenget er tegnet, som interessant nok hadde en betydning allerede mange tusen år før noen hadde hørt om kristenkirken. For eksempel finnes den fem tusen år gamle “pantergudinnen” fra Knossos på Kreta som regel fremstilt slik. Det samme gjelder enda mye eldre ting fra Anatolia (dagens Tyrkia). Sannsynligvis snakker vi om “appropriasjon” av et motiv som allerede var godt etablert i den greske kulturkretsen, som i sin tur muligens fikk det fra natufierne, som holdt til i Syria, LIbanon og de traktene. Egypterne bruker også “tegnet” i forskjellige sammenhenger. Man ser det til og med hos diverse moderne “nypaganister” når de “hilser solen” og den typen ting. Men hva betyr det? Det er åpent for fortolkning, men de fleste oppfatter det vel som “bønn” eller “tilbedelse”.

Kroppen er jo som den er, med de leddene den har. Noen som overgir seg i en gisselforhandling med politiet eller lignende vil muligens også holde hendene sine på en lignende måte – kom ut med hendene i været! – mest for å vise at de ikke har noe der. Sånn sett kan man også dra en parallell til “overgivelse i religiøs forstand”; kanskje foran et alter, gudebilde eller noe. Tegnet er en anatomisk åpenbar kroppsgest som – med mindre det er en skarp situasjon og folk har blitt kommandert til å holde hendene i været – alle vil anta handler om noe religiøst, selvsagt litt avhengig av tid, sted og omstendigheter ellers, hvis de ser noen som står på den måten. Man skjønner noe, men hva eksakt er det man forstår? Normalt utrustede mennesker har et sett med speilnevroner i hjernen, som gjør at de “lever seg inn i” ting de ser andre gjøre med kroppen. Det er derfor man blant annet kan si au! på andres vegne når de faller og slår seg eller noe. Man opplever jo ikke smerten selv men man “opplever” den likevel i fantasien, hvis du forstår hva jeg mener. Man blir “revet med” av det man ser på — selv om det bare er på film. Det er jo derfor folk har et så sterkt forhold til scenekunster og sirkustriks. “Medfølelse” kommer fra den samme kilden. Du vet. Når man identifiserer seg med noen andre, basert i at man “opplever” det som foregår med dem i fantasien. Sånt kan bli hvor sterkt som helst i følelsesmessig forstand. På den annen side, de vi kaller “ekte psykopater” har en medfødt deformasjon i hjernen slik at speilnevronene deres rett og slett ikke fungerer. Det er en “emosjonell funksjonshemning” men den har vanligvis lite å si for pasientens samfunnsmessige funksjonsevne forøvrig. Det som typisk skjer med dem er at de får et “forflatet” følelsesliv, nesten som hvis man ikke hadde hatt luktesans eller noe – de går glipp av mange nyanser i livet og forstår dårlig andre menneskers følelser – som i seg selv riktignok er “problematisk” men det er ikke blant de verste tingene folk er nødt til å leve med.

Et typisk papir som blir forfattet av noen som for eksempel går for en doktorgrad i atomfysikk vil være ufrivillig steganografisk for de fleste som ikke allerede “er noe” innenfor faget. Det krever ganske mye spesialkompetanse – særlig på matematikksiden – å sette seg inn i fysikk på et fagmessig forsvarlig vis. Imidlertid går det an å leke med de abstrakte konseptene som fremkommer gjennom fysikernes forskning. La oss si for å belyse de filosofiske konsekvensene av det hele. Metafysikk er jo ikke hva det var nå som vi splitter atomkjerner og setter sammen nye og interessante partikler nærmest på rutinemessig vis. Fra å ikke ha stort annet enn fabler og mystisk spekulasjon har vi nå opparbeidet oss et ganske solid kunnskapsmateriale om både de største og de minste delene av fysikken. Menneskesinnet vet vi på den annen side fortsatt strengt tatt ingenting om. Vi vet ikke engang hvordan vi skal definere det. Mysteriene har sånn sett blitt relegert til psykologien, som er et av hjørnesteinstrekkene ved “modernismen” som kulturelt fenomen. Før fantes demoner. Nå har vi diagnoser. Showet fortsetter som før; dette er bare et kostymeskifte. I mellomtiden sitter folk og skriver om ting, oftere på elektroniske media nå for tiden, men i prinsippet er det den samme gamle virksomheten som alltid — enten man hugger ordene i stein eller – som jeg – hamrer dem ned på PCen med pekefingre som går likt spastiske hakkespetter på amfetamin. Det skrives mye, men skrives det noe bra? Jeg tenker i min uskyld om det jeg selv produserer at det er “ganske bra” men jeg anstrenger meg jo ikke akkurat. Jeg bare skriver det som faller meg inn der og da, med lite til ingen “forskning” og bakgrunnsreferanser. Dette er jo bare underholdning. Improvisasjon. Frijazz om du vil. Jeg er ikke kjempepopulær. Det prøver jeg heller ikke å være. Jeg har for eksempel aldri gjort noe for å “markedsføre” denne bloggen, annet enn til noen få som har spurt om jeg “skriver noe for tiden” og i så fall hvor. Om de få leserne jeg har er det å si at det tar litt tid å “venne seg til” stilen min, men når man først har gjort det så finner de både det ene og det andre som de setter pris på.

Vamos al futuro glorioso, som jeg pleier å si. Her er – som vanlig – en sang:

Innen informasjonsteori brukes støy om signal som ikke inneholder informasjon. Støy i en kanal for overføring av data ødelegger informasjonen man prøver å sende. Man må derfor bygge inn redundans i dataoverføringen, noe som spiser av den totale båndbredden i overføringskanalen. Dette er nærmere diskutert i Shannon-Weaver-modellen. Man snakker ofte om signal-til-støy raten eller signal delt på støy som et mål på kvaliteten på et datasignal eller en overføringskanal.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er viktig å sette tre røde streker under ordene signal som ikke inneholder informasjon for å få en mer nøyaktig definisjon av begrepet støy enn bare vage henvisninger til hva man liker og misliker. For eksempel er jo mye av den musikken jeg liker “bare støy” for mange andre menneskers ører. Lyden de utsettes for inneholder ingen informasjon for dem, ihvertfall ingen informasjon de etterspør. Derfor går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon. “Noe i dem protesterer” som man sier. Dette er ikke musikk i mine ører. Hvilket er greit nok, jeg er jo faen ingen misjonær heller, dessuten er smaken min bred nok til at vi sannsynligvis kan bli enig om noe. Det eneste jeg krever er at det skal være laget av kompetente musikere som mener å lage musikk. Jeg liker ikke tøys — eller rettere sagt; tøys er som salt, i den forstand at en passende mengde piffer opp smaken, men det er vanskelig å redde noe som har blitt oversaltet.

Jeg sier ofte at jeg er kresen på grensen til å være snobbete, om ikke ofte også et stykke over grensen, men dette er jo egentlig ikke sant. Saken er snarere at jeg føler meg “utilfreds” med et resultat som er noe mindre enn det beste jeg klarer å få til med de ressursene som er tilgjengelig for meg. Sånn er de standardene jeg har satt for meg selv. Hva andre gjør og ikke gjør er imidlertid ikke min sak. Likevel har jeg en utpreget tendens til å “holde avstand” til individer som lever i en verden hvor det ikke er “så nøye” hva som skjer med såvel dem selv som alt annet rundt dem. Jeg mener, jeg tar skjebnen slik den kommer, men hvis ting går til helvete for meg så skal det ikke være fordi jeg aldri engang forsøkte å styre i noen annen retning. Det er alltid bedre å angre på noe man gjorde enn noe man ikke gjorde, synes du ikke? Jeg er inneforstått med at det også går an å være kresen bare fordi man er sær og vanskelig. Du vet. Litt sånn “autist med vilje” liksom, i den forstand at hvis man ikke får det akkurat sånn som man vil ha det så vil det skje noe dramatisk og utagerende. Omtrent som man forventer at en typisk diva skal oppføre seg. Full av alskens “nykker”, i matveien som ellers. Jeg er imidlertid ikke en sånn type person. Jeg liker jo ikke “drama”. Hvis jeg ikke er tilfreds med det jeg får servert takker jeg for det meste bare nei uten å forklare meg ytterligere. Eventuelt skylder jeg på at jeg “har en ryggsmerte” som tar fra meg apetitten. Eller hva som enn måtte passe i situasjonen. Noen ganger må man jo bare improvisere.

Små barn er ofte imponert over foreldrenes nesten overnaturlige evne til å skjønne når de bløffer. Det de gjør feil er at historien deres er for god til å være sann. Den preges av “for mye informasjon”. Dette er åpenbart både godt utpønsket og gjennomtenkt, men sant er det definitivt ikke. Sanne historier preges som regel av “informasjonsknapphet”. De virker ikke “planlagt”, snarere litt rotete og uoversiktelige, som om det er vanskelig for den som forteller historien å bli enig med seg selv om hva de så og hørte, hva slags ord de skal velge og det ene med det andre. Enten vet man bevisst at det forholder seg slik – kanskje fordi man har blitt trent i forhørsteknikk – eller så skjønner man intuitivt når folk lyver fordi dypt der inne et eller annet sted vet jo alle forskjellen på eventyr og virkelighet. Du vet. Når man føler litt uro i forhold til det man hører, men man ønsker å tro at det skal være sant. Likevel er det noe som gnager. Ofte er det slik at en løgner ikke egentlig mener å lyve. De tror selv på det de sier — som i prinsippet er ensbetydende med at de lider under en “mild” form for psykiatrisk vrangforestillingskompleks. Jeg er nokså sikker på at alle skjønner hva jeg mener med følelsen av at det er “noe galt” med historien som noen forteller om seg selv, men det er for ubehagelig – og resultatmessig poengløst – å ta noen konfrontasjon over temaet, så man bare smiler og jatter med, men man forblir “litt vaktsom” overfor vedkommende person. Å stille opp et taksonomisk skille mellom “lystløgner” og “tvangsløgner” blir kanskje å skjære salamien litt vel tynt for de fleste, siden begrepet “løgner” jo er det essensielle elementet i saken. Det virker mindre relevant hva eksakt som motiverer vedkommende. Hvor langt inn i hodet deres skal man egentlig? Som regel foretrekker vi jo å stanse et godt stykke før vi engang berører huden til fremmedfolk. Hvordan forholder man seg til noen man vet er en løgner? Svaret er åpenbart. Man kan rett og slett ikke tro på noe av det de sier. Eventuelt kan man oppfordre dem til å fortsette å snakke, i håp om at de skal droppe noen nyttige “metadata” om tider, steder, navn og den typen ting mens de fremfører den store fantasifortellingen sin.

Ved den tiden da jeg begynte å skrive på denne plattformen var det et “tema i tiden” om Elon Musk skulle kjøpe Twitter og i så fall hva dette skulle bety for nettstedets fremtid. Siden har det rent såpass mange “frie ekskrementer” nedetter Glommas lange løp at vi kan karakterisere nåtiden som det vi den gangen mente da vi snakket om “fremtiden”. Synes du ikke? To år er ikke “svært lang tid” i livet, men det er nok til å bedømme hvordan et forretningsprosjekt har utviklet seg. På en måte er jeg imponert av det den talentfulle herr Musk har fått til med Twitter, men det er ikke noen god måte. Jeg mener, det skal litt til å hive et betydelig antall milliarder rett ut av det proverbiale vinduet, selv om mye av det bare var “tryllepenger” som aldri vil kunne la seg realisere i kontanter eller “verdisaker” som fungerer som kontanter. Hva sitter han igjen med? Vraket av det som en gang var en litt “edgy” sosial nettverkstjeneste, men som ikke desto mindre hadde visse standarder for hva de tillot. Det har ikke Elon Musk. Han tror på ytringsfrihet på den samme måte som en fyllik drømmer om gratis øl for resten av livet på den lokale pøbben. Herregud. Hele denne grisete affæren koker som vanlig ned til det sørgelige faktum at man ikke uofte må fortelle voksne mennesker at hvis de ikke praktiserer ansvar så kan de dessverre ikke tillates frihet. Sånn er det bare. Hvis man ikke klarer å styre seg selv så vil man bli satt under styring av noen andre. På nettet betyr dette i praksis at man vil bli “moderert” hvis man ikke på egen hånd får til å være “moderat” nok til at man faller innenfor rammene for “normal skikk og bruk” blant folk. Hvor vanskelig kan det være? Viljen til å holde fred er ikke “politisk korrekthet”. Det er en politisk nødvendighet. For at et samfunn skal kunne fungere må vi ikke bare ha et sett med “harde” regler – altså de som det er direkte straffbart å forbryte seg mot – men også en “myk” sone som handler om omgangstone og den typen ting. Det er aldri konstruktivt å “skjære inn til beinet” sånn at den eneste etiske standarden man sitter igjen med er om noe er direkte straffbart eller ikke. Mennesker liker typisk at det blir tatt “hensyn” til dem, noe som alle vet er svært vanskelig når vi skal forholde oss til alle, det vil si “det åpne markedet” eller “den generelle befolkningen” om du vil. Genbef. Sauer. De vil fly overalt hvis man ikke setter opp gjerder. Full ytringsfrihet betyr verken mer eller mindre enn full bevegelsesfrihet for sauer. Vi behøver ikke å studere dette for annet enn eventuelt noen slags formelle dokumenthensyn, for vi vet allerede at det er slik.

Den korte historien er at det evneveike trollet Elon Musk har kjørt Twitter så jævlig på trynet i grøfta at plattformen sannsynligvis er død, i betydningen “død på nettet”, som betyr fylt av spam og ondsinnede skadedyr. Jeg er fristet til å si at Twitter fikk en frisk innsprøytning av ekspanderende byggskum. Det heter X nå og noe fullstendig meningsløst er at det morraføkkings politiet bruker tjenesten. Det gir omtrent like mye mening som om de hver dag skulle tatt lunsjen sin i en kebabsjappe eid av den albanske mafiaen. Mer enn de fleste andre “etater” er jo politiet avhengig av publikums tillit, på en veldig konkret måte, slik at de har strengt tatt ikke råd til å bli oppfattet – med rette eller urette – som “klandreverdige” i forhold til hvor de kjøper tjenestene sine. Dette er en “politisk” problemstilling. Best er det hvis de blir oppfattet som profesjonelle, nøytrale og “tilstrekkelig hensynsfulle” i forhold til sakers sensitive sider. Da er det lite hjelpsomt at de bruker en naziplattform for å nå sitt publikum. Det ser ikke bra ut. Hvorfor Musk er sånn – og forsåvidt hvorfor noen nazi er som de er – er et mindre aktuelt spørsmål enn hvordan man skal forholde seg til legningen deres. For det første går det på respektabiliteten løs å bli sett sammen med en nazi, uansett hva man ellers måtte mene med det. Nazisme – eller fascisme, falangisme, hva man enn skal kalle det – er en form for kreft i det sosiale spillerommet. Man kan enten fjerne det gjennom å fryse dem ut “mens de ennå er små” eller man kan velge å vente til det blir nødvendig å konfrontere dem på skarpere vis. Det kommer uansett ikke til å gå bra hvis man vil “vente og se”. Hva er det de venter på? Vi vet allerede hva som skjer når vi “løsner på reglene” og senker standardene. Da får vi det verst tenkelige blant alt som er tillatt som “den nye standarden for hva som er normalt”. Ihvertfall vil alle ting bevege seg i den retningen. Det gjelder selvsagt helt andre spilleregler for offentlige etater, men alle som driver forretninger i et konkurranseutsatt marked er jo bare belemret med en ekstra kostnad som i seg selv ikke gir noen økonomisk uttelling hvis de holder seg med flere etiske standarder enn det loven krever. Dette er forutsigbart i henhold til enhver konvensjonell spillteori: Den som slår til først er den som får overtaket i en ellers jevn konkurransesituasjon. Det hjelper lite om det finnes “gode intensjoner” hos enkeltindivider innenfor en organisasjon dersom “markedet” krever at organisasjonen som helhet må tilpasse seg konkurransekravene innenfor en horisont preget av dårlige standarder. Regler – i den grad de håndheves – gjør det enklere for kommersielle operasjoner å følge tilsynelatende “unødig kompliserte” retningslinjer for etikk fordi alle må jo gjøre det. Hvis noen prøver å stikke av fra feltet med fusk og urent spill kommer bæbu-bussen og henter dem. Oppfattet. Folk kommer kanskje ikke alltid til å like at det er slik, men de kommer til å akseptere det og tilpasse seg.

Ved en anledning var jeg nødt til å fylle ut et svarskjema i forhold til NAV. De hadde en rubrikk for å liste opp “funksjonshemninger”. Jeg skrev samvittighet. Senere ble jeg spurt hva jeg mente med dette. Jeg svarte at samvittighet er et psykiatrisk handicap i forhold til dagens arbeidsmarked. Du vet. Det som motiverer folk til å bli “varslere” og den typen ting. Jeg skal ikke kalle meg spåmann på generell basis men jeg kjenner meg selv ganske godt og ser ikke noe poeng i å forfølge noen retning eller linje etter å ha oppdaget at det bærer i retning av konflikt. Selvsagt med mindre konflikten er selve poenget, noe det aldri er når man ser etter en jobb. Problemet mitt er rent konkret at jeg kjenner menneskenaturen – inkludert dens mørke og “hemmelige” sider – svært mye bedre enn hva som er vanlig, eller engang sunt å vite, i forhold til hvordan “den politiske pølsefabrikken” virker og alt det der. Jeg har kort fortalt ingen illusjoner, så det er derfor urimelig å plassere meg på et sted hvis essensielle forretningsidè er basert i en feilaktig oppfatning av hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Man skal jo leve med seg selv og sine egne idiosynkrasier. For eksempel er det å jobbe for varemerket Coca-Cola omtrent like aktuelt for meg som det er for en ortodoks jøde å spise svinekjøtt som er kokt i melk. Jeg mener, det gå sikkert an å tvinge det frem, men ikke uten “troverdige drapstrusler”. Dette ligger så vidt jeg vet utenfor spillerommet til NAV, noe jeg er sikker på at enhver rettsinstans vil stadfeste dersom det kommer til dette. Det er ingen gåte eller hemmelighet hva dette handler om. Produktet Coca-Cola er jo direkte skadelig. Det har ingen nyttige applikasjoner, bortsett fra at det i begrenset forstand kan ha en gunstig effekt ved visse tilstander som angår fordøyelse og “balansefølelse i magen” — men det samme kan man oppnå også med andre remedier. Det er mer et spørsmål om hva man “har for hånden”. Ikke sant? Poenget er uansett at man skal være ærlig både mot seg selv og mot enhver potensiell arbeidsgiver. Hva skal det eventuelt tjene til å gå til et jobbintervju bare for å fornærme produktet deres? Det er jo bare å kaste bort alles tid. Min løsning på gåten om hvordan man skal forholde seg til sånt som man ikke liker er å i størst mulig grad holde avstand til det. Jeg klager ikke typisk over ting som jeg ikke en nødt til å utsette meg for, hvilket betyr mesteparten av det alle mennesker “driver med”. De, på sin side, vil helt sikker svare bekreftende dersom noen spør dem om de synes dette er en grei ordning, så alle er i utgangspunktet fornøyde.

Å resirkulere er å sørge for at noe går i kretsløp. Ved å kildesortere emballasje sørger du for at plasten, kartongen, metallet eller glasset som er brukt til å produsere emballasjen kan få muligheten til å bli til noe nytt. Alt som blir levert inn i returordningen for emballasje går inn i kretsløpet. Her sørger vi for at det blir sendt til materialgjenvinning og at det som kan gjenvinnes blir til nye råvarer. På den måten sørger vi i fellesskap for at brukt emballasje blir til ny råvare. 

(Grønt Punkt Norge)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

De første varselropene om forsøpling er forsåvidt enda eldre enn fenomenet industriell masseproduksjon, men “miljøproblematikk” som vanlig tema henger sammen med den hypermoderne tidsalderens “forbrukerkultur”, med særlig vekt på emballasje. Hver eneste dag kastes det enorme mengder plast, papir og andre innpakningsmaterialer fra råvarene vi bruker i matlagingen. Dette blir fremstilt som om det på èn og samme tid er forbrukernes skyld at det er slik – jevnfør til begrepet “forbrukerkulturen” med videre – og deres ansvar å ta tak i og gjøre noe med. For øyeblikket er resirkulering en svær greie sånn sett. De fleste norske kommuner har et opplegg med tre-fire ulike avfallsdunker til henholdsvis papir, plast, organisk og så videre. I tillegg skal det finnes miljøstasjoner enkelt tilgjengelig for alle som har noe mer voluminøst fra sin privathusholdning som de ønsker å kaste. Tanken er utvilsomt gull, men fungerer det?

Et fundamentalt problem med hele opplegget er at det stammer fra bevisst propaganda fra de store kapitalinteressene sin side. Det vi må spørre om er jo om problemet med plast ligger i at det produseres og brukes i første omgang – av bekvemmelighetshensyn for noen som har noe de ønsker å pakke og selge som enhetsprisede varer – eller om det er enkeltindividets ansvar hva som skjer med emballasjen etter at de har brakt varen hjem. Hvordan er det meningen at man skal bli kvitt dette problemavfallet? Det beste ville selvsagt være om man kunne finne frem til en annen metode for varesalg enn passivt frembud av enhetspakkede varer på hyller og i kjøledisk som det er meningen at man skal samle med seg i en trillevogn og betale for i kassen ved utgangen. Imidlertid er det lite sannsynlig at modellen med selvbetjente supermarkeder kommer til å forsvinne med det aller første, selv om dagligvarehandelen er en hovedkilde til all forsøpling blant mennesker. Den formen for moralske baller som man må ha for å stå imot kapitalkreftene er jo ikke etterspurt i det politiske miljøet. Derfor kommer ingen til å gjøre noe med hvordan matvarer produseres, håndteres, transporteres, emballeres, distribueres og omsettes i Norge før de kommer under et så intenst – og vedvarende – politisk press at de må handle.

Det er jo sånt vi vil at rike mennesker skal gjøre.

Spør du meg hva jeg vil at rike mennesker skal gjøre er svaret å dra til helvete. Gjerne Sveits, gitt at “helvete” kan være vanskelig å lokalisere i praksis, det spiller ingen rolle, det er jo “bort herfra” som er poenget. Jeg vil kort og godt ikke ha “rike mennesker” som samfunnsfenomen. Det er et klart og distinkt sykdomstegn i kulturen – på linje med epidemisk utbredelse av rusmisbruk, depresjon og fedme – når det på synlig vis finnes et betydelig antall “kunder i luksusvaresegmentet”. Særlig når det forekommer samtidig med de tre tingene som ble nevnt i den innskutte bisetningen ovenfor. Da kan jo alle se at samfunnsforvaltningen er inne på et feilspor. Problemet med forfengelighet er at det er dyrt, men Norge er jo – alle sier dette – et rikt land, så vi har råd til å betale hva det enn koster å etablere og vedlikeholde et godt organisert samfunn, fritt for oligarker. Det er definitivt korrekt å si at av forfengelighetshensyn så ønsker ikke det norske folket å fø på rikinger. Jeg mener, det ser jo ikke bra ut. De som tjener penger i Norge gjør det fordi de er “inne i det norske markedet” med sugerøret sitt, på den ene eller andre måten, så det er ikke urimelig at staten krever minst halvparten av alt de suger ut. Egentlig bør hele systemet med “selskaper med begrenset ansvarsrett” omorganiseres på det mest fundamentale, slik at det i praksis ikke går an å være “passiv eier” uten å skattes ihjel, men dette er neppe tillatt i henhold til gjeldende EU-reglement. Vi har jo i prinsippet det samme som alle gamle tiders “parasittklasser” når vi sitter med en de facto eierklasse som “høster fortjeneste på investeringene sine” og fint lite annet. Enten må det være aktivt eierskap eller så kan de dra til Sveits, ta seg en kopp Glühwein og jodle med resten av turistene.

Kardemommeloven er den eneste loven i Kardemomme by, en oppdiktet by fra barneboka Folk og røvere i Kardemomme by skrevet av den norske forfatteren Thorbjørn Egner og utgitt i 1955: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”

(Wikipedia)

En patriot er det motsatte av en nasjonalist. En patriot reagerer likt med den rasende Moses når han knuser gullkalven de evneveike nasjonalistene danser rundt som an annen gjeng med tullinger. Hva faen driver dere med? Flagget er jo bare et festlig kulørt stykke tøy når sannheten skal på bordet. Det er folket du skal respektere, ikke flagget. Nordmenn burde tenke mer “fransk”. Det finnes ikke den franskmann som ikke umiddelbart vil spytte på trikoloren og brenne den, hvis dette medfører et stykke god, lokalprodusert ost og et glass vin sammen med et utvalg “rimelig interessante” mennesker. Det handler om fokus. Hvilke ting i livet er de viktige tingene? Samtidig bør man være forsiktig med å fornærme konseptet “Frankrike” selv om de franskene man snakker med for øyeblikket fremstår som aldri så radikale og “internasjonale” som typer. Det blir som regel svært dårlig mottatt.

Som alle vet kommer grunnlovsdagen opp senere denne uken. Også kjent som Det norske karneval, når man – helt uformelt, naturligvis – konkurrerer om å fremstå som det mest troverdige nasjonalsymbolet. “Pent tøy” er generell dresscode, gjerne noen slags variasjon over temaet bunad. I vår postmoderne tidsalder spiller det jo ingen rolle om man har noen tilknytning til det stedet bunaden er ment å være noe slags lokalpatriotisk symbol for. De tidene er forlengst tilbakelagt, faktisk også i det store og hele “glemt” av alle andre enn de særlig historisk ineresserte. Poenget med å feire den 17. mai er å feire at Norge er en fri og selvstendig rettsstat, med høye standarder for alt som angår “politiske rettigheter” og denslags. Ikke mer. Ikke mindre. Vi er faen ingen nazistat, befolket av evneveike fjøsnisser som får helt klump i halsen av å høre “Ja vi elsker” (som forresten høres mer ut som en sørgemarsj enn en feiring av frihetens prinsipp) og den typen ting. Folk er i det store og hele både rause og avbalanserte — bortsett fra noen få dramadivaer som støtt skal skrike om det meste. Vi skjønner hva poenget med et flagg er, men vi skjønner også hva poenget ikke er. Ta det med en klype salt. Ikke kokain.

Visstnok er det et problem for noen at enkelte føler for å vifte med noe annet enn et lite norsk flagg som man kjøpte for en femtilapp på det lokale supermarkedet. Hvorfor? Selv er jeg som sagt patriot så jeg ser på det som en enorm PR-messig fordel at man kan se enkelte andre lands flagg – eller for den saks skyld “regnbueflagget” (17. mai er jo den internasjonale dagen mot “fobi” for folk med annerledes seksualitet enn deg) – fordi dette vil kanskje bli plukket opp av utenlandske journalister, som igjen kan medføre noe lokal debatt om norsk feiring av grunnlovsdagen, med tanke på om de har noe å lære og så videre. Jeg føler på ingen måte angst for “utvanning av den norske kulturen” eller noe beslektet tema. Tvert imot. Det er en enorm ressursmessig fordel at Norge har en variert befolkning fordi dette danner en naturlig kontaktflate mot de aktuelle landene som folk har familiebakgrunn fra. Både politisk, diplomatisk og forretningsmessig er dette elementer som kan utvikles i retning av noe konstruktivt. Det er faktisk litt komisk hvor forskjellig folk kan reagere på den samme ting. For eksempel er det noen som, når de ser en pakistaner, tenker “å nei, nå har Pakistan etablert et brohode til Norge og dermed får vi alt deres hit” men jeg tenker “jess, nå har vi etablert brohode til Pakistan og dermed kan vi eksportere alt vårt dit”. Jeg mener, jeg er jo alltid den sterkeste parten, uansett hva vi snakker om. Dette har jeg aldri følt noen tvil om. Det er derfor jeg er som jeg er.

Satyriasis er unormalt sterke seksuelle lyster og behov hos menn. Plutselig utvikling av satyriasis hos et individ kan være et symptom på fysisk lidelse, for eksempel hjernesvulst eller hormonforstyrrelse som følge av bruk av dopingmidler. Satyriasis er det mannlige motstykket til nymfomani. Uttrykkene satyriasis og det tilsvarende for kvinner nymfomani, skriver seg fra de primitive naturguddommer i den greske gudelære, satyrer og nymfer, som ble ansett for å være behersket av sine drifter like hemningsløst som dyr i brunsttiden.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe av det som for tiden tolkes som voldetktsfrykt – eller nærmere bestemt penetrasjonsangst, som i prinsippet er lik for begge kjønn – er sannsynligvis forankret i noe som er mye eldre og mørkere enn mennesker og alt deres vesen, nemlig diverse “naturguder” som faller mer eller mindre sammen med eksempelet ovenfor, nymfer og satyrer fra den greske antikken. Slike skapninger kan jo i gitte tilfelle fokusere på et tilfeldig forbipasserende menneske og ta dem, det vil si fylle dem med galskap som får dem til å “handle utenfor karakter” i forhold til hvem de ellers er for seg selv og andre. Vi må huske på at psykologi har bare vært et vitenskapsfag i noe over hundre år. Før noen tok tak i saken på analytisk og metodisk vis hadde vi ikke noe annet enn vagt mytologisk materiale. Historier om “en annen verden” som man kan komme til gjennom drømmer. Eller ting som “stiger opp av vannet” hvor det å bryte overflaten tilsvarer det å komme inn i bevisstheten. Vi skal imidlertid her fokusere på tanken om at det vi nå bare kaller impulsiv atferd, dårlig impulskontroll, “øyeblikkets galskap” og den typen ting, ble i antikkens dager betraktet som guddommelig besettelse. Eller inspirasjon om du vil.

Et fullkomment alminnelig psykologisk kompleks blant mennesker er seksualangst; som kan være sammensatt av mye likt og ulikt, men i utgangspunktet – før man bygger opp noe eget erfaringsmateriale – har lysten og frykten en tendens til å være omtrent like sterke, siden begge strengt tatt er fundamentert i fantasien. Etter en serie med ulike erfaringer – noen av dem det kleineste man kommer til å oppleve i dette livet – klarer uansett de fleste etterhvert å fomle seg frem til en slags forståelse av hvem de er og hva de vil i seksuell forstand, samt ikke minst hva de ikke vil. Noen vil selvsagt etablere en slags “falsk identitet” i et forsøk på å leve opp til andres forventninger, noe som kan fungere “bra” – i den grad dette er det rette ordet – for en stund, men etterhvert vil det kollapse i diverse psykiatriske symptomer og “atferdsproblemer” ettersom sannheten prøver å komme frem på alternativt vis. Men flertallet av alle som etablerer sin seksuelle identitet i løpet av femårsperioden 18-23 beholder den som den er livet ut, uten at dette noensinne representerer noe problem for deres opplevelse av identitet. Mange har alle mulige slags problemer med seksuallivet sitt, men da mener vi heller på det “driftsmessige” plan enn at de ikke forstår seg selv eller sine egne lyster. Det uten sidestykke mest vanlige “problemet” er at man ikke får det man vil ha, når man vil ha det, men dette er jo ikke noe identitetsproblem, mer et spørsmål om å ikke få opplegget sitt til å funke. Dette gjelder enten man er singel eller i et fast forhold. Det er bare unntaksvis at det seksuelle klaffer på alle plugger til enhver tid. De fleste velger å bygge forholdet sitt på helt andre ting — og det er slett ikke uvanlig at hele det erotiske området av livet blir nedprioritert til en sånn grad at folk ikke bare fremstår som men også føler seg “kjønnsløse”. Man er liksom “ferdig” med alt det der. Kanskje dukker det opp noen nostalgiske gnister av og til, ved spesielle anledninger og det ene med det andre, men det skjer nesten aldri at folk beholder gløden overfor hverandre ut over en periode av nyforelskelse som vi typisk kjenner som “hvetebrødsdager”. Før eller siden blir det havrelefse og potetlompe igjen.

Jeg har inntrykk av at det kanskje finnes noe slags offentlig finansiert mannsrolleutvalg der ute, som sikkert leverer sine “innstillinger” i forhold til det ene og det andre som angår andrologisk kompleksitet – eller mannsproblemer om du vil – men jeg føler ikke at dette angår meg og jeg har heller ikke visst noe om hva de driver med siden Jens Stoltenberg drev opplegget en eller annen gang på 80-tallet. Han sitter jo forsåvidt med “en manns jobb” og vel så det nå for tiden, så kanskje han fortsatt har noen generelle tips og vink. Imidlertid er det som fascinerer alle selvsagt mannsrolleundergrunnen. Du vet. Andrew Tate og denslags fenomener. Han kom jo først på markedet med ganske høy kølleføring, som noen slags olympisk Tøffe Tom, med karatetriks, sportsbiler og drag på damene, men nå har han sant fordyde meg blitt noe nærmest en lidende kristusfigur for sine tilhengere og støttespillere, som tar vekten av hele “det mannsundertrykkende samfunnskomplekset” på sine fint skulpturerte skuldre slik at vi alle skal kunne bli fri en vakker dag. Herregud. Om ikke internettet er en dårekiste så vet ikke jeg hva en dårekiste er. Eller internettet. Tate selv holder seg i karakteren sin, med en eplekjekk og hånflirende stil gjennom mesteparten av disse intervjuene, men de som har invitert ham til showet sitt fremstår som bekymrede på vegne av “mannen”. De snakker om en sammensvergelse som riktignok ikke er noen organisert sammensvergelse, men de kan merke at det finnes en tone, en tendens, en måte å forholde seg til “mannen” som ikke er tilstrekkelig respektfull. Det eneste jeg kan gjøre er å ta pannegrep og stønne. Herregud. Ingen har ennå klart å gråte seg til respekt. Det er ikke sånn ting virker. Respekt er noe man bygger opp over tid gjennom å være stødig, pålitelig, sannferdig og så videre. Selve forstavelsen re i ordet respekt signaliserer jo at dette er noe som “kommer tilbake” – som i tur og retur – slik at det er rett og slett en logisk feil å forlange respekt. Det er idiotisk på den samme måten som det er idiotisk å tro at en plante vil gro noe fortere fordi man drar i stilken.

Satyriasis og nymformani er ikke fagmessig korrekte begrep i noen slags akademisk sammenheng, men de er ikke desto mindre det man før i tiden ville kalt “sexavhengighet” – eller hyperseksualitet – som derimot er en velkjent diagnose som folk til stadighet oppsøker hjelp for nå i våre dager. De klarer ikke å fungere i hverdagen fordi alt i livet handler om sex nå, men på en tvangsmessig måte som ikke gir dem verken glede eller tilfredsstillelse. De har tapt selvkontrollen på en måte som ligner de narkomanes opplevelse av sin egen situasjon. De skjønner at de har “havnet på kjøret” og at de må komme seg ut av dette mønsteret på en eller annen måte, men de klarer ikke helt å se hvordan. De er avhengige og kan ikke si nei til noe som er lett tilgjengelig fordi det gjennomsyrer hele miljøet de ferdes i og nettverket de har bygd opp rundt seg. Hvor skal de være og hvem skal de vanke sammen med? Å fri seg fra rusmidler er enkelt sammenlignet med å fri seg fra rusmiljøet. Hvis de ikke bygger opp en helt annet eksistens på et helt annet sted så vil “de gamle vanene” til enhver tid utgjøre en trussel mot pasientens tilfriskning. Problemet deres er jo ikke så mye at de er tiltrukket av rusmidler og/eller tvangsatferd som at de mangler kontakt med “følelsen for det normale”. De har ingen plattform. Den de hadde er full av minner fra det livet de prøver å komme seg bort ifra. For den sexavhengige kan det være snakk om en “satyriasisk identitet” – for eksempel som verdensmester i sjekking og “nedleggelse” av kvinner – som må ombygges til en noe mindre evneveik personlighetsstruktur gjennom langvarig terapi etterpå. Bløffen til sånne typer som Andrew Tate og et ukjent antall andre “selvhjelpsguruer” for menn – ofte bare unge gutter – som ønsker å bli mer mandige i all sin ferd, er ikke uten samfunnsmessige konsekvenser, både sosiale og økonomiske. Du kommer ikke til å bli mandig ved å gi alle pengene dine til Andrew Tate noe mer enn du kommer til å bli fri ved å gi alle pengene dine til Scientologikirken. Det er ikke noen tilfeldig valgt sammenligning. Begge oppleggene har omtrent de samme etiske standardene.

Vi skal frem til en tilstand av mental satyriasis her – eventuelt en “sublimert” form for hyperseksualitet – hvor man ikke rent fysisk ønsker å bli en sexgud som har seg med alt og alle, men bare en som ser sånn ut. Det vil si at man ønsker å “utstråle mandighet” av forfengelige årsaker — som kan bli hvos narcissistiske som helst. Klassisk freudiansk vitsing om saken er å omtale sportsbilen – eller SUVen – som en “penisforlenger” og dermed egentlig sette fingeren rett i smørøyet. Det er jo en “demonstrasjon av seksuell makt” like så mye som når en gorilla trommer seg på brystet og brøler, men altså på en sublim måte. Behersket og borgerlig, som det jo passer seg å være. Som alle vet foregår det et visst reklametrykk rettet mot “mannlig forfengelighet” som kan være alt fra det å miste håret i ung alder til det å ikke se bra ut på stranda — eller hvis toget har gått for begge de to, i det minste at man kan stase seg opp som en “ekte mann” ved å investere i kurs sånn og produktlinje slik, for å redde det man fortsatt har av varonil virilitet. Å melde seg inn i en MC-bande er uaktuelt for de fleste, men de kan likevel kjøpe seg en motorsykkel, for å markere at de er en type som er full av fart og spenning. Ellers handler det jo om å gå og stå, snakke og kle seg som en “maskulin mann” som kan være et verdig forbilde for alle andre, ikke sant? Hvis man siden lurer på hva fanden det betyr, sånn helt eksakt, så kan man bare lese seg opp på nettet. Det er fullt av gode og ikke minst realistiske tips.

Merkur er den innerste og minste planeten i solsystemet. Den er bare litt større enn Månen, og er i likhet med Venus, Jorda og Mars en steinplanet. Planeten er gråfarget og tildekket av kratre, og ligner dermed på Månen i utseende. Det er observert tegn til is i kratre i polområdene som aldri blir truffet av sollys. Merkur anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. De ekstreme temperaturene og den intense strålingen fra Sola gjør at det er lite sannsynlig at livsformer vil klare seg der.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er ikke ofte jeg leser “selve vitenskapspapiret” om en sak. Jeg er ikke på det nivået. For eksempel er matematikken min bare ræva, dessuten er jeg minst like lat og sutrete som alle andre, så det ender med at jeg følger med på det jeg kaller vitenskapssladder, helst i regi av fagfolk som henvender seg til publikum. (Jeg liker jo ikke “alternative tenkere”.) En sånn er Anton Petrov på YouTube, som hver dag kommer med en rundt femten minutter lang video om et aktuelt tema, som i dag var planeten Merkur. Det er interessant. Det er jo sjelden man hører noe om Merkur. Det skjer liksom ikke så mye i de traktene.

Et stykke inn i videoen sier Anton noe om at Merkur er oransjefarget på grunn av at planeten utskiller natrium til en sånn grad at den noen ganger ligner en komet. Mens han snakker ruller det en svart-hvit filmsekvens av Merkurs overflate bak ham, med noe blinking og greier, som han kommenterer med å si at fenomenet fremkommer ikke på akkurat dette bildet fordi “det er bare en simulasjon”. Min umiddelbare tanke var at alle bilder – eller nærmere bestemt alt vi ser – er vel teknisk sett “bare simulasjoner” i den forstand at vi setter sammen et bilde i hodet basert på data som vi henter inn gjennom øynene. Det vi har i hodet er jo ikke “selve planeten Merkur” – eller noen deler av den, ikke engang dens “egentlige utseende” – det er en modell som vi lager i hjernen, eller altså en simulasjon om du vil. Enten vi ser noe for første gang eller vi husker noe som vi har sett tidligere så er det i prinsippet det samme “bildet i hodet” vi refererer til.

Det er litt bekymringsverdig, denne tendensen med at folk er så selvsikre på tross av at de er så fette uvitende. På den annen side, sånn har det alltid vært. Vi mangler jo ikke akkurat klagemål fra eldre tiders filosofer om hvor naive folk typisk er, mesteparten av tiden. Det er nesten så man blir nødt til å tenke at jo mindre de vet, jo mer skråsikre er de i forhold til det lille de vet. Du vet. Det er eksakt den samme atferden som man kan observere i selv ganske små barn, bare oppgradert til en “voksen” språkbruk. Folk lager sin egen virkelighet ved hjelp av fantasien. Smart er bare et aktuelt adjektiv i denne sammenhengen til den grad man er bevisst om denne mekanismen. De som tror at hva enn som foregår i hodet deres er en adekvat representasjon av “selve virkeligheten” er i hovedsak identisk med den gruppen av mennesker vi typisk kaller idioter. Eller “konsumenter” om du vil. De er i prinsippet bare primitive dyr, for de har ikke noe bevisst forhold til verken seg selv eller den verdenen de lever i og samhandler med. Det krever en viss grad av trening og disiplinering før man klarer å opparbeide seg et fungerende intellekt, altså et som klarer å “databehandle” det man har i hjernen uten å bli “tatt av vinden” fra følelsene. Før man har bedre redskap å jobbe med har man jo ikke noe annet enn det man “føler” om ting, som typisk er hvordan et dyr forholder seg til omgivelsene sine. Ta for eksempel dette med at vi skvetter når det kommer en plutselig høy lyd, brå bevegelse eller noe, som gir liten mening i en strengt intellektuell kontekst, men det er naturlig atferd som vi kan observere i alle dyr. Det finnes ikke den skapning i verden som ikke instinktivt hopper litt unna når de plutselg blir presentert for “noe som kanskje kan være farlig”.

Selvsagt er det latterlig når folk begynner å lekse opp om “hva verden behøver”. Hvem faen tror du at du er? Problemets størrelse dikterer alltid ressursbehovet hos enhver strategi som man seriøst har tenkt å presentere som løsning. “Tenke globalt men handle lokalt” har vært et slags slagord ganske lenge nå, så folk er sikkert litt lei av å høre det, men det er likevel selveste veien fremover for mennesket som art her på jorda. Det beste man kan gjøre som “lokalt individ” er å “bli smartere”. Bruke de ressursene man har tilgjengelig til å oppdatere kunnskapsgrunnlaget sitt innenfor alle emner som interesserer. Dessuten lønner det seg å ta til seg ett eller flere av håndverksfagene. Hvis man virkelig vil tenke fremtidsrettet så bør man innrette seg slik at man i det minste kan dyrke en del av sin egen mat dersom dette skulle bli en nødvendighet. For tiden er jo prognosene for fremtidig matvaresikkerhet i Norge både her og der på kartet over “det som kan skje” uten at det virker som om de politiske myndighetene har noen annen plan enn at alt skal fortsette som før. Ihvertfall på kort sikt er det ikke sannsynlig at særlig mye annet vil skje enn at prisene fortsetter å stige jevnt og trutt, men innen noen tiår vil krisa komme i form av sammenbrudd i deler av forsyningskjeden. Vi vil komme til et punkt når det ikke er noen råvarer å få kjøpt på verdensmarkedet, selv om man har penger. Knapphet innenfor varegruppe sånn og sånn vil ikke umiddelbart bli lagt merke til, før det brått blir åpenbart for alle at etterspørselen er større enn tilbudet. Dette vil se ut som inflasjon når det kommer, men det er noe helt annet. Sentralbankene kan ikke gjøre noe fra eller til med forsyningssituasjonen på tilbudssiden, de kan bare påvirke graden av etterspørsel ved hjelp av rentetrykk og andre “fiskale virkemidler” som virker febernedsettende innenfor økonomien. Imidlertid forutsetter dette at verden ellers er normal.

Jeg regner ikke med at klimaproblematikken skal nå frem til noe kritisk stadium innenfor horisonten av min egen levetid. De verste konsekvensene blant de som vi realistisk sett må regne med befinner seg sannsynligvis femti til hundre år ut. Imidlertid er dette med det forbeholdet at ingen egentlig vet hva som kommer til å skje fremover, bare at det vil bli “konsekvenser” av alle utslipp og all forsøpling som har vært helt siden begynnelsen av “den industrielle revolusjon”. Hvis vi skal sammenfatte alt dette til bare ett eneste ord og introdusere det som tema i fjernsynsprogrammet Jeopardy så blir dette det spørsmålet som må stilles: Hva er profittmotivet? Vi har jo ikke havnet i denne situasjonen ved en tilfeldighet. Det har krevd mye innsats og vært svært dyrt. Og dyrere skal det bli, innsats eller ikke. Grunnen til at menneskeheten står til knes i mannskit er med andre ord “raske penger”. Du vet. Overskuddet i neste kvartalsregnskap. Folk har slik fokus som de har, derfor går det som det går. Det er særlig to forhold som gjør Norge til en klimaversting på den globale scenen. Det ene og mest åpenbare er at vi selger fossile brennstoffer. Det andre ligger i det biologiske avfallsproblemet vi kaller oppdrettslaks. Begge deler kan bare karakteriseres som perversjoner, og de oppstår på grunn av “pengebegjær”. Det er en sykdom.

Noblesse oblige (bokstavelig talt «adelighet forplikter») er et fransk uttrykk som brukes på engelsk. Uttrykket innebærer at adelen strekker seg utover kun titler og krever at personen som har en slik status oppfyller sosiale ansvar. For eksempel kan en adelsmanns primære forpliktelse omfatte raushet overfor de rundt ham.

(Fremmedord.org)

Det går ikke an å være en musikkinteressert person av min generasjon uten å ha hørt om George Michael. For eksempel var det en låt av det gamle bandet hans – Wham! – nærmere bestemt “Last Christmas (I Gave You My Heart)” – som var såkalt landeplage til en så stor grad at jeg kan sannsynligvis synge den, selv om det ikke akkurat er “min” musikkstil. Senere fortsatte han i den samme gata, med diverse hits som ga ham til smør på brødskiva og vel så det. Det var noen rykter om noe skandaløst en gang eller to, og George Michael har sikkert brukt både det ene og det andre dopet gjennom tiden, men han var jo først og fremst en musiker. Jeg er ikke engang interessert i hva de bandene jeg aktivt “digger” driver med i sine privatliv, så desto mindre George Michael og andre popmusikere. Tittelen på dette skriveriet er imidlertid – direkte oversatt fra engelsk – tittelen på en dokumentarfilm som ligger ute på YouTube.

Skal, skal ikke? Som vanlig skal jeg ikke klikke på noe som lover “sleske opplysninger” om ting jeg på ingen måte har behov for å vite. Kanskje noen intervjuer om musikksynet hans George Michael, ispedd diverse “morsomme historier” fra diverse bransjeerfaringer ville vært noe som kunne ha interessert meg, men “rumpefortellinger”? Herregud. (Jeg behøver ikke å forklare hva ordet rumpefortelling betyr, det henviser åpenbart til en bestemt journalistisk stil.) Jeg snuser ikke, for å si det på den måten. Hvis man havner i en sånn situasjon at intervjuobjektets rumpelukt begynner å overdøve alle andre inntrykk personen avgir, så har man kommet dem alt for nært. Enten man mener det bokstavelig – at de avgir en ubehagelig lukt – eller som metafor; av typen “jeg synes at holdningene dine stinker”, så har man havnet på et ugunstig sted i samtalen når den blir olfaktorisk (altså “luktorientert”). Dette er sannsynligvis et passende sted å nevne at jeg egentlig aldri har forstått hva “persondyrkelse” – her i form av kjendisskjelven – handler om. De er jo bare mennesker.

Kvaliteten på diverse “innhold” som legges ut på nettet handler ved dette tidspunkt om den laveste mengde innsats som er nødvendig for å oppnå et kommersielt interessant antall klikk og følgere. Mye er åpenbart bare tøys og bløff som ikke desto mindre legger ned mye innsats i å fremstå som interessant – såkalt clickbait – fordi de behøver jo ikke noe mer enn at folk åpner posten av nysgjerrighet, eller av en hvilken som helst annen grunn. Snart vil også kunstig intelligens komme i noe slags billig og brukervennlig format, slik at man ikke lenger behøver å gjøre mer enn å fremkaste noen stikkord for å få frem et produkt som holder samme standard – eller bedre – som resten av alt man hadde skrevet før man fikk “profesjonell hjelp” av en KI. Teknologien er “rett rundt hjørnet” som folk sier, og jeg tar vel ikke mye feil om jeg gjetter på at noen tidlige modeller av kunstig intelligens allerede finnes i den dyre enden av “smarttelefoner”. Det tar jo litt tid før alt sånt filtreres gjennom hele systemet til en sånn grad at det når nivået for “det som er vanlig”. Som vanlig er det sannsynligvis håpløst å spå om fremtiden, fordi alskens overraskelser spretter jo stadig opp som troll i eske, men jeg føler meg ikke “optimistisk” i forhold til vår generelle omgang med teknologiske hjelpemidler ved dette tidspunktet.