År: 2025

Det ligger i sakens natur at hvis du vet hva noe er så er det ikke uidentifisert. Problemet er bare at ordet vet ofte gjør en så tung jobb i den setningen at det dør av overanstrengelse. Fordi det å ha en “teori” betyr jo ikke at man vet hva denne tingen er. Vi kaller dem typisk for uidentifiserte flyvende objekter nettopp fordi vi ikke har noen slags peiling på hva det er, noe som i sin tur betyr at det kan være “hva som helst” — inkludert den forsvinnende lite sannsynlige muligheten for at de er noen slags alternativ livsform sine interstellare kjøretøy. Det finnes et segment av publikum som liker denne fantasien. De har svære opplegg som liksom skal “forklare” hvordan utenomjordiske livsformer ikke bare eksisterer men de reiser også jevnlig mellom stjernene på noen slags oppdrag. Selvsagt bare evneveikt jåss, men folk liker å tro på sånt.

Helt siden på 60-tallet har det vært en parallell greie hvor tingen kalles uidentifisert luft-fenomen, basert i at vi kan jo strengt tatt ikke si med sikkerhet at det er et “objekt”. Det kan også være en hallusinasjon av typen “fata morgana” som oppstår på grunn av lokale forskjeller i trykk og temperatur som menneskets øyne velger å tolke som “noe” selv om det i objektiv forstand dreier seg om “ingenting”. Dessuten finnes det hvor mange muligheter som helst for at det observerte fenomenet kan skyldes elektrisitet, eksotiske partikler, stråling eller hva har du innenfor den mindre vanlige fysikken. Det vi imidlertid kan si med rimelig sikkerhet er at det er aldri fremmede skapninger. Dette er den minst sannsynlige av alle de relativt alminnelige forklaringene av UFO eller ULF. Hvorfor er det slik? Det er perverst men litt fascinerende hvordan mennesker projiserer sin egen evneveike uvitenhet over på omgivelsene og attpåtil forlanger respekt for dette tøyset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tidlig i måneden juli 2025 oppdaget astronomene kometen 3I/Atlas og de følger fortsatt med på objektet. Det kommer jo ikke så mange muligheter til å analysere sammensetning og beskaffenhet av interstellare objekter, det vil si ting som kommer fra utenfor vårt eget solsystem. Tallet 3 i navnet 3I/Atlas betyr jo at dette er den tredje av slike identifiserte greier som passerer gjennom “vårt kosmiske nærområde”. (De andre to var henholdsvis Oumuamua i 2017 og Borisov i 2019.) Som du sikkert allerede skjønner så finnes det en kontingent av troende mennesker som vil at dette skal være farkoster eller “droner” som har blitt sendt ut på speideroppdrag av fremmede skapninger med intelligens, teknologi og det ene med det andre. Du vet. Noen som er som oss. For eksempel finnes det en forhenværende vitenskapsmann – som nå har blitt science fiction-forfatter – ved navn Avi Loeb som tjener store penger på å skrive bøker for disse idiotene. Du kan si at Avi Loeb er til astronomien hva Graham Hancock – en dypt uhelberedelig ond mann – er til arkeologien. De lever av å snylte på sinnssykdommen til et segment av publikum som strengt tatt behøver psykiatrisk behandling.

Her er saken: Det mange kaller intelligens er en mental egenskap som jeg foretrekker å kalle manipulativ grådighet. Det er jo for eksempel ikke intelligent å bygge strukturer som forsøpler og ødelegger både naturen og kulturen, men folk gjør det likevel, fordi de er grådige — og de bruker enhver tilgjengelig manipulasjonsteknikk for å få gjennomslag for sitt begjær. Mennesker er fulle av lallende stupide fantasier om “vår egentlige natur” men de nekter å akseptere at vi er det foreløpinge sluttproduktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere, som i denne sammenhengen – med klartekt – betyr at vi har den typen psykologi man kan forvente å finne hos slike skapninger. Når vi “ser muligheter” så utgår denne impulsen fra en posisjon av grådighet. Det har ikke noe med intelligens å gjøre. Og på toppen av det hele så har vi ganske distinkte kannibalistiske tendenser, som riktignok ikke vanligvis er antropofage (det vil si menneskeetende), men viljen til å utnytte og mishandle andre individer av vår egen art er typisk menneskelig. Det følger av dette at når vi tror at vi lager kunstig intelligens så lager vi i virkeligheten kunstig manipulativ grådighet, et slags trollspeil av våre egne verste sider som til og med de som lager mannskiten forstår er en livsfarlig ting å gjøre.

Det går selvsagt an å se ting fra mange forskjellige slags innfallsvinkler. Imidlertid foretrekker jeg usentimental realisme i den grad det finnes noe alternativ. Hvilke datapunkter har vi og hva slags rimelig inferens kan vi trekke ut av dem? Når alt kommer til alt spiller det jo liten rolle hva vi tenker og sier. Det er hva vi faktisk gjør som skaper den virkeligheten vi har å leve i. Hvorfor nekter folk for eksempel å akseptere at det finnes “menneskeskapte klimaendringer” til tross for det svært overveldende bevismaterialet som ligger til grunn for dette observerbare fenomenet? Sannsynligvis fordi de ønsker å tro noe helt annet. Modernisme har bare eksistert i omtrent 500 år ved dette tidspunkt, men denne galskapen sitter så dypt og er så fysisk ødeleggende at jeg tviler på om vi klarer å overleve som art i mer enn toppen hundre år til. Premisset for modernisme er at menneskene er “jordas vaktmestere” som har fått til oppdrag å passe på både planter, dyr og mineraler som finnes i vår livsverden; samt å utvinne, omdanne og manipulere disse ressursene slik vi synes er best. Problemet er bare at vi – mennskeslekten – for det meste er fette evneveike idioter. Sånn er det bare. Vi skjønner typisk ingenting mens vi tror vi forstår alt. Dermed går det som det går. Alt for mange har alt for mye “interesse” investert i det modernistiske prosjektet til at det bare kan avvikles på kort varsel, til tross for at opplegget er i ferd med å drepe oss alle sammen. Det er ikke realistisk at menneskene skal slutte med teknologi og vende tilbake til “det primitive” til tross for at dette er den eneste sjansen vi har. Alt for mange er alt for “manipulativt grådige” til at noe slikt skifte noensinne vil skje, annet enn eventuelt som en naturlig konsekvens av en altomfattende og globalt ødeleggende utryddelseskrig.

Tallene er selvsagt ikke ferdig telt før året er slutt, men det virker ikke som Spania skal komme over den magiske grensa på 100 millioner turister i 2025 heller — mens Frankrike ligger rimelig fjellstøtt like over dette tallet. Prognosen sier at det vil lande på omtrent 98 millioner i år, som ikke desto mindre er en 5-6% økning fra i fjor. Frankrike og Spania ligger i en kategori for seg selv langt hinsides alle andre turistland, som er ganske interessant. USA kommer sannsynligvis til å falle av endel på grunn av alskens “vanskeligheter” som folk opplever med å reise dit som turister nå, mens et land som Tyrkia kan notere seg for en kraftig økning. Ellers er disse tabellene omtrent som man kan forvente. Turistøkonomien fortsetter å være blant de viktigste næringene blant alle de landene som er kjent for å ha satset på dette feltet.

Noe kontroversielt som foregår akkurat nå er “no mercy” innstillingen til bebyggelse i strandsonen, selv om bygningene ble oppført på en tid da dette ikke var strengt forbudt, som det har vært i Spania siden 1988. Diverse “rekkehus” fra en annen tid skal nå rives og sporene etter dem fjernes helt. Mange av dem har lagt seg i en juridisk strid som i beste fall vil kjøpe dem litt tid, men de kommer uansett til å tape etter at alle ankemuligheter er utmattet. Loven er krystallklar, de har bare ikke vært så Einar Beinhard med greia før nå i de senere årene. Verst er dette for diverse hoteller og høyhus som har blitt bygget – ulovlig – helt nede i vannkanten og som selv er nødt til å bære kostnadene med å fjerne mannskiten. De har formodentlig et høyt advokatbudsjett for tiden. Hva skal man tenke om dette? Kjipt for de som rammes av opplegget men bra for alle andre, særlig de som før hadde beliggenhet som “annen rekke” i forhold til strandsonen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellers knytter det seg litt spenning til hva slags høststormer Spania vil se i år, etter den rekordvarme sommeren. Her hvor jeg bor – i Castilla y León – forventes det ingen dramatikk, men langs middelhavskysten kan det bli ganske hårete på grunn av hvor varmt vannet har vært i sommer. Det snakkes en del om saken. Folk forventer “noe som ligner” på ulykken som rammet Valencia-regionen i slutten av oktober i fjor og som foreløpig har kostet noe i overkant av 11 milliarder euro å rydde opp i. Men det gjenstår selvsagt å se. Er ikke livet spennende, dere? Om det ikke er fette psykotisk skogbrann i den nye 40 graders sommeren, så er det gurglende katastrofal drukningsflom når nedbørsesongen setter inn. Sånn er opplegget med klimaforandringer. Værmønsteret blir ikke nødvendigvis endret i og for seg selv, men alt vær blir mye mer intenst og dramatisk. Som absolutt ingen ble overrasket over observerer vi nå at forsikringspremiene stiger. Riktignok har de et system i Spania som begrenser hvor dyrt og urimelig det kan bli, men du vet hvordan dette funker. En tusenlapp her og en tusenlapp der igjennom året. Det blir fort penger av sånt. Når prisene samtidig stiger merker man snart skvisen.

Selv har jeg enda noen formelle oppgaver som gjenstår i forhold til byråkratiet, men ellers er det jo enkelt å finne seg til rette på dette stedet. Foreløpig har jeg ikke helt “fått tak i” strømprisene, men regner med at om noen måneder så har jeg dannet en følelse for hvordan de fungerer. Så langt virker det faktisk vesentlig billigere enn i Norge, men dette kan være noen slags forbigående hallusinasjon. Kanskje de skrur opp prisene når det blir kaldt? Det vet jeg ikke ennå. Folk sier at alt har blitt mye dyrere i år, men jeg er jo vant til norske priser så det skal litt til for å imponere meg. Husholdningen går inntil videre på et lavere budsjett enn jeg er vant til, samtidig som matvarene i sin alminnelighet er mye bedre. Følgelig er det lite å klage på akkurat der. Det eneste jeg opplever som “vanskelig” for tiden er å forstå hva faen spanjolene sier når de snakker fort, noe nesten alle sammen gjør helt til jeg ber dem å gå ned til omtrent halv fart. Det er ikke korrekt å si at jeg har “landet” fullstendig ennå – jeg har jo bare bodd her i snart to måneder – men jeg har så langt ikke registrert noen utpregede tilpasningsvansker. Det normale er normalt, for å si det slik. Folk i Spania er for det meste greie å ha med å gjøre og “den spanske stilen” er enkel å forholde seg til. Kort fortalt, vi holder stø kurs videre med hverdagene.

Vi runder av med litt svartmetall fra Venezuela.

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er for folks mentale og fysiske helse at de spiser skikkelig mat, men hvis de virkelig vil leve av det avskyelige søppelet de serverer på gatekjøkken og den typen ting så er det ingenting jeg kan si eller gjøre med det. Du vet at hele “matvareindustrien” er full av kreftfremkallende giftstoffer, ikke sant? Hvis du spør dem – noen av disse bedriftene og folka som jobber for dem – så vil de alltid svare at “det er ikke ulovlig”. Det er det beste de har å komme med. De vet at de ødelegger folks helse, men de gir faen. De vil bare ha pengene. Alle de deilige pengene. Sånn fungerer det for de fleste. Har de først fått smaken på penger så må alle andre hensyn vike. Du og din egen fortjeneste er alt som betyr noe. Penger er den verste form for narkomani. Folk som blir hekta på spillet om penger mister absolutt alle hemninger de en gang eventuelt kanskje hadde. Men du er allerede klar over dette, ikke sant?

Det er hva det er. Den parlamentariske folkeforsamlingen som vedtar lover er jo ikke immun mot korrupsjon. De tenker på sin egen karrière. Du vet. Det som lønner seg i forhold til å danne strategiske vennskap. Folk som kan hjelpe deg. Du må tenke på fremtiden din. Tenk på fortjenesten. Verden er jo allerede så sinnssyk og kriminell at det ikke gjør noe fra eller til om du ser en annen vei mens noen gjør noe galt. Ta imot pengene og hold kjeft. Det er hva alt handler om. Det er ikke vanskelig. Det er ikke farlig. Alle gjør det likevel, så hvis ikke du vil ta imot pengene så vil sikkert noen andre steppe opp og ta ansvar for at korrupsjonskarusellen holder seg snurrende. Sånn fungerer forretningslivet. Enten du er med eller mot så kommer ting til å gå sin gang. The show must go on. Men du var allerede klar over dette, ikke sant?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ondskapen i denne verden ligner ikke en stor og farlig bjørn. Den er ikke et snerrende monster som vil overfalle deg og rive kroppen din istykker. Ondskapen er et skremt lite ekorn som fyker brennkvikt opp og ned langs grenene av sjelens plantevekst. Onde mennesker er først og fremst redde. Først og fremst redde for at de ikke skal få sin rettmessige del av kaka. Ondskap er FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å bli ledd av. Skrekken for å bli etterlatt alene på et ukjent sted. Frykten for å bli oppdaget og avslørt. Du vet. Skammen. Fornedrelsen. Sannheten om hva du er. Fordi du vet at du er villig til å gjøre denne handelen, ikke sant? Du vil jo ha alle fordelene og de fine tingene. Sånn er det med den saken. Ondskapen er ikke sterk, modig og pågående. Ondskapen er engstelig, unnvikende og ynkelig. Svakhetens øyeblikk er hva det handler om. Det kommer og går så raskt at du nesten ikke merker hva som skjer — og snart blir det en vane. Slik er mekanikken. Hjulene snurrer og klikker seg inn i en ny konfigurasjon. Først er det en ganske liten ting. Siden blir det noe større. Har du først kommet inn i maskineriet så kommer du ikke enkelt ut igjen. Sic transit gloria mundi.

Spørsmålsstillingen har alt å si hvis man prøver å lokke folk til å si sannheten om sitt eget liv. Nesten alle lyver om hvor bra de har det – av ulike årsaker – mens “et demokratisk flertall” overvurderer sine egne evner på det groveste. Senere stiller de seg uforstående til hvorfor de opplever så mange vanskeligheter. Det er forbløffende vanlig at folk er skeptiske til andres evne til å ta kloke beslutninger, men selv har de full kontroll. Hvis alle tenker dette, hva er det da som egentlig foregår med dem? Det vi skal frem til er samfunnets juridiske grunnlag. Hva slags type lover behøver vi og hvordan skal vi gå frem for å lage dem? Mye er selvinnlysende og handler om hva som er kulturell sedvane og sosiale normer blant mennesker, mens andre lover er mer “tekniske” og ikke umiddelbart begripelige for alle — men vi må likevel ha dem fordi de markerer grensene for hva man kan gjøre og ikke gjøre. Du vet. Hva som er “innenfor”.

Det er vanligvis fornuftig å holde seg “godt innenfor” hvis man er i tvil om hvor grensene går. Alle skjønner dette. Derfor bør vi reflektere over dette med å balansere langs kanten. Hvorfor opererer folk i faresonen? Noen gjør det fordi de er emosjonelt perverse. De får et kick ut av å bøye, tøye og bryte loven. Dette er den psykiatriske delen av skalaen. De er få men veldig flamboyante. De får uforholdsmessig mye oppmerksomher fordi de beste historiene handler jo om fantasifull kriminalitet. Vi liker ikke det skitne og det banale. Men de fleste “småforbrytere” gjør det av fornuftige årsaker, altså for penger, makt og andre fordeler. Dette er den forretningsmessige jungelgeriljaen av den typen som derfor med noe regelmessighet behøver advokat. Mesteparten av det vi kaller nærlingslivet jobber ut ifra en kriminell etikk, det vi si at de henfaller automatisk til argumentet om hva som er lovlig (i juridisk forstand) heller enn hva som er riktig (i moralsk forstand). Frimarked er en ideologisk fantasi om mennesket som rasjonell aktør, men alle som vet noe om mennesker vet jo at vi er irrasjonelle skapninger. Vi drives ofte av helt andre motiver enn hva som er “bra for oss”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det finnes en verden vi ønsker å se, men dette er nesten aldri den virkelige verden. Likevel er det svært vanlig ute blant folk å fatte beslutninger basert i deres ønskeverden. På forskjellig vis og i varierende grad er folk fulle av protest overfor den virkelige verden. Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Vi kan se positivt på saken og si at de drømmer om en bedre verden, men vi kan også betrakte det negativt og kalle dem idioter. Virkeligheten er hva den er. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer med hverandre så er det aldri terrengets skyld — og hvis du har et dårlig kart gir det ingen mening å følge det videre etter å ha oppdaget at terrenget går sine egne veier. Såpass bør alle skjønne. Problemet er bare at folk ofte har et romantisk “ønske om å tro” som kan være mange ganger sterkere enn realitetssansen deres. Her kommer ironi inn i bildet, fordi selv om man skulle ønske at folk tok bedre vare på seg selv – og hverandre – så kan ikke samfunnet satse på at “ting vil ordne seg”. Det er nødvendig å lage lover som minsker sannsynligheten for at folk vil gjøre skade på seg selv og andre med alle de gale påfunnene sine. Det er derfor ordet frihet aldri er noe realistisk politisk tema, ihvertfall ikke i Norge, hvor folk flest har et sett med godt ivaretatte rettigheter og privilegier. Kontoen er allerede makset ut.

Jeg har selv svært liten sans for anarkister. Det er nødvendig å ha en sterk stat med et kompetent byråkrati. Det er også nødvendig å ha lover og streng regulering av “markedet”. Når det er sagt så er jeg ingen kommunist heller. Det er en dårlig idè å etablere et opplegg med offentlig mikroadministrasjon av alle små forhold i menneskelivet. Vi behøver å ha en romslig arena for “private tiltak” og alskens idiosynkratisk virkelyst som individer måtte ha — og den må være bygget på det prinsipp at folk kommer til å bøye, tøye og bryte loven; hver dag, til alle døgnets tider, alle dager, året rundt. Sånn er virkeligheten. Strafferett er dessverre et nødvendig virkemiddel hvis man ønsker et fredelig samfunn. Se på nyhetene. Det er alltid en lang liste med straffbare forhold som har skjedd i løpet av det siste døgnet. Selvsagt er det nødvendig å ha patruljerende politi, etterforskere og det ene med det andre. Hvorfor skulle meningene være delte om den saken? Vi behøver imidlertid en sterk arbeidsrett mangedobbelt så mye som vi behøver en sterk strafferett. Sjansene for at man skal bli utsatt for en forbrytelse er jo hundrevis av ganger så stor i arbeidslivet som i privatlivet. Hvor tror du det finnes flest psykopater som vil føkke deg over og stikke av med pengene dine? Du svarer korrekt hvis du tipper at det er blant de som typisk henfaller til ordstillingen “det er ikke ulovlig”. En normalt “hederlig” kjeltring vet jo at de bryter loven. Det er en del av risikobildet i bransjen. De protesterer ikke mot loven. De forsvarer seg ikke hvis de blir tatt på fersken. De gjør ikke motstand hvis de blir arrestert. De bare forholder seg rolig og avventer sakens gang. Dette er realisme i praksis, mens de forretningsmessig orienterte lovbryterne “føler at de bør ha lov” og kan typisk bli både høyrøstede og truende hvis de blir tatt på fersken. Og noen ganger påstår de at de har blitt usatt for en konspirasjon.

Grovt sett er høyresiden av politikken fokusert på strafferett mens venstresiden er mer orientert mot arbeidsrett. Det er i utgangspunktet ingen motsetning her, men uhederlige politikere klarer likevel å etablere frontlinjer i folks fantasi, sånn at publikum får et urealistisk bilde av “hva som er farlig” via alskens fantasifull skremselspropaganda. Nå er vi tilbake ved prinsippet om at folk sjelden er rasjonelle skapninger. De velger ikke det alternativet som er “best for dem” ut ifra en strengt objektiv og materiell helhetsvurdering, men det alternativet som “føles riktig” på noe slags sentimentalt plan. Dette siste er imidlertid ikke realistisk. Uten at vi behøver å bli spesifikke vil jeg tippe de fleste forstår at det finnes folk de ikke går bra sammen med. Det finnes “umulige” mennesker. Ikke at de nødvendigvis er umulige for hele verden og alle andre, men de er “umulige for deg”. Det fungerer bare ikke. Så hva gjør du? Du holder naturligvis avstand — og når dette ikke er mulig så bruker du minst mulig tid og krefter på sånt som du ikke liker. Gjør alle transaksjoner korte og saklige. Stemmer det? Det stemmer for meg, men jeg tror ikke mitt opplegg er det mest vanlige. Jeg synes jeg kan observere – ute blant såkalt vanlige mennesker – en tendens til å være urimelig sterkt fokusert på forhold man ikke liker. Noen snakker knapt om andre ting. Du vet. Skattetrykk, innvandrere, trafikkreglene, været. Alltid skal det klages. Hvordan stemmer disse ved politiske valg? Mitt inntrykk er at de fleste av høyresidens velgere er noen jævla sutrete pyser. Hva er greia? Hvis du ser et problem som ikke enkelt kan omskapes til en jobb det er mulig å gjøre så ser du ikke noe realistisk problem. Prøv å få kontroll på angsten din. Du vet. Ta deg en drink. Spis valium. Hva vet jeg? Bare hold kjeft med all denne gråten fordi den går folk på nervene. Det forekommer aldri at en jobb blir bedre gjort fordi folk gråter mens de holder på.

Det er sannsynligvis håpløst å diskutere noe som helst med meg overhodet, men det er ekstra vanskelig å diskutere kunstuttrykk og kulturens rolle i de menneskelige enkeltindividenes dannelsesforløp. Jeg mener, i utgangspunktet ser jeg jo på folk som homo erectus – altså det mange kaller “halvaper” – bare med fjongere klær. Jeg forventer ikke at de skal kunne mange ord. Bare nok til å stønne frem hva de begjærer — men senere samme dag skifter de antagelig mening og da skal alt plutselig handle om hvor redde de er. Du vet. Typisk menneskelig. De er generelt sett upålitelige, evneveike og fjollete. Snåle små dyr som ikke tåler særlig mye før gråten kommer. Det er komisk, men det er også tragisk. Jeg er jo selv en av dem. Altså en av de som klarer å “se det for seg” men som ikke nødvendigvis har kraft til å gjøre det. Sånn er livet. Absurd og uforståelig, inntil det plutselig tar slutt. Bare kunst kan si noe meningsfullt om den menneskelige tilstand.

Her er greia: Noen ganger leser jeg filmanmeldelser, særlig av det vi kaller klassikere. Ofte angrer jeg på dette. Likevel fortsetter jeg å gjøre det. Er dette masochisme? Vi strekker jo ofte opplegget hans Leopold von Sacher-Masoch litt for langt, fordi han selv var nokså klar på at for ham var dette en seksuell ting, men senere har “masochisme” blitt brukt som forklarende ord på enhver form for “oppsøking av lidelse” som man strengt tatt ikke behøver å utsette seg for. Hvorfor skal man vel gjøre noe man ikke liker mer enn èn gang? Den naturlige læringsprosessen handler jo ideellt sett om at når man brenner seg, så passer man fingrene sine i lignende situasjoner deretter. Ihvertfall så langt som snusfornuften kan forklare noe. Jeg husker en kis for mange år siden som var drit redd for skrekkfilmer, men likevel måtte han på død og liv gå på kino for å se dem. Ganske nevrotisk det der. Hvis tingen plager deg sånn, kan du ikke bare la være? Som jeg pleier å si: Det går ikke an å forstå mennesker. Hvorfor oppsøker vi ting som plager oss? Det gir ingen mening.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Poenget her og nå er uansett at jeg har et helt jævla bibliotek av filmer på DVD. Et cinematek, om du vil. For eksempel har jeg alle filmene til Stanley Kubrick, David Lynch, Pedro Almodovar og Jean-Pierre Melville. Hvis vi nevner en film som Fryktens lønn av Henri Clouzot – fra 1953 – så har jeg sikkert sett den mer enn ti ganger, men har ikke noe imot å se den enda en gang, eller til og med enda ti ganger til. Den er jo så bra. Det samme kan vi si om visse filmer av Federico Fellini, Ingemar Bergman, Pier Paolo Pasolini og Sam Peckinpah. Og hvorfor skal jeg ikke se Tatt av vinden enda en gang? Eller Lawrence of Arabia? Spør du meg så er kvalitetsmålet på enhver film om man har lyst til å se den om igjen. Jeg klarer ikke å forholde meg til folk som sier “den har jeg allerede sett” og regner med at dette forklarer hele greia. Det er jo for fanden bare en fordel om du allerede har sett filmen før – gjerne mange ganger – fordi da er du bedre forberedt når “det skjer noe” på skjermen, eller for den saks skyld når det ikke skjer noe. Man legger jo merke til noe nytt hver gang. For meg ligner det på forholdet jeg har til musikk: De bra tingene vil jeg høre flere ganger.

Det er litt interessant at nesten alle kinofile mennesker har en tendens til å danne enighet rundt klassikerne. Alle synes for eksempel at Sykkeltyvene av Vittorio De Sica fra 1948 er bortimot så bra som det går an for en film å bli, slik at de sitter mer enn gjerne og ser den enda en gang, helst på stort lerret. Det er vanskelig å forklare eksakt hvorfor. Hva er det med Stalker av Andrej Tarkovskij som gjør at bare det å snakke om den gir meg lyst til å hente den frem og se den en gang til? Jeg har jo møtt folk som knapt orker å se den bare èn gang og som etterpå klager over at de “ikke skjønte noe av filmen”. Herregud. Hva er det du skjønner av noe som helst da? Det er noe psykologisk som foregår her. Kanskje noe som har med “personlig komfortsone” å gjøre? Selv føler jeg jo at jeg aldri forstår noe av noe som helst i denne verden, fordi alt er så gåtefullt og tvetydig. Sånn har det alltid vært. Jeg mener, det finnes jo alltid mer. Ting du ikke vet. Ting du ikke oppfattet første gang du så noe. For meg er det ærlig talt litt uhyggelig med sånne som tror de forstår verden og andre mennesker. Det er noe psykopatisk med det. Ta for eksempel en film som Gå og se av Elem Klimov (1985) som jeg så første gang da den var ny — og siden har jeg sett den sikkert femti ganger. Nok til at jeg kan gjenfortelle hele forløpet ganske eksakt, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å se den flere ganger. Om og om igjen. Filmen er jo et formidabelt mesterverk som folk bare må “gå og se” for å overhodet fatte. Jeg vil ikke skrive noen anmeldelse av den filmen, fordi det er jeg ikke kompetent til, selv om jeg er rimelig flink til å skrive. Du må jo se filmen. Med åpne øyne.

Vi avslutter med en – til tematikken relevant – musikalsk klassiker fra året 1980.

En gang traff jeg en person som hadde motivet som er avbildet ovenfor på en t-skjorte, men de visste ikke annet om det enn at “det ser kult ut”. Jeg vet ikke. Kanskje litt småfrekt eller noe? Det er uansett umulig for meg å se på den berømte gjeipen uten å tenke på Rolling Stones. Det skjer automatisk. Sånn sett er det et veldig sterkt varemerke. Første gang logoen ble brukt var i 1971, på innercoveret til albumet Sticky Fingers, etter at designeren John Pasche året i forveien hadde fått til oppdrag av Mick Jagger å skape “noe som minner om hindugudinnen Kali sin utstrakte tunge” fordi bandet ville ha noe som markerte deres anti-autoritære livssyn. Siden den gangen har gjeipen vært på alle deres album.

Om Rolling Stones er det ellers å si at de visstnok er aktive ennå. De som fortsatt lever, får vi vel legge til. De er jo hvor gamle som helst nå, men synger og spiller fortsatt. Hva skal man tenke om sånt? Jeg husker at folk allerede på 80-tallet mumlet noe om at tiden hadde løpt fra dette bandet. At de er for gamle til å være troverdige rockere. Men hva annet kan de gjøre? Det er jo definitivt for sent for dem å “slutte mens leken er god”, så hvilke alternativer gjenstår? Jeg forventer vel ikke at de skal gi ut noe nytt og banebrytende lenger – og jeg har absolutt ikke lyst til å se dem spille konsert – men det kunne kanskje vært artig hvis de ga ut en køddeplate hvor de gjør narr av diverse andre artister på noe slags vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er sjelden noen vits i å spørre folk om hva som er deres favorittalbum med Rolling Stones – mine er tidligere nevnte Sticky Fingers, Exile On Main Street og Some Girls, altså bare 70-tallsperioden deres – men enkelte kan i det minste navnet på noen av de største slagerne fra 60-tallet. Du vet. Satisfaction, Jumping Jack Flash, Paint It Black og så videre. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor så mange sier at de hater Rolling Stones. Hva er greia? Litt overeksponering på den kommersielle siden er jo ikke så rart når de har solgt så perverst mange plater – og neppe noe de selv noensinne har hatt full kontroll over heller – men jeg vet ikke om de er noe bra eksempel på “the establishment”, kampen mot utnyttelse av artister og den typen ting. De ble jo verdensstjerner så å si øyeblikkelig, det vil si tidlig på 60-tallet, og siden har de ikke hatt noe særlig valg i dette spørsmålet. De har åpenbart fortsatt ikke noe valg. Det er bare å stå på så lenge det går.

Som alle vet finnes det bare èn tilstand av kosmisk orden – maksimal entropi, energilikevekt, eller varmedød – men et uendelig antall tilstander av uorden, eller som vi også kan kalle det; potensiale. Som en enkel modell kan vi bruke en dør. I sin mest ordnede form er døren lukket. Dette er en “avsluttet tilstand”. En dør kan ikke bli mer lukket. Imidlertid finnes det et uendelig antall tilstander av “åpen dør”. Dører kan være mer eller mindre åpne. Enhver endring i åpenhet medfører en endring i systemets informasjonslikevekt. Henger du med? Universet fungerer jo på samme måte.

Hvis et menneske har “et lukket sinn” befinner de seg i en informasjonsmessig likevektstilstand. Eller nirvana, om du vil. Å være levende betyr å eksistere i en kaostilstand. Døden er en ordnet tilstand, mens livet handler om dynamisk uorden og en stadig omskiftelig, gjensidig interaktiv relasjon til verden. Enten man forstår dette eller ikke så er man i forandring til enhver tid så lenge man er levende. Paradoksalt nok er denne forandringsprosessen livets eneste konstant. Det eneste du kan være helt fette sikker på. Følgelig er mental fleksibilitet et tegn på intelligens, mens “absolutte idèer” er et tegn på det motsatte. Det å føle seg helt sikker på noe er med andre ord et rimelig sikkert tegn på at man er idiot.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er greia: Mennesker tar alltid feil. Det forekommer rett og slett aldri at folk “har rett”. Det går ikke an. Det beste vi kan få til er å være “rimelig godt synkronisert” med naturprosessene — som generelt sett alltid er irreversible. Det går ikke an å angre seg etterpå. Du får bare èn sjanse. Slik fungerer universet. Det er, uansett hva du tror, ikke et tegn på intelligens hvis du sier jamen fordi alt som ligner på “en ny sjanse” er bare illusjonen om en situasjon med lignende parametre som oppstår på grunn av din manglende evne til å forstå statistisk mekanikk. Strengt tatt vet jo alle dette, fordi det er innbakt i det kjente uttrykket “gjort er gjort og spist er spist”. Henger du med? Filosofisk fatalisme handler ikke om “skjebnetro” men om erkjennelsen av universets fundamentale entropi. Karmaloven handler ikke om at “alle vil få lønn som fortjent” men om at enhver handling man foretar vil endre din relasjon til verden på en irreversibel måte. Det vi gjør i dag skaper det handlingsrommet vi har å forholde oss til i morgen. Karma er “å møte seg selv i døra” mens klokskap er evnen til å forutse sannsynligheten for at man selv kommer til å gjøre ting man kritiserer eller erklærer seg som motstander av.

Jeg har ingen mening om hvordan folk bør stemme ved valget på mandag. Hva de stemmer vil jo være en funksjon av hva slags mennesker de er, det vil si sannsynligvis evneveike ånsinger som faen ikke verken kan noe eller vet noe om noe som helst, men de har “mange følelser”. Så da går det som det går. Jeg vet ikke om komisk er det rette ordet for hva som foregår i USA for tiden, men alle som har målbar hjerneaktivitet kan se at ting er i ferd med å gå til helvete på en stor og gjennomgripende måte. Er det bra om USA kollapser og forsvinner fra verdenspolitikken? Tja. Det er sikkert “bra for noen” men det er usikkert hvor ting i så fall bærer hen. Amerikanerne valgte Donald Trump som president, så det blir ikke korrekt å snakke om at han tilraner seg diktatorisk makt. Alle visste jo allerede hva slags type han er. En sosiopatisk narcissist med “varig svekkede sjelsevner”. Det er ikke overraskende at en sånn person oppfører seg antisosialt. Det er hva man bør forvente. Finnes det fortsatt mennesker i Norge som synes Trump er en grepa kar som bør gis makt? Ha det i hodet når du stemmer ved valget. Det er jo ikke alle som tåler å havne i maktstillinger. Har de tidligere vist dårlige evner til selvbeherskelse? Har de tidligere uttalt seg på flåsete og flippete måter om alvorlige saker? Det er generelt sett aldri noen god idè å gi ansvar til andre enn de som over tid har vist konsekvent evne til ansvarlighet. Det er alt.

Til sist enda mer musikk fra året 1979.

Det er litt omdiskutert hva eksakt det er som gjør noen til en stjerne innenfor film, musikk og den typen ting, mens andre kan være hvor talentfulle som helst uten at det tar av for dem. Jeg har selvsagt vært så heldig at jeg vokste opp i en helt annen tid. Du vet. Før de begynte med “talentfabrikker”. Ser du hvem som er avbildet ovenfor? Det er David Bowie, i et øyeblikksklipp fra musikkvideoen til sangen “Ashes to Ashes” fra 1980. Jeg var 17 år den gangen og etter min egen litt umodne mening “ganske godt orientert” om samtidens kunst og musikk. Mitt første møte med artisten David Bowie var utgivelsen Low fra 1977 — som stilmessig sett var et brudd med Bowies tidligere arbeider, men det visste ikke jeg den gangen så jeg tok det som er isolert originalverk løsrevet fra sin kontekst, det vil si noe mer fremtidsrettet enn alt jåsset med Ziggy Stardust & The Spiders From Mars (som jeg altså ikke visste noe om ved det tidspunktet). Det er vanskelig å forklare dette nå i dag, men i 1977 var Low en veldig sær utgivelse som mange likte temmelig dårlig, særlig den gamle fansen hans David. Men hva visste jeg? Jeg var jo bare 14 år i 1977 — og brukte pengene jeg tjente på å gå med avisen til å kjøpe all mulig slags musikk som jeg ikke hadde noen slags peiling på. Imidlertid hadde jeg et ganske bra øre.

Finnes det personer som bestrider stjernestatusen til David Bowie? Sikkert, men jeg har aldri møtt noen. Enten de liker ham som artist eller ikke – noe som ofte henger på om de har hørt noe særlig av musikken hans – så er det ingen som diskuterer om han var et talent. Det er alt for åpenbart. Alle finner minst èn sang de liker i back-katalogen hans. De fleste finner flere. Det er egentlig ikke et diskutabelt tema. Det blir som med Queen eller Led Zeppelin. Hvis du overhodet har øre for musikk så kan du høre at “det er noe der”. Et bedre spørsmål er hvorfor sånt tilsynelatende ikke finnes lenger. Det korte svaret er fordi pengeinteressene tok over musikkindustrien og perverterte den kreative prosessen. Når vi snakker om “stjerner” i 2025 så mener vi ikke typisk gudsbenådede talenter men heller underholdningsmessige produkter. Noen som vinner en talentkonkurranse, for eksempel. Stjernekamp er jo en ting. De såkalte fagdommerne legger vekt på om artistene “viser noe av seg selv” og fremkaller følelser hos folk. Har de det som trenges for å “bevege” det dekadente publikum i vår tid? Det er et sørgelig opplegg — men det er jo bra fjernsyn, så da så. Jeg sier ikke dette til forkleinelse for noen av artistene som deltar i konkurransen, men også de skjønner jo at de har ikke noe å stille opp med hvis de skal sammenlignes med David Bowie. Det er ikke realistisk. De spiller ikke i den samme divisjonen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Egentlig hadde Bowie tenkt å etablere seg som låtskriver, punktum. Har du noen gang hørt sangen My Way som Frank Sinatra er for evig assosiert med? Alle må ha hørt den til en sånn grad at de i det minste kan nynne melodien. Saken er at det var opprinnelig en fransk chanson om livets uutholdelige kjedsomhet; Comme d’habitude fra 1967, eller “den samme gamle leksa” på norsk. David Bowie meldte interesse for å få rettighetene til en engelsk versjon, men melodien endte etter litt om og men hos Paul Anka, som skrev den om til det selvnytende narcissist-eposet vi alle kjenner nå i dag — mens Bowie på sin side tok ut frustrasjonen over å ha “tapt” i spillet om rettigheter ved å skrive sangen Life on Mars. Deretter tok han selv ansvar for fremførelsen og en stjerne var født. Hvis du skakker litt på hodet og lytter nøye til Life on Mars vil du kunne høre hvordan de tekstlinjene han allerede hadde planlagt for Comme d’habitude på en måte kunne ha passet til melodien My Way. Dette er på ingen måte tilfeldig. Paul Anka gikk jo i en helt annen retning med selve “ånden” og budskapet i sangen, mens Bowie hadde planlagt en engelsk versjon som beholdt de eksistensielle spørsmålene og “angsten” over selve livets nådeløse spill med menneskene. Imidlertid endte saken som den gjorde og Frank Sinatra fikk et nummer – som han selv hatet – folk for alltid vil assosiere hele karrièren hans med. Dette er ganske meta. Du vet. En slags skjebnens ironi som brukte lang tid på å spille seg ut, men sånn er verden. Er det ikke det ene så er det det andre.

Det foregår underlige ting i Storbritannia. Mange føler sterkt ubehag over frivoløs bruk av “terrorismeparagrafen” etter at den politiske protestgruppen Palestine Action ble satt på en liste over oppleste og vedtatte “terrorgrupperinger” uten at de noensinne har begått vold mot mennesker, eller engang truet med dette. De har begått skadeverk i materiell forstand, noe de også tilstår, i form av diverse “direkte aksjon” rettet mot bygninger, kjøretøy, ledningsnett og den typen ting, blant annet sabotasje av flyvåpenets materiell (som vel er hva som fikk vektskålen til å tippe). Som en konsekvens av denne uretten har Palestine Action blitt “druknet i støtteerklæringer” av ymse demonstranter som har blitt utsatt for arrestasjon og anklage om “støtte til en terrorgruppering” – et forhold som i strengeste forstand kan medføre fjorten års fengsel – etter at de på offentlig sted har stått stille med plakater som sier: I oppose genocide. I support Palestine Action. Dette er altså strengt forbudt og foreløpig har de arrestert mer enn 500 mennesker for denne forbrytelsen.

Overskriften her er et sitat fra den franske filosofen Joseph de Maistre (1753-1821) som jeg stiller meg litt “meh” til. Jeg vet ikke hva jeg synes. På en side er det en komisk punchline, men på den annen side er det en farlig overforenkling av en alvorlig sak. Som alle vet har det jo mye å si hva slags regjering man får. Er det voksne og ansvarlige mennesker? Dette er det første spørsmålet man bør stille seg. Hvis man har noen som helst grunn til å føle selv den minste skygge av tvil om dette bør man ikke stemme på dem. Å styre landet ligner overgodet ikke på å styre en bedrift. Om noe, så vil folk være mindre kvalifisert til å bli politikere hvis de har “lederbakgrunn fra det private næringsliv” fordi oppgavene er så dypt og fundamentalt forskjellige. Før det første må en privat bedrift fokusere på lønnsomhet og effektivitet. De svarer for det neste kvartalsregnskapet. Ingen mentalt frisk næringslivsleder planlegger for mer enn to-tre år om gangen – selv om de kan ha “ønsker” om mer langsiktige affærer – fordi en typisk virksomhet lever innenfor øyeblikkets horisont. De må svare for konkrete forhold her og nå. En bedrift vil dø hvis den legger frem ulønnsomme tall over et uakseptabelt tidsrom. Men en nasjonalstat er udødelig. Den eksisterer innenfor “evighetens tidshorisont”. En stat kan være vanstyrt slik at ingenting fungerer som det skal og regjeringen er bare nikkedukker for andre – skjulte – interesser, men staten kan ikke dø slik som en privat virksomhet kan. Denne vesensforskjellen dyrker frem svært forskjelligartede ryggmargsreflekser.

Statens oppgave er å ivareta folkets interesser. Hele folket, ikke bare eliten, og slett ikke bare de som stemte på det eller det politiske partiet som fikk flertallet og derfor dannet regjering. Mesteparten av jobben utføres imidlertid av byråkrater som i hovedsak forkuserer på statstjenesten som en livslang oppgave. De har valgt sin vei. De har ingen interesse av å gå over til privat sektor, noensinne. Ihvertfall har det tradisjonelt vært slik. Du vet. Konservativt. En embedsmann er ikke laget på samme måte som en handelsmann. De driver med ekstremt forskjellige ting. “Forretningsteft” – en nese for å se gode muligheter til å handle raskt, tjene penger og den typen ting – vil i en offentlig stilling bare medføre det vi med et ord kaller korrupsjon. Statens affærer og daglige drift skal ikke la seg forstyrre av “konjunkturer i markedet” men holde stø kurs i forhold til folkets interesser på både kort og lang sikt. Mer som en fagforening enn som en bedrift, kan du si. Det er aldri A/S Norge, det er Foreningen til fremme av det norske folks velferd. Hvis man går i surraball med de to vil ting gå til helvete. Dette vet vi med sikkerhet. Det er forankret i hvor mye historisk bevismateriale som helst. Vi ser det skje hver dag i diverse “stater som vi ikke bør sammenligne oss med” slik som USA under Donald Trump. Det er så fette åpenbart at det føles nesten flaut å si det: Staten styres i henhold til lover, uavhengig av hva “markedskreftene” vil.

Vi avslutter med litt dansemusikk som passer til denne dagen. ihvertfall der jeg bor.

Noen fortalte meg en historie som var ganske – hva skal man si – tragikomisk. Saken er at en eller annen dust ble så sint på noe han så på nettet at han plantet knyttneven i skjermen. Dermed oppnådde han både å skade hånden sin og ødelegge en ganske kostbar skjerm — selvsagt uten at dette på noe vis fikk den irriterende personen på nettet til å skifte mening. Spørsmålet må bli hva han oppnådde med dette. Lærdom? Det tviler jeg på. Jeg hørte for mange år siden en lignende historie om en kis som kylte ølflasken sin i fjernsynsskjermen på grunn av et eller annet politisk, slik at hele mannskiten eksploderte så glassbitene fløy. Jeg tror ikke lærdom biter på folk som er i stand til å gjøre sånt. Det er noe fundamentalt galt med hele opplegget. Skjønner de ikke at skjermen er uskyldig i hva det enn er som plager dem? Jeg mener, for alle oss andre er dette en sånn type dustehistorie vi kan sitte og flire ondskapsfullt av rundt bordet på pøbben, eller noe, men de som gjør sånne ting behøver jo noen slags form for psykiatrisk hjelp eller bistand, synes du ikke?

Vi flytter blikket litt til siden for å spørre om det er noen vits i å brenne bøker. Du vet. Fordi man ikke liker det som står skrevet i dem. Du kan innvende at “det blir noe helt annet” men det synes jeg ikke. Prinsippet ser ganske likt ut for meg. Forskjellen består bare i hva slags teknologi som inngår i mediet. La oss si at noen for eksempel ønsker å stanse det de kaller “verdenskommunismen” — så de går i en kiosk, kjøper et eksemplar av Klassekampen og brenner den på torget eller et annet offentlig sted. Du vet. For å demonstrere sine synspunkter. Hva har de oppnådd? Å markere seg? Jeg er igjen i tvil om nytteverdien av sånt. Alt jeg ser er en tosk som bruker penger på å kjøpe en avis som han siden setter fyr på uten engang å lese den først. Mennesker er noen absurde skapninger. Jeg har nesten aldri møtt noen som kaller seg “antimarxist” som faktisk har tatt seg bryet med å lese gjennom det Marx skrev. Så hvor seriøse er de egentlig? Etter min mening tilligger det hva man kaller “elementær etterretning” å sette seg inn i det fienden – ekte eller innbilt – har for slags planer og strategier. Hvis ikke stiller man jo ikke særlig skarpskodd i en eventuell konfrontasjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Opprørte følelser har ingen nyttige applikasjoner. Kan du for eksempel peke på bare èn eneste jobb som noensinne har blitt bedre gjort fordi du var fette forbanna mens du gjorde den? Det vi kaller internett-troll er individer som søker å terge og hisse opp folk av hva jeg bare kan karakterisere som sadistiske årsaker. Du vet. De får et kick ut av å se andre miste fatningen. Eventuelt at de blir “såret og lei seg” eller noe annet i den samme gata. Poenget er uansett å spre det onde budskap. Negative bølger av energi som sprer seg lik ringer i vannet. Hvorfor er dette så gjevt? Jeg forstår det bare ikke. Imidlertid forstår jeg hva oppmerksomhetsøkonomi handler om. For eksempel vil et nettsteds reklameverdi henge på hvor mange besøk de har i løpet av en tidsperiode, samt hvor lang tid disse besøkende bruker på nettstedet. Til dette formål har de stor nytte av “engasjement” — og det spiller i prinsippet ingen rolle for nettstedets eier om dette er av positiv eller negativ karakter. De teller bare klikk. Vi vet at algoritmene som styrer automatikken i sosiale media favoriserer ting som skaper engasjement, la oss si “kontroversielle meninger” og annet innhold som tiltrekker seg oppmerksomhet. Dette gir best uttelling i forhold til reklameinntektene. Det er et ganske sykt opplegg. En ond sirkel, kan du si. Vi kan også kalle det en dommedagsskrue, eller en undergangsspiral, hvor delinkventene kappes om å komme ned på det lavest mulige nivå så raskt som mulig. Sånn har verden blitt. En hyperrealistisk simulasjon befolket av sinnssyke aper.

Vi avslutter med litt god gammeldags skrekkmusikk, i tradisjonen etter HP Lovecraft.