Relikvier er levninger av en hellig person, eller gjenstander som har tilhørt eller vært i fysisk kontakt med en helgen, og som er gjenstand for religiøs kult. Ulike religioner har forskjellige holdninger til relikvier. Noen avviser relikvier mer eller mindre fullstendig, for eksempel protestantisk kristendom og hinduisme. I islam finnes en mer ambivalent innstilling, mens katolsk og ortodoks kristendom og buddhisme gir relikviekult en viktig plass.
(Store norske leksikon)
Selve ordet relikvie kommer fra latin og betyr “levning”. I praksis noe fysisk som en tidligere levende person har etterlatt seg. La oss si at et arvestykke etter en betydningsfull person i en slekt er en type relikvie de fleste støter på i sine liv. Slik sett er de fleste relikviekulter små og familieorienterte. De består dels av legender, dels av gjenstander som var i noens eie. For eksempel kan man ha et sverd hengende på veggen fordi noen slags tippe-grand-tipp-slektning var med i den eller den krigen, og bla bla. Typisk relikvie som har en spesiell mening i en spesiell sammenheng. Gjenstander etter offentlige personer – la oss si Tordenskjolds sverd, Ibsens penn eller Amundsens kikkert – er typisk sånt som enten havner på museum eller blir kjøpt opp av private samlere, tildels for ganske perverse priser. Men det er viktig å understreke at en relikvie har to komponenter. Uten legenden er det bare en død gjenstand. En kikkert er for det meste bare en kikkert, lik alle andre av sin type, men hvis den beviselig har tilhørt Roald Amundsen og var med til sydpolen den gangen, så er den definitivt en relikvie.
Nylig var det litt drama i Colombia tilknyttet sverdet til Simon Bolivar. Denne gjenstanden er ikke “bare et sverd” det er en relikvie som har stor symbolkraft i alle “de bolivariske landene” (les om det på nettet). Sverdet har også en ikke uinteressant nyere historie, men det er ikke poenget her. Vi snakker om relikviekult og hvordan man finner dette både innenfor religionen og i det “sekulære” samfunnslivet, fra det høyeste statsnivå til arvestykker i private familier. Vi ser hvordan en relikvie uten legende bare er en gjenstand, det som virkelig teller er historiene tiljnyttet relikvien, enten disse er sanne eller “overdrevne” (noen ganger er de til og med blanke løgner). Det er legenden som gir relikvien sin kraft, eller kanskje vi heller skal si viljen til å tro på det legenden forteller. Karianne fra Karmøy kan sikkert få solgt trusene sine til “spesielt interesserte” på nettet, men hvis trusa kommer med et dokument som bekrefter at de en gang var eid av Marilyn Monroe vil man sikkert kunne selge dem for flerfoldige titusener til noen slags samlere der ute. Men for en hardbarket materialist er enhver truse uansett bare et stykke tøy og kulten rundt dem, enten det er persondyrkelse eller seksuell fetisjisme, bare sentimentalt vås. Pengene folk betaler er imidlertid ekte nok. På et loppemarked på 80-tallet fant jeg en gang boka Frimureriets avsløring av Erich von Ludendorff, som ikke er verd en sur sild som akademisk arbeid, men jeg kjente til en gammelnazist – altså en som var soldat for tyskerne på østfronten under krigen – og han ga meg en flaske konjakk for boka samme dag (jeg betalte en tier). Vedkommende døde forresten ti år senere. Jeg vet ikke hva som hendte med boka etter det. Kanskje havnet den hos en konspirasjonsteoretiker. Sånn jobber jo skjebnens ironi ofte.
Fetisj betegner generelt gjenstander – særlig dyre- og menneskefigurer fra Afrika – som ifølge enkelte folkegrupper får overnaturlig kraft ved at en medisinmann har lagt magisk stoff inne i figuren. Også naturlige gjenstander som har en spesiell form eller blir tillagt en spesiell virkning, kan være fetisjer. Feitiço ble i Portugal brukt om relikvier og helgenbilder som brakte lykke og beskyttet eieren mot ondt. Portugiserne brukte det samme ordet om lignende gjenstander som de fant hos folk i Vest-Afrika. Begrepet fetisj brukes også om erotisk fetisjisme.
(Store norske leksikon)
Fetisjisme er et interessant fenomen. En jaktkniv er bare en kniv med mindre den har tilhørt for eksempel Josef Stalin. Da er den plutselig en fetisj. Vi kan si at gjenstanden “har en historie” men det som egentlig foregår er at selve historien har et tilstrekkelig antall disipler til at gjenstanden får magisk verdi innenfor denne kulten. En kniv man selv har kjøpt på A/S Jakt & Fritid er bare en kniv, men hvis man har en kniv som en gang tilhørte Stalin – forutsatt at dette kan sannsynliggjøres på rimelig vis – eier man “et stykke verdenshistorie” som føles som mye mer enn en kniv. Og der har vi selve poenget. Gjenstandens magiske kraft ligger i at den fremkaller en følelse hos sin eier, som kan være (og som regel er) noe så enkelt som personlig tilfredsstillelse over å eie noe unikt. Vi skal imidlertid bemerke at personkulten rundt Stalin er hva som gir gjenstander som har vært i hans personlige eie verdi som relikvier, mens knivfetisjisme er dyrkelse av egenskapene til kniven som verktøy og våpen – særlig våpen – hvilket bringer oss til dyrkelse av form. Selve ordet fetisj kommer som nevnt ovenfor fra det portugisiske feitico (jevnfør fransk fetiche) som betyr “magisk kraft” (eller “trolldom”) men som er opprinnlig avledet fra det latinske ordet facticius, som betyr “kunstig” (i betydningen “noe som er en representasjon av noe annet”), slik at en fetisj er ikke “tingen i seg selv” men et bilde av tingen, som i dette tilfelle betyr at enhver fysisk kniv må forstås som en avbildning av den abstrakte idèen “kniv”, eller rettere sagt knivens bruksegenskaper slik de fremstår i fantasien hos en knivfetisjist, som er det virkelige objektet for dyrkelse. Våpenfetisjisme kan ellers handle om hvilke slags våpen som helst, men felles for dem alle er rusfølelsen man får av “makten til å drepe” som ligger kodet inn i vedkommende gjenstands form (i platonisk forstand). Enten vi snakker om enhånds skytevåpen (pistol, revolver) eller store militærparader med kanoner og raketter (og gudene vet hva annet man har å vise frem) så handler det til syvende og sist om fetisjert drapsmakt. Det må betraktes som en rusgift og overdreven trang til å “vise frem” drapskapasiteten må betraktes som noe patologisk (som rusavhengighet).
Hvis vi ser på fetisjering av bøker begynner ting å bli interessante. Førsteutgaver, eksemplarer som er signert av forfatteren og den typen ting er bare èn kategori av ting folk samler på. Da fokuserer man på bøker som objekter i seg selv og det oppstår et forsåvidt streit og forutsigbart marked med tilbud og etterspørsel. Jeg antar for eksempel – uten at jeg har sjekket saken – at førsteutgaver av Ibsen er dyre og at bøker han har signert (i den grad de finnes) er enda dyrere. Men hvis man fetisjerer selve teksten og ikke bryr seg om hva slags utgave den kommer i, gjerne som billig pocketbok, betyr utsagnet “jeg samler på Ibsens bøker” noe helt annet. Det kan handle om at man som en stor elsker av teaterkunsten ønsker å ha enkelt tilgjengelig diverse relevante bøker, men det kan også handle om at man er forfengelig og ønsker at gjester man mottar skal se at man har både Ibsen og det ene med det andre stående fremme i bokhylla. Uansett blir poenget at Ibsen er et mektig navn i visse kretser. Det samme kan man si om Ludendorff, som imidlertid viste større militært enn litterært talent. Jeg vet ikke hvem som eventuelt har noen interesse av Frimureriets avsløring ute i dagens bokmarked. Kanskje den er verd en hundrelapp eller to blant slike som av ymse årsaker samler på memorabilia fra Den andre verdenskrig. Det vet jeg ikke noe om. Jeg er ikke selv interessert i frimureri, verken dets avsløring eller noe annet, og selv om det er litt avstand mellom Ludendorff og Hitler er det ingen trygg avstand, så det er bare marginalt mer suspekt å eie et eksemplar av Mein Kampf enn boka hans Ludendorff. Historikere og filosofer kan ha respektable årsaker til særstudier av nazilitteratur, men ingen “vanlige mennesker” kjøper sånt og setter det i bokylla, langt mindre leser det.
