År: 2024

Dame er et fransk substantiv som betyr kvinne. I moderne norsk brukes dette substantivet delvis med samme betydning som kvinne og delvis med betydningen fornem eller dannet kvinne. Uttrykk fra selskapslivet som «mine damer og herrer» og «damenes tale» viser at dame gjerne brukes i formelle sammenhenger. I norsk kan dame også brukes om kvinnelig kjæreste, og er i tillegg en betegnelse på et billedkort i kortspill. Noen ganger brukes dame også om dronningen i sjakk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvis man ber noen oppføre seg som en dame mener man vanligvis noe annet enn hvis man ber dem oppføre seg som en kvinne. Jeg tror det første blir forstått – umiddelbart – på en ganske spesiell måte, som handler om holdning, dannelse, sosiale spilleregler og slikt, mens det andre sannsynligvis vil være forvirrende. Hvordan oppfører en kvinne seg? Idèen er jo at det å være damete betegner et atferdsmønster mens det å være kvinnelig er en tilstand man ikke kontrollerer. Man er født sånn. Det går for eksempel an å være “kvinnelig” uten at man samtidig er “feminin” — og omvendt. En tilstand er ikke det samme som et uttrykk. Man kan være kvinne uten å vise åpenbart at man er kvinne, hvis du skjønner hva jeg mener, mens det å “være en dame” ligger hundre prosent i hvordan man uttrykker seg i den sosiale kontekst.

Britene bruker ordet dame på den samme måten som de bruker ordet sir, altså som en lavadelig tittel, og de har i likhet med oss fått ordet fra fransk – for eksempel er jo katedralen Notre-Dame i Paris aktuell i nyhetsbildet nå – hvor det betyr noe som ligner mer på det norske ordet frue. De har noe i Oslo som heter Vår Frues Hospital – det henger igjen fra eldre katolske tider – som på fransk ville blitt Hospital Notre-Dame, hvilket endelig leder oss frem til det latinske ordet domina, som betyr husfrue. (Etter domus = hus.) Og da mener vi seriøst husets frue som styrer over ting og tjenere som en frue av en viss klasse forventes å gjøre. Husets frue er en herskerinne. En som “holder hus” – dominerer – i sin mest bokstavelige forstand. Når det gjelder den foran nevnte katedralen – forsåvidt også hospitalet – er den fruen – eller dama – det henvises til i stedets navn åpenbart den katolske Jomfru Maria. Vi aner med andre ord konturene av et kvinnesyn som ligger innbakt i språkets meningsbærende elementer, fra den katolske Mariakulten til den sadomasochistiske fantasifiguren dominatrix. Når vi på norsk snakker om damer mener vi jo noe annet enn kvinner. Det er for eksempel helt normalt å beskrive en jente som “dama til noen” men man hører sjelden at de beskrives som “noens kvinne”. Det har en veldig annerledes klang, som kan spores tilbake til at det å være damete er noe performativt – altså noe man gjør, selv har styring over, og kan velge å la være når som helst – mens det å være kvinnelig handler om hva man er, i en forstand som befinner seg hinsides viljens kontroll. Man kan ikke skru det av og på, bare kamuflere det. Man eier det jo strengt tatt ikke selv så man kan derfor heller ikke gi det bort slik at man blir “noens kvinne” – sånt kan bare skje via voldelige og/eller “psyko” tvangsmidler som er akkurat like rå og primitive som de lyder – mens man gjennom å gjøre alt sånt som kjærester gjør for hverandre gir noen den typen oppmerksomhet som betyr at man er “dama deres”. Claro?

Amerikanerne driver og snakker om no fault divorce for tiden. Det trender, nå som de såkalt konservative føler at de har fått et sterkt mandat til å styre. Pussig nok hører man sjelden kvinner klage over at det var en urettferdig skilsmisse i og for seg selv. Det var kanskje et urettferdig skilsmisseoppgjør, men selve greia var ikke feil. Det er jo ellers vanskelig for et noenlunde oppegående menneske å se noen fremtid i et forhold som ikke begge parter ønsker, uansett hvor sterkt bare den ene av dem måtte ønske det. Man eier jo ikke hverandre, gjør man vel? En som nå i dag er – og oppfører seg som – “dama di”, kan i morgen den dag velge å ta tilbake alle gaver og privilegier for å “gå sin egen vej”, som betyr i enhver annen retning enn dit hvor du har tenkt deg, eller ihvertfall kommer til å havne sånn som du holder på, uansett hva dine intensjoner eventuelt måtte være. Hvor mange forhold plages av sjalusi? Kjærlighetens konspirasjonsteorier går jo ofte en kule varmt for mange. Hva er greia? Det er åpenbart mye “selvoppfyllende profeti” når det kommer til sånne som er redd for at partneren deres skal møte noen som er mer spennende og interessant enn dem selv, og på dette grunnlaget gå fra dem. Jeg mener, hvorfor skal de eventuelt gjøre det? De valgte jo i utgangspunktet å være sammen med deg. Så hvorfor gjøre dette vanskelig for dem ved å stadig introdusere nye og forvirrende egenskaper? Jeg mistenker at nesten alle skilsmisser av den typen amerikanerne kaller no fault – altså “ingen feil” – handler om at man i utgangspunktet solgte seg selv inn som en mye bedre person enn man egentlig er. Du vet. Mer interessant, fremgangsrik, innsiktsfull, empatisk, energetisk og hjelpsom. Så der har vi i det minste èn feil, og en ganske stor en også. Ikke selg noe du ikke har. Du vil bare få masse trøbbel når leveransen til sist blir – som den alltid blir – etterspurt, og du ikke har noe å levere. Det beste, eller ihvertfall det mest effektive, er å simpelthen bare snakke sant fra første øyeblikk av og ellers holde fast ved denne politikken også i alle senere affærer. Feilfrihet er ganske drøyt – og egentlig litt absurd – å påberope seg. Hvis kjerringa di vil skilles har du åpenbart gjort noe feil, hvis du hadde sett for deg noe annet. Selv om du ikke forstår hva som motiverer henne har hun full frihet og all rett til å skilles hvis hun ønsker dette. Sannsynligvis har det vært påtenkt siden lenge før det ble nevnt, hvilket betyr at det er ingen “nye saker” det handler om. Det er ingen de har møtt. Det er deg.

For ganske mange år siden diskuterte jeg noe med noen som insisterte på at kvinner er en minoritet. Hodet mitt sprakk over dette. Det var umulig å ta det inn. På hvilken måte er kvinner en minoritet? Det er jo ganske mange av dem. Minst halvparten, tror jeg vi trygt kan si. Etterhvert fremkom det at minoriteter er sånne som ikke har makt. Herregud. Om det er noe som definerer majoriteten av alle mennesker som noensinne har eksistert så er det at de har lite til ingen makt. Og motsatt; de som styrer politikken og kontrollerer mesteparten av alle pengene er faktisk en minoritet. Sånn har det da vært i alle tider. Hvor mange rike og mektige mennesker kjenner du? Og hvor mange av den andre typen? Jeg har hørt om skivebom før, men dette er jo for fanden latterlig. Etter hva jeg hører fødes det statistisk sett et svakt tallmessig overskudd av jentebarn – noe sånt som 50,1%, som holder for de fleste avstemmingsformål – men jeg vet ikke noe om hvordan dette siden spiller seg ut. Tar ikke gutter også typisk mer risiko enn jenter? Man skulle tro det finnes et svakt majoritetsantall av voksne kvinner, målt i forhold til voksne menn. Men hva vet jeg? Ihvertfall at “minoritet” ikke er det riktige ordet for denne kategorien av mening. Vi kan derimot snakke om avmaktsgrupper og studere hva slags sosiale forhold som fremstiller slikt. Det er jo viktig å presisere hva eksakt vi snakker om så vi ikke mister mål og mening i en skitstorm av emosjonelt ladede begreper som bare får alle apene til å hoppe opp og ned mens de skriker og slår seg på hodet med flathånda. Hvorfor har kvinner – gjennomsnittlig – mindre makt, lavere lønn og det ene med det andre, enn hva som er typisk for menn i den samme yrkeskategorien? Dette er et mindre relevant spørsmål i 2024 enn det var i 1978, men spørsmålet står fortsatt stødig på sine tallmessig baserte ben. Det korte svaret er historisk diskriminering, eller tradisjon om du vil. Sånn er forhistorien. Loven favoriserte menn for ikke urimelig lenge siden. Kulturen gjør det til en viss grad ennå, ihvertfall i noen miljøer som praktiserer “alternative familiemodeller” på religiøst eller annet grunnlag.

Egentlig er det litt meningsløst å snakke om damer – altså såkalt “dameprat”, i betydningen kvinner generelt – som om de alle er like. Det er de jo mildt sagt ikke. Men så er da også dette navnet på denne typen samtaler litt obfuskerende. Det de snakker om er egentlig noe helt annet. De sammenligner sine egne holdninger til konseptet kvinne, med særlig vekt på kvinners egenskaper som kjønnsvesen. Fitteprat ville følgelig vært et mer korrekt navn på denne typen dialog, men sånne ord kan man jo ikke bruke mens damer hører på. Det kan krenke sensibiliteten deres, eller noe. Derfor heter det dameprat. (Etter hva jeg hører har kvinner en lignende greie gående noen ganger, men det vet de best selv.) Uansett er poenget at man skal “bitche” om sitt eget forhold til “kvinnen” som arketyp i sinnet ved å styre samtalen inn mot ting som er “typisk kvinnelig” og som alle gir sitt bifall til. Jævlig typisk det der asså. Konklusjonen blir til slutt at det går ikke an å leve med dem, men det går ikke an å leve uten dem heller. Alle skåler for det. Verden går videre. Realisme er ikke en normal del av normale menneskers hverdag. Vi ville jo ikke ha skapt en drøm og kalt det “vårt vidunderlige fellesskap” – og en masse andre navn som er omtrent like presise – hvis vår ambisjon var å stå han av i den virkelige verden. Hva sier reklamen? I den grad de lover noe annet enn meningsløs svada som “holistisk livsopplevelse” så lover de typisk at det og det produktet vil gjøre livet ditt enklere, eventuelt at du vil “spare tid” (i din presumptivt travle hverdag). Selv de som selger “autentiske naturopplevelser” snakker om dette som om det er noe åndelig som foregår. Noe sjamanistisk og mystifiserende, en reise tilbake til selvets opprinnlige natur, eller noe. Herregud. Hva er det som er galt med folk? Alt er nødt til å bety noe nå for tiden. Et forhold som står dårlig til vår begrensede forstand. Folk flest skjønner jo ingenting, ikke engang dette. Altså at de ikke skjønner noe. Selvinnsikt og selvkritikk starter på eksakt det samme sted. Alt begynner med å innrømme at man ikke skjønner noe. Det man vet er begrenset til et bittelite sett innenfor gjør-det-selv klassen av forholdsregler til livet som praktisk problem, mens alt man ikke vet er per definisjon uendelig. Vi vet ikke i utgangspunktet noe annet enn at vi stort sett ikke vet noe. Dette er hard realisme. Vi kan vite hvordan man knytter skolisser – selv om dette for alt jeg vet sikkert også er et omdiskutert tema – men vi kan ikke vite om det finnes en gud. Vi kan heller ikke vite hva det betyr å “være kvinne” fordi alle som faktisk er kvinner er jo minst like forskjellig fra hverandre som menn. Hva slags generelle ting kan vi si? Hva går an å vite om damer?

Filosofer er som alle vet glade i sine kategorier og distinksjoner. Det er i utgangspunktet kategorisk utelukket at det å “oppføre seg som en dame” kan bety noe mer enn at man forholder seg til et sett med kulturelle koder og normer for “hvordan en dame skal oppføre seg”. Det eneste naturtalentet som eventuelt kommer til anvendelse er lydighet eller tilpasningsdyktighet, det er ingen som “sitter korrekt” og “snakker pent” fordi de ble født sånn. Dette handler om læring. Et produksjonsprogram for damer. Damefabrikken. Dette bringer oss tilbake til de foran nevnte tradisjonene. Jeg har hørt folk snakke i fullt alvor om tradisjonelle kjønnsroller, som om dette noensinne har vært noe annet enn deres egne fantasier om “det tapte paradiset” som angivelig befinner seg et eller annet sted i fortiden, men som kan gjenreises hvis alle er villig til å delta i et moralsk skippertak. Du vet. Et ordentlig løft, sånn at vi får orden på ting en gang for alle. Men det er jo ikke sånn virkeligheten virker. Det går ikke an å få folk til å gjøre noe de ikke selv vil — og i den grad dette likevel er mulig snakker vi sannsynligvis om kriminelle metoder. Ingen har rett til å tvinge noe – minst av alt seg selv – på noen som ikke vil ha noe av det du tilbyr. Jeg vet ikke eksakt hvordan ennå – og det gjør ingen andre heller – men det virker sannsynlig at konseptet no fault divorce kommer til å havne i USAs høyesterett etterhvert — og gudene vet hva de kan komme til å finne på. At delstatene må bestemme selv? Det er hva jeg tror. At det vil følge mønsteret etter abortloven, som ble opphevet som føderal rettighet og sendt ut til individuell behandling i delstatenes “kommunestyrer” — som er et ord jeg valgte bevisst fordi alle slags “personligheter” får uforholdsmessig mye mer å si i de mindre styringsenhetene. Her er et spørsmål: Hvor mange dumme menn – i den forstand at de skjønner seg dårlig på kvinnesaker – tror du det finnes i verden? Tenk over saken. Det finnes både “de uskyldsblå” og de som rett og slett ikke ønsker å vite noe, eller som har en mening om korrekt atferd for kategorien damer, men basert kun i sin egen seksualangst.

Tollere og syndere er et bibelsk uttrykk som betegner de foraktede og utstøtte på Jesu tid. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I bibelsk sammenheng var en toller en som samlet inn tollavgiften når mennesker skulle ha med seg varer inn i en by. 

(Wikipedia)

Jeg tilhørte den typen skolebarn som hadde “kristendomskunnskap” i mange år, noe som fremkalte mange spørsmål, som hvordan dette med “tollere” var veldig spesifikt. Det høres ut som det er noe de ikke sier. Hva hadde tollerene gjort for å sidestilles med “syndere” mer generelt? Forklaringen jeg fikk den gangen var korrupsjon. Alle stjal som ravner og særlig de som jobbet for romerne. Alle som ville ha noe gjort måtte bestikke noen. Greit nok, jeg kjøper den. Hvem vil vel ha for eksempel kommunepolitikere som lover å personlig få saken din raskt gjennom systemet mot noen titusen under bordet? Jeg sier ikke at sånt forekommer, men hvis det hadde skjedd ville det garantert ha blitt en stor skandale når det ble oppdaget. Og hvis det aldri blir oppdaget? Tja. De sier at man ikke har vondt av det man ikke vet. Noen er definitivt flinkere enn andre til å få gjennomslag for greiene sine, gang etter gang, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje de bare er dyktige? Eller kanskje det lønner seg å betale en såkalt sakfører for å føre saken din? Som sagt, jeg vet ikke. Jeg er ikke sivilisert. Jeg unngår sånne situasjoner hvor man “behøver advokat” så langt det er praktisk mulig, som i praksis handler om å benytte seg av “byråkratiske hyllevarer” heller enn å ta bryet – og kostnadene – med å lage til et “custom” opplegg bare for meg selv. Sånt er uansett neppe aktuelt for andre enn de som betaler skatt i millionklassen.

Om Roma vet vi ellers at det var forventet at folk skulle bruke – eller misbruke – enhver høy offentlig stilling til å berike seg personlig, så godt de fikk til, mens de kunne, fordi “alle gjorde dette” i en, hva skal vi kalle det, akseptabel grad. Men ikke den senere keiser Vespasian. Han brukte maktstillingene han fikk på sin vei mot toppen til å skaffe seg “venner”, bygge allianser og den typen ting, som selvsagt ble nyttig da han gikk for selveste keiserjobben. Hva slags type var Vespasian? Vel, han var først og fremst en soldat. En kriger, i ordets rette forstand. For et par dager siden skrev jeg noe om “den dype staten” og akkurat denne modellen med “stridskreftene” som den ultimate statsbærende kraften i samfinnet var definitivt hvordan ting var arrangert i Roma. Hvis du fikk hæren mot deg var du ferdig, uansett hva annet du eventuelt hadde med deg. Folket, gudene, lykken, eller hva har du. Til sist blir det uansett sånn som krigsmakten vil. Det er jo ikke vanlig skikk og bruk å si nei til folk som presenterer våpen før de ber om noe – for å tydeliggjøre eksakt hvilke alternativer som er i spill – så denne ryggmargsrefleksen er noe folk har med seg den dag i dag. Vold vinner alle diskusjoner. Derfor er dette alltid et like aktuelt tema. Det siste spørsmålet om makt og avmakt er en analyse av hvilken ende av pistolen man befinner seg i. Vil du bli skutt? Svaret er alltid nei. Du vil ikke bli skutt noe mer enn du vil kollidere med en møtende lastebil langs landeveien. Jeg mener, selv om du overlever vil det være en fæl erfaring. Vi regner derfor dette som ferdig snakket. Man diskuterer ikke med et skytevåpen. Gi dem pengene hvis noen sier penga eller livet. Du får alltids tak i mer penger, men det er verre å miste livet. Behøver man virkelig å si sånt?

Vold i samfunnet er i all hovedsak et kriminologisk problem — men når og hvorfor blir det eventuelt politisk? Jeg kjenner ingen som har et “amerikansk” syn på våpen, selv om jeg forsåvidt kjenner mange som – lovlig – har våpen. Jeg mener, de har ingen fantasier om å føre privat forsvarskrig mot “de andre” eller noe sånt. De er hobbyskyttere, jegere og den typen ting, ikke militante aktivister med sære politiske idèer. Visstnok er det nesten like mye våpen i Norge som i USA, men folk har et helt annet forhold til dem. Det er for eksempel ikke vanlig å tro at et våpen vil hjelpe deg hvis staten er ute etter deg, uansett av hvilken grunn. Sånt virker jo suicidalt. Tror noen virkelig at politiet og de andre skarpt bevæpnede gutta vil holde avstand og slutte å komme etter dem hvis de viser vilje til å skyte? Herregud. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Prøv selv og finn ut. Do your own research, som de sier på nettet. I mellomtiden innbiller jeg meg at det vanlige i Norge er at politiet behøver bare å ringe noen og fortelle dem at de har noe de må snakke med dem om, så vil folk møte opp frivillig – med eller uten innleid advokathjelp – for å få utredet hva saken handler om. Eventuelt så vil de stikke av, og i så fall havne i registeret for ettersøkte personer, eller noe, med meldinger til alt som heter politi overalt i verden, så man kommer vanligvis ikke særlig langt på den måten heller. Dette er selvsagt et spørsmål om alvorlighetsgrader. De vil neppe sende ut full alarm til Interpol og det ene med det andre bare fordi en som er anklaget for noe småsnusk ikke møter opp til avhør, men de vil sannsynligvis tenke det er “litt interessant” at noen gidder å komplisere en fillesak, slik at det kan kanskje finnes “noe mer” i tilknytning til denne personen? Skal man ikke bare ta en husundersøkelse? Jeg vet ikke hvordan politiet jobber i praksis, men jeg vet at “noe slikt” kunne være en bra begynnelse på en kriminalroman. Folk liker sånt. Du vet. Når ting starter i det små men så baller det brått på seg med alskens jævelskap. Sånne historier virker mer troverdige sammenlignet med de fleste menneskers praktiske livserfaring. Når de senere undersøker hvordan og hvorfor noe slags trøbbel oppsto legger de nesten alltid merke til at det fantes faktisk noen små varsler på forhånd. Noe de kunne gjort – eller ikke gjort – på et tidligere tidspunkt i denne lysløypa.

Toll, eller tollavgift, er en avgift som staten legger på varer som bringes inn til eller ut fra et tollområde. Ofte er et tollområde samsvarende med et lands grenser, men for Norge er tollområdet «det norske fastlandet og territorialfarvannet, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland» (som definert i vareførselsloven § 1-2 annet ledd).

(Store norske leksikon)

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en dedikert klasselærer som het frøken. Jeg tror hun selv sannsynligvis mente at det burde skrives med stor F – la oss si det var en sånn personlighetstype i spill – fordi hun var lite begeistret for noen “diskusjon” etter at siste ordet i en sak var blitt sagt, det vil si hennes ord, som var problematisk fordi hun i den ene timen snakket om samfunnsfag i saklige former, men i den neste om “tollere og syndere” som religiøse kategorier. Jeg skjønner jo at hun bare ramset opp det pensum forlangte i henhold til læringsplanen innenfor de enkelte fagene, men allerede da syntes jeg det var snålt at den samme læreren sa så mange forskjellige – og innbyrdes motstridende – ting. Hva betyr det senere om man har hatt en bra eller dårlig klasseforstander i skolen? Det er vanskelig å si, men det er sannsynligvis aldri noen fordel at de er dårlige. Selv var jeg et problembarn i den forstand at jeg trodde ikke uten videre på alt folk sa, eller engang noe av det. Jeg kan ikke engang huske at jeg noensinne ikke har visst at folk bløffer, lyver, skryter og overdriver. Sånn er de bare. Det er ikke noe å hisse seg opp over — men du kan heller aldri bare godta noe av det de sier. Er det et dilemma? Tja. La oss si det er et dilemma på den samme måten som det er et dilemma at man må dra ned buksa og sette seg på huk for å drite, som i praksis betyr at man må finne et toalett, eller i verste fall gjemme seg i busken. Det går ikke an å bare gjøre det diskrèt mens man står på trikken, for eksempel. Det er jo et dilemma hvis man virkelig må. Følgelig behøver man en strategi som gjør at man aldri havner i en situasjon hvor man må, men samtidig kan man ikke. Eller altså et dilemma. Noen skrev noe om hvordan de “behøver noe å tro på” i livet sitt, men jeg føler det ikke slik. Snarere tvert imot. Hele konseptet med tro ser fullstendig vanvittig ut for meg. Hvorfor skal man stille seg i en situasjon hvor man må tro på noe eller noen? Og hva slags mennesker krever at man skal tro på dem?

Alle som leser denne bloggen – det er aldri mange men det er heller aldri ingen – vet at jeg avskyr konseptet tro. Det ser fullstendig fette uansvarlig ut for meg. Har du ikke noe med mer substans? Eller for å snu på flisa: Blant de tingene som faktisk har substans, hvilke har du? La oss for eksempel snakke om etiske standarder. Stjeler du noensinne? Lyver du noensinne? Eller gjør du noe annet som du vet er galt? Har du for eksempel hørt om unnlatelsessynden? La oss formulere det som et spørsmål: Hender det noensinne at du “ser en annen vei” i forhold til gale ting som skjer midt oppi glaninga di fordi du frykter konsekvensene ved å involvere seg? Mange har lite å si om urett som ikke rammer dem, selv om det faktisk kunne utgjort en liten men likevel betydningsfull forskjell at man “markerer avstand” til galskapen. Vi lever jo i en verden med veldig små marginer. Ikke bare “noen ganger” men faktisk hele tiden. Et sekund er lang tid i trafikken, som de sier hos Biltilsynet. Ofte er avstandene bekymringsverdig små også. Trange veier og den typen ting. Tømmerbil og turistbuss kommer mot deg i det man på 70-tallet kalte “sportslig hastighet” og passerer deg så nært at speilet dirrer etterpå. Sånn er livet. Det vanligste alternativet til “tro” – eller la oss kalle det behovet som “tro” dekker hos de religiøse – er selvsagt estetikk, enten man finner dette i kunsten eller som “naturopplevelse”. Du vet. Livets vakre elementer. De ikke bare finnes i alle budsjettklasser, de er også eminent tilgjengelige som gratis alternativ. En “skjønnhetsopplevelse” er noe substansielt, særlig hvis den drar seg i retning av permanens, uansett kilden. Man behøver ikke å tro eller ikke tro, man behøver bare å plassere flere vakre ting i sitt eget synsfelt. Eller pynte sitt eget umiddelbare livsmiljø, om du vil. Det har ikke noe med tro å bestille, det er bare en jobb som må gjøres. Folks individuelle smak avgjør hva det betyr i praksis, det kan ikke jeg si noe om. Alt jeg kan si er at skillet mellom indre og ytre skjønnhet er noe kunstig. Alle føler seg jo best når de befinner seg i “sin egen hule” hvor alt er – skamløst – lagt opp til å optimalisere deres egen trivsel — mens de kanskje aldri viser “sitt beste” når de må yte noe i et miljø som jobber mot deres estetiske smakssans.

Dette skrivestykket begynte med at jeg satt og fniste over hvordan kristenfolkets store champion Donald Trump – som de alle har slik tro på – synes å ha en greie i forhold til toll. Eller tariff som det heter på engelsk. Finansmagisk sett kan vi si noe om handelsbalansen mellom importstater og eksportstater, valutaoverskuddet og “reinvesteringene” dette drar med seg, produksjonsbasens skattbare inntektsøkonomi i forhold til forbrukerbasens kjøpekraft, og så videre, men det gidder vi jo ikke. Økonomisk teknobabbel forandrer ikke det faktum at toll alltid manifesterer seg som et påslag i den aktuelle varens utsalgspris. Kanskje ikke øyeblikkelig, ettersom alle prøver å ikke reise seg opp i båten samtidig, men etterhvert må ting bevege seg i den retningen. Hele poenget med toll er jo vanligvis å få opp prisen på utenlandske varer som konkurrerer mot en del av det innenriksbaserte næringslivet og den typen ting. “Billig skotsk laks” ville for eksempel neppe blitt akseptert lenge i Norge før varen ble tollbelagt, uten at jeg mener å si dette er noe som kan hende. Det handler bare om å illustrere hva slags politisk verktøy toll er. Det er et motstandsvåpen når man selv bruker det men et angrepsvåpen når andre gjør det. Jeg vet ikke om britene skattlegger norsk laks for å få prisen på nivå med den de selv produserer, men jeg tipper ja. De fleste stater bruker toll på denne måten. Det blir ikke aktuelt med noen billige utenlandske varer som underkutter produksjonsbasen her hjemme, takk skal du ha. Vi smeller så mye toll oppå prisen som det tar for at varen ikke skal utkonkurrere hjemmemarkedets egenproduksjon. Jeg har vanskelig for å se hvordan toll noensinne kan fungere på en annen måte – ihvertfall ikke i seg selv – selv om “ringvirkningene” kan handle om å etablere geopolitisk forhandlingsgrunnlag for helt andre ting. Imidlertid behøver vi ikke mer komplisert matematikk enn vanlig addisjon for å se at når man legger toll på en importvare så vil den bli dyrere i sluttleddet. Jeg vet ikke hva markedet eventuelt må forvente for at vi skal se prisnedgang som en konsekvens av “handelskrig”, men dersom noe såpass snålt skjer så er det neppe fordi de tror at bedre tider kommer snart.

Hulemalerier og hellemalerier er betegnelsen på en type bilder og bergkunst som er malt på hule- eller steinvegger i forhistorisk tid. De eldste kjente maleriene er de omtrent 32 000 år gamle hulemalerier fra steinalderen i den franske Grotte Chauvet. Det betyr at malerkunsten er omtrent seks ganger eldre enn skrivekunsten. Hulemaleriene viser ville dyr som hester, neshorn, mammuter og løver, og er utført ved å fylle utskjæringer i fjellveggen med rød oker og svart fargestoff. Liknende arbeider på hule- og fjellvegger finnes over hele verden. Svært mange sivilisasjoner utviklet siden sin egen malerkunst.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Har du noen gang blitt tilbudt en bjørnetjeneste, eventuelt blitt skjenket det uten å ha spurt? Som alle vet ble konseptet utviklet av Jean de La Fontaine i 1678, da han skrev en fabel om bjørnen som ville slå ihjel en flue med en stein, fordi jobben var å beskytte sin sovende herre og flua kunne være en forstyrrelse sånn sett. Saken var bare at flua satte seg på nesetippen til herren hans. Om flua unnslapp vet jeg ikke – de gjør jo ofte det når man slår etter dem – men at bjørnen slo ihjel herren sin på dette viset er historiens poeng. En bjørnetjeneste. Greia er forsåvidt godt nok ment fra bjørnens side, men alt blir helt feil likevel. Når det er sagt — kjenner du noen som heter Bjørn? Det er et så vanlig navn i Norge at jeg tror det er svært usannsynlig at noen kommer til å svare nei. Det går ikke an. Det må finnes en Bjørn i nabolaget ditt, på jobben, eller hva som helst. Hva betyr et navn? De som heter Bjørn behøver ikke å gruble lenge rundt dette. Navnet er åpenbart tilbakeførbart til dyret bjørn. Eller skal vi kanskje heller si totemet?

Totem defineres som en symbolsk psykologisk forbindelse mellom de som bruker navnet og det naturfenomenet navnet representerer. Sånn sett er for eksempel Stein – eller Pierre som det heter på fransk – et totemnavn. Storm går det også an å hete. Bjørn og Ulf er begge åpenbare, mens Arne er utledet fra ørn. Siden har vi alle de norske gudenavnene, ofte i kombinasjon med et eller flere totemnavn. Torbjørn. Arnulf. Oddgeir. Jeg gidder ikke ramse dem opp. Alle vet jo hvordan greia virker. Folk heter det de heter — og det har i de fleste tilfelle ikke vært noen “dypere mening” forbundet med navnet folk satte på barnet sitt, de bare liker lyden, eller så handler det om et arvet navn, etter en slektning eller noen annen. Vi har en litt snål omgang med dyr på denne måten. Det er for eksempel ingen som heter Kråke eller Måse – annet enn som en del av etternavnet noen ganger, men da henviser det som regel til et geografisk sted – men jeg har møtt et par stykker som heter noe på Ravn. Vi kaller opp folk i hovedsak etter imponerende dyr, som kommer med en dimensjon av skremsel. Ingen jeg har hørt om opplever navnet Bjørn som problematisk, men hvis de hadde het Gris ville de sikkert ha fått høre litt av hvert gjennom oppveksten sin. Det ville ikke vært bra å hete Sau heller. Ikke engang Hund kommer typisk med noen positive konnotasjoner når man kaller folk sånt, til tross for – angivelig – at “hunden er menneskets beste venn”. Vi kan i det minste si at dette vennskapsforholdet er litt her og der i kommandostrukturen. Hvor lenge ville man beholdt en venn man behandlet slik folk typisk behandler hunden sin?

Folk misbruker grisens navn på en daglig basis, med den største selvfølgelighet. Vi snakker om at noe er grisete eller at det og det er noe svineri uten å reflektere over hva slags totemforhold dette røper til dyret. Hva slags fantasier har vi om grisen som skapning, vesen og ånd? Hvordan lever grisen i språket? Jeg klarer ikke å komme på et eneste eksempel på at det noensinne er godt ment å kalle noen en gris. I beste fall er det bare brysk irettesettelse av noens sjuskete manèrer ved spisebordet eller noe, men i verste fall er det en “religiøs” fornærmelse rettet mot noen som har et enda mer perverst forhold til dette dyret enn i de kulturene som spiser gris til vanlig og derfor har i det minste “landbruksmessig” omgang med dem. Eller altså at grisen er et normalt dyr, som man bare føler den typiske forakten for som folk viser alle etter måten tamme og ufarlige dyr. Ting må være slik. For at vi uforstyrret skal kunne drepe og spise disse skapningene må de jo være mindreverdige innenfor et metafysisk rangsystem hvor mennesket – eller i det minste noen mennesker – befinner seg på toppen. Du vet. Næringskjeden. Den består av minst to komponenter for vårt vedkommende. Eller det folk sier og det folk gjør, om du vil. Den psykologiske og den økonomiske komponenten. Den ekstra dype psykologien starter med Carl Jung og “arketypene” som lever i menneskesinnet. Siden kan vi peke på strukturelle tvangsmekanismer i språket, som det nevnte forholdet til grisen som totemdyr. Mennesker som aldri har sett en levende gris vet jo ikke desto mindre hva det betyr å være grisete. Eller hva mener de når de kaller noen en ku? Hva slags assosiasjoner våkner straks opp på det “arketypisk” psykologiske planet? Underbevisstheten er befolket av mange slags dyr.

Hulen som er nevnt i ingressen – Grotte Chauvet i Frankrike – er omtrent femten tusen år eldre enn en annen berømt fransk hule, med minst like imponerende malerier; Lascaux. Det er enkelt å finne materiale om disse temaene på nettet. I tillegg finnes det selvsagt mange andre huler spredt ut over store avstander i både tid og geografi. Jeg mener, selv om folk bare lusker ganske sakte rekker de jo å tilbakelegge ganske respektable distanser i løpet av ti tusen år. Poenget blir det samme uansett: Vi finner “ytringer” fra den fjerne fortiden bevart i hulemiljøer hvor “tiden har stått stille” mens det som eventuelt har blitt fremstilt på overflaten – under sola og regnet – har blitt dårligere bevart. Det kan være et poeng at disse hulemiljøene var “hellige steder” for de som jobbet der, men det må ikke være det. Andre forklaringer fungerer like bra. Det folk henger seg opp i er selvsagt kvaliteten i disse kunstarbeidene. Til og med et etter måten ganske oppblåst ego som Pablo Picasso – som på den annen side var helt latterlig teknisk dyktig – anerkjente at hulemaleriene er minst like bra som noe folk lager i dag. De som gjorde denne jobben visste hva de drev med. Sånn er det jo. Selv om man ikke skjønner hva tingen er til eller hvordan den ble laget så kan man jo likevel se om det er bra håndverk. Ihvertfall kan andre håndverkere se det, selv om “sivilistene” virker ganske bevisstløse mange ganger. De blir jo ofte like imponert av bløffmakere som av kompetente fagfolk. Herregud jeg har sett noen baderom … men det er en annen historie. Saken handler om hva folk kan, slik det fremkommer gjennom hva de lager. Vi har altså alle disse oldsakene som folk har holdt på å tukle med i flere millioner år — eller rettere sagt, vi har de oldsakene som er blitt bevart. Jo eldre, jo mindre, er den generelle hovedregelen. Ting som er laget av stein holder seg typisk veldig bra. “Steinalderen” er derfor mest oppkalt etter hva slags spor vi finner fra den tidens mennesker — fordi de brukte jo uten tvil både treverk, horn, skinn og alt mulig annet de hadde for hånden, bare at sånne ting holder seg dårlig gjennom lange tidsløp.

Er mureren vanligvis også en flink snekker, og omvendt? Det handler mest om hva slags firma de jobber for. Noen gjør rutinemessig bare det ene eller det andre, mens mange “småentreprenører” som jobber mot privatmarkedet tar ofte på seg hele smæla når de først skal gå inn i huset til en kunde. Derfor må folka deres kunne takle “varierte oppgaver” fordi sånn fungerer de økonomiske realitetene i denne verden. Kunden liker ikke å måtte sjonglere mange forskjellige fagfolk som hver på noe vis er avhengig av at alt skjer i henhold til en godt lagt plan, mens de på sin side ihvertfall ikke liker å gå der og tråkke sammen med fire-fem andre firmaer. Ting blir for uoversiktelige begge veier, derfor er det som de er. Det beste er èn byggherre – den som betaler for jobben – og èn byggmester – den som får jobben gjort – og slik har ting vært så lenge det har eksistert håndverkere i denne verden. Arkitekten er verken her eller der i det pragmatiske saksbildet, med mindre han også er enten byggherre eller byggmester. Hvilke er de mest praktiske menneskene som finnes? Man ser kanskje for seg at hvis noen kalles vaktmester bør de ha rimelig bra oversikt over alt det tekniske på stedet? Hvem er det folk ringer til når de har et praktisk problem (som de ikke kan løse selv)? Det generelle svaret er fagfolk. Hvis man har et rørproblem, ring en rørlegger. De fleste skjønner såpass. Noe typisk hjemmemekk er sånt som folk prøver å gjøre selv. Noen ganger lykkes de bra nok, andre ganger ender de med å likevel ringe mureren, snekkeren, eller hva de nå behøver. Ting er jo ofte vanskeligere enn folk tror på forhånd. Den formen for “gamle dager” da far i huset kunne ta det meste på strak arm betinger for det første en type hus folk for det meste ikke bor i lenger, men viktigere er nok at folk generelt sett ikke liker å holde på med “griseri” — som så mye byggarbeid uten tvil kan beskrives som. Noen gjør det selvsagt – og mange av dem leverer ganske imponerende resultater – men de fleste foretrekker å “ringe noen” og heller bruke tiden på å “tjene penger” eller noe, som i de fleste tilfeller også er den smarte løsningen.

Rent intuitivt skjønner alle at en som er en jævel til å tegne sannsynligvis også vil “jobbe bedre” med skinn, tekstiler og dertil hørende redskap enn de som i utgangspunktet er mindre fingernemme. Idèene skal jo flytte seg fra hodet og ut i den praktiske virkelighet gjennom bruk av hendene. Dette er hva saken handler om. Hva slags grad av håndkontroll kan vi observere? Bare slik kan vi danne oss et realistisk bilde av hva disse menneskene kan. For å holde leken til runde tall, la oss si at menneskeheten har levd med maskinbasert automasjon i sine produksjonsprosesser i to hundre år. Eller hva skal vi si? Tre hundre? Vi støter uansett mot en horisont av håndarbeid som det dominante produksjonsgrunnlaget for ikke særlig lenge siden. Selv ikke det vi kaller “sivilisasjon” – best definert som et strukturelt forhold innenfor økonomien – regnes for å være eldre enn fem-seks tusen år, mens “mennesket som kulturskapning” er vesentlig mye eldre enn dette. Alle som ser maleriene fra Chauvet skjønner at dette er gjort av dyktige folk. Jeg mener, alle har prøvd å tegne, sånn at vi har en følelse for omtrent hvor vanskelig det er å gjøre det bra. Litt vanskeligere er det å forstå hva som kreves for å lage for eksempel en acheulisk håndøks, men alle som prøver får straks respekt for oppgaven. Dette er ikke noe man bare tukler seg frem til. Det må læres. Vi kan se hvordan håndverket har utviklet seg fra eldre steinteknologier, helt til de typisk dråpeformede steonobjektene begynner å dukke opp i fossilregisteret – vi kan datere dem fordi de blir funnet i en kontekst av daterbart materiale – hvor de holder seg nokså uforandret gjennom to millioner år. Hva betyr dette? Selv tror jeg det var snakk om “valuta” – at en slik gjenstand, hvis man ga den til noen, kunne “kjøpe” deg noe – mens andre lener seg tungt mot den tanken at acheulisk håndøks må ha vært en så perfekt bruksgjenstand innenfor sitt nytteområde at det aldri ble funnet hensiktsmessig å entre på noe. Ultilitarisk konservatisme, om du vil. Problemet jeg hare med denne teorien er bare at folk som faktisk bruker redskap i sitt daglige syssel kommer helt fette definitivt sikkert til å “utvikle” denne redskapen i henhold til sin personlige smak. Hvilket betyr at over tid vil ting typisk “trende” i forhold til ytre omstendigheter – altså økonomi – slik at det eneste som forblir det samme er fetisjobjekter som representerer noe “mer” enn bare seg selv og alt det kan brukes tid.

Den dype stat er en konspirasjonsteori som går ut på samarbeid og kameraderi som eksisterer innen det amerikanske politiske systemet og utgjør en skjult stat innenfor den lovlig valgte regjeringen. Begrepet ble tatt i bruk av Steve Bannon og brukt til å beskrive den amerikanske statsforvaltningen generelt, senere tatt i bruk av Donald Trump og særlig av hans støttespillere i politikk og media. Trump og hans folk har hevdet at blant annet FBI er en del av en dypstat-konspirasjon mot Trump. Tankesmien Heritage Foundation ga i 2023 ut et “manifest” Project 2025 med sikte på presidentvalget i 2024 der en del av ambisjonen er å avvikle “Deep State” og gi staten tilbake til folket.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

De som kan huske så langt tilbake som til 1978 – forsåvidt også alle som har evnen til å sette seg inn i saken på annet vis – vil kanskje erindre saken mot forretningsmannen Hans Otto Meyer, som begynte med at de fant en spritfabrikk på eiendommen hans i Bamble, men da de ransaket privatboligen hans i Oslo fant de et veritabelt våpenlager i en bunkers som Meyer forklarte med at han tilhørte et hemmelig etterretningsnettverk kalt Stay Behind, som var tenkt å skulle tre i aksjon – på en måte bli det nye Milorg – ved en eventuell fiendtlig okkupasjon av Norge. Som alle skjønner er jo denslags både søtmat og feitmat for pressen, som gikk noen runder med saken. Forsvarsministeren benektet først i Stortinget at noen slik organisasjon eksisterte, men måtte etterhvert innrømme at Meyer snakket sant. Det fantes en hemmelig “hær” av “sovende agenter” i likhet med Meyer – Rocambole-gruppen – som eksisterte hinsides den normale staten. Opplegget ble satt sammen i hemmelighet like etter Den andre verdenskrig og har siden levd sitt eget liv, utenfor samfunnet, som et glemt maktpolitisk hittebarn fra genuint paranoide tider – busemannen den gangen het Stalin – eller eventuelt som noen slags militær undergrunnsbevegelse som er taktisk forberedt på geriljakrigføring.

Dette var på ingen måte unikt for Norge. Alle hadde sånne opplegg. Mesteparten handlet om å “tette hullene” som de lokale motstandsbevegelsene erfarte under Den andre verdenskrig, eller være bedre forberedt neste gang om du vil. Vi ser at tanken bak er logisk nok, problemet er bare at hesten har allerede gått sin vei. Den fine nye stalldøra er strengt tatt ikke til noen nytte. “Neste gang” kom aldri som forventet. Sovjetunionen startet aldri noen militær aksjon vestover. Stalin var endog elskverdig nok til å krepere etterhvert, så trusselen virket mindre akutt og folk begynte å puste litt roligere senere på 50-tallet, men de hemmelige gruppene ble ikke desto mindre beholdt. Du vet. For sikkerhets skyld. De var jo allerede der og kostet ikke stort å vedlikeholde, så da så. Årene gikk. Folk skiftet jobb, gikk av med pensjon og det ene med det andre. Papirarbeidet var aldri særlig aktivt rundt disse greiene, så da går det som det går. Ting blir glemt helt til de brått fremkommer på nytt, i form av noen slags skandale tredve år senere. Man ser for seg at det foregikk en del ganske intense møter på bakrommet i forbindelse med Meyer-affæren, ettersom de “med behov for å vite” ble lest opp på saken. Det var i det hele tatt mye underlig som fremkom på 70-tallet — over hele verden. Diverse hemmelige tjenester hadde holdt på med noen temmelig lyssky greier “av hensyn til statens sikkerhet”, ofte godt og vel utenfor lov og rett.

Imidlertid må vi peke på at Mustafa Kemal Atatürk – stifter av den moderne tyrkiske staten – i det ellers så interessante året 1923 stiftet den hemmelige organisasjonen Derin Devlet, som bokstavelig talt betyr “den dype staten”, sammensatt av et utvalg lojale offiserer og andre med “uinnskrenket makt” til å for eksempel avsette regjeringer som “ikke fungerer” og endog likvidere “brysomme personer” dersom de anser dette som nødvendig. Sånn var forholdene i Tyrkia på den tiden og slik mener mange at det fortsatt er. Daværende president Suleyman Demirel uttalte jo om saken i 1997 at “militæret er Tyrkias dype stat” — noe man forsåvidt kan si om mange slags statsdannelser over hele verden: De lever bare på nåde fra generaler, oberster og andre som har konkret våpenmakt å stille bak sine krav til privilegier og konformitet. I denne forstand bør en “dyp stat” som er verd å ta seriøst bestå av en løst eller fast sammensatt gruppe av individer med realistisk makt til å overstyre den demokratiske parlamentarismen etter eget forgodtbefinnende, enten de gjør det ved hjelp av våpen, penger eller propaganda. Har vi noe sånt i Norge? Jeg tror ikke det. Det er vanskelig å ta folk seriøst hvis de snakker om statskupp i Norge, eller mønster av hva vi har sett i diverse vanstyrte land i Afrika eller Latin-Amerika, hvor for eksempel generalstaben har bestemt seg for å avsette regjeringen og selv styre gjennom dekrèt. Kan noe sånt overhodet skje? Sannsynligheten virker så lav at det i praksis er en umulighet. Det måtte i så fall være noe ekstremt som foregikk på noe annet vis, uten at jeg vil spekulere mer rundt dette. Problemet virker mer aktuelt i andre land som er mindre “grunnstabile” enn Norge.

Konspirasjonsteorier er som regel bare en slags sekulær god of the gaps, hvor man tetter hullene i forklaringsmodellen sin med at det må finnes en hemmelig, organisert gruppe som står bak når de “ser et mønster” på pareidolisk vis. Eller kort og godt klassisk galskap, om du vil. Den dype staten egner seg glimrende for slik fantasering, særlig hvis man allerede tenker at “staten” er det største problemet man har i forbindelse med makt, avmakt og overgrep mot rettigheter som man mener å erfare og/eller observere i dagliglivet. Jeg har selv kjent individer med sånne talenter; som mente seg å være avlyttet av CIA, fotfulgt på gata av “spanere” og en masse annet sånt jåss. Han nektet plent å godta mitt argument om at han gjør jo ingenting verken politisk eller kriminelt, så hvorfor skulle noen gidde å overvåke ham? Jeg tror ærlig talt at det ofte går litt varmt i tenkamentet hos folk når de prøver å gjøre matematikken som forener både en åpen, demokratisk stat og behovet for å ha hemmelige tjenester som ikke vil fungere etter hensikten hvis folk vet hvem de er, hvor de befinner seg og hvordan de jobber. Mange er veldig opphengt i dette med at byråkrater ikke er “demokratisk valgt” men likevel har de myndighet til å iverksette både det ene og det andre som angår folks dagligliv. Denne mentale grumsestrømmen løper siden sammen med folks naive idèer om frihet. Men hvem er det som har fortalt dem at staten er det store problemet? Hvis de virkelig vil ha argumentativ kjøttmat bør de heller studere de dype næringslivsinteressene. Gjerne i lys av det Friedrich Engels kalte “sosiale mord”, som du kan søke på selv for mer detaljert informasjon, men det handler kort fortalt om å stille opp betalingsmur foran nødvendige helsetjenester, boligbehov og den typen ting. I Norge er det mest aktuelt i forbindelse med “markedstilpasning” av det klimabetingede behovet for vinterstrøm, men vi har ellers i det store og hele avskaffet sosiale mord som profittbase for næringslivet. Helsevesen og utdannelse har forlengst blitt sosialisert og det finnes etter måten ganske bra ordninger for sosialhjelp rettet mot de som går skikkelig på trynet. Jeg påstår ikke at greia er perfekt, eller engang “bra nok”, men den finnes i det minste i prinsippet. Dette er ikke USA. Man blir overlatt til seg selv hvis det er dette man ønsker – gitt at man ellers er å forstå som “rimelig tilregnelig” – men man kan også få hjelp hvis det er dette man vil. Det finnes ordninger og opplegg.

Det er ellers vanskelig å forstå folks vitenskapsforakt og generelle hat mot “spesialister”. Jeg mener, vil de ikke helst ha en spesialist hvis de behøver tannlege eller bilmekaniker? I det minste noen som vet hva de driver med? Folk går ikke til Børre på Facebook for å be om medisinske råd, gjør de vel? De går til legen, ikke sant? Jeg vet ikke. Et av mine største personlige problemer i dette livet er jo at jeg har en tendens til å overvurdere folks intelligens. Eller undervurdere eksakt hvor følsomme de er i det gråtende lille hjertet sitt, som i praksis betyr det samme. Angsten eter jo opp forstanden hos så mange av oss, hver eneste dag. Det er en grov tabbe å tro at mennesker er rasjonelle skapninger mesteparten av tiden, eller engang noe av tiden overhodet. De reagerer med følsa, ikke med tenkamentet. Du vet. De emosjonelle værhårene som folk bruker til å “føle seg frem” i diverse situasjoner. Det snakkes noen ganger om emosjonell intelligens, empati og det ene med det andre, men det er for det meste bare vås. Hva mennesket har, rent fysiologisk sett, er det vi kaller speilnevroner, som vi bruker til å “leve oss inn i det som skjer”, sånn at man for eksempel kan si uff og au, krympe seg og gjøre andre grimaser, når man for eksempel ser noen som går stygt på trynet med skateboard, lander med mageplask fra femmeren eller noe. Man skjønner hva opplevelsen handler om fordi man har evnen til å leve seg inn i andres erfaringer. Du ser på hundre meters hold at det der er dæven døtte meg temmelig smertefullt. Å fyttikatta. Alle vet hva jeg snakker om, bortsett fra de med hjerneskade i denne regionen av sinnet. Det folk kaller empati er grunnet i denne egenskapen, men det er ikke noe selvstendig talent som folk kan ha eller ikke ha, det er bare en sosial tilpasning av naturlige hjernefunksjoner. Hva er det første folk tenker når de ser noen slå seg? Behøver offeret først og fremst trøst eller førstehjelp? Og siden da? Skal vi snakke om følelsene — og i så fall hvor mye? Etter min mening har vi skapt oss et alvorlig samfunnsproblem fordi vi nå har to-tre generasjoner av mennesker som har blitt aktivt trent opp til å innta et narcissistisk forhold til sine egne følelser, men også anta at alle andre gjør det samme. Derfor dette sutresamfunnet av ekstremt følsomme små egoblomster med hjertet fullt av sommerfugl. Vi får jo ingenting gjort når alle skal utrede alt de føler før man kan starte et opplegg. Ved dette tidspunkt har jeg skrevet litt over 1300 poster på denne plattformen og i sikkert minst en fjerdedel av dem har jeg gjentatt at de to verste tingene noen kan gjøre med sine egne følelser er å ignorere dem og/eller å la seg styre av dem. Begge deler leder til sinnssykdom. Følelser er glimrende speidere og stifinnere, men de er totalt udugelige til både strategisk administrasjon og daglig taktisk ledelse av operasjonen. Alle som har levd en stund har jo lagt merke til at “følelsesmennesker” går oftere og hardere på trynet enn de som er mer bakpå, skeptiske og forsiktige med å engasjere seg i alt mulig. Siden kan vi sikkert argumentere rundt “hva livet egentlig handler om” men jeg opplever det som eksessivt å ta på seg mer sorg og smerte enn hva som er nødvendig. Det blir alltids nok av denslags. Jeg mener, “sosial masochisme” er jo også en ting, ikke bare sosial sadisme (det vil si evnen til å glede seg over andres ulykke). Man blir ikke nødvendigvis noe bedre menneske bare fordi man “lever seg inn i andres smerte” så ofte og så mye at man knapt greier å gå ut av utgangsdøra til slutt.

Aftenposten var til å begynne med et upolitisk nyhets- og annonseblad, men fikk fra slutten av 1880 et konservativt preg. I den lange perioden fram til rundt 1990, som ble avsluttet med sjefredaktør Egil Sundars avgang, var Aftenposten en såkalt høyreavis som også arbeidet for at Norge skulle få borgerlige regjeringer. I årene etter har avisen redaksjonelt hatt en profil som best kan karakteriseres som politisk uavhengig, men liberal-konservativ.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

“Politisk uavhengig men liberal-konservativ” er formodentlig hva man kaller Frankrikes president Macron nå om dagen, i et forsiktig anslag til humoristisk ånd rundt dette “problembarnet” som nekter å bare forsvinne slik alle ser ut til å ønske, bare på såpass vesensforskjellig grunnlag at ting jevner seg ut. Men nok om det. Jeg kan ikke selv huske at det noen gang har hersket tvil om at Aftenposten er en borgerlig avis. Politisk tett assosiert med partiet Høyre. Sånn har det vært i alle år. Imidlertid har de også vært en ledende avis, med høye standarder både for journalistisk integritet, faktasjekking og ikke minst språk (selv om visse Aftenpostenjournalister var tilbøyelige til å si sprog). Aftenposten har aldri drevet med fusk og løgn. Ikke engang “sensasjoner” var deres greie. Stilen deres var alltid veldig behersket og saklig, nærmest litt Kåre Willoch-pertentlig for de som skjønner hva dette betyr. Sånn sett har Aftenposten alltid hatt en høy grad av tillit — selv blant de som ikke identifiserer seg med avisens politiske “tendenser” (som de aldri har lagt skjul på).

Er Aftenposten fortsatt en borgerlig avis? Jeg vet ikke. Jeg har sluttet med aviser. Det hender jeg kjøper dem hvis jeg skal noe som involverer “ventetid” men det er over tyve år siden jeg abonnerte på og/eller kjøpte aviser regelmessig. De har på en måte tapt sin aktuaitet som “hurtige nyhetskilder” og henfaller nå nærmest til magasinformatet når man skal kategorisere dem etter hva slags media de er. Vi måler jo ikke aktualitet i dager lenger, eller engang i timer. Vi snakker om minutter nå, fra det tidspunktet når “noe skjer” til alle som er på nettet vet alt om saken. Resten er historieskrivning. Du vet. Sortere detaljene og debattere hva de “betyr” innenfor det prismet for meningsdannelse som man bruker. Etter hva jeg kan huske var Aftenposten – eller forsåvidt noen som helst strikt “borgerlige” mennesker – aldri særlig begeistret for “ytre høyre” — som i norsk parlans og praksis betyr Fremskrittspartiet. De er jo ikke borgerlige. De er ikke engang konservative, de er spinnville radikalere som i all hovedsak kjennetegnes ved at de ikke vet hva de driver med og lover alt for mye til alt for mange. Carl Ivar Hagen visste på sin side det. Hans rolle var som “politisk klovn” og han passet alltid nøye på å utrydde alle tendenser til seriøsitet i partiet sitt. Det kunne bli ganske dramatisk til tider, men Hagen visste at hvis partiet noensinne fikk makt ville bløffen bli avslørt. Fremskrittspartiet er ikke “annerledes” på noen måte som ikke er bent frem svindel. Mesteparten av det å “sitte med makten” består jo i hverdagslig drøv som verken er interessant eller engasjerende, det er bare en jobb som må gjøres.

Stikkordet er kompetanse. En kompetent politiker er en som får jobben gjort uten noe tøys. Punktum finale. Noe mer er det ikke engang noen vits i å si. PR-arbeid er åpenbart viktig i politikken, for å holde kontakt med velgergrunnlaget og det ene med det andre, men det er problematisk når alt de har er PR og ingen substans. Er det ikke jævlig irriterende med sånne som prater ustanselig om alt mulig, men de gjør aldri noe med alt de går og fantaserer om? Forutsigbart nok har Fremskrittspartiet vært ute med den politiske støvsugeren for å høste all misnøyen som følger etter pandemi, inflasjon og dyrtid, strømpriser som dobler seg om vinteren og den typen ting. Dessuten er det noe med kjønn. Enten har vi ikke nok av dem eller så har vi alt for mange. Jeg har aldri skjønt helt hva greia er så jeg bare skyver det til siden som “irrelevant” innenfor horisonten av en virkelighet som har nok av relevante saker å ta tak i. Her er for eksempel noe: Når skal de få ut fingeren og etablere narkotikakontroll i Norge? Det er jo fette åpenbart for ethvert halvt vettugt menneske at samfunnet er tjokk fullt av all mulig slags tildels livsfarlig dop, til tross for at det er forbudt. Intet av noe som har vært prøvd gjennom de seneste førti år har medført noen reduksjon i etterspørselen etter narkotika. Tvert imot. Så vidt jeg er i stand til å se finnes det nå mer og billigere dop av alle tenkelige – pluss et par utenkelige – kategorier ute på det norske markedet, hvor den seneste utviklingen selvsagt handler om salg via nett og apper for telefonen. Så ja. Jeg vil påstå at greia er ute av kontroll og at grunnen til hvorfor ting er slik handler om manglende vilje til å ta tak i problemet på en seriøs måte, basert i de kjente forutsetningene heller enn noen slags fjollete hippie-ønsketenkning om et rusfritt samfunn. For å parafrasere den tidligere nevnte Kåre Willoch: Det må være klinkende klart at spørsmålet handler ikke om folk kommer til å kjøpe og bruke rusmidler, bare om hvem som skal kontrollere markedet. Der står saken i dag. Og dette er en seriøs sak som drar med seg alskens jævelskap både på den medisinske og den kriminelle siden.

Hva er poenget med å forby noe som en betydelig prosentandel av befolkningen uansett kommer til å gjøre? Dette er et fundamentalt filosofisk problem innenfor fagområdet juss og lovgivning. Hva er det vi oppnår ved å straffeforfølge noe som ser mer ut som et medisinsk – delvis somatisk og delvis psykiatrisk – problem? Alle vet jo godt ved dette tidspunkt at narkotikaproblematikken strekker seg fra kongefamilien og ut i alle deler av samfunnet. Ingen går fri. Alle har “noen” som de er bekymret for. I tillegg observerer vi tendenser til voldelige gjengkriger om territorier og markedsandeler innenfor den svært lukrative narkotikahandelen. Hvis man behersker engelsk rimelig bra behøver man ikke å lete lenge i dette saksmaterialet før man oppdager at vi har internasjonale narkomilliardærer nå. Saken er som vanlig at det er aldri særlig vanskelig å finne noen som vil håndtere svarte penger, mot et fett honorar til seg selv. Hei, hør her. Jeg er håndverker. Jeg driver ikke med indiskresjon, men jeg kan i det minste si at jeg har gjort svarte jobber for både politifolk og ansatte i ligningsvesenet. Det er nesten alltid det samme. Kodespråket begynner med noe mumling om ikke momsen kanskje kan sløyfes i oppgjøret. Dette er jo en privat jobb, hjemme hos noen, som ikke staten behøver å bli blandet inn i. Sånn er det normalt å tenke. Det har jeg fått bevist i en tilstrekkelig grad gjennom egen erfaring. I en større forstand betyr dette at selve fenomenet svarte penger utgjør en slags matematisk konstant i samfunnsøkonomien. Selv når man ikke kan observere det direkte – det er jo i utgangspunktet ikke meningen at folk skal se svarte transaksjoner – så må man alltid regne med at det er der likevel. Etter alt å dømme sirkulerer det tosifrede milliardbeløp – minst – innenfor den norske narkoøkonomien, mens hele bransjen på verdensbasis anslås å ha en større omsetning enn transportnæringen og hotellnæringen sammenlagt. Og alt går i det vi på nyere norsk kaller hard cash. De bruker jo ikke “finansinstrumenter” i narkobransjen. Der går det i skytevåpen istedet. Penga eller livet er nokså bokstavelig talt vanlig forretningspraksis hos hardkokte kriminelle. Dessuten er alt hemmelig. Alltid. Uansett. Noen ganger er det noen som “snakker med politiet” men alle vet at de som gjør dette for all sin fremtid vil være i livsfare. Gjengene glemmer aldri sånt.

Jeg vet ikke om det er noe bra argument at staten eventuelt “oppfordrer til narkobruk” hvis de går inn og tar kontroll over omsetningen. Synes du staten oppfordrer til konsum av alkohol, som myndighetene allerede er tungt innblandet i? Det virker helt motsatt på meg. Det er ikke enkelt – og definitivt ikke billig – å kjøpe alkoholholdige drikkevarer i Norge. Dette forholdet er som det er fordi et generelt alkoholforbud har vært prøvd og blitt forkastet. Det er ikke bra at folk drikker men det er heller ikke noe man bare kan forby, uansett hva slags saklig medisinsk og sosialt grunnlag man kan henvise til på argumentsiden. Det vi vet er at hvis ikke staten kontrollerer alkoholomsetningen så vil den bare flytte seg til det svarte markedet og skape godt økonomisk grunnlag for alskens organisert kriminalitet. Derfor virker det litt perverst at folk har såpass urealistiske illusjoner om hva det går an å gjøre i forhold til narkoproblematikken. Jeg mener, få mannskiten inn i noen slags kontekst av “apotek” i stedet for at folk skal luske skummelt rundt langs Akerselva (eller hva de nå gjør i våre dager) på jakt etter noe som ikke er underlagt noen form for produktkontroll eller rimelig kvalitetssikring. Dessuten er det et poeng å kverke entusiasmen hos alle unge Tony Montana wannabe typer. (Det er han filmen Scarface handler om, for de som ikke tok den.) Det vil sikkert fortsatt finnes et illegalt stoffmarked – litt som hvordan smuglersprit og hjemmebrent er velkjente omsetningsvarer – men hvis hovedtyngden av alle narkokunder flytter handelen sin til det lovregulerte feltet vil mye være gjort i forhold til gjengproblematikkens næringsgrunnlag. Hva er det typisk borgerlige standpunktet i denne saken? Og hva er typisk venstrevridd? Jeg vet ikke hvem “de borgerlige” er lenger, langt mindre hva de tenker om alle tingene i denne verden. Og hvem er de venstrevridde? Jeg vet ikke det engang. Jeg vet bare at alle ruser seg, selv de som benekter dette. Eller rettere sagt: Det finnes selvsagt noen såkalte nykterister, som verken drikker eller bruker dop, men dette er ikke hovedregelen. Nesten alle bruker alkohol, ihvertfall av og til, og mange bruker i tillegg diverse annet også. Moralsk sett er ikke det ene verre enn det andre, men juridisk sett har vi divergens. Hvorfor? Det gir ingen mening innenfor noen rimelig virkelighetsoppfatning, gitt de problemene slik politikk skaper.

Nazitendenser er hva folk viser når de begrunner greiene sine i “moralsk autoritet” som noen bare har diktet opp. Greia kan best oppsummeres med ordene du skal. Det er en kommando. Ingen liker å bli utsatt for sånt men alle har noen de synes fortjener å bli behandlet sånn. Ganske interessant, synes du ikke? Fremskrittspartiet under Carl Ivar Hagen tøyset med at vi burde sende alle de narkomane til en arbeidsleir på Svalbard og den typen ting, som sikkert er hva mange føler om saken noen ganger, men det går jo ikke an å gjøre sånt i praksis. “Tvangsbehandling” er både dyrt, upraktisk og tvilsomt i forhold til resultatene de kan dokumentere. Direkte farlig kan det også være for personalet som jobber i tvangsinstitusjoner. Dessuten er det noe med at vi ikke holder på sånn i Norge. Konsentrasjonsleire kler oss ikke. Vi er alt for borgerlige for denslags, takk skal du ha. Bare laverestående kulturer driver på den måten. Du vet. Sånne som vi liker å markere veldig tydelig at vi ikke ligner på. Nordmenn er ikke bedre enn noen andre, men vi har i det minste ganske høye standarder for “privatlivets fred” og folks valgfrihet. Det regnes – rent kulturelt sett – som dårlig stil i Norge å blande seg inn i sånt som man ikke har noe med. Av denne grunn er det etter måten mye rusmisbruk som flyr under radaren, ikke minst på den semi-lovlige pillesiden. Ting må bli ganske frika før folk reagerer med å gripe inn, for eksempel at de begynner å være merkbart rusa på jobb eller noe i den kategorien av alvorlighetsgrad. Det går sikkert an å holde debatten gående rundt hvorfor folk ruser seg, men det virker lite klokt å late som om dette ikke er et ganske normalt fenomen. Det er også veldig kunstig å late som alkohol er “annerledes” enn andre rusmidler på noe meningsfullt vis. Klientellet gjør det jo ikke. Mange nøler i forhold til dette med lovlighet, men ikke særlig mange klarer å fastholde den kognitive dissonansen som ligger i å kategorisere alkohol ut av selve rusmiddelregisteret og gjøre det til noe slags “kulturelt smøremiddel” eller hva man skal si. Det er uansett vanlig å sette frem alkohol ved selskapelige anledninger, si for eksempel nå i julebordsesongen. Med mindre man direkte jobber for edruskapsnemda eller noe sånt er det neppe noen som synes dette er freaky, uansett om de eventuelt selv misliker opplegget. Folk liker å drikke alkohol når det skal være fest. Punktum. Hva mer er det å si om saken? Alle vet dette. Mange land har mye høyere gjennomsnittlig alkoholforbruk målt etter folketall enn Norge, men vi er likevel i den “høye” enden av tabellen, i likhet med alle andre land som kan karakteriseres som “sammenlignbare med oss”. Den generelle tendensen er at de som har penger drikker. Du finner for eksempel ingen overklasse noe sted – selv i land med totalforbud – som ikke har liberal tilgang til rusmidler av ymse slag, ikke minst inkludert alkohol. Det er populære varer. Hva er den typisk venstrevridde holdningen til sånt? Jeg mener å ha hørt noe mumling om at rus tar fra arbeiderklassen sine revolusjonære holdninger. Herregud. Det er da vel ingen i arbeiderklassen som er revolusjonære i utgangspunktet. De vil bare ha en rimelig lønn for en rimelig jobb. Det er alt. Hva slags øglig føkkeri som pengefolka siden driver med er ikke interessant.

René Magritte var en belgisk maler og billedhugger. Han spilte en aktiv rolle i den surrealistiske kretsen i Paris i årene 1927–30. Han utviklet en personlig uttrykksform der han som utgangspunkt beholdt den formelle objektiviteten og den tradisjonelle illusjonistiske malemåten. Med en slags upersonlig intimitet utpenslet han det hverdagslige i minste detalj og plasserte så virkelighetselementene i nye og overraskende sammenhenger.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

De som allerede kjenner Magritte gjenkjenner selvsagt illustrasjonen ovenfor: Hannelores doble hemmelighet. Hun har noen små bronsebjeller som klinger innvendig. Alle bevegelser får bjellene til å kime, særlig sinnsbevegelser. Det driver henne til vanvidd, eventuelt alkoholisme. Sånt var vanlig i Pariskretsene på den tiden, og forsåvidt også enhver annen tid. Kunstnere er jo notoriske for sine dramatiske nykker og sensitive vesen. Det samme gjelder sannsynligvis de som tiltrekkes av kunsten, men uten å selv føle noen dragning mot “det kreative”. De ønsker bare å se noe som ligner på de følelsene de selv bærer på, uttrykt som motiv. Dette er et ganske komplekst fenomen. Det går an å lage psykologiske utredninger om folks sjelsliv, men det fungerer bedre å bare henvende seg direkte til det. Som alle vet er folk tildels svært forskjellige fra hverandre. Det som for èn person oppleves som så stor kunst at de må gispe etter pusten første gang de møter det kan for andre se ut som det reneste tullball. De skjønner ikke noe av det — og enda mindre skjønner de folks reaksjoner på det. Er dette noen slags bløff? Er det noen som er “inne” i greia og som ler av alle som ikke fatter det? Ingen liker den typiske følelsen av å være den eneste som ikke skjønner poenget med den vitsen resten av selskapet ler høyt og godt av. Sånn er det å være outsider. Hva er det norske ordet?

Det finnes ingen konsensus rundt fenomenet hypersensitivitet, men dagens “medisinske” bevissthet rundt emnet kan spores tilbake til noen psykologiske arbeider på 90-tallet. Det gående akronymet er HSP. Hyper-Sensitiv Person. De har noe slags makkafakka med følelsene sine, slik at alt blir urimelig sterkt for dem. De klarer ikke mange inntrykk i form av en massiv “blokk” sånn som for eksempel lydtrykket og folkelivet på et utested, de blinkende lysene og det ene med det andre, det ender med at de må gå ut “for å lufte seg” mye oftere enn hva som enn er vanlig. Er det noe som er vanlig i det hele tatt med hvordan vår tids danseklubber og “steder med høy lyd” fungerer? Historisk sett er dette noe nytt. Alt vi har fra oldtid er diverse religiøst hysteri og tempelvirksomhet — som var designet for å gjøre et sterkt inntrykk på folk. De kom til stedet for å bli “ekstatisk henrykket” og oppleve store sinnsbevegelser. Dette er hva kulten handler om. Hvis det ikke blåser bakoversveis på deg er det ikke mye av en kult. Vi snakker store, dype og seriøse inntrykk nå. Ting som går rett inn og ryster folk dypt ned i sjelen. Alle virkemidler som noen overhodet er i stand til å komme på har vært involvert i dette opplegget. Enten fordi de har blitt prøvd og forkastet eller fordi de er i bruk ennå. Fra et filosofisk sysnspunkt er det imidlertid ikke særlig interessant hva som eventuelt forbinder alle de store religionene, siden alt uansett koker ned til språk og språkets makt til å “holde fast på bevisstheten” innenfor visse distinkte kategorier av abstrakt mekanikk, men vi kan tillate oss litt fascinasjon rundt hva eksakt det er folk opplever som tiltrekkende med dette evneveike jåsset.

Dødsangst er det åpenbare svaret. Hva betyr ordet fremtid for deg? Du tenker alt for smått hvis du ikke innser at du vil tilbringe mesteparten av all fremtid – menneskelig eller målt på annet vis – med å være død. At du er her og nå er hva ditt personlige livs mirakel består i. Bare dette og intet mer. Før i tiden fantes du jo ikke, og “etterpå” er en svært lang tid som for det meste ikke angår deg. Sånn er realitetene. Siden kan man lage så mye drama man vil rundt saken, men det vil ikke forandre realitetene selv det aller minste. Er det noen grunn til å lage noe oppstyr rundt dette? De anslår at noe sånt som omtrent hundre milliarder mennesker har vært gjennom “livets erfaring” her på jorda. De fleste av dem for lenge siden, men det er også ganske mange i live akkurat nå. Saken handler om å finne det korrekte perspektivet på ting. Det finnes intet noen kan si som forandrer den typiske gangen i en menneskeskjebne: Vi blir født, vi våkner etterhvert til en slags tilstand som “oss selv”, vi lever en stund på denne måten og erfarer diverse ting, men så dør vi. Snipp snapp snute. Det er alt noen vet. Hvis noen påstår de har mer informasjon enn dette så lyver de. Hvorfor de lyver? Det vet man aldri, men det handler minst like ofte om sinnssykdom som om penger. Kanskje finnes det en eksistensiell tilstand både før og etter dette livet, men det vet vi ikke noe om. Og mesteparten av spekulasjonen rundt emnet er evneveik og preget av folks urealistiske håp om at akkurat de av en eller annen grunn vil være spesielle, at de vil bli en kosmisk lottovinner som blir skjenket nåde, heller enn fortjeneste. Selvsagt er dette en inngangsport for svindlere som er på størrelse med en låvedør eller industriport, som man kan kjøre føkkings skurtreskere gjennom. Jeg lanserer nå ordet selvsorg som beskrivelse på den mentale tilstanden folk gjennomgår når de tenker på alt de går glipp av. Det ligner på selvopptatthet, men det er mer sentimentalt. Begge deler er selvrefleksive energier – eller rekursive mønstre om du vil – slik at det går an å lage noe nyttig av elendigheta hvis man bare tilfører de korrekte krydderne i korrekte mengder.

Folk beskrev meg som “veldig sensitiv” i barndommen, men jeg vet ikke. Hva er nåde? Jeg har aldri opplevd noe sånt og har vel forsåvidt aldri forventet det heller. Livet er brutalt. Deretter dør du. Sånn er reglene. Hva skal du liksom gjøre? Gråte? Det kan du sikkert, så mye du vil, men det forandrer ingenting. Som individ er du faktisk heldig hvis du er mer sensitiv enn resten av bølingen av evneveike slaktedyr i gudenes sirkus. Da har du i det minste noe, der andre har intet. Du har noe som ligner evnen til å observere og stille spørsmål. Hvordan skal du bruke den? Naturligvis vil livet være tragisk hvis man definerer seg selv som offer i det store spillet om liv og formål. Hva har jeg gjort for å fortjene denne skjebnen? Det er ikke noe bra spørsmål. Alle har jo skjebner og ingen har gjort noe for å fortjene dem. De bare oppstår. Når blir man typisk selvbevisst? Spebarn virker jo fullstendig malplasserte. De vet ingenting, kan ingenting, og gudene vet hva som foregår i hodene deres. Sannsynligvis noe temmelig surrealistisk og “kunstnerisk”, etterhvert som hjernens anlegg for “mønstergjenkjenning” blir aktivert litt etter litt. Hva betyr det å bli noen? Vi kan kalle det “identitetsdannelse” men for de som står i greia oppleves det som veldig personlig og viktig. I hvilken grad skal man respektere sånt hos andre? Det er fristende å si “i samme grad som man respekterer seg selv” men det besvarer jo egentlig ingenting. Vi har et ganske aktivt internett som virker veldig fokusert på å hetse og håne de som ikke er konvensjonelle verken i personlig stil eller uttrykk, som er en ganske bekymringsverdig tendens på den store skalaen. Hvordan lever man et korrekt liv som menneske her på jorda? Det går ikke an å si noe fornuftig om sånt. Det kommer jo an på hvem man er, hvordan man fungerer, og det ene med det andre. Hvor er du født? Dette er sannsynligvis det viktigste av alt i dagens verden. Folk opplever jo spinnvilt forskjellige privilegier i livet på dette litt tvilsomme grunnlaget.

Galicja består av to deler: Lille-Polen med Krakow og det egentlige Galicja med Lodomeria. Navnet Lodomeria er latinsk avledning av bynavnet Vladimir (russisk) som er den nåværende Volodymyr (ukrainsk, Wlodzimierz på polsk). Det østlige området har også blitt kalt Rødrussland eller Røde Ruthenia. Under habsburgernes styre var de største folkegruppene etnisk polske, etnisk ukrainere (kalt ruthenere av habsburgerne), etnisk tyske og jøder. Etniske polakker dominerte området politisk. Tidlig av 1800-tallet var den galicjske bevegelsen orientert mot Russland og anså ruthenerne som etnisk sett en slags russere. Rundt 1900 kom en ny generasjon som betraktet galicjerne som en slags ukrainere og de så for seg Øst-Galicja som kjernen i en fremtidig ukrainsk stat. I Russland var det liten politisk frihet og en del ukrainske nasjonalister slo seg ned i Galicja som var habsburgsk. På slutten av 1800-tallet flyttet et stort antall jøder, såkalte østjøder, fra fattigdommen i Galicja til hovedstaden Wien. Wien virket tiltrekkende på jødene blant annet fordi det kulturelt var en tysk by.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

På noen fjernsynsbilder uten lyd kunne jeg plutselig se en person som sto og viftet dramatisk med EU-flagget. Det som er en ring av gule stjerner mot en blå bakgrunn. I og for seg ikke spesielt oppsiktsvekkende – jeg vil ikke engang høre hva folk som står og vifter med flagg har å si; de befinner seg jo ikke i noen tilregnelig sinnstilstand – men ved siden av sto en annen person og viftet med noe som så ut som det engelske nasjonalflagget. Hæ? Hvordan går de to sammen? Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var bilder fra Georgia. Det røde korset mot en hvit bakgrunn er jo Sankt George sitt kors, som opplagt har noe med navnet Georgia å gjøre. Ting er litt kaotiske der borte nå for tiden. Det virker som om det også er litt varmgang i tenkamentet hos nettfolket. Vi har de vanlige for og mot og de har begge dannet noe som ligner litt på en supporterklubb for et fotballag, eventuelt en religiøs sekt, eller noe. Fornuft driver de uansett ikke med.

Norges nasjonalbudsjett er på omtrent 2400 milliarder kroner. Se for deg at en person med 600 milliarder i formue hadde samlet all politisk makt i Norge på sine egne hender. For ordens skyld kan det nevnes at norges rikeste enkeltindivid oppgis å ha en formue på 30 milliarder, altså i en relativ forstand bare fem prosent av rikdommen som kontrolleres av oligarken Bidzina Ivanishvili, Georgias rikeste mann og den som kontrollerer det politiske partiet Georgias Drøm, også bare kjent som “Kotsebi”. Folk i Norge ville vært svært lite fornøyd dersom en enkeltperson som kontrollerer en formue like stor som en fjerdedel av statsbudsjettet også hadde vært honorær generalsekretær for det regjerende politiske partiet. Du kan jo selv tenke deg. Norske rikinger emigrerer utenlands, de starter ikke et poltisk parti for å overta staten og omskrive loven til sin egen fordel. Det første fremkaller bekymring. Det andre ville fremkalt høye angstskrik og store demonstrasjonstog, slik vi forsåvidt kan observere i Georgia. EU-motstanderne har alltid hatt noen ganske uhyggelige sengekamerater, men det begynner å bli litt drøyt når de fantaserer om Putin og det nåværende russiske opplegget som et bra alternativ til det såkalte “EU-tyranniet” av synkronisert diplomati, byråkrati og industristandardisering.

Det har vært mye opp og ned med Norge over de seneste 1200 årene men landets territoriale integritet har aldri vært noe seriøst spørsmål. Ingen går rundt og sier at Norge egentlig bare er en del av Sverige; dette med egen stat og eget språk er bare en forbigående psykotisk vrangforestilling. Selv under dansketiden var det hele veien full klarhet rundt dette spørsmålet. Norge er “sitt eget land” som befinner seg slik og sånn, med grenser her og der, men det er også et “dansk skattland” — ikke ulikt hvordan dagens opplegg fungerer mellom Skottland og England. Du kan jo selv prøve og se hvor bra det ender for deg hvis du går på en skotsk pub og argumenterer høyt for at Skottland ikke egentlig eksisterer, det er bare en vrangforestilling hos enfoldige mennesker. Du må regne det som flaks hvis de bare bortviser deg fra stedet. Det kan ellers ofte bli ganske “varmt” rundt sånne temavalg. Historisk sett har det jo vært mye surr med hvor grensene går og hva landet skal hete både her og der i verdensdelen Europa. Det har vært mye krig. Herregud. Har du lest noe særlig om historien? Det har vært fullt hardmetallisk kjør av politisk drama og narcissistiske autokrater i tusenvis av år. EU er først og fremst et fredsprosjekt som selvsagt i utgangspunktet der og da – altså ved det opprinnlige stiftelsestidspunktet – var overveiende motivert av erfaringene fra Den andre verdenskrigen, men ikke bare av disse. Alle kan jo selv lese seg opp på alt som hare foregått gjennom tidens løp. Det er ikke småtterier. Mennesker er noen ekstraordinært fæle dyr som ikke fungerer bra uten grenser, både bokstavelig talt og i enhver overført betydning. Enten man setter sine egne standarder, eller man “bare” forholder seg til det alminnelig gjeldende, demokratisk utarbeidede regelverket, som er å betrakte som et minimum. Det er gulvet, ikke taket. Poenget med sånne tiltak som EU og NATO er ikke bare at de skal favorisere hverandre internt i forhold til handel og internasjonalt samarbeid – et vern mot “ytre finder” av alle slag – men det handler minst like mye om at det ikke egentlig går an å starte noe “internt” mellom medlemslandene, uten at det angår også alle de andre. Væpnet konflikt mellom nabostater er ikke aktuell politikk innenfor EU-systemet.

Nordmenns typiske tendens til å være politisk naive handler sannsynligvis om at vi aldri har hatt noe som ligner på krigen i Ukraina. Visst var det krig i en måned eller deromkring – teknisk sett – mellom Norge og Tyskland i 1940, men det var på alle måter rått parti. Mesteparten av “krigen” var et spørsmål om å forholde seg til en fiendtlig okkupant på bakkenivå i Norge. Vi snakker jo om frigjøringen i 1945, ikke om “våpenhvilen” eller “fredsavtalen” som ville vært mer naturlige ord å bruke om opphøret av en krigstilstand. Folk hadde en viss grad av frihet i Norge så lenge de ellers holdt kjeft og ikke gikk i veien for tyskerne, men hele landet var i praksis en “fangeleir” som levde undet et svært strikt og brutalt regime. Det tok ikke mye for å havne i trøbbel og mange – jeg vil si de fleste – som gjennomlevde denne erfaringen var svært forbitret over det for resten av sine liv her på jorda. Imidlertid er jo de fleste av dem borte nå. Selv de som ble født i løpet av  krigsårene og som derfor i det minste kan huske noe av den umiddelbare etterkrigstiden under påvirkning av foreldre og andre voksenpersoners stadige historiefortelling om saken begynner å bli svært få. De som lever i Norge i dag – med visse unntak – kan bare huske fred i sine egne liv. Du vet. Til en sånn grad at de oppfatter dette som normalt, hvilket er fullestendig fette naivt. Fred og velstand er jo unormalt i vår verden. Vi kan se på et bilde av matretter men vi kjenner ikke smaken deres før vi har prøvd dem, eller eventuelt vet så mye om ingredienser og kokkelering at vi kan fantasere på et realistisk grunnlag. Hvem i Norge har egentlig noen krigserfaring å snakke om? Bare de som har vært i “utlandet” og oppsøkt det, eventuelt de som har flyktet derfra og senere havnet her. Alt vi andre har er bilder, og “det vi hører”. Alt vi har av faktiske åstedsvitner er de som overlevde på Utøya, de som var tilstede under Pride-skytingen pluss noen andre som sto i nærheten av “noe som smalt” noen gang, men krigstraumer i noen bredt anlagt forstand har vi ikke i Norge. Det tar et par generasjoner å få sånt på så lang avstand som vi har oppnådd.

Sør for Russland ligger Georgia – og resten av Kaukasusregionen – mens sør for dem igjen ligger Tyrkia, Irak og Iran. Sør for Tyrkia finner vi Syria — men lenger sør enn dette går vi ikke i dag. Der er det jo også “uroligheter” av en karakter som vil skape et historisk ekko gjennom mange generasjoner, om ikke for all fremtid. Geopolitikk handler tradisjonelt sett om ressurskontroll og er et spill mellom stater, ikke personer, eventuelt kan vi snakke om “konger og keisere” men det betyr i praksis det samme som “stater”. Privatpersoner med napoleonske ambisjoner er forsåvidt ikke noe nytt i verden, men det er definitivt umoderne — og det er vanskelig å se for seg noe mer fundamentalt udemokratisk enn “sterke menn” (som også inkluderer alle eventuelle “sterke kvinner” i akkurat denne sammenhengen) og deres metoder for politisk kontroll og problemhåndtering. Det er jo ikke akkurat noen nyhet at makt gjør folk sinnssyke. De klarer aldri å glemme den følelsen siden, som forsåvidt – men uten sammeligning forøvrig – ligner litt på krigserfaring. Blant annet derfor er det nødvendig med en strikt tidsbegrensning for statsledere. Vi kan jo ikke tillate en situasjon hvor en enkeltperson dominerer en hel generasjons forestillinger om hva “statsadministrasjon” betyr. Herregud. Tenk gjennom saken. Det handler ikke om hvor bra eller dårlige de er men om hva slags preg de setter på samfunnet. Hvis det var opp til meg ville jeg satt et makstak på fem år, og kun èn gang. Lenger enn det bør ingen være statsleder. Det samme partiet kan forsåvidt vinne valget også neste gang, men de må i så fall presentere en ny statsministerkandidat. Og sånn fortsetter det, helt til ingen lenger kan huske navnet eller se forskjell på noen av dem. Det er bare Statsminister Whatever som gjør jobben akkurat nå.

For å ikke forveksle Galicja i øst – som noen også kaller Rutenia – med Galicia i vest, som er den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal, skriver man navnene litt annerledes på norsk. Engelsk er litt mer her og der, men det trenger vi ikke bry oss om. Denne bloggen praktiserer i det minste et noenlunde anstendig norsk språk, som ikke behøver noen gode råd fra det engelske surret med begreper (som jeg mistenker å være den dypereliggende årsaken til at såpass mange nordmenn bruker såpass mange engelske ord og vendinger såpass ofte). Norsk er – i likhet med tysk – et presist språk som er designet for å beskrive virkeligheten, mens engelsk er mer “poetisk” og designet for å beskrive følelser. Vi hører vitsing om sånt hele tiden og mistenker at det handler om “nasjonal karakter” hos folkeslagene, mens det egentlig handler om hva slags virkelighetsoppfatning språket legger opp til. Eller rettere sagt hva slags grunnsyn de baserer det vi kaller den mer detaljerte og individualiserte virkelighetsoppfatningen sin på. Ingen ser for eksempel for seg at det vil bli store endringer i den praktiske politikken innenfor verken utenriksdepartementet eller justisdepartementet i Norge selv om regjeringene kan skifte. Hva skulle det i så fall bety? Den utenrikspolitiske entiteten Norge ser jo ikke noe annerledes ut utenfra enten statsministeren heter Jonas, Jørgen, Erna, Adele eller Mustafa Muhammed. Og rettsprinsippene som justissektoren jobber etter er ikke essensielt politiske i sin natur, så det ender som regel bare med å legge kabal om hvem som skal få hva slags penger. Norsk politikk er veldig banal. Nesten alt handler om hvem som får penger og hvem som ikke får det. Dessuten er det noe med “distriktsutbygging” som jeg tror er kodespråk for liberale naturødeleggelser i stor skala. Hva er folket opptatt av? Ting er veldig annerledes i Norge enn i Georgia, for ikke å si Ukraina. De har helt andre bekymringer enn oss. De ønsker seg inn i et geopolitisk samarbeidsforhold som gjør det “svært usannsynlig” at det skal oppstå noen væpnet nabokonflikt i forhold til noe annet land, eventuelt en intern separatistgruppe.

Som jeg har nevnt ved et par anledninger befinner jeg meg i bevegelse. Detaljene er fortsatt ikke ferdig utarbeidet, men det har i det minste blitt etablert at jeg skal i retning av Galicia – altså i vest, det vil si Spania – selv om det fortsatt er aktuelt å se på noen muligheter i Bierzo-Ancares (som tilhører regionen Leon) og lengst vest i Asturias, men de er i den praktiske verden bare annerledes navngitte deler av det samme landskapet. Det grønne Spania er ikke noen egen ting i Norge, ihvertfall har jeg ikke inntrykk av det, men man kan kanskje tenke på det som lavbudsjettsversjonen av Sveits. Det går jo i praksis ikke an å flytte til Sveits hvis man ikke er rik, men i Spania stiller de lavere krav. Ikke desto mindre stiller de krav til dokumentert inntekt, egen økonomisk forsørgerevne og det ene med det andre, i størrelsesorden 2000 euro i måneden, enten som stødig inntekt/pensjon eller som oppsparte midler, men det er jo bare en byråkratisk mølle som går sin gang. Det virkelige problemet er språket. Kan du ikke spansk? Da er det bedre å satse på de etablerte turistghettoene i sør. For eksempel inbiller jeg meg at det finnes et eget “norsk miljø” i Alicante-regionen et sted, og det gjør definitivt det på Gran Canaria, men ihvertfall er det (mer) vanlig at de snakker engelsk på de kantene. Det kan man aldri regne med når man beveger seg utenfor de typiske turiststedene, selv om det naturligvis forekommer noen ganger, særlig blant de yngre, som er på nett mer aktivt og så videre. Egentlig som her. Eldre folk liker jo dårlig å måtte snakke “utenlandsk”, eller egentlig å måtte forholde seg til alskens “nye påfunn” i det hele tatt. Såpass mye vet vi om mennesker. Vi er mystiske, men ikke så mystiske. Det finnes et system i galskapen. Dette med å oppføre seg som folk betyr jo ikke noe annet i Norge enn i Spania – eller for den saks skyld i Georgia og Ukraina – men vi har kanskje ofte litt annerledes forventninger når vi er “godt vant” og har vokst opp i et samfunn som for det meste fungerer bra.

Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime. Ordet kommer av «regiment» som er den grunnleggende enheten i en armé, derfor brukes det ofte i negative sammenhenger, fordi i et militært diktatur kan ordet regime brukes negativt og i et militært diktatur brukes militæret, og derfra kommer ordet regiment.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Her er en svært alminnelig leveregel som nesten alle ender opp med å støtte seg på: feiltagelse følger antagelse. Det vil si at før man overhodet kan ta feil må man ha antatt noe feilaktig. Eller vi kan også si at man tenker feil før man gjør feilene, om du vil. Man opererer under et sett med “antagelser” som senere viser seg å ikke stemme. Hvor galt kan det gå? Det vet vi ikke. Ingen har så langt funnet noen yttergrense for hvor dumme mennesker kan bli. Sannsynligvis har denne egenskapen “metafysisk gassform” – den fyller ethvert tilgjengelig rom med en ganske jevn distribusjon – noe som for eksempel viser seg i hvordan en vandrehistorie kan starte som et rykte og ende som en alminnelig akseptert sannhet, uten at informasjonsinnholdet noensinne endrer seg, ting bare virker “sannere” når mange sier det samme. Dette er det prinsippet propaganda utnytter og bygger sin relative suksess på. Metoden virker ikke på alle, men den virker på et stort nok antall til at det går politisk bevegelse i en sak, uavhengig av sakens sannhetsinnhold.

Politisk populisme handler grovt sett om å utnytte folks naivitet. Hvilke er de populæreste sakene? Mere penger, lengre ferie, bedre vær og greiere naboer? Hva er det folk virkelig ønsker seg? Som alle vet er ikke dette alltid hva man får. Du venner deg til det. Optimisme har en tendens til å dra seg i retning av skuffelse. Ikke desto mindre er håp og tro en veldig forførerisk energi. Folk liker følelsen av å jobbe for noe, jo større og viktigere jo bedre; la oss si for eksempel “nasjonens fremtid og storhet” som er en temmelig vag men også svært populær politisk merkevare. Vi finner folk som ordlegger seg langs disse linjene over hele verden. Du vet. Emosjonell appell. Eller vi kan kanskje si tanken om å “vinne folk over” med sin personlige sjarm og karisma, mens man snakker varmt om saker som alle assosierer med flaggparader, hornorkester og hipp hurra. Men dette er jo ikke virkeligheten. Jeg kan ikke svare for andre, men for meg fremstår det som suspekt når noen lener seg alt for mye på “stemning”. Hva er de? Et rockeband? Herregud. Jeg liker ikke engang den typiske greia i et demonstrasjonstog, når folk egger hverandre opp med taktfaste slagord og den typen ting. Det er jo nummeret før de er klar for et slagsmål. Det ville vært en grov historisk usannhet å si at “det er ikke sånn vi fører politikk” fordi sånn har jo så mye politikk blitt ført så mange ganger, til alle tider, men det bør kanskje bemerkes at vi har strengt tatt ikke tid til den typen tøys akkurat nå. Hva kan vi få? En fem-ti år lang verdenskrig? Sånt skjer raskere enn folk tror.

Klimaproblematikken – for ikke engang å nevne all annen miljøforgiftning, både av kjemisk og mekanisk karakter – er av en slik art og beskaffenhet at vi bør egentlig ikke fokusere på noe annet akkurat nå. Ryddejobben er allerede stor nok uten at vi behøver et kvantum typiske krigsødeleggelser oppå toppen av det hele. Sånn er det jo. Uansett hva det skal kriges om og hvor mange som føler seg involvert i galskapen; det kommer alltid et etterpå, som i det store og hele handler om å gjenoppbygge infrastruktur, gjenreise boliger og det ene med det andre. Du vet. De vanlige greiene. Hva var det optimale – altså i aller beste fall, slik han selv definerte det – Putin kunne fått ut av krigen mot Ukraina? At hele staten ble nedlagt og innlemmet i Russland? Javel. Si at dette hadde skjedd. Hvor lenge ville det ha holdt seg? Det er jo ikke akkurat som om folk ville ha glemt det som skjedde. Hvordan? Hvorfor? Hva betyr det? Finland var jo for eksempel en del av Russland for ikke så sensasjonelt lenge siden. Og hva med balterstatene? I et mer langsiktig perspektiv er det aldri noen imperiestruktur som har holdt seg særlig lenge — og de fleste av dem kan tilbakeføres til et fåtall “ambisiøse menn” og deres spyttslikkende lakeier, som alle – i likhet med alle oss andre – lider under alle menneskelige svakheter, ikke minst at de blir gamle og dør. Hva da? Hvordan er arverekkefølgen etter Putin organisert? Det finnes ihvertfall ingen tydelig skikkelse på horisonten. Sannsynligvis fordi det virker vanskelig å øverleve i en slik posisjon særlig lenge. Om ikke Putin selv tar deg på hornene en dag han føler seg misfornøyd så vil “konkurrentene” raskt nok få deg av veien. Av alle denne verdens annonser for “stilling ledig” er dette den som har færrest offisielle søkere.

Jeg bruker selv ordet regime ganske ofte, om ethvert opplegg som har “regler” – si for eksempel noen som lever med et regime i forhold til diett, trening, meditasjon, resultater på jobben eller hva som helst annet – og jeg tenker forsåvidt ikke særlig nøye gjennom om alle som leser det mener det samme med ordet “regime”. Putins regime er et konsept som har en betydning, men det er litt uklart hva slags regler som egentlig gjelder der, annet enn den samme gamle visdommen som har eksistert helt siden Romas dager: Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet. Alle tenker helt sikkert det samme om situasjonen i Russland akkurat nå: Det er ikke et sunt sted å være “synlig” i samfunnet. Hvis du vil leve med noen grad av personlig frihet i det hele tatt – og uten velbegrunnet paranoia for hva enn regimet kan finne på – bør du nok helst fly under radaren mesteparten av tiden. Hva slags bloggere har de for eksempel i Russland under Putin? Det er jo opptil flere individer som skriver regelmessig på denne plattformen det er lett å se for seg kunne ha havnet i all mulig slags trøbbel med ministeriet for sannhet og korrekt språkbruk hvis de var russere, på mange forskjellige slags grunnlag. Dette virker realistisk å anta. Folk kan ikke si hva de vil i Russland. Da går det dem i så fall ille, slik det har gjort med så mange etterhvert. Regimekritikk virker litt suicidalt der borte. Det finnes alltids en opinion – la oss si et antall russere som ikke støtter krigen i Ukraina – men ikke på noen robust og organisert måte. De bare hvisker til hverandre. Det er jo for fanden livsfarlig å snakke høyt om ting som “det russiske regimet” ikke liker å høre. Alle kan se dette.

Hva med Norge? Hva går an å si om “det norske regimet” — annet enn at vi styres av lover, ikke mennesker? Poenget med å ha et demokratisk styresett er jo først og fremst å hindre at noen enkeltperson noensinne får alt for stor makt i samfunnet, enten det skjer via penger eller politisk påvirkningsarbeid. Ytringsfrihet er i tillegg ment å skulle kveste ganske stygt – med sarkasme og denslags “sosial våpenteknologi” – alle som blir litt for store for sitt eget skonummer slik at de begynner å forkynne til folket og den typen ting. Enhver blærete og på andre måter urealistisk politiker – selv om de for tiden kan ha saklig grunnlag for å skryte – vil utvilsomt få høre det både i Nytt På Nytt, diverse sosiale medier, fra standup komikere og det ene med det andre. Norsk humor er egentlig ganske rå og fæl, hvis vi sammenligner med hva man ellers finner på verdensbasis. Det går metaforisk sett på spydstikk rett i hjertet heller en en langtrukken og omstendelig torturprosess med lette våpen. Folk får utvilsomt “høre det” både brutalt og øyeblikkelig når det er noe å si om dem og fremferden deres. Vanlig norsk omgangstone ligner sånn sett mer på den man finner blant kriminelle MC-gjenger enn i et typisk bedehusmiljø. De skyr ingenting. Foregår det noe med de kongelige? Javel men så lager vi da også en nidhistorie om konger, deres rolle i samfunnet og problematikken tiknyttet det å ha etter måten vanlige familieproblemer i en svært synlig posisjon. Poenget med humor – selv når den er tilsynelatende ondsinnet – er jo at når man ler av en sak befinner man seg tross alt i en posisjon av “emosjonelt overskudd”. Du vet. Man er på en stigende bølge. En bedre energi enn hvis man velger å se ting gjennom sørgelighetens prisme. Vi skal jo alle videre i livet. Som jeg sa tidligere: Selv om det blir både krig og hva det skal være av naturkatastrofer, så er det neste som skjer alltid en prosess av “gjenoppbygging”. Man skulle egentlig kunne hoppe over all elendigheta og gå rett til selve jobben med å bevege seg videre på en konstruktiv måte — men så tilkommer diverse “ambisiøse individer” og renkespillene deres. En typisk norsk erfaring er at vi forsåvidt gjennomlever en periodisk naturkatastrofe hvert eneste år. Vinteren vil jo ta livet av deg hvis du ikke har en fornuftig plan for den store nedfrysningen som skjer om og om igjen. Nå kan vi forsåvidt si at dette definitivt også er en typisk russisk erfaring, så hva er det som skjer med dem? Historisk sett har de vel aldri hatt noe sunt regime i Russland, så de vet kanskje ikke bedre. Likevel er de jo på nett og får med seg hva som beveger seg i verden. Folk danner idèer — men så kommer problemet med at regimet ikke liker idèer. Det går ikke an å hindre folk i å mene hva de vil, men det går an å påføre de som snakker høyt alskens trøbbel i livet sitt.

Man kan bare spekulere i hva som er galt med sånne som føler at deres synspunkt må være korrekt, fordi dette gir mest mening for dem. For eksempel var det nylig noen som sa – sånn der helt skråsikkert – at utslippene av klimagass fra kuer ikke har noe å si. Dette til tross for at vi kan måle mannskiten og derfor vet at landbruket utgjør den største enkeltfaktor i den totale pakka av klimadrivende menneskelig virksomhet. Byggevirksomhet – særlig betongfremstilling – er nummer to. Utslipp fra transport og biltrafikk er bare nummer tre. Imidlertid liker ikke folk disse tallene, så da så. Derfor kan de bare sitte der og gape som en annen evneveik ape og kvekke frem noe om at de har rett til å spise hva de vil. Hva skal man i det hele tatt si til sånt? Det virker poengløst å fortsette samtalen. Folk fornekter virkeligheten fremfor å forandre selv det aller minste på fantasiene sine, så det gir ingen mening å snakke til dem som om de er voksne og ansvarlige.

Noe annet som virker håpløst er de som repeterer til stadighet at “det finnes bare to kjønn” selv om sannheten er at vi har påvist mange kromosomsammenstillinger ut over de statistisk mest sannsynlige XX og XY. Det finnes individer som har opptil fem-seks bokstaver i regla si. Det eneste som aldri forekommer alene er Y-kromosomet. Det finnes alltid en X i bokstavsammensetningen. Dette er enkelt å finne ut av hvis man gidder — men det passer jo ikke med hva man føler, så da så. Visste du forresten at mennesker begikk drap på sånne som forfektet at jorda ikke er universets sentrum så sent som for bare noen hundre år siden? Ja du vet. Det var så krenkende og provoserende for følelsene deres, stakkars, at de ikke visste noen annen råd enn å brenne kjetteren på bålet, mens de toet sine hender og ba for deres udødelige sjel. Det gikk ikke stort bedre for de som ymtet noe om at “menneskene kanskje stammer fra apene” på Darwins tid. Folk frika fullstendig ut. De tok det som er personlig fornærmelse. Åja, er jeg kanskje også en ape da, er det det du sier? Deretter kanskje en på trynet, eventuelt en springskalle, noen spark og flere slag, et cetera. Det vanlige opplegget. Folk har alltid holdt på sånn. Folk blir spontant illsinte og slår hverandre ihjel over bagateller som ikke spiller noen praktisk rolle for noen av de involverte partene. Det kan skje i fylla — men det kan like så gjerne skje blant klink edru folk.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Her er et årstall: 1954. Det er så lenge oljeindustrien har visst om at virksomheten deres er dødelig farlig for atmosfæren. Hvorfor akkurat dette året? Fordi det var et problem med smog på den tiden – lang historie, søk det opp selv – slik at det ble bestilt en stor undersøkelse av biltrafikkens forurensningspotensial på kort og lang sikt; på en tid da de fleste forskere i USA fortsatt var ærlige mennesker som kartla og presenterte bevisene de fant, ikke bevisene oppdragsgiveren ønsket at de skulle finne. Hva skjedde? Enkelt forklart: Oljeindustrien satset på pengene. Det er så mye penger i mannskiten at alle andre hensyn må vike, inkludert menneskehetens evne til å overleve på en ryddig måte. Noe av det samme skjedde med tobakksindustrien. De første undersøkelsene “mot” dem ble faktisk bestilt av dem, fordi direktørstanden følte seg så sikre på at de hadde rett at det nærmest var en proforma sak å få noen vitenskapsfolk til “å si noe vitenskapelig” som gjør at industrien fortsatt kan fremstille og selge varen sin. Men slik gikk det jo ikke. Tobakksindustrien finnes fortsatt, men ikke på den samme måten som før de begynte å belyse helseproblematikken tilknyttet denne konsumentvaren, som det er vanskelig å si gjør noe nyttig på noe som helst slags vis, det bare koster penger og gjør folk hostete. Bilen kan man i det minste bruke til transport av gods og personer. Mange har også bosatt seg slik de har gjort fordi de regner med at de kan jo alltids bruke bilen. Bilen kan argumenteres å være nødvendig for mange, mens tobakk bare er en snuskete uvane som ikke gir noen rimelig uttelling i form av nytelse sammenlignet med hvor farlig det er.

Det litt skumle med mennesker er jo ellers at vi så ofte ikke engang oppfører oss i tråd med våre egeninteresser, verken på kort eller lang sikt, men folk er alltids villige til å “ta en konflikt” over noe slags abstrakt prinsippspørsmål. Ofte ikke engang noe som har noen praktisk betydning i livet deres, men som de ikke desto mindre føler sterkt i forhold til. Det er ganske vanvittig, bokstavelig talt. Folk driter fullstendig i hvordan virkeligheten virker, de vil ha den barnslige fantasien sin for enhver pris. Og så vil de ha penger. Og enda mere penger. Jo mer de får, jo mer vil de ha. Mer og mer. Det blir aldri nok, fordi det finnes jo alltid “mer” der ute. Er du millionær? Da handler det om å bli milliardær. Og så videre. Hva er det som foregår med sånne som allerede har mer enn noe menneske noen gang har hatt før her på jorda, men de er fortsatt like grådige? Det er vanskelig å fatte — men det er definitivt ikke bra. Hvor er menneskesamfunnet på vei hen? Jeg ser ingen grunn til å være optimistisk når hele opplegget er så fette vrangstyrt som det er. Og hvorfor er det sånn? Fordi folk prioriterer å tjene penger foran alle andre hensyn. Selvsagt ikke hele tiden, alle mann, men mange nok og ofte nok til at det utgjør en kritisk mengde i forhold til å drive utviklingen den gale veien. Sic transit gloria mundi.

Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet.

(Wikipedia)

Det som på engelsk kalles bait and switch sammenfattes i det norske konseptet lokketilbud, og det beveger seg langs grensen av det straffbare. Man fristes med noe som gjør at folk blir nysgjerrige og drar til stedet, men når de kommer dit går det bare an å få noe annet. Et tilbud som er dårligere, dyrere eller hva som helst annet som i seg selv ikke ville vært nok til å trekke deg til stedet i utgangspunktet. Den annonserte varen er dessverre utsolgt. Likevel er det mange som tar med seg noe annet “så ikke turen skal være helt bortkastet” og man må lure på om ikke dette var tatt med i beregningen hele veien. Et annet engelsk ord er filler, hvor det norske ordet fyllmasse faktisk har en bedre klang. Vi snakker nå om de svakere deler av et musikkalbum. Særlig når det dreier seg om en såkalt one hit wonder kan det være vanskelig å forholde seg til resten av produksjonen til en artist. Hva har de? Jeg har verken noe tall eller noen “følelse for saken” men alle vet at musikkbransjen er full av artister som hadde bare èn svær greie, som gikk og gikk på radioen og ellers i noen måneder, men ingen vet noe mer om eller har hørt noe annet av denne artisten.

Et åpenbart misforhold i musikkbransjen baserer seg i et enkelt kommersiellt prinsipp: De som står for produksjonen og distribusjonen av selve mediet får betalt det samme per solgte enhet uansett musikkens øvrige kvaliteter. Hvorfor skal de bry seg om noe annet enn salgstall? Som alle vet fikk tre forskere ved Bell Laboratories nobelprisen i fysikk i året 1956 fordi de fant opp transistoren, som åpnet markedet for billig avspillingsutstyr til hjemmebruk. Det som fulgte var drøye tyve år med Will West i bransjen, mens musikkproduksjon og distribusjon ble styrt av sigøynere og gjøglere som hadde bedre peiling på underlivets krav til bekvemmeligheter enn bokholderi og solgte varers inntakskostnader. Det fenomenet vi kjenner som rock’n’roll – og i en videre forstand populærmusikk (pop) – baserte seg til en stor grad på at folk nå hadde råd til utstyr som ga dem friheten til å spille sangene om og om igjen når de selv måtte ønske det, heller enn å bare lytte til radioen eller gå på konsert. Hele opplegget var veldig kontroversielt på slutten av 50-tallet, og bedre ble det vel ikke da 60-tallet kom, med alle sine eksesser i moter, miljø og livssyn. I utgangspunktet var det ikke særlig mye mer respektabelt blant borgerskapet å menge seg med musikere enn å bli sett på byen med en prostituert på hver arm. Derfor var greia preget av såkalt “fargerike personligheter” helt frem til slutten av 70-tallet. Først da begynte de seriøse kapitalkreftene å våkne opp og se fortjenestepotensialet i kommersiell musikkproduksjon.

Det er ingen illusjon at hele opplegget var mer lurvete og “kunstnerstyrt” frem til ting ble profesjonalisert og tilført mye høyere budsjetter for turnèvirksomhet, for eksempel, samtidig som selve utstyret ble oppgradert slik at det vi kaller produksjonsverdier kom under bedre kontroll og styring på studiosiden, utover på 80-tallet — beleilig nok samtidig med at MTV og lignende kanaler for musikk tvang frem musikkvideoen som aktuelt virkemiddel i musikernes ytringsprofil. Dagens situasjon er like fjernt fra 70-tallets opplegg som den er fra 1700-tallet. (Mockumentarfilmen This Is Spinal Tap anbefales på det sterkeste som humoristisk sideblikk på dinosaurrockernes gullalder.) Selvsagt finnes det alltids en “undergrunn” befolket av diverse “alternative artister” som ikke er styrt av lommebokas hensyn, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har sagt nei takk til en mye fetere kontrakt dersom denslags dukker opp fordi de blir populære eller noe, så undergrunnen fungerer til en viss grad som “juniorliga” i fotball. De store foretakene følger med på hva som skjer og er ikke sene om å kuppe talentene etterhvert som de fremkommer. Jeg mener, salgstall er salgstall. Har de dem så spiller det liten rolle hva annet de måtte være eller stå for. Om de er “politiske” eller hva det nå måtte handle om. Det har ikke noe å si så lenge musikken deres selger i millionopplag. Ingen argumenter trumfer høye salgstall. Og sånn har ting vært i mer enn førti år nå, som er dobbelt så lenge som de tyve “frie” årene i musikkbransjen, eller den tiden da man trodde at salgstall handlet om kunstnerisk kompetanse i forhold til et kritisk publikum, om du vil.

Hva slags forhold hadde folk til musikk på 1700-tallet? Jeg kan bare se at de enten måtte spille og synge selv, eller gå til et sted for å erfare noen andres musikkfremførelse. De hadde ingen flere aktuelle alternativ. Begge disse mulighetene eksisterer den dag i dag, men flere har tilkommet, først og fremst musikkinnspillinger på et medium — i utgangspunktet bare i form av analoge grammofonplater, eventuelt lydbånd, men etterhvert også CD og andre digitale media. Og nå? Vi har for eksempel ressursen YouTube hvor man “finner det meste” fra alle tidligere tider, pluss at det utgis flere nyheter enn hva det er menneskelig mulig å holde seg oppdatert på, slik at man er nødt til å “spesialisere seg” på en sjanger, en artist, eller hva som helst annet som avgrenser den enorme massen av nyutgivelser — vi snakker jo om mange hundre tusen album i året for “populærmusikken” som helhetlig fenomen, og gudene vet hvor mange enkeltsanger. Generelt sett danner vel de fleste musikksmaken sin i “ungdomsperioden”; når de er mest opptatt av fest, dans og diverse opplevelser som foregår i et miljø hvor musikk er en del av helhetspakka. Selv var jeg 17 år i året 1980 så det sier seg selv hva jeg er mest preget av slik sett. Jeg rakk å erfare den villeste enden av 70-tallet, før det store profesjonaliseringsprosjektet kom med alle sine kompressorer og andre triks med lyden. Ting var definitivt annerledes før. Litt kan jeg ta på kontoen for skjev prioritering av minnemateriale – 80-tallet var faktisk et ganske fælt tiår på mange vis – men det er også objektivt sant at musikkbransjen var helt annerledes før det gikk virkelig store penger i greia. Det er ikke noe folk bare innbiller seg at “musikerne var flinkere før” i den forstand at bransjen jaktet aktivt på “finke musikere” heller enn på “salgbare artister” som grunnleggende program, trend, tendens eller hva man skal si. Ting var mer elitistiske den gangen.

Jeg tilhører den gruppen av individer som har hengt seg litt opp i at man ser nesten aldri noen band på listetoppen mer, noe sted i verden. Hva handler dette om? Når var det at ting slutta? Hvor har det blitt av alle gutta? Jeg kjøper ikke noe argument om at det ikke finnes noen bra band lenger. Så vidt jeg kan se vrimler det av dem. Det har aldri vært så mange bra band noensinne tidligere. Likevel gjenspeiles ikke dette av forholdsmessige distribusjonstall på salgssiden. Der er det soloartistene som regjerer. Hvorfor det er slik er en åpen diskusjon, men at det er slik kan alle finne ut og se hvis de bare sjekker nåværende og historiske topplister for hva som har vært populært før og nå. Nema problema. Det er hva vi kaller objektivt historisk kildemateriale. Siden kan vi diskutere hva selve “historien bak” er. Eller hvorfor ikke spørre hva musikk overhodet er? Hva betyr ordet? Jeg har en ganske sterk fordom i forhold til “kompetente musikeres kunstuttrykk” som den fagmessig mest korrekte definisjonen av musikk — men andre er jo helt happy med hva enn ChatGPT foreslår som sangnummer for anledningen, så da så. Her må jeg imidlertid presisere noe: Når jeg sier “kompetent” så mener jeg ikke rent teknisk flinkisme som å spille innmari mange noter på kort tid og denslags, men mer det at man “skriver bra sanger” som siden kan fremføres i et hvilket som helst arrangement. For eksempel har jeg hele veien vært interessert i prosjektet til bandet Darkthrone, som minner litt om opplegget til Lars von Trier og Dogmefilm. Der er ikke det at de ikke kan få til ting med “stort utstyr”, dette handler om å utforske hva de klarer å få til med “småting” på utstyrssiden. Altså ganske sært og kunstnerisk insisterende som stilfenomen, men innholdet er jo seriøst nok. De skriver bra sanger. Samme som med filmer gir vi litt blaffen i om produksjonsverdiene er lave så lenge innholdet fenger. Dette er pønkens etikk. Folk gjør ikke nødvendigvis noen bra jobb bare fordi de har dyrt og teknisk avansert utstyr. Kreativitet som musiker handler om “noe annet” enn selve mediet — fra og med instrumentet – inkludert stemmen – til det når frem til lytterens øre. Musikk må forstås som en ytring i et annet matematisk-logisk univers enn språkets kontekst. Men ellers ligner det ganske mye. En musiker “mener noe med det” som ikke alltid nødvendigvis når frem til hele deres publikum.

Vi har fått ordet snobb fra engelsk, hvor det opprinnelig betydde “en person uten penger og posisjon” som likevel menger seg med “de fine”, men så endret William Thackeray egenhendig ordets betydning i 1848; men det er en annen historie. Poenget her og nå er hva ordet betyr i dag. Etter min mening betegner det sånne som vet alt om hva slags vin som skal i hvilket slags glass, men de har ingen idè om hvorfor, de vet bare at dette er sosialt påkrevet. Du vet. Skikk og bruk, borgerskapets ritualer og det ene med det andre. Vi hører dem ofte bruke ordet tradisjoner. Snart er det jo jul, for å peke på et aktuelt eksempel. En snobb vil gjerne jamre litt om hva jula egentlig betyr, mens de fleste gir litt beng i sånt, de vil bare ha med seg mest mulig av festlighetene mens de sparer seg for mest mulig av strevet. Selv har jeg vanskelig for å definere ordet tradisjon, men det ligner vel i praksis mest på noe slags arvebasert tvangsforhold som det er meningen at man skal finne både nytelse og mening i, men som man praktiserer uansett hva man finner og ikke finner, under henvisning til at dette er tradisjon. Hvorfor gjør vi disse tingene? Det er ikke viktig. Det har forlengst gått rituale i opplegget og ingen tør bryte mønsteret fordi dette vil ha “sosiale konsekvenser”. Tradisjoner virker jo samlende, mens avvik bare fører til strid. Hvorfor feirer du ikke jul som andre folk? Selv er jeg jo av den tørrvittige typen som fniser av galskapen i å ikke se hvor splittende det er å hetse de som av ulike årsaker ikke liker juleopplegget. Det finnes jo mange legitime grunner til det. Grunner man bare må respektere. I praksis er det mest snobbete av alt når folk insisterer på å gjennomføre diverse sosiale ritualer på en performativ måte, selv om (eller kanskje nettopp fordi) dette går alle andre på nervene. Ta for eksempel bordbønn. Avviser man bare en venn eller slekning som plutselig i et selskap insisterer på at alle må si bordbønn før de spiser, eller trekker man bare på skuldrene og sier whatever? Eksessive religiøse ritualer virker jo ofte støtende på folk som selv ikke er religiøse og som ikke liker alskens unødvendig fjas og tøys.

Saken er at en venn av meg bare lo og kalte meg en musikksnobb da jeg begynte å snakke om dette med listetoppen og at det ikke er noen band der lenger. Og han er en føkkings musiker. Herregud. De fleste – sa han – gir jo blaffen i hvor musikken kommer fra; de vil bare danse. Det er ikke flere som er interessert i kunstferdig musikkproduksjon enn det er som er interessert i kunstferdig matlaging. De kan sikkert like det – til og med betale for det – hvis de får det ferdig servert, men det er ikke noe de gidder å mase med og bruke mye tid på. Det enkle er ofte det beste, som butikkjeden sier i reklamen sin. Selve gullstandarden for kommersiell musikkproduksjon i 2024 er jo elektronisk musikk. Ting hvem som helst strengt tatt kan lage hvor som helst, gitt at de har datautstyr for kanskje femti tusen eller deromkring. Alle programmene man behøver kan sikkert lastes ned mer eller mindre gratis — ihvertfall nok til at man kommer igang, så kan man eventuelt kjøpe noe bedre hvis man får solgt musikken sin. Alt dette har blitt veldig “demokratisk” nå. Noen av de mest påklikkede sangene på YouTube har jo blitt laget av amatører uten dyrt teknisk utstyr. Som jeg sa tidligere: Det går ikke an å argumentere med salgstall. Det trumfer alle andre argumenter — bortsett fra smak. Alle vet at det går ikke an å diskutere med folks smak. Det spiller ingen rolle om verdens mest kompetente kokk har stått i atten timer og lagd greia hvis folk synes det smaker som noe de har lagd med ræva. Diskusjonen pleier å ende der. For mitt eget vedkommende har “skjebnen” – eller hva man ønsker å kalle det – ført til at selve gravitasjonspunktet for smaken min for musikk ligger i tiåret mellom 1975 og 1985; altså samtidig med at jeg gjennomgikk den “ungdomsperioden” som kommer med de sterkeste inntrykkene på både godt og vondt. Du vet, Når man ser og opplever ting for første gang. Hva som enn spiller i bakgrunnen akkurat da fungerer på samme måte som Marcel Proust sitt kick på lukt i “På sporet av den tapte tid” (som jeg ikke har tenkt å si noe om forøvrig). Jeg mener, de fleste har et soundtrack i den forstand at de får til å lage en liste over de ti viktigste sangene i sitt liv — og de vil sannsynligvis være sanger fra deres “ville år”, mens livet var en fest.