Lykkelig er den som bare kan glemme

Først i løpet av kveldsnyhetene fikk jeg med meg at den 22. juli er en merkedato tilknyttet Utøya-massakren i 2011, men nå har jo John Michael “Ozzy” Osbourne valgt å forlate denne verden på den samme dato så det blir sikkert nevnt i samme åndedrag heretter. Spanske nyheter brukte faktisk noen minutter på å snakke om Utøya. Selv hadde jeg “glemt” hele greia, i den forstand at jeg koblet ikke dagen med begivenheten. Jeg har det jo travelt med å ordne mine egne affærer som immigrant i Spania (selv om nordmenn – og andre nordeuropèere – vanligvis ikke bruker dette ordet om seg selv), som i praksis betyr at man må registrere seg både her og der. Dette tar tid. Det skjer ikke i Villafranca heller; jeg må til Ponferrada, som er nærmeste “storby” (selv om den med sine cirka 63.000 innbyggere ikke er så stor at det gjør noe) for å melde meg både for politiets innvandringsseksjon og helse/sosialmyndighetene (man må ha et “europèisk helsekort” som blir utstedt av dem).

Hvem andre har glemt Utøya-massakren? På NRK.no nevnes det at overlevende etter begivenheten utsettes for hets på nettet og ellers – grove hatkommentarer var ordstillingen som ble brukt – fra såkalt innvandringskritiske individer og andre troll. Hvor går folks grenser? Jeg vet ikke svaret. Jeg har aldri skjønt greia. Det vi kaller normalt eksisterer inni en ramme som informasjonsteoretikere kaller Overton-vinduet — og det er alminnelig enighet om at dette “vinduet” har forskjøvet seg i en politisk høyreradikal retning siden internettet (og da særlig sosiale media) kom på banen. Per i dag regnes det som normalt å være “innvandringskritisk” uten at de har den minste fette peiling på hva de prater om. Det er jo en følelsesmessig basert posisjon som de ikke har ankommet via fornuftsargumenter. Det er følgelig ikke noe poeng i å prøve og “snakke fornuft” til disse menneskene. Hva kan man gjøre? Jeg vet ikke. Selv synes jeg det er passende å banke driten ut av dem, men det kan jeg jo ikke oppfordre noen til å gjøre, ikke engang meg selv, fordi – som alle vet – det verste av alt i denne verden er vold (unntatt når den begås av noen som “innvandringskritikerne” holder med).

Det finnes mange slags tanker om hva som ligger i begrepet ytringsfrihet. Rent juridisk sett handler det om at ingen kan utsettes for forfølgelse fra de politiske myndigheter – staten og regjeringen – bare på grunn av sine meninger. Verken noe mer eller noe mindre. Imidlertid finnes det også en mer “folkelig” oppfatning om at ytringsfrihet betyr at hvem som helst ustraffet kan si hva som helst, når og hvor det passer dem, men særlig på nettet. Jeg vet ikke hvorfor denne idèen har oppstått men jeg ser den manifestert mye oftere enn jeg liker. Også på denne bloggplattformen. (Foruten at jeg hører mye rart om sosiale media – som jeg ikke bruker selv – og alle informasjons-frihets-forkjemperne som mener det er et overgrep når noen ber dem passe kjeften sin.) Som jeg har nevnt tidligere har det vært en greie i Murcia, på det ganske lille stedet Torre Pacheco, her i Spania, som selvsagt har trukket med seg en mangefasettert debatt om både ytringsfrihet, forsamlingsrett og innvandringsskepsis. Vi kan bare konstatere at folk åpenbart har glemt hva Den andre verdenskrig handlet om (eller her i Spania, borgerkrigen). Det hele er ganske deprimerende, men ikke overraskende. De fleste mennesker er jo evneveike troll. De kan ingenting, vet ingenting, og er fullstendig blottet for perspektiv på de historiske begivenhetene som har skapt dagens samfunn. Imidlertid har de mange følelser. Så da så.

Vi avslutter med litt lett popmusikk fra det sene 1970-tallet (mens folk enda var folk).