År: 2024

Filippo Tommaso Emilio Marinetti (1876-1944) er kjent som forfatteren av Det futuristiske manifest, som han skrev i 1908. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner. Dette innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, ruset på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Som alle vet er kiralitet en egenskap innenfor kjemi, fysikk og kvantemekanikk; omtrent tilsvarende forskjellen mellom vår høyre og venstre hånd, som jo topologisk sett er svært like av form og utseende — men de er samtidig også speilvendte versjoner av hverandre og i den forstand fundamentalt ulike. Tomlene peker jo motsatt vei. Uten at vi ser resten av kroppen klarer vi å identifisere hvilken hånd som strekkes i været, bare vi er nær nok til å skille mellom fingrene. Ihvertfall på 20-30 meters hold, lengre hvis man er skarpsynt, er dette en åpenbar kategori som alle nærmest automatisk sorterer hender i henhold til, med seg selv som referansepunkt. I en tenkt gjettelek hvor noen sitter skjult bak en kasse og strekker en hånd i været, så skal de som sitter på andre siden av kassen beskrive hånden, vil de nesten hundre prosent sikkert starte med å si om det er en høyre eller venstrehånd de ser på. Ihvertfall er dette et faktapunkt man ikke behøver å gjette for å etablere. Hvilken vei tommelen peker er jo en lett synlig egenskap ved hånden.

Om menneskehender er det ellers å si at på lang avstand – eventuelt i silhuett – så ser de ganske like ut. Alt man kan si er noe om hvordan de ser ut i mer detaljert forstand, hvor store og brede de er, om fingrene ser lange eller korte ut i forhold til resten av hånden, og så videre. Basert i dette kan man siden gjette på hvordan resten av personen ser ut, men det er tynt grunnlag for å si noe om psykologien deres. Sånt har vært forsøkt og det endte ikke bra. Folks fysiske utseende kan si mye om livsstilen deres, men sjelsegenskaper lar seg ikke avlese utvendig. Det går for eksempel an å være både et kjernesunt utseende og samtidig fullstendig moralsk fordervet individ som stjeler, lyver og bedrar andre uten å nøle et sekund hvis de tror de har noe å tjene på dette. Det går også an å se ut hvor skummel og jævlig som helst selv om man er “snill som et lam” overfor andre mennesker. Alle har sikkert møtt noen som “overrasket” dem slik sett, enten i positiv eller negativ forstand, fordi de var helt annerledes enn man først trodde at de skulle være. Sånn er det jo å bli kjent med folk. Først finnes det avstand, men siden rykker man stadig nærmere dette andre individet, slik at man oppdager andre detaljer i bildet. Imidlertid tar det lang tid å bli så godt kjent med noen at man “vet hvor man har dem” — så i mellomtiden er man nødt til å gjette.

Statistisk sett er det mer sannsynlig at noen som ser velpleid og pent kledd ut skal være en kjeltring enn en typisk slask som åpenbart ikke bryr seg om verken sitt eget utseende eller omdømme. Dette handler jo om bevissthet. Om man har gode eller onde hensikter er ikke det vesentlige. Saken er at man har “hensikter” som på ymist vis angår forholdet til andre mennesker, slik at man etablerer “sosiale strategier” for å strømlinjeforme denne delen av operasjonen. Du kan prøve selv. Livet blir mye enklere hvis man kler seg pent og er høflig og vennlig mot alle, enter de “fortjener” det eller ikke. I et spill hvor det handler om å få marginene på sin side er dette definitivt en teknikk som virker i henhold til planen. På mikronivå kan vi si det handler om at man ikke skal “stille seg lagelig til for hugg” — eller i mer profesjonell parlans at man ikke skal eksponere seg for unødig risiko bare for å bevise et poeng som ikke har noe å si fra eller til i forhold til planen. Hvis man har tenkt å for det meste “ha det bra” gjennom livet bør man posisjonere seg slik at man for det meste velger sine egne konflikter, heller at man tiltrekker seg fremmede menneskers negative oppmerksomhet på grunn av at man har en aparte stil eller atferdsmønster. Det er, som sangen sier, bra å ha sin egen stil — men det er mye bedre hvis man for det meste får det som man vil; fordi man forstår hvilke knapper man ikke skal trykke på for å få fortgang i alle saker og situasjoner. Det er kanskje ikke rettferdig at det er sånn, men det er definitivt sånn at en person som er velkledd og i tillegg høflig, vennlig og så videre, i det store og hele vil få mye bedre service enn en som er “vanskelig”, ofte av årsaker folk ikke engang kan gjøre rede for. Hvorfor er du sånn? Saken er at selv “vrange typer” nesten alltid har noen grad av “profesjonell stolthet” og liker når de får lov til å vise seg frem som kompetente og det ene med det andre, men da må man appellere til denne siden av dem heller enn til trollet. Nøkkelen til å få dem i arbeid er å gi dem en følelse av at du “fortjener deres hjelp”.

Ved noen tidligere anledninger i denne bloggen har jeg uttrykt at man bør tipse som en fyrste hvis man først skal gå på et sted hvor det er naturlig å tipse betjeningen, si for eksempel på restaurant, hotell, betjent parkeringsplass og så videre, men man bør tipse folk før de gjør noe for deg, slik at det etableres en aura av bestikkelse heller enn den “belønningen for god service” folk typisk tenker at tipsen skal være. Jeg vil ikke at betjeningen skal “anstrenge seg” fordi de kanskje får tips på denne måten, jeg vil de skal allerede vite at jeg er en som tipser bra før de begynner å gjøre noe for meg. Da er det ihvertfall mindre sannsynlig at de skal slurve og føkke opp ting underveis. Jeg kjenner dem jo ikke. Det eneste de vet om meg er at jeg deler ut penger. Dette bør være nok til å motivere dem. Du kan si det er en spillsituasjon hvor jeg satser penger – bokstavelig talt – på at folk kommer til å si ja takk til mere penger. Virker det? Tenk gjennom saken. Hva tror du? Eller enda bedre; snakk med noen som jobber innenfor et serviceyrke. Jeg sier ikke at det alltid er sånn men det er faktisk vanlig at folk behandler dem nedlatende og respektløst, som det “tjenerskapet” folk typisk oppfatter dem som. Hei vesla, jobben din er å gjøre meg fornøyd. Siden skal de liksom tipse for å belønne kelnerens smiskende underdanighet, ekstra kjappe rappføtter, eller hva det nå er de ser etter hos folk. Herregud. Da er det bedre å bare gi dem penger med èn gang, mens man ønsker dem en god kveld. Skjønner du overhodet hva jeg snakker om nå? Se deg rundt. Når observerte du sist noen som klaget over dårlig service? Jeg synes jeg hører om sånt hver dag. Imidlertid skjer det aldri med meg. Det forekommer aldri at jeg får dårlig service. Hvorfor ikke?

Har du hørt om akselrasjonisme? Åpenbart en metafor som handler om å “trampe på gassen” for å få fortgang i noe. Som ideologi er det bundet opp i slike ting som fremskrittsoptimisme, radikale samfunnsendringer via teknologisk innovasjon og så videre. Faktisk så sier mange akselrasjonister at “selvoppfyllende profetier” er deres foretrukne arbeidsmetode. Du vet. Sånn som det går an å gjennomføre en stor operasjon av typen “pump and dump” på aksjemarkedet gjennom å først prate opp verdien av noe, deretter starte oppkjøp av det sånn at prisene stiger, for så å selge seg ut etterpå, mens prisene fortsatt er på vei oppover. Så lenge man ikke er grådig og lager store bølger kan sånt la seg gjennomføre uten at noen engang legger merke til hva som skjer. Markedsmanipulasjon er en del av det daglige brød i finansmiljøer, som forgrener seg videre utover i det geopolitiske landskapet, med ikke ubetydelige bidrag media og andre kanaler for “disseminasjon av strategisk informasjon”. Hva som til enhver tid er verd hvor mye på verdipapirmarkedet handler om hva folk tror kommer til å skje i fremtiden, både på kort og lang sikt. For øyeblikket er verden full av urealistisk høyt prisede luftslott særlig på teknologisiden, men samtidig er det akkurat som om alle skjønner at det er sånn, fordi opplegget er jævlig eksplosivt. Silicon Valley Bank (SVB) kollapset jo i fjor, etter et klassisk “bankløp” hvor alle vil ha ut kontantene sine her og nå, mens banken har – som banker skal – plassert pengene i langsiktige obligasjoner som er svært dyre å selge seg ut av. Senere gikk også Credit Suisse under, uten at jeg kjenner detaljene, men det er et svært dårlig tegn når en flere hundre år gammel sveitsisk bank gnages istykker av postmoderne markedsmekanismer og tryllepenger. Problemet er ikke at akselrasjonisme er en obskur ideologi som få mennesker forstår og enda færre liker, men at individer som befinner seg i maktposisjoner – både politisk og finansielt – bekjenner seg til Futurisme 2.0, som jeg foretrekker å kalle det, med et sideblikk til Filippo Marinetti og dårkisteopplegget fra den gangen.

For tiden er akselrasjonisme knyttet til den såkalte NRx bevegelsen – også kjent rom r/acc – som taksonomisk sett sorterer under “ytre høyre fløy” i politisk forstand, det vil si alt-right, eller “alternativhøyre”. Greia deres er generelt sett å gi gass. “Mer av alt” kommer helt sikkert til å medføre alle mulige slags kriser, for ikke å si katastrofer, men de ønsker å gå den veien likevel. Politisk “pump and dump” er allerede velkjent: Si hva du enn må for å få folk til å stemme på deg, men gjør hva du enn vil når du først har kommet til makten. Sånn har det alltid vært for alle mulige slags useriøse prosjekter, enten de har vært politiske eller økonomiske av natur. (Forsåvidt seksuelle også, når vi snakker om person til person.) For en hederlig person er det enkelt å se hva som er svindel, men for en uhederlig person er det vanskelig å konseptualisere og forstå hva som driver de hederlige, fordi alle etter deres mening befinner seg et eller annet sted på den skråe og gråe skalaen, eller “alle har sin pris” om du vil. Det finnes alltid noe folk ønsker seg så sterkt at de vil bryte alle sine prinsipper for å oppnå det. Ironisk nok er folk hederlige fordi de ønsker å være hederlige. Dette er det de ønsker seg mest av alt. Det man skulle kunne kalle “det naturlige” for mennesket som art er jo noe helt annet. Folk henfaller naturlig til å bli lumske og utspekulerte småkjeltringer når de settes under ressurspress. Du vet. Opportunister. Det som er viktig er at man skaffer penger, ikke hvordan man skaffer penger. Å ha moralske standarder er å sette grenser for hva man er villig til å gjøre for penger, eller hva annen som helst slags “belønning” for den saks skyld. Hvorfor gjør man sånt? Vi kan si det handler om eksistensielle strategier og at moralfilosofi og kritisk tenkning er psykiatriske helsetiltak på linje med hvordan sunn kost, frisk luft og mosjon er utmerket for å vedlikeholde fysisk helse. Vi kan si det er viktig at andre respekterer grensene dine, men det er ti tusen ganger så viktig at du selv respekterer dine egne grenser. La meg si det slik: Folk har vanligvis ganske skarpe grenser for hva de er villige til å være med på i seksuell forstand, og de skriker ganske høyt – av gode grunner – hvis noen prøver å presse dem forbi disse grensene. Herregud. Grensene bør være minst like skarpe når det kommer til økonomisk virksomhet. Det å utnytte andre til noen av de to nevnte formålene bør være skammelig på den samme måte og av de samme årsaker.

Hvorom allting er – og fra det ene til det andre – dette er min post nummer 1000 på denne plattformen. Blant alle runde tall er jo tusen et av de aller rundeste, la oss si som for eksempel et beløp man naturlig runder av til i ymse sammenhenger. Dit har vi altså kommet, etter en del krongling og diverse. Hva skal man tenke om dette? Fra mitt eget perspektiv ser det slik ut: Jeg er en ganske rutinert skribent. Det er ikke sikkert at folk liker det jeg skriver om men det er sikkert at jeg er ganske flink til å formulere det. Alt handler om øvelse. Hvis man har spilt piano i tyve år vil man som en hovedregel kunne “følge melodien” i ny musikk som man hører, så lenge det ikke er helt på trynet med polyrytmikk og fingerferdige sololøp. Sånn er det med litteratur også, eller hva som helst annen slags kunst, håndverk eller ferdighet for den saks skyld. Språk er jo håndverk. Mediet er kanskje digitalt men innholdet er analogt. Fra min egen synsvinkel består dilemmaet i at jeg liker å skrive, men jeg liker ikke plattformer som ikke har såvel tydelig redaksjonell profil som aktiv håndhevelse av reglene gjennom en moderator. Det store argumentet som alle internettplattformer baserer sin økonomiske eksistens på er jo at de er papir, altså de kan ikke noe for hva forfatteren skriver på dem, mens det politisk motsatte argument er at de er media, det vil si at de har redaksjonelt ansvar for hva de publiserer, på linje med aviser og fjernsyn. For at “papirargumentet” skal holde er det viktig at plattformen ikke praktiserer noen grad av aktiv moderasjon av innholdet — ut over det loven krever. Så snart plattformen “blander seg inn i noe” dokumenterer de jo at de faktisk har et slags redaktøransvar, det handler bare om å trekke opp tydelige grenser. Spørsmålet er hvor “alminnelig rettsfølelse” ligger i saken. For eksempel er det strengere regler i EU – inkludert Norge – enn i USA. Regelen om FFF – det som “folk flest føler” – er jo et slags demokratisk prinsipp som alle uansett må forholde seg til. Selv tror jeg at FFF i forhold til internett er at “full frihet” ikke er veien å gå. Da ender vi bare med nazipropaganda og overgrepsmateriale. Dessverre er ikke selvdisiplin noen utpreget alminnelig egenskap ute blant folk, så det behøves stabile og forutsigbare regler for at vi skal kunne ha en rimelig velfungerende trafikkavvikling.

Ved dette tidspunkt har jeg ikke bestemt meg for hva jeg ønsker å gjøre. Det var en målsetting å komme seg til tusen, under de forutsetningene jeg har fulgt mer eller mindre konsekvent hele veien: Det skal være kinaspett. Alle tekstene må være i det minste “ganske kina” sånn sett. Det er en morsomhet som ikke er morsom, fordi den er rasistisk, men morsom likevel, fordi den er så fette dum: Spett på kinesisk heter jo som alle vet Lang Tung Ting. Det er meningen at man skal kunne si aom enhver tekst fra min hånd at det er en lang tung ting, altså et kinaspett. Fatteru? Det er da bare logisk. Uansett hvordan det der blir så er saken at nå er jeg løst fra det tallbaserte formålet som bandt meg til et visst produksjonsregime. Ser vi sånn omtrentlig på det så kom jeg til tusen i løpet av to kalenderår. Jeg har jo faktisk – men uten at noen har sett det – slettet mer enn de fleste har skrevet her. Det vil si sånt som jeg bare har kjørt meg fast i, gitt opp og lagret som “kladd”, før jeg (mye) senere bare har slettet dem. Jeg er ikke sentimental sånn sett. FOMO – “fear of missing out” – har aldri vært og kommer aldri til å bli noen styrende energi i livet mitt. Det gjør meg ikke noe å “tape en post” eller for den saks skyld hele mannskiten. Jeg kan jo bare skrive noe nytt — og bedre. For nå, la oss si det slik: Jeg tar imot ønsker i kommentarfeltet, for å feire anledningen. Du vet. Post nummer 1000 er jo en slags begivenhet i denne bloggens produksjonshistorie. Er det noe du ønsker å se behandlet på den måten jeg typisk behandler ting jeg tar tak i? I så fall bør du si ifra. Så får vi se hva som skjer.

Det har alltid vært en folkesport å lete etter vister. Dette er et ord jeg akkurat fant opp, basert i det spanske “vista”, altså utsiktspunkt. På bildet ovenfor ser vi Harald Solbergs mildt sagt berømte twin peaks motiv “Vinternatt ved Rondane”. Spørsmålet er hvor man må stå rent geografisk – altså ute i selve terrenget – for å ha akkurat denne utsikten. Det er visten som tilhører dette maleriet. Jeg vet ikke om full enighet ennå er oppnådd, men jeg tror at andre vister har blitt merket opp; som Oslo kommune har gjort i forhold til der Edvard Munch sto da han fikk visjonen som senere manifesterte seg som maleriet Skrik. Ganske interessant, hvis man er interessert i denslags. Kunst er jo subjektive vitnesbyrd om hvordan det går an å erfare livet og virkeligheten, som har mer eller mindre appell til et “kunstpublikum” av varierende størrelse — hvorav nesten alle sannsynligvis vil nikke gjenkjennende til Vinternatt ved Rondane. De har sett bildet før. Og om de ikke akkurat selv har vært på stedet – altså ved Rondane – så gjenkjenner de ihvertfall det vinterlyset som Harald Solberg har vært så flink til å fange opp i uttrykket sitt. Vinternetter er jo en klassisk norsk erfaring.

Er det interessant hvordan man blir oppfattet av andre? Folk har forskjellige meninger. Selv synes jeg ikke sånt er særlig relevant. Folk kan tenke hva pokker de vil om meg. Seriøst. Det forandrer jo uansett ingenting. Hvem og hva jeg er i tanker, ord og gjerninger er ikke noen demokratisk prosess, det er et “opplyst enevelde” — i større eller mindre grad. Jeg er allmektig i min egen verden. Hvis jeg ønsker noens råd så etterspør jeg dem, som for eksempel hvordan jeg etterspør enhver form for kritikk, mening, råd eller tips av teknisk art, i forhold til språk, grammatikk, ordvalg, med videre. Dessuten er det alltid interessant å høre tangentielle fakta i relasjon til det aktuelle emnevalget, men andres “meninger” er verken her eller der for meg. Hvis folk liker det jeg skriver så antar jeg de kommer til å fortsette å lese bloggen. Hvis ikke, ikke. Noe mer behøver man jo ikke å si om akkurat den saken. Jeg tar det uansett ikke personlig. Hensikten min med denne virksomheten er ikke å bli populær, vinne følgere og den typen ting. Jeg har sagt mange ganger og jeg gjentar igjen at jeg oppfatter ikke meg selv som noen spesielt interessant person. Jeg søker derfor ikke noe “personlig” forhold til offentligheten, ut over det faktum at man må jo alltid plassere “forfattersubjektet” noe sted i forhold til teksten, slik at jeg har valgt en hybridform, mellom “subjektiv tankestrøm” som typisk bare går i jeg-form og “allvitende tredjeperson” som aldri dukker opp som aktør i sin egen tekst. Altså det kunstig deskriptive og det “underbevisst” narrative mikset sammen til en surrealistisk salat av ord som til enhver tid beveger seg langs grensen av det komplett ugjennomtrengelige. Om jeg kan skrive på andre måter er et mindre aktuelt spørsmål enn om jeg vil. Sånn som tingene står i dag så har jeg etablert “min egen stil” som ikke uten videre lar seg kopiere, og jeg morer meg innenfor dette formatet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvilket bringer oss til tallet 999. Det er så mange bloggposter som jeg har skrevet på plattformen blogg.no, inkludert denne. For å splitte opp dette tallet vil jeg si at noen få – et titall – er bare “tulleposter” av typen tre linjer og en video, hvor poenget åpenbart er noe som skjer i vedkommende video heller enn noe jeg for anledningen ønsket å skrive eller kommentere, men disse er altså bare noen få. Jeg vet ikke akkurat hvor mange og jeg gidder ikke å lete, så vi etterlater saken der. Hovedtyngden av alle poster ligger imidlertid på kjøttfull tekst som består av “mange ord” som kretser rundt et tema. Eventuelt flere tema. Uansett er det såpass at vi kan snakke om et “arbeid” på linje med det å skrive oppgavetekster i en skolesammenheng, eller ihvertfall kladdene til disse, som med litt mer arbeid – særlig redigering – kanskje vil kunne “bli til noe”. Det materialet som foreligger er uten unntak skrevet på en “direkte” måte, i den forstand at jeg har i høyden planlagt et tema før jeg setter meg for å hamre ut en tekst, alt er i det store og hele frihåndsarbeider som kun er korrigert i forhold til skrivefeil og faktapunkter som årstall og den typen ting. Forøvrig identifiserer jeg meg mer som “forfatter” enn som “blogger” og det teknisk korrekte navnet på formen jeg jobber innenfor er essays. Det betyr “forsøk” eller “utkast”. Jeg mener, det vil jo ikke være korrekt å si at jeg fører noen slags “logg” eller at jeg publiserer “fotoalbum” — denne bloggen er veldig tekstorientert, i retning av det litterære, simpelthen fordi det er der interessene mine ligger, dog mer inspirert av Jorge Luis Borges enn av Ernest Hemingway. Beviset er i puddingen, som britene (ikke) sier. Jeg har skrevet 999 bloggposter – inkludert denne – som er “selvdokumenterende” i forhold til hva slags tema som jeg typisk behandler på hva slags måter. Av denne mengden vil jeg anslå tyve prosent til å være ussel mannskit som jeg egentlig bare burde slette, men jeg gidder ikke. De neste tredve prosent vil jeg si er “helt på det jevne” som selvstendig tekst, men ikke bra. Følgelig vil jeg i all min svært kledelige  beskjedenhet si at halvparten av alt jeg har skrevet på denne plattformen er “gode utkast” til noe som kanskje kan bli en bra tekst med litt mer pussing og filigransarbeid. Tilsammen vil det utgjøre en ganske tykk bok hvis man printer det ut.

Egentlig var planen min å skrive tusen tekster på blogg.no og takke for meg. Jeg synes jo ikke at jeg passer særlig godt inn i opplegget som folk har gående med det virtuelle metaverset de kaller Blogglandia. Den dominante tendensen her er at dette bør være en form for sosiale media, hvor folk etablerer og vedlikeholder et “personlig” forhold til hverandre, mens det jeg behøver er en plattform for publikasjon av tekster som ikke er en slags privat dramadimensjon for noen, eller altså en teatral plattform for selv-iscenesettelse av private følelser. Blotting. Herregud. Hva handler det om? Fra min synsvinkel – altså min vista om du vil – er det noe psykiatrisk som foregår. Kanskje et narcissistisk oppmerksomhetsbehov. Hva vet jeg? Eller rettere sagt, hva bryr det meg, det er jo ikke forbudt å være en manipulerende intrigemaker. Som så mange så ofte og så politisk korrekt påpeker hele tiden: Ytringsfriheten gjelder jo for “de ubehagelige” også. Du vet. De som fantaserer om “alternativ historietolkning” og konspirative verdensforklaringer. De er jo gale, men de har den samme frihet til å ytre seg om sine synspunkter som alle andre. Sine vistas, som det var. Hasta la vista baby. Fra en sosialantropologisk synsvinkel er det litt akademisk interessant hva som må skje med noen for at de skal henfalle til paranoide vrangforestillinger og bruke mye verdifull levetid på å utrede hvorfor de har dannet et angstkompleks i forhold til for eksempel “muslimer” som jo er så å si politisk betydningsløse i Norge, så det må følgelig være på et sosialt grunnlag – altså rasisme – at man til stadighet angriper denne meningsløse kategorien av enkeltindivider. Alle voksne mennesker vet hvordan dette fungerer. Det finnes ingen fiende som er mer truende enn de som bare finnes i fantasien. Til gjengjeld kan de bli hvor “farlige” som helst når man setter i gang med å spekulere rundt alt som “kan” skje, hvisomatte, dersomatte. Dette er egentlig bare klassisk evneveik overtro av den samme typen som gjør folk mørkeredde, skvetne overfor det de tolker som “overnaturlige skapninger”, eller skrekkslagne for at en UFO skal komme og ta dem og den typen tøysete ting. Et litt tvangspreget psykiatrisk symptombilde, med andre ord, men motoren i opplegget er selvsagt et freudiansk angstkompleks som til forveksling ligner alt annet religiøst hysteri; eller parareligiøst blir vel mest teknisk korrekt å si.

Men nok om det. Det passer å avslutte min nest siste bloggpost på denne måten:

Prisen for frihet er evig vaktsomhet.

(Nelson Mandela)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg skal ikke diskutere friheten som filosofisk konsept med en mann som satt tredve år i fengsel. Perspektivene våre – og ikke minst den daglige erfaringen av å “være noen” i samfunnet – er for ulike. Selv om jeg har blitt moderert noen ganger av ordenspolitiet, til og med vært arrestert, satt på celle og det ene med det andre, så har jeg i all hovedsak vært fri hele livet. Jeg har aldri vært i alvorlig trøbbel på den måten. De “begrensningene” jeg har å eventuelt sutre over er bare tøys i sammenligning med alvorlig politisk og sosial undertrykkelse slik vi finner det i utlandet, hvorav noen land er mye lengre ute enn andre — og Sør-Afrika av i dag blir vel betraktet som “verdens mest ulike samfunn” når det gjelder forskjeller i livsstil og sosiale privilegier mellom rik og fattig.

Hva mener Nelson Mandela med sitatet ovenfor? Før jeg svarer på det skal jeg tilstå at jeg er ikke hundre prosent sikker på at det er ham jeg siterer. Det kan ha vært Desmond Tutu, men jeg er nesten helt sikker på at det var Mandela. Eller var det Steve Biko? Hvorom allting er, når man er i tvil kan man jo bare google, noe som forteller meg at det er faktisk Thomas Jefferson jeg driver og siterer. Herregud. Hva er det som er galt med meg? Er jeg helt evneveik eller hva? Jeg må jo selvsagt google før jeg begynner å prate, noe jeg vanligvis også gjør, men jeg var så sikker på at jeg siterte Mandela at jeg hadde etablert overskrift, illustrasjonsbilde og første avsnitt av teksten før jeg gjorde det som var nødvendig — hvilket er særlig interessant når vi ser på meningen av selve sitatet. Vaktsomhet? Alle vet hva det betyr. Man må følge med på omgivelsene, “lese energien i rommet” og være klar for det meste på kort varsel.

Hvilket bringer oss til en kompis av Jefferson, nemlig Benjamin Franklin, som i sakens anledning bemerket at de som vil gi fra seg sin frihet i bytte for trygghet fortjener ingen av delene. Ser du? Det er å være “forberedt”. Jeg kunne på stående fot dreie trill rundt og hoppe rett inn i en tilfeldig diskurs om “opplysningstidens idealer” og grunnleggelsen av USA. Du vet. Frihet. De har jo et religiøst forhold til konseptet der borte, selv om det ofte er så som så med praksisen. Imidlertid drikker de ganske respektable mengder med alkohol. Mer enn for eksempel i Norge, som ligger langt ned på listen over de landene hvor gjennomsnittsforbruket er høyest. Totalt sett har faktisk gjennomsnittlig alkoholkonsum i Europa som helhet vist en tendens til å falle over de seneste tredve årene, selv om det stadig produseres like idiotiske mengder sterk drikk i hele verdensdelen (mest i øst) som alltid. Når det gjelder narkotikabruk generelt står alkoholen i en særstilling på grunn av hvor enkelt det er å skaffe de dosene man trenger, men alkohol er som alt annet dop når det kommer til fornektelsen av hva det er man egentlig driver med. Det handler jo om å ruse seg. Punktum. Ingen flere “forklaringer” er nødvendige. Folk ruser seg på alkohol av akkurat de samme årsaker som alt annet som brukes til det samme formål. Forskjellen på heroinisten og “vinkjenneren” handler egentlig bare om en gradsforskjell innenfor stiløvelsen operativt selvbedrag.

En godt innarbeidet dranker vil klare seg på noen få alkoholenheter om dagen, uten å egentlig oppleve “abstinenssymptomer” hvis de hopper over noen dager, men det vil føles ubehagelig, for ikke å si “unaturlig” for vedkommende å avstå fra det å ta et glass vin eller en øl til lunsj og middag, eventuelt bare “for kosens skyld” utpå kveldinga ettersom dagene og ukene begynner å gå. Det blir selvsagt et definisjonsspørsmål, men slik jeg ser det har de fleste alkoholikere som også kan kalles “høyt fungerende” innrettet seg i forhold til et regime av “mikrodoser” som er tilstrekkelig til å oppnå effekt som “nervemedisin” og generelt hverdagsregulerende trylledrikk, selv om man ikke typisk vil fremstå som påvirket av alkohol overfor en uavhengig observatør. Sånn fungerer det for drankere som har kontroll, eller som vi godt kan si har et typisk “medisinsk” orientert alkoholforbruk. De går ikke på fylla, de bare vedlikeholder en lavintensiv men konstant promille, nesten som om de går på antidepressiva eller andre “nervemedisiner”. Du vet. Sånn som de innfødte i “syden” forholder seg til alkohol. Man ser dem sjelden i “overstadig beruset” tilstand, selv om de drikker ganske mye og hele tiden. Det handler jo om justering av formen etterhvert som timene går gjennom døgnet, ikke om å gå på fest. “Utagerende alkoholisme” er noe helt annet, som i prinsipp ligner mer på noen slags bipolar lidelse. Jeg tenker da på sånne som “skifter ham” når de får i seg et par alkoholenheter. Det vanlige er at de er stille og rolige som typer så lenge de er edru, mens nesten hva som helst kan skje når de drikker alkohol. Den “norske” alkoholkulturen ligner mest på dette siste, hvor det å drikke til man stuper ofte ser ut til å være hele poenget. Derfor blir det forutsigbart litt kulturkræsj når nordmenn konfronteres med lave priser og liberal alkoholpolitikk i typiske ferieland. Riktignok har dette normalisert seg litt i løpet av de seneste femti år, men det er fortsatt en distinkt forskjell i kulturen.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor mennesker er så glade i rusmidler, hvorav alkoholen står i en særstilling. Selv de som praktisk talt alltid holder seg edru har som regel et visst forbruk av kaffe, som jo er et rusmiddel som virker mildt oppkvikkende og fordøyelsesdrivende. Det er ekstremt uvanlig å finne kulturer og folkeslag som ikke har noe slags forhold til noe slags dop — og det vi kaller “sivilisasjonen” er i det store og hele en konsekvens av alkoholisme. Alle våre fantasier om menneskets storhet og den lysende fremtiden vår med teknologi og nirvana og det ene med det andre er i virkeligheten bare alkoholindusert delirium. Vanviddet hos en fyllik. Blant de filosofiske superstjerner gjennom alle tider finner vi Jean-Paul Sartre, som hadde mer pessimistiske idèer om begrepet frihet enn det vi finner hos amerikanerne, hvor poenget er at frihet er bare et annet navn på menneskets naturtilstand — som vi søker å unngå med tildels ganske desperate midler. Det Nelsan Mandela – som siterte Thomas Jefferson – mente å si med påstanden “prisen for frihet er årvåkenhet” impliserer jo at man er konstant på vakt, man har skjerpede sanser og vedvarende alarmberedskap, man følger med på alt og alle rundt seg på en nesten litt “paranoid” måte – som et vilt dyr ute i naturen – slik at man kan reagere raskt og håndtere de utfordringene som kommer i løpet av dagen. Sartres poeng var at frihet er ikke noen ettertraktet tilstand. Mennesker søker ikke frihet med mindre de direkte holdes fanget mot sin vilje på noe vis, de søker privilegier og komfort, behagelige opplevelser og “kos” — som mange sikkert vil påstå er å “nyte friheten” i praksis, fordi de har blitt hjernevasket av et “positiv” og optimistisk frihetsparadigme som man imidlertid må være dritings for å tro på. Eller ihvertfall akkurat så småpussa at man ikke får nervøse rykninger av å leve i løgnens rike.

En markløper (engelsk: tumbleweed) er en strukturell del av en rekke planter, og som løsner fra hovedplanten når den er moden og tørr, og ruller vekk ved hjelp av vind. Markløpere er mest vanlig på stepper og i tørre klimaer, hvor et flatt landskap og mye vind tillater uavbrutt frøspredning gjennom rulling. Markløpere har i moderne popkultur blitt et symbol på det ville vesten, og den amerikanske prærien. Og i tillegg ofte brukt som et symbol på at et sted eller hendelse er øde, folketomt etc.

(Wikipedia)

Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) – bedre kjent under sitt forfatterpseudonym Mark Twain – la ut på en ekspedisjon vestover i året 1861, sammen med sin bror Orion. Det ble flere reiser etterhvert, noe som til sist kulminerte i utgivelsen av boka Roughing It (det betyr noe sånt som å “leve spartansk” under primitive forhold) i 1872, om sine opplevelser i “det ville vesten”. Senere i verden var det en blogger som spekulerte rundt hvorfor Mark Twain aldri skrev noe om markløperne – altså de så ikoniske “tumbleweeds” – fordi senere har de jo blitt en slags klisjè i forhold til å beskrive “et øde, forblåst sted på prærien” i så å si hver eneste westernfilm som noensinne har blitt laget. Det hører liksom til i bildet, sammen med bluestoner fra en slidegitar eller et munnspill. Du vet hvordan westernfilmer er. Uansett, svaret på gåten viste seg å være både enkelt og opplagt: Mark Twain så aldri noen markløpere. De kom ikke til USA før midt på 1870-tallet; først kjent under navnet russertistel (“Russian Thistle”) — og de spredte seg lynkjapt. Faktisk så raskt at botanikere betrakter det som den hurtigste spredningen av en ny planteart noensinne, eller ihvertfall så langt noen vet. Opplegget er genialt. Russertistel har enorme røtter som sprer seg mange titalls meter i alle retninger, med planteskudd over jordbandet både her og der, som vokser til en tornete “kuleform” mens de er unge og grønne, men senere tørker de ut og løsner fra røttene for å “rulle fritt med vinden” og spre oppimot en million frø over et hvor stort område som helst. Det er vinden som bestemmer. De brukte bare ti år på å erobre den amerikanske prærien til en slik grad at planten nå betraktes som et nasjonalsymbol i de traktene.

Det er sannsynligvis ikke normalt å betrakte planter som bevisste skapninger, men det finnes de som gjør det — og de begrunner dette med blant annet at hver eneste tupp i hver eneste rotende under jorda til enhver tid er nødt til å “fatte valg” i forhold til hvilken retning den skal vokse i. Planter er selvsagt ikke raske skapninger, sånn som oss, så de behøver ikke vår form for hyperaktiv “tenkning” hele tiden; de står jo bare der. Hvis planter har noen form for mental virksomhet – basert i noe slags sentralt system for koordinering av datasignaler, det vi også kaller en hjerne – så er den sannsynligvis abstrakt “drømmeaktig” og befinner seg snarere i rota enn i krona. I det aller minste har alle planter en “vilje til å vokse” i henhold til den “planen” som er programmert inn i DNA-koden deres. Sånn sett er planter akkurat som oss, og vi deler da også omtrent halvparten av vårt DNA-materiale med ymse skapninger i planteriket. Selve “livsprinsippet” er altså likt, men for at informasjonen som er kodet inn i DNA skal kunne iverksettes materielt må det finnes en eksekutivfunksjon, eller altså en “kommandosentral” om du vil – planter må med andre ord ha en vilje – som fortløpende “tar beslutninger” i forhold til lokal tilpasning på mikronivå, og som i tillegg kan lagre denne informasjonen – altså huske den – til senere bruk. Om planter har en subjektiv “livsfølelse, en opplevelse av at de “er noen” som lever og som forholder seg til omgivelsene – altså en personlighet om du vil – er heller tvilsomt. Alt de har er nok en ganske ukomplisert “underbevissthet” som ikke desto mindre er abstrakt i natur, altså en slags form for “sjel”. Et register som husker ting og en vilje som fatter beslutninger i forhold til fortløpende disposisjon av ressurser; “vekststrategier” og den typen ting. Noe annet vi kan nevne i denne forbindelse er at mange gartnere – både profesjonelle og hobbyister – hevder ganske hardnakket at det gjør en viss forskjell for planters vekst og trivsel at man snakker til dem, spiller musikk for dem og så videre — og, motsatt, at planter liker dårlig å stå i et miljø preget av støy og ulyder. De kommer fortsatt til å vokse, men det blir suboptimalt. Hvis man er ute etter “avling” er det best hvis vedkommende planter får stå i relativ ro, minst mulig utsatt for enhver type “stressfaktor”.

Som alle vet er omtrent ti prosent av det menneskelige DNA laget av diverse virusmateriale som vi har plukket opp gjennom noen millioner av år. Blant annet er det genet som koder for myelin, et fettstoff, opprinnelig noe “vi” fikk fra et virus for omtrent 300 millioner år siden. Hvis vi ikke hadde hatt myelin ville det vært som å strekke et eletrisk anlegg i et hus fullstendig uten isolasjon av noen ledninger på noe sted, som sikkert vil la seg gjøre på et slags vis, men det vil se helt annerledes ut enn de strømsystemene vi bruker i dag. Myelin er grunnen til at hjernen – både i mennesker og andre dyr – kan “pakkes” såpass kompakt, med alle sine skrukker og folder, at vi får mye kapasitet på liten plass, altså en svært nyttig – men i utgangspunktet altså “fremmed” – egenskap. Sånn er det med virus. De er bare små biter av løs kode som prøver å “blande seg inn” i det som allerede er i DNA-materialet, noe som i 99,99% av alle tilfeller manifesterer seg som “sykdom” så lenge dramaet pågår – kroppen prøver å avvise inntrengeren med alle midler den har – men en sjelden gang innimellom vil det forekomme en positiv mutasjon i organismen på grunn av et virus. La oss si det tilsvarer omtrent hvordan det innenfor kategorien “giftstoff” finnes noen få – rusgiftene – som noen ganger kan være “morsomme” opplevelser for folk, mens de fleste giftstoffer overhodet ikke innbyr til verken latter eller hygge. I den grad man overhodet overlever faenskapet er det bare fæle opplevelser.

Det er uklart hvor lenge mennesker har forstått sammenhengen mellom frø og planter – noen har sikkert vanskelig for det ennå – men det er uansett en gammel fascinasjon, hvordan for eksempel en ganske liten eikenøtt kan bli til et gigantisk tre som lever i mange hundre år. Av “årsaker” befant jeg meg i Danmark i året 2013, da de annonserte at dronningens eiketrær er klare for levering. De ble bestilt for to hundre år siden, etter noen uheldige affærer med marinens flåte i tilknytning til napoleonskrigene. Det oppsto et behov for å bygge nye skip. I mellomtiden har selvsagt de sjømilitære forholdene endret seg såpass kraftig at marinen ikke lenger har bruk for en kravellbygget flåte av seildrevne eikeskip, men det er jo ingen som har avbestilt eiketrærne heller, så leveringen kommer i henhold til bestilling. Det var litt snakk om dette i Danmark akkurat da. Som alle skjønner var det “billig føde” for komikere en stund. Ikke vet jeg hva som siden skjedde med “dronningens egeskove” men de bygget ihvertfall ikke marinefartøyer av dem. Jeg tror ikke det er vanlig blant folk å tenke på at det går an å dyrke frem en avling med trær heller. Jeg tror det vanlige er å tenke at skog oppstår “av seg selv”, men sannheten er at mye norsk skog er et resultat av styrt avl, ikke av naturkreftenes tilfeldige spill. Problemet er at det tar 50-60 år å modne et hogstfelt, slik at de fleste vil jo se at “skogen hugges ned” bare èn gang i løpet av sine personlige liv. Følgelig vil det oppleves som mer dramatisk enn det egentlig er, mens de mer skogsvante er inneforstått med at gjenvekst er generelt sett det operative prinsippet i naturen, enten man ønsker dette eller ikke. Følgelig må man på årviss basis rydde unna gjenveksten hvis man ønsker å bevare “kulturlandskapet”, enten man gjør dette med mannskap og ryddesag eller man slipper ut noen geiter på beite der. Til og med en gennomsnittlig villahage vil se ut som et stykke villmark – riktignok preget av mange mystiske planter – hvis ingen rører noe som helst der i løpet av femti år.

Hesteskoteorien er en hypotese innen politikken som går ut på at de ytterste på begge fløyer finner sammen i mange saker. Opphavsmannen til teorien skal ha vært den franske filosofen Jean-Pierre Faye. Et eksempel som har vært brukt for å beskrive hesteskoteorien er at man finner antisemittisme både hos venstreradikale og hos høyreradikale.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Alle vet hvordan en hestesko ser ut. Grovt sett U-formet, men tuppene bøyer seg inn mot hverandre, slik at hvis man hadde fortsatt linjene i figuren rett frem så ville den blitt dråpeformet. Tanken bak denne politiske hesteskoteorien – som jeg selv hørte om første gang mens jeg gikk på ungdomsskolen – er slike ting som at “ytterste fløy” både til høyre og venstre er antidemokratiske og voldelige, eller ihvertfall var det sånn på den tiden, med Baader-Meinhof, Brigade Rosso og jeg vet ikke hva. Det var harde forhold på 70-tallet. Alt hva som ellers foregikk ble tolket innenfor rammene av den større skyggen som lå over verden, det vil si Den kalde krigen, hvor selve den mytologiske fronten ble fremstilt som en dramatisk sivilisasjonskamp mellom kommunisme og demokrati — hvor “kinakommunistene” i den fraksjonen som senere utviklet seg til partiet Rødt ble betraktet som ytterste venstre fløy i Norge, mens deres motsetning til høyre var (og er) diverse nynazistiske og mer “kryptisk fascistiske” tiltak (som for eksempel Fremskrittspartiet, med sine utbrytergrupper).

Mye vann har rent i havet siden den gangen. Det er lenge siden jeg selv sluttet å tenke i termer som høyre og venstre innenfor politikken. Det skillet jeg opererer med nå er rett og galt; hvor alt som handler om klasseprivilegier, særinteresser og moralisme representerer det gale. Rett er på sin side ting som kan defineres innenfor rammen av “klassisk liberalisme”, det vil si sånt som typisk representerer “den best mulige løsningen for det størst mulige antallet individer” i samfunnet. Det frihetsorienterte står i motsetning til det autoritære slik jeg ser på saken — hvor den verste synd av alle – selve sjelens ondskap om du vil – består i å søke makt uansett hvordan man rasjonaliserer dette mørke begjæret med tanker og ord. Hva mener jeg med å søke makt? For eksempel sånt som å søke seg til jobber hvor man ofte får lov til, eller man er faktisk ofte nødt til å si du skal til andre mennesker; fordi dette “føles riktig” ut fra den slags gjeterhundinstinkter som man har, eller noe. Du vet. Tøff i uniform. Den psykologisk sett verst tenkelige grunn for at noen skal søke seg til en maktstilling. I mer banal forstand kan de autoritære sidene hos en mann komme frem ved at han fantaserer om å være familiefar og politisk overhode for en gruppe mennesker som han selv har laget – i kraft av sin egen penis – riktignok med noe (men mest passiv) assistanse av sin vakre, lojale familiepolitiske buktalerdukke, “den gode moren”. En kvinne med forkle og skaut som alltid står der og smiler. Sånn er det. En ekte mann behøver en ekte kvinne, som kan bistå ham i arbeidet med å dekorere horisonten med storslagne bilder av sitt eget ego.

Rett er sånne ting som å alltid snakke sant. Galt er når man lyver, selv om man eventuelt “mener det godt”. I seg selv er det ikke vanskelig for et normalt mentalt utrustet menneske å forstå forskjellen på rett og galt. Problemene oppstår når man prøver å være smart. Trikse og mikse med papirer, sjonglere med plikter og avtaler, utsette betalinger; det ene trekker det andre med seg og før man vet ordet av det står man til knes i mannskit. Dette er ikke engang noe uvanlig, det gjelder sikkert minst halve Norges befolkning. I sine frenetiske forsøk på å “være som alle andre” ender folk ofte med å ta på seg mer gjeld og ansvar enn de klarer å håndtere, så noe er dømt til å svikte et eller annet sted i den private næringskjeden. I mellomtiden lever man med bitterhet, misnøye og følelsen av å ikke strekke til — med innlagte anfall av utagerende festing, uansvarlig pengebruk, rusing, usunn mat og nervesammenbrudd, mest for variasjonens skyld, helt til det blir for mye, alt topper seg i noen slags krise som man enten går under av eller overlever som et – forhåpentligvis – klokere individ. Mitt inntrykk er at “bristepunktet” for folk flest befinner seg toppen to-tre måneder unna, selv om de tilsynelatende sitter godt i det akkurat nå. Mange måler imidlertid den økonomiske horisonten sin i uker sånn sett. I verste fall vil de bare klare seg noen få dager uten aktiv bistand utenfra hvis hovedinntektskilden deres bortfaller, uansett av hvilken årsak. Et tydelig tegn på at denne “skjulte krisetilstanden” er en realitet er at over halve Norges befolkning mottok minst èn form for stødnadsutbetaling fra NAV minst èn gang i løpet av året 2023. Det er et mildt sagt urovekkende signal. Er ikke lønnsnivået i Norge jevnt over ganske høyt, selv om prisene også er høye? Vi må anta at størsteparten av pengene fra NAV har handlet om sykepenger, fordi jeg har ikke inntrykk av at arbeidsledighetstallene er utpreget høye nå, men forholdene i arbeidslivet har utvilsomt utviklet seg i en mer sykdomsfremkallende retning i løpet av min levetid, særlig på det psykiatriske området.

En krigsforbrytelse er et brudd på bestemte regler i krigens folkerett, for eksempel et målrettet angrep mot sivile eller tortur eller annen mishandling av enten fiendtlige soldater eller sivile. Krigsforbrytelser kan også begås etter en væpnet konflikt, for eksempel når en okkupasjonsmakt tar land eller ressurser fra lokalbefolkningen eller deporterer mennesker fra okkuperte områder.

(Amnesty.no)

Begrepet krigføring er ikke enkelt definert, verken historisk eller i nåtid, men alle er tilsynelatende enig i at det er “noe som kan skje” under visse omstendigheter. Det har for eksempel vært mye snakk om “Israels rett til å forsvare seg” i forbindelse med den stadig pågående situasjonen i Gaza, som imidlertid nærmer seg noen slags verdensrekord som den mest filmede krigsforbrytelsen noensinne — uten at noen tror dette vil få noen konsekvenser for de som har fattet disse beslutningene. Kanskje de ofrer noen soldater i en godt regissert jippo av en PR-rettssak, slik at de gir inntrykk av å “gjøre noe”, men de som sitter med det moralske ansvaret vil sannsynligvis – som vanlig – styre klar av de fortjente konsekvenser. I praksis fungerer jussen rundt krigsforbrytelser bare mot den tapende part. Det forekommer ikke at noen “rydder opp i egne rekker” etter å ha gått seirende ut av en krig, snarere tvert imot. Folk forsvarer og beskytter sine egne.

Den verste enkelthendelsen i krigsforbrytelsenes historie er atombombingen av Hiroshima (og den nest verste er Nagasaki like etterpå), beordret av USAs daværende president Harry Truman — som forøverig også ga sitt navn til Trumandoktrinen fra 1947, som var mer eller mindre ordren om å starte “den kalde krigen” mot Sovjetunionen. Saken er at de hadde bomben og ønsket å bruke den. Punktum. Det var ikke militært motivert. Det var aldri nødvendig å bruke atomvåpen mot Japan, men det var politisk ønskelig for å demonstrere et poeng. Vi har dette våpenet og vi kommer til å bruke det. Truman er således den eneste realistiske konkurrent til Hitler i kampen om tronen som den verste krigsforbryteren noensinne, men nesten ingen tenker på ham på den måten. Finnes det overhodet noen amerikansk president som ikke har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser? Det må i så fall være lenge siden. Det fremstår jo som et opptakskrav til stillingen at man må være det amerikanerne kaller en “killer”, som ikke betyr drapsmann men “en som ikke skyr noenting”.

Menneskelig drapslyst – utvilsomt et patologisk trekk hos vår art – er et ganske interessant fenomen. Det er jo sjelden nødvendig å kverke noen, men så kommer altså dette med at det er forbløffende kort avstand mellom “det siviliserte mennesket” og et ukontrollerbart udyr som skriker etter blod. Boken Gjerningsmenn av Harald Welzer tar for seg fremrykningen av “spesialkommandoer” gjennom Sovjetunionen i året 1941, eller det som også har blitt beskrevet som det “kulenes holocaust” som kulminerte i det groteske massemordet ved Babij Jar; en enkeltepisode som fremprovoserte dødsleire for systematisk avliving av jøder og andre uønskede elementer, på det grunnlag at det var alt for slitsomt for mannskapet å skyte mange tusen mennesker hver dag. Folk forandrer seg jo etter at de har vært med på sånt. Det som rent konkret skjedde den 29. og 30. september 1941 var at tyskernes sjette armè rykket frem til Kyiv – hvor det ble antatt at det bodde omlag to hundre tusen jøder den gangen – og de hengte opp plakater med “innkalling for evakuering” av alle jøder, hvorav 33.771 møtte opp, så de drepte likesågodt alle dem. Menn, kvinner og barn. Vi kjenner dette tallet fordi nazistene selv førte regnskap over affæren og det virker “galt” å utelate noen. Hvem skulle det i så fall ha vært? Det var 33.771 individer som ble myrdet på kaldt og upersonlig, nærmest uinteressert vis, som om de var ingenting, eller kanskje noen slags skadedyr som bare måtte kverkes så hurtig og effektivt som mulig (som vel forsåvidt også var Hitlers syn på saken). Tallet er litt over folketallet i hele Hamar — og alle ble drept ved skyting i løpet av to døgn.

Groteskt som det er å forholde seg til denslags materiale så er det jo en gradforskjell av “subjektiv skyld” mellom det å aktivt gå inn for å drepe medlemmer av sivilbefolkningen og det å “gi faen” i om det går med noen sivilister mens de skyter på dem de er ute etter. Så vidt jeg kan bedømme ut fra hva som fremkommer i media virker det som om israelerne har begge kategorier gående løs med våpen i hånd nede på bakkenivå, mens overkommandoen heller mest mot at de “gir faen” i hva som skjer med palestinerne. Imidlertid finnes det visse politikere i Israel som på historisk uironisk vis agiterer for å “kvitte seg” med hele den palestinske befolkningen èn gang for alle. Hva skal man tenke om sånt? Per dags dato oppgis dødstallene blant palestinere i Gaza å være omtrent 35.000, hvorav andel sivile varierer fra 60% (Israel Defence Force) til 90% (Human Rights Monitor) i de fremlagte tall. Politisk sett begynner dette å bli problematisk for visse amerikanske politikere – for ikke å si dem alle – som har gått ut og offentlig erklært sin helhjertede støtte til Israel, uansett hva de gjør og ikke gjør. Historisk sett har det aldri vært noen motstand mot å støtte Israel i USA. Derfor har det heller aldri vært “risikabelt” for noen politiker å være israelvenn. Støtten er noe man har kunnet regne med på nærmest automatisk vis, men nå er “det store bildet” i ferd med å forandre seg for første gang. Vi observerer i USA akkurat nå en grad av aktiv støtte til fordel for palestinernes sak som ville vært utenkelig for bare et år siden. Er det antisemittisme vi observerer? Det kommer an på hvem du spør. For eksempel uttalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu nylig at de pågående demonstrasjonene i USA mot Israels krigføring i Gaza er “akkurat som i Tyskland på 30-tallet”. Den mannen eier ikke skam — og det er det peneste man kan si om ham.

Mannsutvalget la fram sin apport her forleden. Konklusjonen er at menn taper på alle fronter i samfunnet. Kan det være grunnen til at det er stort sett menn som flokker seg rundt feministhateren Trump, at det er stort sett sinte menn som møter opp på folkemøter med armene i kors og nedovermunn når det er tema som bompenger eller plassering av et asylmottak i bygda. Det er stort sett menn som er i opposisjon mot nesten alt og alle som media – politikere – forskning og vitenskap . Står på torget og brenner diverse,

Det er menn som blir skoletapere. Det er menn som får større og større problem med å tilpasse seg et velordnet demokrati. Det er menn med høyreradikale tanker og ideer som taper på sjekkemarkedet, kan det være grunnen til at kvinner skygger unna freppere? Har ofte lurt på, men ikke fått svar. Finnes det seriøs forskning på at kvinner er smartere og mer intelligent enn menn?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

(Hentet fra kommentarfeltet.)

Alle husker selvsagt at John Lennon & The Plastic Ono Band i året 1972 slapp en låt kalt Woman Is The Nigger Of The World — som opprinnelig var et utsagn Yoko Ono kom med under et intervju i 1968 men som altså fire år senere ble en “fengende” tittel, som først og fremst fanget oppmerksomhet fordi de brukte det såkalte n-ordet, som er tabu i Amerika, både den gangen og enda mer i dag. Blant annet av denne grunn slutter Google å samarbeide i søk på tittelen fra og med dette ordet. Hvilket er interessant, men ikke relevant. Man finner uansett frem til sangens wikipediaside og ingen kommer til å gi deg en på trynet bare fordi du siterer en sangtittel, men det er jo åpenbart problematisk å snakke om folk på denne måten, det vil si bruke et “giftig” vokabular som i sin tid ble designet for å være nedsettende og ydmykende overfor de man snakker om, og som folk vanligvis – altså utenfor “visse kretser” – reagerer tildels sterkt negativt på.

Mann eller bjørn? Vi flytter nå oppmerksomheten til en uformell spørreundersøkelse som visstnok har gått på TikTok i det siste, hvor man som kvinne skal ta stilling til om man heller vil møte en bjørn enn en fremmed mann når man er alene ute på tur i villmarken — og det er tildels sterk storm i vannglasset over at så mange kvinner heller vil ta sjansene sine mot bjørnen. Hva betyr dette? Har menn et dårligere rykte enn de fortjener? Mange synes det, men de er også menn så jeg vet ikke om de er habile i saken. Det virker ikke som om kvinner – selv de som heller vil møte mann enn bjørn – har noe problem med å skjønne hvorfor noen av dem velger bjørnen. Menn er jo alltid farlige for kvinner, mens bjørnen under normale omstendigheter vil være uinteressert i dem. (Det må imidlertid poengteres at vi snakker om den typen bjørner man kan støte på i USA, eller i Fastlands-Norge. De man møter på for eksempel Svalbard er jo av et helt annet kaliber.) Fra mitt synspunkt er dette komisk. Ikke selve spørsmålet om mann eller bjørn, men hvor fornærmet det går an å bli på vegne av “mannen” fordi såpass mange kvinner synes at fremmede menn er lumske, uberegnelige og farlige skapninger.

Saken er at hvis det er – la oss si – èn prosents sjanse for at man skal bli voldtatt av en fremmed mann man møter så vet man jo ikke på forhånd eksakt hvem av de hundre neste man treffer på som det dreier seg om, slik at man må av taktiske hensyn anta at det kan være hvem som helst av dem. I akkurat dette spørsmålet er det bedre å ta feil hundre ganger i forhold til de som er “snille” enn èn gang i forhold til han som er slem. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Det er vanskeligere for meg å forstå hvorfor man tilsynelatende tar det som en personlig fornærmelse – man føler seg “krenket som mann” –  at et antall kvinner tar personlige sikkerhetshensyn som kanskje er i overkant strenge, men ikke urealistiske. Det er jo ingen paranoid vrangforestilling at vold i samlivet, partnerdrap og så videre nesten alltid er begått av menn mot kvinner; til en slik grad at hvis en kvinne blir funnet drept så starter politiet alltid med å kartlegge hvilke menn hun kjente og hva slags typer de er, fordi de nesten alltid har blitt drept av en mann i nær omgangskrets. Statistikken er som den er. Det finnes selvsagt kvinner som hater menn også, men de er ikke typisk utagerende overfor menn av den grunn, de er mer “avvisende” og uvillige til å bruke tid på noe som helst som involverer menn, hvilket unektelig er en mer konstruktiv måte å tilnærme seg problemstillingen på.

Kommentaren ovenfor ble lagt igjen her om dagen – var det i går? – av Bien, som så vidt jeg vet er kvinne. Det er mye å ta tak i her, men la meg begynne med det siste: Er kvinner smartere og mer intelligente enn menn? Nei. Jeg er jo mann — og det finnes ingen som er mer intelligent enn meg. Fordi dette er en så usedvanlig smart ting å si har jeg nettopp bevist også dette på effektivt vis. QED. Jeg vet ikke noe om forskningen på området, men mitt generelle – og anekdotiske – inntrykk er at kvinner lenge ligger st stykke foran i “aldersbetinget” intelligens, i den forstand at de typisk blir “mer voksne” tidligere og benytter seg effektivt av dette på forskjellig vis, men forholdet jevner seg ut i løpet av tredveårene, slik at når folk runder førti så er begge kjønn sånn omtrent like evneveike på alle fronter. Når det er sagt så må det imidlertid også tillegges at jeg for det meste ikke opplever kjønn som noen vesentlig mye mer meningsfull kategori å sortere folk etter enn rase, altså helt usaklig i alle andre sammenhenger enn de som involverer aktiv bruk av kjønnet. For eksempel er det jo på alle måter kjønnsdiskriminerende når man “behandler kvinner som kvinner” på arbeidsplassen og i andre “nøytrale” sammenhenger. Samtidig er såpass mange menn såpass katastrofalt evneveike kløner i forhold til alt som har med “leken flørting og sensualitet” å gjøre at det er nesten bedre når de er kleine riddere med formelt språk, stivt ganglag og rykkete kroppsbevegelser enn når de slapper av og gjør seg komfortable i forhold til å stå litt for nært, berøre deg litt for mye, og det ene med det andre.

På den tiden da Yoko Ono formulerte dette med woman=nigger – altså i året 1968 – ble kvinner faktisk behandlet som “andrekjønnet” på alle områder av samfunnslivet. Diskrimineringen var universell og systematisk. Nesten alt vi tenker på som “kvinnebevegelsen” kom først på 70-tallet (selv om det naturligvis fantes mange feministiske tiltak også i “oldtid”, uten at vi her og nå skal ramse opp noe) og de har lagt ned et betydelig politisk arbeid i å frembringe de resultatene som foreligger i dag. Forholdene i Norge er “ganske bra” sånn sett, men helt på trynet i andre deler av verden. De er så å si fortsatt på 60-tallet i kjønnspolitikken sin, om ikke enda verre. Vi hører noen ganger om et “tilbakeslag” både i Norge og i andre typisk “vestlig liberale” samfunn — det vil si at mannen er visstnok det nye andrekjønnet nå. Sitatet ovenfor inneholder flere av de velkjente påstandene. Er alt dette sant – slik det typisk blir fremstilt – og kan det i så fall forklares som en (forhåpentligvis utilsiktet) konsekvens av feministisk aktivisme? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har selv aldri opplevd det slik og jeg synes ærlig talt synd på de evneveike fjøsnissene som gjør det. Hva er greia deres? Det finnes ikke noe mindre mandig enn å være sutrete. Jeg kan huske at kvinnebevegelsen hadde et slagord som sa “tørk tårene og knytt nevene” men jeg tror dette kanskje er et upassende råd å gi menn, selv om de eventuelt føler seg undertrykt og forulempet – krenket som mann – av de allmektige kvinsa.

Aprilværet er forhåpentligvis snart slutt, som for mitt vedkommende betyr at nattefrosten gir seg. Det er faktisk litt skummelt når det fryser på til kvelden etter en fuktig dag, rundt de tidene når et flertall av folk sannsynligvis har lagt om til sommerdekk nærmest på trass, fordi de er så klare for litt varmere vær etter hva som må ha vært den kaldeste vinteren på lenge. Jeg var ute i et ærend nå i grålysninga og det sto en kar nedi grøfta på et sted hvor alle vet at det lønner seg å ligge minst tyve under fartsgrensen når det er glatt. Sånn kan det gå. Bilen bare sto der alene så jeg antar de har tenkt å hente den senere i dag eller noe. Det er definitivt noens problem men heldigvis ikke mitt.

Altså, hva i denne verden har jeg egentlig noen makt til å påvirke? Jeg skriver en blogg men jeg oppfatter ikke meg selv som en “typisk blogger” – det er det sannsynligvis ingen andre som gjør heller – fordi jeg skriver ikke om “meg selv” først og fremst. Jeg er jo ikke noen interessant type sånn sett. Jeg driver for det meste bare med kjedelige affærer. Du vet. Det grå hverdagslivet hvor nattefrost virker som det mest viktige temaet akkurat nå — mens andre steder i verden blir folk drept over en lav sko så å si døgnet rundt, på det mest bestialske vis, av bomberegn og fallende bygningsdeler, og dette må være greit, synes mange. Gaza ligner mest på Stalingrad, slik det ville ha sett ut hvis tyskerne hadde hatt bedre våpen på den tiden. Herregud. Ingen som lever nå har sett noe som ligner på dette noensinne før.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det fremstår som poengløst å debattere med de som har inntatt den posisjon at kritikk av Israel = antisemittisme. Eller at demonstrasjoner til støtte for palestinerne automatisk betyr at man støtter Hamas. Det er jo for fanden galskap. Hva hjelper det om man militært sett greier å utrydde hvert eneste medlem av Hamas så lenge man kverker ti sakesløse sivilister for hver eneste kriger man tar ut? Hva tror de kommer til å skje siden? De palestinerne som overlever denne helvetesøkta kommer jo ikke bare til å glemme det som skjedde. Det kommer ingen andre til å gjøre heller. Ganske nøkternt vurdert vil jeg si at Israel står til knes i mannskit akkurat nå, men det er deres egen. Folk som forsvarer de uhyrlige grusomhetene i Gaza fremstår mer og mer som forrykte galninger. Hvis dette er Israels venner så kan fiendene egentlig bare ta et par skritt tilbake, roe den ned og vente på at de sager over den greina de sitter på.

Samtidig har de endelig kommet i gang med “prosessen mot Donald Trump” i USA, som også blir møtt med blandede følelser. Selv mener han at det hele er en politisk heksejakt og at han aldri har gjort noe galt. Akkurat som alle andre som er tiltalt i en straffesak. Du vet. De er jo alle uskyldige, og hvis de ikke er uskyldige så er de misforstått. Men en fullblods psykopat vil si – og gjøre – hva som helst, null grenser, for å forbedre sin egen situasjon og/eller “oppnå det de ønsker” i videre forstand. Om dette siden går “på andres bekostning” er fullstendig likegyldig for dem. De vil uten å nøle “selge sin egen bestemor” hvis de oppfatter dette som fordelaktig for dem selv. Åpenbart er det mange som beundrer denne skruppelløse karakteren, selv om alle bør kunne se at han er katastrofalt uegnet for en sånn stilling, noe som på toppen av det hele er godt dokumentert i form av merittlisten hans fra forrige gang han var president, bare at da var han mye mer beskjeden enn han har utviklet seg til å bli senere. Han hadde ikke krysset så mange etiske grenser.

Spiller det noen rolle hva som skjer politisk i USA? Det har etter min mening ganske mye å si for Norge – og resten av verden – hva slags type som sitter i den amerikanske presidentstolen. Selvsagt har jeg ingen makt til å gjøre noe i sakens anledning, ut over å oppfordre alle de stemmeberettigede amerikanere jeg kjenner som spør om min mening til å stemme på Joe Biden ved valget til høsten. Ikke fordi Biden er så jævlig bra – selv om han definitivt er en usedvanlig erfaren politisk ringrev som er mer enn “bra nok” – men fordi det eneste aktuelle alternativet, ihvertfall slik ting ser ut akkurat nå, er en psykopatisk narcissist med fantasier om å bli diktator. Han sier det rett ut. Han tenker å bruke presidentmakten til å hevne seg på alle de som har vært “slemme” mot ham, det vil si alle som ikke direkte slikker skinkene hans. Det er ikke galskap å stemme på Trump, det er overlagt drap på det USA som har eksistert så langt i sin historie. Det går ikke an å understreke kraftig nok hvor farlig denne situasjonen er, mest på grunn av “skadepotensialet” som ligger i ringvirkningene – de fleste av dem ukjente på en illevarslende måte, men de kjente er heller ikke gode – av et sterkt svekket USA som “internasjonal supermakt”. Dette er selvsagt ønskelig på sikt, men ikke som en “brå bevegelse” i det internasjonale politiske landskapet. Du vet. Dette med maktvakuum. Det er ønskelig med en ombygging av den internasjonale politiske orden, ikke å fjerne den. Det finnes ikke i praksis noen aktuell løsning på alle våre problemer som ikke inkluderer en demokratisk plattform, som fungerer bra fordi den vedlikeholdes bra av en befolkning som er politisk bevisst og aktivt engasjert i de aktuelle sakene. Mennesker er fra naturens hånd noen surrete apekatter som sjelden fungerer bra uten å ha struktur og regelverk å forholde seg til.

Hierofani, åpenbaring av noe hellig, er et religionsvitenskapelig begrep særlig anvendt av Mircea Eliade (1907–1986). I hans religionstolkning er et hierofani en hvilken som helst naturlig eller tilvirket gjenstand, naturfenomen eller institusjon i samfunnet som, innen en gitt kultur, uttrykker eller synliggjør en bakenforliggende hellighet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Som alle vet er apokalypse et annet navn for “åpenbaring”, selv om de fleste forbinder det med dystopier og undergang. “Et apokalyptisk syn” betyr med andre ord ikke en visjon av undergangen, men en plutselig innsikt av den typen folk noen ganger får etter at noe har ligget og gjæret en stund i underbevisstheten deres. Mange kunstnere – men også faktisk vitenskapsfolk – jobber på denne måten. Det kan gå mange år mellom den første gangen noe liksom begynner å trykke mot bevisstheten deres og til selve apokalypsen inntreffer. Kanskje er det et motiv. Kanskje er det en formulering. Kanskje er det en årsaksrekkefølge. Apokalypsen er uansett dette berømte øyeblikket av innsikt; når dørene åpner seg og man kan se helt krystallklart hva man er nødt til å gjøre.

Knud Rasmussen (1879-1933) var selv født på Grønland og er kjent for sitt store arbeid med å kartlegge historien og skikkene til befolkningene lengst der i nord. Han nevner et sted i skriveriene sine fenomenet qvartsiluni – jeg aner ikke hvordan det skal uttales – som er en spesiell sinnstilstand av indre stillhet som hele husholdningen (eller stammen) må tre inn i mens de “venter på ordene” fordi det er nødvendig for jaktlykken at de synger de korrekte ordene før de setter i gang med noe. Disse forandrer seg jo fra sesong til sesong, som alt annet her i verden. Det er da bare logisk. De synger for at ånden til dyrene de jakter på ikke skal “ta det personlig” og søke hevn på noe slags grusomt og overnaturlig vis. Dette er viktige affærer. Ting må gjøres riktig helt fra begynnelsen av for at de skal ende riktig. Som alle forstår er jaktlykke viktig når man bor blant isflak og fokksnø året rundt.

Teknisk sett er den sangen som kommer til eskimoene etter “qvartsiluni” en apokalypse. En åpenbaring. Vi kan kalle dette sjamanisme, og samtidig påpeke at “sjamanisme” er et ord som ble oppfunnet av den selvsamme Mircea Eliade som nevnes i sitatet ovenfor. Faktisk så skrev han en bok som bare heter Sjamanisme og som fortsatt regnes som et antropologisk hovedverk om temaet. Ordet sjaman i seg selv er hentet fra tunguskisk språk – det er et folkeslag i Sibir – og betyr “vismann”. Det er også en spesifikk funksjon innenfor en bestemt form for “landsbyøkonomi” hvor man sjelden eller aldri ser, langt mindre bruker penger. Det innebærer en god del av en helt annen type ansvar enn sånt som markedsføres av de som kaller seg “sjamaner” på internett og ellers i vesten. De bør strengt tatt heller kalle seg terapeuter. Jeg tror ikke dette er noen beskyttet tittel. Kan ikke terapi være nesten hva som helst da? Helst sortert i kategoriene “virker” og “virker ikke” — vennligst ingen lang historie om hvordan alt henger sammen. Det er hva det er. Sjaman er ihvertfall ikke noen beskyttet tittel, annet enn at det bør være en varselbjelle for potensielle klienter når noen kaller seg sjaman. Herregud. Hva slags evneveik kovn er dette?

Det er ingen som synes det er noe galt med en showmann, så lenge det er forstått at dette dreier seg om underholdning. Han lurer deg med knep og triks sånn at du ikke greier å forstå hvordan han fikk til noe sånt – og han kommer ikke til å fortelle deg det heller – men det hele utgir seg aldri for å være noe annet enn en kunstferdig utført illusjon som lurer publikum trill rundt. Det er nærmest rutine blant dagens  tryllekunstnere – som driver med dette på heltid – å gjøre “umulige” ting foran øynene på publikum. Det er jo hva vi forventer og forlanger. Verre blir det når de som har talent for å skape kunstferdige illusjoner gir seg i kast med kriminelle prosjekter, eller ihvertfall ting som er svært uetiske om ikke direkte forbudte. Du vet. Svindel. Vi har jo til enhver tid den berømte placeboeffekten, som er dokumentert målbar og reell, det vil si at hvis man tror at noe slags remedie skal ha en positiv effekt så vil dette bidra til en viss grad av positiv effekt. Ikke i noen dramatisk grad, men altså nok til at det er “statistisk signifikant” som man sier. Det virker. Det samme gjør noceboeffekt, som er mer eller mindre det stikk motsatte, det vil si angsten for at noe skal skade deg, gjøre deg syk, og så videre. Sånt har i seg selv en negativ effekt på folk; som fremkommer i den samme grad, av de samme årsaker og på den samme måte som placebo i forskningen. Vi ser her at en passe karismatisk trollmann har makt til å skremme pisset av folk som befinner seg i kulturkretsen – noe de da også tradisjonelt har hatt rykte for å gjøre – sannsynligvis også skade dem mer alvorlig uten å anstrenge seg mye, altså bare ved å “psyke” dem. Sinnet er som alle vet et svært mektig organ enten det jobber for deg eller mot deg. Sjamanen har makt til å “snu” sinnet ditt sånn sett, til det verre eller det bedre. Visse tryllekunstnere innenfor sjangeren “mentalisme” jobber litt på den samme måten, med hypnose og suggesjon, for å “bearbeide” de som melder seg frivillig til å delta i nummeret. Er det da “sjamanisme” de driver med? Showmannssjamanisme?

Som jeg stadig gjentar: Den åpenbaring som det største antall mennesker i dagens syke verden behøver aller mest er den om hvor dypt uvitende de egentlig er. På den ene siden innebærer dette sikkert en lammende følelse av avmakt. På den andre siden kommer det med et “skjult” positivt budskap om at alle mennesker har mange flere evner og egenskaper enn de engang aner. De har bare ikke lært å bruke dem, eller engang blitt fortalt at de eksisterer — på noen måte som ikke  låter så mye som en slesk svindel – toppet med fjollete atferd – at selv om det eventuelt er ekte vare så vil man uansett føle seg både nedverdiget og irritert av hele opplegget. Man behøver verken å kle seg eller te seg som en klovn, heller ikke omgås med sånne som gjør det, for å oppnå “åndelig fremgang”. Den beste strategi hvis man planlegger å tilegne seg “personlig makt” – trollkraft – er faktisk å presentere utseende i den pene enden av “normalt” så godt man får til. Det man ihvertfall ikke ønsker er å tiltrekke seg oppmerksomhet. En trollmann har stått til eksamen når det folk senere sier om ham er at “han virket som en hyggelig kar men jeg kan ellers ikke huske noe spesielt om ham”. Selv er jeg ganske mislykket sånn sett fordi ryktet er at folk legger merke til det når jeg kommer inn i et rom, uansett hvor diskrèt jeg prøver å være. Jeg er visstnok karismatisk. Dessuten er jeg jo en jævel, det vil si at det bor en showmann i meg. Eller et stykke Loke, om du vil. Jeg har uansett en tendens til å henfalle til diverse evneveike opplegg som er morsomme der og da, men loco i det lange løp. Uansvarlige. Hva kan jeg si? Moro her og nå er alltid en prioritet. Selv om det går på mitt gode navn og rykte løs som “vismann”, som jeg forsåvidt ikke oppfatter som noe viktig aktivum. Det eneste som egentlig begrenser meg er at alder kommer med visse “komplikasjoner” i fysikken, først og fremt det at man bruker mye lengre tid på å “komme til hektene igjen” etter noen slags utmattende affære. Sånt var uproblematisk da jeg var ung. Det er det ikke lenger. Sånn er livet. Til gjengjeld har jeg ikke egentlig lyst til å holde på med store fysiske utskeielser heller, så det ene passer sammen med det andre og regnestykket går opp med både røde streker under og det ene med det andre. Hurra.

Det aller klager over nå er selvsagt hvordan musikkbransjen har sluttet å lage fine ting. For ordens skyld må jeg begynne med å si at det lages fortsatt fin musikk, men det er mer på tross av hvordan musikkbransjen er organisert enn på grunn av det. Enkelte uavhengige tiltak med distinkt musikalsk profil finnes – som det alltid har gjort – men dette er ikke hovedtendensen i “musikkindustrien”. De som har det siste ordet og all makt forøvrig – i musikkbransjen som i alle andre bransjer – er folk som driver med penger, ikke musikk. Det kreves helt andre personegenskaper for å skape en million penger enn for å skape et kunstnerisk mesterverk. Jeg har så langt i livet ikke møtt en eneste “kunstnerisk anlagt” person som er flink med penger, i den forstand at de investerer dem godt, får avkastning og det ene med det andre, sånn som man forventer at folk som er “flinke med penger” skal få til så lett som bare det. Naturligvis er ikke alle kunstnere evneveike sånn sett, men hovedregelen er at pengene bare renner gjennom dem like fort som øl blir til piss.

Uansett hva slags kunstart man jobber innenfor – i dette tilfelle musikk – så skal det mye til for å bli “verdensstjerne” som tjener penger på nivå med filmstjerner, enda mindre det folk hanker inn som sleipe operatører i finansbransjen. Rockestjerner i lang limousin på nivå med det vi hadde på 60 og 70-tallet er neppe noe vi kommer til å se om igjen, selv om det finnes musikkartister med mange millioner følgere på Instagram og den typen ting. Jeg ser bare ikke noen realistisk vei fremover for noe prosjekt som tar sikte på å bli “de nye Rolling Stones” — ikke bare fordi de gamle fortsatt er der – skremmende nok – men fordi rockeverdenen ikke fungerer på den måten lenger. Det er ikke noe som sier at det ikke skal være det når anledningen passer sånn, men rockemusikk er ikke først og fremst et “underholdningsprodukt”, det er et uttrykk som dypest sett handler om en livsfølelse. Du vet. Ligge i forkant av “det som skjer”. Rock’n’roll er avantgarde i det store bildet, selv om det finnes hvor mange “konservative rockere” som helst med pickuptruck og cowboyhatt. Det er plass til dem også.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Selv er jeg født i året 1963. Det er litt diskutabelt, men Louie Louie med the Kingsmen var sannsynligvis det mest “heavy” som ble sluppet det året. De tidligere nevnte Beatles – og forsåvidt også Rolling Stones – var imidlertid i ferd med å vokse seg store på en måte som ingen hadde sett før. Jeg har ikke akkurat giddet å lete etter det, men jeg tipper at “Beatlesgalskap” ble nevnt også i norsk presse på den tiden. La oss si av en nyhetsoppleser på NRK i korrekt dress, med dialekt fra Voss eller Volda, som liksom godhumrer litt mens han lirer av seg noen slags platt vits om bildene vi ser, selvsagt i svart/hvitt. Det passer med det bildet jeg har av Norge da jeg ble født. Folk som driver og spikker fliser med sjangere og sånt får ha meg unnskyldt, men hard rock og heavy metal dekker hele spekteret av lyd (ulyd for noen) som manifesterte seg fra og med den såkalte “andre britiske bølgen”, preget av stilen vi kaller Deep Black Zeppelin, som vel dekker det meste innenfor de tidlige delene av denne sjangeren. Årstall er ikke nøye, men vi sier 1970 fordi dette tallet er så rundt og fint. Folk kan finne mange eksempler på “heavy musikk” fra før 1970 – noe de også gjør med en viss entusiasme – men de er jo “rariteter” i forhold til det dominerende lydbildet i kulturen. Alt sånt ble i sin tid typisk klassifisert som “psykedelisk” – eller psych blant venner – det fantes ingen egen “bevegelse” rundt hard rock og heavy metal før året 1970. Det var ingen egen sjanger. Siden har det imidlertid etablert seg som en av de mest vitale av alle sjangere innenfor hele musikkverdenen. Rockere og metallfans er både seriøse og lojale kunder.

Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe bevisst forhold til musikk før sangen People In Motion med det norske bandet Saft lå på hitlistene i 1971 og 72. Jeg klarer ikke å plassere noe tidligere enn dette, selv om jeg sikkert har hørt både det ene og det andre. Selv om jeg var liten drev jeg jo og lusket etter de litt større tenåringene i slekta for å “spionere på dem”, kanskje “være med” eller hva vet jeg. Man er visstnok sånn i den alderen. De litt større ungdommene pleide å samle seg for å høre på musikk, røyke og i det hele tatt. Stor stas var det uansett når man ble tilsnakket, enda større når man ble budt noe. Man skjønner jo allerede i en alder av 7-8 år at man snart er som “de der” så man har mye å tjene på å undersøke hva det innebærer før man står midt oppi det som et annet spørsmålstegn. Jeg kan imidlertid verken forklare eller forsvare motivene mine før jeg ble mye eldre enn det. Hvor gammel må man være før man vet hva man driver med? Jeg har jo selv sett voksne mennesker man med god grunn kan holde litt avstand til sånn sett, så svaret må være relativt, men alle har uansett en fase når de prøver mye de ikke aner rekkevidden av i sin barnslige uskyldstilstand. Vi vet ikke hva vi driver med men vi gjør det likevel. Hvordan skal man ellers lære noe om livet? Eksperimentell vitenskap vokser definitivt ut av undersøkelsesbehovet man føler under den verste slyngelalderen. Forsåvidt senere også, for den saks skyld, men forhåpentligvis under kyndig veiledning.

Hvis jeg var en av de som driver med “bloggutfordringer” ville jeg oppfordret folk til å skrive om den første sangen av typen “popmusikk man hører på radioen” (og ellers) som festet seg hos dem. Sånt som man pleide å synge med far og kassegitaren hans, eller “allsang i barnehagen”, teller ikke. Det må være autentisk musikk som “kommer utenfra” og som man oppdaget selv. Og man må huske det ennå, som sin første viktige musikalske oppdagelse, uansett hva det har (eller ikke har) betydd siden. Jeg nevnte min egen i begynnelsen av forrige avsnitt, men vet ikke hvordan jeg skal karakterisere musikkstilen. Det minner jo ikke så rent lite om the Small Faces og andre britiske rockeband midt på 60-tallet, selv om sangen ble sluppet i 1971, på en tid mens både Saft og andre norske band var i ferd med å snu seg i retning av en ganske “prog” form for hardrock, som faktisk står seg bra ennå. De laget mye bra tidlig på 70-tallet, samtidig med at jeg så å si vokste inn i en slags selvstendig musikksmak. Andre hitsanger fra den tiden som har vært med meg “så lenge jeg kan huske” er Black Night med Deep Purple og Paranoid med Black Sabbath. Jeg har aldri vært særlig interessert i den delen av hitlistene som handler om “festmusikk” og som eksisterer den dag i dag. Du vet. Sånt som russen spiller på de to millioner watt kraftige stereoanleggene de har i de der helvetes bussene sine, gjerne med en egen strømgeneratår på tilhenger bak så de får til å drive faenskapet på full guffe. Det er forsåvidt en rød tråd i hele kulturpolitikken min. Jeg liker filmer som legger vekt på skuespillernes arbeid. Jeg liker musikk som legger vekt på musikernes arbeid. Same same but different, som de visstnok sier om sånt i Thailand. “Effekter” er i utgangspunktet bare irriterende, som å pøse på med uspiselig sterk chili sånn at råvarene forsvinner helt, man kunne like gjerne spist sponplater for alt man visste, for hele munnen brenner jo som Satans vanhellige anus og det hjelper ikke engang å drikke vann.