År: 2025

Det er sannsynligvis håpløst å diskutere noe som helst med meg overhodet, men det er ekstra vanskelig å diskutere kunstuttrykk og kulturens rolle i de menneskelige enkeltindividenes dannelsesforløp. Jeg mener, i utgangspunktet ser jeg jo på folk som homo erectus – altså det mange kaller “halvaper” – bare med fjongere klær. Jeg forventer ikke at de skal kunne mange ord. Bare nok til å stønne frem hva de begjærer — men senere samme dag skifter de antagelig mening og da skal alt plutselig handle om hvor redde de er. Du vet. Typisk menneskelig. De er generelt sett upålitelige, evneveike og fjollete. Snåle små dyr som ikke tåler særlig mye før gråten kommer. Det er komisk, men det er også tragisk. Jeg er jo selv en av dem. Altså en av de som klarer å “se det for seg” men som ikke nødvendigvis har kraft til å gjøre det. Sånn er livet. Absurd og uforståelig, inntil det plutselig tar slutt. Bare kunst kan si noe meningsfullt om den menneskelige tilstand.

Her er greia: Noen ganger leser jeg filmanmeldelser, særlig av det vi kaller klassikere. Ofte angrer jeg på dette. Likevel fortsetter jeg å gjøre det. Er dette masochisme? Vi strekker jo ofte opplegget hans Leopold von Sacher-Masoch litt for langt, fordi han selv var nokså klar på at for ham var dette en seksuell ting, men senere har “masochisme” blitt brukt som forklarende ord på enhver form for “oppsøking av lidelse” som man strengt tatt ikke behøver å utsette seg for. Hvorfor skal man vel gjøre noe man ikke liker mer enn èn gang? Den naturlige læringsprosessen handler jo ideellt sett om at når man brenner seg, så passer man fingrene sine i lignende situasjoner deretter. Ihvertfall så langt som snusfornuften kan forklare noe. Jeg husker en kis for mange år siden som var drit redd for skrekkfilmer, men likevel måtte han på død og liv gå på kino for å se dem. Ganske nevrotisk det der. Hvis tingen plager deg sånn, kan du ikke bare la være? Som jeg pleier å si: Det går ikke an å forstå mennesker. Hvorfor oppsøker vi ting som plager oss? Det gir ingen mening.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Poenget her og nå er uansett at jeg har et helt jævla bibliotek av filmer på DVD. Et cinematek, om du vil. For eksempel har jeg alle filmene til Stanley Kubrick, David Lynch, Pedro Almodovar og Jean-Pierre Melville. Hvis vi nevner en film som Fryktens lønn av Henri Clouzot – fra 1953 – så har jeg sikkert sett den mer enn ti ganger, men har ikke noe imot å se den enda en gang, eller til og med enda ti ganger til. Den er jo så bra. Det samme kan vi si om visse filmer av Federico Fellini, Ingemar Bergman, Pier Paolo Pasolini og Sam Peckinpah. Og hvorfor skal jeg ikke se Tatt av vinden enda en gang? Eller Lawrence of Arabia? Spør du meg så er kvalitetsmålet på enhver film om man har lyst til å se den om igjen. Jeg klarer ikke å forholde meg til folk som sier “den har jeg allerede sett” og regner med at dette forklarer hele greia. Det er jo for fanden bare en fordel om du allerede har sett filmen før – gjerne mange ganger – fordi da er du bedre forberedt når “det skjer noe” på skjermen, eller for den saks skyld når det ikke skjer noe. Man legger jo merke til noe nytt hver gang. For meg ligner det på forholdet jeg har til musikk: De bra tingene vil jeg høre flere ganger.

Det er litt interessant at nesten alle kinofile mennesker har en tendens til å danne enighet rundt klassikerne. Alle synes for eksempel at Sykkeltyvene av Vittorio De Sica fra 1948 er bortimot så bra som det går an for en film å bli, slik at de sitter mer enn gjerne og ser den enda en gang, helst på stort lerret. Det er vanskelig å forklare eksakt hvorfor. Hva er det med Stalker av Andrej Tarkovskij som gjør at bare det å snakke om den gir meg lyst til å hente den frem og se den en gang til? Jeg har jo møtt folk som knapt orker å se den bare èn gang og som etterpå klager over at de “ikke skjønte noe av filmen”. Herregud. Hva er det du skjønner av noe som helst da? Det er noe psykologisk som foregår her. Kanskje noe som har med “personlig komfortsone” å gjøre? Selv føler jeg jo at jeg aldri forstår noe av noe som helst i denne verden, fordi alt er så gåtefullt og tvetydig. Sånn har det alltid vært. Jeg mener, det finnes jo alltid mer. Ting du ikke vet. Ting du ikke oppfattet første gang du så noe. For meg er det ærlig talt litt uhyggelig med sånne som tror de forstår verden og andre mennesker. Det er noe psykopatisk med det. Ta for eksempel en film som Gå og se av Elem Klimov (1985) som jeg så første gang da den var ny — og siden har jeg sett den sikkert femti ganger. Nok til at jeg kan gjenfortelle hele forløpet ganske eksakt, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å se den flere ganger. Om og om igjen. Filmen er jo et formidabelt mesterverk som folk bare må “gå og se” for å overhodet fatte. Jeg vil ikke skrive noen anmeldelse av den filmen, fordi det er jeg ikke kompetent til, selv om jeg er rimelig flink til å skrive. Du må jo se filmen. Med åpne øyne.

Vi avslutter med en – til tematikken relevant – musikalsk klassiker fra året 1980.

En gang traff jeg en person som hadde motivet som er avbildet ovenfor på en t-skjorte, men de visste ikke annet om det enn at “det ser kult ut”. Jeg vet ikke. Kanskje litt småfrekt eller noe? Det er uansett umulig for meg å se på den berømte gjeipen uten å tenke på Rolling Stones. Det skjer automatisk. Sånn sett er det et veldig sterkt varemerke. Første gang logoen ble brukt var i 1971, på innercoveret til albumet Sticky Fingers, etter at designeren John Pasche året i forveien hadde fått til oppdrag av Mick Jagger å skape “noe som minner om hindugudinnen Kali sin utstrakte tunge” fordi bandet ville ha noe som markerte deres anti-autoritære livssyn. Siden den gangen har gjeipen vært på alle deres album.

Om Rolling Stones er det ellers å si at de visstnok er aktive ennå. De som fortsatt lever, får vi vel legge til. De er jo hvor gamle som helst nå, men synger og spiller fortsatt. Hva skal man tenke om sånt? Jeg husker at folk allerede på 80-tallet mumlet noe om at tiden hadde løpt fra dette bandet. At de er for gamle til å være troverdige rockere. Men hva annet kan de gjøre? Det er jo definitivt for sent for dem å “slutte mens leken er god”, så hvilke alternativer gjenstår? Jeg forventer vel ikke at de skal gi ut noe nytt og banebrytende lenger – og jeg har absolutt ikke lyst til å se dem spille konsert – men det kunne kanskje vært artig hvis de ga ut en køddeplate hvor de gjør narr av diverse andre artister på noe slags vis.

Det er sjelden noen vits i å spørre folk om hva som er deres favorittalbum med Rolling Stones – mine er tidligere nevnte Sticky Fingers, Exile On Main Street og Some Girls, altså bare 70-tallsperioden deres – men enkelte kan i det minste navnet på noen av de største slagerne fra 60-tallet. Du vet. Satisfaction, Jumping Jack Flash, Paint It Black og så videre. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor så mange sier at de hater Rolling Stones. Hva er greia? Litt overeksponering på den kommersielle siden er jo ikke så rart når de har solgt så perverst mange plater – og neppe noe de selv noensinne har hatt full kontroll over heller – men jeg vet ikke om de er noe bra eksempel på “the establishment”, kampen mot utnyttelse av artister og den typen ting. De ble jo verdensstjerner så å si øyeblikkelig, det vil si tidlig på 60-tallet, og siden har de ikke hatt noe særlig valg i dette spørsmålet. De har åpenbart fortsatt ikke noe valg. Det er bare å stå på så lenge det går.

Som alle vet finnes det bare èn tilstand av kosmisk orden – maksimal entropi, energilikevekt, eller varmedød – men et uendelig antall tilstander av uorden, eller som vi også kan kalle det; potensiale. Som en enkel modell kan vi bruke en dør. I sin mest ordnede form er døren lukket. Dette er en “avsluttet tilstand”. En dør kan ikke bli mer lukket. Imidlertid finnes det et uendelig antall tilstander av “åpen dør”. Dører kan være mer eller mindre åpne. Enhver endring i åpenhet medfører en endring i systemets informasjonslikevekt. Henger du med? Universet fungerer jo på samme måte.

Hvis et menneske har “et lukket sinn” befinner de seg i en informasjonsmessig likevektstilstand. Eller nirvana, om du vil. Å være levende betyr å eksistere i en kaostilstand. Døden er en ordnet tilstand, mens livet handler om dynamisk uorden og en stadig omskiftelig, gjensidig interaktiv relasjon til verden. Enten man forstår dette eller ikke så er man i forandring til enhver tid så lenge man er levende. Paradoksalt nok er denne forandringsprosessen livets eneste konstant. Det eneste du kan være helt fette sikker på. Følgelig er mental fleksibilitet et tegn på intelligens, mens “absolutte idèer” er et tegn på det motsatte. Det å føle seg helt sikker på noe er med andre ord et rimelig sikkert tegn på at man er idiot.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her er greia: Mennesker tar alltid feil. Det forekommer rett og slett aldri at folk “har rett”. Det går ikke an. Det beste vi kan få til er å være “rimelig godt synkronisert” med naturprosessene — som generelt sett alltid er irreversible. Det går ikke an å angre seg etterpå. Du får bare èn sjanse. Slik fungerer universet. Det er, uansett hva du tror, ikke et tegn på intelligens hvis du sier jamen fordi alt som ligner på “en ny sjanse” er bare illusjonen om en situasjon med lignende parametre som oppstår på grunn av din manglende evne til å forstå statistisk mekanikk. Strengt tatt vet jo alle dette, fordi det er innbakt i det kjente uttrykket “gjort er gjort og spist er spist”. Henger du med? Filosofisk fatalisme handler ikke om “skjebnetro” men om erkjennelsen av universets fundamentale entropi. Karmaloven handler ikke om at “alle vil få lønn som fortjent” men om at enhver handling man foretar vil endre din relasjon til verden på en irreversibel måte. Det vi gjør i dag skaper det handlingsrommet vi har å forholde oss til i morgen. Karma er “å møte seg selv i døra” mens klokskap er evnen til å forutse sannsynligheten for at man selv kommer til å gjøre ting man kritiserer eller erklærer seg som motstander av.

Jeg har ingen mening om hvordan folk bør stemme ved valget på mandag. Hva de stemmer vil jo være en funksjon av hva slags mennesker de er, det vil si sannsynligvis evneveike ånsinger som faen ikke verken kan noe eller vet noe om noe som helst, men de har “mange følelser”. Så da går det som det går. Jeg vet ikke om komisk er det rette ordet for hva som foregår i USA for tiden, men alle som har målbar hjerneaktivitet kan se at ting er i ferd med å gå til helvete på en stor og gjennomgripende måte. Er det bra om USA kollapser og forsvinner fra verdenspolitikken? Tja. Det er sikkert “bra for noen” men det er usikkert hvor ting i så fall bærer hen. Amerikanerne valgte Donald Trump som president, så det blir ikke korrekt å snakke om at han tilraner seg diktatorisk makt. Alle visste jo allerede hva slags type han er. En sosiopatisk narcissist med “varig svekkede sjelsevner”. Det er ikke overraskende at en sånn person oppfører seg antisosialt. Det er hva man bør forvente. Finnes det fortsatt mennesker i Norge som synes Trump er en grepa kar som bør gis makt? Ha det i hodet når du stemmer ved valget. Det er jo ikke alle som tåler å havne i maktstillinger. Har de tidligere vist dårlige evner til selvbeherskelse? Har de tidligere uttalt seg på flåsete og flippete måter om alvorlige saker? Det er generelt sett aldri noen god idè å gi ansvar til andre enn de som over tid har vist konsekvent evne til ansvarlighet. Det er alt.

Til sist enda mer musikk fra året 1979.

Det er litt omdiskutert hva eksakt det er som gjør noen til en stjerne innenfor film, musikk og den typen ting, mens andre kan være hvor talentfulle som helst uten at det tar av for dem. Jeg har selvsagt vært så heldig at jeg vokste opp i en helt annen tid. Du vet. Før de begynte med “talentfabrikker”. Ser du hvem som er avbildet ovenfor? Det er David Bowie, i et øyeblikksklipp fra musikkvideoen til sangen “Ashes to Ashes” fra 1980. Jeg var 17 år den gangen og etter min egen litt umodne mening “ganske godt orientert” om samtidens kunst og musikk. Mitt første møte med artisten David Bowie var utgivelsen Low fra 1977 — som stilmessig sett var et brudd med Bowies tidligere arbeider, men det visste ikke jeg den gangen så jeg tok det som er isolert originalverk løsrevet fra sin kontekst, det vil si noe mer fremtidsrettet enn alt jåsset med Ziggy Stardust & The Spiders From Mars (som jeg altså ikke visste noe om ved det tidspunktet). Det er vanskelig å forklare dette nå i dag, men i 1977 var Low en veldig sær utgivelse som mange likte temmelig dårlig, særlig den gamle fansen hans David. Men hva visste jeg? Jeg var jo bare 14 år i 1977 — og brukte pengene jeg tjente på å gå med avisen til å kjøpe all mulig slags musikk som jeg ikke hadde noen slags peiling på. Imidlertid hadde jeg et ganske bra øre.

Finnes det personer som bestrider stjernestatusen til David Bowie? Sikkert, men jeg har aldri møtt noen. Enten de liker ham som artist eller ikke – noe som ofte henger på om de har hørt noe særlig av musikken hans – så er det ingen som diskuterer om han var et talent. Det er alt for åpenbart. Alle finner minst èn sang de liker i back-katalogen hans. De fleste finner flere. Det er egentlig ikke et diskutabelt tema. Det blir som med Queen eller Led Zeppelin. Hvis du overhodet har øre for musikk så kan du høre at “det er noe der”. Et bedre spørsmål er hvorfor sånt tilsynelatende ikke finnes lenger. Det korte svaret er fordi pengeinteressene tok over musikkindustrien og perverterte den kreative prosessen. Når vi snakker om “stjerner” i 2025 så mener vi ikke typisk gudsbenådede talenter men heller underholdningsmessige produkter. Noen som vinner en talentkonkurranse, for eksempel. Stjernekamp er jo en ting. De såkalte fagdommerne legger vekt på om artistene “viser noe av seg selv” og fremkaller følelser hos folk. Har de det som trenges for å “bevege” det dekadente publikum i vår tid? Det er et sørgelig opplegg — men det er jo bra fjernsyn, så da så. Jeg sier ikke dette til forkleinelse for noen av artistene som deltar i konkurransen, men også de skjønner jo at de har ikke noe å stille opp med hvis de skal sammenlignes med David Bowie. Det er ikke realistisk. De spiller ikke i den samme divisjonen.

Egentlig hadde Bowie tenkt å etablere seg som låtskriver, punktum. Har du noen gang hørt sangen My Way som Frank Sinatra er for evig assosiert med? Alle må ha hørt den til en sånn grad at de i det minste kan nynne melodien. Saken er at det var opprinnelig en fransk chanson om livets uutholdelige kjedsomhet; Comme d’habitude fra 1967, eller “den samme gamle leksa” på norsk. David Bowie meldte interesse for å få rettighetene til en engelsk versjon, men melodien endte etter litt om og men hos Paul Anka, som skrev den om til det selvnytende narcissist-eposet vi alle kjenner nå i dag — mens Bowie på sin side tok ut frustrasjonen over å ha “tapt” i spillet om rettigheter ved å skrive sangen Life on Mars. Deretter tok han selv ansvar for fremførelsen og en stjerne var født. Hvis du skakker litt på hodet og lytter nøye til Life on Mars vil du kunne høre hvordan de tekstlinjene han allerede hadde planlagt for Comme d’habitude på en måte kunne ha passet til melodien My Way. Dette er på ingen måte tilfeldig. Paul Anka gikk jo i en helt annen retning med selve “ånden” og budskapet i sangen, mens Bowie hadde planlagt en engelsk versjon som beholdt de eksistensielle spørsmålene og “angsten” over selve livets nådeløse spill med menneskene. Imidlertid endte saken som den gjorde og Frank Sinatra fikk et nummer – som han selv hatet – folk for alltid vil assosiere hele karrièren hans med. Dette er ganske meta. Du vet. En slags skjebnens ironi som brukte lang tid på å spille seg ut, men sånn er verden. Er det ikke det ene så er det det andre.

Det foregår underlige ting i Storbritannia. Mange føler sterkt ubehag over frivoløs bruk av “terrorismeparagrafen” etter at den politiske protestgruppen Palestine Action ble satt på en liste over oppleste og vedtatte “terrorgrupperinger” uten at de noensinne har begått vold mot mennesker, eller engang truet med dette. De har begått skadeverk i materiell forstand, noe de også tilstår, i form av diverse “direkte aksjon” rettet mot bygninger, kjøretøy, ledningsnett og den typen ting, blant annet sabotasje av flyvåpenets materiell (som vel er hva som fikk vektskålen til å tippe). Som en konsekvens av denne uretten har Palestine Action blitt “druknet i støtteerklæringer” av ymse demonstranter som har blitt utsatt for arrestasjon og anklage om “støtte til en terrorgruppering” – et forhold som i strengeste forstand kan medføre fjorten års fengsel – etter at de på offentlig sted har stått stille med plakater som sier: I oppose genocide. I support Palestine Action. Dette er altså strengt forbudt og foreløpig har de arrestert mer enn 500 mennesker for denne forbrytelsen.

Overskriften her er et sitat fra den franske filosofen Joseph de Maistre (1753-1821) som jeg stiller meg litt “meh” til. Jeg vet ikke hva jeg synes. På en side er det en komisk punchline, men på den annen side er det en farlig overforenkling av en alvorlig sak. Som alle vet har det jo mye å si hva slags regjering man får. Er det voksne og ansvarlige mennesker? Dette er det første spørsmålet man bør stille seg. Hvis man har noen som helst grunn til å føle selv den minste skygge av tvil om dette bør man ikke stemme på dem. Å styre landet ligner overgodet ikke på å styre en bedrift. Om noe, så vil folk være mindre kvalifisert til å bli politikere hvis de har “lederbakgrunn fra det private næringsliv” fordi oppgavene er så dypt og fundamentalt forskjellige. Før det første må en privat bedrift fokusere på lønnsomhet og effektivitet. De svarer for det neste kvartalsregnskapet. Ingen mentalt frisk næringslivsleder planlegger for mer enn to-tre år om gangen – selv om de kan ha “ønsker” om mer langsiktige affærer – fordi en typisk virksomhet lever innenfor øyeblikkets horisont. De må svare for konkrete forhold her og nå. En bedrift vil dø hvis den legger frem ulønnsomme tall over et uakseptabelt tidsrom. Men en nasjonalstat er udødelig. Den eksisterer innenfor “evighetens tidshorisont”. En stat kan være vanstyrt slik at ingenting fungerer som det skal og regjeringen er bare nikkedukker for andre – skjulte – interesser, men staten kan ikke dø slik som en privat virksomhet kan. Denne vesensforskjellen dyrker frem svært forskjelligartede ryggmargsreflekser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Statens oppgave er å ivareta folkets interesser. Hele folket, ikke bare eliten, og slett ikke bare de som stemte på det eller det politiske partiet som fikk flertallet og derfor dannet regjering. Mesteparten av jobben utføres imidlertid av byråkrater som i hovedsak forkuserer på statstjenesten som en livslang oppgave. De har valgt sin vei. De har ingen interesse av å gå over til privat sektor, noensinne. Ihvertfall har det tradisjonelt vært slik. Du vet. Konservativt. En embedsmann er ikke laget på samme måte som en handelsmann. De driver med ekstremt forskjellige ting. “Forretningsteft” – en nese for å se gode muligheter til å handle raskt, tjene penger og den typen ting – vil i en offentlig stilling bare medføre det vi med et ord kaller korrupsjon. Statens affærer og daglige drift skal ikke la seg forstyrre av “konjunkturer i markedet” men holde stø kurs i forhold til folkets interesser på både kort og lang sikt. Mer som en fagforening enn som en bedrift, kan du si. Det er aldri A/S Norge, det er Foreningen til fremme av det norske folks velferd. Hvis man går i surraball med de to vil ting gå til helvete. Dette vet vi med sikkerhet. Det er forankret i hvor mye historisk bevismateriale som helst. Vi ser det skje hver dag i diverse “stater som vi ikke bør sammenligne oss med” slik som USA under Donald Trump. Det er så fette åpenbart at det føles nesten flaut å si det: Staten styres i henhold til lover, uavhengig av hva “markedskreftene” vil.

Vi avslutter med litt dansemusikk som passer til denne dagen. ihvertfall der jeg bor.

Noen fortalte meg en historie som var ganske – hva skal man si – tragikomisk. Saken er at en eller annen dust ble så sint på noe han så på nettet at han plantet knyttneven i skjermen. Dermed oppnådde han både å skade hånden sin og ødelegge en ganske kostbar skjerm — selvsagt uten at dette på noe vis fikk den irriterende personen på nettet til å skifte mening. Spørsmålet må bli hva han oppnådde med dette. Lærdom? Det tviler jeg på. Jeg hørte for mange år siden en lignende historie om en kis som kylte ølflasken sin i fjernsynsskjermen på grunn av et eller annet politisk, slik at hele mannskiten eksploderte så glassbitene fløy. Jeg tror ikke lærdom biter på folk som er i stand til å gjøre sånt. Det er noe fundamentalt galt med hele opplegget. Skjønner de ikke at skjermen er uskyldig i hva det enn er som plager dem? Jeg mener, for alle oss andre er dette en sånn type dustehistorie vi kan sitte og flire ondskapsfullt av rundt bordet på pøbben, eller noe, men de som gjør sånne ting behøver jo noen slags form for psykiatrisk hjelp eller bistand, synes du ikke?

Vi flytter blikket litt til siden for å spørre om det er noen vits i å brenne bøker. Du vet. Fordi man ikke liker det som står skrevet i dem. Du kan innvende at “det blir noe helt annet” men det synes jeg ikke. Prinsippet ser ganske likt ut for meg. Forskjellen består bare i hva slags teknologi som inngår i mediet. La oss si at noen for eksempel ønsker å stanse det de kaller “verdenskommunismen” — så de går i en kiosk, kjøper et eksemplar av Klassekampen og brenner den på torget eller et annet offentlig sted. Du vet. For å demonstrere sine synspunkter. Hva har de oppnådd? Å markere seg? Jeg er igjen i tvil om nytteverdien av sånt. Alt jeg ser er en tosk som bruker penger på å kjøpe en avis som han siden setter fyr på uten engang å lese den først. Mennesker er noen absurde skapninger. Jeg har nesten aldri møtt noen som kaller seg “antimarxist” som faktisk har tatt seg bryet med å lese gjennom det Marx skrev. Så hvor seriøse er de egentlig? Etter min mening tilligger det hva man kaller “elementær etterretning” å sette seg inn i det fienden – ekte eller innbilt – har for slags planer og strategier. Hvis ikke stiller man jo ikke særlig skarpskodd i en eventuell konfrontasjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opprørte følelser har ingen nyttige applikasjoner. Kan du for eksempel peke på bare èn eneste jobb som noensinne har blitt bedre gjort fordi du var fette forbanna mens du gjorde den? Det vi kaller internett-troll er individer som søker å terge og hisse opp folk av hva jeg bare kan karakterisere som sadistiske årsaker. Du vet. De får et kick ut av å se andre miste fatningen. Eventuelt at de blir “såret og lei seg” eller noe annet i den samme gata. Poenget er uansett å spre det onde budskap. Negative bølger av energi som sprer seg lik ringer i vannet. Hvorfor er dette så gjevt? Jeg forstår det bare ikke. Imidlertid forstår jeg hva oppmerksomhetsøkonomi handler om. For eksempel vil et nettsteds reklameverdi henge på hvor mange besøk de har i løpet av en tidsperiode, samt hvor lang tid disse besøkende bruker på nettstedet. Til dette formål har de stor nytte av “engasjement” — og det spiller i prinsippet ingen rolle for nettstedets eier om dette er av positiv eller negativ karakter. De teller bare klikk. Vi vet at algoritmene som styrer automatikken i sosiale media favoriserer ting som skaper engasjement, la oss si “kontroversielle meninger” og annet innhold som tiltrekker seg oppmerksomhet. Dette gir best uttelling i forhold til reklameinntektene. Det er et ganske sykt opplegg. En ond sirkel, kan du si. Vi kan også kalle det en dommedagsskrue, eller en undergangsspiral, hvor delinkventene kappes om å komme ned på det lavest mulige nivå så raskt som mulig. Sånn har verden blitt. En hyperrealistisk simulasjon befolket av sinnssyke aper.

Vi avslutter med litt god gammeldags skrekkmusikk, i tradisjonen etter HP Lovecraft.

Hver gang det kommer nye “oppdateringer” til datamaskinen krever den en omstart, som også logger meg ut av alle de nettsteder jeg bruker til vanlig, sånn som epost, bank, nyhetskanaler og bloggen. Det handler om cookies, eller som det heter på norsk, informasjonskapsler. Jeg må klikke på hele sulamitten om igjen. Det blir den vanlige greia. Godtar du disse betingelsene? Svaret er som vanlig whatever. Bare få igang den jævla nettsiden, er du snill. Har jeg noensinne lest alle de små bokstavene i den juridiske brødteksten til et typisk nettsted? Jeg kan ikke huske det. Jeg vet heller ikke om noen andre som noen gang har gjort det. Det fremstår som et dustete rituale, som – når alt er sagt og gjort – til syvende og sist bare handler om hva slags reklame du vil bli vist.

Selv får jeg opp hva jeg antar er et kinesisk nettsted – men det er ikke temu – som tilbyr “alt mellom himmel og jord”, ikke minst inkludert noen slags Kalasjnikov-lignenede reproduksjoner av maskingevær. Hva skal man med sånt? Jeg har sett det som veggdekorasjon i bakgrunnen til en videoproduserende skrue på YouTube – ganske kledelig relativt til den typen materiale han lager – men bortsett fra dette, som er for teater-rekvisitter å regne, ser jeg ikke helt hva folk behøver sånne ting til. I verste fall kan det jo få deg drept hvis noen tror du lusker rundt med en ekte Kalasjnikov og tilkaller væpnet politi av den typen som skyter først og spør etterpå. Jeg tar med i beregningen at jeg befinner meg i Spania, hvor det etter alt å dømme reklameres for helt andre ting enn i Norge. Dessuten er språket annerledes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Før i tiden har jeg kjøpt diverse ting over nettet, men det kommer neppe til å skje igjen. Alt virker for vinglete og ustøtt nå for tiden. Det er for enkelt å “skrape data” og selge den private informasjonen din på svartnettet, uansett hvor sikret du måtte føle deg. Sånn sett befinner jeg meg nærmere en full revers inn i gammeldags “cash only” type økonomi enn det motsatte, altså bank på telefonen, kryptovaluta og det ene med det andre. Jeg vil ikke ha noe av alt det der. Vanlig privat nettebank er bra – eller det har ihvertfall fungert tilfredsstillende hittil – men jeg behøver ikke noe “enklere” enn dette. Så spar meg for propagandaen. Det blir ikke aktuelt. Jeg vil ikke ha ferdigmat levert på døra eller millioner av fantastiske tilbud fra et digitalt kjøpesenter i føkkings Shanghai. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg drepe alle de nettbaserte tjenestene som airbnb, uber, klarna, wolt, foodora og så videre. Du vet. Kort prosess. Av med hodet. Jeg vet ikke helt hvordan, men som alle vet så finner man alltids en vei hvis man har viljen på plass. Det bør som en hovedregel ikke gå an å tjene penger via nettet — og all reklame bør skattlegges med minst tusen prosent oppå prisen de allerede betaler. Men det er meg. Jeg bryr meg om miljøet og sånt. Andre kan ha andre tanker. Hvem vet.

Humoristisk sans betyr i sitt substansielle prinsipp bare en ting, men kan i sin attributtiske form manifestere seg som mange ting — ikke alle av dem like “humoristiske” for alle observatører. Hva er morsomt? Det kan ikke besvares på noen objektiv måte, fordi de individuelle variablene spenner fra alt til ingenting. Vår venn Sigmund Freud hevdet som alle vet at sansen for humor – eller mangelen på denne – utgår fra det underbevisste sinn. Der foregår det jo mye rart. Senere har det dannet seg en slags løs konsensus om at humor er et tegn på intelligens. Du vet. At man er kvikk nok i oppfattelsen til å “skjønne vitsen” mens den ennå er fersk. Det kan jo bli hvor kleint som helst hvis man må forklare poenget og hvorfor det er morsomt. Hvis folk ikke er “på bølgelengde” i en tilstrekkelig grad er ikke humor noe vel egnet kommunikasjonsverktøy.

Selv vil jeg kanskje påstå at humoristisk sans ligner på rytmesans. De fleste har lett for å falle inn i rytmen, selv når den friker ut i ganske kompliserte mønstre, mens enkelte individer fatter det bare ikke. Dette betyr – i seg selv – imidlertid ikke at de er “dumme”, bare at de neppe vil kunne bli gode dansere. De kan jo ha mange andre talenter. Det kreves flere data før man kan fastlå at en person er uintelligent enn bare mangelfullt utviklet sans for humor. Det eneste man kan si er at de sannsynligvis ikke er bra historiefortellere. Så hva annet har de? Se for deg det som i litteraturen kalles en tørrpinne. Kanskje en byråkrat, noen som jobber med offentlige utredninger, eller en regnskapsfører. Adolf Eichmann. Sånne typer er aldri sexy men de kan være noen jævler på å få ting gjort “på korrekt vis” i henhold til fasiten. På den annen side så har jo kjedelige mennesker ofte en skremmende evne til å spre kjedsomhet rundt seg, lik onde såkorn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorom allting er, saken er at jeg var innom Tenoira-butikken – det er et varemerke – i Villafranca her om dagen. Som jeg har nevnt tidligere er de som regel veldig lokalpatriotiske i de ulike spanske regionene, så også her. Tenoira er en vingård som ble stiftet i 2007 og de har vært “økologiske” – jeg vet ikke hva dette betyr i detalj for vinmakere – siden 2019, med diverse kommisjonærer blant de lokale handelsmenn. I hylla så jeg merkevaren GAYOSO. Hjernen min går på konstant autopilot i forhold til å surrealisere den observerbare virkeligheten, så jeg oppdaget umiddelbart at vi kan spalte dette – som er et familienavn særlig i Galicia, men også andre steder – til å si gay oso, som betyr homofil bjørn. Morsomt eller ikke? Det kommer an på hvem du spør. (I Spania er “gay” bare et teknisk ord som ikke er verdiladet, som når vi på norsk sier “homofil”, slik at det er ikke som i Amerika, hvor noe kan være “gay” uten å ha noe med seksualitet å gjøre overhodet men det er ment som en nedsettende betegnelse. Hvis meningen er å fornærme noen på slikt vis i Spania må man bruke ordet maricon.) Jeg vet ikke noe om “det homofile miljøet” i Norge og hva slags ord de bruker om hverandre, men jeg vet at på engelsk betyr bear – i homofil sammenheng – en typisk røslig, hårete mann med “pappakropp” som noen liker, men andre ikke. Dette blir selvsagt mye usaklig “mening” å legge i en vinflaske, men sånn er verden. Ikke forvent rettferdighet.

Jeg kjøpte uansett en flaske Gayoso Mencia 2015, men jeg har ennå ikke åpnet den. Det er en Bierzo-denominasjon og som alle vet er lager denne regionen en slags Spanias svar på Frankrikes burgundervin – hvor de røde hovedsaklig lages av Pinot Noir og de hvite hovedsaklig av Chardonnay – med sin røde Mencia og sin hvite Godello. Dette er jo noe helt annet enn den tunge, mørke vinen de typisk lager i for eksempel Bordeaux for Frankrikes vedkommende eller i Rioja og Ribero del Duero for Spanias vedkommende. Burgundervin har sine fans. Derom hersker det ingen tvil. Folk som har for mye penger betaler priser for burgundere som får øynene til å eksplodere hos mer sparsommelige mennesker. Herregud, er det mulig? Bierzovin er imidlertid vesentlig lavere priset, selv for de beste merkene, enn burgundervin. Derfor passer det bedre for min type budsjett å bo her enn i Frankrike (dessuten er fransken min enda mer tvilsom enn spansken), så langt som prisnivået på regionens beste vin angår. Hvor lang listen blir over gode grunner til å bosette seg i El Bierzo er et spørsmål om hvor detaljert og spesifikk du ønsker å være. Selv har jeg landet på en “skjønnmessig totalvurdering” som mest av alt er forankret i økonomiske forhold, så med andre ord en marxistisk årsak. Du vet. Marx var jo jævlig opptatt av økonomiske forhold og lite annet. Han skrev for eksempel ingenting om piker, vin og sang. Det er jo så mye annet i livet enn bare pengesaker og de mange slags sorger som de trekker med seg.

Vi avslutter med litt musikk som passer bra for “bjørnedans” (slå det opp).

Minimumskravet for at noe skal være en konspirasjonsteori er at en konspirasjon befinner seg sentralt i teorien. Følgelig er det å ha en “avvikende mening” om noe slags vitenskapelig tema ikke i seg selv noe tegn på konspirasjonsfantasier. Hvor det befinner seg på skalaen mellom dumt og smart er et annet spørsmål. For eksempel er det dumt å tro på myten om Atlantis, men det er ingen konspirasjonsteori — før man introduserer tanken om at “skolevitenskapen” er noen slags sammensvergelse som jobber for å holde sannheten skjult for folket. Da har man tatt det neste logiske skrittet og falt inn i en paranoid psykose, som forsåvidt er helt normalt i dagens samfunn. Vi helbereder jo ikke galskap lenger. Vi bare holder symptomene i sjakk med et medikamentbasert terapiprogram, eventuelt er det opp til pasienten å “selvmedisinere” seg.

Jeg har aldri ansett religiøs tro som noe annet en psykotiske vrangforestillinger. Det sentrale problemet er imidlertid at pasienten har en urealistisk fantasi om sin egen evne til å forstå verden, se sammenhenger, og så videre. De klarer ikke å leve med sin egen menneskelige feilbarlighet og uforstand. De klarer ikke å bare si jeg vet ikke fordi dette truer deres selvnytende følelse av overlegenhet i forhold til dyrene, eller noe. De må ha en historie. En fortelling. En forklaring. Selv om noe slikt ikke finnes. Da får man jo bare finne på noe. Hvis mange nok er enige blir det “sant”. Ikke sant? Sånn har ting en tendens til å virke, særlig i tilknytning til fenomenet religion — men også andre former for tro, forstått som det man oppfatter som en “rimelig antagelse” gitt det kunnskapsnivået man har om en ting. “Hellig overbevisning” er en særlig virulent variant av det samme fenomenet, som vi historisk sett vet er noe av den farligste galskapen som finnes ute i markedet for avvikende mentalitet og andre perversiteter.

Retroparanoia er et ord jeg har funnet opp selv. Det betyr “en sykelig tro på at alle vil deg vel”. Som vi alle vet er dette ikke tilfelle. Verden er full av skruppelløse jævler som uten å nøle vil utnytte din godtroende naivitet hvis du gir dem så mye som en halv sjanse til dette. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik, og folk forstår typisk også dette på noe slags plan, slik at det er alminnelig å være skeptisk i forhold til “fremmedfolk”. Hvem vet hva de er ute etter? Kanskje er de harmløse men så lenge man ikke vet dette, så vet man jo ikke, og det er bedre å feile på den skeptiske siden enn å bli utnyttet og mishandlet fordi man stiller seg alt for åpen og inviterende til “feil typer”. Følgelig er det aldri direkte usunt å være vaktsom overfor mennesker man ikke kjenner. Alle vet dette. Spørsmålet er bare hvor langt man skal ta greia. Hvor mange og hva slags bevis på “gode hensikter” forlanger du før du slapper av og aksepterer at folk for det meste er akkurat som deg, uansett hvor fremmedartede de måtte se ut? Det kommer an på hva du tror.

Nylig var det en ung dame i Oslo som ble drept på jobb. Hvorfor skjedde dette? Inntrykket mitt er at gjerningsmannen hadde hengt seg opp i noen slags idè – en psykotisk vrangforestilling, om du vil – hvor hun representerte noe som han følte seg truet av, slik at han erkjenner ikke at han gjorde noe galt. Det var jo selvforsvar. Du vet. Fordi “kulturen vår” er satt under beleiring av fremmede og hvis ingen er villig til å steppe opp og ta ansvar, så vil de fremmede ta over hele opplegget og gjøre slutt på “alt som er vårt eget” og som ingen andre har. “Egenart” og den typen ting. Det norske. Hva vet jeg? Jeg har aldri egentlig forstått hvordan sånne folk tenker. Men så skal det da også ganske mye til før jeg føler meg truet av noe. Jeg er ikke noe “offer” på noe som helst slags vis — og jeg klarer bare ikke å være empatisk med noen som har antatt en offeridentitet, uansett hvor mye saklig grunn de eventuelt måtte ha for dette. Jeg mener, mange er jo de facto ofre for vold, overgrep, mobbing, trakassering og det ene med det andre. De har opplevd fæle ting. Jeg skjønner dette. Men for å komme seg videre i livet må de ikke desto mindre komme seg ut av denne “bølgedalen”.

På mange måter er det korrekt å beskrive meg som en rabiat nasjonalist, men ikke sånn som dette ordet vanligvis blir brukt. Det er ikke politisk, det er kulturelt. Jeg er norsk til fingerspissene og vel så det, selv om jeg bor i Spania. Derfor finner du for eksempel et norsk flagg hengende fra juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt. Hvorfor ikke? Jeg har jo uansett ikke evnen til å føle skam. Jeg begynner å le lenge før distibutørene av skamfølelse rekker frem til poenget sitt. Hva fanden prater du om, din slyngel? Jeg blir tyve tusen ganger mer provosert av de som tror at “det norske” lar seg true av en bande med fussete muslimer – herregud – enn av selve den foran nevnte banden. Hva slags ynkrygger tror du egentlig vi er? Hvis den norske kulturen virkelig er så anemisk og svakelig at den dåner og dør av at noen sier Allah Akbar – eller hva fanden det nå er de sier – i gata der du bor, ja så fortjener den å dø. Såpass nietzschiansk må det nesten være. Hysteriske kjerringer av alle kjønn kan bare holde tåta på seg. Det nasjonale er organisk, ikke religiøst. Å avskaffe “det norske” er ikke mer realistisk enn et forsøk på å skrape ruren av alle svaberg mellom Lindesnes og Stadt med fortennene sine. Dessuten er det mer realistisk å bekymre seg for amerikansk kulturimperialisme enn for arabere og pakistanere, hvis man først skal engste seg over disse tingene.

Vi avslutter med litt “britisk” kulturimperialistisk popmusikk, som imidlertid også er ganske “norsk” i ånden.

Det er en kis på nettet som presenterer “nyheter fra Spania” på engelsk. Jeg har fulgt ham siden lenge før jeg flyttet hit selv, som et ledd i det vanlige etterretningsarbeidet fra dag til dag. Du vet. Noen ganger kommer det noe særlig nyttig eller interessant og da gjelder det å være beredt. Av “årsaker” har han tiltrukket seg et segment av lesere som omtrent skriker i fistel i kommentarfeltet hver gang temaet “klimaforandringer” og/eller “global oppvarming” kommer på banen. Det har alltid vært varmt i Spania, sier de. Du presenterer fake news når du siterer nyhetskilder som tar opp disse tingene. For det meste blir disse bare ignorert. Jeg mener, hva skal man liksom si? Likevel føler jeg svart hat inni meg overfor troll som ikke respekterer at hetebølgen i august var en dødelig katastrofe. Mer enn 2500 mennesker omkom, i tillegg til de over 1100 heterelaterte dødsfallene som allerede var registrert i Spania i år. Og la oss ikke engang snakke om de materielle skadene som skogbranner ute av kontroll forårsaket. De kalkulerer fortsatt på tallene, men allerede nå kan enhver idiot se at dette blir ikke billig. Tilsammen har et område på størrelse med Østfold fylke blitt ødelagt.

Nå har vi startet på september måned og temperaturene har lagt seg på noe vi kan kalle “en normal norsk sommer” med kjølige netter og dager som drar seg oppimot 25 grader. Det er veldig fint der ute nå. Dessuten kommer det enkelte lette regnbyger fra og til, men det er ikke såpass at man behøver paraply engang. Imidlertid driver folk i sør og spenner fast setebeltet i forhold til de forventede høststormene som i år sannsynligvis vil bli temmelig seriøse greier på grunn av at Middelhavet er såpass kraftig oppvarmet. Husker alle fysikktimene fra ungdomsskolen? Varme = energi. Når de normale stormene får ekstra energi fra unormalt høyt oppvarmet overflatevann så vil denne energien omsettes i sterkere vind og kraftigere regnskyll. Husker folk hva som skjedde i Valencia i fjor? Det er grunn til å regne med “mer av det samme”, uten at noen kan si noe eksakt om når og hvor. Været er jo notorisk uberegnelig på noen lengre sikt enn bare de neste to-tre dagene. Sånn er de praktiske konsekvensene av klimaforandringer. Det er forsåvidt teknisk korrekt at “det har alltid vært klimaforandringer” men dette er ikke noe holdbart argument i forhold til hva vi observerer nå. Den store døden er det smått dramatiske navnet på masseutryddelsen av liv her på jorda som skjedde i overgangen mellom tidsepokene Perm og Trias for 250 millioner år siden. Nitti prosent av alt liv i havet døde ut og sytti prosent av alt landbasert liv. Årsaken til dette var at temperaturen steg med ti gradet over en periode på femti tusen år, som var raskere enn livsformene var i stand til å tilpasse seg. Til sammenligning har temperaturen – foreløpig – steget litt i overkant av 1,5 grader på bare hundre år siden menneskenes industrialiserte epoke startet. Hvor mye mer tåler vi? Ingen vet — og dette virker ikke som den typen spørsmål det er passende å holde på med frivolt gjettverk rundt. Saken er at vi har et alvorlig problem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Spanias statsleder Pedro Sanchez har fremlagt et forslag til “tverrpolitisk klimaoverenskomst” etter mønster av den de kom frem til for ti år siden, men da handlet det om beredskap overfor internasjonal terrorisme. Vi kan litt forsiktig si at saken har fått blandet mottagelse. Det er jo ikke alle som forstår problemet, eller engang er villige til å anerkjenne at det finnes noe slikt problem. Opplegget er fullstendig fette absurd. Når ble det slik at et betydelig antall mennesker “føler” at vitenskapen har noen annen interesse enn å observere virkeligheten og utarbeide faktapunkter på grunnlag av de data som lar seg samle inn? Når ble oljeselskapenes inntjeningsprofil viktigere enn grunnlaget for alt jordisk liv? Herregud. Snakk om å ha prioriteteringene sine i orden. Hvis du tror at migrasjon er en viktigere politisk sak enn miljø er du mildt sagt evneveik. Saken er jo så alvorlig at vi burde egentlig ikke snakke om noe annet enn miljø. Amerikanerne har ordnet seg med en åtti år gammel senil seksualforbryter som president og mange synes tydeligvis at dette ikke bare er normalt men også en stor fordel for verden. Du vet. Han er visstnok en handlekraftig type som også bør få Nobels fredpris for alt det fine han har gjort for verden. Vel, det er hva det er. Min eneste politiske makt består i å stemme når det er valg og dette har jeg allerede gjort. Siden anerkjenner jeg et visst ansvar for å oppføre meg som folk, kildesortere avfallet mitt så godt som det er lagt opp til og ellers begrense bilbruken til det mest nødvendige. “Det store bildet” har ikke jeg ansvaret for selv om jeg er i stand til å se det. Det forundrer meg litt hvor intenst engasjerte de såkalte klimafornekterne er. De tar jo faen meg fullstendig av med skriking og skjellsord. Selvsagt gjør jeg også det noen ganger, men dette er ikke alt jeg gjør. Mesteparten av materialet mitt er ganske saklig og behersket. Det hjelper jo som regel ikke å “heve stemmen”.

Vi avslutter med den beste låta fra Neil Young-albumet Reactor, som jeg kjøpte som LP da den kom ut i året 1981: