År: 2025

Altså, jeg er jo en veldig ryddig og streit person, ikke sant? Alle vet hvor de har meg, jeg lyver aldri og betaler alltid riktig beløp til riktig tid hver gang det er noen “pengesaker”. Veldig A4 akkurat der, liksom. Jeg bruker ikke skitne, fillete eller på andre måter stygge klær, jeg steller meg alltid hvis jeg skal noe sted, huset mitt ser bra ut og når jeg har vasket klær så bretter jeg dem pent sammen med tellekant på t-skjortene, alt i sine dedikerte hyller eller skuffer, og så videre. Du ser tegninga. Det er et nærmest militært velordnet borgerhjem. Det er designet for å ligge på laveste optimale stresspunkt i den forstand at jeg ser aldri “noe som behøver å bli gjort” fordi jeg har allerede gjort det. Jeg har ingen klagesaker mot meg selv, om du vil. Hvordan ble ting slik? Jeg var jo det man litt forsiktig kan kalle en bohem da jeg var yngre. Mer av en kaospilot innennfor en “kreativ kontekst” med mye halvgjort arbeid rundt meg til enhver tid. Men så ble jeg eldre.

Jeg har sett mange i min egen aldersgruppe bli sittende fast i sin egen labyrint av dårlige vaner. Det finnes sikkert mange meninger om saken, men for meg er det fullstendig fette uaktuelt å fortsette i noen slags “ungdommelig” ånd når jeg har kommet i bestefarsalderen. Det virker jo ikke realistisk. Jeg er ikke lenger “en av gutta” fordi jeg befinner meg i en helt annen fysisk virkelighet nå enn da jeg var 30-40 år, det vil si i velmaktsalderen for de store sosiale sprell. Jeg er kort og godt ikke like bevegelig lenger. Jeg kan tidfeste når denne overgangen skjedde. Det var i 2018. Jeg var 55 år da. Det viste seg at jeg ikke lenger kunne utføre en vanlig baklengs salto og lande på beina. Som alle vet er sånt ganske pinlig. Dessuten tapte jeg ti kroner i veddemålet. Ingen økonomisk katastrofe i den praktiske verden, men som symbolpolitikk var dette problematisk. Man vedder jo ikke hvis man ikke tror man kommer til å vinne, ikke sant? I en magisk verden er det viktig å forstå hva som er – og minst like mye hva som ikke er – tegn man bør legge merke til. Når du tror du kan gjøre noe men så viser det seg at du får det ikke til har vi et problem, ikke sant? Poenget er at dette er en annen type problem når man er 25 enn når man er 55. Hvor mye tid har du å bruke på saken? Hva er budsjettrammene dine?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er viktig å forstå hva det betyr å ha mer fortid enn fremtid. Det motsatte er det jo nesten ingen som forstår. Før man har rukket å bygge en selvstendig forstand føler jo alle at “alt går an” – som ikke er direkte usant akkurat da – men man vil snart oppdage karmaloven: Så snart du har valgt noe har du også valgt bort noe. Hvis du svinger til høyre akkurat der og da så vil en annen skjebne manifestere seg enn hvis du hadde svingt til venstre. Dette er en vanlig tolkning av det fysiske prinsippet om “mange verdener” (men du kan bare leve i èn av dem) som aktualiseres gjennom viljen. Gjort er gjort og spist er spist, som folk sier. Konsekvensene av alle valg man foretar er noe man bare må bære. Dette er hva karma betyr. “Dårlig karma” henger sammen med dårlige valg, ofte når man har gjort dette til en vane, sånn at man ligner i alles øyne på en “ulykkesfugl”. Teknisk sett er det ikke vanskelig å snu dette. Det er bare å bygge et nytt sett med vaner, som støtter et bedre strategisk mønster i forhold til “hva du egentlig vil med livet ditt” (dette er noe variabelt). Det å ikke vite hva man vil er et annet slags problem enn det å ikke få til hva man vil. Generelt sett er det ingen som vet dette før de har kommet i såkalt “moden alder” – som er vanskelig å tidfeste på grunn av store individuelle variabler – men når man har kommet inn i 30-40 års alder bør man ha dannet en ganske god forståelse av saken, selv om de fleste fortsatt vil “oppdage nye ting om seg selv” også i sin fysiske velmaktsalder. Men nok om det. Alle vet jo allerede alt om disse tingene.

Ordet disiplin betyr – når jeg bruker det – perfeksjonering av din moralske karakter. Selvkontroll, hvis du vil ha det med bare ett ord. Full styring over dine egne mentale og fysiske egenskaper. Selv anerkjenner jeg ingen eksterne autoriteter. Det finnes bare eksterne krefter, og som de sier i Japan: Bambusen må bøye seg for vinden. En disiplinert person vet hvor grensene går. Har du styring? Hvis ikke må du falle tilbake til et taktisk punkt du faktisk behersker. Det er selvsagt ikke galt å bevege seg utenfor sine egne grenser, men man kan ikke oppholde seg der mer eller oftere enn man har ressurser til å beherske som fremskutt utforskningspost. Det er for eksempel en dårlig idè å engasjere seg i noen slags konflikt når man befinner seg utenfor sitt eget domène for beherskelse. Forstand er den mentale egenskapen man bruker som kart når man utforsker verden. Imidlertid går det helt fint an å erfare ting uten å forstå dem. Det skjer faktisk hele tiden. Det er derfor vi søker å etablere disiplin som en stabil plattform for bruk av forstanden. Hvis du ikke vet hva som foregår og du heller ikke har styring så har du jo et problem, ikke sant? Fagfolk innenfor trolldomskunst kaller dette å “danse”. Hvor fint det ser ut er som alle vet variabelt. Alle kan danse, men ikke alle kan danse like bra. Noen gjør ting de ikke burde gjøre. La oss si for eksempel hoppe høyt og lande i spagaten. Hvis du ikke er jævlig godt trent så kommer det til å gjøre vondt og du vil nesten helt sikkert angre på at du prøvde i mange dager etterpå, kanskje resten av livet.

Saken er at jo eldre man blir, jo dårligere blir man til å danse hip-hop, så å si. Glem dette med å spinne på hodet, stå på bare èn hånd, skreve dypt, lande hardt på knærne og slå saltomortale. Folk over femti bør ikke gjøre sånt. Den beste muligheten de har er å “se kule og mystiske ut” på en tilbakeholden måte. Folk er generelt sett ikke særlig smarte, men det er som regel ikke fullstendig fette idiot heller. De skjønner forskjellen mellom ung og gammel — her forstått som hvor sannsynlig det er at en person har hatt “interessante opplevelser i livet” sånn at de kan fortelle historier det er verd å høre på, eller om de bare er en skitpratende skrytepave med alt for store tanker om seg selv. En gammel mann har lov til å kle seg i en jazz-dress og “danse på en selvnytende måte” — men hvis en ung mann gjør dette er det 99,99% sannsynlig at folks instinktive reaksjon vil være “for en dust”. Forskjellen er at selv om det går an å være en sprek 60-åring så er det ingen som forlanger dette. Men hvis du er ung må du ha noe fysisk imponerende å komme med som danser. Ser du den? Fra tenårene husker jeg bygdefester i Trøndelag. Det kunne være ganske barske forhold. Jeg mener, det var alltid slagsmål mellom ungdommene, men det fremsto ikke som farlig. Sånn er det jo bare. Folk slåss. Hva så? Imidlertid var det – bokstavelig og mildt sagt – blodig alvor når to gamle menn konfronterte hverandre på “bli med utenfor” måten. Folk var mer stille når de så på. Greia var bent frem skremmende. Du vet. Unaturlig og ondt. Risikoprofilen er en helt annen når to innfule gamle jævler braker sammen. Ikke faen om noen tør å stille seg mellom dem heller. “Ånden” i det som skjer mellom dem er seriøs på et helt annet plan enn når to hankyllinger gjør seg tøffe og flekser musklene sine. Som tilskuer har man ingen forutsetninger for å forstå gammelt fiendskap mellom folk som var unge på dinosaurenes tid. De slåss jo ikke om parringsrettigheter og sosiale posisjoner. Det er “noe annet” som foregår, men du vet ikke hva.

Konklusjonen er uansett at man helst bør finne frem til en annen livsstil når man kommer i senioralderen. Ting som man fint kunne gjøre for 20-30 år siden blir mindre aktuelle. Skadepotensialet tillater ikke fysiske eksesser. Jeg skjønner ærlig talt ikke poenget med å løpe maraton og den typen ting som 60-åring. Du kan ta deg bra mye faen på at du i så fall blir blikkfanget til Røde Kors og andre som er på stedet for å ta seg av medisinske nødhjelpsbehov som kan oppstå. Dette kan bli et problem. Det er jo ikke bra når det vurderes som “mer enn gjennomsnittlig sannsynlig” at du kommer til å drite på draget, enten du forstår dette selv eller ikke. Fysisk kraft er jo en ressurs som går tapt over tid. Akrobater har ganske ung pensjonsalder, for å si det slik. Imidlertid har man færre grenser for vekstpotensialet innenfor attributtene disiplin og forstand. De kan fortsette å øke i flere tiår etter at kroppen begynner å bli skral. Disse er følgelig de eneste realistiske domènene for respekt i gamle menneskers liv. Det lønner seg rett og slett ikke å satse på sånt som ungdommer kan gjøre mye bedre, som for eksempel å se flott og fysisk sprek ut på stranda. Skjønnhet kan være forankret i helt andre ting enn den synlige kroppens egenskaper (og det samme gjelder forsåvidt skjønnhetens ontologiske motsetning). Det har jo bare noe desperat over seg når for eksempel en mann i 50-årene prøver å fremstå som en saftig ung hanekylling full av muskelbrunst og seksuell handlekraft. Den tiden er forbi. Han må satse på noe annet nå. Noe mindre umiddelbart. Noe som er mer “kult og mystisk”. Du vet. En aura av erfaring og “levd liv” som bare de godt voksne kan ha (uten at dette nødvendigvis betyr at alle de godt voksne har det).

Etter en formiddag med vin blir det siesta, men så kommer ettermiddagen. Da blir jeg jo sulten. Ergo må det lages noen slags mat. Det er såpass sent at jeg gidder ikke å starte noe stort opplegg, så det blir bare en “mikset gryterett” som skal stå i ovnen på 120 grader i en times tid — men først må ingrediensene forberedes. Da er det slik at man tager vad man haver, som hu derre Cajsa Warg sa i sin tid. (Det er en klassisk kokebok fra 1970.) Det blir noen baconterninger, to små chorizo pølser, 4-5 kokte poteter, et glass ferdigkokte røde bønner, en løk, en gulrot, 5-6 fedd hvitløk, en liten pakning med tomate frito, en spiseskje røkt paprika, salt, pepper og “caldo de cocido” (kokekraft) opp til det dekker ingrediensene i den ildfaste formen. Først freser jeg bacon og chorizo, kappet i småbiter, deretter tilsetter jeg finhakket gulrot, løk og hvitløk og freser alt enda mer. Du vet. En passende mengde tid. Det må man bare se an. Siden går alt i formen sammen med resten av greiene før jeg dekker toppen med sølvpapir og setter det i ovnen på 120 grader. Det må stå en time, men det kan godt stå lenger. Vi ser det an. Men vanligvis gidder jeg ikke å vente mer enn en time.

Dette er hva jeg vil kalle “enkel cowboymat” men folk himler vanligvis med øynene og skamroser retten når jeg serverer den for andre. Hva kan jeg si? Det ville jo vært patetisk hvis jeg ikke hadde lært noe etter å ha holdt på med kokekunst i femti år. Selvfølgelig er det bra. Men nok om det. La oss heller snakke om det trikset jeg lovet i overskriften. Det er ganske lett, men også – etter alt å dømme – veldig vanskelig for mange: Rydd opp og vask alt utstyret med en gang. Ikke vent. Så snart gryta har gått i ovnen kommer den tiden man skal bruke på å tilbakeføre både verktøyet og kjøkkenbenken til sin naturlig plettfrie tilstand. Dette er en god vane å legge seg til. Man vil jo være venner med seg selv, ikke sant? Det blir vanskelig hvis man er en sølete rotekopp. Da blir man irritert og følelsene kommer i opprør. For det er jo slik at man før eller siden må rydde og vaske mannskiten uansett, ikke sant? Det er på sitt enkleste når rotet og sølet er ferskt. Siden tørker jo ting, flekker stivner og alt blir til en ekkel gørje. Jo tidligere i livet man tilegner seg denne vanen, jo bedre. For de som har slike interesser kan det også nevnes at det er et idiotsikkert “sjekketriks”. Nesten alle vil helst være sammen med en ryddig person hvis de har noe valg. Tenk over saken. Selvsagt har jeg rett. Dette er elementært.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers er det å si at det spiller ingen rolle hva annet i livet som er tipp-topp hvis man ikke spiser bra. Dette er det viktigste av alt. Har du noensinne hørt folk si at hvis du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Dette gjelder også i matveien. Du må sette deg inn i sakene og lære hva det vil si å lage god mat. Sånt er på sitt vanskeligste i begynnelsen, men siden finner man jo ut av ting. Det viktigste er å ha viljen. Uten vilje til å lykkes kommer man nesten helt sikkert ikke til å lykkes. Bare spør hvem du vil — men pass på at det er noen som vet hva de snakker om. I dette tilfelle betyr vel det noen som allerede har lyktes med noe. Spør dem. Jeg kan garantere deg at alle vil si det samme. Du må bare stå på og ikke gi opp. Vanskeligheter kan bare ovekommes med tålmodig applikasjon av viljestyrke. Imidlertid teller det ikke som “vanskelighet” å rydde etter seg med en gang. Det er jo dritenkelt. Det må bare gjøres.

Foran meg på bordet har jeg en Portia 10 Meses 2023 “Seleccion de Barricas” rødvin fra Ribera del Duero, som mange mener er Spanias beste vindistrikt. Dette eksemplaret er flaske nummer 10.436 av totalt 25.240 flasker produsert i denne serien. De frembys på nettet fra 10-12 euro (pluss frakt) men jeg betalte “bare” 8,45 på det lokale supermarkedet, som likevel betraktes som en relativt høy prisklasse for sånt som man bare kan kjøpe uten videre i en normal butikk. Det er klart at hvis man går i en spesialbutikk så finnes det egentlig ingen øvre grense for hvor mye penger man kan bli kvitt, men her nede på jorda – hvor de vulgære menneskene bor – så gidder de ikke å sette frem varer som koster mer enn folk tjener i måneden. Sånt er jo bare irriterende. Denne vinen er basert på druetypen Tempranillo; som typisk gir dyp, mørk vin med overveldende smak, som egner seg godt til kjøtt, vilt, skarpe oster og så videre. Alkoholen er svært høy – 15% er i territoriet til Amarone og denslags spesialiteter – og de 10 måneders fatlagring (som navnet sier) gir den en karakter av svarte bær, vanilje, kakao og så videre. Dette er en smakshammer som sikter godt og treffer der den skal.

De seriøse produsentene har blitt så flinke nå – og utstyret deres er så teknisk avansert – at det bare er rimelig å forlange at de skal klare å piske fetthysa opp i 14-15% før det kan kalles en fullvoksen vin; noe som selvsagt medfører at hvis det står 12% på etiketten så er det en bordvin. Vino de Mesa. Et enklere produkt som er laget på mer slurvete måter, gjerne med høyere arealutnyttelse på vinstokkene, som gir mer vassne druer, og en slakkere kvalitetskontroll underveis. Likevel kan det bli helt grei vin av det. Mesteparten av all verdens mest kommersielle produkter – si for eksempel Yellow Tail – er laget i massive kvanta under målsettingen “bra nok” og de markedsføres mot et mindre kritisk kundesegment — som ikke egentlig forlanger noe mer enn “bra nok”. Og Yellow Tail er definitivt bra nok, men heller ikke noe mer enn dette. Det er ingen krevende vin. Den er ikke interessant, men den gjør jobben sin. Portia 10 Meses tilhører “neste divisjon” så å si, fordi du merker umiddelbart at dette er en helt annen type skapning enn de kommersielle bordvinene. Den er laget av folk som vet hva de driver med, som også har hatt “visse ambisjoner” med varen sin. Det begrensede opplaget er en artig gimmick, men jeg vet ikke hva det egentlig har å si i virkeligheten. Kanskje hvis man får et spennende tall? Vinen tåler sikkert å lagres, men den behøver ikke kjellertid for å “åpne seg”. Den kan drikkes nå i dag. Skål.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv om alkohol er drit billig her i Spania så føler jeg ikke for å drikke mye og slett ikke hver dag. Det er bedre å drikke lite og bra enn mye og middels vin. Ihvertfall er dette min holdning til saken. Jeg har noen flasker “i bakhånd” – blant annet de tre eksemplarene av Portia som jeg fraktet hjem i egen ryggsekk og derfor fikk billig, totalt sett – og de koster alle fra åtte til femten euro. Jeg føler at dette er “min” prisklasse. Jeg behøver jo ikke så mye vin, men den jeg behøver må være god. Det eneste unntaket er hvis jeg skal lage noen slags “gryterett” som krever vin. Da kjøper jeg den billigste vinen de har på superen, som faktisk er billigere enn både øl og brus – liter for liter – og som neppe egner seg som drikkevare på egen hånd. Kanskje som “blandevann” i en punsjbolle eller noe. Eller til å koke med. For eksempel finnes det mye som lages med vin, buljong, tomat og det franskene kaller duxelles – finhakket løk og gulrot – som basis for langtidskokt kjøtt av ymist slag; selv foretrekker jeg typisk “skulder av storfè” fordi det har fin marmorering, bruner seg bra og blir fantastisk mørt etter en tre-fire timer i ovnen. Da gjenstår det som vanlig bare å plukke kjøttet ut av gryta og “montere” sausen med smør og fløte, før man anretter det hele for servering, gjerne med pasta eller braserte poteter til. Dette er en sånn rett som forlanger mørk rødvin, hvis du skjønner hva jeg mener. Men man kan også gå for en litt “feit” hvitvin hvis man er av den revolusjonære typen. Men alt dette er bare konvensjoner. Regelen er at man skal lage det slik man liker det, fordi hva faen er ellers vitsen? Spare tid? Herregud. Det er jo ikke sikkert at man får til noe bra med all den sparte tiden heller, så du kan liksågodt gjøre en skikkelig jobb med en gang. Det tar den tiden det tar. Og sånn går dagene.

Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle har hørt om Jean Baudrillard (1929-2007) og hans teorier om simulakra og hyperrealisme. Du vet. Fantasien som er vesentlig mye bedre enn den patetiske virkeligheten som en gang lå til grunn for den nettbaserte dekadansen som gjør at folk nå kan tilegne seg all sin livserfaring gjennom sosiale media og tjenester levert på døra. Det er ikke lenger nødvendig å lære noe, fordi all informasjon man behøver ligger bare noen tastetrykk på telefonen unna der man måtte befinne seg. Datapunkter kan hentes opp, brukes der og da, og siden kastes tilbake i det store cyberuniverset. Hva behøver du? Alle svar finnes på nettet. Man behøver strengt tatt ikke å taste noe engang, fordi stemmeaktivert kunstig intelligens tar seg av saken. All vår hjernevirksomhet vil snart være eksternalisert.

Den moderne verden hviler på visse grunnleggende prinsipper. Et av disse er nytelse. Vi tar det som en selvfølge, uten å reflektere over at det er en historisk anomali. Kongen i det nytelsessyke universet er rus, forstått som en velbehagelig  tilstand av frihet fra alskens plagsomme elementer i “den virkelige verden” og/eller følelseslivet. Til dette formål bruker vi diverse remedier som vi ikke her og nå behøver å liste opp. Alle vet hva rus handler om. Og hvis man ikke vet det så er det enkelt å finne mye materiale om temaet på nettet og ellers. Poenget i dette øyeblikk er noe annet. Jeg har lagt merke til at innenfor “rusbehandling” og avvenning konfronteres ikke nødvendigvis selve rusen som filosofisk prinsipp. De har heller valgt å introdusere et konkurrerende element; som for eksempel religion, naturopplevelser, fysisk trening og andre anstrengelser av kroppen, kunstnerisk virksomhet, eller hva har du. Men selve “hullet i sjelen” som suget etter rusmidler kommer fra er sjelden noe tema. Strategien handler heller om å erstatte det ene med det andre, med overordnet fokus på å få pasienten mer “sosialt funksjonsdyktig” heller enn “frisk”. Det er ingen kur, bare symptombehandling.

Den menneskelige form er bygget for overlevelse og reproduksjon i et miljø som overhodet ikke ligner på noe vi har i den moderne verden. Det går rett og slett ikke an å gjenskape “den opprinnelige livsopplevelsen” uansett hva man gjør og ikke gjør, hvor mye man fantaserer om “de edle villmenn” og prøver å kopiere deres opplegg, eller hva som helst annet du kan komme på. Simulasjonen er en enveiskjørt blindgate. Det vi kaller sivilisasjon er en dødelig, ekstremt smittsom sykdom som ikke kan kureres. Hvis man først er smittet kan man ikke bare flytte ut til en hytte i skogen for å “leve et liv nærmere naturen” — selv om dette kan være adekvat symptombehandling for enkelte individer. Hvis man isolerer seg på et øde sted og har bare begrenset omgang med andre mennesker vil man jo slippe mye av “trykket” som gjør de typiske bybeboerne sinnssyke. Eller altså det som driver folk i retning av rus, om du vil. Avhengighet av det ene eller det andre middelet som virker frigjørende i forhold til sivilisasjonens fundamentale sykdom. Det kan være kjemisk, ideologisk eller hva som helst annet. Poenget er at det “gjør noe” med den dypt gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer.

Jeg er på det mest bestemte ikke en av disse som hevder at “the Matrix var en dokumentarfilm” men jeg synes likevel at det var en interessant allegorisk beskrivelse av den menneskelige tilstand i modernitetens tidsalder. Illusjonen er så dyp og allestedsnærværende at det er nesten en umulig kraftanstrengelse å rive seg løs fra den. Mennesket som art har ikke hatt noen meningsfull kontakt med “selve virkeligheten” på mange tusen år. Vi er fortapte sjeler og “sultne spøkelser” som er fanget i en meningsløs labyrint av sadomasochistisk lidelse. Vi plager oss selv og vi plager hverandre. Frykten er vår eneste sanne kontakt med verden. Hva skal man tenke om dette? Problemet er at man ser på verden og vet ikke om man skal le eller gråte. Begge deler virker som saklige reaksjoner av eksakt de samme årsaker. Klassisk filosofi påbyr at det beste er å le, fordi dette er en bedre og mer “kreativ” energi å jobbe med, selv om gråten kan føles mer inderlig og personlig rensende. Uansett spiller det ingen rolle hva man gjør og ikke gjør. Om du sørger over verdens ulykker eller ler av dem så forandrer det ingenting. Du har uansett ingen makt til å gjøre noe med “det der ute”. Det eneste du kan påvirke – og selv det bare i begrenset grad og med store anstrengelser – er “det her inne”. Det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor folk velger rus — enten dette betyr heroin eller en selvnytende jakt på gull og grønne skoger. Hva annet kan de vel gjøre? Den virkelige verden er jo ikke tilgjengelig for dem. Simulasjonen er det eneste de har.

For en stund siden var det noen som sa at man må jobbe 60-70 timer i uka for å lykkes. Med hva da? Jeg har hørt mye sånt gjennom tiden, for eksempel hva som forventes av en nyutdannet advokatspire som ønsker å etablere seg i et av de kjente byråene. Eller de som vil ha en jobb for noen slags politiker på høyt nivå. Vi kan fortsette å trekke frem eksempler men det er ikke noe poeng. Alle vet at “karrièremennesker” er nødt til å gifte seg med jobben i mange år fremover hvis de skal komme noen vei innenfor finans, forretninger og den typen ting. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det finnes ikke noe sånt som fritid for de ambiøse. Da må man være på hugget til enhver tid — og sakte men sikkert venne seg til at dette er livet deres nå. De må jobbe, jobbe, jobbe – som en duracellkanin – og aldri noensinne stanse for å tenke seg om. Da kollapser hele mannskiten og deres “store sjanse i livet” glipper for dem. Sånn er reglene.

I den andre enden av arbeidsmarkedet finner vi “vanlige arbeidstakere” som synes de har gjort det bra hvis de finner en helt grei jobb som betaler en helt grei lønn for en tariffregulert 37,5 timers uke — med fem ukers ferie, medlemsskap i den lokale fagforeningen, egenmelding for sykelønn og alle rettigheter til å ta ut svangerskapspermisjon og den typen ting. Enten de jobber i offentlig eller privat sektor er dette hva som utgjør den såkalte arbeiderklassen. Hvor bra de har det er en direkte konsekvens av klassekampen som ble nedlagt av de to-tre generasjonene som kom før dem. I Norge har de det generelt sett omtrent så bra som det går an å få det som “vanlig arbeidstaker”, mens dette er mer variabelt i andre verdensdeler — og det har generelt sett blitt verre og verre over de seneste førti-femti årene, som sammenfaller med at det har blitt stadig flere “hyperrike” mennesker i verden gjennom den samme perioden. Tror du dette er tilfeldig? I så fall er du fette evneveik. Det går rett og slett ikke an å bli rik uten å utnytte andre folk. Du vet. Føkke dem opp og ta pengene fra dem med alle metoder du kan tenke på, pluss enda mye mer som du ikke kommer til å tro før du ser det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når visse politikere og finansfyrster snakker om deregulering mener de å slakke på det lovverket som hindrer dem fra å føkke opp og mishandle andre mennesker enda mye verre enn de allerede gjør. Det betyr ikke noe mer eller mindre enn dette. Vi lever i et fiendtlig og mistenksomt samfunn først og fremst av denne grunn. Det går an å bli “ganske velstående” i kraft av sitt eget arbeid hvis man jobber mye og er sparsommelig med forbruket, men man kan ikke bli rik slik som dette begrepet vanligvis oppfattes. Det er ikke engang nok å starte sin egen bedrift av den typen hvor man selv er en av de som går på jobb hver dag — noe som gjelder for mesteparten av alle norske bedrifter. En snekkermester med tredve eller flere ansatte vil fortsatt bare være en snekker. De vil oppleve at de får “god råd” hvis de er flinke og passer butikken, men for å bli milliardær må de karre seg opp i “investorklassen”. Det går ikke an hvis man ikke er en hensynsløs jævel. Bare de som er villige til å “gå over lik” klarer å bli self made på dette viset. Hvis medmenneskelighet er noe du synes du ser i speilet hver dag så kommer du aldri til å lykkes som forretningsmann på høyeste nivå. Tror du virkelig at en sånn type som Elon Musk ble perverst styrtrik fordi han var så smart og hadde så fremtidsrettede idèer? Herregud. Skjerp deg.

Verden brenner fordi vi – menneskeheten – ikke klarer å holde styr på psykopatene blant oss, men heller glorifiserer dem og prøver å bli som dem. Her om dagen så jeg en video på YouTube som handlet om “hvordan man best skaffer seg en passiv inntekt i 2025”. Overskriften var nok for meg. Det finnes ingen prinsipiell forskjell mellom å leve av slavehandel og det å ha en “passiv inntekt” som investor. Det koker uansett ned til systematisk utnyttelse av andre. Penger oppstår ikke på noe slags magisk vis; det er alltid en funksjon av noens verdiskapende virksomhet. Siden kan vi snakke om “grader av separasjon” mellom der hvor selve arbeidet foregår og der hvor fortjenesten tas ut, men det ene kan alltid spores tilbake til det andre hvis man virkelig ønsker å se sammenhengen. Spørsmålet er heller om folk vil vite noe eller om de heller foretrekker å plystre og se en annen vei. Dette er noe å tenke på når man skal stemme ved valget.

Vi avslutter med litt plassisk prog fra Estland — åpenbart inspirert av greske Aphrodite’s Child:

Vilfredo Pareto er navnet på en kis som filosoferte mye rundt “det liminale” og alle uttrykk som sier noe med Pareto, for eksempel Pareto-prinsippet eller Pareto-optimalitet, er oppkalt etter ham. Et generelt prinsipp innenfor systemteori sier at jo flere ting systemet er designet for å gjøre, jo dårligere vil det være til å gjøre hver enkelt ting på detaljnivå. Tenk på det man kaller Leatherman Tools – generisk kjent som multifunksjonsverktøy – som har både kniv, sag, skrujern, tang og det ene med det andre. Selv om det går an å skjære, sage, skru og klype med en Leatherman så vil man likevel være bedre rustet til å gjøre jobben hvis man har en kasse med dedikerte verktøy til hver sin spesialoppgave. Dette er et prinsipp som i sin teoretiske form inngår i Pareto-systemet. Jo flere ting greia er ment å skulle løse, jo dårligere vil greia være til å løse dem hver især. Det samme gjelder forsåvidt for mennesker. For eksempel er det vi kaller en fagidiot noen som er jævlig dyktig på ett isolert spesialområde, men inkompetent i forhold til alt annet. De fleste har møtt noen. De som “kan alt” er sjelden særlig dyktige innenfor noen av de fagområdene de tilsynelatende behersker. På engelsk finnes et ordtak som beskriver dette: Jack of all trades, master of none. De mangler den dype kunnskapen som følger av spesialisering.

Dette mønsteret er en “fundamental sannhet” innenfor systemteori, enten vi snakker om levende organismer, teoretiske forklaringsmodeller, verktøy eller maskinvare designet for problemløsning. Generelt sett kan vi si at jo flere ting greia går inn for å beherske, jo større må den være, enten i sin direkte fysiske manifestasjon eller i sin abstrakte kapasitet. Dette har sin pris. Optimal brukervennlighet er jo en grenseverdi som ikke kan tøyes hvor langt som helst uten at innretningen blir klunkete, klønete og upraktisk. Den tidligere nevnte Leatherman Tool er en helt grei ting å ha i lomma hvis man bare skal improvisere en praktisk løsning “inntil videre” – eventuelt en Swiss Army Knife – men ingen seriøse håndverkere vil trekke frem noe sånt hvis jobben handler om å løsne på hundre skruer. Da vil det bli mye banning underveis. Det vi skal frem til her og nå er imidlertid vanskeligheten med å skape en generell kunstig intelligens, eller en maskin som “kan alt” om du vil. Pareto-prinsippene dikterer at den må være usannsynlig stor og kraftkrevende. Allerede nå har vi en situasjon hvor “datasentere” bruker mere strøm enn en middels småby bare på å opprettholde det vi kaller “skyen”. Et sted hvor folk lagrer dokumenter og andre minnekrevende elementer, for å spare kapasitet på sin egen hjemmemaskin.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis man ser på den børsnoterte verdien av amerikanske selskaper vil man legge merke til at det er tekno-gigantene som bærer hele indeksverdien. Alle satser på at verdien av Nvidia, Apple, Google, Microsoft, Tesla, Meta og så videre kommer til å “stige for alltid” — noe som er selve definisjonskravet til en børsboble. Dette er rett og slett fysisk umulig. Noe er nødt til å briste et eller annet sted og så snart dette lappeteppet av idioti begynner å rakne så vil det sannsynligvis gå veldig fort. Jeg vet ikke hva slags posisjoner det norske oljefondet sitter med, men de bør etter min mening begynne å trekke seg ut av bobla før hele mannskiten går til helvete. Varselklokkene ringer. For øyeblikket virker det som om “halve verden” er helt hypnotisert av kunstig intelligens og alle mulighetene det går an å fantasere om, men de som følger med på informasjonsverdien av stoff på nettet må ha oppdaget at kunstig intelligens undergraver økonomien til såvel presse som forskning og andre saklig orienterte tiltak, fordi disse tjenestene “skrubber nettet” for informasjon og reproduserer det som “slurvearbeid” med tvilsom sannhetsverdi. Disse maskinene kan jo ikke tenke i den forstand og de er fullstendig blottet for kritisk sans, de kan bare gjette hva som skal/bør være neste ord i en språklig sekvens. Hvis du spør dem om noe du har veldig god greie på vil du oppdage at de lyver og fantaserer – selv om dette ikke teknisk sett er hva de gjør – men hvis du ikke vet noe om saken på forhånd så ser maskinene imponerende kunnskapsrike ut.

Vi avslutter med litt fransk elektro-prog fra en helt annen tid.

Ifølge Wikipedia er definisjonen av småby “et bebodd område med bykarakter” som selvsagt fremfører spørsmålet til hva man mener med bykarakter. Hva med for eksempel Elverum? Selve stedet Elverum er jo mye større enn de delene som har bykarakter, men jeg tror folk betrakter det som en by likevel. I henhold til den samme standarden er stedet der jeg bor også en by, eventuelt en småby. (Denne distinksjonen er klarere på engelsk, hvor man skiller mellom village og town, mens norsk er mer diffust.) Uansett, nærmeste nabo-småby til Villafranca del Bierzo heter Cacabelos, et navn man må stusse litt ved hvis man kan fransk. Caca er jo det folkelige ordet for ekskrement. Hvordan har Cacabelos egentlig fått et slikt navn? Hvis man legger hodet på skakke og myser litt på det så kan jo ordet bety “de vakre bæsjene”. Er det noe slags glemt historisk opplegg mellom Villafranca – som betyr den franske landsbyen – og Cacabelos? Jeg setter saken på vent inntil jeg har flere data. Poenget her og nå er at Cacabelos er marginalt mer “bymessig” enn Villafranca. Det føles mer urbant når man kjører gjennom hovedgaten. Stedet er også litt større. 5000 mot 3000. Men det er ikke på langt nær like mye “antikk kultur” i Cacabelos. Stedet føles ikke like “middelaldersk” som Villafranca.

For mange år siden kjøpte jeg en CD som heter Gearwhore. Poenget den gangen var at jeg tenkte jeg bør ha minst èn innspilling med techno — og navnet på bandet (?) er såpass edgy at de har sannsynligvis satset på en rocka estetikk, og det hadde de. Jeg spiller den noen ganger når jeg er ute og kjører bil. Så her er spørsmålet: Er det bare meg eller var techno mye mer “industrielt” og eksperimentelt før i tiden? Saken er at jeg klarer meg fint med sånt som ble laget før år 2000, mange takk. De hadde åpenbart ikke like bra teknisk utstyr på 90-tallet, men det de manglet på utstyrssiden tok de igjen med kreativ innsats. Musikken fremstår – samtidig – som både mye hardere og mer dansevennlig enn mesteparten av det drøvet som utgis nå. Men når det er sagt så har jeg strengt tatt ikke noe greie på techno. Jeg foretrekker jo i det store og hele “gitarbasert musikk” og jeg er skeptisk til alt for mye fiksfakseri med effekter og computerstyring. Likevel har jeg alltid vært mer synth-liberal enn en rocker bør være – ifølge de som har greie på denslags – men hva kan jeg si? Min første darlig innenfor sjangeren elektronisk musikk var jo legendene Kraftwerk sent på 70-tallet, som jeg vil påstå at alle, og jeg mener alle, som senere begynte med synth-pop og denslags var påvirket av. De som påstår noe annet lyver.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er et kontroversielt spørsmål om musikk bør være “dansevennlig” og min posisjon er “verken ja eller nei”, eventuelt begge deler, men her tilkommer spørsmålet om hva man egentlig mener med dans. Hvis musikken har en rytme som går i kroppen og gjør at du nikker på hodet, tramper med foten, eller hva som helst annet, så vil jeg kalle det dansing. Ikke “estetisk dans” slik som de profesjonelle driver med, men det er definitivt en reaksjon på den musikalske stimulansen som ikke kan forklares på noen annen måte. Man får lyst til å bevege på kroppen. På dette grunnlaget stiller jeg meg litt skeptisk til alt hatet som disco i sin tid ble utsatt for (man bør nesten være av en viss alder for å huske hvordan det var, fordi det gir liten mening i ettertid). Det minner litt om hvordan såkalt konservative mennesker i vår tid forholder seg til noe de kaller woke men som ingen av dem egentlig kan definere. De vet bare at det er noe de hater. Selv synes jeg det er komisk, men jeg er jo en jævel. Jeg blir ikke redd. For det er jo slik det fungerer, ikke sant? Før man klarer å mobilisere noe særlig hat må man ha noe å være redd for — og helst noe man ikke vet noe særlig om. Du vet. Noe fremmed, som ikke hører hjemme i “din verden”. Disco var uansett en 70-talls greie, selv om det til en viss grad ble fremført også inn i det neste tiåret, men da som “elektronisk maskinmusikk” både i estetikk og i teknisk utførelse. Lyden av 80-tallet handler om Yamaha DX7 og “gated reverb” i trommemiksen (noe Phil Collins oppfant ved et uhell og som folk kan søke opp på egen hånd hvis de er interessert). Folk danser den dag i dag, men det er ikke særlig mange mennesker igjen på produksjonssiden. Alt handler om datamaskiner nå, med programmer og opptak som backer opp en eller annen stjerne som synger og sparker høyt med bena. “Musiker” har nesten blitt et glemt yrke.

Til sist en låt fra “Speak & Spell” av Depeche Mode, som jeg kjøpte på LP i 1981 og senere spilte ihjel.

Her er enda et spesielt servicetilbud til de som følger denne spalten:

Dette er en video – ganske lang – som jeg anbefaler alle å se, gitt at de forstår engelsk. Temaet er kort fortalt “komediens død” i en tid dominert av teknokratiske ambisjoner og kunstig intelligens, men det er ingen tung avhandling, det er en ganske lettbeint og ikke minst komisk fortelling om hva som skjer med folk når de føler at de må “komme seg bort herfra” men de har ingen steder å gå. Det er ellers vanskelig å beskrive stilen her. Se og døm selv:

Noen ganger virker det mest passende å starte søndagen med en ekskursjon langs det som heter Carretera Autonomico LE-713, som på norsk tilsvarer en fylkesvei. Og da snakker vi åpenbart om Castilla y León – den største “autonome regionen” i Spania – som er best sammenlignet med Innlandet Fylke i Norge. Et solid bevis for dette er at lokalfjernsynet har et fast program som heter Traktoren min og jeg. I kid you not. Uansett, det er stort sett bare vinmarker å se langs denne veien, som er såpass trang og svingete at det passer dårlig å ha det travelt. I anledning av sesongen har de såvidt begynt med litt innhøsting av vindruer her og der også, slik at det er mye traktor å se. Dessuten den vanlige strømmen av fotgjengere på vei mot Santiago de Compostela. Kort sagt, det lønner seg å holde øynene på veien og være forberedt på det meste. Jeg liker denne ruta, særlig når været er “kjølig” som nå, med bare tyve grader der ute.

Det var ikke bare for sightseeing. Jeg hadde et ærend. Det ligger en søndagsåpen butikk i Ponferrada, som er omtrent to mil å kjøre, og dit måtte jeg jo for å kjøpe dagsferskt brød pluss noen ingredienser til middagsprosjektet. Det blir poteter, sjampinjong og baconterninger stekt i panne, med en hurtigmikset grønnsakssalsa dominert av tomat, løk, hvitløk og syltet paprika, krydret med “Padrone” peppers og cilantro. Det blir sikkert bra. Faktisk er jeg helt sikker på at det blir bra fordi jeg vet jo hva jeg driver med, men det er ennå litt tidlig å begynne med den prosessen, så for øyeblikket har jeg en lett lunsj med noen selleristilker og hummus. Det er omtrent så nærme “snacks og godterier” som jeg vil bevege meg nå i dag. Hvor sunt det er kan sikkert diskuteres, men det er ihvertfall ikke direkte usunt. Poenget er uansett at det teller som “godis”. Den sprø og “knasete” sellerien passer godt sammen med den kremete hummusen, som har et lite “sting” av chili oppå toppen av de ristede cumin-frøene. Hvor gammel er denne oppfinnelsen? Hummus er jo arabisk for kikk-erter (som på spansk heter garbanzos) og et raskt nettsøk sier at den tidligste kjente oppskriften er fra Syria på 1300-tallet, men jeg vil vedde nesten hva som helst på at hummus er mye eldre enn dette. Når det er sagt så spiller det jo liten rolle hva jeg tror, eller hva som “virker sannsynlig”. Spørsmålet er hva som kan bevises.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette området – Villafranca del Bierzo og vei nummer LE-713 herfra til Ponferrada – tilhører hva vi trygt kan kalle “det umoderne Spania”. Her finner du ingen hippe steder. Det meste ser temmelig gammelt og slitent ut. Det er ikke lagt til rette for turisme, bortsett fra sånt som er tilknyttet Camino de Santiago, og du finner ingen “store underholdningssentre” eller nattklubber og den typen ting. Jeg ser nesten aldri biler med noe annet enn spanske skilter. Ikke desto mindre har mange funnet veien til Ponferrada gjennom tiden løp, særlig på grunn av den nesten helt intakte tempelridderborgen som ligger plantet midt i byen. Som alle vet var jo formålsparagrafen til denne ordenen å “beskytte pilgrimer” og Camino de Santiago hadde vært etablert i mange hundre år før tempelridderne dukket opp. De har et litt blandet rykte mange andre steder men her i distriktet er de populære den dag i dag. Derfor kan man se diverse symboler tilknyttet ordenen på noen ganske uventede steder, selvsagt forutsatt at man er godt nok orientert om opplegget til å gjenkjenne symbolikken. Det er ellers ikke særlig mange nybygg å se i dette strøket — men det er ingen mangel på “middelalderske” strukturer. Nå har jeg selvsagt ikke vært overalt i Spania og sjekket ut ting med mine egne øyne, men jeg hører folk si at El Bierzo er noe for seg selv. Dette var et inntrykk jeg dannet lenge før jeg flyttet hit, men ut fra hva jeg har sett virker det så langt som en rimelig påstand. Alle land har vel forsåvidt slike “kulturelle lommer” med egenartet fremtoning. I våre dager er det enkelt å komme seg hit men historisk sett har dette vært et uveisomt og vanskelig tilgjengelig dalstrøk, som har satt sitt preg.

Jeg har idiotisk mye verktøy. Også sånt som brukes til matlaging. Før jeg flyttet til Spania solgte jeg – eller ga bort – mer enn nitti prosent av alt som fylte både verksted, lager, garasje og uthus. Likevel er det jeg har igjen mer verktøy enn de fleste engang kan navnet på. Du kan si at på det viset er jeg godt forberedt på de fleste oppkommende situasjoner som er normale i et hus, pluss en god del av det unormale. Det fyller noen verktøyskasser som jeg foreløpig har satt nede i garasjen. Tilsammen en stabel som i hulmål utgjør omtrent to kubikkmeter. Og som i garasjen så også ute på kjøkkenet. Hvorfor har jeg en østerskniv? Jeg har ikke noe svar. Det bare er sånn. Jeg er forberedt på å håndtere østers. Saken er at den ble en gang innkjøpt og siden har jeg bare beholdt den. Totalt sett har jeg sikkert minst tredve kniver. Jeg har ikke noen mening om hvorfor. Det bare er sånn. Man kunne drevet en normal restaurant med alt det jævla utstyret.

Verktøy er imidlertid ikke alt jeg har som er “overdrevet”. Jeg har også mediaprodukter av typen CD og DVD. Ihvertfall er det mer enn tusen sammenlagt, sannsynligvis nærmere det dobbelte. Jeg behøver hyller. De hyllene jeg hadde i Norge var håndlaget av meg selv og ikke flyttbare. Og selv om de hadde vært flyttbare var det ikke plass til dem i bilen. Det var en veldig tight operasjon på et lavt budsjett. Derfor ble det som det ble. Mesteparten av alt jeg eide ble solgt, gitt bort eller kastet. Fullstendig uten sentimentalitet eller nåde. Likevel har jeg altså flere “ting” enn de fleste. Ihvertfall de fleste som opplever seg selv som flyttbare. Hvis man sitter fast på et sted – uansett av hvilken grunn – er det jo ingenting som stanser folk fra å hamstre alle mulige slags dustete saker og ting inntil de slipper opp for ledig lagringsplass. De skal jo uansett ikke noe sted. De sitter fast der de er. Her skal du leve og her skal du dø, som de sier i bibelen. Eller kanskje det var en annen bok. Hvem vet. Det finnes jo så mange bøker. Jeg har fortsatt omtrent hundre av dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Buddhister sier at hvis du eier flere ting enn hva du kan enkelt bære med deg så er det tingene som eier deg. Det betyr ikke like mye for meg nå som det en gang gjorde å ha en fet stereo. Ikke desto mindre har jeg dette. Komponentene heter Pioneer, Technics, Sony, Dantax og Electro-Voice. Jeg kan spille veldig mye høyere enn hva naboene kommer til å finne seg i, men jeg bruker sant å si ikke stereoen særlig mye. Jeg har jo multimedia-utstyr på dataen og surround-sound i fjernsynet. Det blir alltids nok lyd. Bilder på veggen har jeg også. Både Monet, Chagall, Matisse, Picasso, Van Gogh og Munch. Riktignok ikke originaler, men likevel “reproduksjoner av høy klasse” som man sier. Dessuten diverse plakater og religiøse ikoner. Pluss at jeg har pyntegjenstander overalt. Du vet. Små skulpturer, fine glassarbeider, keramikk og den typen ting. Jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare er sånn. Lamper, lysestaker, boller og beger. Og alt dette er ting jeg “sparte på” da jeg flyttet. Mesteparten av alt jeg eide ble jo dumpet og etterlatt i Norge. Noe fikk jeg betaling for men mye gikk også til den veldedige bruktbutikken. Alle møblene ble åpenbart etterlatt. Både ottomaner og Chesterfields. Du vet. Små antikke bord og det ene med det andre. Pluss mye som jeg hadde laget selv. Sånn er livet. Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg kaller meg materialist men det er av ideologiske årsaker. Ikke fordi jeg forelsker meg i “ting”.