År: 2025

De kaller dem SCOTUS – Supreme Court Of The United States – og de har nettopp opphevet den loven som teknisk sett heter 422 U.S. 873 (1975) – også kjent som United States versus Brignoni-Ponce – hvor det nedlegges eksplisitt forbud mot å stanse en person eller et kjøretøy hvis den eneste begrunnede mistanke er at personen(e) er meksikanske, eller på andre måter latinamerikanere, fordi dette er i strid med det fjerde grunnlovstillegget (4th Amandement) som forbyr urimelig “stop and search” – inkludert pågripelse, beslag eller annen inngripen – overfor ellers sakesløse individer. Det som foregår i dagens USA er en svært bredt anlagt kampanje mot såkalt illegale innvandrere som bryter med et av de mest fundamentale rettsprinsippene i alle demokratiske samfunn; at man ikke skal behøve å “bevise sin uskyld”. Det er alltid den pågripende mundighet, på vegne av påtalemakten, som plikter å presentere “berettiget mistanke” om at det foreligger et straffbart forhold som kan knyttes til det/de individ(er) som vedkommende politipatrulje eller annen slik myndighet stanser og konfronterer. For øyeblikket har imidlertid SCOTUS opphevet Brignoni-Ponce, slik at ICE (Immigration and Customs Enforcement) kan stanse og pågripe alle de mistenker for å være latinamerikanere, hvis de ikke der på stedet kan presentere identifikasjonspapirer som bekrefter at de har lovlig opphold i USA.

Behøver vi å sitere den historisk bryske tyske kommandoen som sier Papieren, Bitte, men som få nålevende nordmenn kan huske lenger? Legitimasjonsplikt i praksis handler jo om at man alltid bør/må bære legitimasjon på seg i tilfelle man påtreffer en patrulje eller kontrollpost som forlanger å se dem. Hvis man av noen årsak ikke kan presentere papirer kan dette medføre ukjente mengder ubehag og bortkastet tid. I dagens USA kan det i verste fall bety at man settes på et fly til konsentrasjonsleirene i El Salvador samme dag. Dette er en svært alvorlig situasjon som har ukjente rekkevidder, men at man i det hele tatt utsettes for “rasistisk profilering” og legitimasjonsplikt i praksis er et eklatant brudd med det fjerde tillegget i den amerikanske grunnloven — uten at dette på noe vis ser ut til å forstyrre sinnsroen til regjeringen hans Donald Trump, som har lovet sine velgere å pågripe og utvise alle “illegale innvandrere” i USA. Problemet med dette opplegget er bare at det finnes mange titalls millioner amerikanske statsborgere som har latinamerikansk bakgrunn, hvorav et ikke ubetydelig antall faktisk stemte på Trump ved forrige valg. Dessuten finnes det også et antall individer som har lovlig opphold med arbeidsvisum. Ting er i ferd med å komme seriøst ut av kontroll der borte, fordi diverse grupperinger av typen “hvit makt” har fått skikkelig blod på tann av all denne medvinden. Disse har alltid eksistert men de har tradisjonelt sett vært “undergrunn”, noe som nå er i ferd med å endre seg. Nå står de åpent frem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi registrerer at innvandring var et svært viktig tema blant mange norske velgere nå nylig. Hva betyr dette? Hva er det de fantaserer om? Norge skiller seg ikke slik sett fra resten av det vi kaller “vesten”, hvor uærlige politikere har brukt dette temaet som brekkstang for å skaffe seg makt, posisjon og privilegier gjennom mange år. Det er jo ikke særlig vanskelig å skremme folk. Jo mindre de vet om en sak jo enklere er det å overbevise dem om at de er i fare — og i våre postmoderne samfunn hylles uvitenhet som om det skulle være en dyd. Du vet. Alt handler om følelser nå. Eventuelt om noe de kaller “holdninger”. Det som foregår i USA er ikke vesensforskjellig fra det som skjedde i Tyskland for hundre år siden, og de samme typene fylles av den samme form for begeistring nå som da. Folk bryr seg ikke om tall og fakta, fordi de har jo følelsene sine. For eksempel er det enkelt å finne stoff på nettet om og med diverse amerikanere som hyller det som foregår der borte fordi “noen endelig gjør noe” i forhold til bekymringer de har båret på lenge. Ingen husker dette nå lenger men tyskere var pisse redde for “jøder” – de fleste av dem visste ingenting om jøder, men de hørte på det som ble sagt og dannet seg “følelser” rundt saken – på omtrent den samme måten som nålevende mennesker kan frykte og hate “muslimer” og/eller andre grupper av innvandrere, flyktninger og så videre. Det er samme greia om igjen. De som har noe å tjene på saken jobber hardt for å piske opp følelseskaoset ute blant befolkningen. Politikere som ikke har noen bedre vei til maktposisjoner kan bruke folks frykt til sine egne formål. De inkompetente støtter seg på de uvitende. Opplegget er ganske deprimerende, men det er også en dødelig realitet for de som rammes av galskapen.

Jeg gidder ikke å mase med Martin Niemöller og hans kjente dikt om at “først kom de og hentet kommunistene” og så videre. De som kan det kan det allerede og de som ikke kan det er ikke interessert uansett. Men det er et poeng at når de først har fjernet en lovparagraf som i sin tid ble designet for å beskytte et lands borgere mot urimelig og/eller urettmessig behandling, inngripen og/eller forfølgelse fra politiet, retten og andre myndigheter, så er det liten grunn til å tro at de vil stanse etter at de er ferdig med den gruppen de først begynte med. Sånne typer som fantaserer om å “renske opp” i et samfunn har en typisk tendens til å oppdage flere fiender hvor de enn snur seg. Dette vet vi. Det er jo slik paranoia typisk fungerer. USA utvikler seg svært hurtig i retning av å bli en nazistat. Dette er ingen spøk. Det er heller ingen ovedrivelse. Alt som kreves er jo en regjering som har vilje til å endre på lovene — eller eventuelt ignorere dem hvis de ikke kan endre dem. Hvem skal liksom stanse dem? Det er vanligvis de som kontrollerer et lands væpnede styrker som har makt og midler til å gjennomføre hvilke slags tvangsmidler de måtte ønske. Det er slik “bananrepublikker” fungerer. USA har hatt muligheten til å sette bremser på Donald Trump mange ganger, men de folkevalgte forsamlingene har valgt å ikke gjøre dette — og nå er det sannsynligvis for sent. Om de er redde, feige eller grådige spiller forsåvidt mindre rolle, poenget er at et tilstrekkelig antall av de formelle makthaverne støtter Trump i prosjektet hans — eller ihvertfall yter de ingen motstand. Og ennå er det mer enn tre år igjen av presidentperioden hans. Hvordan dette skal gå er ikke godt å si, men skal man dømme etter hva vi allerede kan observere så kommer det til å gå rett til helvete for full maskin.

Jeg er ikke i utgangspunktet særlig interessert i “finanssektoren” men jeg følger ikke desto mindre Patrick Boyle på YouTube, først og fremst fordi han har en litt tørrvittig “britisk” stil som jeg liker. Du er nødt til å selv sortere ut det som er morsomheter fra det som er saklig materiale. Han gir ingen varsler av typen OBS! VITS! – med eller uten innlagt latterspor – det bare kommer som en sømløs del av teksten. Ikke alle liker sånt, men jeg gjør. Uansett, dette er et blikk på hva som foregår med finansene til storselskapet Tesla, smmaenlignet med “den normale virkeligheten” der ute.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi skal ikke snakke om partier. Det er for banalt. Alle kan slå opp hvilken nyhetskanal som helst og finne alle tallene. Nei, denne spalten foretrekker å studere det underbevisste sjelsliv; her illustrert med det som på NATO-katalog-språket vil hete bukse, under, herre. Trender og tendenser er hva vi skal se på i dag. Hvem har hatt fremgang og hvem sliter med å bli forstått? På trendsiden er valgets store vinner identitetspolitikk. Da mener vi særlig “fraværet av identitet” og kampen for folk ikke skal ha lov til å selv definere hva og hvem de er. Zombiene i Kristelig Folkeparti vendte jo tilbake fra dødsriket bare på grunn av sin tydelige motstand mot individets frihet. Staten skal bestemme hva slags kjønnsroller som er tillatt i det norske samfunnet, ifølge dette tøysete mikropartiet. Hva sier vi til sånt? Herregud. Bokstavelig talt.

På den prinsipielle siden legger vi merke til at nynazistene står sterkere enn de har gjort på hundre år. Det er grunn til å tro at Knut Hamsun visste hva han snakket om da han sa at “om hundre år er allting glemt”. Heldigvis slapp de å danne regjering, fordi da ville den sausen de har lyktes i å piske sammen til en forløping emulsjon uten tvil ha skilt seg. Som jeg sa for flere år siden: Så lenge Sindre finnes får du ikke fjerna Erna og nå er Sindre mer eller mindre ute av bildet, etter at det kom frem at han satt hjemme og runket på børsen mens mor var ute og gjorde politisk arbeid. Dermed er det over og ut for det norske svaret på Franz von Papen (slå det opp hvis du ikke skjønner hva dette betyr). Høyre opplever – midt i disse forvirrede tider – en identitetskrise. Hvor passende er det? Identitetspolitikken slår alle veier. Et annet parti som har falt gjennom gulvet er Senterpartiet, det vil si gammelnazistene. Hvor har velgerne deres vandret hen? Svaret ligger i å studere tallene. Gjør matematikken. Variansen i åpne svarmuligheter er begrenset av de aktuelle mengdene.

Illustrasjonsbildet ovenfor betegner den postmoderne nærkontakten mellom rasshølet og nasjonalflagget. Keep your friend close but your enemies closer, som de sier i England. Det er opprinnelig et fyndord som strategen Sun Tzu – også kjent som Sun Wu og Sunzi – fant opp for snart 2500 år siden, altså under Zhou-dynastiet. Kina er jo et gammelt land på så mange måter, i motsetning til Norge, som ifølge historiebøkene “ble samlet til ett rike” under den bisarre karakteren Harald Hårfagre sent på 800-tallet. Han gjorde visstnok dette for å imponere en kvinne. Veldig incel, kan du si. De sliter fortsatt med identitetsdannelsen sin i den kategorien av menn som hovedsaklig gjør alt de gjør fordi de prøver å innta et barskt og mandig “image” overfor en eller flere kvinner. Du vet. Slå seg på brystet og brøle. Typisk sånt som får alle små apefrøkner til å skjelve i trusene og tilby samleie. Hvilket minner meg på at Trond Giske er tilbake i rikspolitikken etter å ha tilbrakt noen år med ørkenvandring ute på den trønderske landsbygda. Hva betyr dette? Det er for tidlig å si noe om, men vi kan i det minste gjette på at det neppe begeistrer den Oslo-baserte partieliten rundt Støre og Stoltenberg.

Av årsaker jeg ikke umiddelbart forstår er partiet Rødt svære i Finnmark, med hele 33% i Karasjok, mens de på riksplan ligger på noe mer beskjedne 5,3%. Har det noe med Sametinget å gjøre? Det kan selvsagt også handle om personer og deres engasjement i lokale saker. Jeg avventer mer informasjon før jeg trekker noen konklusjon. Vi har uansett et knippe med små tøysepartier som havner i “vippeposisjon” og derfor kan selge seg dyrt når saker skal behandles i Stortinget. Jeg har aldri skjønt hva Miljøpartiet De Grønne (MDG) er og står for, men det er verdt å legge merke til at de stiller med en nitten år gammel kandidat til rikspolitikken, slik at vi kan definitivt stryke seriøsitet av listen. Jeg mener, hva faen. Hva går det an å vite om livet når du er tenåring? Det faller på sin egen urimelighet. Men de kaller seg jo forsåvidt “de grønne” så det ligger vel i navnet at de skal stille opp med mer blodferske kandidater enn alle andre. Det tidligere nevnte partiet for gammelnazister – altså Senterpartiet – har også blitt redusert til en brølende mus. Hva ønsker egentlig denne pussige skapningen? Ihvertfall ikke det samme som norske velgere i alminnelighet, for de har jo valgt å flokke seg rundt det nye motsetningsparet Fremskritt og Arbeid. Hvilket utber spørsmålet: Hvor eksakt ligger sentrum i norsk politikk? Det er jo urimelig å påstå at noen få små tøyseparter med omtrent fem prosent velgeroppslutning hver seg representerer den form for politisk tyngde man bør forvente å finne der hvor gravitasjonen er på sitt sterkeste. Etter min mening er det ufruktbart å snakke om “høyre og venstre” som om vi fortsatt befinner oss i slutten av det tyvende århundet med alle sine kalde kriger mellom oppkonstruerte motsetningspar som “kapitalisme og kommunisme”. Det toget har gått. Folk bør følge nøye med på horisonten for det er bare et tidsspørsmål før USA kollapser og en ny politisk verdensordning vil danne seg.

Altså, det er jo slik at jeg er trent i klassisk fransk kjøkken, ikke sant. Derfor kaller jeg hele stykker av kyllingbryst med sitt franske navn supremes, men det forekommer nesten aldri at jeg helsteker dem. Hva jeg typisk velger å gjøre er som regel å tynnskjære dem, før jeg panerer dem i en blanding av hvetemel og krydder, noen ganger også deretter vendt om i et pisket egg og til sist rullet inn i brødsmuler, før de til sist skal stekes gyllenbrune på ganske høy varme. Det kommer an på hva jeg gidder den dagen. Men de må minimum vendes i mel og krydder. Noen slags råskinnmetode blir ikke aktuelt. Det skal være kulturelt korrekt, hvis ikke kan det faen meg være det samme med hele mannskiten. Da tar jeg heller en brødskive med gulost, liksom. Herregud. Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det å skuffe meg selv.

Sånt er imidlertid ikke noe problem for de fleste, så langt jeg er i stand til å se. De har jo ikke denne “dobbeltheten” i sin egen natur som gjør at de vokter over seg selv og er kjappe på avtrekkeren når det kommer til nådeløs selvkritikk. Bør jeg misunne dem? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har aldri prøvd å være noen andre enn meg selv og har forsåvidt ingen interesse av det heller. Vi er alle nødt til å leve med den naturen vi ble tildelt ved fødselen, eller hvordan der der virker. Poenget er uansett at folk er forskjellige. Noen stiller høye krav til seg selv, andre gjør ikke. Jeg vet ikke om det er riktig å karakterisere “de andre” som mer fri enn meg selv bare fordi de verken har standarder eller selvdisiplin. Som regel ser jeg dem som undermennesker. Halvaper. Hva er greia? Den eneste grunnen til at de kan overleve som fri på den måten er at andre betaler prisen for dem. Sannsynligvis er de lykkelig uvitende – som småbarn – om hvor sjanseløse de ville ha vært i en verden hvor ingen vokter over dem og beskytter dem. Dette er komisk, men det er også tragisk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange snakker om en film fra 2006 som heter Idiocracy. Jeg så den da den var ny og syntes den gangen at den hadde sine artige øyeblikk, men i det store og hele var det ingen bra film. Alt for “amerikansk” hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett, det folk sier er at da filmen var ny ble den betraktet som overdreven. Ti år senere ble den imidlertid sett som ganske realistisk — mens nå i dag virker opplegget som best case scenario. Har folk virkelig blitt dummere etter år 2000 og i så fall hvorfor? Det mest nærliggende svaret er selvsagt internett. Du vet. Det å “sette bort” store deler av ens egen tankevirksomhet til en automat som gjør det enkelt å finne nærmest hva som helst slags informasjon om alt i hele verden. Men ikke engang det er nok, virker det som, fordi nå skal jo alle ha sin egen HAL 9000 i form av “kunstig intelligens” som kan alt, ser alt, vet alt — og har svaret klart omtrent før du rekker å spørre maskinen om noe. Uansett hvor man går nå for tiden ser man folk som sitter og tukler med telefonen sin. De stirrer på skjermen, mens grimasene de lager og spasmene i kroppen mer generelt antyder at det foregår noe emosjonelt med dem. For en stund siden så jeg en dokumentar om folk som har innledet romantiske forhold til sin chatbot på det grunnlaget at “de føler seg så inderlig sett og forstått” selv om det bare er en maskin som er programmert til å skamrose dem og sørge for at de bruker så mye tid som mulig online.

For mine øyne ser det ut som om vi allerede lever i en dystopi av typen “Matrix” — og det blir ikke bedre med tiden. Jeg har aldri hatt lyst på noen smart telefon men det virker som alle tror at alle andre har en av de der innretningene, fordi forrige gang jeg åpnet en bankkonto – som var nå nylig i den spanske banken BBVA – begynte de straks å forklare for meg hvordan jeg skulle “laste ned appen” og så videre, helt til jeg stanset dem ved å si at jeg har ikke den typen telefon og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg en av dem. Da blir det vanskelig for deg å henge med i utviklingen, er det mange som kommenterer. Men jeg bare trekker på skuldrene. Jeg skal nok alltids klare meg. Jeg ble jo “ferdig formet” som voksenindivid før det engang var vanlig å ha internettoppkoblet hjemmecomputer. Dinosaur er det sikkert mange som tenker om sånt, men det får de bare gjøre. Saken er at jeg er veldig skeptisk til denne utviklingen. Enhver symbiotisk forening av menneske og maskin er hva vi kallet et kybernetisk system, selv om det “bare” er en type elektroverktøy eller noe, som handler om å få noe gjort, som for eksempel å borre et hull i veggen. Sannheten om alt sånt er at bruk av “moderne verktøy” er bare et tidsbesparende fenomen. De fikk til å lage hull i stein for ti tusen år siden også. Det finnes ingen håndverkesjobb av det slaget man typisk gjør med “avansert verktøy” som ikke kan gjøres minst like bra med enkel og manuell redskap. Problemet er bare at den manuelle løsningen tar idiotisk mye lengre tid, så det kommer i konflikt med oppgavens lønnsomhetsstruktur. Du vet. Vi har det jo veldig travelt i den moderne verden.

Heldigvis er det vanlig i Spania å selge kyllingfilet som allerede er ferdig tynnskåret. De er ikke svære på “kjøttstykker” her i landet. Dette passer meg veldig bra, for det er jo ikke jeg heller. Jeg opplever det som intenst frastøtende å se folk som jafser løs på en diger biff, en hel kylling og den typen ting. Hva er de? Neandertalere? Herregud. Folk spiser alt for mye kjøtt. Det er ikke bra for helsa deres og det er enda mye verre for miljøet. Jeg er på ingen måte noen vegetarianer men det må da for fanden finnes noen slags mellomting. Si for eksempel at 80-90 prosent av kostholdet er basert i bønner, ris, nøtter, bær og grønnsaker — mens det lille proteinbehovet som mennesker legitimt har fint kan dekkes av en ganske beskjeden mengde kjøtt og fisk. Ikke bare er folk flest evneveike troll, de spiser også alskens vemmelig søppel. Men sånn har ting vært lenge. Siden lenge før internett ble en greie. Det virker som om mange ikke forstår forskjellen mellom frihet og luksus. Eller et normalt sunt kosthold og dekadent fråtseri, om du vil. Imidlertid kan vi anføre på den positive siden av ting at stadig flere begynner å forstå at store forandringer i den alminnelige menneskelige livsstil er nødvendig hvis vi overhodet skal overleve som art. Det går rett og slett ikke an å “løfte alle ut av fattigdom” dersom dette betyr at de skal leve et luksusliv med et hovedsaklig kjøttbasert kosthold. Hvis man for eksempel tenker at det er rimelig å spise kylling bare èn gang hver uke så betyr dette likevel at man på en eller annen måte må skaffe femti kyllinger i året. Hvordan ser du for deg at det skal foregå? Hvem skal stå for oppdrett, slakting og klargjøring for videre behandling av varen på det vanlige kjøkkenet? Og hvor mye plast ser du for deg at denne prosessen skal bruke? Det ser ikke ut for meg som om smarttelefoner bidrar til å øke bevisstheten hos mennesker verken i dybden eller i bredden. Men det er sikkert ikke så viktig. Selv har jeg jo kommet så langt at jeg har omtrent dobbelt så mye fortid som fremtid — og jeg har på mange måter “mistet gløden” i forhold til det meste av alt jeg syntes var viktig før i tiden. Og sånn går dagene.

Her er enda en hitsang fra året 1970.

Verden er stor, men ikke uendelig stor. Jeg vil starte med å betrakte det som en selvfølge at norske mennesker anser det som aktuelt å bo i Norge. Ikke alle mennesker i verden – men ganske mange – synes det samme. De fleste synes det er for kaldt, mens andre synes det er for dyrt. Selv blant de som ikke har noe valg – FN kvoteflyktninger og den typen ting – er ikke Norge det de fleste håper mest på. Er dette krenkende? Det kommer an på hvor følsom man er. Selv driter jeg for det meste i hva folk “synes” om ting. Det raker jo ikke meg. Men under en objektiv horisont virker det fornuftig nok at folk foretrekker å bo permanent på steder som ikke er fullt så “barske” som Norge. Det er et fint sted å være om sommeren, men vinteren? Herregud. Den er for “spesielt interesserte”, eventuelt sånne som ikke vet om at noe annet finnes. Ser du den? De mest tiltrekkende strøk i verden er jo såkalt tempererte soner, som for eksempel Frankrike og andre land som ligger på den samme relative breddegrad — nord eller sør for ekvator. Gullhårsonen er et uttrykk som dekker steder hvor det er “ikke for varmt, ikke for kaldt, men akkurat passe for å leve normalt”. Åpenbart er det mest “befolkningstrykk” mot slike steder som ligger innenfor Gullhårsonen. Det er der de fleste helst vil bo, hvis de selv får velge.

Nå er det jo selvsagt mye annet enn vær og klima som avgjør om et sted er tiltrekkende. På toppen av hylla finner vi for eksempel “økonomiske muligheter”. Går det an å få en bra jobb på stedet? Hvis svaret er nei spiller det mindre rolle hvor fint vær de har. Da blir det et sted hvor man godt kan reise på ferie, men der man skal bo permanent må det jo gå an å skaffe seg en fornuftig inntekt. Det er blant annet derfor det er så tynt befolket på “landsbygda” i Spania. Været er fint og boligene er billige, men det er fette umulig å finne en jobb der. Ergo flytter folk til byene. Dette åpner visse muligheter for utenlandske pensjonister – i likhet med meg selv – som ikke behøver å finne en jobb der på stedet. Det finnes et sett med restriksjoner på hvor man har lov til å flytte som norsk pensjonist, men jeg har aldri satt meg inn i dette fordi jeg har aldri betraktet det som aktuelt å bosette meg utenfor EU-sonen. Jeg kjenner forsåvidt mange som har reist til Thailand, men ikke faen om jeg vil flytte til Asia. Det er bare ikke aktuelt. Jeg funderte litt på Colombia en stund, fordi det er et land jeg kjenner litt og allerede har mange forbindelser til, men da kommer vi til enda et viktig element: Er det et trygt sted å være over langen? Jeg vil si nei. Colombia er ikke spesielt farlig for turister som kommer og går, men det blir noe helt annet hvis du bosetter deg der på en sånn måte at folk legger merke til at nå bor det en “rik gringo” i gata deres.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kan si det er tragisk at verden har så mange fattige land fulle av tildels desperate mennesker, men sånn er det og ikke er det min jævla jobb å rydde opp i dette problemet. I en norsk kontekst er jeg på ingen måte rik men i øynene til fattige mennesker i den tredje verden befinner du deg ihvertfall i “den øvre middelklasse” hvis du har en stabilt bra inntekt, som i praksis betyr at du ikke behøver å stresse med penger. Du har råd til alt det nødvendige pluss enda litt mer. Jeg sier ikke at banditter nødvendigvis vil betrakte deg som et aktuelt mål i Colombia, men jeg sier at du kan aldri være sikker på at dette ikke kommer til å skje. Ergo befinner du deg konstant i en risikosone. Det kan bli aktuelt med høyt gjerde, piggtråd, væpnede vaktselskaper og den typen ting. Sånn vil jeg ikke leve hvis det kan unngås — og det kan det jo. Jeg behøver ikke å utsette meg for slike ting. Jeg kan holde meg i Europa, hvor ting relativt sett er under kontroll. Jeg mener, noen slags galskap kan jo fortsatt skje, men det er ikke sannsynlig. Eller ihvertfall mindre sannsynlig enn i Latin-Amerika, hvor de har en helt egen økonomi basert på å rane og kidnappe turister og fastboende utlendinger. Det eneste Spania har til felles med Latin-Amerika er språket. Bortsett fra dette sier ryktene at Spania er “den spansktalende verdens Tyskland”, altså et sted hvor ting er under kontroll, alle funksjonene virker som de skal og det er enkelt å skaffe seg en godt betalt jobb. Ikke helt sånn som man typisk betrakter Spania sett fra Norge, men det gir definitivt mening i og for seg selv.

Den store tingen for meg er at det går ikke lenger an å bo i Storbritannia; hvor jeg allerede har bodd, kjenner kulturen og de andre forholdene, og snakker språket flytende. Engelsken min er veldig mye bedre enn spansken, fransken og tysken. Derom hersker det ingen tvil. Hvis ting var mer ordnede der borte kunne jeg jo for eksempel ha bosatt meg et eller annet sted langs sørkysten av England eller Wales og hatt en etter måten like komfortabel pensjonisttilværelse som i Spania, men etter Brexit har ting blitt veldig kinkige der borte. Forholdene har hardnet til. Samfunnet deres er i ferd med å bli helt ødelagt av generell vanskjøtsel og det virker ikke som om noen har tenkt å gjøre det som er nødvendig for å få landet på beina igjen. Det er ubegripelig for meg hva som foregår med Labour-regjeringen under Keir Starmer. Det er jo ingen stor forskjell mellom politikken deres og den som ble ført under Toryene (og diverse statsministre som kom og gikk), slik at de gir forsåvidt fra seg initiativet til noen slags mer ekstrem politisk bevegelse, selv om det ennå er uvisst om britene vil svinge til høyre – og velge Nigel Farage og nazibevegelsen hans – eller til venstre, som vel i praksis betyr en allianse mellom Zack Polansky og Jeremy Corbyn. Hva som ihvertfall er definitivt fette sikkert er at Labour har kastet fra seg alt det initiativet de hadde da de ble valgt “med et overveldende flertall” av velgere som var drit lei av Toryene og all deres innstrammingspolitikk (“austerity”). Hva er det de driver med? Det virker som om alle britiske politikere som man med noe rimelighet kan kalle “mainstream” er blindt fokusert på å beskytte profittmarginene til et lite mindretall av rike mennesker og internasjonale selskaper, foran alle behov som resten av befolkningen – altså det demokratiske velgergrunnlaget, om du vil – nærmest skriker desperat etter. Det er ikke engang spennende hva som kommer til å skje i Storbritannia, det er bare deprimerende forutsigbart. Og det går ikke an å si at de ikke ble advart heller. Brexit means Brexit. Indeed.

Det er ofte litt avstand mellom hvor folk ønsker å bo og hvor de kan bo. For eksempel er ikke flyktninger og et stort antall migranter noe bra tegn. Hvis man ikke liker sånt bør man la være å støtte politikk som produserer flere migranter, som på det praktiske plan handler om utviklingshjelp og global fattigdomsbekjempelse i stedet for hensynsløs ressursutnyttelse og økonomisk krigføring rettet mot den tredje verden. Saken er banalt åpenbar. Nesten ingen ønsker å flykte fra sitt eget hjem for å finne seg til rette i en tilværelse i et fremmed land hvor de er hatet og fryktet av lokalbefolkningen. Ser du den? Det er en stor kognitiv dissonans mellom det å støtte for eksempel Israels folkemord og samtidig forlange at det må bli færre flyktninger i verden. Store deler av “den vestlige verden” har blitt et menneskelighetens konkursbo, fylt av nazister og andre evneveike tåper som marsjerer rundt i gatene og skriker ut sitt hat og sin angst. De forstår åpenbart ikke for eksempel sammenhengen mellom krigene i Irak og Afghanistan på 2000-tallet og den enorme strømmen av flyktninger som prøver å unnslippe ringvirkningene av disse politiske ugjerningene. I stedet for å legge ned en jobb på å løse saken velger politikere av alle former og farger å heller selge billige følelser til mentalt tilbakestående følelsesmennesker, eller en alminnelig velger i vesten om du vil. Hva stemmer folk på? Og hvorfor stemmer de slik? Det kan ikke jeg svare på, eller rettere sagt, ingen ønsker å høre det svaret jeg har å komme med. Det gjenstår å se hvordan norske velgere har bestemt at de neste fire årene skal arte seg, men jeg ser ingen grunn til å være optimistisk. På den annen side ser jeg ingen grunn til stor pessimisme heller, fordi det spiller i den praktiske verden ingen stor rolle hvem som danner regjering i Norge, så lenge det ikke er de verste tullingene. Hvor stor vil skammen bli? Det vet vi i morgen. Mange har allerede stemt, men til de som ennå ikke har: Gå og gjør din plikt.

Noen hadde skrevet noe om “repareres og repeteres” som minte meg på en gang i 1987 da jeg satt sammen med den daværende manageren for Jokke & Valentinerne – Håvard Hansteen, foruten selve bandet og noen andre – ved et bord på utestedet Waterfront i Oslo. Spørsmålet var hva den andre plata hans Joachim skulle hete. Den første het som alle vet “Alt kan repareres” mens det var noen av oss som insisterte på at den andre burde hete “Alt kan repeteres” – fordi det er jo strengt tatt ikke særlig stor variasjon i musikken deres, alt ligger i tekstene – men det endte med at de kalte den “Et hundeliv”. Og siden gikk det noen år før “repetisjonen” kom på banen.

Her er et sted du kan begynne hvis du liker å grave i skandaler, konspirasjoner og “den skjulte historien” om vår verden og hvordan ting ble som de ble. Det finnes mange episoder i denne serien både før og etter den som er linket opp her, men dette er som sagt et bra sted å begynne for å forstå hva du egentlig står overfor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det ligger i sakens natur at hvis du vet hva noe er så er det ikke uidentifisert. Problemet er bare at ordet vet ofte gjør en så tung jobb i den setningen at det dør av overanstrengelse. Fordi det å ha en “teori” betyr jo ikke at man vet hva denne tingen er. Vi kaller dem typisk for uidentifiserte flyvende objekter nettopp fordi vi ikke har noen slags peiling på hva det er, noe som i sin tur betyr at det kan være “hva som helst” — inkludert den forsvinnende lite sannsynlige muligheten for at de er noen slags alternativ livsform sine interstellare kjøretøy. Det finnes et segment av publikum som liker denne fantasien. De har svære opplegg som liksom skal “forklare” hvordan utenomjordiske livsformer ikke bare eksisterer men de reiser også jevnlig mellom stjernene på noen slags oppdrag. Selvsagt bare evneveikt jåss, men folk liker å tro på sånt.

Helt siden på 60-tallet har det vært en parallell greie hvor tingen kalles uidentifisert luft-fenomen, basert i at vi kan jo strengt tatt ikke si med sikkerhet at det er et “objekt”. Det kan også være en hallusinasjon av typen “fata morgana” som oppstår på grunn av lokale forskjeller i trykk og temperatur som menneskets øyne velger å tolke som “noe” selv om det i objektiv forstand dreier seg om “ingenting”. Dessuten finnes det hvor mange muligheter som helst for at det observerte fenomenet kan skyldes elektrisitet, eksotiske partikler, stråling eller hva har du innenfor den mindre vanlige fysikken. Det vi imidlertid kan si med rimelig sikkerhet er at det er aldri fremmede skapninger. Dette er den minst sannsynlige av alle de relativt alminnelige forklaringene av UFO eller ULF. Hvorfor er det slik? Det er perverst men litt fascinerende hvordan mennesker projiserer sin egen evneveike uvitenhet over på omgivelsene og attpåtil forlanger respekt for dette tøyset.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tidlig i måneden juli 2025 oppdaget astronomene kometen 3I/Atlas og de følger fortsatt med på objektet. Det kommer jo ikke så mange muligheter til å analysere sammensetning og beskaffenhet av interstellare objekter, det vil si ting som kommer fra utenfor vårt eget solsystem. Tallet 3 i navnet 3I/Atlas betyr jo at dette er den tredje av slike identifiserte greier som passerer gjennom “vårt kosmiske nærområde”. (De andre to var henholdsvis Oumuamua i 2017 og Borisov i 2019.) Som du sikkert allerede skjønner så finnes det en kontingent av troende mennesker som vil at dette skal være farkoster eller “droner” som har blitt sendt ut på speideroppdrag av fremmede skapninger med intelligens, teknologi og det ene med det andre. Du vet. Noen som er som oss. For eksempel finnes det en forhenværende vitenskapsmann – som nå har blitt science fiction-forfatter – ved navn Avi Loeb som tjener store penger på å skrive bøker for disse idiotene. Du kan si at Avi Loeb er til astronomien hva Graham Hancock – en dypt uhelberedelig ond mann – er til arkeologien. De lever av å snylte på sinnssykdommen til et segment av publikum som strengt tatt behøver psykiatrisk behandling.

Her er saken: Det mange kaller intelligens er en mental egenskap som jeg foretrekker å kalle manipulativ grådighet. Det er jo for eksempel ikke intelligent å bygge strukturer som forsøpler og ødelegger både naturen og kulturen, men folk gjør det likevel, fordi de er grådige — og de bruker enhver tilgjengelig manipulasjonsteknikk for å få gjennomslag for sitt begjær. Mennesker er fulle av lallende stupide fantasier om “vår egentlige natur” men de nekter å akseptere at vi er det foreløpinge sluttproduktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere, som i denne sammenhengen – med klartekt – betyr at vi har den typen psykologi man kan forvente å finne hos slike skapninger. Når vi “ser muligheter” så utgår denne impulsen fra en posisjon av grådighet. Det har ikke noe med intelligens å gjøre. Og på toppen av det hele så har vi ganske distinkte kannibalistiske tendenser, som riktignok ikke vanligvis er antropofage (det vil si menneskeetende), men viljen til å utnytte og mishandle andre individer av vår egen art er typisk menneskelig. Det følger av dette at når vi tror at vi lager kunstig intelligens så lager vi i virkeligheten kunstig manipulativ grådighet, et slags trollspeil av våre egne verste sider som til og med de som lager mannskiten forstår er en livsfarlig ting å gjøre.

Det går selvsagt an å se ting fra mange forskjellige slags innfallsvinkler. Imidlertid foretrekker jeg usentimental realisme i den grad det finnes noe alternativ. Hvilke datapunkter har vi og hva slags rimelig inferens kan vi trekke ut av dem? Når alt kommer til alt spiller det jo liten rolle hva vi tenker og sier. Det er hva vi faktisk gjør som skaper den virkeligheten vi har å leve i. Hvorfor nekter folk for eksempel å akseptere at det finnes “menneskeskapte klimaendringer” til tross for det svært overveldende bevismaterialet som ligger til grunn for dette observerbare fenomenet? Sannsynligvis fordi de ønsker å tro noe helt annet. Modernisme har bare eksistert i omtrent 500 år ved dette tidspunkt, men denne galskapen sitter så dypt og er så fysisk ødeleggende at jeg tviler på om vi klarer å overleve som art i mer enn toppen hundre år til. Premisset for modernisme er at menneskene er “jordas vaktmestere” som har fått til oppdrag å passe på både planter, dyr og mineraler som finnes i vår livsverden; samt å utvinne, omdanne og manipulere disse ressursene slik vi synes er best. Problemet er bare at vi – mennskeslekten – for det meste er fette evneveike idioter. Sånn er det bare. Vi skjønner typisk ingenting mens vi tror vi forstår alt. Dermed går det som det går. Alt for mange har alt for mye “interesse” investert i det modernistiske prosjektet til at det bare kan avvikles på kort varsel, til tross for at opplegget er i ferd med å drepe oss alle sammen. Det er ikke realistisk at menneskene skal slutte med teknologi og vende tilbake til “det primitive” til tross for at dette er den eneste sjansen vi har. Alt for mange er alt for “manipulativt grådige” til at noe slikt skifte noensinne vil skje, annet enn eventuelt som en naturlig konsekvens av en altomfattende og globalt ødeleggende utryddelseskrig.

Tallene er selvsagt ikke ferdig telt før året er slutt, men det virker ikke som Spania skal komme over den magiske grensa på 100 millioner turister i 2025 heller — mens Frankrike ligger rimelig fjellstøtt like over dette tallet. Prognosen sier at det vil lande på omtrent 98 millioner i år, som ikke desto mindre er en 5-6% økning fra i fjor. Frankrike og Spania ligger i en kategori for seg selv langt hinsides alle andre turistland, som er ganske interessant. USA kommer sannsynligvis til å falle av endel på grunn av alskens “vanskeligheter” som folk opplever med å reise dit som turister nå, mens et land som Tyrkia kan notere seg for en kraftig økning. Ellers er disse tabellene omtrent som man kan forvente. Turistøkonomien fortsetter å være blant de viktigste næringene blant alle de landene som er kjent for å ha satset på dette feltet.

Noe kontroversielt som foregår akkurat nå er “no mercy” innstillingen til bebyggelse i strandsonen, selv om bygningene ble oppført på en tid da dette ikke var strengt forbudt, som det har vært i Spania siden 1988. Diverse “rekkehus” fra en annen tid skal nå rives og sporene etter dem fjernes helt. Mange av dem har lagt seg i en juridisk strid som i beste fall vil kjøpe dem litt tid, men de kommer uansett til å tape etter at alle ankemuligheter er utmattet. Loven er krystallklar, de har bare ikke vært så Einar Beinhard med greia før nå i de senere årene. Verst er dette for diverse hoteller og høyhus som har blitt bygget – ulovlig – helt nede i vannkanten og som selv er nødt til å bære kostnadene med å fjerne mannskiten. De har formodentlig et høyt advokatbudsjett for tiden. Hva skal man tenke om dette? Kjipt for de som rammes av opplegget men bra for alle andre, særlig de som før hadde beliggenhet som “annen rekke” i forhold til strandsonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellers knytter det seg litt spenning til hva slags høststormer Spania vil se i år, etter den rekordvarme sommeren. Her hvor jeg bor – i Castilla y León – forventes det ingen dramatikk, men langs middelhavskysten kan det bli ganske hårete på grunn av hvor varmt vannet har vært i sommer. Det snakkes en del om saken. Folk forventer “noe som ligner” på ulykken som rammet Valencia-regionen i slutten av oktober i fjor og som foreløpig har kostet noe i overkant av 11 milliarder euro å rydde opp i. Men det gjenstår selvsagt å se. Er ikke livet spennende, dere? Om det ikke er fette psykotisk skogbrann i den nye 40 graders sommeren, så er det gurglende katastrofal drukningsflom når nedbørsesongen setter inn. Sånn er opplegget med klimaforandringer. Værmønsteret blir ikke nødvendigvis endret i og for seg selv, men alt vær blir mye mer intenst og dramatisk. Som absolutt ingen ble overrasket over observerer vi nå at forsikringspremiene stiger. Riktignok har de et system i Spania som begrenser hvor dyrt og urimelig det kan bli, men du vet hvordan dette funker. En tusenlapp her og en tusenlapp der igjennom året. Det blir fort penger av sånt. Når prisene samtidig stiger merker man snart skvisen.

Selv har jeg enda noen formelle oppgaver som gjenstår i forhold til byråkratiet, men ellers er det jo enkelt å finne seg til rette på dette stedet. Foreløpig har jeg ikke helt “fått tak i” strømprisene, men regner med at om noen måneder så har jeg dannet en følelse for hvordan de fungerer. Så langt virker det faktisk vesentlig billigere enn i Norge, men dette kan være noen slags forbigående hallusinasjon. Kanskje de skrur opp prisene når det blir kaldt? Det vet jeg ikke ennå. Folk sier at alt har blitt mye dyrere i år, men jeg er jo vant til norske priser så det skal litt til for å imponere meg. Husholdningen går inntil videre på et lavere budsjett enn jeg er vant til, samtidig som matvarene i sin alminnelighet er mye bedre. Følgelig er det lite å klage på akkurat der. Det eneste jeg opplever som “vanskelig” for tiden er å forstå hva faen spanjolene sier når de snakker fort, noe nesten alle sammen gjør helt til jeg ber dem å gå ned til omtrent halv fart. Det er ikke korrekt å si at jeg har “landet” fullstendig ennå – jeg har jo bare bodd her i snart to måneder – men jeg har så langt ikke registrert noen utpregede tilpasningsvansker. Det normale er normalt, for å si det slik. Folk i Spania er for det meste greie å ha med å gjøre og “den spanske stilen” er enkel å forholde seg til. Kort fortalt, vi holder stø kurs videre med hverdagene.

Vi runder av med litt svartmetall fra Venezuela.

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er for folks mentale og fysiske helse at de spiser skikkelig mat, men hvis de virkelig vil leve av det avskyelige søppelet de serverer på gatekjøkken og den typen ting så er det ingenting jeg kan si eller gjøre med det. Du vet at hele “matvareindustrien” er full av kreftfremkallende giftstoffer, ikke sant? Hvis du spør dem – noen av disse bedriftene og folka som jobber for dem – så vil de alltid svare at “det er ikke ulovlig”. Det er det beste de har å komme med. De vet at de ødelegger folks helse, men de gir faen. De vil bare ha pengene. Alle de deilige pengene. Sånn fungerer det for de fleste. Har de først fått smaken på penger så må alle andre hensyn vike. Du og din egen fortjeneste er alt som betyr noe. Penger er den verste form for narkomani. Folk som blir hekta på spillet om penger mister absolutt alle hemninger de en gang eventuelt kanskje hadde. Men du er allerede klar over dette, ikke sant?

Det er hva det er. Den parlamentariske folkeforsamlingen som vedtar lover er jo ikke immun mot korrupsjon. De tenker på sin egen karrière. Du vet. Det som lønner seg i forhold til å danne strategiske vennskap. Folk som kan hjelpe deg. Du må tenke på fremtiden din. Tenk på fortjenesten. Verden er jo allerede så sinnssyk og kriminell at det ikke gjør noe fra eller til om du ser en annen vei mens noen gjør noe galt. Ta imot pengene og hold kjeft. Det er hva alt handler om. Det er ikke vanskelig. Det er ikke farlig. Alle gjør det likevel, så hvis ikke du vil ta imot pengene så vil sikkert noen andre steppe opp og ta ansvar for at korrupsjonskarusellen holder seg snurrende. Sånn fungerer forretningslivet. Enten du er med eller mot så kommer ting til å gå sin gang. The show must go on. Men du var allerede klar over dette, ikke sant?

Ondskapen i denne verden ligner ikke en stor og farlig bjørn. Den er ikke et snerrende monster som vil overfalle deg og rive kroppen din istykker. Ondskapen er et skremt lite ekorn som fyker brennkvikt opp og ned langs grenene av sjelens plantevekst. Onde mennesker er først og fremst redde. Først og fremst redde for at de ikke skal få sin rettmessige del av kaka. Ondskap er FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å bli ledd av. Skrekken for å bli etterlatt alene på et ukjent sted. Frykten for å bli oppdaget og avslørt. Du vet. Skammen. Fornedrelsen. Sannheten om hva du er. Fordi du vet at du er villig til å gjøre denne handelen, ikke sant? Du vil jo ha alle fordelene og de fine tingene. Sånn er det med den saken. Ondskapen er ikke sterk, modig og pågående. Ondskapen er engstelig, unnvikende og ynkelig. Svakhetens øyeblikk er hva det handler om. Det kommer og går så raskt at du nesten ikke merker hva som skjer — og snart blir det en vane. Slik er mekanikken. Hjulene snurrer og klikker seg inn i en ny konfigurasjon. Først er det en ganske liten ting. Siden blir det noe større. Har du først kommet inn i maskineriet så kommer du ikke enkelt ut igjen. Sic transit gloria mundi.

Spørsmålsstillingen har alt å si hvis man prøver å lokke folk til å si sannheten om sitt eget liv. Nesten alle lyver om hvor bra de har det – av ulike årsaker – mens “et demokratisk flertall” overvurderer sine egne evner på det groveste. Senere stiller de seg uforstående til hvorfor de opplever så mange vanskeligheter. Det er forbløffende vanlig at folk er skeptiske til andres evne til å ta kloke beslutninger, men selv har de full kontroll. Hvis alle tenker dette, hva er det da som egentlig foregår med dem? Det vi skal frem til er samfunnets juridiske grunnlag. Hva slags type lover behøver vi og hvordan skal vi gå frem for å lage dem? Mye er selvinnlysende og handler om hva som er kulturell sedvane og sosiale normer blant mennesker, mens andre lover er mer “tekniske” og ikke umiddelbart begripelige for alle — men vi må likevel ha dem fordi de markerer grensene for hva man kan gjøre og ikke gjøre. Du vet. Hva som er “innenfor”.

Det er vanligvis fornuftig å holde seg “godt innenfor” hvis man er i tvil om hvor grensene går. Alle skjønner dette. Derfor bør vi reflektere over dette med å balansere langs kanten. Hvorfor opererer folk i faresonen? Noen gjør det fordi de er emosjonelt perverse. De får et kick ut av å bøye, tøye og bryte loven. Dette er den psykiatriske delen av skalaen. De er få men veldig flamboyante. De får uforholdsmessig mye oppmerksomher fordi de beste historiene handler jo om fantasifull kriminalitet. Vi liker ikke det skitne og det banale. Men de fleste “småforbrytere” gjør det av fornuftige årsaker, altså for penger, makt og andre fordeler. Dette er den forretningsmessige jungelgeriljaen av den typen som derfor med noe regelmessighet behøver advokat. Mesteparten av det vi kaller nærlingslivet jobber ut ifra en kriminell etikk, det vi si at de henfaller automatisk til argumentet om hva som er lovlig (i juridisk forstand) heller enn hva som er riktig (i moralsk forstand). Frimarked er en ideologisk fantasi om mennesket som rasjonell aktør, men alle som vet noe om mennesker vet jo at vi er irrasjonelle skapninger. Vi drives ofte av helt andre motiver enn hva som er “bra for oss”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en verden vi ønsker å se, men dette er nesten aldri den virkelige verden. Likevel er det svært vanlig ute blant folk å fatte beslutninger basert i deres ønskeverden. På forskjellig vis og i varierende grad er folk fulle av protest overfor den virkelige verden. Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Vi kan se positivt på saken og si at de drømmer om en bedre verden, men vi kan også betrakte det negativt og kalle dem idioter. Virkeligheten er hva den er. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer med hverandre så er det aldri terrengets skyld — og hvis du har et dårlig kart gir det ingen mening å følge det videre etter å ha oppdaget at terrenget går sine egne veier. Såpass bør alle skjønne. Problemet er bare at folk ofte har et romantisk “ønske om å tro” som kan være mange ganger sterkere enn realitetssansen deres. Her kommer ironi inn i bildet, fordi selv om man skulle ønske at folk tok bedre vare på seg selv – og hverandre – så kan ikke samfunnet satse på at “ting vil ordne seg”. Det er nødvendig å lage lover som minsker sannsynligheten for at folk vil gjøre skade på seg selv og andre med alle de gale påfunnene sine. Det er derfor ordet frihet aldri er noe realistisk politisk tema, ihvertfall ikke i Norge, hvor folk flest har et sett med godt ivaretatte rettigheter og privilegier. Kontoen er allerede makset ut.

Jeg har selv svært liten sans for anarkister. Det er nødvendig å ha en sterk stat med et kompetent byråkrati. Det er også nødvendig å ha lover og streng regulering av “markedet”. Når det er sagt så er jeg ingen kommunist heller. Det er en dårlig idè å etablere et opplegg med offentlig mikroadministrasjon av alle små forhold i menneskelivet. Vi behøver å ha en romslig arena for “private tiltak” og alskens idiosynkratisk virkelyst som individer måtte ha — og den må være bygget på det prinsipp at folk kommer til å bøye, tøye og bryte loven; hver dag, til alle døgnets tider, alle dager, året rundt. Sånn er virkeligheten. Strafferett er dessverre et nødvendig virkemiddel hvis man ønsker et fredelig samfunn. Se på nyhetene. Det er alltid en lang liste med straffbare forhold som har skjedd i løpet av det siste døgnet. Selvsagt er det nødvendig å ha patruljerende politi, etterforskere og det ene med det andre. Hvorfor skulle meningene være delte om den saken? Vi behøver imidlertid en sterk arbeidsrett mangedobbelt så mye som vi behøver en sterk strafferett. Sjansene for at man skal bli utsatt for en forbrytelse er jo hundrevis av ganger så stor i arbeidslivet som i privatlivet. Hvor tror du det finnes flest psykopater som vil føkke deg over og stikke av med pengene dine? Du svarer korrekt hvis du tipper at det er blant de som typisk henfaller til ordstillingen “det er ikke ulovlig”. En normalt “hederlig” kjeltring vet jo at de bryter loven. Det er en del av risikobildet i bransjen. De protesterer ikke mot loven. De forsvarer seg ikke hvis de blir tatt på fersken. De gjør ikke motstand hvis de blir arrestert. De bare forholder seg rolig og avventer sakens gang. Dette er realisme i praksis, mens de forretningsmessig orienterte lovbryterne “føler at de bør ha lov” og kan typisk bli både høyrøstede og truende hvis de blir tatt på fersken. Og noen ganger påstår de at de har blitt usatt for en konspirasjon.

Grovt sett er høyresiden av politikken fokusert på strafferett mens venstresiden er mer orientert mot arbeidsrett. Det er i utgangspunktet ingen motsetning her, men uhederlige politikere klarer likevel å etablere frontlinjer i folks fantasi, sånn at publikum får et urealistisk bilde av “hva som er farlig” via alskens fantasifull skremselspropaganda. Nå er vi tilbake ved prinsippet om at folk sjelden er rasjonelle skapninger. De velger ikke det alternativet som er “best for dem” ut ifra en strengt objektiv og materiell helhetsvurdering, men det alternativet som “føles riktig” på noe slags sentimentalt plan. Dette siste er imidlertid ikke realistisk. Uten at vi behøver å bli spesifikke vil jeg tippe de fleste forstår at det finnes folk de ikke går bra sammen med. Det finnes “umulige” mennesker. Ikke at de nødvendigvis er umulige for hele verden og alle andre, men de er “umulige for deg”. Det fungerer bare ikke. Så hva gjør du? Du holder naturligvis avstand — og når dette ikke er mulig så bruker du minst mulig tid og krefter på sånt som du ikke liker. Gjør alle transaksjoner korte og saklige. Stemmer det? Det stemmer for meg, men jeg tror ikke mitt opplegg er det mest vanlige. Jeg synes jeg kan observere – ute blant såkalt vanlige mennesker – en tendens til å være urimelig sterkt fokusert på forhold man ikke liker. Noen snakker knapt om andre ting. Du vet. Skattetrykk, innvandrere, trafikkreglene, været. Alltid skal det klages. Hvordan stemmer disse ved politiske valg? Mitt inntrykk er at de fleste av høyresidens velgere er noen jævla sutrete pyser. Hva er greia? Hvis du ser et problem som ikke enkelt kan omskapes til en jobb det er mulig å gjøre så ser du ikke noe realistisk problem. Prøv å få kontroll på angsten din. Du vet. Ta deg en drink. Spis valium. Hva vet jeg? Bare hold kjeft med all denne gråten fordi den går folk på nervene. Det forekommer aldri at en jobb blir bedre gjort fordi folk gråter mens de holder på.