Etter min egen mening snakker jeg engelsk tålelig bra. Det er slik jeg pleier å ordlegge meg om norsken også. Språket mitt er greit nok. Jeg opplever det ikke som problematisk verken å formulere setninger med tydelig meningsinnhold eller forstå hva som blir sagt. Det går, som man sier, på flytende vis. Tysken og spansken min er mer hakka-gakka stotre og stamme for å få det frem, med hyppig bruk av ordbok og parlører, mens fransken egentlig bare er til nødsbruk. Flere språk har jeg ikke greie på, selv om jeg kan noen ord og idiomatiske uttrykk herfra og derfra rundt om i verden. Man lærer mens man lever. Nå er jeg jo født og oppvokst som trønder og har derfor ikke noe problem med å forstå den inntrønderske dialekten, men jeg hører at dette er gresk for mange. De skjønner rett og slett ikke hva som blir sagt, selv om de kan høre at det er noen slags variant av norsk som blir snakket. Jeg har opplevd noe lignende selv da jeg bodde i Telemark og noen ganger støtte på – særlig blant de eldre – individer med bortimot ubegripelig dialekt. Det er jo en veldig interessant følelse når språket rent teknisk sett er et du selv føler at du behersker tålelig bra. Det bare fremføres med rytme og tonefall som er helt fremmedartet. Det samme gjelder forsåvidt mange nordmenn og dansk, som skrives nesten identisk likt som norsk men lyder helt annerledes. Det er en fæl dialekt.
Det er nesten enklere å forholde seg til språk man overhodet ikke forventer å forstå noe av. Tyrkisk og sånne høkk-gøkk-lydende språk, for eksempel. Ingen ord er kjente og setningsstrukturen er sikkert også helt på jordet. Eller russisk. Hasjni-krasjni-kalabasjni. Hvem fanden vet hva de sier. Det er ubegripelig. Derfor er det også lettere å forestille seg at de tenker helt annerledes, altså at de er fremmedkulturelle i ordets egentlige forstand. Fra det motsatte ståsted er det imidlertid slik at nesten ingen forstår norsk. Det er et ganske eksotisk språk som man ikke har særlig mye å tjene på å lære seg, hvis man ikke ellers har tenkt å bo og oppholde seg i Norge. Det norske språket åpner ingen dører på viktige steder rundt om i verden. Ikke engang i Norge er det strengt tatt nødvendig å kunne norsk, siden de fleste kan engelsk, mange også enda et språk eller to. Tysk, fransk og spansk er vanlige språk å kunne. Ikke alle nordmenn er like reiselystne, men det er i det minste ganske vanlig å ha vært på noen pakketurer her og der til typiske “ferieland”, kanskje også på shoppingtur i London, slike ting. (Å ha vært i Sverige og Danmark teller ikke.) Selv har jeg reist mer enn hva som er gjennomsnittlig vanlig, men mindre enn de mest bereiste. Jeg har imidlertid aldri vært i Kina og føler heller ingen lyst til å reise dit. Riktignok har de mye fin natur og interessante kulturelle ting, både nytt og gammelt, men de politiske forholdene er av en slik karakter at jeg føler meg frastøtt. Det er akkurat det samme som jeg føler om USA, med den vesentlige forskjell at jeg kan språket i USA. Jeg klarer meg til og med i forhold til de som bare snakker spansk (ganske mange) eller fransk (noe færre, men de finnes). Hvilket bringer meg til bildet ovenfor.
Du vet det er en fremmed kultur når noen betrakter det som en legitim politisk markering å angripe en åttiåring, i sitt eget hjem, med et dødelig slagvåpen. Så mange har snakket så lenge om å “ta” Nancy Pelosi og hele familien hennes . her representert ved ektemannen Paul Pelosi – at det bare var et tidsspørsmål før noen med reduserte personlige sperrer og mye glitter i tenkamentet ville gjøre et forsøk. Noen må gjøre noe med saken. Vi vet hvordan mennesker virker. Dette er ikke mystisk. Dagens situasjon i USA er at politikere på det de av uklare grunner kaller venstresiden – det finnes i virkeligheten ingen venstreside i USA – lever med daglige trusler om vold eller verre. Hatet er både intenst og kraftig uttrykt i en befolkning som vi vet også er tungt bevæpnet. Realiteten i bildet er at konflikten står mellom de konvensjonelt virkelighetsorienterte og de som lever i en fantasi. Det er i utgangspunktet mer psykiatrisk enn politisk, men det blir gjort til politikk av et propagandaapparat som ikke tar hensyn til noe annet enn hvor mange stemmer de kan sanke, uansett hva slags galskap de er nødt til å appellere til, uansett hva slags klovnerier de må si og gjøre i det offentlige rom. Ved dette tidspunkt vet de neppe lenger hva ordet “sak” betyr, alt handler om følelser. De har ikke engang vage saker, de har bare hva det enn er nødvendig å si og gjøre for å vinne stemmer hos en befolkning som løper hysteriske rundt og skriker, med håret i brann. Det at så mange nordmenn snakker ganske bra engelsk skaper en falsk følelse av “familiaritet” i forhold til engelskspråklige land. Vi tror vi forstår hva de snakker om. Men det å teknisk sett forstå språket er ikke det samme som å kjenne språket. Vi opplever det jo ikke som rimelig hvis noen sier at de kjenner Norge bare fordi de har lært seg å snakke norsk. Man bør helst ha hatt oppveksten sin i et land for å kjenne det, eller ihverfall ha tilbrakt tyve år av voksenlivet sitt der og regne det som sitt egentlige hjem. Og selv da vil man stadig bli overrasket over “nye” detaljer i kulturen som man finner på sin vei.
Den mest ubegripelige engelsken jeg har truffet på er glaswegian – dialekten de snakker i Glasgow, hvor man finner – så langt jeg vet – de eneste andre wegianere enn oss, altså norwegianerne. Glaswegians and Norwegians. Det er jo en interessant lingvistisk pussighet. Men engelsken de snakker er altså ubegripelig når de “snakker naturlig”, man er nødt til å be dem snakke langsomt og uten snåle dialektord. Et annet pussig forhold er at Glasgow historisk sett regnes som en svært brutal by. For eksempel betyr uttrykket “glasgowkyss” å nikke ned en annen person. Det er altså ikke noe man vil ha fra noen. Noen ganger er det bedre å forbli ukysset. Glasgow har også en gjenghistorie som er på nivå med det verste man kan finne på noe sted og til noen tid i hele verden. De er litt stolte av dette, ihvertfall oppfattet jeg det slik da jeg var der. Litt som hvordan nordmenn – eller islendinger, for den saks skyld – er litt stolte av vikingenes brutaliteter. En gang for lenge siden var jo kulturen slik i Norge at man måtte eie og vise frem adekvate våpen ved våpentinget for å bli tatt seriøst som fri og selveiende mann (det var andre regler for kvinner). Man måtte både ville og kunne forsvare eget liv og eiendom med våpenmakt. Senere har vi innført andre ordninger. Amerikanerne virker imidlertid noen ganger som de er litt på nivå med våpentinget i vikingtiden. Alle driver og vifter med våpen mens de snakker om frihet og sjølråderett som om dette er noe noen prøver å ta fra dem. Det blir liksom litt overtydelig at de kommer til å skyte hele verden i fillebiter med AG3 hvis noen kommer her og kommer her. Hva skal man si til sånt? Det er jo patologisk. Det er bedre å holde litt avstand til hele USA enn å kaste bort tid og energi på å “mene” noe om noe de har borti galehuset sitt. Man må være ganske kørka for å ikke forstå at når mange er bevæpnede og opphissede så vil stygge ting skje. Jeg begriper ikke hva slags regnestykke de setter opp over voldsproblematikken sin for å komme frem til at “flere våpen” er et sant svar. Det virker fornuftsstridig. Selv om jeg forstår engelsk.
