Folk har helt siden 2015 påpekt at bevegelsen hans Donald Trump er mer religiøs enn politisk. De tilnærmer seg greia med tro, lojalitet, underkastelse og resten av det emosjonelle menasjeriet som kreves for å starte et kultforetak. Dette er ikke seriøst i noen annen forstand enn at opplegget er så fette farlig. Politisk sett er denne pussige fremtoningen ikke engang profilert tydelig nok til at det går an å si hva han står for. Jeg mener, folk prøver igjen og igjen, men bare Trump vet hva han kommer til å si og gjøre de neste fem minutter, i den grad noen overhodet vet det. Alt virker mer styrt av hva vi kanskje kan kalle “inspirasjon” enn noe egentlig planmessig program for politisk arbeid. Du vet. Den kjære lederens geniale innsikter og alt det der. Hva er det som imponerer folk med Trump? Jeg forstår det bare ikke.
Når det er sagt så ser jeg jo hvordan Trump har bygget en tillatelsesstruktur som gjør det okay å være en mannfitte som vekselvis truer og bøller folk de ikke liker, vekselvis klager og gråter fordi de selv er utsatt for slike utålelige lidelser hver dag i et samfunn som er “politisk korrekt”. Dette hemmer dem, eller noe. Myten skal ha det til at det er så hardt å være mann i våre dager. Jeg vet ikke helt. Jeg klarer bare ikke å se problemet. Det er hardt å være en mannfitte, men det har det alltid vært. Donald Trump er jo strengt tatt ingen mandig mann. Han er en kjerring som tar seg nær av folkesnakk og den typen ting. En smålig og hevngjerrig fjott. Det er hylende komisk at en sånn type er noens helt. Herregud. Hva ser de i ham? Seriøst. Jeg klarer ikke å se noe verken beundringsverdig eller engang positivt med denne karakteren. Det er jo vanligvis ikke vanskelig å finne sånt. Alle har noe, men ikke Trump. Han har ingenting. Han er løgner og bløffmaker tvers igjennom — og han har aldri vært noe annet. Det er forsåvidt imponerende. At det i det hele tatt går an å bli så korrupt. Vi må nærmest klappe litt behersket av det, fordi det burde jo ikke være mulig.
Affekterte holdninger har vært en greie i mange tusen år. Du vet. Det å gjøre seg til og presentere en bedre fasade enn man strengt tatt klarer å gjøre opp regning for når sannhetens øyeblikk kommer. Dette heter også hykling. Folk later som de er bedre enn de er. I artikkelen som er linket ovenfor fremkommer begrepet luksusholdninger, underforstått at noen er så priviligert at de har råd til å “fintenke” og innta moralske posisjoner som ikke er de mest formålsrasjonelle innenfor en lønnsomhetsstruktur. Som eksempel nevnes “korrekte meninger om klima, kjønn og innvandring”. Dette er noe som provoserer den typiske Trump-tilhenger mer enn alt annet. De har jo svar. De har meninger. De vet hvordan vi kan løse komplekse oppgaver på en enkel måte. Vi kan jo bare. Jeg kan se hvordan bevisstheten deres svømmer rundt der ute. Jeg har sett mye. Mange steder, mange ting, mange bisarre typer. Ikke snakk om økonomi. Fortell meg heller hva du vet om den menneskelige tilstand. Hvordan oppstår for eksempel ufred? Hvorfor krangler folk om dusteting som ikke betyr noe? Hvorfor blir venner uvenner og “rette ektefolk” noen ganger de bitreste blant fiender? Det vanskeligste av alt er å holde fred. Det er jo så mange idioter der ute. De fleste av oss møter noen hver dag. Hvem er de? Grovt sett alle som – uansett av hvilken grunn – overvurderer sin egen kompetanse, kunnskap og vurderingsevne. Vanlige symptomer er at de vet ikke hva de snakker om og forstår ikke hva de gjør. Du vet. Idioter. Det er en ubevisst tilstand. Folk skjønner ofte i ettertid at de var idiot ved en anledning, men kunsten er å fatte det på forhånd.
Trump er også en fascinerende form for fjøsnisse i det at han vet ingenting men han er likevel skråsikker på alt. Er det dette de mener når de kaller ham autentisk? Det skal han ha. Han er et uforfalsket fjols. De fleste skjønner helt intuitivt at når vi har en alvorlig situasjon så kan vi ikke ha en leder som bare bløffer og fantaserer. For eksempel ville en gruppe overlevende etter en flystyrt i fjellet ikke samle seg bak noen Trump-type som “bare har det i kjeften”. De har jo lyst til å leve videre. Da er det bedre å samle seg rundt en mer forsiktig og tenksom type, som ikke desto mindre er handlekraftig når det er noe. Noen som vet hva de snakker om. Kort sagt en voksen person som klarer å ta ting på strak arm uten å henfalle til patetiske følelsesutbrudd og egohevdelse. Det er litt tragisk – og dypt useriøst – at folk synes Trump er “kul” og underholdende. En som sier mange artige ting. Hø hø. Han tør å bruke rasistiske kallenavn og den typen ting. Han tør å stå opp mot “politisk korrekthet” og “si det mange føler” men ikke synes at de kan si høyt. De er jo så hemmet. Det er derfor tøft når noen tør å være et troll. Er det ikke? Dette er faktisk hva jeg har sagt hele veien. Amerika ønsket seg et troll fra internett som sin president. Derfor valgte de Donald Trump. Kommer de til å gjøre det igjen? Jeg tviler, men som alle andre vet jeg ingenting før resultatene etter valget i morgen er telt opp og offentliggjort. Det virker uansett som om det kommer til å bli noe slags bråk. Dette valget ligner ikke på noe annet valg noe sted i verden, til noen tid. Ingen kan gjøre noe. Bare de stemmeberettigede amerikanerne. Alt er opp til dem nå. Det spiller liten rolle i den virkelige verden om noen norske jyplinger fra Fremskrittspartiets Ungdom og den typen tiltak er flåsete om dette problemet. Det er vinn eller forsvinn for det USA alle tror de kjenner og er vant med. Trump er ikke engang diffus på at han ser for seg nazisme 2.0 som sitt politiske program for en eventuell ny fireårsperiode. Som en annen Gorgon Vaktmester repeterer han ordene. Internere, deportere, kansellere, ekskludere. Make America Great Again. Nå skal vi faen meg ta de jævla jævlene. Alle voldtektsforbryterne og mentalpasientene fra den tredje verden som spiser hunder og katter i Midt-Vesten. Men særlig “den indre fienden”. De som står bak alt sammen. Kommunister, marxister, demokrater. George Soros. Tankegangen ligner på den Anders Behring Breivik forfektet i manifestet sitt. Man må gå etter “bakmennene”. De som importerer alskens svartinger og fremmedkulturelle for å sabotere den hvite rasens livsgrunnlag.
Karahan Tepe (Kurdish: Girê Keçel) is an archaeological site in Şanlıurfa Province in Turkey. The site is close to Göbekli Tepe and archaeologists have also uncovered T-shaped stelae there and believe that the sites are related. According to Daily Sabah, “The excavations have uncovered 250 obelisks featuring animal figures” as of 2020. Additionally, the site may be the earliest known human village, predating the construction of Göbekli Tepe, dating to between 9,000-11,000 BC.
Karahan Tepe ble ikke “åpnet for publikum” før i september 2021, så greia er ganske ny. Jeg fant ingen referanser på norsk, sannsynligvis av denne årsak. Utgravningsstedet har forsåvidt vært på radaren i mange år, men arkeologer gikk ikke løs på jobben før i 2020 og et år senere begynte nyhetene å komme. Fra tidligere fantes det svermere som hadde vært på området og påvist forekomsten av såkalte T-pillarer over bakkenivået i området, kjent fra Göbleki Tepe som har vært under utgravning siden midt på 90-tallet. Ved dette tidspunkt vet vi imidlertid at Karahan Tepe er både vesentlig mye eldre – flere tusen år – og vesentlig mye større enn Göbleki Tepe. De har så langt bare gravd frem et lite fragment av hele anlegget, men det de har avdekket er relativt sensasjonelt. Det ligner en femten tusen år gammel by, noe som er totalt i strid med “det rådende narrativet” om at folk var omstreifere frem til de ble jordbrukere. Dette var definitivt “jegere og sankere” – alle spor etter mat har vært ville dyr og planter – men de bodde altså i en bylignende struktur som kan ha huset mange tusen etter størrelsen å dømme. Hvordan ting siden har vært organisert er vanskelig å si, men vi kan i det minste si at så mange mennesker bor bare ikke sammen på det samme sted uten at de er “organisert” på noe vis. De har noe slags felles opplegg som virker kulturelt samlende.
Jeg husker ikke hvilket forlag det var – jeg tror kanskje det var Cappelen – men et av dem utga uansett en oppdatert ny verdenshistorie i tyve bind like før nyhetene fra Göbleki Tepe begynte å flytte grensene for epoker. Jeg kjøpte uansett verket den gangen – i 1993 – fordi den forrige samlede verdenhistorien jeg hadde pløyd meg helt igjennom ble utgitt på 60-tallet og mye hadde skjedd siden den gangen. Tenk det du. Slik ting har blitt vil det vel neppe bli utgitt noen flere samlede bokverk som tar for seg verdenshistorien fra eldre steinalder og like frem til vår egen tid. Folk kjøper jo ikke bøker nå lenger. Dessuten blir “hele verdenshistorien” litt drøyt for de fleste. Folk vil ha smalere og dypere ting. Alle har sine egne favorittepoker fra historien, mens de forholder seg mer overfladisk til alt det andre, og mange er ikke engang interessert i noe annet enn det tyvende århundret og frem til i dag. Hvor gammelt er det samfunnet vi lever i nå? Det blir et spørsmål om definisjoner, men hvis vi mener “de vestlig-demokratiske industrisamfunnene” så snakker vi ikke om mer enn en hundre års tid. Egentlig kanskje litt mindre enn dette også. Noen hevder endog at verdenskrigene mellom 1914 og 1945 gjorde kål på “den gamle verden” slik at den versjonen vi lever i nå er fullstendig annerledes enn noe som fantes på 1800-tallet. Den gangen var verden et “åpent” sted, mens nå er den lukket. Flere ting er “forutbestemt” i folks liv. Man er noen på en helt annen måte nå. Fødselsnummeret følger folk gjennom livet uavhengig av hva de ellers gjør med navn og andre identitetsmarkører. Alle har en mappe. Et rulleblad. En dokumentert forhistorie.
Blant konkurrerende folkeslag merker vi oss romkappløpet mellom russere og amerikanere utover 60-tallet. USA la ned mange timers forskning og mye penger på å utvikle en kulepenn som fungerte også i vektløs tilstand. Det er vel den vi nå kaller “blekkpenn” eller noe. Nesten som kulepenn, bare litt beslektet med fyllepenn også. Uansett, historien sier at russiske spioner fulgte med på amerikanernes bestrebelser – med de kalde fiskeøynene til en type som Putin – ganske lenge før de konkluderte med at det sannsynligvis er like greit å gå for gråblyant. Like effektivt og mye billigere. På den andre siden har vi et opplegg sånn som Stasi i Øst-Tyskland. Hva gjorde de? Semlet alle mulige slags opplysninger om samtlige av rikets innbyggere i en egen sentral for overvåkning. Men hva gjorde amerikanerne? Startet Facebook. Folk legger jo for fanden helt frivillig ut så å si alle detaljer fra sitt eget liv og virksomhet. Herregud. Hemmeligheter er ikke hva det var. Alle er på nettet nå — hvor de største innsamlere av persondata er de store plattformene, ikke minst Google, som bruker dem til å profilere reklamen man får. I utgangspunktet var jeg positiv til å bruke nettet som “postordrebutikk” men dette har kjølnet ganske betraktelig med tiden. Posten fungerer jo ikke lenger — og alternativene krever app, mens jeg befinner meg nokså nær en permanent tilbakevendelse til dumtelefon. Jeg vil rett og slett ikke ha alle disse digitale greiene rundt meg. Jeg har ikke teknofil legning. Jeg er håndverker. Jo færre “greier” man må ha for å få gjort noe, jo bedre. De beste jobbene krever kun utstyr som holder kjeft, det vil si “håndverktøy” uten motor og eksternt kraftbehov. Vi utfører for eksempel ikke murerarbeid annerledes på noen vesentlig måte nå enn i alle årene som har gått siden de bygde Karahan Tepe for femten tusen år siden. Der finner vi blant annet kalkbasert murpuss og terrazzo-gulv, altså støpegulv som inneholder “småstein”. Det er ganske interessant. Karahan Tepe er ti tusen år eldre enn pyramidene, men allerede da hadde de funnet ut av hvordan man brenner og lesker kalk for å lage mørtel.
Vi kan si med så absolutt sikkerhet som noe slikt kan sies at det ikke har eksistert noen maskinkultur før vår egen tid med kraftkrevende industriell produksjon av masseforbruksartikler. Vi ville forlengst ha funnet sporene etter noe slikt. Alt var håndlaget i den gamle verden. Visse standarder for mål og vekt fantes riktignok, men en støpeform krever jo ikke i seg selv maskinbehandling. Murstein fremstilles for eksempel fortsatt for hånd i India og andre deler av verden. Man tar bare en form av treverk – eller noe annet materiale – og klasker leira nedi der, glatter og jevner ut overflaten, før man legger dem til tørk, alle nokså nær like store. Siden kan man eventuelt brenne dem for bedre toleranse mot “vær”, men heller ikke dette er alltid vanlig praksis der det regner lite, for eksempel i Egypt og Mesopotamia. Uansett, vi har begynt å ane konturene av en høykultur i Anatolia rundt slutten av siste istid, som forsvant da den holocene epoken bet seg fast for alvor. Hva handler dette om? Samtidig finner vi natufiere lengre sør; fra Syria, nedigjennom Libanon og Israel med gamle bosetninger fra 20-25.000 år siden — og de drev etter alt å dømme med litt plantekultivering, husdyrhold og den typen ting allerede da, kombinert med annen snedig næringsvirksomhet. Dette er den mesolittiske epoken – verken den eldre eller den yngre steinalder – og det virker som om det å være bofast var en godt etablert praksis mye tidligere enn vi har pleid å tro. Det går sikkert “inn gjennom det ene øret og ut av det andre” for mange, men alle som vet noe om muring henger seg opp i at folk har støpegulv. Det forteller sin egen historie om prøving og feiling gjennom lang tid, men først og fremst sier det noe om et formål. Permanens. Man støper jo ikke gulv i en midlertidig bolig. Bare på et sted man har tenkt å være en stund. Det er jo mest praktisk med et noenlunde jevnt og rett gulv der man bor og oppholder seg, men hvis man uansett skal bryte leir snart er det nok å bare stampe litt jord eller noe. Man støper jo ikke gulv i et telt, eller engang i en “barhytte”, gapahuk eller noe som helst annet folk lager bare for anledningen. Det er poenget.
Folk ser på Göbleki Tepe – distriktets superkjendis – og gaper over hvor fette gammelt stedet er. Verdens eldste tempel sier visse entusiaster, men dette har vi ikke noe grunnlag for å hevde. Vi kaller dem bare BSF. “Bygninger for spesielle formål” — så lar vi heller være å si noe om hva eksakt dette formålet er, eller kan ha vært. Det vet vi jo strengt tatt ikke. Selvsagt kan det ha vært noe slags tempel – altså et samlingssted for religiøse formål – men det kan også ha vært noe helt annet. Hvorfor ikke en rettssal? Et slags forsamlingslokale av typen “samfunnshus” hvor folk gifter seg og den typen ting? Et politisk forum? Et sted hvor man driver med handel? Vi vet ikke. Derfor bare BSF. Da slipper vi å betrakte dem med forutinntatte meninger, for den virkelig viktige kunnskapen vi kan finne her er den om byggeskikk. De visste hva de drev med. Disse store “byggefeltene” i det som stort sett kalles Tash-Tepelar-kulturen eksisterer innenfor en kontekst av materialkunnskap. Folk hadde peiling. Vi finner kulturell kontinuitet både gjennom en ganske lang periode og spredt ut over et ganske stort geografisk område. Selvsagt må disse menneskene ha hatt alle mulige slags idèer om alt mellom himmel og jord – som alle mennesker sannsynligvis har hatt til alle tider – men vi kjenner ingen av dem. Alt har gått tapt i tidens dragsug. Dette med skrift danner sin egen horisont i folkeslagenes historiefortelling. Vi finner diverse “symboler” som ser ut til å være av abstrakt natur mye tidligere enn noe som er noen slags avklart skrift i den forstand, så vi kan vel anta at disse har hatt noen slags idiosynkratisk mening, men vi vet ikke. Selv tror jeg for eksempel at helleristninger må tolkes som “tegneserier” for folk som vandrer litt hit og dit, men holder “sesongboplass” på noenlunde det samme sted hvert år, hvor de også oppfrisker og gjenforteller alle historiene som er viktig for dem. Omtrent noe sånt. Når det gjelder gamle hulemalerier så kan vi ikke på noe logisk grunnlag si at fordi vi bare finner “hulemalerier” i huler så er dette det eneste stedet folk på den tiden malte kunstmotiver. Hva som helst som de laget i friluft vil jo forlengst ha blitt slitt bort, mens i hulenes stillestående miljø har de blitt bevart. Alt vi kan se er aldri alt som finnes.
Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa.
Folk har typisk noen slags forestillinger om den såkalte steinalderen, men de vet sjelden særlig mye. I utgangspunktet er selve navnet basert i en tanke om at “folk lagde ting av stein”, noe vi forsåvidt gjør den dag i dag, men dette betyr ikke at de ikke brukte også alt annet som var for hånden – bein, treverk, skinn, sener, gevir og så videre – bare at alt dette andre typisk ikke har blitt særlig godt bevart. Bare unntaksvis finner arkeologene ting som har overlevd gjennom mange hundre tusen år; fordi de har ligget i en myr eller annet “fuktig klima” uten oksygentilførsel, eller eventuelt at de har ligget inni permafrosten i nordområdene. Ellers er det å si at den eldre steinalderen – paleolittikum – er en så fette lang tid – over to millioner år – at vi bør egentlig snakke om denne epoken og “resten”. Fordi den varte jo til omtrent for 10-12.000 år siden. “Vår” del av historien utgjør bare et par promille av all den tid det har vært mennesker på jorda.
På illustrasjonsbildet ovenfor ser vi noen eksemplarer av acheulisk håndøks funnet ved Boxgrove i England. De har den karakteristiske “dråpeformede” profilen som av en eller annen grunn holdt seg ganske stabil gjennom en så idiotisk lang tidsperiode – halvannen million år – uten at vi kan se noen åpenbar årsak til dette, at vi tilnærmer oss emneområdet med tildels paranoid aggresjon. Dette handler mindre om sakens fakta enn om vår moderne identitet som “oppgradert” versjon av tidligere tiders “primitive” mennesketyper. Vårt forhold til forfedrene er tildels litt anstrengt. Vi skal ikke mange generasjoner bakover før alle nålevende mennesker typisk synes at “vi er bedre enn dem” på et antall livsområder som handler om komfort, hygiene, helse, kosthold, materiell kultur og mer. Mye av dette er saklige argumenter. For eksempel er det aldri noen god idè å erfare tannverk, men det er vesentlig mye bedre nå enn for hundre tusen år siden. Sepsis på grunn av infeksjoner virker å ha vært en forholdsvis vanlig dødsårsak i steinalderen. Alle dør uansett til slutt, men alt som skjer før dette handler om “livskvalitet” og tanken er at dette var noen stusselige greier i steinalderen. Mange har endog vanskelig for å akseptere at arten menneske er lik nok i det store og hele til at vi – homo sapiens – kunne kryssformere oss med både neandertalis, denisova og sannsynligvis til og med homo erectus, som forble en ganske konstant greie gjennom to millioner år før de forsvinner fra fossilregisteret. Alt som ennå gjenstår av den ellers skandaliserte frenologien – studiet av menneskers skalleform – er de delene som handler om distinksjoner mellom menneskeraser i steinalderen.
Som alle vet utviklet svensken Oscar Montelius et system for aldersbedømming av visse objekter fra bronsealderen og kalte det typologi, som senere har hatt henfall til også andre epoker, som for våre formål her og nå handler om fasongen på den såkalte acheuliske håndøksen, som var i bruk så lenge at den må ha hatt en spesiell betydning. Siden det vi kaller “det dominante narrativet” påbyr at forhistoriske menneskeraser ikke hadde noe sjelsliv må det følgelig handle om at disse gjenstandene var så fabelaktig nyttige at folk ikke hadde noen grunn til å utvikle teknologien i andre retninger. Dette var rett og slett bruksmessig perfeksjon. Derfor holdt formen seg stabil i halvannen million år. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tenke. Eksperimentell arkeologi er studiet av hva eksakt som må til for å lage slike gjenstander av stein, bein, flint, horn og så videre. Hvor mye arbeid krever det? Alle kan jo se på illustrasjonen ovenfor og konstatere at noen har sittet og hakket i steinen for å fremkalle akkurat den formen de har. Hvorfor? Uansett hva folk tror så er det på ingen måte enkelt å lage dem. Man skal ha “håndlag” og dette tar omtrent 2000 timer å tilegne seg, gitt at man ellers ikke er en håpløs kløne, men at man får til ting med hendene. I en moderne kontekst kan vi si at man behøver en ukes grunnkurs med en ekspert for å lære de generelle arbeidsoperasjonene, og deretter mange måneders øvelse på egen hånd. Men så snart man har tilegnet seg kunsten – det “sitter” som håndarbeid – er det ellers å arbeidsmessig sammenligne med det å strikke en genser, snekre en stol, eller en hvilken som helst annen “mellomstor” håndverksoppgave. Genseren kan man ha på seg når det er kjølig og stolen kan man sitte på, men hva skal man med en acheulisk håndøks? Dette er og forblir spørsmålet. Hva brukte folk dem til? Er det et våpen? Et verktøy? Eller noe helt annet?
Bare det at spørsmålet forblir hengende der uten at alle er tilfredsstillende overbevist i forhold til noen forklaring som så langt har fremkommet er i seg selv litt “mistenkelig”. Problemet er at vi finner såpass mange av disse gjenstandene og at folk har visst om dem i tusenvis av år. I eldre tider ble de plukket opp og kalt tordenstein – eller tordenkiler – som det var vanlig å plassere i takbjelker for å beskytte mot lynnedslag. Andre samlet dem med seg når de fant dem bare på det grunnlag at det er “en fin stein”. Folk gjør fortsatt sånt. Den er dekorativ. Den minner dem om noe. Slike ting. Vi har forlengst mistet kontakten med den kulturelle konteksten som acheuliske håndøkser eksisterte innenfor så vi trekker dem inn i vår egen og tilskriver dem formål basert i vår egen snusfornuft. Dette var jo greia til homo erectus, en forhistorisk menneskerase som “vi” kanskje aldri har vært i kontakt med, fordi den normale kronologien består i at erectus utviklet seg til antecessor og heidelbergensis; som siden ble til sapiens, neandertalensis og denisova. På veien forsvant de kulturelle kodene som betinget acheulisk håndøks. Og nå sitter vi der med spørsmålstegnet. Redskapsbruk er litt her og der hos moderne mennesker. Vi er veldig spesialiserte. Det nærmeste vi kommer en “generalist” i våre dager er visse vaktmestertyper som tilsynelatende kan alle ting som har med bygninger og alle deres installasjoner og opplegg å gjøre, men for en halv million år siden måtte “alle” sannsynligvis beherske alle de mest typiske arbeidsoppgavene i kulturen. Samtidig har vi alle de vanlige hverdagsspørsmålene. Hvor sov de? Hva spiste de og hvordan tilberedte de maten? Hvor gjorde de fra seg? Hva slags sosiale strukturer hadde de? Drev de med kunst ag andre nominelt “unyttige aktiviteter”? Hadde de ritualer tilknyttet dødsfall og den typen ting? Hva slags gravgods finner vi? Bygde de hus? Hytter? Telt av strå og pinner? Eller sov de bare rett på bakken uten noen dikkedarier, som en fransk leiesoldat uten menneskelige følelser? Vi vet ikke. Vi kan ikke bevise noe. Vi kan bare spekulere, hvorav ting kan være mer eller mindre rimelige å tenke.
Om vi kaller det antropologisk teleologi eller om vi kaller det evolusjonær mystisisme, poenget er uansett den vanlige tendensen til å tenke på moderne mennesker som en mer “utviklet” form for artsrepresentant enn de som levde for, la oss si, en million år siden. Vi har utvilsomt en mye mer kompleks materiell kultur enn dem, men samtidig er vi ikke på langt nær like robuste og “overlevelsesdyktige” som de såkalt primitive folkene. Vi er myke skapninger som sjelden er godt forberedte på harde livsomstendigheter. Vi er trent for helt andre ting. Vi eksisterer jo i en “sivilisert” kontekst av hyperkompleks samfunnsdannelse. Vi har svært lite med naturen å gjøre. Skogen er et sted man går seg vill, ikke et sted man kan bo. Noen har vært i speideren eller på andre måter dannet seg idèer om “overlevelse i villmark” men det er sjelden noen som “lever på steinaldervis” noe sted i verden. Antallet stammefolk som ikke er i kontakt og kommunikasjon med “verdenssivilisasjonen” dreier seg bare om noen få tusen. Jeg er ikke sikker og jeg gidder ikke å google alt heller, men vi kan si med sikkerhet at de fleste nålevende mennesker er siviliserte skapninger. De har smarttelefon, etter måten fine klær og bankkonto, for å si det slik. De har – som regel – fast adresse. Folk bor et sted. Vi betrakter ikke de som har få eiendeler – bare hva de enkelt kan bære med seg – og sover på gata som frie mennesker. Ingen misunner dem. Det er fritt frem for de som ønsker det å flytte til skogs og leve som en villmann, men nesten ingen gjør dette, til tross for at mange ofte fantaserer om å “unnslippe tredemøllen” av økonomisk performative krav til fordel for noen slags enklere livsstil ute på landet, som for eksempel meg selv. Det er en årsak til at jeg holder meg unna bystrøk. Jeg liker jo ikke de “mentale” delene av det mange kaller storbyjungelen. Det er for mange bøffere der. Kannibaler, kan man nærmest si, i den forstand at de lever av andre menneskers livsenergi og innsats. Byen er et sted hvor folk jakter på andre folk, av ymse årsaker og til ymse formål, men det meste koker ned til “gjensidig utnyttelse” som basismentalitet. Noen vil ha pengene dine og de har mange fantasifulle opplegg for å flytte dem fra deg og over til seg selv. Dette er i hovedsak hva livet i byen handler om. Resten er frivolitet, fyll og fanteri. Fest og moro. Noe “høyere” formål finnes ikke.
Den postmoderne hypersivilisasjonen som vi lever innenfor nå ligner ingen av de som har gått foran, fordi opplegget er jo ikke religiøst motivert. Det befinner seg ikke noe tempel i sentrum av vår sivilisasjon. Vi lever ikke til ære for den eller den gudsmakten som vi samhandler med gjennom ritualer og historiefortelling. Vi har ikke noe system. Ingen retning og intet formål. For tiden lever vi i et åndelig anarki – eller nihilisme om du vil – hvor “alt går” så lenge det ikke er eksplisitt forbudt ved lov. Folk har ingen andre verdier enn dette. Noen har ikke engang det. De har mistet og/eller kastet fra seg alle andre hensyn enn det å “tjene penger” på enhver måte som er tilgjengelig i deres praktiske virkelighet, som befinner seg på gateplanet. Trenger man å være noen slags føkking Nostradamus for å forutse hvor sånt bærer hen? Vi har en sinnssyk kultur fordi vi er sinnssyke skapninger. Mer mystisk er det ikke. Som alle andre levende vesener er vi selvsagt avhengig av å ha et fruktbart livsmiljø hvor det går an å finne mat, men av “årsaker” tror menneskene at vi på et slags vis står over naturen. Vi skjønner hva som skjer og hvordan ting virker til en sånn grad at vi kan ta styringen over greia. Vi kan så å si temme naturen og få den til å danse etter vår egen fløyte. Hvor godt har vi lyktes med dette prosjektet? Jeg er ikke imponert. Det finnes mye bra men som helhet står vi til knes i mannskit og later som ingenting. Uansett hva de kan se med sine egne øyne tildels hver dag nå for tiden så nekter folk plent å akseptere tanken på at menneskeheten er som tegnefilmen om Mikke Mus og trollmannens læregutt. Vi har forlengst mistet kontrollen over alle dominoeffekter som sprer seg i alle retninger i form av diverse “utilsiktede konsekvenser” av menneskenes økonomiske virksomhet på den globale skala. Det sinnssyke elementet i denne konteksten består i at såpass mange bare vil køle på til tross for at alle kan se hvordan “fremskrittet” truer selve livsgrunnlaget for menneskeheten. De tjener jo penger. Så lenge folk tjener penger er det ikke typisk noen som vil legge ned i dag. De vil fortsette enda en dag. Så en dag til, og så videre. Sånn virker virkeligheten. Ting må bli direkte ulønnsomme for at folk skal slutte med dem.
Det jeg personlig tenker om den acheuliske håndøksen er at det var aldri noe “redskap” i den forstand, selv om man kan påvise bruk og slitasje på noen av dem. Jeg ser på det som valuta. Et spesifikt objekt som hadde en spesifikk betydning innenfor en gaveøkonomi, det vil si tradisjonen med å bringe og overrekke gaver når man drar på besøk. Håndøksen må ha hatt en “verdi” som alle var inneforstått med. Gitt at folk flest på den tiden levde i en praktisk verden hvor man måtte være allsidig på håndverksfronten visste de jo hvor mye arbeid som typisk ligger i å lage en slik gjenstand. Slik sett var det den samme idèen som penger i dagens verden. En tusenlapp er verd så og så mye arbeid. Si en tre-fire timer med noe svart på en ettermiddag. Noe småtteri som må fikses men som det ikke er verd å lage noe oppstyr og papirarbeid rundt. Alle skjønner hva dette handler om. Jobben er nærmest gratis i forhold til hva det ville kostet å etablere en rigg og kjøre full formell prosedyre, den tusenlappen er mest for “drikkepenger” å regne. Det er en normal transaksjon å tuske og snuske litt med private opplegg — og de fleste har en ganske god rimelighetsforståelse av “verdiene” som er involvert i saken. Den offisielle økonomien er en del av sivilisasjonen, men den svarte er en del av menneskelivet fra gammelt av. Folk ordner opp i minnelighet, som det heter. Det er typisk atferd for vår art å gi noe for å få noe. Det virker jo logisk. Synes du ikke? Å bare be noen om en tjeneste er litt frekt. Man må nesten tilby dem noe også. Du vet. Holde en viss balanse i regnskapet. Bare de som betaler for seg etterhvert forblir fullstendig “gjeldfri” i enhver forstand. De har ikke noe uoppgjort som liksom henger der. Alle kan føle dette ganske tydelig, botsett fra enkelte sosiopater som tror de er født med alle sine rettigheter og at alle andre er der for å hjelpe dem. Det er bare å kommandere ivei.
Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.
Menneskeheten har i svært lang tid hatt alle mulige slags navn for “ambisiøse unge menn” som er utålmodige etter noe, la oss si å “komme igang” med voksenlivets festival av fristende fornøyelser, slik man ser det mens man ennå ikke vet noenting om noe. Alt man har er det man hører — og fantasiene om alt man selv kan gjøre og være med på. Opplegget er hvor gammelt som helst. Det klør i hormonene. Hva er problemet? Med bare ett ord: Kritikkløshet. Jeg fylte selv 20 år i 1983 så du kan si jeg befant meg i primærgruppen av ivrige unge menn som ville ha “noe nytt” i forhold til et stivt regime av gamle menn i østblokkdresser som luktet av rulletobakk og brunt brennevin. Tror du Norge i dag er treigt? Prøv 1983. Det var treigt det. Til å begynne med var det ingen som hadde hørt om ordet japp. Ikke engang målgruppen. Men så var det noen som begynte å abonnere på magasinet Symbol – grovt sett en pornografisk publikasjon som handlet om fine og dyre ting det går an å få kjøpt – hvor det sto skrevet noe om Young Aspiring Professionals, som er fullstendig rasjonelt å sammenligne seg med når man selv er tyve år og tenker at man skal inn i forretningslivet.
Jeg befant meg ved den tiden i en krets av unge rovdyr. Selv vil jeg bruke ordet kjeltring men andre inisterer på mindre profilerte begrep, som for eksempel “forretningsmann” (som i utgangspunktet jo kan bety hva som helst), eller til og med investor, selv om ingen av oss hadde noe å investere ut over vår egen diffuse lyst til å erobre den voksne verden. Det var et spørsmål om identitet. Selv er jeg ikke særlig nøye med denslags, men det betyr veldig mye for mange andre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Mitt problem er at jeg klarer rett og slett ikke å ta ting like alvorlig og personlig som er vanlig der ute. Dette er en fordel i forhold til fleksibilitet, kreativitet og så videre, men det er en sosial ulempe. For eksempel er dette med å finne samhold i angsten et fenomen som er utilgjengelig for meg. Jeg kan bare studere det utenfra. Jeg blir jo ikke redd så jeg slipper ikke inn i de reddes fagforening. Jeg begynner bare å le når det er meningen at man skal krympe seg i frykt. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke. Komisk er det uansett. Jeg har nesten de perfekte personegenskapene for å være en operatør i markedet. Men så kommer de eldgamle gudene ære og samvittighet inn i bildet. Hvem har bruk for sånt? Ihvertfall ikke de som prøver å etablere seg som bløffmaker og gjøgler innenfor den nye forbrukerøkonomien (som de sa i året 1983, før ordet “jappetid” etablerte seg i pressen).
Saken er at jeg har visst hvem Donald Trump er siden dette året. Han var en oppblåst klovn allerede da og det har ikke blitt noe bedre siden. Du vet. En bløffmaker. Vi kalte det filming på den tiden, faktisk ikke ulikt hvordan folk sier at de filmer i fotball, når de kaster seg overende og skriker på gult kort bare noen såvidt kommer borti dem. Vi kan også kalle det å spille på sitt publikum, eller at de gjør seg til, om du vil. Hva sier proffene? De utnytter mediesituasjonen og bruker “det offentlige spillerommet” til sin fordel. Det er aldri noe bra tegn at en forretningsmann holder høy profil i media. Det er ikke formålsrasjonell fokus hvis forretninger virkelig er det de først og fremst driver med. Det ligner for mye på politikk. De søker en annen form for makt enn det gode forretningsmessige resultater kan bringe dem. Diskresjon er ikke nødvendigvis noe man behøver hele tiden – man skulle nærmest si at det er en fordel om man aldri behøver det – men hvis det likevel dukker opp en hårete situasjon hvor man blir nødt til å “operere i gråsonen” så er det definitivt ingen fordel å ha en masse journalisters generelle oppmerksomhet. Da kan man jo ikke jobbe i fred. Når man hele tiden må ta hensyn til hvordan ting “ser ut” får man et helt annet spillteoretisk optimum enn hvis man kan operere under diskresjon. Enten man lever av å være skuespiller og kjendis eller ikke må man uansett ta alle de samme hensyn som slike er nødt til for å etablere og vedlikeholde et visst rom av “privatlivets fred” i et miljø preget av fotografer på jakt etter gode bilder de kan selge til pressen. Det blir litt schizofrent. På den ene siden er man avhengig av å “holde navnet varmt” mens på den andre siden ønsker man jo å være i fred noen ganger.
Det foran nevnte magasinet Symbol var selvsagt amerikansk og tok for seg alskens leketøy som går an å kjøpe hvis man har penger nok. Yacht, privatfly, klokke med gull og diamanter. Den typen ting. Det lukter forsåvidt Trump lang vei av hele greia men jeg kan likevel ikke kavere for at det var i Symbol artikkelen sto. Det var uansett noe om Donald Trump som noen ville vise frem. Noe med en glamorøs eiendomsmegler i New York som skjønner seg på fest og forbruk, men alt jeg klarte å tenke var for en fælslig mannfitte. Jeg liker ikke sånne typer. Er det nå vi skal begynne å snakke om maskuline dyder? Den artikkelen i NRK på nett som jeg har linket ovenfor nevner “maskuline verdier” som åpenhet, handlekraft og pågangsmot. Det høres ikke maskulint ut for meg, bare generelt. Kvinner behøver jo også disse egenskapene, uten at de særlig ofte setter pris på å bli kalt “maskuline” av den grunn. Og hva betyr egentlig giftig maskulinitet? Selv holder jeg meg med de klassisk filosofiske æresbegrepene blant menn: Praktisk fornuft, mot, besindighet og generøsitet — mens det giftige i denne sammenheng er å forstå som degenerative perversjoner av de filosofiske dyder. Du vet. Trangen til å fremstå som tøff i trynet, en som alltid har full kontroll; en stort skrytende sjarmør, tryllekunstner, vismann og jeg vet ikke hva. Verdensmester i alle ting er han uansett. Jeg vet ikke hvorfor noen ser sånne ting i folk og jeg forstår enda mindre hvorfor noen ønsker å gå ut med så høy kølleføring. Man låser jo seg selv i en ikke særlig forsvarlig posisjon. Det er mye klokere å bevege seg litt forsiktig i det økonomiske landskapet og ellers holde kjeft. For meg ser det ut til at mange ser på Trump som noe slags håp. En som vil rugge litt på båten og skape noe nytt, eller i det minste kassere alt det gamle som holder de unge og dynamiske nede. Aspirerende unge profesjonister krever jo et stort operasjonsrom.
Ved et tidspunkt hadde jeg et ganske intenst opplegg gående med NAV. Jeg ble jo sykemeldt etter at “noe klikket” i ene skulderen min. Spesialisten jeg ble henvist til sa at jeg egentlig har litt flaks med tidspunktet, fordi de opererer ikke sånt lenger. Resultatene er ikke gode. Operasjonen er dyr og pasienten ender uansett som ufør. Han var en positiv lege. En realist. Vi hadde god kommunikasjon, forsåvidt, men det samme kan jeg ikke si om NAV. De kaller det et “hjelpeapparat” men det er naivt å tro at det er deg de prøver å hjelpe. De jobber for noen eller noe annet. Skal vi si “systemet”? Saken er at uførhet ikke er noen praktisk tilstand for NAV, det er en kategori. Nærmest en medlemsklubb som forutsetter at man går gjennom visse opptaksritualer. Papirer, attester, utprøvinger og det ene med det andre. Jeg antar de har en sjekkliste hvor man haker av på punktene etterhvert som pasienten kommer seg gjennom labyrinten. Det hele er i grunnen et ganske fornedrende opplegg, sannsynligvis designet slik med vilje. Man regner jo ikke med at folk er ærlige. Det virker som om inngangsholdningen er at pasienten sannsynligvis simulerer. Eventuelt at de er hysterisk. Jeg ser ikke helt hvordan “arbeidsutprøving” eventuelt skulle bevise noe fra eller til hvis det er simulering man mistenker, fordi en som lyver om det ene vil jo også lyve om det andre; mens en som konsekvent er sannferdig på et vanemessig grunnlag og er vant til at alle andre også er sånn, vil ta litt anstøt av NAV. Tror du jeg er en idiot? Det oppleves som lite gunstig å bli presset til å gjøre noe man ikke kan gjøre – på et rent teknisk medisinsk grunnlag – for å bevise at man ikke kan. En stabel røntgenbilder og legeattester er ikke nok. Det kan jo finnes restarbeidsevne et eller annet sted der inne. Uansett, NAV er som de er — og hvis man ikke allerede visste dette vil man lære det raskt nok. De hadde et utfyllingsskjema ved et tidspunkt ganske tidlig i prosessen hvor det var en rubrikk for “funksjonshemninger”. Der skrev jeg ordene ære og samvittighet. De spurte meg hva jeg mente. Jeg sa dette er handicap i dagens verden. Hvis man vil ha fremgang bør man lyve, bløffe og svike folk alt ettersom hva som passer der og da. Prinsipper er kostbare husdyr. Sånn sett burde de fattigste blant oss være de mest jævlige, mens vi faktisk observerer det motsatte. Sadismen hos de lavpriviligerte er på nivå med prompehumor og Charlie Chaplin i forhold til den kalde kynismen man finner hos de som virkelig har ting på stell.
Artikkelen som NRK på nett har publisert – i form av en kronikk – nevner klima og solidaritet som “idealistiske” tema hos politikere. Dette får meg til å tenke at han forstår ikke hva ordet idealisme betyr. Det ligger i sakens natur at uvitenhet kan aldri være selvbevisst. Det går ikke an å vite at man er en idiot — for da har jo trollet fått sol på seg sånn at det sprekker, blir til stein eller noe. Livløst blir det uansett. Trollet mister sin makt i sola — eller altså når man våkner. Alle jeg kjenner har ved ett eller flere tidspunkt tenkt “det der var ganske dumt” om noe de selv har gjort, eller trodd på. Det er nok best at jeg skjerper meg en hel del på dette området. Du vet. Selvkritikk. Man har det ikke før man tar det. Det er ikke nødvendig å gå ut på balkongen og forkynne for hele nabolaget at man har “kommet på bedre tanker” om noe, men man bør ta til etterretning at dette er noe som skjer. Ikke alt som ligner på gode idèer i den entusiastiske fasen viser seg å holde mål som dette også når man skal gjennomføre dem. Alle vet dette. Det er en allmenmenneskelig livserfaring. Noen ganger må man bare avslutte prosjektet og komme seg ut mens leken ennå er god. Andre ganger rekker man imidlertid ikke det før “himmelen åpner seg og Guds straffende ild regner ned over de fordømte” — gjerne ved det at man driter på draget på noe slags både pinlig og kostbart vis. Og alle ler av deg. Dette er hva det koster å være kar. Du vet. Når folk bemerker tørt fra sidelinjen at det koster å være kar, og så ler alle enda litt til. Dette er angstens fellesskap og jeg har ikke adgang, fordi jeg mangler strengt tatt evnen til å glede meg over andres ulykke. På et rent generelt grunnlag – la oss kalle det prinsipielt – synes jeg likevel det er en ubra ting. Det er aldri bra at ting går på trynet for folk, selv om de på alle måter kanskje har fortjent dette. Det er jo et ustabilt element. Noe som er ute av kontroll og som kan spinne avgårde i mange slags retninger, hvorav et antall er sterkt uønskede. Det er ikke sentimentalt. Jeg synes ikke synd på dem eller noe sånt, jeg bare anerkjenner at folk som er ute av likevekt noen ganger skaper problemer.
Solidaritet handler strengt tatt bare om å forstå, anerkjenne og oppføre seg i henhold til det at vi er alle bare mennesker, så slapp av i all din stramme ringmuskulatur og innse at ting blir aldri sånn som man hadde tenkt. Livet er en prosess. Du er aldri alene, uansett hva du måtte føle om saken. Alt folk gjør har ringvirkninger gjennom hele resten av samfunnet og mesteparten består av konsekvenser som ikke var forutsigbare på forhånd. Du vet. Nesten som været. De kan bare si noe om det som er veldig nært i tid, eller altså ting man kan observere på satelittbilder og sånt. Neste uke er vanskelig å si noe om. Det blir strengt tatt bare gjetning, basert i historisk statistisk sannsynlighetsmateriale. Solidaritet kan virke som en abstrakt ting å snakke om, men det er like konkret som begrepet “lønnsomhet”. Det er noe man ønsker å oppmuntre til i samfunnet hvis man er politiker. Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre. Dette er hva samfunnsbygging handler om. Flokkdynamikk er ikke noe man enkelt kan studere hvis man selv befinner seg i flokken. Hvert individ justerer seg jo bare i forhold til sine nærmeste sidemenn, mens fra avstand ser man typisk disse digre fuglesvermene som beveger seg lik amorfe skygger på himmelen, hithen og dithen alt ettersom. Solidaritet er en tilpasningsmekanisme, ikke noe luftig ideal som man “bare snakker om”. Og klima? Herregud. Ideal? Jeg antar at hvis man er dum nok så fremstår det som “idealisme” når det snakkes om klima og miljøhensyn, men det er faktisk nødvendigheter, gitt at man ellers foretrekker å leve. Jeg vil faktisk si at fremført tro på oljeindustri, plastproduksjon, betongbasert bygningsteknikk og så videre er mer å betrakte som idealisme enn det motsatte – altså en planmessig nedbygging av disse virkeområdene – som handler om pragmatisk fornuft. Hvis noe forgifter drikkevannet spiller det jo liten rolle hvor “lønnsomt” det ellers måtte være. Vi må bare ha det bort. Hvorfor er dette omstridt? Uansett hva man måtte ønske i dette livet så er ikke Donald Trump svaret på noe. Han kan bli valgt til president i USA. Sånn ser det ut. Hvis han blir valgt er dette vel fortjent for amerikanerne, men jeg ønsker ikke noe så galt for resten av oss, eller engang for amerikanerne når jeg skal være ærlig heller enn vittig. Da er i så fall vårt beste håp at Trumps ondskap skal tempereres av hans inkompetanse. Fordi han Donald Trump er en tvers igjennom ond mann. De som ikke forstår dette forstår ikke hvordan virkeligheten virker. De styres av håp og fantasier i sine mentale disposisjoner. Hva er ondskapens innslagspunkt i dette bildet? La oss si det handler om hvorfor folk søker makt. Hva har de tenkt å gjøre? Hva slags kapasitet har de tidligere vist at de har? Hva slags fremtid har de selv som individ og menneske? Ifølge det jeg leste i den kronikken på NRK.no som er linket overfor stiller halvparten av alle unge norske menn seg solidarisk med en galning som ikke har noen fremtid. Lykke til.
Jeg fikk et hefte i postkassen. Forsiden er avbildet ovenfor. Jeg tror alle har fått det. Alt er vel og bra, bortsett fra dette med bidrag. Greia er litt klønete formulert. Egenberedskap kan vanskelig tolkes som at man “bidrar” med noe — annet enn å passe på seg selv, noe som burde være en jævla selvfølge. Takk for at du ikke ringer nødtelefonen og ber om hjelp. Man kunne med fordel sakset bort hele dette moffepjattet med at man bidrar til Norges beredkap og holdt seg til saken, som er råd om egenberedskap. Punktum. Ta vare på deg selv så slipper noen andre å gjøre det. En bedre tittel kunne vært noe sånt som “gode råd i en krisesituasjon” eller noe. De fleste kommer uansett til å tenke pandemi ennå en stund. Det er jo den eneste seriøse beredskapssituasjonen de har opplevd.
Det komiske er at tidligere i dag sto jeg og betraktet spiskammerset. Det bør være mulig å holde det gående i minst en måned på det forrådet jeg har. Tørrvarer, boksemat og den typen ting. Da har jeg ikke engang regnet inn det som ligger i fryseboksen. Der er det jo også noen saker. Hvis strømmen blir borte lenge om vinteren kan man bare ta det utendørs, mens det som er tørket holder seg i årevis uansett hva den påstemplede datoen sier. Ved skal jeg ha nok av. Alternative lyskilder har jeg nok av. Dessuten har jeg primus og det ene med det andre. Dette skal nok ordne seg. Det nærmeste vi kommer noen Valenciasituasjon i Norge var uværet Hans i fjor. Flere av “elvebyene” opplevde noen ganske hårete dager mens det sto på som verst, foruten selvsagt måneder med rydding etterpå. Det er forsåvidt geografisk umulig at jeg selv skal havne i noen flom slik jeg bor i landskapet, men riksveien ble jo stengt. Det er et problem.
Hvor aktuelle er beredskapsrådene? Kommunen sendte ut tekstmelding her i sommer om at de skulle gjøre noe med vannledningene som kunne gi misfarging og “smak” på vannet i noen dager etterpå, så man ble anbefalt å tappe seg noen dagers forbruk før det angitte datoen. Jeg hadde ikke noen egnet beholder så jeg endte med å kjøpe et par av de der femlitersdunkene som de har på alle supermarkedene. Det samme hadde åpenbart mange andre tenkt for det var nesten tomt. Uansett ordnet det seg. Det gikk ikke engang an å se noen særlig forskjell på vannet. Kanskje det var litt gult en stund hvis man skakket på hodet og myste på et glass som man holdt opp mot lyset, men jeg hadde sett for meg noe mye verre. Ikke smakte det noe heller. Herregud. Dette ville jeg ikke engang ha lagt merke til hvis ingen hadde sagt noe. Jeg antar greia handler om at kommunen må ta høyde for alt sånt som folk kan ha selv den minste lille grunn til å ringe inn og klage på. Vi har ting under kontroll. Hva er galt med folk? Har de alltid vært sånn?
Jeg vil på ingen måte karakterisere meg selv som en prepper, selv om jeg er forberedt på det meste blant de “normale” tingene som handler om at strømmen går, nettet er nede, butikken er ikke åpen og denslags. På matvaresiden bør jeg som sagt klare å stå han av i en måned, mens resten er comme ci comme ca uansett. Av gammel vane fyller jeg tanken på bilen lenge før den er halvtom så hvis det handler om å “komme seg unna” har jeg omtrent tusen kilometer liggende inne der. Verktøy har jeg ellers mildt sagt mer enn nok av. Hva kan gå galt? Sikkert noe, men det får vi bare ta som det kommer. Jeg har jo ellers ingen grunn til å anta at force majeure er noe sannsynlig alternativ i dagens Norge. Hva skulle det eventuelt være? Krig? Ikke uten at man ser det komme ihvertfall mange dager i forveien. Storm og kuldebølge er de eneste tingene jeg ser på kort sikt. Ingen av dem vil komme overraskende på noen i dette distriktet. Folk vet hvordan ting skal håndteres. Hvor ille kan en snøstorm bli? Vi har sikkert mye interessant i vente sånn sett med for eksempel brå snøfall på over meteren og denslags, men selv det klarer de å ta unna rundt her. Dette er traktorens rike. Mer snø betyr bare mer bra betalt arbeid for de som kjører på oppdrag. Ingen klager.
For å holde oss i den engelske sonen: Ikke er jeg prepper, men jeg er ingen whinger heller. Det vil si en sånn som støtt skal klage og sutre. Karen-mentalitet kaller de det i USA. Du vet. Når folk er misfornøyd og ikke sjenert for å si ifra. Jeg vil snakke med sjefen din. Den typen ting. De kommer uansett ikke til å få viljen sin – reglene er de samme for alle – men før de godtar dette skal alt annet prøves ut. Hva kan man gjøre? Dramaet må bare få spille seg ut. Idioter er ikke bare en del av nesten alles jobb – på noen slags direkte eller indirekte måte – det er også et av livets fakta som menneske. Det er ikke noe man kan gjøre. Du kan ikke kurere dem. Alt du kan gjøre er å flekke tenner i et nokså hyggelig smil og ønske dem god tur videre, eller hva nå greia er. Det beste er uansett å bare få dem ekspedert videre på sin vei. Så kan de gå et annet sted og vifte med rompa si. Den dramatiske karakteren amerikanerne kaller Karen prøver jo å engasjere folk til en omgang med emosjonell gjørmebryting på det “personlige” planet, men de smarte sier bare nei takk. For meg er du bare just another kunde. Litt vanskeligere enn de andre, men fortsatt bare en del av jobben. Noe personlig engasjement blir ikke aktuelt. Du vil ikke bli påtenkt eller snakket om senere i kveld, for å si det slik. Da skal det bli temmelig ille. Er ikke dette hva vi i gamle dager kalte barnslig atferd? Det ligner jo på den typiske taktikken til unger i trassalderen. De skriker og geberder seg helt til de får det som de vil. Hvorfor har ikke Karen sluttet med dette? Sannsynligvis fordi det virker. Om man bare oppfører seg dramatisk og kleint nok vil jo de fleste omtrent betale deg ut av sin egen lomme bare for å bli kvitt deg. Herregud sånt spetakkel. Voksne mennesker med barnslige utpressingstaktikker. Nesten ingen har lyst til å hjelpe dem, strengt tatt, men alle har lyst til å bli kvitt dem. Da går det som det går.
Idunn er en av åsynjene, gudinnene, i den norrøn mytologien. Hun vokter et skrin med livgivende epler som alle æsene, gudene, er avhengige av for å oppnå evig ungdom og evig liv. Hun forbindes også med fruktbarhet. Idunn er gift med Brage som er kjent for sin skaldkunst.
Noen får bare ikke nok adjektiver. Alle setninger må dekoreres til en sånn grad at hele meningen går tapt. Jeg leste noe som inneholdt formuleringen unge menn under 50, som forvirret meg litt. Hvorfor sier de ikke bare menn under 50, hva handler den ekstra spesifikasjonen unge om? Er det hvordan de føler seg? Hvordan de ser ut? Hvordan andre oppfatter dem? Jeg forstår ikke. Medisinsk sett er jo alle menn under 50 “unge” i en relativ forstand. Jeg mener, du ville ha stusset hvis du hørte om noen som døde av alderdomssvekkelse i an alder av 48 — og tenke at enten er det snakk om sykdom eller så må de ha hatt noe slags jævlig hardt liv. Forutsatt at helsa ellers er “normal” pleier jo de fleste å komme seg til alderen 70 og vel så det før de begynner å opparbeide noe seriøst hjelpebehov i hjemmet og den typen ting.
Fra norsk forhistorie henter vi fortellingen om Idun og eplene. Jeg mistenker at begrepet “gammel” ikke nødvendigvis henviser til noe tall, men til vedkommendes sunnhetstilstand i mer generell forstand, si for eksempel hvordan vi vet at lite frukt og grønnsaker i kostholdet nesten helt sikkert vil medføre visse mangelsykdommer over tid, sammenholdt med det faktum at epler fra gammelt av var et generisk navn for enhver type frukt av en viss størrelse og beskaffenhet. De navn vi fortsatt bruker om dem viser dette. Ordet appelsin har for eksempel blitt dannet fra “kina-eple”. Det vi finner i myten om Iduns epler er altså praktiske kostholdsråd. An apple a day keeps the doctor away. Som alle vet finner vi menn rundt alderen femti av alle fasonger og i alle slags generelle helsetilstander. De mest usunne blant oss pleier jo å begynne å merke det omtrent her, mens de som har fulgt et fornuftig vedlikeholdsregime kan være ganske spreke.
Noe folk kan eldes tildels sjokkerende raskt av er rusmisbruk. Både stoffene i seg selv og den livsstilen opplegget typisk trekker med seg kan tære hardt på kropp og sinn. En som har en betydelig uvane sånn sett eldes sikkert tre-fire ganger så raskt som alle andre rundt seg, noe som er tildels godt synlig. Sikkert også godt merkbart for individet på fordøyelse, diverse diffuse smerter her og der, det ene med det andre, saken er uansett at dette er veldig lite bra for folk. Alt sånt som sliter i urimelig grad har jo mye å si. Mye tungt fysisk arbeid i ungdommen vil for eksempel nesten alltid medføre “giktplager” når man blir eldre. Jeg merker det selv. Jeg pleide jo aldri å spare på kruttet, men nå har vi kommet til det punktet at mange typer arbeidsoperasjoner er rett og slett uaktuelt å engang prøve på. Som for eksempel å ligge på kne og legge fliser. Ikke faen om det er noe jeg noensinne skal gjøre igjen. Jeg betaler heller noen andre hvis jeg synes jeg behøver å få noe flislagt. Jeg føler meg jo ikke sikker på at jeg ville klart å reise meg opp uten knirk og smerter etter en time, eller om jeg ville klare å reise meg opp ved egen hjelp i det hele tatt, faktisk. Sånt er ikke bra.
Skjebnens ironi er ofte slik at når man endelig skjønner hvordan noe skal gjøres så har man mistet lysten til å gjøre det, evnen til å gjennomføre oppgaven, eller begge deler. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at så mange gamle menn er såpass ivrige med å dele ut gratis gode råd til alle og enhver. De kan jo se hvordan de selv ville ha gjort ting i en mer logisk opplagt verden. Først er man sterk men dum. Siden blir man smart men svak. Dette gir sikkert en slags likevekt i det store bildet, men det oppleves som litt “urettferdig” på individnivå. Jeg skulle gjerne vært fjortis og visst det jeg vet nå. Om dette sier jeg bare Gud forby. Jeg var ille nok som jeg var, men hvis dagens utgave av meg skulle befolket kroppen til en tenåring ville vi uten tvil ha snakket om et monster. Jeg ville vært sjefen der på stedet i løpet av fjorten dager ved hjelp av helt elementære manipulasjonsteknikker. Deretter kan vi begynne å legge opp strategi. Plan og budsjett. Herregud, jeg har jo femti år på meg, minst. Easy peasy. På den annen side dikterer realismen at sekstiåringer ikke bør fantasere for mye om ting som ligger bortenfor horisonten av tyve år. Det finnes sikkert mange relativt spreke åttiåringer, men dette er ikke hovedregelen. Man har ikke all verdens tid på seg, så man må tenke annerledes enn de unge.
Alder er ikke bare et tall, men det er dette også. De fleste følger uansett mer nøye med på tallet enn de innrømmer. Bør man for eksempel fortsette å feire fødselsdager etter det store femtiårskalaset? Man har jo ikke lenger noe å tjene på å bli eldre. Folk har ikke mer respekt for de på 60 enn de på 50. Det er snarere litt sånn at respekten er på avtagende kurs ettersom huden din blir matt og rynkete mens kjøttfylden i armer og ben henfaller i retning av fenalår. Det fysiske snakker til underbevisstheten med et annet språk enn det vi bruker når vi “tar hensyn”. Når man kan se – det er fette åpenbart – at noen er i en fysisk skrøpelig tilstand så vil man helt ubevisst legge mindre vekt på hva de sier og mener. Deres tid som “aktiv spiller” i livet er jo snart over. Fremtiden deres er ikke lang og åpen. Det går an å se slutten. De har ikke lenger den formen for myndighet som kommer automatisk med det å ha en sterk og kapabel kropp. Alle rundt deg kan jo føle på et instinktivt nivå at det vil ikke være noe stort problem å overmanne deg fysisk dersom dette skulle bli nødvendig. Vi er alltid først og fremst dyr slik sett. Selvsagt tar vi hensyn, viser omsorg og alt det der, men vi forholder oss annerledes til de som ikke fremstår som “spillere” i den store konkurransen om parringsrettigheter og annen eiendom.
Hva gjør en pensjonist? Jeg har i utgangspunktet ingen forestillinger, men jeg antar at “hva fanden de vil” er et ganske nærliggende svar for mange. Man har lov til å jobbe litt deltid uten at dette går ut over pensjonen, men selv dette oppfattes vel mest som en “hobby”, eller altså noe de liker å drive med mer fordi det er trivelig enn fordi det er nødvendig. Om de heller vil kjøpe en bobil, starte en YouTube-konto og legge ut på den typen eventyr som filmes og legges ut på nettet så er dette også mulig. Man kan til og med starte et rockeorkester om man vil. Selvsagt vil det være begrensninger betinget av økonomi, helse og andre ressurser, men så lenge man ellers er fornuftig i forhold til dette kan man operere fritt i det spillerommet man har. Hele idèen med en pensjon er jo å fjerne behovet for å skaffe penger hver dag og den aggressive mentaliteten dette trekker med seg. Slapp av og nyt resten av livet. Dette er ikke din verden lenger. Yngre folk har overtatt all makten. Jamen de vet jo ikke hvordan ting skal gjøres. Er det så? Det er det strengt tatt aldri noen som har gjort. De bare gjør seg til og later som de skjønner mer enn de gjør. Eller de klamrer seg fast til et opplegg som har fungert helt fint for dem i førti-femti år. Er det noen som fornekter sin egen alder? Jeg snakket med en kis her om dagen som brukte ordstillingen “når vi blir gamle” (om seg og kjerringa). Jeg så på ham litt. Hei mann du er jo like gammel som meg. Hva mener du med “når vi blir gamle”? Det var litt forbløffende. Så vidt jeg er i stand til å se så vil jo det man ikke rekker å gjøre mens man er i sekstiårene ihvertfall ikke bli mer aktuelt over det neste tiåret. Venting er en uheldig strategi i vår aldersgruppe. Selv gjør jeg det bare hvis dette er mest formålsrasjonelt og ressurseffektivt – og selv da bare innenfor en ganske kort tidshorisont – ellers ikke. Man må jo få ting gjort. Dette er viktig i enhver alder, men det er liksom den eneste realismen som teller blant de som har oppnådd “senioralder”. Hvor mye fremtid tror du at du har? Det er jo slik at mens de yngste føler at livet er veldig “dag for dag” så er det slik blant de eldste. En dag er alt dette over,. Da kjem ørna og tæk oss. Men i mellomtiden spiser vi epler og køler ellers på som best vi kan.
Sublim betyr opphøyet, av en høyere orden. Det sublime innebærer erfaringen av en transcendent storhet, som makt, heroisme eller utbredelse i rom og tid, og overskrider vår normale evne til å bedømme eller gripe. I dag blir sublim ofte forstått som synonym til skjønn, mens tidligere tenkere har skilt skarpt mellom de to.
(Store norske leksikon)
Estetiske kategorier er et litt halvinteressant studiefelt. Hva mener folk når de bruker ordet vakker? Hva betyr det at noe er stygt? Det er ikke urimelig å avskrive alt sånt som “subjektiv synsing” men det er ikke særlig smart heller. Det er fristende å si at det kommer an på hvem som snakker og hva de prøver å komme frem til: Hvor viktig er dette temaet? Det er liksom litt mer utfordrende når konseptet skjønnhet blir brukt på en måte som utfordrer vanetenkningen. Vi kan for eksempel nevne Charles Baudelaire og hans “ondskapens blomster”, eller forsåvidt enhver annen litterat som befant seg i den såkalt satanistiske delen av fransk romantikk. De er giganter den dag i dag. Hvilket bringer oss til den gotiske tradisjon, som faktisk er mye yngre enn folk tror. La oss begynne med navnet. Hvem er goterne? Svaret handler ikke om folk og taksonomi, men om fantasi. Det er derfor ikke noe poeng i å nevne verken Göteborg eller Gotland, men heller se på hva konseptet “gotisk” betydde for opplysningstidens nyhumanister. De idealiserte jo antikken og betraktet “den mørke middelalder” som en stor ulykke som ble påført menneskeheten i hovedsak av tyske barbarer. Du vet. Da Roma falt og det ene med det andre.
Det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan man skal stykke opp historien i epoker og tidsaldre, men det finnes visse konvensjoner som man kanskje bør holde seg inne med hvis man ønsker å bli forstått, eller for den saks skyld bli tatt seriøst. Selv mener jeg det er fornuftig å si at middelalderen endte med Svartedauen. Europa ble jo ikke desimert – som teknisk sett betyr å ta ut hver tiende person – men faktisk mer eller mindre halvert så langt som folketall angår. Det må ha vært skrekkelig på en måte som er bortimot ufattelig, eller sublimt om du vil. Vi har ikke noe annet vi kan sammenligne med. Den andre verdenskrig er den mest horrible blant de kollektive menneskelige erfaringer i nær fortid, med den vesentlige forskjell at folk stort sett forsto hva som skjedde da. Det var heller ikke noe i nærheten av like mange døde. Folk mistet ikke kontinuiteten i hele virkelighetsoppfatningen sin selv om verden ble lagt i ruiner. Forskjellen på året 1930 og året 1970 er ikke så stor at vi må snakke om to helt ulike verdener. Selvsagt var det mange lokale forandringer av stor betydning for akkurat det stedet, men i et globalt perspektiv fortsatte verden mer eller mindre som før etter de nødvendige maktpolitiske rokadene. Postmodernisme kom på banen som en mer oppdatert form for modernisme – fritatt fra den gamle “fremtidsentusiasmen” – men ellers er vel de fleste enige om at det er bedre å se på det tyvende århundre som en helhetlig blokk enn å etablere noe skille av typen “før og etter verdenskrigen” når det kommer til studiet av kunst, antropologi, filosofi og de kulturelle forholdene sett i stor skala.
Hva betyr tro? Selv skiller jeg mellom nødvendig tro, overtro og vantro. Det “nødvendige” er relativt, men det betyr hva enn som er “nødvendig å tro” på individnivå for å få det eksistensielle regnestykket om livsmening til å gå opp. Alle har noe, men ikke alle har det samme. Overtro er akkurat hva ordet sier: Mer tro enn hva som er nødvendig. Det er best å sammenligne det med overvekt, fordi både vekt og tro ut over et passe måteholdent magemål medfører alskens plager. Når det blir ille nok kaller vi det paranoide vrangforestillinger. Vantro er den mest interessante kategorien, som har stor varians, men det betyr i hovedsak å innta en revolusjonær holdning til det eksisterende paradigmet. Man tror på “noe helt annet”, men dette andre kan ikke leve i fred med det lokale samfunnets “tradisjonelle” idègrunnlag. Derfor utfordrer det de lokale makthaverne, som helt eller delvis baserer posisjonen sin på lojalitet mot “det gamle systemet”. Tro og vantro blir således en slags dialektisk oscillerende mekanisme for ufred innenfor dette emneområdet, mens overtro er strengt tatt et synkretistisk opplegg. De tror på hva som helst. New Age og den typen fenomener har jo tatt til seg og fordøyd det meste av alle fortidens mest fantasifulle påfunn innenfor det metafysiske markedet. Overtro er noe åpent, men når vi “betrakter ting med vantro” er det ikke fordi vi ikke tror det vi ser, men fordi vi ikke ønsker å tro det vi ser.
Religion er – slik vi definerer det i dagens samfunn – strengt tatt bare et politisk program for strukturering av fenomenet tro, men i henhold til noens materielle preferanser. Religion støtter seg nokså tungt på teaterets virkemidler og en typisk sammenkomst for noe slags trosformål ligner ikke så rent lite på postmoderne istallasjon og performancekunst. Lyd og lys er kontrollerte og alle bevegelser er koreograferte. Opplegget er åpenbart vinklet inn mot det sosiale feltet. Du vet. Tilhørighet, fellesskap og så videre. I hedensk tid var tanken at hvis man ville møte Gud så måtte man gå på fjellet. Høyt opp. Så måtte man vente, alene og redd, uten å vite noe om hva som kom til å skje, om noe. Jeg mener, seriøst. Hvorfor skal Gud være interessert i deg? Du har jo fått så mange gaver. Bruk dem. Ikke mas. Noe av det mest komiske med alle disse svært religiøse typene er hvor liten tillit de har til Guds oversikt og kompetanse. De synes liksom at de må blande seg borti alt mulig. Du vet. Mene noe om skaperverkets beskaffenhet. Gjerne klage på at det ikke er bra nok. Det er for varmt. Det er for kaldt. Sjefen er jævlig. Myggen plager meg. Og hele tiden er det noe som klør eller blør, som ikke slutter før man dør. Halleluja. Snart er det jul. Folk vet ikke helt hva de feirer, men gøy er det uansett.
Den gotiske estetikken i dagens verden handler om stilvalg i forhold til mote, musikk og et litt kronglete og oppstyltet opplegg for sosial omgang med sjangerkolleger. I den grad noen tiltaler deg som Ærede Venn er vedkommende helt klart på den gotiske bølgen. Særlig når de ellers ligner på Lestat the Vampire, går med spaserstokk og monokkel, røyker pipe og sipper brunt brennevin fra digre krystallvaser av noen glass, selvsagt med svarte stearinlys på bordet, i et – skal vi kalle det et hus? – som selveste Dracula kunne ha trivdes i. Musikalsk sett har åpenbart Joy Division og annet minimalistisk synth-plonk en høy stjerne, men også “symfonisk svartmetall” og den typen ting fremkaller det korrekt gotisk vinklede velbehaget, som skal være vagt beslektet med effekten av Valium. Du vet. Flytsonen. Hvordan lokaliserer man den? Og – gitt at man har klart å lokalisere den – hvordan kommer man seg dit? Prinsipielt sett er alle ute etter det samme. De vil finne noe som “får alle brikker til å falle på plass” for dem. En tilstand, eventuelt et kvantum kunnskap, en innsikt, svaret på en gåte man ikke engang har hørt, eller hva det nå enn er man ser for seg, poenget er ikke så mye fantasien som “det metafysiske savnet” som motiverer slik fantasering. Folk går på leting i rusens verden, i kunsten, eller kanskje i noen slags livsfarlige påfunn som gir det rette rushet, eller hvorfor ikke i religionen.
Mote er et litt interessant fenomen; forstått som klesstil, hårsveis, ascessorier, sminkepolitikk og så videre; som i helhet resulterer i et “uttrykk” som også tjener som noen slags eksistensiell ytring om hva slags menneske man er. Je suis un produit. Vi gjenkjenner de gotiske typene på at de helst vil bo i en slottsruin og leve bare av rødvin eller noe, mens de vandrer gjennom gangene og resiterer berømte vers av Byron og Shelley, men inntil dette kan la seg arrangere har de en tendens til å se “normale” ut i hverdagen og på jobb, men stile seg ganske drastisk opp med diverse spesialeffekter når de drar på sine heksesabbats eller hva de nå kaller det. Magic The Gathering. Jeg vet ikke hvor intens denne greia er i Norge men – av alle steder – det er temmelig stort i Japan. I en verden som inneholder furries er det imidlertid begrenset hvor snåle ting kan bli på hitsiden av organiserte seksualavvik. Goterne er jo bare veldig teatralske. Med mindre man henger seg opp i estetikken deres på noe slags religiøst grunnlag gjør de jo ellers ikke noe som er sensasjonelt. De bare kler seg ut, snakker rart og liker det dramatiske, for ikke å si det sublime. Sånt finnes i tusen varianter, hver med sine egne regler for hva som går. For goterne virker det ikke som det egentlig går an å få det pompøst nok — som en alt for nedlesset og oppsminket tragisk italiensk opera hvor alle dør i siste akt. Se bare på videoen.
Bildet ovenfor kunne godt fungert som coverfoto for en film kalt Zombie Apocalypse 4 med undertittelel The Flood Zone eller noe. Man ser en – typisk for slike filmer – sammensatt gruppe av individer som vandrer gjennom restene av det som en gang var noens verden mens de speider vaktomt fra side til side. Men bildet er fra Valencia for to dager siden. Det har jo oppstått en “situasjon” der etter at et helt årsforbruk av regn falt på bare åtte timer. De materielle ødeleggelsene er på en absurd skala og dødstallene er foreløpig ukjente, men “minst to hundre” virker som et rimelig anslag. De er forsåvidt vant til intense høststormer i regionen, men ingen har sett noe slikt før. Hundreårsflom? Tusenårsflom? Der er sånne ord man hører etterpå, men klimaforskere bare trekker på skuldrene. Det er sånn ting blir når temperaturen øker. Alt blir mye mer intenst. Mer dramatisk. Villere, våtere og på alle måter verre. Dette har vi visst lenge.
Grovt sett har Spania middelhavsklima i sør, atlanterhavsklima i nord, og i midten ligger høysletten La Mancha. Jeg vet ikke mye om meteorologi, men jeg innbiller meg at denne konfigurasjonen genererer mye interessant vær selv under det som pleide å være normale forhold. La oss si før år 2000. Tallet er jo en veldig beleilig delestrek for så mye. Selv befant jeg meg faktisk i Spania da kalenderen skiftet tusentall. Jeg bodde i Castelldefels, en “strandby” like sør for Barcelona, og jeg husker at ved et tidspunkt var det et helvetes uvær som blant annet la svære skogområder i Sør-Frankrike helt flate. Alle som kunne svinge en motorsag og hadde litt ledig tid ble hyret inn for å rydde opp i mannskiten. Bildene på diverse nyhetssendinger så helt uvirkelige ut. Noe senere kjørte jeg gjennom området, men da var oppryddingsjobben for det meste over. Greia er så vidt jeg har skjønt at kaldere luft fra nord møter varmere luft fra sør for å avvikle dramaet sitt der på himmelen. Der er tildels mye skriking og store fakter. Sånt skjer i denne regionen, men nå skjer det på en veldig insisterende måte. Noen har tuklet med volumknappen sånn at nå spiller dette anlegget drithøyt. Man må holde seg for ørene og da er det ikke noe gøy lenger. Festen har begynt å gjøre vondt.
Hva virker motiverende – og i hvilken retning – når man er midt i en prosess med å flytte til Spania? Jeg hadde uansett ingen planer om å havne i Sør-Spania – blant annet på grunn av den ustabile vannsituasjonen, men også fordi det blir så fette varmt der om sommeren at det er ulevelig for sånne som meg – fordi jeg er jo definitivt en atlanterhavsmann. Det er det som er mitt Mare Nostrum. Jeg har aldri vært særlig begeistret for Middelhavet. Eller rettere sagt, den typen klima fungerer bare for meg om vinteren. Du vet. Helvete er et varmt sted. Kulda kan man jo kle seg mot, fyre i peisen og det ene med det andre, men når det er hetebølge må man bare søke dekning på et noenlunde kjølig sted så godt man kan, mens man passer på å få i seg nok vann. Det er blant annet derfor de har så mange hus med opptil meteren tykke vegger av adobe – og bare ganske få, små vinduer – i Spanias sørlige regioner. Det isolerer mot varmen. Tanken er mer å bygge en kunstig grotte enn et “hus” i sin egentlige forstand. Når varmen står på som verst må man jo bare gjemme seg på et halvmørkt sted som sola ikke kan nå. Hele opplegget med siesta har tradisjonelt sett handlet om at det er totalt galimatias å jobbe utendørs under døgnets varmeste timer så man kan like så godt ta en lang lunch og få seg litt søvn etterpå sånn at man er sprek før kvelden kommer, for da blir det “middag” – la cena – klokka ti eller deromkring. Du vet. Godt og vel etter solnedgang. Så sitter man siden og pjaller utover natten. Typisk spansk atferd.
Nordområdene i Spania – Galicia, Asturias, Cantabria, Baskerland – er ganske dramatisk forskjellig fra det folk i Norge typisk assosierer med Eviva España, som har en tendens til å kretse rundt sørområdene, særlig Alicante, Benidorm og der. Eventuelt Kanariøyene, som også er en sterk kandidat til tittelen “nordmenns mest spanske preferanse”. Mange drar til Madrid – som ligger så å si pang smakk midt i landet og har alt man kan forlange fra en storby – men nesten ingen vanker langs nordkysten. Det eneste unntaket som umiddelbart faller meg inn er kulturbyen Bilbao, som er nesten like hipp som Barcelona sånn sett. Dessuten er det jo alltid en antall mennesker som vil oppleve den gamle pilgrimsleden Camino de Santiago som foregår i nord. De bruker vel et par uker på å spasere fra øst til vest, gjennom et antall alternative ruter som er lagt opp for dem. En god del av husene som ligger ute for salg i regionen reklamerer med at de “ligger langs Camino de Santiago” og egner seg for å bygge pilgrimshotell eller noe. Det har imidlertid ikke jeg tenkt å gjøre. Herregud. Det verste jeg vet er sånne steder som har stort gjennomtrekk av diverse folk med diverse motiver. Jeg ser etter et sted hvor “tiden står stille” — som definitivt er et fordelaktig arrangement i min alder.
Hva som skjer videre i Valencia og områdene rundt er uklart. Foreløpig må vi vel snakke om en sjokktilstand. Mange ble tatt av vannmassene, men enda mange flere har mistet alt de hadde. Huset med alt sitt innhold og alle eiendeler — og det skjedde brått, på bare noen få timer. “De som gikk for å flytte bilen og aldri kom tilbake” er en egen kategori som det snakkes mye om. Vannet steg så raskt at det er snarere regelen enn unntaket at folk ble fanget der de befant seg da regnet kom, særlig i sine egne hus, hvor vannet sto opp til andre etasje før de visste ordet av det. Mange ble fanget i bilen som så siden ble tatt av vannet og slengt rundt som en annen barkebåt. De finner lik i mange henslengte biler. Hva skal man tenke? Livets siste minutter kan jo være ganske skrekkelige for ganske mange. Dette ser ut som en “Katrina” klasse av katastrofe, som helt sikkert vil medføre et drastisk prisfall på eiendommer i regionen La Valenciana, uten at jeg kan si det frister. Jeg har aldri vært glad i å plassere meg på steder hvor man kan komme i veien for store vannmasser, vulkanske utbrudd og den typen ting. Det er for eksempel fullstendig fette uaktuelt å noensinne bosette seg i et område som ligger rett nedenfor en stor demning. Jeg har ikke så stor tro på menneskenes evne til å bygge solide strukturer. Herregud. Og fjellsider hvor det er realistisk å anta at det kan gå ras? Glem det. Hvem plasserer seg i veien for “naturens raseri” hvis det kan unngås?
Det er temmelig kjedsommelig å gjenta i eininga at vi må gjennomføre en drastisk omlegging av hele menneskehetens materielle kultur hvis vi skal være fortsatt levedyktige som art — og det bør helst skje litt faderlig fort. Det aller viktigste er at energiforbruket må ned over hele linja. Grønn energi er en illusjon, eller rettere sagt, en mindre direkte skadelig form for energibruk, men det er ikke desto mindre en fremføring av tanken om å “beherske naturen”. Grove tvangsmidler er nødvendig ved dette tidspunkt, fordi dette kommer definitivt ikke til å skje “av seg selv”. Da tenker jeg på sånt som å øke literprisen på fossilt drivstoff med minst hundre kroner, smelle et par hundre prosent skatt på toppen av alle produkter som på noe vis benytter plast, totalforby betong og den typen ting. Strømkvote er veien å gå. En ganske lav en, for en ganske lav pris, men så følger perverse priser hvis man går høyere, uansett av hvilken grunn. Få flest mulig over på et – tungt subsidiert – program for selvstendig produksjon av den nødvendige husholdningsstrømmen via solceller. Bygg ned komforten for alle typer veitrafikk, samtidig som man dumper kollektivprisene ned mot null. Gi offentlig støtte til de som ønsker å etablere lokal matvareproduksjon, aktiviteter som gjør bygdene attraktive som tilflyttingssteder for barnefamilier og den typen ting. Vi må uansett finne en ny slags balanse i en type “landsbyøkonomi” som ligner litt på middelalderens, bare at vi har bedre teknologi. Færre byer og mer spredt befolkningsstruktur, med fokus på lokal matvareforsyning. På den juridiske siden må vi så snart som mulig avskaffe prinsippet om “deleierskap med begrenset ansvarsrett” — i praksis aksjeselskapet som organisasjonsform. Noen må alltid stå til ansvar for alt et firma gjør, med all sin eiendom og alt hva det ellers måtte innebære, for eksempel strafferettslig. Forøvrig må hele konseptet med “fortjeneste” fjernes totalt. Det skal ikke gå an å “tjene penger”. Dette er jo selve ondets rot. Alt det gale folk gjør for penger. Vi kan velge en styrt avvikling av mannskiten – en perestroika om du vil – eller vi kan vente til Valenciaflom er noe vi ser minst en gang i uka et eller annet sted i verden. Valget er – inntil videre – fritt. Lykke til.
Min aller første engelsktime på barneskolen foregikk på Finnmarksvidda i året 1971. Vi fikk utdelt en lesebok hvor det var noe med this is Sam, he is a negro og en av guttene i klassen sa they are niggers, som læreren reagerte på med å si noe sånn som neimen huff, sånt må man ikke si og det var enden på hele episoden. Var det rasisme? Jeg vil si det var bare et barn som resiterte noe han hadde hørt hjemme, sett på fjernsynet eller noe. Hvem vet. Det fantes ingen negere i Finnmark på 70-tallet. En gang i året 1973 kom det et tivoli som hadde med seg en svart mann. Jobben hans var å fly rundt i et leopardmønstret lendeklede, hoppe, vifte med armene, rulle med øynene, hyle og knurre. Du vet. Sånn som negere gjør. Skremmende var det ihvertfall. Ingen hadde sett noe sånt før. Ungene prøvde å spionere på ham når han måtte gå bak sirkusteltet for å pisse, for å se om pikken hans var svart også.
Dette med samer var litt her og der. Man kan jo i utgangspunktet ikke se om noen er same eller ikke. Man var nødt til å vite hvem de var, kjenne familien og det ene med det andre, men selv da var det såpass mye frem og tilbake med dadja inngifte og sånt at grenseoppgangen ofte var høyst uklar. Noen var samer når det passet best sånn, men ellers ikke. Jeg vet fortsatt ikke hva “samisk identitet” betyr. Jeg vet ikke engang hva “norsk identitet” betyr for den saks skyld, men jeg antar at det er noe med språket. Selv kaller jeg meg bare norsk hvis jeg er i utlandet. Her i Norge bryr folk seg typisk mest om hvilket distrikt man kommer fra, hva slags dialekt man snakker og den typen ting, som betyr lite til ingenting for utlendinger. Som han filosofen en gang sa: Jo mer like to mennesker er, desto mer utålelige blir de siste gjenværende forskjellene mellom dem. Og som jeg sier: Der hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. Mennesker er svært aggressive og kranglete skapninger. Dette er normalt. Jeg tror ikke dette bare er et individuelt karaktertrekk som noen har og andre ikke har. Jeg tror det er instinktivt. La oss si det som Nietzsche kalte viljen til makt. Ønsket om å leve og bevege seg, ut ifra de forutsetningene man har.
Rasisme krever kontekst. Alle kan være en drittsekk som er fæl mot alle andre på en ikke diskriminerende måte, men når man har valgt ut en gruppe av “undermennesker” som man konsekvent forholder seg til på en i beste fall nedlatende måte, men i verste fall med vold og overgrep, blir ting straks annerledes. Det har blitt et program. En fantasi hvor det ene settet med personegenskaper står i motsetning til det andre mot en antatt bakgrunn av “blodets mysterier” og arvesynd, eventuelt kulturell overlegenhet. Hvorfor har man en konflikt med den man står overfor? Som småbarn er det definitivt noe man har arvet. Man hører jo hva de voksne snakker om og hva slags følelser de legger i det. Var den langvarige “fornorskingspolitikken” overfor samer rasisme? Nei. Det var utjevningspolitikk. “Integrering” kaller de det nå om dagen. Siden kan vi snakke om kløning og lite hensiksmessig fremferd i praksis, men det blir strengt tatt en helt annen debatt. På den tiden da disse samegreiene foregikk så var jo ikke de norske myndighetene noe greiere mot “sine egne” – altså dadjaene, eller “den hvite mann” – men behandlet egentlig alle like autoritært og ugreit. Du skal. Den typen ting. På den samme tid var også vold og overgrep relativt sett mye vanligere blant befolkningen. Å få bank var ikke like skandaløst som det er nå. Folk bare trakk på skuldrene. De regnet med at “du hadde sikkert provosert noen”.
Gjennom etterkrigstiden og frem mot 80-tallet var myndighetene mer brutale, tvangsmessige og autoritære. Som man rimeligvis må forvente reflekterte dette seg i motsvarende atferd blant “barna” — det vil si folket. Standardene i forhold til vold og tvang var helt annerledes. Nå i dag snakker vel ingen om å gi barna “ris på blanke messingen” men dette var et aktuelt alternativ mens jeg vokste opp. Det skjedde med mange. Det å få bank var et familiært konsept helt fra man var liten. Slåssing i skolegården skjedde hver dag. På den annen side var det en nesten ufattelig skam å gå konkurs. Folk begikk selvmord på grunn av sånt. Mens nå er det bare noe man forholder seg “teknisk” til, ut ifra hva som er lønnsomt. Vi har fått bedre moral på voldssiden, men dårligere på den økonomiske. Grensene har flyttet seg. Er det en “privatsak” om folk banker opp barna sine? Jeg ser ikke noen som argumenterer sånn lenger, men det var en vanlig holdning for femti år siden. Ingen som legger ned jobben og går hjem fordi de ikke klarer å forholde seg til at de har fått kvinnelig sjef blir tatt alvorlig i 2024 – de vil bare bli ledd av – mens sånt ble betraktet som bekymringsverdig den gangen. Der ser du hvordan det går. Hva er normalt? Folk stimler ikke lenger sammen for å se med sine egne øyne noe så ufattelig som en kvinnelig lastebilsjåfør. Har vi egentlig noe som er “rene mannsyrker” lenger? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller ikke folk opplever dette som dramatisk. Klarer de å gjøre jobben? Javel, men så er det vel greit, uansett hva de ellers måtte være “på privaten”.
Når det gjelder afrikanere jeg har møtt så har jeg lagt merke til at de har vesentlig mye mer beef med hverandre – det finnes ingen enhetlig “svart” opinion – enn hva de har til “vesten” og enda mindre “den hvite mann” som gruppe. Det er det vanlige opplegget. Man hater alltid de nærmeste mest. Du vet. Nabobygda. Den andre siden av familien. Til og med sine egne søsken når det blir galt nok, la oss si som i visse kriger om arverekkefølge som har skjedd gjennom historien. De som er “fremmede” er jo først og fremst fjerne fra den virkeligheten som man definerer seg selv inn i. Det finnes i utgangspunktet ingen grunn til å “starte noe” med en vilt fremmed person, mens man til enhver tid kjenner mange som man har noe gående med. Sånn fungerer det for alle. Hvorfor skal man hate noen man ikke engang kjenner? Man vet jo ingenting om dem. De kan like så gjerne være en potensiell alliert som en motstander i livets spill. Det kommer jo an på hva slags type de er og interessene deres forøvrig. Rasisme må vel som fenomen forutsette at man begynner med å rasebetegne seg selv. Gjerne som den korrekte rasen her i bygda. Norsk identitet og det ene med det andre. Er det ikke noe etnisk? For meg handler det bare om språk. Jeg oppfatter folk som “norske” hvis de snakker flytende norsk, har gått på skolen her, deltar i samfunnet og i det hele tatt. Det vanlige. Jeg klarer ikke engang å ta rasemaset alvorlig. Folk er individer. Det er jo for fanden vanklokt å bedømme dem som personer på noe annet grunnlag enn deres egen høyst personlige og ellers presumptivt sett frivillige oppførsel i stort og smått.
Kan du noen samevitser? Det regnes som nokså dårlig smak nå i dag å livnære seg på “rasevitser” og den typen ting hvor poenget er at man er inneforstått med en særlig type holdning overfor den gruppen man vitser med. Hva kaller man en same som bare gjetter? En tippelapp. Hva kaller man en same som er inkontinent? En skvettlapp. Hva ville samejenta ha på brullupsnatta? Det som står på lappen. Hæ hæ. Du skal høre mye. Synes du dette er gøy? Selv tenker jeg at det må være et nokså spesielt publikum for at man skal kunne “ha dem med seg” som standup komiker gjennom en lang rekke med samevitser, uten at noen av dem begynner å kaste ting på deg. Det er for ufint. They are niggers. Man kan ikke holde på sånn. Ikke bare viser komikeren sine egne dårlige holdninger, de fornærmer også publikum gjennom å anta at folk kommer til å synes dette er morsomt. Hvorfor skal man være disrespektfull overfor andre folkegrupper enn den man selv oppfatter seg som medlem av? For eksempel skjønner jo alle som har vært utsatt for kolonialisme at det ikke er alle medlemmene av den statsmakten de peker på som sto bak mishandlingen og utplyndringen, og enda mindre alle – om noen – av de nålevende. Barbados tok for eksempel et etter måten drastisk skritt for et par år siden, og Jamaica flekker også litt tenner mot britene. De liker dårlig den historien de er nødt til å fortelle barna sine. De skulle gjerne hatt noe mer eller bedre å si om “Storbritannia” men de har bare det de har. Snakke sant bør jo alle gjøre. Er samer en utsatt gruppe i dagens Norge? Det er ikke noe bra formulert spørsmål. Språk og selvstendig folkekunst er utsatt. Tradisjonshåndverk og den typen ting. Men hvis man spiller kortene sine riktig kan man som for eksempel joikende rockesame oppnå å bli noen slags nasjonal maskot i Norge. Alt handler jo om profilering i nettets tidsalder. Selvsagt litt om talent også, men først og fremst det at man lar seg definere som et kult kulturprodukt som det er gøy å heie på. Forøvrig er det å si at jeg vet ikke selv om noen “rockesamer” men jeg har de barndomsminnene jeg har. Jeg husker alt. Jeg vet ikke hvem personen på illustrasjonsbildet er. Der er bare et av bildene Google hadde under søkeordet “rockesame” — men ut ifra kofta er han fra Karasjok. Ellers vet jeg ikke noe.
Noen ganger leser jeg ting som “bør kritiseres” på grunnlag av ordvalg, faktafeil og annet. Jobben er ikke velgjort. Jeg kunne påpekt både det ene og det andre, men hva gjør jeg? Det ender nesten alltid med at jeg tenker nei. Det er ikke noe poeng å kommentere. Det må i så fall bare være hvis det er et konkret tema som ikke er til å misforstå. Hvor finner man doble fustasjopphengsforkoblinger? Den typen ting. Når svaret handler om topologiske koordinater, ellers ender det bare med “tolkning” som typisk går i retning av å “føle seg angrepet”. Selv tigger jeg mest om den typen kommentarer som går på skriveflopp, skranglete grammatikk, eller – Gud forby – faktafeil. Uansett, som alle kan se er illustrasjonen ovenfor en detalj fra Alteret i Gent – det er en by i Belgia – ferdigstilt av Jan van Eyck i året 1432. Han var en jævel på å male smått. Filigransarbeidet går i retning av det utrolige, for ikke å si umulige. Herregud. Hvem maler sånn? Ikke bare skal du ha falkeblikk for å overhodet se hva du driver med, du må også være mer stø på hånden enn hva de fleste får til. Men verket står der som fullgodt bevis i seg selv. Jobben ble gjort. Det er en ytring i mange dimensjoner.
Som håndverker er det evige spørsmålet hvor nøye man behøver å være. I den ene enden har vi innretninger som den store partikkelaksellratoren – Large Hadron Collider – ved CERN-instituttet i Sveits, som må være fullstendig fette presis, innenfor en tusendels millimeter per kilometer, noe som ikke er menneskelig mulig å få til hvis man ikke bruker ekstreme presisjonsinstrumenter til å styre retningen i prosessen. For å ta et beslektet eksempel: Noen skrev noe hvor de oppga “lysets hastighet” (i et vakuum) – også kalt celeritas, matematisk symbol C – som 300.000 kilometer i sekundet, noe som er presist nok for historiefortelling rundt leirbålet, men hvis man mener å være nøyaktig for argumentative formål bør man bruke Google, som oppgir tallet 299.792.458 meter i sekundet (flytt kommaet tre plasser hvis du heller vil ha kilometer), som gir et avvik på 207.542 meter for hvert sekund som går, så kan du jo selv regne ut hvor langt ute i kålåkeren man er etter et par timer, for ikke å si et år. Hvis man for eksempel skal navigere og bruker tallet 300.000 kilometer i sekundet vil man jo for hvert sekund som går i konsekvens være drøyt 200 kilometer ute av kurs. Følgelig er det ikke godt å si hvor man havner, men det er definitivt ikke der man hadde tenkt seg. Tilsvarende er det dårlig hjelp å ha en kraftfull rifle som “går rett” over en kilometer hvis man ikke er temmelig stø på siktehånda.
Folk tenker forskjellig. Dette er jeg inneforstått med. Men jeg tenker som en håndverker og jeg tror ikke jeg ville klart å endre på dette selv om jeg hadde ønsket det, hvilket jeg på ingen måte gjør. Vi har tegningen, vi har arbeidsprosessen og vi har resultatet. Dette er de essensielle elementene i alle typer operasjoner. For at opplegget skal være lønnsomt må man både handle formålsrasjonelt og ressurseffektivt. Man kan ikke bruke for mye tid på å kåle med “presisjon” men legge seg på en linje som er “god nok” i realismens verden. Innenfor byggfagene har vi industristandarder som definerer alt sånt. Så og så mange millimeter slinger godtas i henhold til hva greia er. Hva er dens funksjon? Et pipeløp behøver for eksempel ikke å være nazirett for å gjøre det den er ment å gjøre, nemlig å transportere røyken opp og ut av huset, mens en benkeplate hvor det er vanskelig å få kjevlet til å ligge stille er dritirriterende å forholde seg til. Eller hva med den typen baderomsgulv hvor det alltid danner seg en vannpytt der hvor flisleggeren slurvet? Herregud. Jobben til en håndverker er å gjøre tingen andvendbar innenfor en praktisk horisont først og fremst. Siden kan man pynte. Det estetiske ender imidlertid med å bli en slags fornærmelse hvis det ikke også er korrekt utført i henhold til sin funksjon. Det virker jo så bortkastet når noe er pent men også udugelig. Det er ikke den typen kosmisk humor som man ler mest og best av. Eventuelt kan man tillate seg noen sadistiske spasmer av hånflir hver gang folk velger det vakre fremfor det dugelige. Prioriteringene deres dømmer dem til å bli ulykkelig, skuffet og/eller misfornøyd. Du vet. Firkanta dasstopp og den typen ting, som kanskje ser snasent ut men som ikke passer til rumpa. Og sånt skal man liksom leve med?
Disse tekstene jeg skriver er ikke så mye jeg som ytrer meg om “noe jeg mener” som konstruksjoner jeg lager fordi dette er underholdende for meg. Jeg kunne også ha spikket gubber, sånn som Emil i Lønneberget, men jeg har en greie med språk som bare er hobby. Det har ingen kommersielle eller praktiske applikasjoner ut over å være “interessant”. Det har jo forlengst gått penger i de formelle håndverksfagene jeg praktiserer, slik at jeg helt vanemessig formaterer dem ut ifra slike hensyn både som prosjekt og jobb – det dukker liksom alltid opp en vinkling som handler om hva det koster, hvordan det best kan gjøres i praksis, og så videre, når jeg ser på noe bygningsmessig – mens det jeg skriver svever fritt, uten å ta noen andre hensyn enn at teksten i seg selv må fungere. Jeg er svært nøye med noen ting, mens jeg slurver – tildels med vilje – med andre ting (fordi dette skaper en litt spennende dissonans). Faktafeil er for eksempel en grov synd. Alle tall jeg oppgir må være dobbeltsjekket opptil flere ganger, hvis ikke er det bedre å si sånt som “på 1400-tallet” eller eventuelt “under renessansen” istedet. Det er også viktig at “grunnspråket” er formelt korrekt, fordi bare da kan jeg slippe unna med å tøye reglene, finne opp nye ord og den typen ting. En tekst blir jo fort ubegripelig hvis den både er grammatikalsk slurvete og “eksotisk” i ordvalget. Da har vi en firkanta dasstopp igjen. Det blir rett og slett ukomfortabelt for leseren. “Brukergrensesnittet” mellom idè og ferdig form er ikke tilpasset normal menneskelig anatomi, psykologi og daglig bevegelsesmønster.
Når det kommer til debatt forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden som er galt med de som tror man kan “vinne” en debatt og derfor går helhjertet inn for dette, fordi de identifiserer seg som “vinner” eller whatever. Kjedsommelig er det uansett. Etter min mening må det være med øks og det må være liv og død på ramme alvor hvis jeg skal gidde å slåss. Gjesp. Ordene er bare en lek for meg. Ingen konkurranse. Jeg driter i hva folk tenker og tror. Det er ikke mitt problem. Jeg lever i en verden av handlinger hvor den generelle idèen er å tilpasse seg det terrenget man ferdes i på rasjonelt vis, ut ifra hva situasjonen krever der og da, men uten å miste retningssansen i forhold til hvor man har tenkt seg over langen. Det pleier ikke å ha så mye å si fra eller til hva folk sier. Mye er bare meningsløst abbelgabbel – sånn som det jeg skriver – eller noe de holder på med for moro skyld, sosial hygge og det ene med det andre, mens man bør definitivt holde blikket festet på hva de gjør. Hvordan de posisjonerer seg i landskapet. Alle har en strategi, enten den er bevisst eller ubevisst. På et generelt grunnlag oppfordrer jeg folk til å studere litt spillteori og bayesiansk statistisk metode. Det hjelper hvis man ønsker å få orden på tankene sine og litt systematikk inn i livet forøvrig. La oss si at de fungerer som vater, snor, blyant og tommestokk i en byggsituasjon. Når man har vent seg til å bruke disse teknologiene er det vanskelig å forstå hvordan det går an å få noe gjort uten dem, ihvertfall på noen rimelig nøyaktig måte. Filosofi er tenkefag på den samme måten som det mureren gjør er byggfag. Alt kan gjøres med varierende grader av nøyaktighet. For eksempel er den typen varder som turister noen ganger bygger i fjellheimen en form for murverk som kan vurderes i henhold til fagmessige standarder (selv om det sannsynligvis bare er murere som gjør sånt, på en refleksmessig måte). Dette er pent håndverk. Men for det meste ser ikke folk særlig nøye på tingen etter at de har konstatert at det er “en typisk turistvarde”. Og hvis de tenker noe så er det sannsynligvis at det ville vært bedre med færre men bedre utførte varder.
