Det er jo streit nok å si om man liker en film – eller ikke – men jeg vet ikke på hva slags grunnlag folk sier at den og den filmen er “bra”. Hva slags kriterier bruker de? Det hender jo at jeg ser en film som er “bra” – den er profesjonelt laget, har en god histosie, skuespillerne er tipp topp og så videre – men jeg liker den likevel ikke. Det handler jo om smak. Jeg har det samme forholdet til musikk og andre kunstprodukter også. Det kan være hvor “bra” som helst uten at jeg føler noen plikt til å like det, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette er ikke noe problem for meg. Det finnes mye som er fagmessig bra men som likevel ikke appellerer til meg. Derfor blir det litt her og der å skulle bedømme en film ut ifra hvor bra den er, og jeg er også litt skeptisk overfor kritikere som vinkler greia si på denne måten. Det er best når de går rett på sak uten å be om unnskyldning for sin egen subjektive smak. Det blir så mye enklere å forstå, liksom.
Når det er sagt så har jeg en svakhet for YouTube-videoer av typen 10 glemte skrekkfilmer fra 70-tallet og lignende. I den grad de beskriver relativt “mainstream” saker så har jeg nesten alltid sett dem, men det hender at jeg får idèer av å høre andre beskrive sine egne inntrykk som jo ikke behøver å ligne på mine. På hvilket grunnlag liker folk det de liker? På et slags oversiktsnivå er jeg i det store og hele enig med alle “filmelskere” i at storhetstiden for dette kulturuttrykket sannsynligvis er over. Teknologien har jo rast avgårde som ville hester over alle hauger slik at det blir nesten meningsløst å snakke om “eksperimentell film” nå i våre dager — med mindre vi reserverer dette adjektivet for diverse surrealistiske formeksperimenter som folk legger ut på den foran nevnte YouTube. Jeg mener, en vanlig spillefilm på 1-2 timers lengde er jo et veldig godt utprøvd format, synes du ikke? Det blir som å skrive en 300 siders roman. Det skal mye til for at noe som helst i dette formatet teller som “eksperimentelt” i ordets rette forstand lenger.
Ta for eksempel progressiv rock som var en svær greie på 70-tallet, men i den grad folk lager ting i denne sjangeren nå så blir det jo “retro” samme hva de mener med det. Det må jo sammenlignes med alt annet som noensinne har blitt laget innenfor sin egen sjanger. Mulighetene er på en måte litt oppbrukt, hvis du skjønner hva jeg mener. Det blir jo som å se på hva det går an å gjøre med et symfoniorkester. Selvsagt “mange forskjellige ting” men ikke desto mindre er jo formatet litt ferdig definert liksom. Jeg ser ikke hvordan man kan finne noen slags ukjente landskap med en standard besetning for pop og rockeband, type gitar, bass, trommer og vokal; med eller uten diverse annet effektmakeri. Noe av det samme gjelder for en standard lengde roman, eller en spillefilm. Til syvende og sist er det jo historiefortelling vi snakker om, så det koker ned til om man klarer å formidle historien – eller “budskapet” hvis det er en moralfortelling – på en interessant måte. Treffer kunstneren sitt publikum? Fordi det har blitt såpass billig og enkelt å skaffe seg tilgang til adekvat teknisk utstyr produseres det enorme mengder selvnytende jåss i våre dager — og det er før vi begynner å bekymre oss for ting folk slurver sammen på en times tid med “store språkmodeller” og kunstig intelligens av ymse slag. Jeg tror bare de med skarp selvkritisk sans vil kunne lage gode kunstprodukter innenfor en 10-20 års horisont. Vi får se.
Vi avslutter med en klassisk sang – av høy kvalitet – fra veldig lenge siden.
