A donde puedo encontrar la realidad?

Hvor kan jeg finne virkeligheten?

Folk er litt vel bortblåste nå om dagen. Jeg har som vanlig nulltoleranse og enda mindre sympati for kristne mennesker. De er søppel og avskum. Ferdig diskutert. Jeg har aldri ment noe annet og har ingen planer om å endre syn på saken. Det beste jeg kan gå med på er psykiatrisk sykdom. Du vet. Paranoide tvangsforstyrrelser. Noen ytterligere lyspunkter blir ikke aktuelt å introdusere i bildet. Innrøm at du er sinnssyk og be om profesjonell hjelp. Hvis ikke har vi intet å snakke om. Sånn er det med den saken. Helt seriøst, hvorfor tror folk de har evnen til å forstå skjebnen, universet og de metafysiske problemområder? Du er jo bare en ape. Et dustete dyr. Alt du har er “følelser”. Sånt betyr niks og ingenting. Det som er der ute er fullstendig blottet for menneskelighet og personlig omtanke. Tror du døden bryr seg om deg?

Javel så la oss snakke om Blaise Pascal og hans berømte “veddemål”. (Lukk opp et nytt vindu og les om saken på Wikipedia eller noe hvis du ikke allerede vet hva dette betyr.) Greia oppsummerer den ynkelige innstillingen til religiøse mennesker – ikke bare de kristne – idet hva som avsløres er angst. Frykten for å miste seg selv, frykten for å gå glipp av noe, frykten for at hele tilværelsen skal være meningsløs og ubegripelig. Hva jeg har å si til dette? Sånn er din skjebne. Du har ingen makt til å endre på dette. Spørsmålet må bli hva har du makt til? Hva slags frihet er du født med? Hvis du var en fugl ville du fly, men det er du jo ikke. Du er et menneske. Hva betyr dette? Det er litt omdiskutert om andre dyr har dødsbevissthet, men det er ihvertfall definitivt sikkert at alle normale mennesker vet hvor det bærer hen. Vi lever en stund og så dør vi. Det er alt. Til tross for alle mulige slags fantasifulle tanker om “alternativer” så kan ingen bevise noe annet.

Dette er reglene: Du skal dø. Ingen vet hva dette betyr. Ferdig snakket. Så hva er problemet? Saken er ikke komplisert. Mange milliarder mennesker har jo allerede vært igjennom denne prosedyren — og snart er det din tur. Uansett hvor mye du gråter og geberder deg så kommer det til å skje med deg også. Dette er den ultimate sannhet. Døden lyver aldri, men den sparer heller ikke noen. Det går ikke an å “forhandle” om saken. Det finnes ingen nåde. Ingen frelse. For mange er dette så overveldende at de nærmest besvimer av angst, men jeg vil foreslå at du heller bruker det til din fordel. Det er et magisk triks som kalles le petit mort, den lille døden. Kort fortalt handler det om å ta inn over seg – emosjonelt – alt hva den store døden betyr og siden justere livsførselen sin deretter. Mange mennesker som har vært i nærheten av å dø av mange slags årsaker har gjort dette ubevisst. Livet deres har fått en helt annen og ny mening etterpå. Du kan finne hvor mange “personlige vitnesbyrd” som helst om saken. Problemet med folk som ikke lever i virkeligheten er jo at de liksom “glemmer” at de er skapninger som skal dø, slik at de oppfører seg som om de er udødelige, eller at de lever i noen slags alternativ virkelighet hvor døden ikke er den viktigste begivenheten i livet deres. Dette er patetisk. Du skal vise respekt for døden. Ikke frykt, ikke kjærlighet, men bare aktelse. Du vet. Som om det er den eneste gud du noensinne vil møte.

 

Det virker passende å avslutte med en gammel norsk folketone om religion.

 

Hvor lenge varer summetonen?

Komedie krever kontekst. Jeg vet ikke hvor gammel man må være for å automatisk koble begrepet summetone til den gamle typen telefoner hvor dette var tegnet på at man “var på nett”. Du løfter av røret og holder det opp til øret. Hvis ting er som de skal være hører du en summetone. Det betyr at du kan utføre ringeoperasjonen din, enten ved å trykke på sifferknapper (den moderne metoden) eller ved å snurre på en nummerskive (den klassiske metoden). Siden tilkommer diverse morsomheter som handler om bruk og vedlikehold av dette apparatet. Hvor lenge varer summetonen? De eneste som vet svaret er de som holdt røret opp til øret lenge nok til at “noe skjedde”, som faktisk ikke er meg. Jeg antar at før eller siden ville telefonen koble ut eller noe, men dette vet jeg altså ikke. Spørsmålet er en typisk vits fra 80-tallet som ikke gir noen mening nå i dag. Imidlertid finnes det fortsatt diverse summetoner i husholdningen. Selv har jeg en type komfyr som er “elektronisk” i den forstand at du kontrollerer platene med et touch-system som er fette idiotisk, men det var sikkert moderne og fjongt ved et tidspunkt. Uansett har komfyren en greie med å avgi en varseltone hvis du har etterlatt noe oppå komfyrtoppen, enten den er i bruk eller ikke. Hva er poenget? Jeg aner ikke, men det hender jo at jeg pakker ut varer fra ryggsekken etter at jeg har vært på superen og noen ganger legger jeg noe oppå komfyrtoppen.

Som det sømmer seg for en mann i min alder laget jeg en drink med èn del spansk brandy og to deler liquor de crema (i prinsippet det samme som Bailey’s Irish Creme, bare at det er mye billigere her og alle selger en lokal versjon), som på kort tid gjorde meg sløv og døsig, sånn at det tok en stund før jeg oppfattet at det var en summetone i huset. Hva skjer? Er det dataen? Er det fjernsynet? Er det fiendtligsinnede romvesener som har kommer for å ta rumpa mi? Etter litt om og men fant jeg ut at det var den jævla komfyren igjen. Jeg hadde lagt fra meg et brød på kjøkkenbenken på en slik måte at det stakk litt innover en av platene på den keramiske toppen. Herregud for drama. De kunne jo ha spart seg for denne funksjonen. Jeg mener, det er bra å vite om noe er i kontakt med en varm plate, men så lenge mannskiten ikke er i bruk er det jo ingen grunn til å være hysterisk. Uansett endte dramaet med at jeg bare endret litt på brødets posisjon. Men det vekket meg til ny dyst, etter å ha slumret en stund foran fjernsynet, sånn som gamlinger gjør. I mellomtiden hadde jeg for eksempel fått en tekstmelding på telefonen om at strømforbruket mitt for august måned lå på 33,12 euro, som tilsvarer 386,75 norske kroner med dagens vekslingskurs. Da har jeg brukt både vaskemaskin og komfyr omtrent så mye som vil noensinne bli aktuelt for meg, men det inkluderer ingen elektrisk oppvarming. Hvor interessant. Der jeg bodde i Norge opplevde jeg faktisk aldri strømregninger på under tusen kroner i måneden, selv om sommeren.

Det er selvsagt en fordel med elektrisk komfyr og hvem fanden gidder å vaske klær for hånd, men jeg skulle også ha klart meg uten disse hjelpemidlene hvis jeg måtte. Ofte er det jo til og med bedre å tilberede mat over noe slags arrangement med åpen flamme, som reflekteres i hvor mange som liker å grille når været tillater det, men akkurat dette med klesvask stiller jeg meg avvisende til. Det finnes ingen metode som er bedre enn en vanlig vaskemaskin. Glem det. Jeg behøver ikke verken tørketrommel eller varmeskap for å henge ut det vaskede tøyet til tørk, men ikke faen om jeg vil velge noe annet enn vaskemaskin hvis dette er en aktuell valgmulighet, hvilket muligens bringer meg inn i en teknisk konflikt med visse plagg av ull, silke og andre “naturstoffer” som må behandles varsomt. For eksempel har jeg en nepalesisk genser av strikket ull som jeg har brukt så sjelden at den aldri hittil har vært vasket, selv om den er drøyt ti år gammel, det er nok å bare henge den til lufting. Jeg er ikke sikker, men jeg mener de sa at den bare må vaskes for hånd i kaldt vann på grunn av fibrenes beskaffenhet eller noe, men det får vi ta når problemet blir aktuelt. Ved et tidspunkt vil den sikkert bli å lukte litt suspekt, men dette har ennå ikke skjedd. Det er jo et typisk “ytterplagg” som aldri kommer i direkte kontakt med noen av kroppens mange stinkende deler. Hvis genseren var bare halvparten så smart som komfyren min ville den avgi noen slags summetone når det var på tide å vaske den, men fordi den er så fette dum må jeg bruke øynene og nesen til å bedømme saken. Finnes det klær som snakker til deg? Jeg vet ikke, men jeg tipper ja. Ved dette tidspunktet er jo alle ting så “smarte” at man knapt behøver å tenke selv, om noe, noensinne.

 

Vi avslutter med en gammel norsk folkevise om ny teknologi.

Den som skriver disse ord er psykopatens rette mor

Enhver kan på egen hånd oppsøke skriftene til Antonin Artaud for å danne seg sin egen oppfatning av hva det betyr når han beskriver monoforelderen som noen slags sammensmeltning av faderen og moderen, eller en hermafroditt om du vil, som representerer “foreldreautoriteten” kanskje litt som posisjonen til Agdastis i myten om Kybele og Attis. Det er nå uansett slik jeg velger å se det, så kan andre tenke hva fanden de vil. Det er uansett ikke viktig for poenget her, som er at ingen normale mennesker ser sine foreldre som “kjønnsvesener”. Jeg mener, de har sikkert en greie gående for å hoppe i høyet og tukle med hverandre, men jeg vil verken se det skje eller høre noen beskrivelser av det. Punktum. Ikke desto mindre er karakterene mor og far i det store livsdramaet vesensforskjellige skapninger som begge er betydningsfulle på hvert sitt vis. Ikke alle har dem like tydelig avtegnet i sin personlige psykologi, men “de fleste” har en relasjon til disse som “arketyper” mer enn som “personer”. Din far kan aldri bli en kompis. Det blir kleint og unaturlig.

Denne innledningen danner bakgrunnen for en ny lov i Japan hvor “streng religiøs oppdragelse” heretter skal defineres som barnemishandling. Eller rettere sagt, det er ikke relevant om foreldrene oppgir “religiøse årsaker” for å nekte barna sine en normal oppvekst hvor de selv velger hvilke aktiviteter de skal delta i, hva slags “stil” de skal velge, hvem de skal være venner med og så videre. Du vet. Typisk sånt som ikke er frivillig blant kultmedlemmer. Det skal med andre ord ikke være lov å insistere på at barna må følge religiøse retningslinjer for livsførsel uansett hvor viktig dette måtte fremstå for foreldrene deres. De skiller ikke mellom ulike religioner, poenget er at tvang er forbudt og straffbart. Hva skal vi tenke om dette? Jeg liker det. Nå vokste jeg selv opp i det man kan kalle et “sekulært” hjem – om ikke direkte ateistisk – og det var aldri snakk om å gå i kirken og den typen ting, men jeg hadde jo mange jevnaldrende som levde under andre forhold. De måtte være svært forsiktige for å ikke trigge foreldrenes religiøse vanvidd. Det kunne være bent frem farlig. I den grad dette hadde noen oppdragende effekt virker det rimelig å anta at de ble tidlig krøket i kunsten å lyve og manipulere. For å kunne henge med sine jevnaldrende kompiser måtte de jo både dikte opp forklaringer og holde ting skjult for foreldrene. Det blir så man må stille spørsmålet: Er det dette Gud ønsker? Jeg tviler på det.

De demokratiske samfunnstypene lever under premisset om at lover er den høyeste form for autoritet, ikke mennesker. Tanken er at vi forhandler oss frem til et felles opplegg med regler for hva som går og hva som ikke går. Det skal ikke være enkelt å tukle med lovene, men det skal ikke være umulig heller. Og dessuten er loven lik for alle, slik at vi har ikke noen særlig utvalgt samfunnsgruppe av høyerestående individer som kan gjøre hva de vil, inkludert foreldrene til barn som vokser opp. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig dette rettsprinsippet er. Ingen er over og ingen er under. Alle står på like fot foran loven. Det finnes ingen “religiøs unnskyldning” som fritar noen fra det samme ansvaret som gjelder for alle andre. Dette samsvarer i hovedsak med alle anstendige menneskere rettsfølelse. Selv kjenner jeg ingen som mener noe annet enn at loven skal være lik for alle, uten unntak. Vi behøver selvsagt ikke å like loven slik som den er, men vi må uansett følge den. Hvis vi ønsker forandringer må dette skje gjennom den politiske prosessen vi kaller parlametarisme. Det vil si gjennom stortingsvedtak — som ikke desto mindre må være i samsvar med alle de internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert, eller i praksis regelverket til EU og FN. Så her er spørsmålet: Bør Norge følge Japan og skrive ut et eksplisitt lovforbud mot “religiøs barneoppdragelse”? Jeg mener ja. Hva mener du?

 

Under ellers like omstendigheter foretrekker vi å danse til dommedagsorientert svartmetall.

Kulde er en relativ ting

Det var syv grader her i dag tidlig. Kaldt for Spania men ikke imponerende for folk fra Norge. Det forventes da også de vanlige parogtyve gradene når sola kommer opp, slik at vi snakker egentlig bare om litt skarp høstluft om natten. Det blir altså bare å kle seg etter forholdene. Utenfor kan jeg høre at de holder på med søpla nede i enden av gata der jeg bor. Det som er litt uvant – etter norske standarder – er at søplefolka tar med seg alt som blir satt der til henting, selv om det teknisk sett ikke er etter forskriftene. For eksempel gamle møbler og den typen ting. De er i det hele tatt ganske slakke med reglene i Spania. De “tolker” dem mer enn de følger dem, så man ser mange grensetilfeller. Hvor lenge ville en bil fått stå i fred hvis den var parkert midt i en rundkjøring i Norge? Du ville sett blålys der før timen var omme, men her er det ingen som bryr seg så lenge det fint går an å kjøre forbi dem. Dette er bare et eksempel. Det er mye kreativ tolkning av parkeringsreglene både i Villafranca del Bierzo hvor jeg bor og i Ponferrada som er nærmeste by. Men noe du aldri ser er parkeringsvakter og gule lapper på bilene. Ergo må ting fungere på et vis, selv om det ser kaotisk ut.

Hva skal man tenke? Folk “tar seg til rette” mye mer i Spania enn i Norge, men de passer likevel på at de følger en slags “funksjonell” virkelighetstolkning, fordi det er jo strengt tatt ingen grunn til å starte noen konflikt med en feilparkert bil hvis den ikke står i veien for deg, er det vel? Det fungerer sånn utpå landet i Norge også, men her har de samme opplegget i bymessige strøk. Jeg liker dette. Det er realistisk. Vi bryr oss mer om hva som virker enn om hva som er formelt korrekt. Sånn burde det være overalt — så hvorfor er det ikke? Det er neppe særlig vanskelig å havne i noen slags ordveksling i Spania heller, men folk virker generelt sett mindre “konkurranseorienterte” enn i Norge. Hvis en løsning fungerer så er alt bra, uansett hva de formelle reglene teknisk sett sier. Sannsynligvis er dette meningsinnholdet i uttrykket “å ta en spansk en” når folk tøyer reglementet, noe som kan få visse mennesketyper til å blåse en sikring eller to i Norge. Kulturen her er mer orientert i retning av samarbeid enn selvhevdelse. Det er ingen som “vinner en diskusjon” hvis ikke begge synes at resultatet er til å leve med. Dette er i høyeste grad fremmedkulturelt fra et norsk perspektiv.

På fjernsynets 24 timers nyhetskanal sier de at de to som var savnet etter stormen i Catalonia har blitt funnet døde, og de bildene man ser tyder på at de havnet nedi noe slags fælt høl med masse rusk og rask som vannet dro med seg i løpet av søndagen. Du ser ikke selve likene men du ser dykkere og andre som holder på der. Det er en stygg affære, og det er tragisk for alle de berørte, men sånn kan det gå når folk ikke respekterer naturkreftene. Jeg fatter ikke hva folk tror de driver med når de prøver å kjøre den lille bilen sin gjennom gater som er fulle av vann som beveger seg hurtig, helt til opp i overkant av bilhjulene. Herregud. De har da også en representant for redningsselskapet som peker og forklarer i forhold til hvor mye vann opp til hvor høyt på hjulene det er forsvarlig å prøve seg på. Det er jo ikke mye. Noe særlig mer enn ti centimeter og vi begynner å snakke om flaks — og som alle vet er det en dårlig strategi å satse på flaksen. Likevel ser vi typisk mange som tøyer grensene hver gang det er en situasjon med uvær. Alle har jo kamera på telefonen sin nå slik at det er aldri noen mangel på billedmateriale. Du vet du har gjort noen dårlige valg i livet når du etter litt om og men sitter oppå biltaket og vifter med armene. Det går likevel bra for de fleste, men altså ikke for alle.

 

Vi avslutter med litt klassisk dansk populærmusikk.

Politisk korrekt olivenolje

Spania produserer mest olivenolje av alle land i verden med sine nesten 800.000 tonn i året. Italia er nummer to men de produserer bare 300.000 tonn, så det er et ganske drøyt hopp mellom der. Deretter følger Tyrkia, Tunisia og Hellas, som alle ligger på rundt 200.000 tonn. Vi behøver ikke å ramse opp flere fordi poenget er at når du bor i Spania så vil du ikke finne noe annet enn spansk olivenolje i butikken. Jeg tror ikke det er noe poeng i å spørre etter noe annet uansett hva du var vant til hjemmefra, altså i mitt tilfelle Norge, som produserer null tonn olivenolje hvert år og det som importeres er et spørsmål om prisene på verdensmarkedet og importørens forhandlingstalent og forretningsforbindelser forøvrig. Jeg har kjøpt både italiensk, gresk og fransk olivenolje i Norge — men selvsagt mest spansk. De har jo hva vi kan kalle en markedsledende posisjon, så i den grad det handler om pris er løpet allerede kjørt. De andre er sterkest på “merkevarer” med høy snobbefaktor, men når det er sagt er det definitivt olivenolje i Spania som er priset “høyt nok” for enhver smak.

Selv bruker jeg aldri noen annen olivenolje enn extra virgin kaldpresset vare som har en distinkt grønnfarge. Den gule oljen vet jeg ikke engang hva jeg skulle bruke til, fordi jeg foretrekker solsikkeolje hvis det skal være noe annet enn den karakteristiske smaken av oliven. Solsikkeoljen tåler for eksempel svært høy temperatur sånn at den egner seg godt for friteringsjobber, mens olivenoljen blir ødelagt av sånn behandling. Selvsagt både kan og bør man bruke olivenolje til å lage mat med, men man må være forsiktig med temperaturene så man ikke ødelegger smaken. Om det finnes tvil bør man heller bruke den vesentlig mye billigere solsikkeoljen, som også har “nøytral smak”. Hvilket bringer meg til poenget med at det er jo ikke alle som liker olivenolje, selv om dette er en ubegripelig posisjon for meg. Det blir som å si at du ikke liker sex, som jeg jo kan høre og registrere som en gyldig posisjon å innta, men jeg gidder ikke prøve å forstå det. De lever i et annet smaksunivers enn meg. Greit nok. Sakens fakta er hva de er, men vi har neppe særlig mye å snakke om. Ihvertfall ikke innenfor emneområdet smak og behag, som er viktig i min verden.

Det finnes også mange andre slags matoljer enn oliven og solsikke, men ingen av dem er aktuelle for meg. Det eneste unntaket er sesamolje, som jeg bruker i små mengder som smakselement til diverse “asiatiske retter”. Alle andre aktuelle bruksområder dekkes av enten olivenolje eller solsikkeolje. Jeg har ikke bruk for raps, soya, mais, peanøtt, avokado eller hva har du. Imidlertid kan jeg være villig til å forhandle om sånt som for eksempel valnøttolje i salatdressinger. Det blir et spørsmål om hva de går for i smaksbildet. Har de en plan? I så fall lytter jeg. Imidlertid vet jeg ikke helt hva jeg skal med forskjellige slags “aromatiserte oljer” heller; for eksempel chiliolje, trøffelolje og så videre. Smakselementene er bedre å hente inn fra andre kilder. Konklusjonen her og nå blir uansett at jeg bruker mest olivenolje og jeg bruker det til “alt mulig” på kjøkkenet, mest fordi jeg liker den karakteristiske smaken. Prismessig sett er denne varen helt opplagt vesentlig mye billigere i Spania enn i Norge, av åpenbare årsaker, slik at jeg har nok økt bruken av olivenolje i forhold til solsikkeolje, som jeg typisk brukte mest av da jeg bodde i Norge. De har byttet plass i forbruksmønsteret, kan du si. Saken er at du får jo kjøpt en liter prima olivenolje for 8-10 euro på superen her, mens den noe billigere varen – som imidlertid fortsatt er av extra virgin kvalitet – jeg bruker til stekejobber koster omtrent halvparten. Jeg er veldig fornøyd med dette. Alle rundt her i strøket bruker jo også mye olivenolje, hvitløk, tomat og rødvin slik at jeg er plutselig en av de normale.

 

Vi avslutter med noe som er perfekt musikk å lage mat til.

Ville tilstander i Spania

Jeg prøver å se for meg hvordan åtte millimeter nedbør per minutt føles, men klarer det ikke. Gjennomsnittlig kom det hundre millimeter i løpet av søndag ettermiddag i regionen Catalonia (hvor Barcelona ligger), men mest i innlandet. Med dette er vi vel i gang med denne høstens dramatiske stormer. Fjernsynsbildene her var ganske uvirkelige, eller skal vi heller si “det vanlige” med gater som ligner fossende elveløp og biler som dupper lik barkebåter der de seiler forbi deg i stor fart, sjanseløse mot flomvannets krefter. To personer er savnet etter at bilen deres ble tatt av flommen men det er i skrivende stund uvisst om de har berget seg eller omkommet, for kjøretøyet deres ble funnet men da var det ingen inni. Ellers har det vært noen redningsaksjoner her og der, men det er ikke meldt om flere savnede eller omkomne. Materielt sett er ødeleggelsene imidlertid enorme og mange har opplevd en livsendrende ettermiddag fordi boligen deres har blitt oversvømt, grønnsakshagen er druknet, bilen har blitt tatt av flommen, og så videre.

Sommeren var rekordvarm og høsten ventes å bli rekordvåt langs middelhavskysten – som jeg allerede har nevnt et par ganger – fordi sjøvannet er såpass varmt og all denne “varme-energien” er nødt til å havne noe sted. Det sannsynlige stedet er i de umiddelbare kyststrøkene i form av enorme mengder regn. Det store bildet er slik sett ganske klart og lett å spå om, men hvordan dette spiller seg ut i detalj nede på bakkenivået vil vise seg etterhvert. Det blir nok mer uvær av den typen som har rammet Catalonia nå nettopp — særlig i regionen mellom Vic og Girona, for de som kjenner området, det vil si på vestsiden av Pyrenèene, inkludert fjellet Montserrat. Det er ikke noe å gjøre med dette. Stormene får bare komme som de kommer, så må folk rydde opp som best de kan etterpå, men etter katastrofen i Valencia i fjor er de fleste i det minste klar over hvor farlig det kan være og hvor fort vannet kommer når det først kommer. Det sier seg selv at når det blir snakk om flere hundre liter per kvadratmeter så vil det bli stor fart på faenskapet i generell retning “nedover” og til sist ut mot havet. Du kan ikke redde bilen din hvis den står i en av de sterkt oversvømte gatene. Det er jo bedre å miste kjøretøyet enn å miste livet. Ingen kan gjøre noe annet enn å bare vente på at det skal gå over.

Spania nå i helgen har altså hatt skogbranner i nord og idiotiske mengder nedbør i sør. Været i “mitt” område – El Bierzo – er vel hva jeg antar er normalt for årstiden med ti grader om natten og tyve om dagen. Altså “normalt norsk sommervær” på den behagelige siden, selv om det er sent i september. På NRK.no finner jeg ingenting om uværet i Catalonia, men de sier at det har kommet snø på fjellovergangene i Norge, så det er vel som normalt for høsten der også. Fra Amerika sies det at Donald Trump nå vil erklære “transideologi” som terrorisme og bruke ressurser på å forfølge individer som åpent snakker om slike ting på sosiale media og ellers. Herregud. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, men det tilfredsstiller vel de mange som har skreket høyt om denne “trusselen mot USAs sikkerhet” i mange år. Nå som de har fått sin egen Horst Wessel – slå det opp hvis du ikke vet hva det betyr – har sikkert mange fått “blod på tann” i forhold til å angripe sine egne fryktobjekter så det er ingen grunn til å være optimistisk hvis man er noe annet enn “hvit og hetero” der borte for tiden. De som ikke oppfyller disse kriteriene bør generelt sett rømme landet og søke asyl et sted hvor folk er normale i forhold til hva som er farlig og ufarlig. Dette er ingen spøk. Det er ihvertfall ikke noe som noen bør glede seg over, uansett hvor forkvaklede de ellers måtte være. Ingen kan si de ikke ble advart før de stemte inn denne galningen som president. Hvordan går det an å ikke se sånt komme fra hundre meters hold? Men nok om det. Saken er jo bare deprimerende. Jeg foretrekker å holde øynene festet på mitt eget nærområde, med enkelte sideblikk mot der det bor mange kjentfolk, så får de mindre fredelige stedene i verden seile sin egen sjø. Galskapen går jo sin gang uansett hva noen måtte “mene”.

 

Til sist en munter melodi om å surre rundt i sin egen verden.

Alle Vatikanets mystiske hemmeligheter

Hvem som helst kan grave seg gjennom alt jeg har skrevet på denne bloggen og “la seg forbløffe” så mye de vil, mens jeg selv kaller det komedie. Du vet. Sånt som man ler av. Fremst av alt sånt står menneskesinnet med alle sine bisarre påfunn. Den ytterste hemmeligheten er imidlertid at det ikke finnes noen hemmelighet. Alt er bare speil og tåke, designet for å lede deg rundt i en forgjeves søken etter noe, mens dette “noe” slett ikke eksisterer. Det er bare en fantasi. Verden er en materiell tilstand vi ikke har evnen til å forstå og døden er slutten på det hele. Punktum. Imidlertid er man en nyttig idiot for alle slags svindlere så lenge man er drevet av begjæret etter å lære om alle de mystiske hemmelighetene.

For eksempel finnes det en løslig organisert “bevegelse” som vi kaller new age hvor opplegget er at “urgammel visdom” ligger skjult i dypet av gamle skrifter, antikke gjenstander, hemmelige overleveringer av alskens tradisjoner, medisinsk innsikt som skjuler seg i psykedeliske planter, og det ene med det andre. Vi kan lage en lang liste men poenget blir til sist uansett at alt er bløff og løgn. Men det er lukrativ bløff og løgn. Det er mye penger i opplegget. Se bare på han der fjollete “sjamanen” som har giftet seg inn i kongehuset. Han behøver jo ikke noen jobb så lenge evneveike tullinger gir ham tusenvis av kroner for verdiløse plastgjenstander som han danser rundt med mens han avsier noen slags “magiske besvergelser” eller hva vet jeg. Greia er så dustete at jeg gidder ikke engang å gjespe av det.

Da jeg var veldig ung – og jeg vil understreke veldig ung, som i 15-16 års alder – trodde jeg det fantes “hemmeligheter” som man kunne lære om hvis man bare var modig, pågående og utholdende. Innstillingen min var den gangen ikke ulik den til karakteren Jeffrey i filmen Blue Velvet fra 1986, hvis du skjønner hva jeg mener, men allerede før filmen kom på markedet var jeg mer som karakteren Frank i den samme filmen. Og siden har jeg bare blitt verre. Mye verre. Det er førti år siden. Jeg har rukket å “sette ting i system” siden da. Det blir for drøyt å påstå at jeg kjenner alle sidene av alt som er menneskelig, men det er rimelig å si at det skal jævlig mye til for å forbause meg — og det er bortimot umulig å sjokkere meg. På fjernsynet i dag ser jeg bilder fra gravferden til nazi-avskummet Charlie Kirk, som samlet mer enn 60.000 gjester i hva som ligner en stor sportsarena, og hva annet kan man tenke på enn Hitlers digre arrangementer fra 1930-tallet? Vi ser kameraet fokusere på lallende salige mennesker som virker “religiøst henrykte” mens de deltar i allsangen og hva som for dem sikkert er et meningsfullt øyeblikk i deres nihilistiske tilværelse av et liv.

Dette kommer ikke til å ende bra.

Jeg har forsåvidt ikke noe imot at USA blir ødelagt, men det er problematisk at det skjer så fort. Vi som kan huske da det samme skjedde med den “usårbare” Sovjetunionen husker først og fremst at all den dødelige jævelskapen de hadde produsert og lagret opp for “forsvarsformål” kom på avveier ettersom korrupsjonen spiste opp all den sentrale autoriteten og folk på lavere nivåer skjønte at de måtte handle nå eller tape muligheten til å tjene pengher på forfallet. Våpen fra det som en gang var Sovjetunionen ble spredt ut over hele verden og brukt til å gjennomføre alle mulige slags lokale kriger i løpet av 90-tallet og fremover. Verden sliter ennå med ettervirkningene. Mye har blitt lokalisert og destruert men fortsatt er det forferdelige ting på avveier. Nok til å skape ekstremt farlige situasjoner. Det siste vi behøver er at USA faller fra hverandre til en slik grad at diverse militært befal på lavere nivåer ser seg tjent med å selge alle varene de sitter på før hele skithuset kollapser og den eneste muligheten deres går tapt. Er dette urealistisk? Jeg tror ikke det.

Ingen anstendige mennesker med normal rettsfølelse støtter Israel ved dette tidspunktet, men likevel observerer vi at for eksempel Tyskland – når hadde de noensinne et normalt forhold til “jøder”? – gjør et stort nummer ut av å invitere en klassisk dirigent som ble avvist i Belgia fordi belgierne boikotter Israel, og si at problemet er at folk hater jøder. Han ble nektet i Belgia på grunn av at de hater jøder? Herregud. Det virker håpløst å forhandle med mennesker som sitter så fast i sine psykotiske vrangforestillinger, men saken er jo at ingen bryr seg om “jøder” når det kommer til hva som foregår i de palestinske områdene. Hvem det enn er som gjør dette så må jævelskapen stanses. Det er hva folk bryr seg om. Legg ned våpnene, ta to skritt tilbake og pust rolig ut. Siden kan vi snakke om “hva som er nødvendig”. Imidlertid har vi folk som jobber så hardt de kan med å piske opp følelsene og skape sukkerspinn av alle propagandaelementene de kan finne. De har ingenting å tjene på at ting roer seg ned. De har jo våpen å selge. For dem er fred det verste som kan skje, fordi da må de jo svare for alt de har gjort. Skjønner du hva jeg sier nå? Det finnes “venner av Israel” som omtrent får orgasme av å se det som skjer, fordi de tror at verden skal gå under på dette viset sånn at han Jesus vil komme tilbake for å hente dem i romskipet sitt, eller noe. Det er fullstendig fette psykotisk. Men sånn er altså menneskene.

 

Vi avslutter med noen jenter som synger om den atten år gamle utgaven av meg.

Hvorfor vampyrene frykter hvitløk

Som alle vet handler den medisinske tilstanden porfyri om nedsatt aktivitet i enzymet uroporfynogen dekarboksylase, og kan være en komplikasjon som følger av stort alkoholforbruk gjennom lang tid – med påfølgende leverskade – men det kan også følge av andre forhold som angriper leveren, for eksempel hepatitt eller utstrakt bruk av visse medikamenter. Et av symptomene på porfyri er “lysfølsomhet” og sterk aversjon mot svovelholdige kjemiske forbindelser, som for eksempel diallilsulfid – og samme som di eller trisulfid – et typisk produkt av det ustabile stoffet allicin, som er hva som gir hvitløken sin typiske aroma når vi knuser, skjærer, hakker eller presser den. Det finnes en viss grad av genetisk predisposisjon for porfyri – tilstanden er arvelig – fordi vi observerer jo at ikke alle med høyt alkoholforbruk reagerer negativt på hvitløk.

Genetikk er en forholdsvis ny vitenskap. Faget krever jo både avansert mikroteknologi og massiv computerkraft. Jeg har ikke så langt hørt om noen som fornekter genetikk – med eller uten konspirasjonsteorier – fordi konseptet med “arvelige egenskaper” er jo såpass velkjent og solid etablert selv blant de mest evneveike ånsingene som finnes der ute. Likevel bør vi sannsynligvis forvente noen grad av protest etterhvert som folk oppdager at genetisk vitenskap kommer i konflikt med de religiøse fantasiene deres. Studer illustrasjonen ovenfor. Hva kan du se? Symbolet er kjent som Atlantiskors og tenkes å representere byplanleggingen til det mytologiske stedet Atlantis. De sorte og hvite feltene er henholdsvis vann og land med portaler som kan åpnes og stenges alt ettersom, men hovedkanalen til Atlantis fører rett inn i byens hjerte, mens de tre sidekanalene går hele veien rundt — formodentlig gjennom boligområder, handelsstrøk og så videre.

Det er en ganske vanlig perversjon blant mennesker å tro at Atlantis er noe som finnes “der ute” men det stemmer ikke. Atlantis er et sted i hodet, ikke ute i den geografiske verden. Myten om “den gamle høykulturen som forsvant” er egentlig en legende om hvordan menneskesinnet en gang ble “oversvømt” av en stor flom som ødela oss som skapninger, men dette må forstås som en metafor for “lengsel etter urtilstanden” — noe som fantes før vi ble fordervet som skapninger og spredt vilkårlig rundt om i verden. Litt det samme som Edens Hage, om du vil. Atlantiskorset er imidlertid ikke noen “ting i seg selv”. Det er en grafisk stilisering av et mye eldre symbol: Labyrinten, som selv er en stilisert representasjon av det store mysteriet med fødsel. Hvor kommer menneskene fra? Ved dette tidspunkt har vi ganske god oversikt over hvordan forplantningen fungerer, men slik har det jo ikke alltid vært. Selve mekanismen har vært den samme i all tid, men det har vært sterkt varierende forklaringer av hva som egentlig foregår. I våre dager skal det mye til for at en fødsel skal gå skeis hvis man ellers befinner seg i et fagmessig forsvarlig miljø – typisk en fødeklinikk – men gjennom mesteparten av hele vår forhistorie har barnefødsler bokstavelig talt vært en livsfarlig affære. Hvor går veien ut av labyrinten?

Her er en morsom ting: Se på illustrasjonen ovenfor. Dekk så til øverste halvdel – altså ned til tverrstreken i korset – med et stykke papir eller bare hånden og fortell meg hva du ser. Hvis du har gjort det riktig vil du sitte igjen med en menora, også kjent som jødedommens syvarmede lysestake (teknisk sett er det en kandelaber, men la oss ikke være pertentlige) og det nest mest velkjente jødiske symbolet, etter den sekstakkede “davidsstjernen”. Hvis jeg ikke husker helt feil var det i en av mosebøkene at Moses fikk nokså detaljerte instruksjoner – fra Gud personlig – om hvordan han skulle lage selve prototypen til denne gjenstanden, inkludert hvor den skulle stå i tempelet; i relasjon til arkitekturen, alle de andre hellige tingene og så videre. Opplegget er nokså detaljert og selvsagt fullstendig fette idiotisk, men såpass må det være for at man skal kunne etablere og drifte en kult. Ritualer er viktig. Det forener mennesker i felles aktiviteter, allsang og det ene med det andre. En delt historie om “hvor man kommer fra” og hvordan man skal finne veien hjem i den store labyrinten der ute. De sier at folk behøver ting å tro på. Jeg svarer at dette beviser menneskets mangel på evner og intelligens. De som tror bærer jo på mental bagasje, og de som bærer på mental bagasje vil ikke finne “veien hjem”. Labyrinten er mye større enn symbolene kan fortelle deg — og mye vanskeligere å finne ut av selv når den bare er en rett linje.

Genetikken er vitenskapen om de kjemiske arvestoffene, men i tillegg har vi et sett med mentale arvestoffer som består av idèer om hva vi er og hvor vi kommer fra, både som skapning og som individer. Vi kan ikke tukle særlig mye med den genetiske siden av ting, selv om vi kan gjøre visse triks ved hjelp av “genterapi” og sliktnoe, men vi kan gripe temmelig dramatisk inn i de mentale arvestoffene våre. Saken er at vi  ikke være idioter, selv om alle forfedrene våre var sånn. Det går an å velge en annen vei. Ethvert menneske er et unikt individ som er sin personlige frihet, men som også velger sitt personlige fangenskap. Født sånn eller blitt sånn? Det er aldri fullt så enkelt å si som folk tror. Vitenskapelig sett, eller skal vi si “matematisk”, finnes det ikke noe sånt som “fri vilje” fordi ethvert valg er betinget av summen av alle andre valg man har gjort, slik at repertoaret av åpne alternativer man har foran seg vil alltid vise en nedadgående statistisk tendens, inntil man ender opp i ett eneste punkt som representeres av døden. Du vet. Den aller siste veien ut av labyrinten. Helt til langt utpå 70-tallet ble det dokumentert at visse ortodokse meningheter i Romania delte ut hvitløk under sin versjon av nattverden, fordi hvis noen blant dem var vampyrer ville de jo ikke spise dette “kjøttet av Kristus” — eller hvis de likevel gjorde det ville de bli syke og røpe seg på slikt vis. Men hva er en vampyr? Hva er en kannibal? I symbolsk forstand er det enhver som livnærer seg på andre mennesker, slik at i overført betydning betyr dette alle som utnytter folk og bruker dem som “arbeidsdyr” i sin egen vinnings hensikt. Men de skjuler seg jo ikke akkurat. De er ikke “hemmelige selskap” og mystiske konspirasjoner. På engelsk heter hvitløken garlic, som åpenbart er en anglisering av geirlauk, gammelnorsk for hvitløk, eller altså spydløk. Staken som går hjennom vampyrens hjerte. Alt henger sammen med alt. Lykke til.

 

Vi avslutter med en gammel svensk sang om lykken.

 

Flere skogbranner i Spania, here we go (again)

En ting er når de sier det på nyhetene. Noe annet er når du lan lukte skogbrannen. Heldigvis kan jeg ikke se noe, men det er nært nok til at det henger en vag eim av “leirbål” i lufta utenfor her. Sånn er brannsesongen. Den er ikke over før den er over. Noe annet de stadig gjentar på nyhetene ar at luftkvaliteten i hele Europa har blitt målbart dårligere på grunn av sommerens skogbranner, særlig mye er det av såkalt PM2,5 svevestøv (“particulate matter”) og svart aske. Høyt oppi atmosfæren henger faenskapet og der har det visst tenkt å bli i mange måneder fremover. Bør man gå med maske? De vil sikkert si ifra om dette er noe jeg bør vurdere. Forsåvidt betyr det jo noe når man kan lukte at det brenner et eller annet sted i nærheten, selv om det er langt igjen til røyk og askehelvetet fra i august. Ifølge Google Maps er det nesten hundre kilometer til den nærmeste brannen, mer enn dobbelt så langt som da ting var på sitt verste i sommer. Vi får tro de klarer å få ting under kontroll raskere denne gangen. Temperaturene er jo vesentlig mye lavere og værmeldingen sier det kan komme litt regn. Forøvrig er det ingenting jeg kan gjøre annet enn å vente på at det skal gå over.

Noe annet med høy profil i nyhetene er los inundaciones de la DANA de 2024 som mange sikkert husker fordi bildene fra Valencia var jo ganske hårreisende og det offisielle dødstallet er 237. Når vi legger til de enorme materielle skadene stormen forårsaket er dette Spanias verste katastrofe av “hydrologisk” karakter. Hvorfor saken er fremme akkurat nå er fordi det foregår en rettssak som skal forsøke å sortere ut hva slags ansvar som ligger hvor og med hvem, særlig med tanke på forsikringsoppgjør og andre erstatningsspørsmål. Som alle kan forstå er det også en viss grad av nervøsitet ute blant folk i forhold til årets situasjon. “Depresion Aislada en Niveles Altos” – DANA – (isolert lavtrykk i stor høyde, vanligvis betegnet som kalddråpe på norsk) som meteorologisk fenomen har jo bevist at det ikke er til å spøke med. Det som skjer er typisk at en kald jetstrøm i stor høyde slipper en “kalddråpe” som faller ned blant mye varmere/fuktigere luft nede langs bakken og dette fremprovoserer enorme nedbørsmengder som kan vare i mange dager. De områdene hvor dette oftest skjer beskrives som “middelhavskysten mellom september og november” — så der er vi. Ingen kan rå over været så folk er – forståelig nok – litt nervøse. Alt vi kan si ved det nåværende tidspunkt er at Middelhavet har vært veldig varmt nå i sommer, så “pistolen er ladd” men om det kommer noen polar jetstrøm og “trykker på avtrekkeren” vet ingen ennå.

Heldigvis befinner jeg meg 70-80 mil unna faresonen for de verste høststormene, selv om det sikkert kan bli friskt i været her også. El Bierzo er imidlertid en meteorologisk isolert sone, omgitt av relativt høye fjell på alle kanter. Klimamessig er området preget av både “varm ørkenvind” fra la meseta – den store høysletten i sørøst – og “atlanterhavsværet” som kommer inn fra Galicia i nordvest. Under normale omstendigheter er vinteren her ganske mild og sommeren ikke særlig varm — begge deler må imidlertid forstås som “etter spanske forhold”. Med norske øyne har de ingen vinter. Det liksom hopper fra typisk oktobervær en stund og direkte til april, med noen få kalde dager innimellom. Og sommeren? Det var ganske jævlig under hetebølgen, men ellers bra. Jeg var jo mye i bevegelse denne sommeren men ser for meg at den neste vil bli mer preget av de lokale forholdene her på stedet, sånn at jeg danner et bedre grunnlag for å si noe om “det vanlige”. Enn så lenge er alt nytt. Jeg har ikke egentlig dannet noen vaner. Denne morgenen klokket inn på like under ti grader og det er det kaldeste været jeg har opplevd så langt her på stedet, selv om det ikke akkurat kan beskrives som en kald morgen i siste del av september sett med norske øyne. Vi får se hva de kommer med nærmere juletider.

 

Vi avslutter med litt “ørkenrock” fra sjangerens mestere.

Kan vi diskutere politikk uten å krangle?

Det korte svaret er nei, men ikke sånn som du tror. Saken er at vi kan ikke diskutere politikk. Punktum. Alt vi kan gjøre som vanlige sivilister er å stemme ved valg. Der stanser vårt politiske engasjement i de fleste tilfelle — og mange kommer ikke engang såpass langt. De er totalt uengasjerte og trekker bare på skuldrene. Dersom vi ønsker “mer” må vi oppsøke et parti eller annen politisk bevegelse, melde oss inn og ta fatt på hva enn som er jobben. Det folk driver med på nettet som mange – feilaktig – kaller “politikk” er jo bare skitprat. Du vet. Meningsutvekslinger. Det betyr ingenting og fører ikke til noe. Det er rett og slett bare krangling for kranglingens egen skyld — og ordet “politikk” er noe folk bare sniker inn for å kamuflere det evneveike jåsset sitt som noe halvveis respektabelt.

Den korte definisjonen av ordet politikk er offentlig beslutningsaktivitet der målet er å styre eller lede samfunnsutviklingen (Store norske leksikon) og det sier seg selv at dette ikke skjer på blogg eller i sosiale media. Det er jo ikke fotball så det handler ikke om å “holde med laget” på noen annen måte enn å stemme når det er valg, eller eventuelt melde seg inn i et parti for å jobbe som frivillig bidragsyter hvis man er ekstra ivrig. Det er alt. Politikk er ikke noe mer enn dette. Hvis man av en eller annen grunn “føler seg” så sterkt engasjert i noen slags sak at man nærmest går helt fra konseptene er det noe annet som foregår. Du vet. Noe parareligiøst, eventuelt noe psykiatrisk. Ta for eksempel dette med demonstrasjoner. At du møter opp på et sted (punktdemonstrasjon) eller deltar i en prosesjon (demonstrasjonstog) for å markere at du er for eller mot noe er ikke i seg selv en politisk handling. Poenget er å vise noe. Å synliggjøre “folkelig engasjement” som igjen ideellt sett skal påvirke de som fatter offentlige beslutninger. Det er jo dem man henvender seg til. Meningen er at beslutningstagerne skal ta med i beregningen sin at så og så mange mennesker har møtt opp for å markere at de er for eller mot en sak som skal tas opp til votering. Demonstrasjoner med andre formål enn dette er ikke realistiske.

Trolling på nettet er et begrep som har endret mening siden det først ble introdusert. I utgangspunktet er det et engelsk ord for det som på norsk heter dorging, altså en fiskemetode, og betegner en manipulasjonsteknikk hvor man “sleper et agn frem og tilbake foran en fiskestim” – i dette tilfelle publikum på et nettforum eller i sosiale media – men senere har det dreid seg i retning av å bety “det et troll driver med”, som i dette tilfelle betyr provokasjoner. Du vet. Å si noe som støter og fornærmer folk for å fremkalle en følelsesreaksjon. Det kan være hvor grovt og urimelig som helst, men det bør helst ikke være verken saklig eller realistisk. Poenget er jo – som jeg påpekte innledningsvis – å starte en krangel. Det handler om å “trykke på ømme punkter” og trollet kan notere seg for en seier når folk mister besinnelsen. Da vil de normalt sett ta på seg et uskyldig engleansikt og anklage dem de provoserer for å være truende, voldelige og så videre. Premisset for å engasjere seg i diskusjon med et troll – eller en provokatør – er med andre ord falskt og usaklig. De er ikke ærlige og de har ikke konstruktive hensikter. Du har tapt allerede i utgangspunktet hvis du tror det går an å “diskutere politikk uten å krangle” med et troll. De vil bare flytte målstengene så langt det er nødvendig for å utmanøvrere deg i et emosjonelt spill av distinktiv grensepsykopatisk karakter. Såkalt identitetspolitikk er typisk for troll. Identitet har jo ikke noe med politikk å gjøre, fordi det er en privatsak og ikke noe offentlig tema. Staten og de andre offentlige institusjonene har ikke noe med å bestemme folks personlige stil, religion, seksuelle egenart og så videre. Ingen seriøse mennesker tror på dette.

 

Til sist litt svart og stygg råkkenråll fra Australia.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top