Faltu-riltu-raltu-ra

Alle har hørt Kråkevisa. Du vet. Mannen han gikk seg i veaskog, hei fara. Det som skjer videre ar at han observerer en kråke. Dette gir ham en dårlig følelse. Skal tru om den kråka vil drepa meg? Hei fara. Jeg vet ikke når jeg hørte sangen første gang men jeg vet at dette alltid virket som en urimelig reaksjon for meg. Jeg mener, hva kan kråka gjøre selv om den eventuelt – med eller uten saklig grunn – ønsker livet av deg? Herregud. Det er bare en kråke. Den ville vært farlig hvis du var bare ti centimeter høy, men det er du jo ikke. Imidlertid finnes det en del folkelig ovetro hvor det å se eller høre kråker under visse omstendigheter blir tolket som et ulykkesvarsel, men selv da et det jo strengt tatt ikke kråka som har en greie gående mot deg, kråka er bare den tysteren som sier fra sånn at du skjerper deg og følger med. Altså det de fleste vettuge mennesker ville tolke som en “alliert” — inhvertfall akkurat der og da.

Senere i sangen begynner de å partere udyret. Det er en stor slabol. Nebbet kan både brukes til båt og det ene med det andre, så det var kanskje ikke urealistisk å frykte for livet sitt sånn sett. Jeg mener, hvis det er plass til deg inni nebbet når det brukes til båt så er det jo også plass til deg inni der mens kråka fortsatt bruker det til å plukke opp mat med. Det var en usedvanlig stor og presumptivt farlig kråke. Ikke rart at de lagde sang om hendelsen. Når skjedde dette? Den eldste versjonen av sangen vi finner skrevet ned er i form av dansk skillingsvise fra 1600-tallet, som passer med at han for å drepe kråka “spente sin boge på kne” og skøyt den så den datt ned. Formen er ellers middelaldersk. En ballade blant mange som en trubadur sannsynligvis ville ha på repertoaret. Forøvrig vil jeg argumentere for at historiens moral handler om “miljøbevissthet”. Etter å ha sunget seg gjennom diverse ting som kråka ble brukt til konkluderer jo visa med å si at den som ikkje kråka kan nyttja så er ikkje verdig ei kråke å få. Dette er budskapet man tar med seg til slutt. Vi tar ikke livet av dyr bare for “sport” og moro — men fordi kadaveret deres er både ernæringsmessig og på andre måter en ressurs for oss. Hva slags etiske problemstillinger folk ser her er høyst individuelt. De fleste vil ikke vite noe.

Når det kommer til “dyrenes velferd” synes jeg debatten skjemmes av ekstremister i begge ender, Man behøver ikke vite mye om biologi før ordet kjøttproduksjon får en odiøs klang. Riktignok driver de med gud vet hva slags 3D-printing og syntetisk fremstilling av spiselig materiale som i tekstur og smak ligner på “kjøtt” men i hovedsak foregår disse tingene i digre industrianlegg hvor “dyrevelferd” for det meste bare oppleves som en kostnadsdrivende fantasi. Hva er poenget? Planen er jo uansett å fete skapningene opp til slaktevekt, så bare drepe dem useremonielt og deretter skjære opp liket i passende stykker som til sist frembys for salg – innpakket i plast – på supermarkedet. Hvor mange emosjonelt betingede ritualer ønsker folk å tillegge denne prosessen? Skal vi gi dem navn? Dette er Eriks skinkeknoke. Deretter kanskje noe om oppvekstvilkår og kanskje en medisinsk bakgrunnshistorie. Erik var et lykkelig svin som aldri opplevde pest. Nytelsen av svinets kroppsdeler kan bli en nattverd. Forenet i ånd, forenet i kjød, amen. Dette hellige baconstykke forbinder deg med jordens mysterier og det ville liv som frittgående skapning nede på haciendaen. Erik er en del av deg nå. Slik gir hans liv mening som produktivt element i livets store næringskjede. Eriks offer gir deg livets gave. Hans død ble gitt ham på humant vis, det vil si i form av en slaktemaske av gummi som skyter en dødelig probe inn i hodet. De garanterer at Erik verken ble mobbet, trakassert, torturert eller engang respektløst behandlet. Han ble bare drept.

Jeg kan ikke se for meg hvordan det noensinne kan være et bra tegn hvis noen er brutal, ufølsom og hensynsløs overfor dyr. En typisk jeger er definitivt ikke sånn. De går ikke på elgjakt fordi de hater elg. På en tildels litt småpervers måte er det snarere tvert imot. De har noen slags “dypere” greie gående i forhold til dyret de jakter på. Noe emosjonelt som ikke er så enkelt å forklare, men det er absolutt helt typisk at de kjenner på en vag form for sorg der de holder på. Det er en stor totalopplevelse. Nesten noe religiøst. Annerledes er det imidlertid med fabrikkdyr. Sånne som frembringes innenfor et styrt avlsprogram og som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn ofrene i den virksomheten vi for å fatte oss i korthet kaller kjøttproduksjon. Skjebnen deres er fastlagt siden lenge før de ble født. De er ikke gjenstand for jakt. Det nærmeste vi kommer er sånt som det gamle ritualet tyrefekting; hvor man bruker en spesiell rase av storfe som for alt de vet alltid har vært ville skapninger. De har aldri sett folk til fots før, bare ryttere. Men nå skal de dø — på en måte som ikke ligner noen annen måte for “kjøttproduksjon” blant mennesker. Folk oppfatter det som både dramatisk, barbarisk, fjetrende, kvalmende, fascinerende og hva har du. La oss si det finnes mange følelser, særlig blant de som ikke har lyst til å vite noe om hvordan dyr må dø for at mennesker skal leve. De vil ikke se elendigheta. Lidelse, blod og død. De vet nok litt av hvert hvis de bare tenker seg litt om, men de vil ikke tvinges til å forholde seg til døden som materiell realitet. De vil ikke se at “en stolt og vill skapning” overmannes og drepes på en rituell og ganske fæl måte. Opplegget gir dem bare en syk følelse. Hva er meningen med dette? Tja. La meg stille et motspørsmål. Tror du de hater tyren og gjør dette av sadistiske årsaker? Nei. Skjerp deg. De gjør det så vi aldri skal glemme hva som egentlig foregår.

Det imaginære produksjonssvinet Erik finnes selvsagt ikke. Man gir ikke slaktedyrene navn. Og ved det tidspunkt når de ulike likdelene deres er ferdig preparerte for butikksalg er de såpass demonterte at det er uråd å si hvilket individ noe som helst kommer fra utover det at samtlige baconstriper i èn og samme pakning sannsynligvis stammer fra ett og samme individ, men gudene vet hva de heter, om noe. Et nummer har de likevel. Et personnummer, om du vil, som er gitt dem av sporingsårsaker dersom et problem skulle oppstå i et senere ledd av kjøttproduksjonsprosessen. Men dette blir makulert en viss tid etter at varene er solgt og ingen klagemål har fremkommet. Livet går videre. Svinet Erik lagde ingen problemer, ergo finnes det ikke noe mer å si om ham. Alt han var har forlengst havnet i det store renseanlegget for kloakkslam, hvor molekylene fremkommer i statens måleinstrumenter sammen med de relative mengdene kokain og annet som folk synes de behøver for å lage fest. Sånn er det å leve i komplekse samfunn. Livet preges av tall. Du vet. Geometriske former. Rette linjer, eksakte vinkler og den typen ting som aldri forekommer naturlig. I antikkens dager – det vil si gamle Roma, gamle Hellas og så videre – betraktet man slikt som guddommelige ting. De var ikke idioter. Alle kan jo se at naturen er ganske skeiv og rar. Menneskets hyllest til det guddommelige prinsipp i hedensk tid besto således i å perfeksjonere et ideal som materiell manifestasjon, eller bygge et tempel om du vil. Men i vår tid er rette linjer og helt eksakte mål nærmest en grunnforutsetning for produksjon, omsetning og bruk av byggematerialer.

Hyperkultur og påssmådernisme er en realitet enten man liker det eller ikke, og de fleste er ganske skeptiske. Det begynner å bli nok “smarte ting” nå. Vi kan neppe bruke teknologi til å jobbe oss ut av et problem som oppsto på grunn av teknologibruk til å begynne med. Det minner om den barnesangen hvor noen først svelger en flue, deretter en edderkopp for å fange fluen, en fugl for å fange edderkoppen, og så videre langt ut i det absurde. Til sist dør de fordi det siste leddet i kjeden blir bare alt for urimelig stort. La oss snakke om skala. Hvis man eier bare èn ku vil man behandle den bra, gitt at man ellers er normal. Den vil sikkert få et navn. Men hvis man eier hundre av dem blir forholdet et annet. Da behøver man enten mye mannskap eller noe slags automatisert industriopplegg for å få melket hele bølingen og så siden behandle denne varen på forsvarlig vis; enten man selger melken direkte, lager ost eller hva det skal være. Jeg vet ikke noe om hva som foregår av semi-illegal “hjemmeslakting” i Norge, men det er neppe særlig mye. Det finnes jo ganske strenge regler både for dyrehold og slakt, selv om det bare er til eget forbruk. Hvis kjøttet skal selges tror jeg alle deler av prosessen – fra drepingen til plastinnpakkingen – må foregå ved en autorisert institusjon for denslags. Det norske opplegget støtter stordrift. Jeg tror ikke engang det er tillatt å være “selvbergingsbonde” som lever utenfor samfunnet, med uregistrerte dyr og så videre. Veterinærmyndighetene vil bare riste forvirret på hodet og si øh … sykdom når noen spør hvorfor de er så insisterende med all sin registrering og oppfølging. Dyr kan jo også bli syke. Noen ganger på måter som er svært farlige fordi forholdet mellom smittsomhet, dødelighet og utryddbarhet er såpass seriøst. Sånt skjer.

Forholdet mellom dyrehold og dyrevelferd er ikke vanskelig å forstå. Hvor mye tid har man å bruke på hvert individ? Og hvor er innslagspunktet for “verdighet” blant dyr? Har for eksempel høner noen verdighet, eller er de bare åndssvake tulleskapninger som det ikke er så nøye med? Igjen støter vi på det at en som har åtte-ti høner surrende rundt på tunet og mellom bærbuskene vil sannsynligvis også “individualisere” dem med både navn og  egen personlighetsforklaring, ha oppfatninger om hvor flinke de er og det ene med det andre,  Men ikke når de aler dem opp i mange titusentall inni digre fabrikkbygninger – i et sterilt miljø som sikrer god beskyttelse mot sykdommer men som heller ikke engang ligner på noe “naturlig” liv uansett hvor frittgående de teknisk sett måtte være – fordi folk regner det som helt normalt å spise opptil flere kyllinger i uka. Er de planter eller dyr? Vi behandler dem uansett som noe midt imellom. Markedskreftene krever dette. Ingen har selv kapasitet til å ale opp alle kyllingene de spiser i løpet av et år, så da blir det som det blir. Dette har skjedd i løpet av min levetid. Fra barndommen husker jeg at “lørdagskylling” på ingen måte var noe som inntraff hver lørdag, men når det gjorde det var det ganske stas. Men nå koster en grillkylling maks en hundrelapp, ofte mindre. Jeg betalte for eksempel bare femti kroner – det var på tilbud – for en ferdig grillet kylling for bare noen dager siden. Man er liksom nødt til å ta med seg en sånn en når de kjører prisen så langt ned. Sånn er min virkelighet. Budsjettet er hva det er. Jeg må være både disiplinert og opportunistisk. Begge deler går helt fint for meg, men norsk matvareforsyning er ikke desto mindre et etisk minefelt på mange forskjellige måter. Jeg er klar over dette. Men hva kan jeg gjøre? Min posisjon tillater ikke annet enn en litt sta fokus på “kvalitet” og helt elementære miljøhensyn. Hvis produktet virker “tvilsomt” på noen måte lar jeg være å kjøpe det. Men der stanser det. Mer makt har jeg ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Playboy er et norsk ord

Playboy er en pengesterk (ung) mann som lever et sorgløst, glamorøst og uansvarlig liv med (oftest dyre) fornøyelser som hovedinnhold.

(Store norske leksikon)

Det finnes visse andre ord – sybaritt, libertiner, hedonist, epikurèer og så videre – som også betyr “en som motiveres av nytelse” og måler sin livskvalitet opp imot det relative forholdet mellom behag og ubehag de erfarer i hverdagen, men en ekte playboy er i tillegg et overfladisk fjols. Du vet. Inkompetent. En som ikke duger til noe. Et bortskjemt barn som ikke vet om noe annet enn luksus og privilegier. Det var en gang et magasin som kalte seg Playboy, litt på den samme måten som enkelte militante svarte i Amerika kaller seg niggers; det handler om “hvem som eier navnet”. Playboy Magazine var kjent som en “livsstilspublikasjon” innrettet mot alle som fantaserte om å leve et ubekymret luksusliv preget av vakre damer, dyre ting og spennende opplevelser. Altså det vi kaller runkemateriale, både i ganske bokstavelig forstand og i overført betydning. Som alle vet liker jo folk å kikke. Bare se. Titte litt. Hva går an å få kjøpt?

Samfunnssystemet vårt er lagt opp slik at penger er den eneste sanne gud. Det er nøkkelen til alt og alle tings ultimate målestokk. Hva koster det? Dette utgjør grenseoppgangen mellom det mulige og det umulige i de fleste menneskers liv, ihvertfall i den grad de kan kalle seg materielle realister. Man har det budsjettet man har. Det virker meningsløst å sitte og drømme om ting man uansett aldri vil få råd til. Yacht, Rolls-Royce, Rolex og en vulgær villa i Marbella. Typisk sånt som Playboy pleide å skrive om, selv om ikke engang dette var noe stabilt mønster. Av og til var jo Playboy journalistisk interessante banebrytere — men i det store bildet handlet opplegget deres om begjær. Ikke om tilfredsstillelse, men om pirring, utbrodering og suggestiv retningsorientering av begjæret. Slik lever de vellykkede. Å bla seg gjennom magasinet var som å betale for en guidet tur gjennom en herregård. Man får se noen ting. Det er alt. Det skaper en kontrast til det livet man selv lever når alt man tar med seg derfra er et kvantum idèer om hvor mye bedre det går an å ha det. Hva betyr sånt for underbevisstheten? Tenk over saken. Hva slags tosk kjøper en klokke til hundre tusen når det går an å få en som fungerer minst like bra for bare en tusenlapp? Herregud. Er du mann eller skjur? Jeg er sikkert ikke alene om å føle sterk skepsis til sånne som er tungt lastet med alskens symboler på rikdom. Hvorfor flasher de pengene sine? Det er vanskelig å se hvordan det noensinne kan føre til noe bra. Det er jo en ytring når folk “ser ut som en million”, men hva er det de prøver å si? At de er en passe stor matbeta for en talentfull svindler? Det er ihvertfall alt jeg hører.

Vi bør imidlertid vurdere en helt annen vinkel. Kanskje er det bare maskerade. Kanskje de bare bløffer og gjør seg til, i et spill som er like mye beregnet på Playboys lesergruppe som selve magasinet. Kan du se at jeg er vellykket? De jobber med den gjensidige misunnelsen mellom de som har dårlig råd når noen av dem noen ganger får litt bedre råd enn de andre og skryter av dette. Jeg skal faktisk på seiltur i Karibien denne ferien. Det virker som om misunnelsen hos de andre er en minst like sterk motiverende kraft som selve greia noen ganger. Som vi nevnte liker folk å kikke — men de liker også å vise seg frem og gjøre seg til. Du vet. Skryte og fortelle godt redigerte historier om suksess. Hevde seg i barneflokken kan du si, men de er alle voksne. Det sosiale spillet forblir imidlertid like imbesilt som rangordningene blant unger i skolegården. Vi er jo fortsatt aper. Vi oppfører oss som alle andre aper. Mere prat, ritualisering og skuespill, men prinsippene forblir de samme. Flokkens ledere er de som mest imponerer alle de andre med diverse brunstvrinskende eiendomsatferd — og/eller fremsyning av symbolene på makt og verdighet. Sånn virker virkeligheten. Har du penger så kan du få, men har du ikke så kan du gå. Vi er grundig gjennomprogrammerte til å tenke sånn helt fra vi er små. De sier at valgresultatet i USA må tolkes som et uttrykk for frustrasjonen og raseriet blant de dårligst stilte amerikanerne, som er “de arbeidende fattige” (working poor) som lider under inflasjon og dyrtid i skyggen etter pandemien. Demokratenes teoretikere er allerede ute og skylder på “venstresiden” i partiet, som på en kraftfull måte viser at de rett og slett ikke forstår problemets natur. Bernie Sanders ville jo ha vært en minst like akseptabel figur som Donald Trump for dette velgersegmentet. Poenget er at de vil ikke ha “mer av det samme”. De vil ha revolusjonære forandringer.

Og hvor står ting i Norge? Senterpartiet er svarteper i norsk politikk. For øyeblikket sitter Arbeiderpartiet med dem, og blør velgere til en alarmerende grad på grunn av dette, mens Senterpartiets gamle sengekamerat Høyre har blitt lenket fast til Fremskrittspartiet. Det er noen slags jævla forviklingskomedie. Også her er det nyliberalismen folk hater, men de har ikke noe språk for det. De vet bare at “grådighet” på en eller annen måte er en del av bildet. Samtidig er jo folk typisk hypnotisert til å tro at næringslivet for det meste består av nyttevirksomhet, bare fordi de “tjener penger” på måter som ikke er direkte lovstridige. Selv om alle godt kan se at “jakten på penger” er roten til alt ondt kan de ikke se noe alternativ til det opplegget vi har. Folk sitter fast i konseptet fortjeneste. Hvem fortjener hva, og hvorfor? Systemet kan oppleves som diktatorisk selv om styreformen nominelt sett er demokratisk. Vil du rævkjøres av det røde eller det blå partiet? Folk vil for det meste bare ha en rimelig lønn for en rimelig innsats. Det er alt. De fleste har en ganske sterk følelse av at førti timer arbeid i uka må være nok. Man skal kunne leve i henhold til en komfortabel middelklassestandard på dette grunnlaget. Hvis noen driver med ekstrajobber, drosjekjøring om natta og det ene med det andre, så er det fordi de sparer penger til noe, ikke fordi de gjøre dette for å klare seg. Dette er ikke Amerika. Vi har bedre standarder i Norge. Selve hovedavtalen i arbeidslivet koker jo ned til prinsippet om at man skal få en normal kjøpekraft for en normal jobb. Folk vil godta innskrenkninger så lenge det innskrenkes over hele linja, men ingen vil godta å gå ned i lønn bare for at sjefen og aksjonærene skal sitte igjen med enda flere millioner. Dette er egentlig blant de mest elementære politiske prinsipper. Ikke hiss på deg landsbyboerne. Vi forstår dette i Norge, men i USA bryr de seg ikke om sånt. Derfor Donald Trump. Ikke for at han skal forbedre noe, men fordi de regner med at han vil føkke opp hele mannskiten med “business as usual” såpass at det ikke lenger kan reddes.

 

 

Solaris føler tankene dine

Solaris er en science fiction-roman av den polske forfatteren Stanisław Lem utgitt i 1961. Den er oversatt til norsk to ganger. Først ved Hans Braarvig og Olav Ihlen Sopp i 1974 via den tyske oversettelsen fra 1972, og senere i 2021 ved Julia Wiedlocha direkte fra polsk. 

(Wikipedia)

Boka har blitt filmet tre ganger. Først som fjernsyn i Sovjetunionen i 1968, deretter spillefilm i 1972 — så atter en gang spillefilm, men denne gang i USA i 2002. Selv har jeg lest den tre ganger, forrige gang nå nylig da den nye oversettelsen kom, men jeg kunne ikke merke noen forskjell. Blant entusiaster for science fiction som filmsjanger er det vel bred enighet om at Andrei Tarkovskij lagde en evig klassiker med sin Solaris fra 1972. Det var ihvertfall ingen forbedring da Steven Soderbergh slapp sin versjon av Solaris i 2002. Selv husker jeg det som litt kleint. Hvorfor? Spøken var at han mente egentlig å ta tak i 2001: En romodyssèe, men 2002 ble et litt poetisk feil år å slippe en oppdatering. Den behøver jo ellers også en nytolkning omtrent like mye som Tarkovskij sin film. Herregud. På ekstramaterialet til DVDen finnes et intervju med James Cameron, som produserte mannskiten. Der insisterte han på at det er ikke en nyinnspilling av filmen fra 1972, men en nyfortolkning av boka fra 1961. Javel ja. Det blir jo veldig spissfindig. Snakker vi nå om høy eller tørt gress? Det er jo vanskelig å se en film som blir utgitt tredve år etter en annen film med samme tittel, basert i det samme originalmaterialet, som noe annet enn en nyinnspilling av den første filmen.

Men nok om det. Folk bør egentlig se begge filmene, og lese boka. Deretter kan de selv avgjøre hva de skal mene om saken. Poenget er at “den drømmende planeten” Solaris er et fantastisk konsept. Folk kommer dit hvor planeten “leser dem” og lager tredimensjonale modeller av ting de har i underbevisstheten. Ganske skummelt, viser det seg. Filmen er litt som den mye senere Matrix i det at konseptet koker litt bort i handlingsforviklinger en del av tiden, men det er likevel selve konseptet man husker best etterpå. I Matrix det at maskinene “egentlig” kontrollerer oss gjennom en simulasjon, og i Solaris det at planeten lager tredimensjonale modeller av ting folk har i hodet. Solaris gjorde veldig inntrykk på meg da jeg leste den, enten i 75 eller i 76, under min mest intense science fiction fanboy periode. Det var omtrent ti år før jeg så filmen for første gang. Det er sannsynligvis Solaris som inspirerte meg til å spole tilbake hele opplegget med liv her på jorda. Ved et tidspunkt var jo det eneste livet encellede organismer. Det var sånn svært lenge. Kanskje to milliarder år, som er så lang tid at vi kan ikke engang fatte det. Et vanlig menneske synes jo typisk at femti år er ganske lenge. Man rekker å gjøre mye galt i løpet av alle de årene. Uansett skjedde det ved et tidspunkt en utvikling. Noe muterte og ting begynte å oppføre seg annerledes. Flercellede organismer kom inn på banen. Så tok alt av for alvor for omtrent 500 millioner år siden, og siden har alt handlet om “artenes utvikling” innenfor en biologisk kontekst. Eller hvis vi tolker det som en Solaris type fenomen: Planeten drømmer alt som foregår. Ingen nye komponenter i form av “stoff utenfra” har tilkommet siden livet oppsto på den måten vi mener. Først var alt bare en “ursuppe” av alger og bakterier. Siden ble alt mer komplisert, men selve stoffet som alt er laget av forblir det samme. Alle atomene og molekylene i kroppen vår har vært brukt til andre formål tidligere. Vi er så å si laget av resirkulerte materialer.

Det tilkommer også et annet forhold. Vi blir – bokstavelig talt – det vi spiser. En person på 60 år har i praksis byttet kropp åtte-ti ganger allerede. Alle delene har vært skiftet ut mange ganger underveis. Celler lever bare en viss tid. Hvor lenge varierer etter hvilken kroppsdel vi snakker om, men alle celler må skiftes ut for at kroppen skal kunne leve videre. Dette blir styrt av genetikken. En sekvens av 3,2 milliarder bokstaver. Hvis vi skriver det ut vil det bare stå GATC – forbokstaven til de fire aminosyrene som danner DNA-molekylet – i mange forskjellige kombinasjoner side opp og side ned. Et gen er typisk noen linjer av denne teksten som koder for fremstilling av spesifikke proteiner som går inn i maskineriet. Opplegget er ganske snedig. Et DNA-molekyl som strekkes ut vil være flere meter langt, men det er så kompakt pakket sammen at det får plass inni en bitteliten cellekjerne som man bare kan se i et sterkt mikroskop. Men nok fagprat. Det filosofisk mest interessante er jo at man materielt sett er en ny person til stadighet, men man føler seg likevel som den samme. Hvor kommer kontinuiteten fra? Eller sagt på en annen måte; Lagrer man minner “i skyen”? Finnes det et ikke-materielt element i mennesket? Vi kan ikke bevise noe, men mange tror både det ene og det andre. Minneverket vårt må i det aller minste være fleksibelt til en sånn grad at informasjonen kan flyttes rundt på. Det må også være en viss automatikk i det. Folk opplever jo noen ganger å bli oversvømmet av “gamle minner” på grunn av en lyd, eller en lukt, eller at de møter noen de ikke har sett på gørrlenge. Plutselig husker folk ting de ikke har tenkt på siden mange tiår tilbake. Minnet er i grunnen ganske mystisk. Vi husker følelser og “stemninger” bedre enn vi husker saklige faktaomstendigheter. Dette til tross for at man kanskje går på sin fjerde eller femte nye kropp siden ting skjedde den gangen for lenge siden. Minnet er likevel “livaktig”. Hukommelsen fremføres ganske intakt ganske lenge. Men hvordan?

De fleste normale mennesker er godt inneforstått med hvordan de skal bruke sine evner og egenskaper, men nesten ingen kan forklare mekanikken i det som skjer, ihvertfall ikke på noe annet nivå enn det alle kan se. Folk bruker kroppen og sinnet på en selvfølgelig måte. Det skulle da også bare mangle, må vi legge til. Vi er jo biologiske skapninger. Vi er laget for å bevege oss rundt omkring, utforske verden og danne forbund med andre. De menneskelige instinktene er ganske godt kjent og forstått. Vi er avanserte dyr, men ikke desto mindre dyr. Og de som fornekter dette? Vel, vi har en kategori for dem også. Det heter udyr. Sånne som ikke er en del av det naturlige skaperverket. Men nok om det. Poenget er at den menneskelige form og tilstand kan spores bakover gjennom tid ved hjelp av genetikk og annet. Det normale er at folk godt vet hvem foreldrene deres er. Besteforeldrene også. Sosial kontakt er vanlig. Men det begynner å bli mer fragmentarisk på oldenivå — og bare noen få vet noe om tippoldeforeldrene og hele regla av alt som kommer før dette, generasjon for generasjon bakover i tid. Hvor befant for eksempel våre stamfedre seg for femten tusen år siden? For de var definitivt ikke i Norge. Der var det bare is på den tiden. Men noe sted kommer alle fra. Alle har foreldre, enten de kjenner dem eller ikke. Generasjon for generasjon bakover i tid kan vi gå. Hundre år, tusen år, ti tusen år, hundre tusen, og så videre. Hvor lang er en generasjon? La oss si 25 år sånn at det går fire på hver hundre. Alle foretrekker den enkle matematikken. En million år bør da bli førti tusen generasjoner bakover. Er de fortsatt mennesker? Definitivt ikke hvis vi går èn million generasjoner bakover — men vi snakker fortsatt om kjeden av foreldre-barn-foreldre-barn og videre. Langsomme men også dramatiske forandringer har skjedd. Det er ikke noe spørsmål “om vi stammer fra apene”. Vi er aper, akkurat nå. Det vi stammer fra er noe helt annet og det blir bare mer og mer annerledes jo lengre bakover i tid vi går helt til alt oppløser seg i en ursuppe av bare bakterier og alger. Sånn er historien om livet på jorda.

Siden blir det jo et spørsmål om hvor atomene kommer fra. Som alle vet handler livet til en stjerne om å fuse hydrogen til stadig tyngre stoffer inntil alt stanser opp ved jern. For å lage tyngre elementer enn dette kreves mer energi. Noe lages i en supernova, annet i en kilonova. Det første er svært store stjerner som ender med å eksplodere. Det andre er når to nøytronstjerner kolliderer. Det finnes andre mekanismer også, men vi behøver ikke å gå nærmere inn i dette. Vi påviser bare at mye av alle stoffene i det periodiske system oppstår på absurd voldelige “kosmiske” måter som foregår til enhver tid i universet, inkludert visse stoffer mennesker må ha for å fungere normalt, eller faktisk for å kunne leve i det hele tatt. Er det ikke snedig arrangert når vi behøver stoffer laget i en supernova for å eksistere? Så vidt vi vet oppsto livet på jorda så å si umiddelbart etter at “epoken med tungt bombardement” (kometer. meteoritter og annet) var over og forholdene på overflaten noenlunde stabilisert. Siden gikk det er par milliarder år uten at noe mer skjedde. Alt var bare encellede dyr – i den grad de var celler i det hele tatt – som levde vegetativt. Disse er våre ultimate stamfedre. Det stoffet alle mennesker er laget av. Mangfoldig liv på jorda – diverse arter som agerer i forhold til hverandre innefor versatile biosystemer – har bare eksistert de seneste 500 millioner år. Før dette oppsto fantes bare det mange kaller “den kjedelige epoken”. Men nå lever vi i interessante tider. Etter mye og omstendelig utvikling har vi endt opp der vi er i dag. Hva er det å si? Jeg kommer sikkert på noe, men akkurat her og nå setter vi strek for denne posten.

 

 

 

 

 

Snakker du bra norsk?

Er det noen uklarheter rundt hva “bra norsk” betyr? Det finnes åpenbart grader av språkforståelse og mestring. Ingen forventer at noen som lærte norsk i voksen alder skal høres ut som en innfødt språkbruker som vokste opp med greia, så vi sier kanskje noen ganger til sånne at de snakker “bra norsk” selv om dette teknisk sett ikke er sant. Men ellers må det vel bety at man snakker – og/eller skriver – et norsk språk som er godt forståelig, grammatikalsk korrekt, variert i takt og tone, interessant i ordvalg, og så videre. Jeg tror ikke særlig mange tenker særlig ofte at språket er bra, i betydningen bedre enn normalt, men mange tenker det motsatte, særlig når de er slurvete med staving og grammatikk i aviser og andre “profesjonelle” sammenhenger, mens man typisk stiller lavere krav til en privatperson som skriver blogg.

Minimumskravet er at det folk sier må være forståelig. Den standarden er ganske liberal i hva som tolereres av formelle feil, men den er også ganske intolerant når det kommer til om folk gidder å lese videre. Hvis man ikke forstår hva teksten handler om etter et avsnitt eller to virker det bortkastet å plonke noe mer med saken. Det finnes jo så mye annet man kan lese. Det er bedre å ta med seg oppmerksomheten sin og bevege seg videre i landskapet enn å streve med å begripe noe som ikke engang virker særlig interessant. Språket er sannsynligvis på sitt beste når man ikke engang legger merke til det fordi teksten flyter så lett og jevnt. Sola skinner, fuglene synger og alt er bare vakkert. Den typen følelse. Dette er på ingen måte naturlig. Noen har i utgangspunktet selvsagt bedre talent og teft for språkbruk enn andre, men å oppnå “mesterskap” krever lang øvelse og mye strev. Det er ikke gratis.

Engelsk har noe som kalles oxforddialekt, som ikke er noen dialekt i seg selv, men den typen “dannet språk” som eliten snakker, la oss si for eksempel hva vi typisk forventer fra BBC og diverse trente skuespillere når de gjør voiceover til en dokumentar eller noe. Jeg snakker oxforddialekt. Amerikanere tror ofte jeg er britisk, men det er det aldri noen brite som gjør. De identifiserer meg umiddelbart som “en utlending som snakker bra engelsk” — og sier ofte såpass. Jeg snakker engelsk bedre enn mange innfødte, sier de noen ganger. Jeg er ikke enig. Dette handler om “meg og språk” i en mye mer generell forstand. Jeg er veldig forfengelig med språket mitt, enten vi snakker om norsk, engelsk eller noe annet. Jeg har nulltoleranse for skrivefeil og den typen ting. Gal bruk av å/og er heller ikke bra. Hva andre gjør på denne fronten er ikke mitt problem, men jeg er dritstreng mot meg selv. Denne holdningen har bare flyttet seg fra norsk til engelsk. Det er et litt tvangsmessig personlighetstrekk som jeg har drasset på hele livet. Jeg prøver liksom alltid å “forbedre” alle ting, selv om dette ikke er nødvendig. For eksempel ved å lese korrektur både to og tre ganger før og etter at jeg poster noe, fordi det er jo aldeles utrolig hvor mange feil jeg gjør på flatmark. Herregud.

Jeg kom tilfeldigvis i berøring med en språkmessig betraktning her om dagen. Språkvask tror jeg er det teknisk korrekte begrepet for å ta ut visse ord og vendinger som er “kontroversielle”. Den hygieniske standarden folk praktiserer på slikt vis er noe variabel. Selv er jeg temmelig dørti. Jeg bruker mange “stygge ord” uten å rødme. Likevel tror jeg ikke noen vil påstå at språket mitt er preget av stygge ord og fæl kjeftbruk. Alle kan se at jeg er nokså flittig med å gjøre det vakkert i en slags høyere dimensjon av språk og mening. Det stygge er med som et dramatisk element – en språklig spesialeffekt om du vil – men det er ikke noe poeng i seg selv. Det er ikke nødvendig. Det er bare pynt, eller skal vi si “antipynt”. Tenk på det som en skrekkfilm. Ting blir liksom ikke de samme hvis man barberer bort alle troll i eske som spretter frem fra mørke kroker i spøkelseshuset. Ingen tror jeg sier for eksempel faen skjære fordi jeg er språklig impotent og ikke klarer å komme opp med noe “bedre”. Alle de ti eller tolv eller hva det nå er som leser denne bloggen ganske jevnlig har forlengst lagt merke til at jeg har skrevet ting før. Jeg har en stil. Om man siden liker eller misliker denne stilen er et annet spørsmål. At den finnes er det ingen tvil om. Den er ganske konstant over alle de drøyt 1200 bloggpostene jeg har skrevet, bortsett fra noe mer frivolt tøys av og til. Grunnholdningen min er seriøs og tydelig nok.

Det forundrer meg litt hvor ofte ordet ytringsfrihet dukker opp i et land som er omtrent så fritt som det går an å få det på den måten. Så lenge man avstår fra direkte drapstrusler og den typen ting kan jo alle for eksempel si stort sett hva de vil om statsministeren, regjeringen, stortingspolitikere og alle andre “samfunnsstøtter”. Har du en mening? Gå på nettet og få det ut. Verre er det ikke. Hvor kommer hemningene fra? Hvorfor føler folk at de blir formyndet, kritisert og moderert av den stadig like diffuse “eliten”? Noen føler seg provosert av diverse språkvask som fremkommer i sammenheng med oppryddingsarbeidet etter eldre tiders menneskeforakt. Dette truer ytringsfriheten. Kødder de bare? Jeg tror folk mener det alvorlig når de gråter fordi det anbefales å unngå ordet neger og den typen ting. Herregud. Kan de ikke bare gjøre som normale folk og si svarting istedet? Noen ganger vil man oppnå et ballespark på den måten, men som regel ikke. Det har imidlertid ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det handler om at folk føler seg provosert og forulempet av “tonen” som ligger innbakt i visse ord og vendinger. Hvorfor? Simpelthen fordi de ble i utgangspunktet laget for å være hånlige og nedsettende — og slik har de også vært brukt i alle år siden. Det er en hersketeknikk. Man krenker folk med vilje. Ingen forlanger at folk skal vaske språket sitt til noen grad av perfeksjon, bare at de skal danne et bevisst forhold til hvorfor de slenger møkk og bruker stygge ord når det er dette de faktisk gjør, enten de mener det slik eller ikke.

Bør det norske språket settes på rødlisten for truede arter? Jeg synes ikke det. Noen dialekter er utvilsomt truet og den generelle tendensen er “utjevning” på grunn av nyere massemedia, nettet og det ene med det andre, men norsk er ikke et truet språk på det viset. Det kommer ikke til å forsvinne. Et betydelig antall mennesker bruker jo norsk til generelle kommunikasjonsformål hver dag. Foregår det noe reduktivt i det norske språket? En forflatning? Jeg vet ikke. Det føles ikke slik for meg, men andre kan ha et annet syn på saken. Mange blander inn litt i overkant mye engelsk på vanemessig grunnlag, uten at de engang er særlig flinke i engelsk, og dette får meg ofte til å rynke øyenbrynene, fordi det ser jo ikke bra ut, men jeg opplever det bare som en lokal skjønnhetsfeil. Det er ikke dramatisk. Ihvertfall ikke verre enn å kle seg sjuskete, snyte på skatten, snike i køen og andre former for relativt ubetydelig snusk som folk gjør. Denne tendensen til å slå over i engelsk er etter min mening en større trussel mot det norske språkets integritet enn all verdens språkvask, selv når de er så godt skrubbet og struttende av hygienisk selvtilfredshet at det nærmest blir latterlig. Det er som alle vet aldri bra å overdrive. Da oppnår jo ting ofte den motsatte effekt av hva intensjonen var i utgangspunktet. Ingen liker sånne som ofte er påtrengende snille og greie, positive, entusiastiske og jeg vet ikke hva. Selgertyper. Moralister. Misjonærer. Sånne som er bedre enn alle andre og ikke sjenert for å si ifra om dette.

Globalt sett er norsk selvsagt et minoritetsspråk, særlig sammenlignet med “verdensspråkene” engelsk og spansk, men norsk er like robust som for eksempel nederlandsk, for å nevne et annet land hvor “alle kan engelsk” og bruker det mye. Det skal vanligvis bare være bra for egenspråket om man lærer seg et fremmedspråk eller to. Man danner nye og bedre perspektiver på sin “innfødte” språksyntaks gjennom de opplevde kontrastene i mening og struktur, ihvertfall er dette et argument vi hører ofte. Litt verdenserfaring er vanligvis bra å ha. At man har vært litt rundt omkring og sett mange ulike ting, kan et språk eller to i tillegg til norsk, og så videre. Hvis man ellers er normal vil jo dette virke avrundende på folks personlighet. De danner videre referanserammer enn de ellers ville ha gjort. Den verden vi ser gjennom medias bilder er jo ikke den virkelige verden, det er en spissformulert rapport om noe unormalt. Eller en nyhet om du vil, som skiller seg fra den jevne gangen i de normale ting til en sånn grad at det er verd å loggføre og snakke spesifikt om. Jeg kan huske en tid da det å reise til “utlandet” var noe mye mer dramatisk enn det er nå i dag. Vi mener for det meste ikke de øvrige nordiske landene, men sydenferie og den typen ting når vi snakker om utlandet. Danskebåt og svenskehandel er jo nærmest for solid norsk tradisjon å regne, mens det “store” utlandet var et ganske fjernt sted i mye av den norske etterkrigstiden, ihvertfall til langt utpå 70-tallet. Det var ikke normalt å reise på helgetur til London og Paris den gangen, men ingen synes sånt er spesielt oppsiktsvekkende nå i dag. Jeg og kjerringa var en tur i Berlin i helgen. Det er bare en ganske “flat” saksopplysning som ikke i seg selv vekker noen ytterligere nysgjerrighet. Nordmenn er ganske reisevante i året 2024. Man må komme med noe “mer” enn bare utflukt til en europèisk storby før det er noen nyhet.

Ellers er det å si at jeg ofte føler meg litt krenket på Norges vegne hver gang noen antyder at norsk språk, identitet og kultur er så svakelig at det vil dø ut, bli “redusert” eller på andre måter havne i noen slags krise på grunn av “innvandring” og den implisitte fremmedpåvirkningen som ligger i at folk har en annen kulturbakgrunn. Dette er patetisk. Det er også en fornærmelse mot norsk integritet. Tror de folk er idioter? Evneveike persilledusker som ikke tåler noenting? Ikke svar. Det er bare retoriske spørsmål. Sannheten er at jeg vet ikke hva de tror — og jeg bryr meg heller ikke mye om det. Norsk språk, tradisjon, kultur og identitet er et robust opplegg så vidt jeg er i stand til å se. Det lar seg ikke “forurense” av noe fremmed, eller engang påvirke i noen særlig grad. Pizza og taco er for eksempel godt integrert i den norske matveien uten at noen har blitt mer “italiensk” eller “meksikansk” av den grunn, eller for den saks skyld “mindre norsk” enn folk var før i tiden. Kaffe lar seg ikke engang dyrke her i landet, men er det adoptert og godkjent norsk? Jeg skulle mene det. Norge har av en eller annen grunn en godt etablert kaffekultur. Vi drikker mer kaffe per person i Norge enn folk gjør i store kaffeproduserende land som Brasil og Colombia. Det er mer unormalt å ikke by på kaffe når man får besøk enn å spørre om de behøver melk og sukker til. Likevel er det vel ingen som seriøst påstår at kaffe er en trussel mot norske tradisjoner, ihvertfall ikke . Kaffe var jo ganske kontroversielt den gangen det var noe helt nytt. Konservative synsere snakket om kaffe litt på samme måte som “avocado” har blitt et slags symbol på verdensfjern liberalisme i vår tid. Altså som et symptom på privilegier og bevisstløs nytelsessyke, men også en trussel mot “det norske”. Jeg tror de som bruker slik retorikk i Norge har plukket det opp fra amerikanerne. Avocado er jo ikke spesielt populært i Norge. Sannsynligvis har det alltid vært for dyrt til å slå igjennom som noe annet enn “snacks” av og til. Du vet. Guahkka-saus, som de sier med sterk finnmarksdialekt når folk diskuterer opplegg for fredagstacoen.

 

 

 

 

Dialog, men ikke fredelig

Mahabharata er et indisk epos som med sine 100 000 dobbeltvers er et av verdenslitteraturens største verker. Mahabharata består av 18 bøker (parvas). Tradisjonelt sies det at Mahabharata ble skrevet av vismannen Vyasa (4. årh. f.Kr.). Det mangeartete innholdet indikerer likevel at verket er satt sammen av eldre tekststykker, heriblant gamle heltedikt og bramanske belæringer. Sin endelige utforming fikk verket omkring 400 e.Kr.

(Wikipedia)

Alle vet selvsagt alt dette allerede, men jeg gjentar likevel at mysteriet om døden ble ikke besvart i dialogen mellom Krishna og Arjuna i den delen av Mahabharata vi kjenner som Bhagvad-Gita. Ikke fordi de ikke prøvde, men fordi dette er ikke et spørsmål som lar seg besvare. Ingen som snakker om døden vet hva de snakker om. De er jo levende. Alt de kan uttale seg om er sine egne følelser — og uansett hvor mange eksotiske rykninger i følsa folk har referansepunkter for i sitt indre kartotek over emosjonelle variasjoner er det ingen som vet hvordan det føles å dø. Alle som har prøvd nekter å uttale seg og de som ikke har prøvd er ikke troverdige. Der står saken, tilsynelatende på permanent basis.

Personlig tror jeg bare på hallusinasjoner. Ingen såkalt “nær-døden-opplevelse” er verdt sin egen vekt i salt. Det betyr ikke noe mer enn drømmer. Selvsagt skal vi alle dø ved et tidspunkt, men dette er alt vi vet. Sånn er reglene. Det finnes ingen forklaring. Jeg er omtrent like interessert i folks “nær-døden-opplevelser” som jeg er i tenåringers opphissede fortellinger om sine “nær-sex-opplevelser”. Enten har du gjort det eller så har du ikke — og hvis du har gjort det så er du ikke lenger her. Du har forlatt oss. Er dette virkelig noe seriøse mennesker diskuterer noensinne? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Har vi overhodet noe felles referansepunkt for å danne idèer om realisme?

Et interessant fenomen i min verden er at det finnes ingen mentale grenser. Jeg har aldri møtt noe jeg ikke kan forstå. Mye som ikke interesserer, men intet som er for “avansert”. Jeg vet rett og slett ikke hvordan sånt føles. Jeg har ikke noe grunnlag for å sette meg inn i det. Jeg antar det må være omtrent som å være dritings, bare hele tiden. Som om selve hjernen ikke fungerer som den skal. Syntax error. Ved dette tidspunkt må det åpenbart innskytes at mennesker går ikke an å forstå, så jeg prøver da heller ikke. De er som de er. Ferdig snakket. De kan ikke endres, overbevises, kureres eller noe som helst annet innenfor det samme konseptuelle univers. De kan narres, men det varer sjelden særlig lenge. Som individer med en distinkt personlighetsstruktur forblir folk de samme. De må traumatiseres for at det skal gå an å snu noe inni dem. Du vet. Sjokkterapi. Det fungerer, men resultatene er sjelden gode.

Jeg er ikke en sånn type som driver med håp. Jeg ser ikke poenget. Jeg er håndverker. Man håper ikke at jobben skal gå bra, man bare gjør den riktig. Det er alt. Etterpå går man hjem. Noe mer er det ikke. Hva bruker folk håpet til? Jeg ser bare ikke noen seriøs nytteverdi. Kanskje som narkotika man kan bedøve gråtende småbarn med, men for voksne og presumptivt ansvarlige mennesker? Herregud. Skjerp deg. Du har en avtale med døden, ikke håpet. Du vet. Den totale og evige annerledeshet. Hvor havner folk når de dør? Det generelle svaret er på det samme sted som de befant seg før de ble født. Noe mer er vanskelig å si. De døde uttaler seg jo ikke. Og selv vil man finne det ut “tidsnok”. Det er ikke noe poeng i å spekulere rundt spørsmål som ikke har noe svar. Har ikke folk problemer nok i hverdagen? Spørsmålet er hva man skal bruke livet til mens man fortsatt lever, uansett hvor usselt det eventuelt er.

 

 

 

 

 

Han har alle ballene sine i luften

Motsatsen til en kvalifisering av objekter er en «flash», som mangler et eget norsk begrep. Her inngår at en med et visst antall objekter skal ha et visst antall kast og mottak – det vil si at alle objektene skal kastes opp i luften og så fanges igjen én gang hver. Dersom en for eksempel holder ni baller i hendene, kaster alle disse opp i luften én og én og så fanger dem alle igjen uten å miste noen, sier man ikke at man har sjonglert ni baller, men at man har flashet ni baller.

(Store norske leksikon)

Selv har jeg tilbrakt etter måten mye tid sammen med sjonglører, akrobater, klovner og andre sirkusartister, men jeg har aldri selv vært noen performer. Jeg føler ikke at jeg har noe  scenen å gjøre, men jeg er ganske flink med alt som må til “ute i kulissene” for å få et arrangement til å skje, inkludert diverse psykologisk førstehjelp for å få folk til å slutte å gråte, skjelve og den typen ting. Det er som regel ganske mye nerver forbundet med å gå ut der i rampelyset og flashe hvor enn mange baller man har på en litt sånn der “naken” måte. Jeg antar det koker ned til den samme “udødelige” mestringsfølelsen som folk får når de klarer å ta seg fort ned vanskelige skiløyper, hoppe i fallskjerm og den typen ting. Man blir definitivt hekta på sånt. Applausen når ting går bra ligner ingen annen følelse.

Dette sier egentlig ganske mye om hvilken “rolle i livet” jeg anser meg selv å ha. Jeg er defiitivt aldri kongen i noe slags sjakkparti, jeg oppfører meg mer som “hesten” i det at jeg typisk hopper både litt sideveis og fremover på en måte som ingen av de andre brikkene gjør. Hesten er asymmetrisk i sin atferd. En strategisk joker, om du vil, som kan skifte litt ham i forhold til hva som er nødvendig der og da. Og ja, jeg vet selvsagt at sjakkbrikken egentlig heter springer, men jeg liker munnfølelsen av ordet hest når det uttales, så da blir det slik. Hest er et aggressivt ord. Det innbyr ikke til noen diskusjon av sin meningsbetydning, akkurat som dyret de beskriver. De er som de er. Hester utviklet evnen til å løpe fra alle sine fiender lenge før det ble aktuelt å vurdere noen mer avanset vurderingsevne, så det er dette de typisk gjør. Hester løper. De prøver aldri å skjule seg eller noe, de bare løper. Eller springer kvikt som det heter på enkelte norske dialekter. Hva var det vi snakket om? Jeg tror metaforen handler om den rettlinjede intensjonen man må ha for å kunne fungere på scenen. Jeg kan “gjøre jobben” men jeg glitrer ikke, på den måten mer talentfulle scenepersonligheter gjør, fordi jeg trives jo ikke med denne formen for eksponering. Det er ikke meg på den måten det måtte ha vært for at jeg skulle kunne kalle meg “scenearbeider” i ordets rette forstand. Jeg får ikke noe kick ut av at alle ser på meg. Om de siden synes det var pokker til forestilling eller helt på trynet virker ikke engang relevant.

Selvsagt må alle ha “spesielle personegenskaper” for å lykkes med nesten hva som helst mer avansert enn de enkleste typene arbeidsoppgaver. Det har mindre med utdanning å gjøre enn med “sunne instinkter for faget”. Til å begynne med må du ha viljen. Hvis du ikke vil noe kommer du heller aldri til å få til noe, sånn som folk vanligvis mener når de bruker disse ordene. Først i neste omgang kan vi snakke om talent. Viljen til å stå på, gi gass, ta han helt ut og ikke gi opp teller minst nitti prosent, mens de siste ti først kommer i spill når man allerede er forretningsmessig etablert. Eller for å si det på en annen måte: Man må komme seg på scenen foran det rette publikummet i det riktige øyeblikk for å lykkes som sceneperformer. Hvis noen sier noe annet lyver de. Verden er full av talenter som aldri oppnådde noen bra resultater. Hvorfor er aldri godt å si. Alle kan jo se de er flinke. Likevel tok det aldri av for dem. De trodde kanskje at folk ville legge merke til at de var flinke? Jeg vet ikke, men jeg vet det er idiotisk å tenke sånn. Folk legger knapt merke til ting som eksploderer rett opp i trynet på dem. Hva er rimelig å forvente? Nesten ingen artister som senere har etablert seg på høyt nivå har opplevd at ting gikk på skinner for dem. Alle har vært gjennom en ganske nedverdigende syklus av “hvilken som helst jobb for hva slags betaling som helst” bare for å komme seg gjennom hverdagsproblematikken.

Snakker jeg sant nå? For lenge siden hadde vi for eksempel Led Zeppelin som blåste taket av lokalet fra første stund og de var jo bare i de tidlige tyveårene. Ikke desto mindre var de alle faglige ringrever og alle i musikkmiljøet på den tiden visste godt hvem de var. Det var ikke urimelig å forvente noe stort fra dem, som de da sannelig også leverte så det holdt. Det kommer aldri igjen til å bli noe rockeband som er så fette stort som Led Zeppelin var på sitt største. Tidene har jo forandret seg. 1970-tallet er like fjernt for dagens unge som 1920-tallet var for meg da jeg vokste opp. Jeg kan se på alt de viser meg og sikkert tenke både det ene og det andre, men jeg kan ikke identifisere meg med noe av det. Alt er fjernt og snålt. Det angår ikke meg. Jeg forstår det ikke. Det er bare “noe historisk” som er dødt i forhold til samtiden. Hvordan er dette relevant i forhold til meg og den tiden jeg lever i? Akkurat det samme som alle fjortiser alltid har tenkt. Jeg husker smaken av alt sammen. Den har neppe forandret seg. Folk opplever jo forskjellige hormoner i forskjellige aldre. Dette leder til – i det store bildet – ganske forutsigbar atferd. Litt individuell varians forekommer, men i den store statistiske analysen fremkommer det at unge mennesker er brå og utålmodige, mens eldre mennesker er skeptiske og forsiktige. Du vet. “Brent barn skyr ilden” og alt det der. Det er jo først når man har gjort noe at man kan vurdere resultatene av det man gjorde og bake denne lærdommen inn i sine neste planer. Det alle legger merke til er at det meste går på trynet, noen ganger mer smertefullt enn andre ganger, slik at det beste er å på et prinsipielt grunnlag stlle seg skeptisk til alle de idèene som folk kommer trekkende med. Finnes det noe som aldri har vært prøvd før? Vis meg.

 

 

Farewell to America

Da virker det avklart til en sånn grad at diverse statsledere og annet fintfolk har begynt å gratulere Donald Trump med valgseieren. Kan noe annet skje? Jeg antar, teoretisk sett, ja, men ikke i praksis. Amerikanerne har fattet sitt valg. Det blir som det blir. De vil ha denne evneveike fjøsnissen som president, til tross for alt de vet – eller bør ha lagt merke til – om hans “personlige egnethet” som toppleder. Jeg tror det koker ned til at Trump er så annerledes og amerikanerne er så drita lei av “alt det vanlige” at de er klare for nærmest hva som helst som røsker i rasken på en litt ny måte. Kan det på noe slags mystisk vis likevel gå bra? Nei. Det er ikke et spørsmål om det går til helvete, bare hvordan. Akkurat det samme som forrige gang de valgte ham inn i en jobb han på ingen måte egner seg til.

Handler ikke dette bare om innfallsvinkel og politisk grunnsyn? Nei. Dette handler om kompetanse. Når det kommer til akkurat dette finnes det knapt noe viktigere enn å innta en realistisk forhold til sin egen inkompetanse, slik at man setter bort de vanskelige tingene til folk som har peiling heller enn å tukle med dem selv. Alt er relativt og alle må til enhver tid vurdere regning og risiko i sitt eget liv, men når de skal gjøre det på vegne av mange andre – endog alle andre, som er hva presidentrollen i amerikansk politikk handler om – bør de helst være vel avbalanserte, emosjonelt stabile og faglig grunnkompetente individer som ikke har en masse snusk gående i privatlivet sitt. Donald Trump har allerede vist en inisterende vilje til å blande seg borti ting han ikke har noe greie på. Det er ingen grunn til å være optimistisk i forhold til det neste som skjer der borte. Denne bevegelsen – MAGA – handler jo ikke bare om Trump.

Da de hadde valg i 2020 var jeg litt forvirret fordi det var såpass jevnt den gangen. Herregud. Hva er galt med dem? Er det kanskje heller meg det er noe galt med? Det er jo alltid en mulighet for at jeg tar feil, men det er ikke hva som skjer til vanlig. Jeg er jo en ganske kynisk type. Jeg blir ikke oppskjørtet og emosjonell. Fakta påvirkes ikke av følelser. Ikke mine, ikke dine og ikke noen andre sine, bortsett fra de som har makt nok til å gjøre “store ting” og som derfor helst ikke bør være av den impulsive typen, enda mindre den bitre og hevngjerrige typen. Deres følelser teller jo, i den grad de påvirker handlingsmønsteret deres. I global målestokk har vi en unikt farlig situasjon nå. Ved dette tidspunkt kan ingen si hvordan ting vil spille seg ut i detalj, men jeg tror jeg ville revurdert en eventuell reise til USA med det første, eller for den saks skyld det andre og tredje også. Om ikke akkurat noen historisk blåkopi av Tyskland i 1933, så har USA ikke desto mindre valgt å gå for det samme kaliberet av dark horse i sine fantasier om en bedre hverdag. Det vil si et individ som ingen kan kontrollere, eller engang påvirke i noen særlig grad, og som er en eminent dårlig lytter. Jeg har noen mistanker om hvordan ting kommer til å utvikle seg fremover, men intet som jeg gidder å si høyt. Folk får tenke selv.

 

En ganske pizzoid brødskive

Først lager jeg komplekse regler for meg selv. Deretter bryter jeg dem. Sånn er det å være rebell. Man er ikke enig når man er alene engang. Det skal alltid krangles på noe. Terreng og klima er slik lagt opp der jeg bor at det dagligdagse fottøyet er enten sommerstøvler eller vinterstøvler. Det finnes en tredje kategori også: Pensko. Men de blir ikke brukt først og fremst av praktiske hensyn. Pensko er jålete. Vi kan vel nærmest si at de er trans. Ikke så mye hva kjønnet i seg selv angår som det kjønnsuttrykket som fremkommer når man går der og tripper nervøst rundt sølepytter istedet for å traversere ubekymret rett igjennom dem som et normalt utrustet menneske.

Når det er fem blågrader og barfrost føles det i grunnen ganske kaldt. Om sommeren er det vanlige gummistøvler som gjelder, men de er ikke gode i forhold til å holde føttene varme i minusgrader, så nå har jeg lagt om til det paret som er spesielt utviklet for isfiskere. Ikke vet jeg hva de har gjort, men det kjennes ut som om det står på varme nedi der. Du vet. Varmekabel eller noe. Det er uansett driteffektivt mot kulda. Men siden det ikke befinner seg noen kraftkilde i fottøyet blir jeg nødt til å tenke at det handler om materialvalg og isolasjon. Sommerstøvlene danner kuldebro til omgivelsene mens vinterstøvlene er “varmetette”. Sånt er viktig når man bygger hus, så hvorfor ikke sko også? Svaret ligger vel i at man ikke ønsker det skal være dritvarmt nedi støvlene når det er sommervær.

Altså, vinter og vinter, fru Blom. Yr påstår det skal være sånn som nå i flere uker fremover, det vi si at det svinger omtrent mellom pluss og minus fem – ihvertfall innenfor det området – i løpet av døgnet. Akkurat nå – klokka seks om morgenen – er det tre blågrader. Senere tiner det opp. Og sånn fortsetter det med å fryse, tine, fryse, tine og så videre. Kort sagt det vi kaller typisk vær for senhøsten, selv om vi er godt og vel inni november og i fjor på denne tiden lå snøen meterhøy. Vi kan likevel regne med at den seriøse vinteren vil innfinne seg etterhvert. Dette er jo Østerdalen. Ingen ville syntes det var noe rart eller uvanlig om det var tyve minusgrader nå i starten av november. Faktisk er det flere som fniser nervøst av at det er så “varmt”. Det skal ikke være stabile plussgrader på dette stedet ved denne tiden av året. Som en hovedregel vil vinteren komme senere – og våren tidligere – fremover i tid, sier klimaforskerne. De sier også at mer nedbør er en greie, som selvsagt betyr mer snø når det er vinterkulde der ute. Vi følger med på utviklingen.

Med mindre det kommer noen slags sideveis kraft som velter hele toget mitt så går ting ellers nokså på skinner i forhold til at dette skal bli min siste vinter i Norge. Det er selvsagt en rekke positive åsaker til at jeg flytter til Spania – ikke minst på grunn av at mitt typiske kosthold er dramatisk mye billigere å finansiere der – men det er også en svært stor og nesten dramatisk tungt veiende negativ årsak: Prisene på bolig og eiendomsmarkedet. Så vidt jeg kan se er det som en statistisk tommelfingerregel omtrent fire ganger så kostbart enten man leier eller kjøper i Norge, selv i områder som er “mindre attraktive” for tilflytting. Du vet. Alt er nedlagt der på stedet og intet skjer. Det er i tillegg langt å reise uansett hva man skal gjøre. Hvem ønsker å bo sånn? Det blir et spørsmål om “nødvendigheter”. Når man ikke kan få noen jobb uten å pendle i timesvis hver dag sier det seg selv at slike distrikter samler opp de som har dårlig råd, men ikke desto mindre en ganske forutsigbar økonomi, det vil si de trygdede. Stabilt betalingsdyktige folk, men på et lavt nivå.

Det er færre slike steder i Norge enn i Spania. Dessuten har ikke vi det “internasjonale” tilflytterpresset som driver opp økonomien og sentraliserer de gode arbeidsplassene rundt de mest populære stedene; hvor de etter måten pengesterke turistene (og “vinterfuglene”) bosetter seg. Norsk turisme trekker mer i retning av distriktene enn tettstedene, simpelthen fordi “naturen” er det store salgsargumentet her. Billig alkohol og en vill festkultur kan man ihvertfall glemme. Ikke fordi sånt ikke finnes i Norge, men fordi sånt er ikke lagt opp for å trekke turister. Vi har verken noe slags Ibiza, Marbella eller Gran Canaria her i landet. Folk kommer ikke hit for sola og vinen. Ingen drar til Norge på badeferie, selv om bading sikkert forekommer. Det handler nesten alltid om radarparet fjell & fjord når turistene skal liste opp hva de synes er de store attraksjonene i Norge. Den vakre, ville naturen og det ene med det andre. Noen liker byene, men sannheten er jo at hvis det er en byferie man ønsker seg så kommer de norske byene langt ned på listen over bekvemme reisemål, ikke minst fordi alt er så perverst dyrt i Norge. Ihvertfall i forhold til hvor mye annet vi har å skryte av. Alle byer ligner jo mye på alle andre byer, i den forstand at ferien handler mest om å vanke på de bra stedene og se alle de interessante tingene, vandre litt i gatene, utforske kulturelt spennende områder og den typen ting.

Musicalfilmen My Fair Lady er som alle vet et komisk lystspill fra 1964 regissert av George Cukor, men den er basert på det betydelig mye mørkere teaterdramaet Pygmalion av George Bernard Shaw, første gang oppført i 1913, som i sin tur handler om en av “metamorfosene” til Ovid – Publius Ovidius Naso – en romersk forfatter som tok for seg mange greske myter på sin måte. Jeg kaller det “anbefalt lesning” for de særlig interesserte. Ovid er jo en av de aller største forfatterne noensinne. Uansett, en mye sitert del av historien om “Galatea” – eller Eliza Doolittle – handler om “korrekt språk” hvor setningen the rain in spain falls mainly on the plain handler om å overkomme de typiske cockney-diftongene som får det til å låte mer som ræin in spæin, Jeg tror ikke My Fair Lady er favorittfilmen til Kvinnegruppa Ottar, for å si det slik, fordi hele opplegget med Pygmalion og Galatea er jo en tragedie. Det er litt blasfemisk å lage lett komedie av dette med “trange ekteskap” hvor mannen designer sin lille frue i alt fra språk og bevegelsesmønster, til klesstil og smak for mat. Vi har en kategori av fenomener innenfor den menneskelige tilstand som vi generelt kaller syk kjærlighet. Når det blir noe ufritt og tvangsmessig, preget av gjensidig mistenksomhet og alskens andre “negative følelser”. Jeg har ikke engang noe tall for hvor mye drama for teater, film og litteratur som er laget om sånt, men det er stadig like aktuelt. Folk føler seg “bundet” innenfor et forhold, selv om de godt forstår at opplegget er destruktivt.

Poenget nå er imidlertid at “regnet i Spania” er litt her og der i forhold til La Mancha — som er hva de sikter til når de snakker om “sletten” (the plain). Det er utrolig mye fjell i Spania, selv målt etter norske forhold, som selvsagt medfører at det også er mange daler og andre “traktformede” elementer i landskapet som samler og konsentrerer en vannstrøm, slik som vi nylig så i Valencia. Kunsten er å bosette seg så man ikke havner i veien for vann. Dette virker ganske opplagt for meg. Og da mener jeg vann på alle måter og i enhver form, inkludert is og snø, særlig i vårsmeltinga. Det er kjipt å bo på et sted som stadig opplever sånne problemer. Siden en av de viktigste levereglene mine sier at “man skal ikke klage på noe man ikke behøver å utsette seg for” velger jeg å eliminere – så langt det lar seg gjøre – enhver risiko for at jeg og mitt noensinne skal bli “tatt av flommen”, fordi da slipper jeg jo også å klage over både ulykken og dens risiko. Jeg har allerede sikret “tørr grunn”. Ikke så tørt at det blir støvete, men tørt nok til at støvler løser alle praktiske problemer med ferdsel i terrenget. Det er vel fenomenet avrenning jeg skal frem til. Hva skjer med vannet på dette stedet? Det er ikke uviktig å tenke på sånt før man slår seg ned et sted selv om det er variabelt hva slags risikoprofil folk synes er akseptabel å leve med. Selv er jeg jo en pyse. Jeg tar ikke flere risiko enn jeg må. Dessuten er jeg også lat. Jeg liker ikke “unødige aktiviteter” og ihvertfall ikke unødige mentale aktiviteter, som for eksempel en vedvarende og lett paranoid tanke på alt som kan skje i form av noe slags sikkerhetsproblem. Min generelle livserfaring er at hvis noe overhodet kan gå galt så kommer det til å gjøre det, men det venter vanligvis til øyeblikket er ekstra ubeleilig. Du vet. Mens man er travelt opptatt med å fikse noen annen slags jævelskap, sånn at man ikke følger med på det første problemet.

Siden produsenten Idun lanserte sin hot chili ketchup har jeg ikke gått for noe annet. Den dekker alle mine behov på dette området. Og siden jeg kom hjem fra butikken med en pakke oppskåret chorizo falt det meg inn at jeg kanskje burde lage varme ostesmørbrød, men på en pizzoid måte. Altså smør i panna, smør på brødskiva, deretter chorizo, hot chili ketchup og Jarlsbergost, før det hele stekes under lokk på ganske lav varme i en ti minutters tid. Du vet. Nok til at osten smelter og undersiden blir gyllenbrun, men ikke så mye at den blir brent langs kantene. Sånt er veldig viktig. Å gjøre tingene riktig. Det høres veldig “Margrete Munthe” ironisk ut, men jeg mener det seriøst. Hvorfor gjøre noe galt når det er like lett å gjøre det riktig? Det er en av livets store gåter. Jeg kjenner personlig visse individer som har hva vi kan kalle evil touch. Uansett hva de setter i gang med så går det til helvete på noe slags vis som kan være vanskelig å tro før man ser det. Jeg mener, det kreves spesialtalent for å få til sånt. Selv de verste kløner vil jo vanligvis lykkes bra noe av tiden. Eller de får ihvertfall vanligvis til å gjøre elementære arbeidsoperasjoner som å transportere utstyr, mannskap og materialer fra A til B uten å ødelegge noe underveis, kjøre seg vill i mange timer, feilparkere sånn at de havner på inntauingstomta, eller rett og slett kræsje bilen. Noen opplever uhell av og til. Andre har ulykken som livsstil. Det er ganske fascinerende. Jeg tror han jeg tenker på har blitt uføretrygdet nå. Ihvertfall mener jeg å ha hørt noe sånt. Det er etter min mening ikke et øyeblikk for tidlig. Hyggelig kar ellers, men altså fullstendig fette talentløs i forhold til å gjøre praktisk arbeid, eller til og med verre enn talentløs. La oss si talentfull på en destruktiv måte, men uten å egentlig “mene” å være sånn. Hvor mange sånne typer finnes det i norsk arbeidsliv — og hvor mange av dem jobber for NAV? Jeg tror det store flertallet i Norge kan være mer eller mindre praktisk flinke, men de befinner seg som regel “innenfor” standardene som gjelder i faget selv om de opplever det som vanskelig. En middels hjemmesnekker bruker noen ganger flere år på å gjøre ferdig en snekkerjobb som skal ta et par uker, men de gjør det som regel “noenlunde riktig”, bare tregt.

Helt siden pandemiens dager – når underholdningstilbudene var noe redusert – har jeg tilbrakt noen timer fra og til med å utforske boligmarkeder. Jeg har blitt uføretrygdet på det grunnlag at jeg er medisinsk uskikket til å stå i mitt eget fag og det er mindre aktuelt med noe omskoleringsprogram når man har fylt seksti år. Snipp snapp snute. Historien er slutt. Jeg er bent frem uønsket på arbeidsmarkedet, med mindre jeg lanserer noe slags “åndsarbeid” – eller en “tenkejobb” – som imidlertid er hovedårsaken til at jeg begynte med praktisk fagarbeid i første omgang: Jeg fungerer ikke godt i sånne jobber. For det første er jeg autoritær som en jævla nazi, for det andre er jeg lite tålmodig med “de trege”. Følgelig vil jeg utvikle meg til å bli en enda mer usympatisk type enn jeg allerede er hvis jeg ikke møter “materiell motstand” i jobben. Det er jo ikke vanligvis diskutabelt hva en håndverksoppgave består i. Her er tegningen. Der er byggeplassen. Resten er et spørsmål om å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge. Godt nok, raskt nok, og uten å sløse med ressurser. Som jeg alltid pleier å si: Jeg driter i hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan — som typisk handler om å få jobben gjort, ikke om å fly rundt og vifte med tusenlapper på byen og denslags. Herregud. Jeg har jobbet sammen med noen idioter i mitt yrkesaktive liv. Heldigvis behøver jeg ikke å forstå dem, bare forholde meg til dem på et ganske overfladisk nivå. Så lenge arbeidsoppgaven er objektivt udiskutabel spiller det jo mindre rolle hva slags subjektive idiosynkrasier som driver dem, og alt annet som motiverer folk ellers. Alt som teller er at man får jobben gjort. Det er lettfattelig og målbart. Jobben inneholder ingen mystiske, vage og vanskelig determinerbare elementer. Det er ikke rom for mye synsing. Enten har man levert de materielle resultatene som kontrakten krever eller så har man ikke. Det er ingen gråsone. Det er nesten militært i sin fokus på målrettet strategi og korrekte taktiske valg på veien dit.

Det er umulig for meg å ikke tenke jobb – kalkulatoren begynner å surre og gå uansett hva jeg selv vil – når jeg sitter og ser på en “bolig med oppussingsbehov”. Jeg kjenner ikke de spanske materialprisene, men det er rimelig å anta at de ihvertfall ikke er høyere enn de norske – selv om treverk sannsynligvis er noe dyrere – så jeg bare peiser på med slike kalkyler som kommer automatisk. Hva vil dette koste og hvor lang tid vil det ta? Norske priser er sånn at en bolig av den typen jeg ser etter uansett vil komme opp i over en million på ganske kort sikt, mens jeg ikke har slike kapitalkrefter og jeg har heller ikke noen planer om å ta opp noe lån. Det siste jeg behøver ved dette tidspunkt av livet er jo en betydelig gjeldspost som blør penger jevnt og trutt. Dessuten er det noe med å være murer av fag og kaste glass i steinhus. Det at jeg kan alle de aktuelle arbeidsoperasjonene er en fordel. Jeg vet hva det handler om. Jeg vet hva ting koster. Derfor bør jeg kunne klare å komme meg inn på boligmarkedet i Spania, hvor steinhus er den generelle hovedregelen. Jeg ser nesten aldri noen trebygninger av “norsk” type til salgs i Spania — og jeg har sett mye. Budsjettet mitt tillater en bolig som er av standarden “delvis beboelig” slik at man kan opprette base – en “clean zone” – i ett eller to av rommene (pluss at det må selvsagt også være et fungerende baderom der), mens man holder på å støve rundt i resten av huset. Noe slikt går ikke an i Norge. I den grad det overhodet finnes noe til salgs i prisklassen to hundre tusen så snakker vi om noen slags fæl rønne – hytte uten innlagt vann, garasje eller noe – som det vil koste penger å bli kvitt, fordi det er tomta – altså beliggenheten – man betaler for. Sånn er det ikke i Spania. Der er det et ganske stort markedssegment i klassen under tyve tusen euro. Blant disse finner vi enkelte små hus på uhippe steder som er “ferdige” og innflyttingsklare, men det meste handler om vanlige familieboliger som kan ha tildels kritiske oppussingsbehov. Kunsten består i å velge sine problemer med litt omhu. Det handler minst like mye om at stedet må ha et akseptabelt klima som at huset må være av en viss standard. Ørken-Spania frister lite. Jeg vil til det som spanjolene selv kaller Det grønne Spania, det vil si nord i landet, hvor klimaet er “atlanterhavspreget”. Der folk klager mer over regnet enn over varmen. Sånn som her, kan du si. Varmen i Østerdalen er jo ikke den største lokale plagen. Noen vil si det er ulven, men selv synes jeg det er i drøyeste laget med de tøffe vintrene i kombinasjon med de høye prisene på alt man behøver.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilhører du eliten i Norge?

Seier’n er vår er en sang som har vært kjent i Norge siden begynnelsen av 1900-tallet. Den ble særlig populær etter Tysklands krigsnederlag i mai 1945. Melodien er egentlig en cakewalk fra W. H. Myddletons komposisjon Down South (1900). I Norge ble denne utgitt som Der nede i Syden.

(Store norske leksikon)

På verdensbasis er det neppe noen mer spilt sang for sånne anledninger enn We Are The Champions med Queen, som er akkurat passe arrogant og pompøs uten å ta fullstendig av. Ingen har noe problem med å se for seg låta for eksempel som allsang på tribunen både før, under og etter en fotballkamp (dog presumptivt av forskjellige årsaker). Melodilinjen til Queen er mer interessant og dynamisk enn den banale cakewalken hans W.H. Myddleton. Du vet. Mer innsmigrende og smooth. Rett og slett en kunstnerisk sett bedre laget sang med bedre dramatisk progresjon. Mens seier’n er vår holder seg i det samme toneleiet og repeterer de samme ordene om og om igjen – kall det gjerne togreps pønk’n’roll – så er det mer krevende og interessant å synge seg gjennom sangen til Queen.

En elite er en gruppering eller et antall individer i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoriteter. Dette kan være både innad, men også overfor det øvrige samfunn. En elite kan i tillegg opptre som talspersoner utad. Noen samfunn domineres av én elite, og det snakkes da om en «herskende elite». 

(Store norske leksikon)

Hvem er eliten i Norge? Selv har jeg en tendens til å assosiere begrepet elite med sånne som er “best” på et eller annet område, av typen “eliteserien i fotball” – som handler om nivået ting ligger på – men jeg legger merke til at mange andre åpenbart mener noe helt annet. Samfunnseliten er noen slags greie, uten at jeg forstår helt hvor grenselinjene går. Noen ganger mener folk helt klart kjøpekraft. Andre ganger mener de “moralsk autoritet” og antyder at eliten er sånne som har gående ymse former for pressvirksomhet i så måte. Det ender uansett med at eliten er “de som bestemmer”, men på et annet grunnlag enn gjennom demokratiske valg innenfor et politisk system. Dette er som alle kan se en paranoid tanke. Uansett fagområde ellers vil jo eliten alltid være de flinkeste, de som gjør penest arbeid, eller hva som helst annet som alle uten store vanskeligheter kan se er “bedre enn gjennomsnittet” innenfor faget.

Det ser for meg ut som om ordet elite brukes som synonym til ordet overklasse. Eller mer spesifikt: Folk som tilhører det man anser å være overklasse på et hvilket som helst annet grunnlag enn pengerikdom. La oss si for eksempel i form av den typen ekspertise man bygger opp gjennom universitetsstudier. Folks pengebegjær har en klar tendens til å være omvendt proposjonalt til deres generelle kunnskapsnivå. Mytologien deres ser ut til å kretse rundt ordet “fortjeneste” på en slik måte at de som har mest også er de som “fortjener” mest. Metafysikken følger fysikken. Det at man lykkes med penger er et tegn på at man støttes av Gud, mens det er noe satanisk over det å “lykkes i livet” basert på noen annen type heder enn kvantifiserbare materielle resultater. Dette er fullstendig normal amerikansk teknkning i forhold til det vi kaller kristendom. Den vestlige kulturtilstanden bygger på fortjeneste av en type som alle kan se og måle. Det er ellers litt av et mentalt kunststykke å frita de som sitter med alle pengene fra alt nominelt samfunnsansvar, men av en eller annen grunn er det altså mange som skylder på en diffus slags “åndelig” elite når det kommer til forjævligsering av alle ting i samfunnet. Det er de som gjør det. Eliten er noen slags onde trollmenn som bruker ideologi til å slavebinde det troskyldige folket og lede dem bort fra Guds sanne vei, som leder til materiell rikdom gjennom “fortjeneste”.

Dette er i seg selv bare idioti, men det er farlig idioti. Fra Norge gjenkjenner vi for eksempel kunnskapsforakt blant den politiske høyresiden – dette har forlengst spist seg inn i også partiet Høyre – mens det ved dette tidspunkt er poengløst å mase mer med valget i USA. Ting må bare gå sin gang. Imidlertid legger vi merke til at Republikanerne ønsker å fjerne de “faglige” statsfunksjonene som har å gjøre med miljøkontroll, godkjennelse av legemidler og den typen ting, til fordel for politisk utnevnte kandidater. Dette programmet blir selvsagt støttet og finansiert av kaptalsterke bidragsytere som tror de har noe å tjene på å kaste alle hemninger og fokusere bare på det å tjene penger. Men også de behøver jo både mat, rent drikkevann og en luft man kan puste uten at det smaker guffent. Har man ikke dette spiller det jo ellers liten rolle hva man har. Folk er – ennå – ikke like gale i Norge, men også her merkes tendenser. For eksempel er det mange som tror at hele klimagreia bare er en bløff. Et opplegg for å tuske til seg finansiering for diverse “unyttige kunnskapsformål” av den typen som de filosoferer rundt på universiteter og høyskoler, men som i det store og hele bare er abstrakte problemer som ikke har noen fysisk ekvivalent. Eller bare teori om du vil. Sånn som evolusjonsteorien, som de betrakter som noen slags venstrevridd propaganda, basert i “elitens” manipulasjon av folkets tillit og troskyldighet.

Tilhører du eliten i Norge? Selv har jeg aldri følt noen tvil om at jeg befinner meg i de øverste par prosentene når det kommer til “intellektuell elitisme” mens jeg er ikke engang særlig interessert i penger og status ut over det aller mest nødvendige som må til for å bygge en “normal” levestandard, eller kanskje også noe lavere enn dette. Pengemessig sett er jeg uinteressant. Jeg verken eier eller gjør fantastiske ting som krever høyt budsjett. Imidlertid skal du ha kommet deg på beina ganske tidlig om morgenen for å holde følge med meg ut på safari i “den mentale villmarken”. Jeg sorterer også andre mennesker ut ifra andre kriterier enn hvor mye de eier og av hva slags ting. En rik idiot er først og fremst en idiot for meg. Jeg har ingen bruk for dem og pengene deres betyr ingenting for meg, mens en sympatisk, intelligent og vittig person vil alltid ha høy “kredittverdighet” hos meg uansett deres økonomiske stilling ellers. Mye penger og annnet rusk og rask i den materielle sektoren er jo ellers mer et handicap enn en ressursstyrke slik jeg ser det. Folk blir typisk veldig fokusert på å forsvare opplegget sitt, for ikke å si engasjere seg i “økonomisk krigføring” med eller mot – alt ettersom – diverse andre økonomiske krigsherrer her og der i verden. Du vet. Konkurranse. De sier det er den energien som driver utviklingen fremover. Til det vil jeg svare at det kommer an på hvor man har tenkt seg. Det er jo ikke alltid man bør fortsette videre den veien nesa peker.

 

 

 

Fare fare krigsmann

Hva som skjer med æren mellom ca. 1800 og i dag er det, i praksis, ikke skrevet noe om. Vi vet derfor lite om hvorfor dette begrepet som var så viktig i norsk kultur så lenge, i dag har, mer eller mindre, gått ut av bruk i dagligtale. 

(Wikipedia)

Anekdotisk sett er det min erfaring at selv om folk sjelden snakker om ære, så betyr konseptet ærlighet likevel mye for dem, gjerne i kombinasjon med åpenhet. Det motsatte av ære er skam, mens det motsatte av ærlighet ikke handler så mye om løgn som om skamløshet. Eller det som ligger under og motiverer løgnaktigheten, om du vil. Det er jo som alle vet veldig vanskelig å forholde seg til individer som tilsynelatende ikke har noen standarder og prinsipper. De blir liksom litt vage og utydelige. Man vet ikke helt hvor man har dem. Livets leiesoldater støtter alt sånt som de har personlig fordel av å støtte, men hvis det dukker opp noe “bedre” må man påregne at lojaliteten deres vil skifte. Særlig de som er sånn selv føler en viss paranoia på dette viset, la oss for å ta et velkjent eksempel si som sjalusi i et romantisk forhold. De kan ikke stole på partneren fordi de kan ikke stole på seg selv. De vet jo allerede at hvis vinden blåser på en spesiell måte så har de ingen motstandskraft — og de regner med at det er sånn for alle andre også.

Det ligger i sakens natur at for en skamløs person så er det ingen skam å lyve. Det er bare “noe man gjør” hvis dette er formålstjenelig der og da. Informasjonspolitikken til en skamløs person går på hva som er effektivt, ikke hva som er sant. Sannsynligvis har de ikke engang noen god konseptuell forståelse av begrepsparet sant og usant. De orienterer seg ut ifra en “påvirkningsstrategi” hvor formålet er å fremkalle en ønsket reaksjon. I beste fall handler det om å “skåne” de man henvender seg til for “sakens skitne detaljer” – lik hvordan man behandler små barn – mens i verste fall dreier det seg om å motivere noen til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort gjennom å lyve for dem. Uansett koker ting ned til et maktspill. For en patologisk løgner er det spennende i seg selv å villede folk for å “se hva som skjer” mens for en mer rasjonell type handler det om noe de ønsker å oppnå, når det antas at sannheten om et forhold vil være mindre fordelaktig for dem enn en “alternativ historie” som de bare dikter opp. Ute i befolkningen er det en forholdsvis vanlig psykologisk skavank at folk vil heller ha en god historie enn en sann historie. Denne mentaliteten motarbeider ærlighet som aktivt moralsk prinsipp og åpner døren for de med uærlige hensikter. Ikke desto mindre er fornektelse et svært alminnelig fenomen. Vi kan for eksempel nevne den klassiske greia med foreldre som tror alt for godt om gullungen sin, som egentlig er totalt ute av kontroll med utagerende festing, rusmidler og alskens småkriminalitet, men fordi de er flinke til å holde fasaden fin når de er hjemme slipper de unna med all jævelskapen sin. Sånt er ganske vanlig, men det betinger litt “aktiv ønsketenkning” og en forhokdsvis systematisk avvisning av informasjon som ikke støtter ønsketenkningen.

Noen ganger havner folk i et stusselig dilemma. De kan bare ikke “si sannheten” om en sak, men de er likevel nødt til å si noe. Hvordan håndterer man dette? Vi kaller det hvit løgn når man teknisk sett snakker usant, men løgnen er i det godes tjeneste, fordi sannheten vil gjøre mer skade enn nytte. La oss si for eksempel en avdød persons gode navn og rykte. Det spiller strengt tatt ingen rolle lenger hva noen sier om dem, men av “hensyn til familien”, minnenes fred og det ene med det andre lar man kanskje være å fortelle alle alt man vet. Graven er jo som alle vet et aldeles utmerket sted å oppbevare hemmeligheter. Best gjemt er sånt vi har glemt. En som er ute av spillet bør ikke brukes som spillebrikke i noen annen form for spill. Det er dette vi mener med R.I.P.Resquiescat In Pacem – det vil si “hvil i fred”. Vedkommende kan ikke lenger brukes til noe. Det vil jo i så fall være skamløst. Hvilket bringer oss tilbake til konseptet ære. Går det an å være ærlig uten å ha noen ære? Jeg tror ikke det. Jeg mener ikke nå en påtrengende form for “ære” sånn som blant gangstere og deres imbesile fantasier om “respekt” men om en slags åndelig egenverdi, en oppfattelse av seg selv som en person med standarder og integritet. Det å holde seg til sannheten av prinsipielle årsaker handler ikke om at man ikke forstår hvordan løgn noen ganger kan være mer effektivt, mer om noen slags “guddommelig forfengelighet”, som noen også kaller dyd. Det handler om hva man behøver for å leve i fred med seg selv.

Hvis man er en seksuelt aktiv person som “treffer mange nye mennesker” på dette viset vil det sannsynligvis være best for sjelefreden hvis man konsekvent praktiserer “sikker sex” — som i denne metaforen betyr det samme som å passe på at man alltid holder seg til gode standarder for informasjonsspredning. Du vet. Sjekke om noe er sant før man bringer det videre og den typen ting. Folk har jo en tendens til å starte i gal ende. Først danner de sine darlings – det vil si sånt som man ønsker skal være sant – og deretter søker de informasjon som støtter denne fantasien. Eller for å si det på en annen måte: Opplegget deres er ikke faktabasert. De har ikke hjerte til å gjøre kort prosess med sine egne favorittidèer når det viser seg at de er utilstrekkelige eller direkte feilaktige, så de henvender seg til opinionen istedet, for å finne det vi noen ganger kaller meningsfeller, som i praksis betyr et antall andre som lider under den samme vrangforestillingen. Sånt er selvsagt filosofisk evneveikt nesten på bleiebarnets nivå. En noenlunde oppegående person vil jo justere kursen sin etter terrenget slik som det er, heller enn å insistere på at kartet deres er ufeilbarlig og kaste seg ut i noen slags emosjonelt drama når de føler seg krenket på dette grunnlaget. At Pelle, Gunnar og Børre på Facebook er enig med deg betyr jo i utgangspunktet ingenting. Uansett hva slags flokk man samler vet vi jo at betydelige antall mennesker har tatt feil før. Det har til og med ofte vært sånn at alle mennesker tar feil, misforstår eller har dannet fullstendig gale idèer om ting. Det vi som regel kaller intuisjon fungerer etter måten veldig bra, men den er på ingen måte ufeilbarlig. Underbevisstheten er en mental støttefunksjon, ingen ontologisk sannhetsmaskin. Den gir deg i hovedsak bare “mer av det samme” omtrent som Googles opplegg for å profilere reklamen du får i henhold til interessene du viser gjennom søkehistorien din. Det er for eksempel ikke skummelt hvordan man så ofte opplever “bekreftelse på at man har rett” — det er naturlig og sånn som underbevisstheten jobber. Alle erfarer det samme. Uansett hva slags tøys man bestemmer seg for å tro på så vil din stadig like trofaste underbevissthet jobbe for å støtte dette opplegget. “Sannhet” som konsept har ingen mening for det menneskelige følelseslivet. Og hvis man ellers ikke har noen skam, hva står så siden i veien for å danne sin egen høyst fantasifulle virkelighetsoppfatning?

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top