Måned: juni 2025

Nå i dag – faktisk for bare omtrent en time siden – skjedde noe jeg aldri har sett eller hørt om før. Telefonen min begynte plutselig å snakke til meg, helt uoppfordret. Jeg kan hjelpe deg, sa den, med noe som låt som en kvinnestemme. Min umiddelbart instinktive reaksjon var å kaste faenskapet i bakken og trampe den stein død, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg behøver å ringe folk, sende tekstmeldinger og det ene med det andre. Det er i utgangspunktet et nyttig verktøy, men det er samtidig slik at når et verktøy “tar initiativ” på egen hånd og helt uoppfordret begynner å “gjøre noe” så er det noe alvorlig galt med greia. Saken er at jeg dreiv og kåla litt med å finne frem i en labyrint av smal-trange gater her i “min” spanske småby – Villafranca del Bierzo – og jeg må, mens jeg så på den tilsendte adressen, ha aktivert noen slags kunstig intelligens som fungerer likt kart og kompass i den klassiske verden, eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke de “nye” telefonene. Min strategi når jeg må finne noe – la oss si en bestemt adresse – er å henvende meg til publikum. Du vet. Spørre noen. Jeg kan godta å snakke i telefonen, men ikke faen om jeg vil snakke med telefonen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har jo mine grenser. Det er de som definerer hva jeg er og hva jeg ikke er.

Ellers er det å si at verden er den samme gamle selv om folk vifter rundt med alskens nymotens ting. Vi kan observere krig, pest og hungersnød, akkurat som det alltid har vært. Vi kan observere at menneskene er de samme gamle idiotene som de alltid har vært. Grådighet, løgnaktighet, hykleri og ondskap. Alt er som før. Hva er det Trump vil? sa en overskrift som fikk meg til å fnise. Herregud. Er du helt fette evneveik? Mannen er jo utilregnelig. Det går per definisjon ikke an å vite eller forstå hva uberegnelige mennesker vil. Eller hva de kommer til å finne på i neste øyeblikk. Amerikanerne valgte denne tosken som president – helt frivillig – og nå må de slite det med helsa, som vi sier i Norge. Trump har bare så vidt begynt på sin siste – ihvertfall hvis de skal følge lov og sedvane – periode som president i USA. Mye kan ennå skje. Mye kommer da også helt sikkert til å skje. Trump er hva vi kaller en stump gjenstand. (“A blunt object”) Du vet. Som en hammer, en kølle, eller noe annet i den gata. Alt han kan er å hamre. Det finnes ingen stil og finesse, intet raffinement, ingen smarte diplomatiske knep, forhandlingstaktikker og den typen ting. Bare rå makt. Trump er bare forutsigbar i den forstand at hva han enn velger å gjøre så kommer det til å være både dumt og stygt. Men detaljene? Det går ikke an å si noe om. Man må bare vente og se hvordan ting spiller seg ut. Imidlertid kan vi fastslå med rimelig sikkerhet at USA vil aldri noensinne igjen bli hva det en gang var. De har vist svakhet og alle har mistet all respekt nå.

Spanjolene er på sin side generelt sett svært skeptiske til alt som ligner på fascisme, etter sine førti år med Franco. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “spansk nasjonalisme” fordi de autonome regionene er alt for sterke. De har gjort det sånn med vilje. Blant annet opererer de med minst 4-5 offisielle språk, slik at det å “snakke spansk” er ikke likefrem på samme måte som å “snakke norsk”. Riktignok har vi samigiella som fremkommer på veiskilt i Finnmark og denslags, men for eksempel trøndersk, sognamål og så videre teller ikke som egne språk selv om de kan låte temmelig forskjellig. Den regionen jeg befinner meg i – El Bierzo – tilhører formelt sett delstaten Castille y Leon, men kulturelt sett ligner det mer på Galicia. Følgelig er det mye som går i språket gallego heromkring. For eksempel sier de As Herreiras mens det på kastiljansk (det vi kaller spansk) heter Las Herreiras. Eller Perexe heller enn Pereje. Sånne ting. Djevelen bor jo i detaljene, som folk sier. Man legger merke til at privatfolk har vært ute og “justert” gateskiltene i forhold til det språket de synes skal brukes her i nabolaget. Jeg vet ikke om det foregår noe sånt i forhold til bokmål/nynorsk på steder i Norge men det ville ikke forbause meg. Folk kan være temmelig følsomme i forhold til “korrekt språkbruk”, særlig når det finnes en politisk dimensjon inni problemstillingen. Som utlending har jeg selvsagt ingen oppfatning om sånne ting — og ingen forventer noe heller. De er fornøyde så lenge jeg klarer å uttrykke meg på et slags kastiljansk. Du vet. Det viser jo at jeg har i det minste prøvd å tilpasse meg de lokale skikkene heller enn å fly rundt med nesa i været og forlange at alle må snakke engelsk. Nå går jo selvsagt Camino de Santiago rett igjennom stedet der jeg bor så det er “mer vanlig” å kunne kommunisere på diverse fremmedspråk (engelsk, fransk, tysk) i denne regionen enn lenger ute på landet, men man kan fortsatt ikke regne med at folk snakker noe annet enn “spansk”.

Mens jeg fortsatt var i planleggingsfasen av det spanske eventyret mitt vurderte jeg delstaten Aragon, mest fordi det er også et lavt priset område hvor det går an å “gjøre kupp” på eiendomssiden, men jeg er glad jeg ikke gjorde dette, fordi jeg har dannet inntrykk av at det er mye storm – og annet “vanskelig vær” – der nede. Folk forteller meg at El Bierzo kan ha kalde vintre (på tale om vanskelig vær) men herregud. Jeg er jo norsk. Vi mener neppe det samme med ordstillingen “kald vinter”. Hvorom allting er, saken er at jeg ser på fjernsynet at de har hatt ville oversvømmelser i området rundt byen Zaragoza (hovedstad i Aragon og kjent som “den best bevarte hemmeligheten” blant spanske byer). Du vet. Når man ser biler duppe rundt som barkebåter i en smeltebekk mens hus raser sammen fordi grunnmuren vaskes ut. Hagl så store som golfballer og den typen ting. Jeg behøver ikke noe av det, mange takk. Værmeldinga sier at det skal komme en ola de calor (varmebølge) her til uka, med temperaturer over 30 grader, men jeg føler meg ikke skremt. Jeg vet jo i det store og hele hva jeg må gjøre og ikke gjøre i varmt vær. Man må bare tilpasse seg de forholdene som rår. Bevege seg sakte, drikke mye vann og holde seg unna direkte solskinn. Men det blir uansett ikke mer enn et par dager på meg fordi jeg må tilbake til Norge for å avvikle resten av opplegget mitt der. Imidlertid forventer jeg å se omtrent det samme engasjementet for “Palestina-saken” der som her. Nå i dag er millioner av spanjoler ute og demonstrerer. Ikke skjønner jeg hva de tenker på (eller med) i Israel, men de posisjonerer seg jo som “fiende av menneskeheten” langt hinsides enhver forståelse, sympati og respekt. Eller rettere sagt, de blir aktet bare av rasister og andre høyreekstreme danglebær som ingen har noen som helst slags sympati for i utgangspunktet. Normale mennesker ser på Israel og føler avsky. Sånn har det blitt. Det er ganske forbløffende at israelerne ikke forstår dette, eller kanskje de bare driter i hva alle andre tenker, omtrent slik som Trump og sånne typer går frem her i verden. Ihvertfall har de degenert til å bli en terrorstat som bør avvikles. Dette har jeg aldri tenkt før i livet — men jeg tenker det nå: Israel er håpløst fortapt. De befinner seg sammen med Nord-Korea i kategorien av absolutt avskyelige monstre. Man blir uren bare av å berøre dem. Æsj og bæsj. Når det er sagt så tror jeg ikke majoriteten av såkalte sionister er israelere, eller engang jøder. Men nok om det. Jeg blir jo kvalm bare av å snakke om disse tingene. Selv er jeg ingen “religiøs” person, men jeg har aktelse for liv, frihet, solidaritet og slike ting. Det er hva det er. Du kan gjerne kalle meg sosialist men jeg føler ikke at det er noen helt korrekt betegnelse. Jeg har alt for mye slu og pragmatisk “forretningsmann” i meg til å passe sammen med den flokken.

Til sist litt gammeldags hardrock “fra hjertet”.

Da kom endelig beskjeden – på WhatsApp – om å møte utleier for å signere kontrakt og få nøklene til leiligheten nå i kveld. Dermed er et stort skritt tatt — og min nye adresse blir følgelig Calle Alphonso X i småbyen Villafranca del Bierzo, fra og med i kveld, eventuelt i morgen tidlig, alt etter hvordan man skal regne. Neste post på programmet er å etablere spansk bankkonto og diverse andre formaliteter i forhold til å organisere opplegget, deretter må jeg kjøre til Norge igjen for å plukke opp resten av tingene mine, si opp strømmen, nettet og så videre, samt ikke minst å donere alt jeg ikke får pakket med meg til stedets brukthandler. Noen eiendeler er verd å drasse på men det meste ikke. Møbler og denslags må helt opplagt bare “dumpes”. Hva mer? Melde utflytting/adresseforandring og det ene med det andre. Hvor mye tid behøver jeg på hele smæla? Kanskje en uke eller to. Vi får se. Jeg har etter måten flyttet mye i mitt liv men aldri så langt som denne gangen (selv om jeg bodde i Spania en stund for 25 år siden).

Fremgangsmåten min for å finne et sted i Spania var i utgangspunktet nettstedet idealista.com, som jeg anbefaler for andre som har lignende planer. De har objekter for både salg og utleie, i alle slags prisklasser, med eller uten behov for oppussing og renovering. Hvis man er av det nevenyttige slaget finnes det for eksempel ganske mye å få kjøpt i landet rundt 15.000 euro (og lavere) over hele Spania (men også Portugal og Italia) annonsert på det nevnte nettstedet. Dette er jo selveste sakens kjerne: Alt er mye billigere i Spania, til og med strømmen har ligget på samme nivå (eller lavere) enn i Norge, etter det store prishoppet i 2020. Imidlertid er det viktigste for meg at jeg unnslipper den jævla vinteren. Da jeg var yngre var dette et mindre problem, men nå herjes denne gamle kroppen av både gikt og alskens annet faenskap som ikke er optimalt i streng kulde. Sic transit gloria mundi som katolikkene sier. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Folk jeg kjenner har tatt det som en selvfølge at jeg skal til Benidorm, Alicante eller andre steder i sør som har en ganske stor populasjon av norske pensjonister, men jeg liker jo ikke ekstrem varme noe bedre enn ekstrem kulde. Derfor har jeg aldri vurdert noe annet enn det de kaller “Det grønne Spania” som har mer av et “atlanterhavsklima” enn Costa del Sol og resten av kyststripa som vender mot Middelhavet. Noe annet jeg heller ikke liker er “festglade typer” som pimper vin både til frokost og aftens, noe jeg mistenker de typisk norske utflyttermiljøene for å være litt preget av. Det blir fort for mye av denslags. Folk har jo ofte en tendens til å bli påtrengende intime når de er pussa på alkohol.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å ha tenkt ganske grundig gjennom saken har jeg bestemt at jeg ikke har lyst på noe “prosjekt” og at det er bedre å bare leie noe som har bra standard enn å gå inn i noe jeg vet jeg kommer til å hate. Saken er at alle mine helseproblemer er forårsaket av mye og hardt byggearbeid. Jeg behøver bare å tenke på den typiske “bygglukten” for å føle både kvalme, angst og jeg vet ikke hva. Når det er slik stelt bør man sannsynligvis ikke prøve å være tapper og “stå han av” men heller satse på en mer behagelig tilværelse uten å ha mye hardt arbeid hengende over seg. Du vet. Som en horisont av rustfritt stål, som noen uttrykte det. Jeg har aldri vært redd for plikten, men nok er nok. Jeg er jo en gammel mann nå. Kroppen tåler ikke hva som helst lenger. Jeg er nødt til å respektere dette og ikke late som om jeg er en ung førtiåring full av pågangsmot og arbeidskraft. Men når det er sagt så vil jeg definitivt anbefale de som har mer fremtid igjen enn meg selv å se på hva det går an å få til med et oppussingsprosjekt i Spania (eventuelt Portugal, Italia eller til og med Frankrike). For mitt eget vedkommende må jeg prøve å finne meg til rette i den “helårsferien” som pensjonister kan ta seg, uansett hvor uvant det måtte være å ikke ha noe å jobbe med. Kanskje jeg bør skrive bok? Noen slags burlesk røverroman? Det går jo an. Folk gjør sånt hele tiden. Spørsmålet er bare om bøker er en særlig etterspurt vare i denne nye tidsalderen med alle sine computere og fandens oldemor. Jeg ser folk som sitter og stirrer på telefonen sin hver dag, men jeg ser nesten aldri noen som sitter og leser en bok. Sånn har det blitt. Spania er riktignok ikke så “digitalisert” som Norge har blitt og det er enkelt å finne både butikker og serveringssteder som kun tar imot kontant betaling. Jeg liker ikke “den nye teknologien” og særlig ikke kunstig intelligens (som sannsynligvis bør kalles noe annet).

Skrive blogg er ikke noe jeg opplever som viktig, men det er et slags halvartig tidsfordriv likevel. Vi får se hva fremtiden bringer slik sett. Kanskje jeg slutter med det, kanskje ikke. Akkurat nå vet jeg jo strengt tatt ingenting om hvordan den nye hverdagen min blir, etter at jeg har vent meg til å bo i Spania. Det har riktignok ikke kjentes som ferie å være på husjakt, men det er en uvant (og fundamentalt ustabil) situasjon som vil endre seg betraktelig så snart jeg bor på en fast adresse og ikke lenger kjører rundt og “ser på ting”. Jeg vil ikke si at jeg har landet ennå, men så snart jeg har gjort opp boet i Norge og bodd noen måneder i Spania vil vel ting anta en mer “hverdagslig ånd” uten at jeg har noe press på meg for å oppnå noe. Det komiske er at til tross for hvor viktig den tidligere nevnte nettsiden idealista.com har vært for prosessen ble det likevel en annen løsning på saken. Hun som drev pensjonatet der jeg bodde de første par dagene hørte at jeg så etter noe å leie og hun kjente noen som kjente noen, som etterhvert utviklet seg til å bli dagens situasjon. Tilfeldighetenes spill er hva man kaller sånt. Eventuelt “flaks” hvis man liker å være metafysisk av seg. Det ble uansett bare til at jeg så på ett eneste hus fra nettsiden, før den leiligheten jeg nå har leid kom på banen som mulighet. Det er jo ikke alle som liker å annonsere mot det åpne markedet. Sånn er det vel med finn.no også. Mye som er til leie blir aldri utlyst. Det ender med at saken arrangeres via opplegget med at “noen kjenner noen” og siden ordner folk opp seg imellom. Det er uansett litt creepy å være på en visning hvor man ikke er alene med utleier/megler, men må forholde seg til “konkurrenter” som er ute i samme ærend og som derfor liksom går og skuler litt på hverandre. Venn eller fiende? Sånt er utidig. Men hva vet jeg? Kanskje jeg ville gjort det samme hvis jeg selv var eiendomsmegler/utleier. Det er jo utvilsomt mer effektivt å samle opp flere potensielle klienter til en og samme visning, selv om dette ikke er optimalt fra kundens synsvinkel. Uansett, det spiller ingen rolle nå. Jeg har fått til det jeg kom hit for. Resten handler om å finne roen i en ny situasjon.

Til sist noen ord fra vår venn John Fogerty:

De mer eller mindre offisielle “venner av høyfjellet” vil finne mye god pornografi i Spania. Som et ledd i min inntreden i landet – denne gangen – fulgte jeg (som jeg alltid gjør) alle mine impulser, uten sensur eller forbehold. Slik jeg ser det handler impulskontroll ikke om selvfornektelse, men om å la ting spille seg ut innenfor en horisont av rimelig intelligens. Har du lyst til noe? I så fall er dette hva du bør gjøre. Livet er kort. Ikke kast det bort på å “være noe for andre”. Den typen anger som gamle mennsker føler fordi de ikke gjorde det de hadde lyst til mens de kunne er den mest patetiske form for tragedie jeg vet om. Herregud. Selv har jeg aldri nektet meg noe. Jeg angrer riktignok på mye jeg har gjort – fordi det var dumt og det endte ikke bra – men heldigvis ikke på noe jeg ikke har gjort.

Los Tornos es un puerto de montaña español situado en Cantabria, haciendo frontera con la provincia de Burgos. En su cenit, cruzado por la carretera nacional N-629, hay un letrero que indica una altitud de 920 m s. n. m. Ofrece una vista sobre las provincias de Cantabria, Vizcaya y Burgos.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Wikipedia)

Det endte med at jeg kjørte meg fast på veien mellom Laredo og Burgos. Hvorfor Laredo? Hvem vet. Som guttunge pleide jeg å lese Morgan Kane, som vel må være den mest essensielle “kiosklitteratur” (pulp fiction) som noensinne har blitt utgitt på norsk. Men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Kanskje Sagaen om Isfolket er større? Det spiller ingen rolle, poenget er at visse stedsnavn har bitt seg fast. For eksempel Durango. Det er et sted i Baskerland, som jeg oppsøkte i henhold til veiskiltingens oppdukkende kvaliteter, like etter at jeg fulgte impulsen om å dra og se Guernica med mine egne øyne. Altså stedet, ikke det verdensberømte maleriet av Pablo Picasso. Jeg la ikke merke til noe spesielt. Bare at det var smale og svingete veier, med mye opp og ned, men sånn er jo de nordlige delene av Spania. Selve Guernica var bare en småby som slik sett minner om Villafranca del Bierzo (der jeg har bosatt meg). Jeg kunne ikke se noen utbombede kulturminner og den typen ting. Imidlertid var det en rekke skilt som snakket om recuerdas (minner).

Hvorom allting er, siden jeg allerede hadde fraveket den store motorveien ble det å orientere seg på diverse småveier i generell retning av Laredo og Santander. Det var slik jeg oppdaget skiltet til vei nummer N-629 i retning av Burgos. Man kjører jo ruta San Sebastian – Vitoria – Burgos – Leon – Ponferrada for å ankomme dit hvor jeg er, ikke sant? Imidlertid var akkurat denne veien nærmest absurd smal og svingete – type Trollstigen på steroider – og i tillegg ble det veldig tåkete der oppi høyden, samtidig som kvelden kom og dagslyset forsvant. Nacht und Nebel, som de sier i Tyskland. Ikke bra egnet for å kjøre bil. Derfor rigget jeg meg til for å sove noen timer i bilen i påvente av morgenlyset, altså det som de ovetroiske kaller Lucifer. Veiviseren. Jeg vet ikke hva slags supersanser man må ha for å kjøre i mørket og tåka, men jeg har uansett ingen av dem. Dessuten er jeg “forsiktig” så vidt jeg vet. Jeg liker å se hva jeg driver med. Om jeg vet hva jeg driver med kan siden sikkert diskuteres, men poenget er jo bare å føle at man har rimelig kontroll. Du vet. Illusjonen om trygghet og kunnskap. Den typen ting. Lang historie kort; mens jeg holdt på og “rigge meg til” presterte jeg dæven døtte meg å rygge bakhjulene nedi en grøft. Bilen har forhjulsdrift. Ergo sto jeg fast på det stedet som heter Puerto de Los Tornes, på 920 meters høyde i den cantabriske fjellheimen (som skiltet sa).

Hvor man står, der står man. Hva kunne jeg gjøre? Det beste var å bare slutte og prøve, men heller få seg noen timers søvn i påvente av dagslyset. Senere prøvde jeg å påkalle oppmerksomheten til diverse forbipasserende biler, men det var ingen som stanset – noe jeg forstår, gitt at en halvdesperat utseende utlending står der og vifter med armene som en annen evneveik tulling, mens folk helst ikke vil bli “blandet inn i noe” – før en eldre mann kjørte inn til siden og spurte om hva som foregikk. Kanskje du kan ringe til noen? Politi, veihjelp eller hva som helst? Jeg hørte ham snakke på telefonen sin. Jeg skjønte ikke alt men han sa ved et tidspunkt at “han (jeg) snakker litt kastlliansk” (ergo en basker) og omtrent en time senere kom Guardia Civil til stedet. Først bare èn bil med fullt blålys, deretter to til. Herregud. Jeg følte ingen optimisme. Imidlertid viste det seg å være både hyggelige og hjelpsomme karer som rigget til en greie og dro meg opp fra grøfta på null komma niks. Gratis var det også. “Sånn er jobben” sa de til meg. De reiser rundt og rydder opp i diverse forhold som oppstår i trafikken. Jeg ble spurt om jeg følte meg nervøs eller om jeg var OK til å kjøre videre, men jeg svarte som sant var at jeg føler meg bare som en idiot. Imidlertid kan jeg fint kjøre videre. Så slik ble det.

Turen over fjellet var i seg selv både fantastisk og vakker, men jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som er både flinke til å kjøre bil og har et kjøretøy som “klatrer bra” uten å koke i motbakkene. Fordi det er definitivt motbakker langs denne ruta. Jeg har vært så å si over hele Norge og sett mye som er smalt, svingete, bratt og fælt, men dette var på et helt annet nivå. Seriøst. Ta heller motorveien hvis du ikke føler deg – på et realistisk grunnlag – helt selvsikker som sjåfør. Senere på dagen kom jeg omsider “ned” til Burgos, hvor jeg valgte den store motorveien videre i retning av Leon. Det skjedde ikke noe mer spennede. Det var bare å ligge på en jevn marsjfart av 140-150 kilometer i timen. Nema problema. Samme opplegget som i Tyskland, egentlig. Der har de jo også “teknisk sett” en øvre fartsgrense på 130, men ingen bryr seg så lenge du ikke steller istand noe jævelskap. (Jeg tipper at hvis det først skjer noe så vil man få diverse problemer i forhold til forsikringen.) Selv liker jeg strengt tatt ikke å kjøre fort, men måru så måru. Poenger er jo “ankomst” innenfor rammen av “rimelig tid”. Men nå er jeg her. Jeg har ankommet dit jeg skulle. Datamaskinen friker litt ut i forhold til “ikke autoriserte innlogginger fra Spania” men den har etter litt om og men akseptert at jeg er meg, bare på et annet sted. Og sånn går dagene. Det er en omstendelig prosess å flytte og jeg “blør penger” over hele stedet, men det virker som om jeg skal komme i havn innenfor de rammene jeg har satt. Noe mer bør ingen håpe på.

Det som er komisk for meg er at jeg er ikke redd for noenting. Just bring it on motherfucker. Jeg vet at jeg er en skapning som skal dø og føler ikke noe fra eller til i forhold til dette. Er det i dag? Er det i morgen? Det spiller liten rolle. I forhold til dødens makt så er det lite menneskelig som har kraft til å imponere. Alt jeg vet er at det kommer til å skje. Jeg kommer til å dø. sannsynligvis med smerter og på en lite “tøff” måte. Vil jeg gråte og be om nåde? Neppe. Jeg har aldri gjort sånt før og ser ikke for meg at jeg skal gå ut av livet som en sippeguri. Hva kan jeg si? Sånn er reglene.

Et tragisk element er at jeg neppe kommer til å dø mens jeg slåss. Sotteseng er det mest sannsynlige for oss moderne mennesker som betaler store penger for å bli befridd fra frykt og smerte. Enten vi får det på blå resept eller gjennom den uoffisielle pusheren så vet vi å beskytte oss mot smerte og angst. Det skal ikke være noen actionfilm, mange takk. Vi skal dø sengeliggende, med medikamenters hjelp og trøst. Sånn er vår verden. Vi er siviliserte skapninger som smiler til vår skjebne og ber om nåde hver gang det er noe. Eventuelt så tar vi frem telefonen og “ringer noen”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det er sagt så er det viktige hvordan man lever livet mens man lever. Det vil aldri bli noen sjanse nummer to. Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er det som definerer hva du er. Det finnes ingen nåde. Ingen tilgivelse. Alt du er er alt du noensinne kommer til å bli, levende eller død. Det er viktig å fatte dette så tidlig som mulig i livet. Jeg kan ikke engang understreke sterkt nok hvor viktig det er å ta til seg “realisme” som styringsverktøy i livet. Glem alt det de religiøse tullingene sier. Det eneste som faktisk betyr noe er hva du faktisk gjør (og ikke gjør). “Meninger” er det mest verdiløse som finnes. Bare handlinger har kraft til å endre virkeligheten.

Faen ta den veike ræva til de idiotene som skriver på denne plattformen. Det er mye verre å være en som bare finner seg i nazibloggere enn å selv være en som agiterer til fordel for konsentrasjonsleir og vilkårlig dødsdom. Derfor er for eksempel Vabbedulle en mer foraktelig person enn Bungy, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å bare godta en nazi – under alle slags unnskyldninger og bortforklaringer – er verre enn det å være en nazi. Du vil ikke bli tilgitt. Du vil aldri få en sjanse til. Toget har gått og du valgte feil billett. Vi har sett hele sirkuset før. Vi vet at disse typene må knuses uten nåde og pardon før det går så langt at de få makt i samfunnet. Har jeg mer å si? Kanskje. Men senere.

Dette – stedet hvor jeg nå befinner meg – er hva de kaller “det store hotellet” i Valcarce-dalen, og det fremstår som et lokalt samlingspunkt for alt og alle som ferdes langs veien. Det er et yrende folkeliv nede i baren/restauranten som stort sett holder seg dagen ut, for ikke å si langt inn i natten. Ved dette tidspunkt har jeg avsluttet dagens oppgaver med hva vi må kalle et tilfredsstillende resultat. (Utleieren jeg snakker med har bestemt seg for å leie ut til meg, men behøver enda noen dager på å sette opp kontrakt, med advokat og så videre, men selve dealen har blitt gjort. De liker meg best blant alle de som har vist interesse for leieobjektet.) Uansett har jeg nettopp sprettet en flaske vin: Viña Espolon 2015. Den er fra regionen Ribera del Duero (mer eller mindre her) og kostet ni euro på supermarkedet, som er mindre enn hva man må betale for aller billigste alternativ i Norge, men ligger i overkant av “middels prisklasse” her. Hva er det å si? En ti år gammel vin i denne prisklassen er enten “velutviklet og drikkeklar” – som denne viste seg å være – eller så har den bikket over sin egen kvalitetstopp og er i ferd med å utvikle eddiksyre og/eller “aceton-smak”. Jeg var heldig.

Når vi snakker om flaks så definerer jeg dette som en konsistent tendens til å oppnå “stang-inn” heller enn “stang-ut” (for å bruke en fotballmetafor), men man må altså i utgangspunktet treffe stang. De typene som alltid skyter langt utenfor har aldri flaks. Sånn er det med den saken. Flaks er når marginene spiller seg ut til din fordel etter at du allerede har gjort så godt du kan i forhold til selve oppgaven. Uflaks finnes i prinsippet ikke, men det er likevel vanlig å bruke dette ordet for å trøste de evneveike. Du vet. Sånn at de ikke skal behøve å føle virkelighetens nådeløse smerte. Sånn at de ikke skal behøve å ta grep for å forbedre seg. Slik har verden blitt. En løgn her og en løgn der. Falskhet og hykleri. Før man vet ordet av det er man fanget i et spindelvev av “alternativ virkelighetsoppfatning” som mange aldri noensinne kommer seg ut av. Jeg tenker om meg selv at jeg er en ordentlig jævel av det mest hardkokte slaget, men det virker likevel som om folk oppfatter meg som et sjarmtroll. Sannsynligvis liker de at jeg ikke kødder og bløffer. Jeg lover ingenting som jeg ikke akter å respektere og overholde ned til den minste detalj. Hva vet jeg? Det er sannsynligvis best å forholde seg til sånt i pengesaker og denslags. Vær slik som du ønsker at alle andre skal være.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hotellrommet mitt er enkelt men velholdt. Jeg har en seng, et skap, et bord og en stol. Eget baderom med dusjkabinett. Fjernsyn med diverse kanaler, hvorav jeg bare bruker den som viser fotball og den som har 24 timers nyhetstjeneste. I den sistnevnte har det vært litt snakk om et kvinnemord som nylig skjedde i Marbella. De kaller det “kjønnsvold” og det defineres som et samfunnsproblem av alvorligste slag. Fra forsiden av blogg.no kan jeg se at noe lignende nylig har skjedd i Norge også, nærmere bestemt i Hønefoss. Hvor befinner fenomenet blogging seg i forhold til det mye eldre fenomenet folkesnakk? Folk tror det og det, basert i sin egen fordom og toskeskap. Du vet. Når tingene fortolkes slik man ønsker at de skal være, heller enn slik de faktisk er. Løgner og bløffmakeri. Usselhet som det heter på klassisk norsk. Det er stygt. Det er avskyelig. Jeg gidder ikke engang å tråkke på faenskapet. Æsj, noe så vemmelig. Hvordan går det an å bli et sånt avskum? Man kan bare spekulere, men selve jobben må håndteres av de psykiatrisk sakkyndige. Livet er for kort til å engasjere seg i forhold til sånt, ihvertfall uten at man får betalt for innsatsen.

Det ser ut til at jeg havner i Villafranca del Bierzo, som er en småby med cirka 3000 innbyggere, det vil si stor nok til at den har teater, museum og sånt (som jeg liker), foruten de vanlige greiene. Alt er urgammelt der, men selve navnet er nytt og basert på at noen franske munker etablerte seg der for tusen år siden eller så, for å betjene pilgrimene til Camino del Santiago (som går rett gjennom der). Det er en leilighet på cirka 150 kvadrat som de skal ha 450 euro i måneden for (som er omtrent 5200) og det kan man jo leve med, gitt at alt annet – særlig matvarebudsjettet – ligger på det halve av hva ting koster i Norge, eller ofte faktisk langt under dette. Dessuten er grønnsaker som regel helt absurd mye bedre av kvalitet enn noe man får kjøpt i normal dagligvarehandel i Norge, og kostholdet mitt er jo “grønnsaksbasert” (men definitivt ikke vegetarisk). Folk tror ikke typisk dette i utgangspunktet men Spania er faktisk et svært godt organisert og ikke minst menneskevennlig samfunn. Jeg opplever det som svært enkelt å tilpasse seg den spanske stilen. Selvsagt finnes det alt mulig rart her også – særlig i de store turistsonene i sør – men Spania er i det store og hele et minst like trygt land som Norge. Spørsmålet er vel sannsynligvis om man har sansen for landsbylivet – og/eller “livet på landsbygda” – eller om man er noen slags bakgårdskatt som bare fungerer i storbyen (noe jeg ikke gjør like bra). Spanjolene roser meg for at jeg er så flink til å snakke spansk, men jeg mistenker at de baserer dette på hva de typisk forventer av utlendinger mer enn det å “være flink til å snakke spansk” i streng forstand (som er hvordan jeg selv tenker). Jeg klarer nå uansett ihvertfall å kåle meg igjennom de fleste dagligdagse samtaler så det må man vel være fornøyd med.

Men nå sier vi hasta la vista (som ingen gjør i Spania) og flytter oppmerksomheten over på vinen.

Noen har selv gått denne pilgrimsruta men de fleste har uansett hørt om opplegget. De særlig interesserte kan søke på greia selv, for jeg skal bare nevne at Valcarce-dalen, hvor jeg bor, danner en slags naturlig korridor gjennom fjellene som skiller delstaten Leon fra delstaten Galicia (hvor Santiago de Compostela ligger), og de sier at her har det vært en mye brukt ferdelsvei like siden bronsealderen og før. Dette kalles “den franske ruta” (fordi den starter i Frankrike) og regnes som den mest “opprinnlige” blant de mange alternative veivalgene som etterhvert har tilkommet. Skal man dømme etter hvor mange vandrere man ser så er Camino de Santiago blant Spanias mest populære greier, som tiltrekker seg folk fra hele verden. Selvsagt finnes det også all mulig slags økonomi tilknyttet opplegget, blant annet kan folk sende bagasjen sin med bil fra sted til sted, slik at de slipper å bære på mange tunge ting. Hva skal man tenke om sånt?

Jeg har selv ingen mening om hvordan man egentlig skal gå denne pilgrimsferden. Fra mitt synspunkt ser det heroisk ut at man går gjennom hele Nord-Spania til fots selv om det ikke er noen religiøs dimensjon tilknyttet ens egen innsats. Det er faen ingen spøk heller, med solskinnet, sommervarmen og det ene med det andre. Bruk hatt. Herregud. Selvsagt har jeg havnet i samtale med mange pilgrimer, nå sist noen briter, men når de spør sier jeg alltid at jeg har rett og slett ikke lyst til å gå denne ruta. Det er ikke på listen min over “ting jeg bør gjøre i dette livet” selv om jeg i prinsippet ikke har noe imot å gå på tur i mer generell forstand, eller mer spesifikt å oppleve de vakre delene av dette landskapet. Jeg leste en bok om Elias Valiña, presten som så å si egenhendig gjenskapte Camino de Santiago på 60-tallet. Den gangen var det sjeldent at de fastboende så noen pilgrimer – og det var selvsagt ikke noen økonomi tilknyttet greia heller – men ofte er alt som skal til for å sparke i gang et svært opplegg bare en hissig ildsjel av det slaget som bare ikke gir seg. I ettertid er det lett å se at han hadde rett i sine fremtidsvisjoner, som var såpass pragmatiske at han fremholdt Camino de Santiago som en bra økonomisk mulighet for de fastboende langsetter pilgrimsruta.

For mitt vedkommende har tiden kommet for å dra i møte med eiendomsmegleren. Hvis alt går som det skal har jeg en fast adresse i denne dalen før dagen er omme. Siden blir det å reise tilbake til Norge for å hente resten av tingene mine, si opp strøm, internett og resten av greiene. Altså totalt sett to nye gjennomkjøringer av Europa, som sikkert blir minst like interessant som det var forrige gang. Imidlertid tror jeg at jeg skal passe på å holde meg tett inntil atlanterhavskysten neste gang. Jeg hadde et “avvik” på vei gjennom Tyskland men fikk da etterhvert lastet opp europakartet i hodet og slik sett innsett at selv om motorveien til München tar meg konsekvent sørover, så tar den meg jo alt for langt østover også. Jeg vil jo ikke havne i Østerrike heller. Jeg oppdaget imidlertid en avkjørsel til stedet Stockenstadt, som viste seg å være en av de der bindingsverksbyene som ser veldig “middelalderske” ut (tenk Bryggen i Bergen, eller noe). Jeg gikk for den fordi jeg har hatt et nå nedlagt firma som het Stockenstein, så hvorfor ikke? Det passer. Uansett fikk jeg litt sightseeing på det tyske bondelandet før jeg til sist ankom den større byen Darmstadt, hvorfra jeg kom meg videre i retning av Mannheim, Karlsruhe og endelig Saarbrucken, som jeg trodde skulle ta meg rett inn i Frankrike, men istedet kom jeg til Luxembourg. Hva nå? Jeg satset på et skilt mot Bruxelles (Brussel) som jeg i det minste har vært i tidligere, men det endte til slutt med at jeg fravek i retning av Reims, som jeg vet ligger i Frankrike. Derfor ble det slik at jeg ankom fra Tyskland til Frankrike gjennom Ardennerskogen. Hvor mye historie kan du? Det regnet som faen hele tiden men ting ordnet seg da etterhvert. Men nå få det være det nok prat. På tide å pakke sakene og dra.

For å få det korrekte inntrykket av “mitt” Spania bør man ankomme med bil, via Bordeaux og Bayonne, i retning av San Sebastian, hvor nærværet av Pyrenèene omtrent tar pusten fra erfarne fjellfolk. Hvor ellers i verden ser man sånt? Det finnes for eksemplel Andesfjell og diverse greier I Kaukasus (og Asia forøvrig) som sikkert kan “konkurrere” men dette er bra nok for meg. Herregud for en utsikt. Synd at motorveien legger opp til så høy fart, men selv under slike forutsetninger må man bare gispe av landskapet. Sa jeg motorvei? Det er jo en historie for seg selv, med “berg-og-dalbane” kombinert med noen slags science fiction fantasi. Man må bare se det med sine egne øyne for å forstå hvor imponerende dette er. Spania har ingen konkurrenter på samferdselssiden. For eksempel er det bare Kina som har flere hurtigtog enn Spania. I Europa har de ingen konkurrenter. De er rett og slett i en klasse for seg selv.

Når det er sagt så befinner jeg meg akkurat nå i El Bierzo, som er en region i delstaten Castilla y Leon, nærmere bestemt i Vega de Valcarce, som ligger på 800 meters høyde, hvor jeg planlegger å bosette meg. Den nærmest beliggende verdensmeteropolen heter Ponferrada, men selve stedet her er hva man definitivt må beskrive som “landsby”. Ikke desto mindre er dette “veldig spansk”, ikke minst i den forstand at alt stenger ned midt på dagen, i løpet av hva man i Norge vil kalle de beste forretningstimene. Mange har fremført mange slags synspunkter på dette. Mitt er – som vanlig – preget av det smått fatalistiske skuldertrekket man gestikulerer frem mens man sier “sånn er det bare”. Hva er det å forstå? Du kan likesågodt bare flyte med strømmen, fordi ingen kommer til å endre vanene sine bare på grunn av deg. Derfor har jeg tatt et par timer på øyet mens jeg venter på at det skal bli middagstid her i Casa Polin, hvor jeg har leid et rom inntil videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å kjøre bil fra Norge til Spania er enklere enn det noensinne har vært tidligere, men ikke desto mindre en ganske slitsom og langdryg prosess. Det var et “eventyr” av den typen som oppstår når man er som meg, det vil si at man legger detaljerte og omstendelige planer som man siden bare slenger ut av vinduet når det kommer til iverksettelse. Fordi når jeg kjører feil opplever jeg jo ting som ikke ellers ville ha skjedd. Det gir mening, ikke sant? Likevel er det bra at jeg ikke hadde med meg noen passasjer, som sikkert ville hatt “meninger” om metodene mine. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Uansett hva noen måtte tro så er jeg på ingen måte åpen for diskusjon om sjefsbeslutningene mine. Det blir slik jeg vil, ferdig diskutert og punktum. Hvorom allting er, etter litt sikksakking gjennom Europa kom jeg omsider frem dit hvor jeg hadde tenkt meg. Skal jeg fortelle om hvordan Guardia Civil kom mannssterke (og vel så det) for å hjelpe meg løs fra en kinkig grøftesituasjon i høyfjellet nær Santander? Eller hvordan den franske tollen ble med på en allsang under min ledelse? Jeg snakker jo ikke fransk men jeg kan sangen Frère Jaques (dormez-vous?) og jeg er ganske flink til å synge så hva annet kunne de gjøre? Sånn er min virkelighet. Absurde ting skjer nærmest på en rutinemessig basis.

Et fascinerende trekk ved dette stedet er en endeløs strøm av pilgrimer – Camino de Santiago går midt igjennom denne dalen – som alle kommer spaserende fra øst mot vest, noe som selvsagt dominerer den lokale økonomien. Sjelden ser man så mange pensjonater, herberger og annet på et i utgangspunktet såpass lite turistvennlig sted. Folk reiser ikke hit på ferie, for å si det sånn, men de kommer ikke desto mindre i store antall, hver dag, hele tiden. Ihvertfall om sommeren. Foreløpig vet jeg ikke noe om den lokale vinteren, men jeg fniser av alle fareskiltene med snøfnugg. OBS! Det kan bli snø! ville vært ubegripelig for folk i Østerdalen, hvor det er fullstendig fette sikkert at det kommer snø, og dessuten kan bli hvor kaldt som helst. Uansett skal det litt til for å imponere meg med vintervær. Poenget med dette stedet er mer at det har en fin sommer som riktignok blir varm – det er tredve grader her i dag – men ikke sånn som i sør. Solkysten er ikke noe for meg og min hudtype. Jeg er ekstremt hvit og har aldri vært interessert i å “bli brun” sånn som så mange synes er stas til en sånn grad at de vanker på solarium og det ene med det andre. Hva er vitsen? Herregud. Jeg er for det meste kledd i svarte klær, bærer svart hatt, og ikke faen om jeg sitter noe annet sted enn i skyggen. Men nå får det være nok bla bla ukeblad for i dag. Tiden har kommet for å frekventere middagsstedet. Hasta la vista motherfuckers.