Jeg har en dobbelthet i min natur grunnet i at på den ene siden respekterer jeg økonomer omtrent like mye som jeg tror på astrologer, men samtidig er jeg jo selv utdannet økonom. Hva er dette? Selvforakt? Trukke det gitt, jeg er alt for sosiopatisk av legning til å kunne hate meg selv. Imidlertid har jeg noen tanker om økonomifagets begrensninger. Det å føre regnskap for å holde orden på sakene er selvsagt en bra ting, men spådom bør man være forsiktig med. Ingen vet hva morgendagen bringer, selv om visse ting er mer sannsynlige enn andre. For eksempel liker jeg dårlig når den eller den “markedsanalytikeren” er ute med breial kjeft og sier ting de har dårlig dekning for i faktagrunnlaget. Selvsagt kan man snakke om konjunkturer og den typen ting; inflasjon og det ene med det andre, men normalt sunt vett er i grunnen alt man behøver for å fatte at man ikke skal kjøpe andeler i et synkende skip.
Det store bildet ser ikke bra ut — og da mener jeg rent konkret at vi har en situasjon hvor stadig flere tror de kan leve av å trikse med penger og papirer heller enn å utføre et ærlig arbeid mot en rimelig lønn. Kryptovaluta er omtrent så dumt som det er mulig å få det. Visst er det mange som har tjent penger på jævelskapen, men opplegget er “pyramidespill” og de fleste vil rett og slett bare tape alt de satser. Situasjonen – fortsatt sett opp mot det store bildet – i de fleste “vestlige” land (et begrep som henspiller mer på hvordan samfunnet er organisert enn noen geografiske parametre) er at vi får stadig færre barn og stadig flere “eldre”. Mest ekstremt er dette i dagens Japan, men Europa følger etter, med kanskje tyve års slep. (Ikke ta det tallet høytidelig, for jeg gjetter bare.) Uansett har den såkalte befolkningspyramiden en stadig tykkere topp i de industrialiserte og “høyt utviklede” samfunnstypene. Den naturlige tilveksten av folk er rett og slett ikke stor nok til å bære kostnadene ved at stadig flere lever stadig lenger — og de har rett til pensjon.
Sannheten er at vi er avhengig av innvandring for å kunne fremføre det samfunnet vi har nå, blant annet i Norge, men også i Spania. Unge, arbeidsføre og ambisiøse individer er nødvendig. Er det virkelig noen som tviler på dette? I så fall har de ikke evnen til å telle og utføre vanlig aritmetikk. Men nå skal vi gå til poenget: Spania har et hemmelig våpen som ingen andre har, i form av mange hundre millioner spansktalende mennesker i Sør-Amerika som allerede er “tilpasset” den spanske kulturen. Fra deres synsvinkel fremstår Spania som “den spansktalende verdens svar på Tyskland”, det vil si et godt organisert samfunn som har alt på stell og hvor de gjerne drar for å få en – etter måten – god jobb, foruten en bedre fremtid for seg selv og sine barn. Opplegget fungerer smidig. Det er derfor den spanske statistikken oppfører seg annerledes enn den i alle andre europèiske land (pluss alle de pseudo-europèiske, som USA, Australia og så videre). Jeg kjenner ikke forholdene på bakkenivå godt nok til å uttale meg om innvandringsfiendtlighet, rasisme og så videre, men jeg har så langt inntrykk av at slikt i hovedsak retter seg mot afrikanere. Søramerikanerne er som sagt tilpasset Spania på en måte som ikke kan sammenlignes med noe opplegg noe annet sted i verden.
Som alle vet går det an å skape en helt annen og mye mer “menneskevennlig” verden enn den vi har nå, hvor ting i prinsippet styres av psykopater – jeg pleier å kalle dem kannibaler – som lever av å utnytte andre, på et mer eller mindre systematisk grunnlag, med støtte i loven og politikken. Hva gjør for eksempel en såkalt markedsanalytiker? Det kan definitift ikke kalles gagnlig arbeid – og sånt gjør skam på begrepet ærlighet – men bra betalt skal de ha likevel. Du vet. Sånn at de kan bo bra, kjøre fin bil og alt det der. Greia er bent frem kvalmende. Hvor mye stæsj trenger folk egentlig? Det ville vært urimelig å si at jeg selv er “mors beste barn” men jeg har ikke desto mindre en samvittighet som ikke tillater meg å gjøre hva som helst bare fordi det er smart, opportunt eller beleilig. Jeg kan bare ikke, til tross for at jeg “kan” i en mer teknisk forstand. Sånt er litt plagsomt. Derfor skrev jeg “samvittighet” i rubrikken for funksjonshemninger da jeg først registrerte meg hos NAV. De ba om en forklaring — og det fikk de. Det er ikke økonomisk forsvarlig i dagens verden å holde seg med moralske standarder og gammeldagse æresbegrep, men det er så gjennmgripende integrert i hele personlighetsstrukturen min at det blir som å kappe av seg beina hvis jeg skal endre på grunnlagsreglene. Jeg ville ikke kunne leve normalt lenger. Hvis alt er like gyldig blir alt likegyldig, som noen en gang sa.
Filosofiens oppgave er ikke å finne svar men å formulere bedre spørsmål. En greie som har vært diskutert med noen grad av uforståelig lidenskap er dette med sugerør. Alle vet at plast er et livsfarlig materiale som ved dette tidspunkt finnes “overalt” og at alt vi kan gjøre for å begrense plastbruken er positivt, men likevel skal folk ha “sine” greier sånn som de alltid har vært. Så her er spørsmålet: Hvorfor behøver du sugerør? Og hvis du av “årsaker” likevel må ha det, hvorfor kan du ikke kjøpe et permanent sugerør av noe slags komposterbart materiale heller enn å bruke en form for plast som forgifter miljøet? Ting er faktisk ganske kritiske på miljø- og klimafronten, men folk nekter plent å ta det innover seg til en sånn grad at de endrer vanemønsteret sitt. Du vet. Det er alltid “de andre” som er problemet, er det ikke? Alle synes at de selv må ha lov til å ta seg til rette som de vil, men “de andre” må skikke seg bedre. Denne mentaliteten er velkjent og ligger til grunn for begrepet allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) som folk bør bruke litt tid på å lese seg opp i forhold til. Jeg har allerede snakket om psykopatiske tendenser hos “eliten” – hvordan ting er lagt opp slik at de få utnytter de mange – men problemet med allmenningen er faktisk vesentlig mye større. FOMO (“fear of missing out”) er når man er redd for å gå glipp av noe – for eksempel en glede, et kick, en belønning, hva som helst – selv om man strengt tatt ikke behøver greia. Folk er typisk hysterisk redde for å havne i bakevja i forhold til “de andre” – familie, venner, kolleger, naboer – sånn at de investerer uforholdmessig mye tid og energi på “status” og statussymboler.
Vi avslutter med litt “cool jazz” fra Cheo Feliciano.
